Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Tønseth: Ved kongelig resolusjon av 23. august og 13. september 1968 fikk Trondheim Elektrisitetsverk i medhold av vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 tillatelse til å foreta en nærmere angitt regulering av Nea-Nesjø dam i Tydal. Ved bygging av Nesjø dam og oppfylling til kote 729 dannes et reguleringsmagasin med areal 38,7 km2. Magasinet, som dannes ved oppdemming av Nea, er kunstig, dog slik at det oppsluker noen mindre naturlige vann av samlet areal ca. 4 km2. E-verket begjærte 6. oktober 1968 underskjønn til fastsettelse av de erstatninger som reguleringen foranlediger. Skjønnsbehandlingen ble delt i flere deler hvorav Fjellskjønnet omfatter de erstatningsfastsettelser som nærværende sak gjelder. Underskjønnet, styrt av sorenskriver C. M. Frøseth, ble avhjemlet 11.mars 1970. Overskjønnet var styrt av sorenskriver Paul Hjelm-Hansen og ble avsagt 21. april 1971. E-verket har påanket overskjønnet til Høyesterett i forhold til to av de saksøkte, takst nr. 16 Thomas Angells Stiftelser og takst nr. 17 Trondhjems Turistforening. Anken gjelder rettsanvendelsen og knytter seg til følgende to forhold: Ved dannelsen av den nye Nesjø blir betydelige arealer som tilhører Turistforeningen og stiftelsene neddemmet, henholdsvis 3757 da og 15250 da, og det oppstod tvist om retten til fiske over den neddemmede grunn. Turistforeningen og stiftelsene hevdet så vel ved underskjønnet som ved overskjønnet at den fiskerett de hadde i sine vann og elver nå gjelder i den nye sjø for så vidt angår deres neddemmede arealer som ikke er ekspropriert av E-verket. Dette hevdet på sin side at de to institusjoner ingen fiskerett har i den nye Nesjø, og krevde og fikk ved underskjønnet alternative takster under forutsetning av at de ikke hadde eller hadde slik fiskerett. Også ved overskjønnet anmodet E-verket om alternative takster, men nå med et annet innhold av Side:345 fiskeretten enn ved underskjønnet, nemlig: «Fiskeerstatningene fastsettes for Stiftelsene (takstnr. 16) og Turistforeningen (takstnr. 17) alternativt under forutsetning av at disse takstnr. enten får den samme fiskerett på sine neddemmede områder som de i dag har i tjern og elver innen disse områder - eller bare en slik rett kombinert med et krokfiske for almenheten, jfr. innlandsfiskelovens §76 og §20.» - Annet alternativ innebærer ifølge E-verket at de to institusjoner skal ha eksklusiv rett til garnfiske i den nye sjø, men må dele retten til krokfiske med allmennheten. Tross anmodningen om alternative takster var partene enige om å begjære overskjønnsrettens avgjørelse av spørsmålet om E-verket hadde adgang til å gi allmennheten rett til krokfiske i den nye sjø. Overskjønnsretten kom til at E-verket ikke hadde slik adgang og at stiftelsene og Turistforeningen har den samme eksklusive rett som tidligere, det vil si at det første av de to alternativer skal legges til grunn. E-verkets anke på dette punkt gjelder spørsmålet om overskjønnsrettens avgjørelse er riktig, hvilket bestrides. Det annet ankepunkt refererer seg til den erstatning som er fastsatt for Turistforeningens hytte Nedalshytten og dens eiendom Nedal gård som begge blir neddemt. Partene har vært enige om at turisthytten skal erstattes etter gjenanskaffelsesverdi, men E-verket mener at overskjønnsretten har anvendt dette prinsipp uriktig. For så vidt også Nedal gård er erstattet etter gjenanskaffelsesprinsippet, så bestrider E-verket at dette er korrekt. De to institusjoners øvrige erstatningsposter omfattes ikke av anken. E-verkets anke var opprinnelig rettet også mot de bruksberettigede i Essandallmenningen, som er stiftelsenes eiendom. Ved Høyesteretts kjennelse av 20. mars 1972 er ankesaken hevet for disse bruksberettigedes vedkommende. Om saksforholdet vises for øvrig til de to skjønnsretters grunner. Den ankende parts, Trondheim Elektrisitetsverks, anførsler er i det vesentlige de samme som for overskjønnsretten. Idet jeg for øvrig viser til denne retts grunner, finner jeg imidlertid, foranlediget av prosedyren for Høyesterett, å burde gi en oversikt over anførslene. Fiskespørsmålet E-verket hevder at det