Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Michelsen: I boet etter generaldirektør Carl Julianus Holm, som står under offentlig skiftebehandling ved Trondheim skifterett, er det oppstått tvist om gyldigheten av avdødes testament av 19. november 1963. Ved sitt testament har Carl Julianus Holm benyttet seg av den tidligere arvelovs §33 annet ledd og bestemt at hans datter Lily Hoelfeldt Lund skal ha i kontanter kr. 200.000, hans sønnesønner Carl Julianus Falck Holm og Tore Falck Holm i kontanter hver kr. 50.000, mens resten av boet, bortsett fra noen få gjenstander som det ikke er tvist om, skal tilfalle Side:941 testators tredje sønnesønn Finn Petter Holm. De arvinger hvis arvelodd slik ble begrenset, mente at testamentet ikke kunne opprettholdes fordi det stred mot en kontraktsmessig forpliktelse som avdøde hadde påtatt seg om ikke å forrykke den lovmessige arveordning, og fordi de ikke pliktet å respektere bestemmelsen om at deres arv skulle utlegges dem i kontanter. Trondheim skifterett førte skiftetvisten over til behandling i søksmåls former og avsa den 12. november 1970 dom med slik domsslutning: «Testamentets bestemmelser om at Lily Hoelfeldt Lund, Carl J. Falck Holm og Tore Falck Holm skal ha sin arveandel i kontanter kjennes ugyldig. Finn Petter Holm frifinnes forøvrig. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Over denne dom erklærte Lily Hoelfeldt Lund, Carl Holm og Tore Holm anke til Frostating lagmannsrett. Finn Petter Holm erklærte motanke over dommen så langt den var gått ham imot. Frostating lagmannsrett avsa dom i saken den 31. mai 1972. Dommen har denne domsslutning: «1. Bestemmelsen i pkt. li C. J. Holms testament av 19. november 1963 om at Lily Hoelfeldt Lund skal ha sin arv begrenset oppad til kr. 200.000 kjennes ugyldig. Forøvrig frifinnes Finn Petter Holm. 2. Hver av partene bærer sine omkostninger for skifteretten og for lagmannsretten.» Denne dom har Finn Petter Holm påanket til Høyesterett i forhold til Lily Hoelfeldt Lund, mens Carl Holm og Tore Holm har erklært anke over lagmannsrettens avgjørelse i relasjon til Finn Petter Holm. I Høyesterett er ankene forent til felles behandling. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak for Oslo byrett og Trondheim byrett. Ved disse bevisopptak har partene og 7 vitner avgitt forklaringer. To av vitnene er nye for Høyesterett. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Finn Petter Holm har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at generaldirektør Holm ved den såkalte pakkeløsning som man kom frem til i 1959, hadde påtatt seg en forpliktelse til å la sin datter Lily Hoelfeldt Lund ta arv etter seg etter arvelovens vanlige bestemmelser om slektsarv. Han har for Høyesterett i det vesentlige så vel overfor sin tante som overfor sine halvbrødre anført det samme som for skiftretten og lagmannsretten. Han hevder således at testator verken gjennom den ordning som ble istandbrakt med hans barn da han i 1946 ville inngå nytt ektskap, gjennom den korrespondanse som ble ført mellom ham og hans arvinger i tiden mellom 1946 og 1959, eller gjennom de forskjellige transaksjoner i 1959 som til sammen utgjør det som i saken kalles pakkeløsningen, har avgitt overfor Side:942 arvingene noe juridisk bindende løfte om en bestemt fordeling av arven mellom dem etter hans død. Finn Petter Holm har videre, når det gjelder spørsmålet om en testator kan bestemme at en arving som har krav på pliktdelsarv, skal motta sin arvelodd i kontanter, henholdt seg til lagmannsrettens dom. Han har bestridt at avdødes testament er istandbrakt ved utilbørlig påvirkning fra fru Rachel Holms side, og har anført at det er riktig når testator i sitt testament har lagt til grunn at sønnesønnenes pliktdelskrav er begrenst til kr. 50.000 hver og ikke til kr. 200.000 som de to nå subsidiært gjør krav på. Finn Petter Holm har nedlagt slik påstand: «1. Carl Julianus Holms testament av 19. november 1963 kjennes gyldig. 2. Finn Petter Holm tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Lily Hoelfeldt Lund har henholdt seg til lagmannsrettens dom som hun mener i relasjon til seg er helt ut riktig, og har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for skifteretten og lagmannsretten. Carl Holm og Tore Holm har hevdet at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at den såkalte pakkeløsning fra 1959 ikke skulle medføre at de har krav på en likelig fordeling sammen med sin halvbror Finn Petter av den delen av bestefarens bo som ikke tilfaller Lily Hoelfeldt Lund. Også disse parter bygger for Høyesterett på de samme anførsler som for de tidligere instanser. De har dog, som en ny anførsel for Høyesterett, subsidiært hevdet at det minimumsbeløp de hver har krav på i boet, er kr. 200.000. De har begrunnet dette standpunkt med at det i realiteten er deres farsarv deres bestefar har disponert over ved sitt testament. Lily Hoelfeldt Lund, Carl Holm og Tore Holm har, når det gjelder spørsmålet om en arvelaters rett til å bestemme at livsarvinger skal få sin arvelodd utbetalt i kontanter, henholdt seg til skifterettens dom, som de på dette punkt mener er riktig. Disse parter gjør også for Høyesterett gjeldende at avdødes testament er kommet i stand ved utilbørlig påvirkning fra hans hustrus side. Denne anførsel benyttes dog ikke som noe selvstendig argument for at generaldirektør Holms testament skal kjennes ugyldig, men som en forklaring på at Holm ved sitt testament fravek den forpliktelse de mener han hadde påtatt seg overfor sine barn om fordeling av arven etter ham Lily Hoelfeldt Lund, Carl Julianus Falck Holm og Tore Falck Holm har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Carl Julianus Holms testament av 19. november 1963 kjennes ugyldig. Subsidiært: Testamentets bestemmelse om at Lily Hoelfeldt Lund, Tore Falck Holm og Carl Julianus Falck Holm skal ha sin arv i kontanter kjennes ugyldig. Side:943 Arven for Tore Falck Holm og Carl Julianus Falck Holm skal for hver utgjøre kr. 200.000,00. Lily Hoelfeldt Lund, Carl J. Falck Holm og Tore Falck Holm tilkjennes hos Finn Petter Holm saksomkostninger for alle retter.» Jeg føyer til at partene er enige om at spørsmålet om Tore Holms åsetesrett til avdødes landeiendom ikke berøres av denne sak. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av direktør Holms testament vis-a-vis hans datter Lily, men til et annet for så vidt angår dets bestemmelser om arv til testators to sønnesønner. Hovedspørsmålet i saken er om Carl Holms testament av 1963 er i strid med en kontraktsmessig forpliktelse han måtte ha påtatt seg overfor sine barn gående ut på at boet etter ham for det alt vesentlige skulle deles mellom dem etter arvelovens vanlige regler om slektsarv. Jeg kan ikke se at man allerede ut fra den ordning som ble etablert etter at direktør Holms første hustru var død i 1946, og som jeg i en annen forbindelse kommer tilbake til, kan trekke den slutning at Holm skulle ha påtatt seg noen kontraktsmessig forpliktelse som la noe bånd På hans testasjonsrett. Man istandbrakte en ordning som gjorde det mulig for Holm å inngå ekteskap uten å foreta noe skifte med sine barn av sin avdøde hustrus særeie, men noe mer enn dette lå det ikke i de disposisjoner som med dette for øye ble truffet. Heller ikke har jeg kunnet finne at en slik forpliktelse skulle følge av hva det er uttalt i korrespondanse mellom Holm og hans barn i årene fra 1946 og til 1958. Av de brever som ble vekslet, går det frem at så vel faren som barna forutsatte at Ove og Lily skulle arve aksjene i A/S Norsk Staaltaugfabrik, som var boets vesentligste aktivum. Man var dog ikke kommet ut over det stadium da man berettet om hva man hadde i tankene om en fremtidig ordning. Det følger imidlertid etter min oppfatning av de transaksjoner som ble iverksatt i august 1959, at Carl Holm har påtatt seg en kontraktsmessig plikt til ikke å foreta testamentariske disposisjoner som endret Oves og Lilys rett etter arvelovens hovedregler. I løpet av våren 1959 hadde det tilspisset seg til en konfliktsituasjon mellom direktør Holm og hans barn. Det hadde utviklet seg flere stridsspørsmål mellom dem. Disse fant sin løsning gjennom de dokumenter som ble utferdiget og de ordninger som ble etablert i august 1959. Det har etter min mening sin store betydning nærmere å bringe på det rene hva denne løsning innebar for faren på den ene siden og hans arvinger på den annen. Jeg må etter bevisførselen i saken legge til grunn at Holm senior var sterkt interessert i at han frem til sin død kunne bli boende i huset i Lerkendals vei i Trondheim, og i at hans annen Side:944 hustru, Rachel, etter hans død kunne bli sittende med dette huset og dets innbo som sin eiendom. Under sine forsøk på å få gjennomført disse sine ønsker kunne Carl Holm støte på vanskeligheter som skrev seg fra forholdet mellom ham og hans barn når det gjaldt særeiet etter hans første hustru. Da fru Lilli Holm døde i 1946, og direktør Holm ønsket straks å inngå nytt ekteskap, lettet hans barn ham adgangen til det ved å avgi erklæring om at de til fordel for ham frafalt arv etter sin mor. Jeg må dog på dette punkt i saken legge til grunn at det som i realiteten fant sted, var at barna gav sitt samtykke til at faren ble sittende med morens særeiebo uskiftet. Ove Holm og Lily Hoelfeldt Lund kan ikke sies i 1946 definitivt å ha gitt avkall på sin arv etter moren. Jeg kan heller ikke finne at Ove og Lily gjennom det som skjedde i januar 1959 da faren overførte til hver av dem kr. 17.000, kan sies å ha fått fullt oppgjør for sin morsarv. Direktør Holm foretok denne utbetaling helt og holdent på egen hånd og ut fra sine egne verdiansettelser fra 1946 som barna overhodet ikke hadde noe kjennskap til. Da Ove og Lily fikk beskjed om farens transaksjon, fremkom de riktignok ikke med noen protest. Jeg kan dog ikke se at det er noe grunnlag for å hevde at de to som følge av manglende protest eller ved etterfølgende passivitet skulle ha tapt retten til å fremsette krav om et fullstendig oppgjør av deres mors særeiebo. Som jeg alt har nevnt, var de ukjent med hvordan faren var kommet frem til de tall han la til grunn for utbetalingen, og jeg peker på at det bare forløp kort tid før, nemlig våren 1959, konfliktsituasjonen mellom dem og faren atter tilspisset seg. Dersom Ove Holm og Lily Hoelfeldt Lund i konfliktsituasjonen våren og sommeren 1959 fastholdt et krav om morsarv, kunne det bli vanskelig for Holm å få gjennomført sine ønsker med hensyn til huset i Lerkendals vei, som aldri kunne sies å ha tilhørt ham. Ved den ordning som ble etablert sommeren 1959, må Ove og Lily sies å ha godtatt at de hadde fått fullt oppgjør for sin morsarv. Gjennom ordningen sikret således direktør Holm seg at hans planer med eiendommen kunne gjennomføres. Det var direktør Holms ønske å sikre sin annen hustru pensjon etter seg og andre økonomiske fordeler fra A/S Norsk Staaltaugfabrikk. I kraft av den aksjemajoritet han hadde i selskapet, kunne Holm på en generalforsamling treffe vedtak om å tildele fruen den pensjon han hadde i tankene og de øvrige ytelser han hadde planlagt for henne. Gjennom den ordning som ble etablert, oppnådde Holm at de øvrige aksjonærer godtok og lovte for fremtiden å respektere hva han hadde bestemt for sin hustru. Holms rett til å bli sittende med sin aksjepost i selskapet til sin død kunne hans arvinger ikke rokke ved. Holm ønsket imidlertid at aksjene etter hans død skulle være samlet på hans livsarvingers hender og da slik at svigerbarna ikke skulle kunne øve noen innflytelse i selskapet. Hans ønske var at det han kalte familietradisjonen kunne fortsette. Gjennom de dokumenter som Side:945 ble utferdiget mellom hans barn og deres ektefeller, ble grunnlaget lagt for at dette håp kunne oppfylles. Direktør Holm hadde på generalforsamling i A/S Norsk Staaltaugfabrik den 30. april 1959 gått til det skritt på stedet å avskjedige sin sønn Ove fra hans stilling i selskapet. Sønnen hadde på sin side som et mottrekk innledet søksmål mot bedriften. Jeg må, etter hva det er opplyst i saken, legge til grunn at Ove Holm i dette søksmål krevde erstatning så vel etter arheidervernloven som ut fra det synspunkt som dommen i [[Rt-1937-62]] bygger på. Det er ikke mulig på grunnlag av de opplysninger som foreligger i denne sak, å ha noen formening om dette søksmål helt eller delvis ville ha ført frem. Det synes dog klart at det så vel for Holm personlig som for firmaet måtte fremstille seg som meget ønskelig om denne tvist kunne bli brakt ut av verden i minnelighet. Gjennom avtalen av august 1959 ble dette mål nådd. Jeg må etter dette legge til grunn at de transaksjoner som ble gjennomført i august 1959, ved de innrømmelser hans barn