Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Tønseth: Partene i denne sak, A født st. november 1931 og fru A født xx.xx.1934, nå gift B, gittet seg 3. februar 1962. De hadde da begge vært gift tidligere, hustruen to ganger, mannen én gang. I sitt første ekteskap hadde hustruen to barn. Ved dommen i skilsmissesaken fikk hennes første mann foreldremyndigheten over disse to barn. Under lagmansrettens behandling av skilsmissesaken fikk hun dog overlatt seg foreldremyndigheten over det yngste barn, C. Begge hustruens første ekteskap ble oppløst på grunnlag av utroskap fra hennes side. A hadde i sitt Side:788 første ekteskap fire barn. Hustruen i dette første ekteskap fikk foreldremyndigheten over disse barn. Under sitt første ekteskap fikk A et barn utenfor ekteskapet. A og fru B (fru A) ble skilt ved Sør-Hedmark herredsretts dom av 9. juni 1969. Skilsmissegrunn var også her utroskap fra hustruens side. De er begge gift på nytt. Deres nye ektefeller har tidligere vært gift med hinannen. Med sin nåværede ektefelle har A ett barn, fru B ingen. Partene har sammen tre barn, D 9 år, og tvillingene E og F som er 6 år. Ved Sør-Hedmark herredsretts nevnte dom av 9. juni 1969 fikk A foreldremyndigheten over barna og i tilknytning hertil retten til å bo i den tidligere felles bolig samt retten til forlodds uttak av det nødvendige bohave m.v. Etter anke fra fru B kom Eidsivating lagmannsrett til et annet resultat når det gjaldt foreldremyndigheten og avsa 3. mars 1971 dom med denne domsslutning: 1. Fru B tilkjennes foreldremyndigheten over partenes fellesbarn D født xx.xx.1963, E f. 3.9. 1966 og F f. likeledes 3.9.1966. 2. A tilpliktes å betale fru B oppfostringsbidrag for partenes fellesbarn med kr. 750,- pr. måned, fordelt med kr. 250,- pr. måned på hvert av de tre barna. 3. A tilkjennes bruksretten til boligen på X. 4. Sakskostnader for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.» Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. A har for så vidt angår punktene 1 og 2 påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende at han bør tilkjennes foreldremyndigheten over de tre barn De har bodd hos ham siden 3. februar 1969, siden sommeren 1969 sammen med hans nåværende hustru, fru GA og hennes tre barn H 13 år, I 11 år og J 7 år. Han giftet seg med G 25. oktober 1969. De har sammen ett barn, K som nå er 2 år. Alle disse barn er vokst sammen til en søskenflokk i gode og trygge forhold under gode boligforhold i en enebolig på X. I denne forbindelse påberoper han seg i første rekke opplysninger som er nye for Høyesterett, nemlig utskrift av møteboken for X barnevernsnemnd og vitneforklaringer fra et medlem av barnevernsnemnda, kommunens sosialsjef samt tre lærere ved den skole hvor tre av barna går. Medlemmet av barnevernsnemnda avgav forklaring for herredsretten, men ikke for lagmannsretten. Det vil etter A's mening være uheldig å splitte opp barneflokken ved å flytte partenes fellesbarn til deres mor på Y. Han bestrider dog ikke at hun i og for seg er skikket til å ha omsorgen for barna, men hevder at så ustabil som hun har vist seg å være i sin livsførsel, er det en utrygg tilværelse de ville gå i møte hos henne. Barna har praktisk talt ikke hatt noen kontakt med henne siden hun forlot det felles hjem i februar 1969. A har nedlagt slik påstand: «1. At A tilkjennes foreldremyndigheten over partenes fellesbarn, D født xx.xx.1963 og E og F, begge født xx.xx.1966, og Side:789 2. at fru B tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.» Ankemotparten, fru B, har tatt til gjenmæle. Hun henholder seg til lagmannsrettens dom, som hun mener er riktig. Hun godtar nå at A skal ha bruksretten til boligen på X. Fru B hevder at forholdene i A's nåværende hjem ikke er til beste for hennes tre barn med ham. I alt vil den nye fru A ha ansvaret for sju barn, og det vil være mer enn hun makter. Fra A vil hun få liten støtte. For det første er han ikke snill mot barna. Men han er også ustadig i sine arbeidsforhold, og han har aldri kunnet sørge for en skikkelig økonomi for sin familie. De to tvillinger - nå 6 år - er for øvrig i lovens forstand så unge at regelen i lov av 21. desember 1956 om born i ekteskap §8 om at små barn bør være hos sin mor må gjelde her. Hennes egen situasjon har endret seg betydelig i hennes favør siden herredsrettens dom og for øvrig også siden lagmannsretten behandlet saken. Hun giftet seg 10. oktober 1970 med lokomotivassistent B, G's tidligere mann. Denne har en inntekt på kr. 37.500 pr. år. Selv er hun nå kassadame i en dagligvareforretning på Y hvor hun vanligvis arbeider fra kl. 10.00 til 16.30, men arbeidsordningen er fleksibel og gjør det mulig for henne å ta seg av barna i den utstrekning det er påkrevd. Hun tjener for tiden kr. 200-300 pr. uke. Hun og hennes mann har derfor en sikker økonomi som gjør det mulig å holde barna med det de trenger. Hennes boligsituasjon er bedret betydelig siden lagmannsrettens dom. I en boligblokk på Y bor nå hun, hennes mann og sønnen C, som er 16 år, i en leilighet på ca. 73 m2 bestående av stue, 2 soveværelser, kjøkken og bad. Dette vil være fullt tilfredsstillende også om hun får de tre barn til seg. Hvis barna kommer til henne, vil de også bli gjenforent med sin halvbror C, som de er vokst opp sammen med, bortsett fra de siste par år. Når hennes kontakt med barna har vært dårlig, skyldes det at A og hans nye hustru bevisst har hindret henne i å utøve den samværsrett som hun fikk ved lagmannsrettens dom. Hvis barna blir hvor de nå er, vil det bety at hun helt mister kontakten og blir en fremmed for dem. Fru B har nedlagt slik påstand: «1. Eidsivating lagmannsretts dom av 3. mars 1971 stadfestes. 2. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for Høyesterett.» Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Sør-Hedmark herredsrett med avhør av partene og 12 vitner. Av vitnene er 5 nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del dokumenter som jeg kommer tilbake til i den utstrekning de har betydning for avgjørelsen. Saken er for Høyesterett noe bedre opplyst enn for de tidligere retter, således var barnevernsnemnda og dens medlemmer ikke engasjert under lagmannsrettens behandling av saken. Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten i spørsmålet om foreldremyndigheten, idet jeg - i motsetning til Side:790 lagmannsretten - finner at de tre barn fortsatt bør være hos sin far. Her har de nå bodd siden februar 1969, siden sommeren 1969 sammen med farens nye hustru og hennes tre barn, og nå også sammen med ektefellenes felles barn, den to år gamle K. Det er mulig at det kan være en del å si på A's evne til å sørge for et tilfredsstillende økonomisk utkomme, men sett hen til de opplysninger som er gitt i de tidligere dommer om barnetrygd og bidrag og til tidens andre sosiale bidragsordninger er det neppe fare for at familien vil kunne få større økonomiske vanskeligheter. Som det vil fremgå nedenfor, synes det ikke som om barna mangler noe av betydning. Størst vekt har imidlertid de opplysninger man har om fru GA og den innsats hun yter i familien. Jeg siterer først fra den fremlagte utskift av møteboken for Løten barnevernsnemnd for 18. mars 1971 etter at nemndas formann hadde vært i A's hjem: «Barnevernsnemndas formann har skrevet rapport fra besøket. Rapporten gir et positivt inntrykk av forholdet i hjemmet. Barnevernsnemnda har festet seg ved at både barna som A har brakt med seg inn i familien og barna som fru G A tok med seg dit nå synes å ha smeltet sammen til en ren søskenflokk. Barna har tilpasset seg dette forhold. De antas å bli forpleid på en forsvarlig måte. Barnevernsnemnda kan ikke forsvare at barna skal bli skilt fra hverandre nå, og den vil frarå at fellesbarna A - fru B flyttes over i annet miljø.» Tre av lærerne på den skole hvor to av fru GA's barn og partenes datter D går, har som vitner alle uttalt at det for dem ser ut som barna får et godt stell hjemme. Lærer Per Olav Thoresen uttrykker dette blant annet slik: «For ham ser det ut som de får et godt stell hjemme. Vitnet kan ikke se at det blir gjort noen forskjell på barna. De tre er som en søskenflokk. Vitnet har inntrykk av at barna er harmoniske, og de bærer alle preg av å vokse opp i et godt hjem». I samme retning går uttalelsene fra lærerne Kari Dalby og Knut Bjørnstad. Den siste sier blant annet «at han beundrer fru GA's innsats for å holde skikk på barna De tre jentungene som nå går på skolen er det intet å utsette på. De går pent kledd og er for øvrig punktlige og i orden på alle måter. De er med på idrettslige aktiviteter, og de to eldste jentene deltar også i skolemusikken. Det eksisterer nå et godt samarbeide mellom lærerne og begge foreldrene, og foreldrene viser interesse for barnas skolearbeide.» - Vitneforklaringene fra barnevernsnemndas medlem Leif Larsen og sosialsjefen går i samme retning. De opplysninger man har synes i det hele tatt å vise at fru GA har klart å skape et godt og harmonisk hjem for alle de barn som er hos henne. Når det gjelder ankemotparten fru B, så er det ubestridelig at hun tidligere har ført en nokså uryddig tilværelse. Det er således betegnende at henne tre første ekteskap alle er oppløst på grunn av utroskap fra hennes side. I sitt nye ekteskap lever hun imidlertid under trygge økonomiske kår og med tilfredsstillende boligforhold, og det er muligens realistisk å regne med at hun nå er falt til ro, hun nærmer seg også 40 år. At hun i og for seg er skikket Side:791 til å ha omsorgen for de tre barn, er ikke bestridt. Så langt skulle forholdene ligge til rette for at barna kom til henne. Som nevnt ville de da igjen komme sammen med sin eldre halvbror. Jeg sitter dog igjen med det inntrykk at det er et visst usikkerhetsmoment til stede. Men når jeg også bortsett fra dette siste er kommet til at barna fortsatt bør være hvor de nå er, er det fordi jeg ikke kan se at det vil være til barnas beste om de nå skulle rykkes ut av de trygge forhold som gjennom 3+ år er etablert i hjemmet på X. Tvert imot vil jeg anse det som uheldig med et miljøskifte nå. Om virkningen av miljøskifte for barn i sin alminnelighet viser jeg til det som i dom inntatt i [[Rt-1953-1374]] flg. er gjengitt fra en uttalelse fra overlege Karen Margrethe Simonsen. Jeg føyer til at det ikke kan komme på tale å skille de tre barn. Det bemerkes endelig at jeg forutsetter at A og fru GA vil legge godviljen til for at fru B kan få utøvd sin samværsrett med barna. Begge parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett. Etter omstendighetene antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: 1. A tilkjennes foreldremyndigheten over partenes fellesbarn D, født xx.xx.1963, og E og F, begge født xx.xx.1966, med vanlig samværsrett for fru B. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Gundersen: Jeg er blitt stående ved det samme resultat som lagmannsretten kom til. En samlet vurdering av de opplysninger som foreligger, og som er gjennomgått av førstvoterende, leder meg til den konklusjon at det vil være best for de tre barna som saken gjelder, at de får være hos sin mor. Fru B og hennes ektefelle har nå bra boligforhold og en relativt god økonomi. Hos dem bor nå bare den 16-årige gutten fra fru B's første ekteskap. Også A's har gode boligforhold, men en usikker økonomi. Hos dem bor nå de tre barna som fru GA fikk med B og de tre som A fikk med fru B og det siste barnet som A's har sammen. Jeg har ikke kunnet overbevise meg om at dette er den beste ordning av det barnefordelingsspørsmål som foreligger. Det nye bevisstoff som er fremlagt i saken, synes for meg ikke å burde føre til noe annet resultat enn det som lagmannsretten kom til. Da jeg er i mindretall, former jeg ikke konklusjon. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Tønseth. Dommerne Mellbye og Bahr: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Side:792 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