her foreligger slike særlige rettsforhold som er nevnt i vassdragsloven av 15. mars 1940 §1 og som bevirker at den vanlige regel om at «elver, bekker, innsjøer og andre vassamlinger tilhører eieren av den grunn de dekker», ikke gjelder. Som grunnlag herfor anføres for det første at oppdemmingen skjer i henhold til en konsesjon som gir regulanten rådigheten over vannet i den oppdemmede sjø. Regulanten er også den som etter konsesjonsvilkårene må legge forholdene til rette for fisket i sjøen. E-verket har hatt betydelige utgifter til settefisk, og det er brukt 2,8 millioner kroner til skogrydding i det neddemmede Side:346 område. Dette må komme allmennheten til gode og ikke bare grunneierne. I denne forbindelse understrekes det at det - bortsett fra elvene og de mindre vann som tidligere fantes - gjelder fiske på et område hvor fiske før neddemmingen ikke var mulig. Hertil kommer at stiftelsenes eiendomsrett til områdene har vært så uttynnet at den ikke kan være grunnlag for fiskerett over den neddemmede grunn. I Essandallmenningen har nemlig de bruksberettigede praktisk talt all beføyelse blant annet når det gjelder fisket. Og med hensyn til Turistforeningen så var en betydelig del av dens eiendom fredet, slik at foreningens rådighet var sterkt begrenset, blant annet ville foreningen ikke selv kunnet demme ned det fredede område og derved selv skaffe seg et kunstig fiskevann. Videre anføres at stiftelsene og Turistforeningen ved de skjøter og skylddelinger hvorved elven gjennom det nå neddemmede område ble solgt til E-verket, fraskrev seg enhver rett til erstatning for fisket i elven. Det kan derfor ikke fra en rett til fiske i elven utledes noen rett til fiske i den oppdemmede elv, det vil si i den nye kunstige sjø. Endelig mener E-verket at regelen om et fritt midtparti må gjelde i en sjø av denne størrelse også om den er kunstig. Under henvisning hertil hevder E-verket at det i henhold til innlandsfiskeloven av 6. mars 1964 §76 annet punktum, jfr. §12 og §20, hadde rett og plikt til å sikre allmennheten adgang til fiske i den nye Nesjø, og at det takstalternativ som forutsetter en adgang hertil, skal legges til grunn. Nedal Turisthytte og Nedal gård E-verket hevder her at det er en feil når overskjønnsretten har basert erstatningen etter gjenanskaffelsesverdi på sengeantallet i de gamle bygninger og - må man gå ut fra - omkostningene pr. seng i den nye hytte. Sengeantallet er intet adekvat utgangspunkt, det riktige er de gamle bygningers areal. Blant annet gir en erstatningsfastsettelse basert på sengeantallet ingen garanti for at det er gjort fradrag for standardforbedringer og for den lengre levetid for den nye hytte, hvilket E-verket har krav på. E-verket erkjenner at det ville være nødvendig med noen utvidelse av arealet og også med en noe høyere brannvernsmessig og sunnhetsmessig standard i forhold til de gamle bygninger. Men - hevdes det - den nye hytte er bygd langt utover det som i disse henseender var nødvendig. Så langt dette er gjort, har imidlertid foreningen ikke krav på erstatning, jfr. blant annet dom i [[Rt-1960-568]] flg. At Turistforeningen har fått tilkjent erstatning for overskytende utlegg, viser størrelsen av det erstatningsbeløp som overskjønnsretten kom frem til, 1,7 millioner kroner, for hytten og Nedal gård. Overskjønnsretten kan heller ikke ha tatt tilstrekkelig hensyn til den reduserte verdi av de gamle bygninger som skriver seg fra ikke forskriftsmessige forhold vis-á-vis brannverns-, elektrisitets -og bygningsforskrifter som bare var midlertidig tålte forhold og som når som helst kunne bli krevd rettet. - Hva Nedal gård angår, Side:347 så var denne - hevdes det - saneringsmoden og betinget ikke erstatning etter gjenanskaffelsesverdi, hva overskjønnsretten allikevel har gitt. De feil som er begått ved fastsettelsen av erstatningene for de gamle bygninger, må etter E-verkets mening føre til at overskjønnet for så vidt må oppheves. E-verket har nedlagt denne påstand: «1. Overskjønnet oppheves forsåvidt takstnr. 17 gjenanskaffelsesverdien for Trondhjems Turistforening, kr. 1.700.000,- angår. 2. Trondheim Elektrisitetsverks skjønnsforutsetning om fiske for Thomas Angells stiftelser (takstnr. 16) og Trondhjems Turistforening (takstnr. 17) kombinert med krokfiske for almenheten legges til grunn for overskjønnet. 3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Ankemotpartene, Trondhjems Turistforening og Thomas Angells Stiftelser, har tatt til motmæle. Fiskespørsmålet Innledningsvis anføres det at det annet alternativ for fastsettelse av fiskeerstatninger er uklart. Blant annet kan det ikke ses hva henvisningen til innlandsfiskelovens §76 inneholder, idet denne bestemmelse selv inneholder to alternativer. Det er også uklart hva det ligger i uttrykket «kombinert med». Skal stiftelsene og Turistforeningen for eksempel ha rett til som tidligere å utstede fiskekort? Det kan også oppstå komplikasjoner med de bruksberettigede i stiftelsenes eiendom Essandallmenningen. Det er riktig at Turistforeningen har overdradd til E-verket sine vannrettigheter i Nea med elvebunnen opp til flommålet. Det er også riktig at foreningen fraskrev seg krav på erstatning om fisket i elven skulle bli redusert, men selve retten til fisket hadde Turistforeningen i behold. Fra stiftelsene ervervet E-verket alene vannfallsrettighetene, ikke elvebunnen. Forholdet er for øvrig det samme som for Turistforeningen: Stiftelsene gav avkall på erstatning for inngrep i fiske, men selve fiskeretten er i behold. Stiftelsenes eiendom Essandallmenningen må - bortsett fra forholdet til de spesielt bruksberettigede - behandles som rent privat eiendom. Det vil si at allmennheten har ikke og kan ikke av E-verket gis noen rettigheter over eiendommen. Det er ikke riktig at E-verket har skapt nye fiskeverdier, tvert imot har reguleringen redusert det tidligere gode fiske. Dette fremgår av de fiskerisakkyndige utredninger som er nevnt i underskjønnet og overskjønnet. Det kan derfor ikke av dette forhold utledes at fisket i den nye sjø må eller bør tilligge allmennheten. Ekspropriasjonstillatelsen går ikke lenger enn til det som er nødvendig for å gjennomføre reguleringen. Det inngrep i fiskeretter som det her gjelder, er ikke nødvendig for å gjennomføre reguleringen og er derfor uhjemlet. Det benektes at det finnes en alminnelig regel om at midtpartiet Side:348 partiet i større sjøer tilhører staten. I hvert fall kan dette ikke gjelde her hvor hele det neddemmede område vitterlig er privat eiendom. Man kjenner ikke noe annet tilfelle hvor fisket i oppdemmet vann er forsøkt unndradd grunneierne. De to institusjoner peker sluttelig på de problemer som vil oppstå når det skal avgjøres om en sjø etter oppdemming skal anses som nyskapt eller bare som utvidelse av en naturlig sjø. Det pekes også på at Nesjøens areal og dermed det neddemmede område vil veksle ved uttapping og fylling av magasinet. Hertil kommer at noen av de gamle neddemmede vann ligger like under høyeste reguleringsstand og derfor til tider kan tenkes å bli tilgjengelige som før. Disse forhold medfører at praktisering av en ordning som den E-verket vil iverksette, vil være nærmest umulig. Ankemotpartenes konklusjon er at fisket fortsatt er eksklusivt for grunneierne, bare med en reservasjon for de bruksberettigede i Essandallmenningen. Nedal Turisthytte og Nedal gård Turistforeningen mener at overskjønnsrettens anvendelse av prinsippet om erstatning etter gjenanskaffelsesverdi er korrekt. Det er ikke riktig at overskjønnets grunner må forstås slik at man har kommet frem til erstatningen ved å multiplisere sengeantallet i de gamle bygninger med gjennomsnittsprisen pr. seng i de nye. Foreningen hadde krav på å få igjen en hytte med samme kapasitet og samme bruksverdi som den gamle, og på en erstatning som setter foreningen i stand hertil, dog slik at fordeler ved en ny og bedre hytte skal komme til fradrag. Dette er det riktige prinsipp, og overskjønnsrettens premisser viser at det er fulgt. At det i den nye hytte ville være nødvendig med noen arealutvidelse og noen standardforbedring av det elektriske anlegg m.v., var for øvrig godtatt av E-verket. Det bestrides at overskjønnsretten her har tatt hensyn til annet enn det som i så henseende var nødvendig for å få hytten godkjent av myndighetene. At bygningen på Nedal gård var saneringsmoden, er en ny anførsel som må avvises. Det bestrides for øvrig at bygningen var saneringsmoden. Den tjente tre formål: den gav rom for toppen av trafikken, den var et lovpåbudt «krypinn» for tilfelle brann i hytten, og den tjente som selvbetjeningshytte. For disse formål ville bygningen vært brukbar i mange år fremover, og dette betinger erstatning etter gjenanskaffelsesverdi. For øvrig anføres det at E-verkets angrep på erstatningsfastsettelsen for hytten og gården gjelder den skjønnsmessige side av overskjønnsrettens avgjørelse, som ikke kan prøves av Høyesterett. Trondhjems Turistforening og Thomas Angells Stiftelser har nedlagt denne påstand: «at overskjønnet stadfestes, og at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Side:349 Det er i saken fremlagt en del dokumenter, hvorav noen er nye for Høyesterett. Jeg ser ikke grunn til å spesifisere disse dokumenter. Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem på noe av de to punkter som den gjelder. Fiskespørsmålet Jeg tar for meg spørsmålet om E-verket har hatt adgang til å oppstille som takstforutsetning at allmennheten skal ha rett til fiske i den nye Nesjø. Det er ikke aldeles klart på hvilket grunnlag E-verket har basert sin takstforutsetning om allmennhetens rett til fiske i sjøen. For under- og overskjønnet har E-verket i denne forbindelse henvist til innlandsfiskelovens §20, hvilket åpenbart forutsetter at fiskeretten i den nye sjø skulle tilligge Trondheim kommune ved E-verket, og med dette utgangspunkt gjøres tilgjengelig for allmennheten. Det må være ut fra samme rettsoppfatning at E-verket i tiden mellom under- og overskjønn og som et ledd i forhandlinger om å få iverksette reguleringen før skjønnet var rettskraftig, gikk med på å anerkjenne fiskerett i den nye sjø for de øvrige grunneiere og for de bruksberettigede i Essandallmenningen. Det samme syn må også være basis for den modifikasjon i stiftelsenes og Turistforeningens favør av disses fiskerett som er grunnlaget for E-verkets prinsipale alternativ i overskjønnet og som også ligger til grunn for E-verkets påstand for Høyesterett. E-verkets argumentasjon for Høyesterett er også i det vesentlige basert på denne rettsoppfatning, men under prosedyren er det dessuten kommet frem synspunkter som tyder på at E-verket nå er inne på at allmennheten skulle ha fått en direkte fiskerett ved dannelsen av den nye sjø, at denne sjø med andre ord ved sin tilblivelse er blitt statens eiendom klart er dette imidlertid ikke anført, og noen nærmere rettslig begrunnelse for dette synspunkt er ikke fremkommet. Som det fremgår av mitt referat av E-verkets anførsler, dekker disse i det vesentlige det standpunkt at fiskeretten er blitt E-verkets. I og med at det ikke fra noe organ som kan representere allmennheten er reist noe krav i saken om allmennhetens fiskerett, er jeg blitt stående ved å oppfatte den rettslige konflikt mellom partene som den samme som overskjønnet har avgjort, nemlig om det er grunneierne - stiftelsene og Turistforeningen - eller E-verket som i forholdet seg imellom har fiskeretten. Ved dette spørsmål er det naturlig å ta utgangspunkt i det som er vår retts prinsipielle syn, at det er grunneierne som har fiskeretten med mindre det kan påvises et særlig rettsgrunnlag for noe annet. Dette er fastslått i vassdragslovens §1 hvoretter «Elver, bekker, innsjøer og andre vass-samlinger tilhører eieren av den grunn de dekker, hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold. ». Noe lignende er sagt i innlandsfiskelovens §76: «Grunneieren har retten til fiske i et vassdrag slik det har vært fra gammelt av så langt hans grunn går. Fisket er fritt i den utstrekning dette følger av lov, sedvane, bruk i alders tid eller annen hjemmel.» Side:350 Situasjonen er her at stiftelsene og Turistforeningen fortsatt eier de neddemmede områder. Det må derfor påvises et særlig rettsgrunnlag om ikke de, men E-verket skal ha fiskeretten på områdene. Jeg kan da for det første ikke se at det er et holdbart argument for fiskerett at E-verket har en konsesjon som gir det rådigheten over vannet i den oppdemmede sjø. Ekspropriasjonstillatelsen går - som påpekt av ankemotpartene - ikke lenger enn til det som er nødvendig for gjennomføring av reguleringen, og at fisket i den nye sjø skal tilhøre eksproprianten, er ikke nødvendig i så måte. At E-verket har måttet sette ut fisk og bruke betydelige beløp til rydding av skogen på de neddemmede områder, er heller ikke et tilstrekkelig argument. At regulanten skal legge forholdene til rette for fisket, er standard konsesjonsvilkår også når det gjelder vann som utvilsomt er undergitt privat fiskerett etter en regulering. Det er for øvrig ikke slik at fisket i den nye sjø tilflyter grunneierne vederlagsfritt, det er tatt hensyn til fordelen ved erstatningsfastsettelsen. Jeg er heller ikke enig med E-verket i at de to institusjoner har avhendet sine fiskerettigheter i den oppdemmede elv til E-verket. Skjøter, kontrakter og skylddelinger inneholder riktignok fraskrivelse av krav på erstatning for følgene for fisket av en regulering, men heri ligger ikke med nødvendighet at selve fisket er frafalt eller overdradd til E-verket. Det er heller ikke naturlig å forstå de nevnte dokumenter slik. Stiftelsene og Turistforeningen vil da ha i behold en fiskerett i elven. I denne forbindelse gjengis fra overskjønnet: «Nea og Esna vil følge sitt leie til den kote som vannspeilet i Nesjøen når. Under ekstreme forhold kan det være helt ned til kote 706, hvilket vil si at hele Esna (og Geitbekken) er fri og at Nesjøen ikke går over Neas bredder i lengre strekning enn ca. 6 km fra Nesjø dam. Hele Turistforeningens og langt det vesentlige av Stiftelsenes grunn vil være blottlagt.» At de to institusjoner har retten til fisket i de ikke avhendede neddemmede tjern dersom det i perioder skulle bli mulig å fiske der igjen, selv om de har fått full erstatning for fisket i tjernene, er erkjent av E-verket. Den anførsel at stiftelsene og Turistforeningen ikke har noen fiskerett i den neddemmede sjø og at denne rett derfor må tilligge E-verket, fører derfor heller ikke frem. Jeg peker også på de vanskelige grensedragninger dersom «nye» sjøer skal være unndradd grunneierens fiskerett mens retten skal være i behold i utvidede naturlige sjøer. I denne sak foreligger den særlige situasjon at ved oppdemmingen av den nye Nesjø over et visst nivå flyter den nærliggende Essandsjø over i denne, slik at de to sjøer danner et sammenhengende hele. Det kunne derfor med noen grunn hevdes at Nesjøen delvis er skapt ved utvidelse av den naturlige Essandsjø. Sammensmeltningen av de to sjøer har også relasjon til den anførsel at fisket på de neddemmede områder er skapt av E-verket. Ved at de to sjøer går i ett, må man nemlig vente at fisk Side:351 fra Essandsjøen - som er opplyst å være et godt fiskevann, som helt er undergitt privat eiendomsrett og hvor stiftelsene eier en betydelig del - vil gå over i Nesjøen. Det kan derfor være en sannhet med modifikasjoner at fisket i Nesjøen er skapt av E-verket. Jeg må etter dette slå fast at E-verket ikke har godtgjort noe sådant særlig rettsgrunnlag som kan bevirke at den vanlige regel om grunneierens rett til fiske ikke gjelder for de områder som neddemmes og som eies av stiftelsene og Turistforeningen. Det innebærer at E-verket ikke i forhold til de to institusjoner vil være berettiget til å gi allmennheten fiskerett her, og at E-verkets anke på dette punkt ikke har ført frem. Nedal Turisthytte og Nedal gård E-verkets anke gjelder her overskjønnsrettens rettsanvendelse ved ansettelsen av erstatningen for turisthytten og bygningene på Nedal gård. Det uriktige består i - hevdes det - at overskjønnsretten har tatt utgangspunkt i sengeantallet i de gamle bygninger - 64 - og har multiplisert dette med gjennomsnittsprisen pr. seng i den nye hytte, uten å ta hensyn til de standardforbedringer som ligger i den nye hytte og uten å ta hensyn til den betydelige arealforøkning i forhold til den gamle hytte. At dette må være tilfellet, kan man etter E-verkets mening se av at erstatningsbeløpet, 1,7 millioner kroner, praktisk talt er det samme som det beløp kr. 1.744.000 som etter Turistforeningens beregning skulle være omkostningene for den nye hytte om denne hadde vært begrenset til en kapasitet av 64 senger. Det riktige hadde etter E-verkets mening vært å basere erstatningsberegningen på en pris pr. m2. Om grunnlaget for sitt skjønn etter prinsippet om erstatning etter gjenanskaffelsesverdi - om hvis anvendelse partene var enige - uttaler overskjønnsretten: «Til grunn legges sengeantallet, som var 64, og hensyn tas til nødvendig økning av gulvareal og til meromkostninger som skyldes bygningsforskrifter, helseforskrifter, branntekniske hensyn. På den annen side erindres at den gamle turisthytte var umoderne og adskillig slitt og at forholdene for økonomisk drift vil ligge bedre an ved den nye hytte. Husene på Nedal gård var sterkt nedslitt og gårdsdriften var forlengst opphørt.» Jeg kan ikke i dette se at det i dette ligger en uriktig anvendelse av prinsippet om erstatning etter gjenanskaffelsesverdi. Således kan jeg ikke se at det var uriktig av overskjønnsretten å ta utgangspunkt i sengeantallet i de gamle bygninger. Turistforeningen hadde krav på erstatning tilstrekkelig for anskaffelse av en hytte med samme bruksverdi som den gamle. Bruksverdien var i dette tilfelle lik kapasiteten, og sengeantallet er det beste mål for den bruk det her er tale om og det beste mål for den kapasitet som skal gjenanskaffes. Jeg kan derfor ikke se at det var en feil, men tvert imot var adekvat å ta utgangspunkt i sengeantallet. At overskjønnsretten regnet med at det ville være nødvendig med noen økning av arealet i forhold til de gamle bygninger og Side:352 at bygningsforskrifter, helseforskrifter og branntekniske hensyn ville kreve en annen og høyere standard i en ny hytte enn det som aksepteres i en bestående turisthytte, var heller ingen feil, men tvert imot noe som følger direkte av de forskrifter som regulerer disse forhold. At overskjønnsretten her, tross den selv sier at den bare har regnet med det som ville være nødvendig, i virkeligheten har regnet med mer enn dette - hvilket E-verket antyder - er det intet holdepunkt for. Skjønnsgrunnene må også forstås slik at overskjønnsretten har tatt det nødvendige hensyn til at Turistforeningen ville få en bedre hytte og at det er gitt fradrag herfor. I denne forbindelse bemerker jeg at det her - hvor det gjelder en institusjon med allmennyttig formål - vil ligge nær å anvende de prinsipper for verdsettelse og fradrag som fikk uttrykk i den såkalte Sparta-dom i [[Rt-1967-1556]] flg., som gjaldt erstatning etter gjenanskaffelsesverdi for en idrettsplass. I seg selv er det naturligvis ikke uantagelig at en skjønnsrett kommer frem til en erstatning som svarer til eller ligger nær opp til det beregnede tap som en ekspropriat fremlegger for retten. Isolert sett er det derfor ingen indikasjon på at overskjønnsretten har anvendt en gal fremgangsmåte - hvilket E-verket synes å hevde - at erstatningen for de gamle bygninger ligger nær opp til det foreningen selv oppgav som beregnet tap. Det bemerkes i denne forbindelse at gjennomsnittsprisen blir høyere når man ser på de første 64 av de i alt 94 senger i den nye hytte enn om det hele kompleks ses under ett. Jeg føyer til at det hadde vært ønskelig om overskjønnsretten hadde redegjort noe mer utførlig for sin erstatningsberegning. Det er imidlertid ikke anket over skjønnsgrunnene. Hva spesielt Nedal gård angår, så hevdes det å være uriktig å anvende gjenanskaffelsesprinsippet fordi bygningene var saneringsmodne. Det avgjørende må her være at overskjønnsretten har funnet bygningene tjenlige for turistformål. I så tilfelle var det riktig at gjenanskaffelsesprinsippet var brukt også ved disse bygninger, og skjønnsgrunnene viser at det ble tatt hensyn til bygningenes dårlige tilstand. Jeg kan etter dette ikke se at det er noen feil ved rettsanvendelsen på dette punkt. Anken har i sin helhet ikke ført frem, og Trondheim Elektrisitetsverk må erstatte ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Trondheim Elektrisitetsverk til Trondhjems Turistforening og Thomas Angells Stiftelser in solidum 10.000 - ti tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Side:353 Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bølviken, Stabel og Gaarder: Likeså. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