gjorde, brakte Carl Julianus Holm en rekke fordeler. På den annen side måtte den samlede ordning som ble istandbrakt, sies å bringe også fordeler til barna Etter de dokumenter som ble utferdiget mellom direktør Holm og hans hustru Rachel, som hadde levd i formuefellesskap, var det nå klart at fru Holm ved sin manns død ikke hadde noe krav, det være seg på boslodd eller arvelodd, å gjøre gjeldende i boet. Det ble således i 1959 skapt en ordning mellom far og barn med gjensidige innrømmelser og fordeler. Etter bevisførselen i saken må jeg legge til grunn at alle parter i forbindelse med inngåelsen av denne mangesidige ordning forutsatte at Holms livsarvinger, Ove Holm og Lily Hoelfeldt Lund, ved hans død skulle tre inn i arven etter ham etter arvelovens vanlige ordning for barns arverett etter sine foreldre og således arve hans aksjer i A/S Norsk Staaltaugfabrik. Denne forutsetning kommer til syne blant annet gjennom de avtaler som ble inngått mellom Ove og Lily og deres ektefeller. Da den samlede ordning som ble istandbrakt, utmerket seg ved innrømmelser fra og fordeler for så vel faren som barna, og da løsningen ikke kunne gjennomføres uten ved medvirkning fra disse og deres ektefeller, må etter min oppfatning den felles og klare forutsetning ha hatt en slik styrke og en slik sentral plass i det samlede kompleks at det er naturlig å oppfatte den som en kontraktsmessig forpliktelse på Carl Julianus Holms hånd Etter min mening kan det ikke antas at barna ville ha medvirket til ordningen dersom det hadde blitt gjort klart for dem at deres far ville eller kunne benytte seg av adgangen etter arvelovens §33 annet ledd til å avkorte deres pliktdelsarv og dermed bringe en ubalanse inn i det samlede forhold. Det må ses som en betingelse fra barnas side at de etter vanlige regler skulle arve Holms aksjer etter hans død. Jeg minner på dette punkt om Holms ønske om å fortsette det som har vært kalt familietradisjonen, og som barna ved sine Side:946 disposisjoner må sies å ha medvirket til. I samme forbindelse peker jeg På at det blant de dokumenter som inngår i den samlede løsning, foreligger et testament fra Carl Julianus Holm. Under de foreliggende omstendigheter ligger det nær av dette å trekke den slutning at direktør Holm dermed har truffet de testamentariske disposisjoner som det fra hans hånd kunne bli tale om. Slik forholdene i denne sak ligger an med den klare forutsetning mellom alle parter i avtalekomplekset som også har manifestert seg i rettslige disposisjoner, har jeg ikke funnet å kunne kreve at den forpliktelse direktør Holm påtok seg overfor sine arvinger etter loven, skulle måtte være uttrykt direkte i skrevne ord. Jeg legger i denne forbindelse vekt på at avvingene, i motsetning til hva tilfellet var tidligere på året da fra Oves side alternative forslag til løsning ble fremlagt, ikke på sin side hadde juridisk bistand da den endelige ordning ble etablert. Jeg er etter dette kommet til at Carl Julianus Holms testament av 1963 krenker den forpliktelse han kontraktsmessig i 1959 hadde påtatt seg overfor sine livsarvinger. Av dette følger det, som også lagmannsretten har antatt, at testamentet må kjennes ugyldig for så vidt det bestemmer at Lily Hoelfeldt Lunds arv skal utgjøre kr. 200.000. Som jeg har nevnt tidligere, har jeg imidlertid også funnet at testamentet heller ikke kan ha gyldighet visa-vis Carl Julianus Falck Holm og Tore Falck Holm. Jeg har bygd på at testator i 1959 hadde påtatt seg en kontraktsmessig forpliktelse overfor sine barn. Den rett for livsarvingene som ligger i denne forpliktelse, må etter deres fars død også direktør Holms sønnesønner kunne påberope seg. Jeg føyer på dette punkt til at sønnen Oves død ikke for hans far måtte fremstille seg som en så upåregnelig begivenhet at han av den grunn skulle kunne fragå eller endre sin forpliktelse. Og jeg peker på at familietradisjonen, selv om aksjene blir delt på flere hender innen slekten, fremdeles vil kunne opprettholdes. Jeg tillegger det også i denne forbindelse vekt at det ikke er grunnlag for å anta annet enn at Ove Holm ønsket at arven etter ham skulle deles likt mellom hans tre sønner. Etter det resultat jeg har kommet frem til i sakens hovedspørsmål, behøver jeg ikke ta standpunkt til gyldigheten av bestemmelsen i testamentet om at arvingene unntatt Finn Petter Holm skal få sin arv i kontanter, eller til de øvrige spørsmål som er reist i saken. Jeg vil dog føye til at det ikke i saken er noe bevismessig grunnlag for arvingenes anførsel om at testamentet av 1963 skulle være kommet i stand etter utilbørlig påvirkning fra fru Rachel Holms side. Etter det resultat jeg legger til grunn, har Finn, Petter Holm tapt saken helt ut. Saken har dog for meg på en rekke punkter frembudt betydelig tvil, og jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene. Side:947 Jeg stemmer for denne dom: Bestemmelsene i Carl Julianus Holms testament av 19. november 1963 om at arven for Lily Hoelfeldt Lund skal begrenses oppad til kr. 200.000 og for Carl Julianus Falck Holm og Tore Falck Holm til for hver kr. 50.000 kjennes ugyldige. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene. Dommer Sandene: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. I likhet med skifteretten antar jeg at Lily Hoelfeldt Lund og Tore og Carl Julianus Falck Holm ikke kan gis medhold i sin påstand om at testamentet av 19. november 1963 er ugyldig. I store deler kan jeg også slutte meg til skifterettens begrunnelse og bemerker: Jeg er enig i at de fem dokumenter av 24. august 1959 og de to etterfølgende dokumenter av 3. september og 15. desember 1959 tok sikte på regulering av flere forhold der det hadde vært uenighet eller uklarhet, eller der partene følte behov for å få fastlagt den fremtidige rettsstilling. Men jeg kan ikke se at dokumentene omfattet en forpliktelse for direktør Carl Julianus Holm til ikke, ved bruk av arvelovens §33 annet ledd, å fordele arven mellom sine livsarvinger i et annet forhold enn det som ville følge av lovens arvegangsordning. Jeg vil i den forbindelse særlig fremheve at ikke i noe av dokumentene er det bestemmelser som antyder en begrensning i Holms rådighet over aksjene i A/S Norsk Staaltaugfabrik. På grunn av slike forpliktelsers inngripende og ekstraordinære karakter måtte det ventes at de var særlig nevnt i et eller flere av dokumentene, dersom de skulle ha gått inn i løsningen og reguleringen av partenes mellomværende. Dette gjelder så meget mer som et utkast til testament og arvepakt, oversendt direktør Holm av Ove Falck Holm et halvt år tidligere, i februar 1959, inneholdt både en bestemmelse svarende til den i testamentet av 24. august 1959 om at Rachel Holm ikke skal ta arv etter direktør Holm, og en bestemmelse om at alt som direktør Holm etterlater, skal deles likt mellom de to eneste livsarvinger, Ove Falck Holm og Lily Hoelfeldt Lund. Dessuten gav dette utkast visse forrettigheter for Ove fremfor Lily til direktør Holms aksjer i Ståltaufabrikken, samtidig som utkastet fastslo at Oves rett til å overta aksjer er uigjenkallelig, at det ikke skal gjøres noen forandring i hans rett verken ved testament eller livsdisposisjon, og at direktør Holm heller ikke skal disponere over aksjene på en slik måte at det betyr et inngrep i Oves rett. Når testamentet av 24. august 1959 bare har med bestemmelsen om at Rachel Holm ikke skal ta arv, ikke også bestemmelsene som særlig sikrer Lily og Ove, må jeg forstå dette slik at direktør Carl Julianus Holm ikke ønsket å binde sin rådighetsrett slik som etter utkastet av februar 1959. Jeg tilføyer at i 1959 forelå det livsarvingene imellom ikke noe tvistespørsmål som gikk inn i den Side:948 samlede løsning. Testamentet av 1963 kan etter min mening ikke ses som noe brudd på balanseforholdet i avtalesettet. I flere brev til datteren Lily hadde direktør Holm - like fra 1946, i forbindelse med disponeringen av Lerkendalsvn. 19 etter at første hustru var død, til januar 1959 - gitt uttrykk for at det var Ove og Lily som skulle overta hans aksjer i Ståltaufabrikken. De forutsetninger dette kan ha skapt hos Ove og Lily i forbindelse med avtalesettet fra august og høsten 1959, kan imidlertid ikke være avgjørende, når forutsetningene ikke er uttrykt i avtalesettet. Jeg viser for så vidt til det jeg allerede har sagt om at Oves og Lilys forutsetninger og ønsker var kommet klart og fullstendig til uttrykk i utkastet fra Ove av februar 1959, men bare ble tatt med for en del i avtalesettet av august samme år. Jeg nevner videre at de forskjellige dokumenter som går inn i avtalesettet, er detaljert utformet og regulerer også mindre vesentlige forhold. Jeg må ellers anta at den omstendighet at formuesfellesskapet mellom direktør Carl Julianus Holm og Rachel Holm ble opphevet ved ektepakten av 24. august 1959, og det slik at aksjene i Ståltaufabrikken skulle gå inn i Holms særeie, og videre den omstendighet at fru Rachel Holm ikke skulle ta arv etter mannen ifølge hans testament av samme dag, faktisk måtte bety atskillig for Ove Falck Holm og Lily Hoelfeldt Lund i deres vurdering av hvilke utsikter de kunne ha til å overta hans aksjer i Ståltaufabrikken. Disse disposisjoner måtte iallfall være av slik verdi for Ove og Lily at det må kunne legges til grunn at også de mente å oppnå noe vesentlig ved avtalesettet som vederlag for de innrømmelser som de På sin side gjorde til direktør Holm og Rachel Holm. Når testamentet av 19. november 1963 etter mitt syn ikke strider mot avtalesettet av august 1959, blir det påkrevd å ta standpunkt til den subsidiære påstand som går ut på at testamentet er ugyldig for så vidt som det angir at Lily Hoelfeldt Lund og Tore og Carl Julianus Falck Holm skal ha sin arv i kontanter. Jeg er enig med skifteretten i at testator derved har gått ut over den rådighetsrett som han etter §33 i arveloven av 1854 har i forhold til livsarvinger, og slutter meg til skifterettens begrunnelse. Jeg stemmer etter dette for at skifterettens dom stadfestes. Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende. Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Michelsen. Dommer Tønseth: Likeså Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Sandene. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av skifterettens dom (byfogd A G. Dahle): Generaldirektør Carl Julianus Holm døde den 14. juni 1969. Ved ektepakt opprettet den 24.8.1958 var det etablert fullstendig særeie mellom Side:949 ham og hans hustru Rachel Holm. Ekteskapet, som ble inngått i 1946, var barnløst. Holm hadde imidlertid livsarvinger fra sitt tidligere ekteskap, nemlig sønnen Ove Falck Holm som døde den 7.2.1963, og datteren Lily som er gilt Hoelfeldt Lund. Ove Falck Holm etterlot seg 3 barn, sønnene Carl Julianus Falck Holm og Tore Falck Holm fra ett ekteskap og sønnen Finn Petter Holm fra et annet. Den 19. november 1963 opprettet generaldirektør Holm et testament som lyder slik: «Undertegnede Generaldirektør Julianus Holm bestemmer herved som min siste vilje at det med den formue som jeg måtte etterlate meg skal forholdes slik: 1. Min datter Fru Lily Hoelfeldt Lund skal ha i kontanter kr. 200.000,00. Dertil skal hun motta etterat min ektefelle Fru Rachel Holm og jeg er gått bort 1 maleri av Tizian «Den botferdige Magdalene», 2 skap og 1 bufe. 2. Mine barnebarn Karl og Tore Holm skal hver ha i kontanter kr. 50.000,00. 3. Etterat min ektefelle Fru Rachel Holm og jeg er gått bort, skal A/S Norsk Staaltaugfabrik motta maleriet og bysten av meg. 4. Resten av min formue, hva den enn består av (såsom faste eiendommer, aksjer, andre verdipapirer, patentrettigheter, armbåndsur i gull samt alt løsøre) skal tilfalle min sønnesønn Finn Petter Holm, født xx.xx.1946.» I brev av 12. september 1969 begjærte h.r.advokat Ivar Lynum på vegne av avdødes datter og hans sønnesønner Carl og Tore offentlig skifte av boet idet han opplyste at disse ikke betraktet testamentet som bindende for dem. Som begrunnelse for sin prinsipale påstand anfører saksøkerne at testamentet av 1963 er i strid med avtale og åpenbare forutsetninger mellom generaldirektør Holm og hans to barn. Ganske kort tid etter at Holms første hustru, barnas mor, døde - den 28.4.1946 - bestemte han seg for å inngå nytt ekteskap. I det første ekteskap var det imidlertid etablert fullstendig særeie ved ektepakt opprettet den 16. august 1909 mellom Lilli Falck Bruun og Carl Julianus Holm. Før nytt ekteskap kunne inngås måtte det således foretas skifte av Lilli Holms særeiedødsbo. Holm var imidlertid interessert i faktisk å sitte med boet uoppgjort og barna fant å kunne gå med på dette. Formelt ble saken ordnet ved at barna den 2. oktober 1946 underskrev sådan erklæring: «undertegnede arvinger i fru Lilli Holms dødsbo frafaller herved arv til fordel for vår far ingeniør Carl Julianus Holm, idet vi herved tiltransporterer ham våre arvelodder.» Når barna fant å kunne gå med på at faren faktisk ble sittende med morens bo uskiftet var det ut fra den selvfølgelige forutsetning at de i sin tid skulle være hans hovedarvinger. I det som skjedde i 1946 i forbindelse med Carl Julianus Holms nye ekteskap og det som senere er kommet til uttrykk i flere brev fra ham til datteren Lily, samt i en rekke andre dokumenter som er fremlagt under saken, ser saksøkerne en kontraktsmessig forpliktelse fra han side til ikke å forykke den lovlige arveordning. Og dette er ikke et ensidig tilsagn, men en gjensidig bebyrdende avtale. Barna gikk i 1946 med på at faren skulle slippe å gjøre opp med dem mot at han til gjengjeld forpliktet seg til å følge arvelovens regler Side:950 ved disponeringen av sitt bo. Det er på det rene at denne avtale ikke er kommet til uttrykk i noen arvepakt eller i noe spesielt i denne hensikt oppsatt dokument, men den fremgår etter saksøkernes oppfatning ikke desto mindre tydelig av de fremlagte dokumenter. I brev til datteren av henholdsvis 11. november og 8. desember 1958 kommer Holms erkjennelse av forpliktelsen overfor hans daværende livsarvinger særlig klart frem. Her gjør han blant annet rede for den ordning han har tenkt seg vil være den beste for hans etterlatte og understreker her det som har vært et viktig prinsipp for ham, nemlig at aksjene i A/S Norsk Staaltaugfabrik, hvor han satt med aksjemajoriteten, skulle forbli i familien, det vil si på hans livsarvingers hender. I disse brevene, såvel som i brev til datteren av 6. januar 1959, gjør Holm detaljert rede for hvordan han har tenkt å sikre sin hustru i tilfelle han skulle falle bort før henne, og nevner at han vil opprette særeie for henne slik at hun kan sitte med den felles bolig, Lerkendalsveien 19, med samlet innbo. Hun skal da, sier han i sistnevnte brev, ikke ha krav på mer ved hans død. «Resten av mitt bo blir derfor da å fordele mellom deg og Ove», heter det i samme brev. Saksøkerne legger også vesentlig vekt på de disposisjoner Holm foretok i 1959. Han opprettet da et testament, datert 24.8. og inngår samme dato en overenskomst med sønnen Ove som avslutning på en tvist mellom far og sønn, idet sistnevnte i generalforsamling i A/S Norsk Staaltaugfabrik den 30. april 1959 var blitt oppsagt fra sin stilling som direktør i bedriften og i den anledning hadde uttatt forliksklage. I testamentet av 1959 fastsetter generaldirektør Holm at hans hustru ikke skal ta arv etter ham og disponerer endel spesifiserte gjenstander som skal tilfalle barna og et av hans barnebarn, men der sies intet om aksjene i bedriften. Det er også fremlagt et P.M., datert 13. mai 1959 og forfattet av en funksjonær ved A/S Norsk Staaltaugfabrik som var protokollfører under generalforsamlingen den 30. april 1959. Denne generalforsamling ble ikke formelt avsluttet idet det oppsto uenighet mellom generaldirektør Holm og hans sønn. Det forelå nemlig til behandling et forslag om forhøyelse av fru Rachel Holms pensjon, men direktør Ove Falck Holm ville ikke gå med på dette medmindre han straks fikk aksjemajoriteten i firmaet, noe hans far ikke kunne gå med på. Saksøkerne leser imidlertid en passus i dette P.M. som et uttrykk for at generaldirektør Holm allikevel hadde gitt sin sønn løfte om overtagelse av aksjemajoriteten og ser heri nok en bekreftelse på sin påstand om at det forelå en avtale mellom generaldirektør Holm og hans barn om at disse var tiltenkt aksjene i A/S Norsk Staaltaugfabrik, som forøvrig desidert er den betydeligste aktivapost i hans bo. Det innrømmes av saksøkerne at Ove Falck Holm og Lily Hoelfeldt Lunde i desember 1958 hver fikk ca. 17.000 kroner av faren som etter dennes oppfatning var oppgjør av morens særeiedødsbo. Dette framgår blant annet av det før nevnte brev av fl. januar 1959 fra generaldirektør Holm til datteren. Det bestrides imidlertid at nevnte beløp er fullt oppgjør. Det ble oppfattet som en kompensasjon for at faren etter sin første hustrus død fikk sitte med eiendommen Lerkendalsveien 19 som var hustruens særeie. Barna hadde imidlertid atskillig større beløp til gode etter sin mor, idet denne som sitt særeie disponerte midler hvorav Side:951 ektefellen hadde fått låne ikke uvesentlige beløp da han i sin tid var i økonomiske vanskeligheter. Disse lån betalte Holm ikke tilbake. Her hadde således Lilli Holm fordringer på sin mann som representerte et aktivum i hennes bo. Saksøkerne hevder også at det «oppgjør» generaldirektør Holm foretok i 1958 var basert På den verdi eiendommen Lerkendalsveien 19 hadde i 1946 og den kunne ikke godtas i 1958 på bakgrunn av den prisstigning som var foregått i mellomtiden. Da generaldirektør Holm i 1963 opprettet det testament som er tvistens gjenstand, disponerte han således også over sine barns morsarv hva han selvsagt ikke var berettiget til. Også heri ligger et moment som styrker påstanden om at hans testamentariske disposisjon var ugyldig. Subsidiært bestrides testators adgang til å bestemme at saksøkerne som hans livsarvinger skal være nødt til å ta sin arveandel i kontanter. - - - Saksøkte v/h.r.advokat Thorvald Wiig påstår seg frifunnet for saksøkernes krav og tilkjent saksomkostninger. Til motpartens prinsipale påstand anfører han at generaldirektør Holm var fri og ubundet da han opprettet sitt testament i 1963, som h.r.advokaten forøvrig har medunderskrevet som vitne. Der foreligger ingen arvepakt og heller ikke noen kontraktmessig forpliktelse som var til hinder for at generaldirektør Holm kunne opprette et slikt testamente som han gjorde i 1963. Dette må forøvrig sees som et supplement til testamentet av 24.8.1959 som hva forholdet til livsarvingene angår, innskrenker seg til å treffe mindre vesentlige disposisjoner og således overhodet ikke berører aksjene i A/S Norsk Staaltaugfabrik. Saksøkte bestrider at man av de fremlagte dokumenter og Lily Hoelfeldt Lunds partsforklaring kan slutte seg til noen avtale av kontraktsmessig art som skulle binde testator i relasjon til hans testamentariske disposisjon. Generaldirektør Holm har i det hele tatt aldri villet binde seg m.h.t. disponeringen av aksjene i A/S Norsk Staaltaugfabrik. Dette fremgår blandt annet av at han i 1960 forhandlet med Christiania Spigerverk om salg av