Rediger Høyesterett: Rt-1972-1150

Fritekst:

Dommerne Bendiksby, Leivestad og Mellbye. I sak mellom A og hustru avsa Mandal herredsrett 19. oktober 1971 kjennelse om midlertidige forføyninger i henhold til tvml. §426. Ved kjennelsen - som A ikke påkjærte - ble ektefellene separert og hustruen tilkjent foreldremyndigheten til barna, underholdsbidrag og bruksrett til den felles bolig «så lenge saken varer». Ved herredsrettens dom av 28. april 1972 ble ektefellene skilt på grunn av hustruens utroskap og A tilkjent foreldremyndigheten samt bruksrett. Kort tid etter begjærte A kjennelsen av 19. oktober 1971 opphevet og ba om at han måtte bli gitt foreldremyndigheten over barna og bruksrett til boligen inntil dommen ble rettskraftig. Begjæringen ble tatt til følge av herredsretten, men herredsrettens kjennelse ble under dissens opphevet av Agder lagmannsrett 17. september 1972. A påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen. Hustruen hadde da anket dommen i ekteskapssaken for så vidt angikk de aksessoriske krav, men dom var ikke falt i ankesaken. Kjæremålsutvalget opphevet lagmannsrettens kjennelse og hjemviste saken til lagmannsretten. Utvalget bemerket at prøvelsesadgangen var begrenset i henhold til tvml. §404 og uttalte ellers bl.a.: «Kjæremålsutvalget finner at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det mener at de midlertidige bestemmelser som ble truffet ved byrettens kjennelse 19. oktober 1971, når kjennelsen ikke ble påkjært, er bindende inntil saken er avgjort ved endelig dom eller ved forlik. En kjennelse om midlertidige forføyninger etter tvistemålslovens §426 løser ikke tvister endelig, eller for en bestemt tid, den etablerer en midlertidig faktisk ordning der hvor det etter forholdene fremstiller seg som nødvendig. Den har ikke vanlige rettskraftvirkninger, den vil etter begjæring kunne endres av den rett som har saken under behandling når det finnes påkrevet, fordi forholdene har endret seg eller fordi det er kommet nye opplysninger. Dette følger av formålet med instituttet, og må gjelde uavhengig av hva som måtte være uttalt om varigheten av en ordning i den kjennelse som har opprettet den. Viser en istandbragt ordning seg uheldig på grunn av endrede økonomiske forhold, en ny boligsituasjon, nye opplysninger om Side:1151 moralske forhold eller lignende må ny ordning kunne bringes istand, av samme rett, eller overordnet instans. Noe mer tvilsomt kunne spørsmålet være når det er avsagt dom i saken; det kunne da fremstille seg som det nærliggende at dommen i tilfelle ble gitt foregrepet rettskraft. Heller ikke da kan det imidlertid være utelukket at det treffes ny midlertidig forføyning hvor det er behov for det. En viser her til Kjæremålsutvalgets avgjørelse i [[Rt-1972-508]].» [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt