Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommerne Mellbye, Tønseth og Schweigaard Selmer. I sak fra Indre Sogn herredsrett reist av Anna Sofie Jørgensen m.fl. mot Avesta Jernverk AB hadde saksøkerne krevet at Avesta skulle pålegges å legge frem et brev fra høyesterettsadvokat Annæus Schjødt jr. til Avesta. Ved Indre Sogn herredsretts kjennelse av 4. desember 1972 ble kravet ikke tatt til følge. Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som 29. mars 1973 stadfestet herredsrettens avgjørelse. Anna Sofie Jørgensen m.fl. påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget bemerket: «Høyesteretts kjæremålsutvalg finner enstemmig at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes. Kjæremålsutvalget er således enig med lagmannsretten i at en part ikke kan pålegges å fremlegge et brev fra en prosessfullmektig for så vidt dette brevet inneholder noe som prosessfullmektigen ikke kunne pålegges å avgi forklaring om, jfr. tvistemålslovens §250, jfr. §205 og §251 og den kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg som lagmannsretten viser til, inntatt i [[Rt-1970-831]]. Lagmannsrettens vurdering av hvorvidt brevet av 22. april 1958 fra høyesterettsadvokat Schjødt jr. til Avesta er av slik art at høyesterettsadvokat Schjødt ikke kan pålegges å forklare seg om innholdet uten samtykke fra Avesta, er Kjæremålsutvalget avskåret fra å prøve, jfr. tvistemålslovens §404. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det kleber noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling, når lagmannsretten ikke har funnet det påkrevet å ta standpunkt til om brevet av 22. april 1958 kan ha verdi som bevis. Likesom lagmannsretten viser man i denne forbindelse til ovennevnte kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, der det uttales at: «tvistemålslovens §250 må forstås slik at fremleggelse ikke Side:1087 kan kreves om noe som barten ville ha vært utelukket fra eller fritatt for å forklare seg om; uansett om opplysningen har karakter av bevis eller ikke». Det kan i denne forbindelse også vises til [[Rt-1970-1277]]. Heller ikke finner utvalget at det er feil saksbehandling når lagmannsretten ikke går nærmere inn på alle anførslene fra de kjærende parter, men nøyer seg med å uttale at: «Lagmannsretten kan ikkje sjå at dei grunnar dei kjærande partane har gjort gjeldande for sitt krav om framlegging, kan føre til eit anna resultat i framleggingsspørsmålet.» Etter resultatet må de kjærende parter betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