aksjene, uten å innhente barnas samtykke. Når det gjelder de dokumenter som ble opprettet i 1959 - og som saksøkerne legger atskillig vekt på - var forholdet at det først på året var forhandlinger mellom Ove Falck Holm, representert ved h.r.advokat Platou, Oslo, og generaldirektør Holm, representert ved h.r.advokat Wiig. Ove Falck Holm forlangte at hans far skulle gå med på en ordning for å løse suksesjonsforholdet vedr. aksjene i A/S Norsk Staaltaugfabrik på en slik måte at agnatiske descendenter etter faren kunne sikres den nødvendige kontroll over den fremtidige ledelse av bedriften og han siktet da i første rekke til seg selv. I dette øyemed ble det av h.r.advokat Platou utarbeidet to alternative forslag som h.r.advokat Wiig fikk oversendt med brev av 26.2.1959. Det er bare alternativ II, Testament og Arvepakt, som her er av interesse. Ingen av alternativene ble imidlertid realisert, generaldirektør Holm avviste begge. Utkastet til testament og arvepakt er imidlertid utformet slik som arvelovens §61 forutsetter. I dette ser saksøkte en bekreftelse på sin påstand om at det ikke eksisterte noen bindende og ugjenkallelig avtale mellom generaldirektør Holm og hans barn om hvordan det skulle forholdes med hans formue etter hans død. Hvis nemlig en slik avtale allerede Side:952 var inngått, ville det ikke ha vært nødvendig for Ove Falck Holm å fremkomme med forslag til testament og arvepakt. Saksøkte deler heller ikke saksøkernes oppfatning av det P.M. som Harald Eriksen forfattet i 1959. Pkt. 3 i den oppsummering som protokollføreren her har gjort, kan ikke leses som om den gir uttrykk for noe løfte fra generaldirektør Holms side. Saksøkte hevder også at boet etter Lilli Holm er gjort opp. Det henvises forsåvidt til det som fremgår av generaldirektør Holms brev til datteren av 6. januar 1959. Det oppgjør som her omhandles ble godtatt av barna uten protest. Uansett hva generaldirektør Holm måtte ha ment og sagt om hvordan det skulle forholdes med hans formue, og da spesielt aksjene, etter hans bortgang, så blir situasjonen kapitalt endret ved sønnens død i 1963. Man kan riktignok ikke se bort fra at den uoverensstemmelse som oppsto mellom far og sønn i 1959 og som ble løst ved overenskomst av 24.8.1959, kan ha medført en endring i generaldirektør Holms syn på hvordan han skulle sikre familiens innflytelse på ledelsen av A/S Norsk Staaltaugfabrik, men under enhver omstendighet tvinger sønnens død ham til å tenke i nye baner, hvilket hans testament av 1963 gir klart uttrykk for. Og det var ikke noe til hinder for at han kunne treffe en slik testamentarisk disposisjon. Mot testamentets gyldighet kan det således ikke gjøres noen innsigelse. Heller ikke den disponering av formuen som her er foretatt kan angripes. Saksøkerne får sin arv utlagt i kontanter hvilket er den vanlige forutsetning ved et skifteoppgjør. - - - Skifteretten skal bemerke: Generaldirektør Carl Julianus Holm var leder av A/S Norsk Staaltaugfabrik fra 1924, da selskapet ble reetablert, og frem til sin død i 1969. Han satt da med aksjemajoriteten i bedriften som forøvrig har to søsterselskaper, A/S Norsk Ståltrådtrekkeri og A/S Norsk Manillaindustri. Det er på det rene at hans aksjepost, som nu forvaltes av skifteretten, har en betydelig verdi. Hans interesse for bedriftens fremtidige skjebne er derfor naturlig nok. Det er enighet mellom partene om at han hadde et sterkt ønske om å bevare familiens innflytelse i A/S Norsk Staaltaugfabrik med søsterselskaper også etter at han selv var gått bort. At han imidlertid også har hatt andre planer fremgår av opplysningen om at det i 1960 var på tale å selge aksjene til Christiania Spigerverk. Noen avtale kom dog ikke istand. Da generaldirektør Holm i 1963 opprettet sitt siste testament, var det i alle fall åpenbart hans hensikt å sikre sønnesønnen Finn Petter Holm den innflytelse i A/S Norsk Staaltaugfabrik med søsterselskaper som aksjemajoriteten medfører. Det spørsmål retten skal ta standpunkt til er om han ved denne testamentariske diposisjon brøt en avtale han tidligere hadde inngått med sine barn, Ove og Lily. Det synes klart at generaldirektør Holm i sin tid har hatt til hensikt å la sine barn arve aksjene. I brev til datteren av 11. november 1958 kommer dette tydelig frem. Her heter det blandt annet: «Jeg synes det er riktig at du og Ove arver samtlige mine aksjer i A/S Norsk Staaltaugfabrik.» I samme brev gir han også uttrykk for sin tilfredshet med sønnens egenskaper som leder og sier at han trygt kan uttale at han Side:953 har gjort seg fortjent til å bli hans etterfølger. Lignende uttalelser om hvordan det skulle forholdes med aksjene etter hans død kan man direkte eller indirekte finne også i andre av de fremlagte dokumenter. Her vil dog retten med det samme innskyte at den ikke deler saksøkernes oppfatning av den foran omtalte passus i protokollførerens P.M. fra generalforsamlingen i A/S Norsk Staaltaugfabrikk den 30. april 1959. I pkt. 3, som det her gjelder, foreligger det etter rettens mening en upresis formulering hvorved forfatteren av notatet bare har ment å referere hva de stridende parters krav gikk ut på. Det kan ikke leses som om det sto at Ove Falck Holm fikk et løfte fra sin far om at han skulle overta farens aksjepost i A/S Norsk Staaltaugfabrik. Retten finner videre ingen grunn til å tvile på saksøkerens påstand om at når Ove og Lily i 1946 ga avkall på sin morsarv, så var det under den forutsetning av at de så allikevel som hans livsarvinger i sin tid ville få det de rettelig tilkom. Skriftlige uttalelser såvel som muntlige forsikringer som generaldirektør Holm gjennom årene har gitt sine barn har utvilsomt bidratt til å festne den oppfatning hos dem at de ville arve den vesentlige del av hans formue, derunder også hans aksjer. Det var jo også en naturlig tanke så meget mer som dette er arvelovens primære ordning. Men i den tvist som her skal avgjøres er det ikke nok med brudd på forutsetninger - det må bevises at det foreligger brudd på en avtale. Retten kan imidlertid ikke være enig i at det forelå en avtale mellom generaldirektør Holm og hans barn av den art at den skulle hindre ham i å opprette et testament med det innhold som testamentet av 1963 har fått. Bevisbyrden for at det foreligger en slik avtale må påhvile saksøkerne og den kan ikke ansees oppfyldt. At generaldirektør Holm ikke hadde bundet seg på den «kontraktmessige måte» som arvelovens §61 instituerer, er på det rene. Og de uttalelser og forsikringer han gjennom årene har gitt sine barn kan - hvor klare de enn måtte være - ikke sees som uttrykk for at han har villet binde seg for all fremtid. Det er etter rettens mening grunn til å stille strenge formkrav til en avtale av den art som her påberopes. Den omstendighet at Ove Falck Holm i 1959 søkte juridisk bistand med henblikk på å få opprettet en bindende avtale med faren, eventuelt i arvepakts form, tyder da også på at han var oppmerksom på at det på dette tidspunkt ikke eksisterte noen juridisk holdbar avtale. Av den overenskomst som den 24. august samme år ble inngått mellom far og sønn kan en slik avtale som saksøkerne påberoper seg, ikke utledes. Til overmål blir så situasjonsbildet kapitalt forandret ved Oves død i 1963 og generaldirektør Holms syn på hvordan det skal forholdes med hans formue når han selv falt bort, kommer til uttrykk i testamentet av 1963. Han anså seg da berettiget til å treffe nye testamentariske disposisjoner hva han altså etter rettens mening hadde adgang til. Til støtte for sitt angrep på testamentet har saksøkerne også gjort gjeldende at generaldirektør Holm ikke hadde skiftet med sine barn etter hustruens død i 1946 slik at han ved sitt testament av 1963 faktisk disponerte også over midler som tilhørte barna eller for sønnens vedkommende barnebarna. Det er på det rene at Ove og Lily i 1958 fikk et beløp på kr. 17.000,- av sin far som denne betegner som morsarv, men saksøkerne har ikke oppfattet utbetalingen på denne måte. Side:954 Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmål. Selv om det skulle være riktig at Holm ikke, eller i et hvert fall ikke fullt ut, har utbetalt barna deres morsarv, så er ikke dermed hans testament ugyldig, i alle fall ikke i større utstrekning enn det kan påvises at han har disponert over eiendeler som ikke tilhørte ham. Noen slik påvisning har saksøkerne imidlertid ikke foretatt. Saksøkernes prinsipale påstand om at testamentet av 19. november 1963 skal kjennes ugyldig tas således ikke til følge. Anderledes stiller det seg med deres subsidiære påstand. Her må retten gi saksøkerne medhold. Ved sin avgjørelse bygger retten her på høyesterettsdommen av 1948, [[Rt-1948-359]] flg. Her gies det klart uttrykk for at arvelovens §33 er slik å forstå at den ikke tillater arvelateren på noen som helst måte å bestemme over de 2/3 av boet som utgjør livsarvingenes pliktdel. De er helt unndratt fra hans rådighetssfære. Den påberopte kjennelse av Stavanger skifterett, RG-1951-578, går i samme retning. Det samme synspunkt på arvelovens §33 er også det herskende i teorien, jfr. således Knophs arverett (utg. 1959 138-139), Augdahls Lærebok i norsk skifterett (1967 31) og Peter Lødrups Materiell skifterett (utg. 1969 161). Saksøkte har påberopt seg professor Arnholms artikkel i Retstidende 1948, hvor denne kommenterer den siterte høyesterettsdom og gir uttrykk for en avvikende oppfatning. Retten finner imidlertid ikke å kunne legge professor Arnholms syn til grunn for sin avgjørelse. Man finner heller ikke å kunne ta hensyn til at det foreliggende utkast til ny arvelov i §30 foreslår en regel som vil gi arvelateren en disposisjonsrett i forhold til livsarving som går videre enn den han nu har. Det er jo den gjeldende rett som må legges til grunn. Ved å binde saksøkerne til å ta sin arv i kontanter har generaldirektør Holm således gått ut over den grense arvelovens §33 setter for en arvelaters rådighetsrett. Han kan ikke påby en livsarving å motta arven i form av visse gjenstander, og er ikke bare bundet kvantitativt, men også kvalitativt. At arvelateren i det foreliggende tilfelle har bestemt at arven til saksøkerne skal utlegges i kontanter spiller forsåvidt ingen rolle. Det hersker riktignok ingen tvil om at en arving kan kreve å få sin arv utlagt i kontanter så langt dette overhodet er mulig, og han har jo også normalt anledning til å fremtvinge dette ved å benytte sin rett til å kreve boets eiendeler solgt. Men forholdet kan jo ligge slik an at det fremstiller seg som det mest attraktive for en arving å få sin arv utlagt i aktiva hvis verdi ikke reduseres i takt med den synkende pengeverdi. Og det er vel nettopp det som er tilfelle i denne sak. Den omstendighet at Holm i sitt testament har benyttet seg av arvelovens §33, 2. ledd, kan heller ikke ha betydning for avgjørelsen. Om pliktdelen er begrenset, er den like fullt en pliktdel og denne er unndratt arvelaterens rådighetssfære. Testamentets bestemmelse om at saksøkerne skal ha sin arveandel i kontanter må derfor kjennes ugyldig. Saksøkernes subsidiære påstand går imidlertid også ut på at de alle tre kjennes berettiget til sin forholdsmessige andel av samtlige verdier i boet. Så langt kan dog retten ikke imøtekomme saksøkerne. Skulle den gjøre det, vil konsekvensen blandt annet være at loddeierne berøves den rett de etter skiftelovens §61 har til å kreve salg av boets eiendeler. Side:955 Retten må derfor nøye seg med å fastslå at saksøkerne ikke plikter å finne seg i å få sin arv utlagt i kontanter. I hvilken form arveloddene skal utlegges må avgjøres under skiftebehandlingen. Hvis det herunder ikke oppnåes enighet mellom loddeierne, har man jo - som vaniig i slike tilfelle - den utvei at det foretas loddtrekning eller en loddeier kan benytte seg av sin rett til å kreve salg, som jo også kan foregå ved en intern auksjon. Pointet er at skifteretten ikke i denne dom finner å kunne etablere en bestemt fordeling av boets aktiva. For ordens skyld skal det her innskytes at konsekvensen av den avgjørelse retten er kommet frem til er at heller ikke saksøkte kan påberope seg noen fortrinnsrett til de aktiva som er tillagt ham ved testamentet. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart, Harald Diesen og Helge Barsett): - - - De ankende parter har til støtte for sin påstand anført: - - - I generalforsamling i Staaltaugfabriken den 30. april 1959 ville C. J. Holm forhøye den pensjon som tidligere var fastsatt for hans hustru Rachel. Ove mente at dette var et ledd i en arveordning etter faren, og at man burde fastlegge hele arveordningen før dette spesielle spørsmål ble avgjort. C. J. Holm, som var kjent for sin ubalanserte opptreden, tålte ikke å bli motsagt, og meddelte sin sønn at han var avskjediget fra A/S Norsk Staaltaugfabrik med øyeblikkelig virkning. I senere brevveksling mellom Lily og hennes far ble denne episode og arveforholdet berørt, og det hele ender med at Ove, Lily, C. J. Holm og hans hustru Rachel avtaler et møte i Trondheim den 24. august 1959. Møtet, som ble holdt på høyesterettsadvokat Wiigs kontor, kom i stand i all hast fordi C. J. Holm ville komme til en ordning som bl.a. innebar bortfall av et søksmål, som Ove hadde innledet mot Staaltaugfabriken på grunn av oppsigelsen i generalforsamlingen den 30. april. Forliksforhandling i saken var berammet til 26. august, altså 2 dager etter møtet. I møtet ble det opprettet: 1. Ektepakt om særeie mellom G. J. Holm og hustru Rachel. Villaen i Lerkendalsveien 19 med innbo og løsøre - unntatt noen spesielt nevnte løsøregjenstander ble ført opp som Rachel Holms særeie, mens alt det øvrige ble C. J. Holms særeie. 2. Testament fra C. J. Holm, hvor det ble bestemt at hustruen Rachel ikke skulle ha arv etter sin mann, bortsett fra 4 livspoliser på tilsammen kr. 24.000,- hvor hun var oppnevnt som begunstiget. 3. Testament fra Rachel Holm hvor det ble bestemt at C. J. Holm ikke skulle ta arv etter henne. 4. Generalforsamlingsprotokoll for A/S Staaltaugfabriken hvor Rachel Holms pensjon ble fastsatt til kr. 30.000,- pr. år med klausul om indeksregulering, og hvor bedriften påtok seg i Rachel Holms levetid å dekke samtlige omkostninger vedrørende villaen i Lerkendalsveien 19, så som skatter, lånerenter, assuranser, strøm, brensel, telefon og vedlikehold. 5. Overenskomst mellom Ove Falck Holm og A/S Norsk Staaltaugfabrik om at Ove, etter utløpet av fristen for den oppsigelse fra direktørstillingen som var gitt ham i generalforsamlingen den 30. april, Side:956 tilsettes i en uoppsigelig stilling som teknisk konsulent ved bedriften med en gasje på kr. 20.000,- pr. år. Overenskomsten inneholdt også bestemmelser om at Ove og hans hustru Martha skulle være delaktige i bedriftens kollektive pensjonsforsikring, samt at Ove forpliktet seg til i egenskap av aksjonær og som tilknyttet selskapet å respektere i enhver henseende de pensjonsrettigheter som er tilsikret fru Rachel Holm Overenskomsten ble sagt å være et forlik i den prosess Ove hadde innledet mot A/S Norsk Staaltaugfabrik, og at Ove trekker tilbake forliksklagen og sitt krav på skadeserstatning og erstatning etter arbeidervernloven I samsvar med det som ble avtalt under nevnte møte, ble det den 3. september samme år opprettet tillegg til ektepakt mellom Ove og hans hustru Martha om at de 12 aksjer hustruen som særeie hadde i Staaltaugfabrikken overføres til mannens særeie. Videre frafalt hustruen rett til arv til de nevnte aksjer samt de aksjer i Staaltaugfabriken som han senere måtte erverve. Endelig ble det - også i samsvar med avtale i det nevnte møte - den 15. desember 1959 skrevet en erklæring fra Lily og hennes ektefelle Per Hoelfeldt Lund hvoretter den aksje i Staaltaugfabriken som hustruen eide, og aksjer som hun senere måtte erverve i bedriften, skal være hennes særeie og bare skal arves av ektefellenes livsarving. I erklæringen frafalt mannen arverett til de aksjer som hustruen eier eller senere måtte erverve i bedriften. De 7 forannevnte dokumenter - senere kalt pakkeløsningen - var alle et ledd i en for alle parter bindende arveavtale som tok sikte på fullt oppgjør av morsarven etter Lilli Holm, rett for Ove og Lily til å arve hele C. J. Holms formue, samt å sikre livsarvingenes suksesjon i ledelsen av og kontrollen med Staaltaugfabriken. - - - Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten. Lagmannsretten finner det godtgjort at det arvefrafall Ove og Lily gikk med på i 1946 etter morens død ikke innebar noe reelt avkall på arv. C. J. Holm ville gifte seg på ny så snart som mulig etter sin første kones død. Han begrunnet sin anmodning til barna om å få slippe å skifte med at han nødig ville flytte fra Lerkendalsveien 19, som var den første hustrus særeie. Det er ingen grunn til å regne med at Ove og Lily ville gå med på å overlate morens særeiemidler til sin far og dennes nye hustru, hvis det fra farens side ikke var gitt løfte om at barna skulle være hans eneste arvinger ved hans død, slik at de ville få sin morsarv samtidig med arven etter sin far. Retten finner støtte i dette syn særlig i C. J. Holms brev til datteren Lily av 28. juli 1946, hvor spørsmålet om å unnlate skifte blir brakt på bane. Han sier i brevet bl.a.: «Det beste er vel at jeg sitter med tingene og huset til jeg dør, og at dere to tar og deler aksjene. Enten dere da vil selge eller beholde alt sammen. Det beror jo saa meget paa hvorledes tingenes tilstand blir fremover.»... «Det er jo du og Ove som skal ha alt efter os, og da er det rimelig at jeg blir boende hjemme saa lenge jeg vil eller lever og holder alt i stand og bringer husets verdi yderligere opp.» ... «Mine aksjer utenfor særeiet (mors) er selvfølgelig endnu ikke tilgjængelige for deling mellom dere. Det er jo min formue, som blir at fordele mellom dere efter Side:957 min død. Jeg disponerer selvfølgelig over disse som jeg vil indtil min død.» Også i senere korrespondanse mellom Lily og C. J. Holm kommer det klart til uttrykk at det er Lily og Ove som skal arve hans aksjer i Staaltaugfabriken. Bl.a. sier C. J. Holm i et brev av 8. desember 1958: «Det som jeg har sett som det vesentligste, er at aksjene i de bedrifter som jeg har skapt og bygget opp, kan bli på mine direkte arvingers hender, altså dine og Oves.» Etter de opplysninger som er fremkommet under hovedforhandlingen, besto C. J.Holms formue ved den første hustrus død i det alt vesentlge av hans aksjer i Staaltaugfabriken. Hva Lilli Holms formue besto i er ikke helt klart. Lily hevder at hun og Ove ble holdt fullstendig utenfor boets registrering og verdiansettelse og de formaliteter som måtte gjennomføres i relasjon til skifteretten og skattefogden. Det er først under saksforberedelsen til ankeforhandlingen i det foreliggende søksmål at Lily er blitt kjent med den melding om arv C. J. Holm v/advokat Collin-Hansen sendte til skattefogden i Trondheim den 22. desember 1947.1 meldingen er Lilli Holms særeie ført opp med skattetaksten for Lerkendalsveien 19, kr. 32.000,- og en aksjepost på kr. 12.950,-. Som gjeld er ført opp pantelån kr. 11.160,-, eiendomsskatt kr. 224,- og begravelseskostnader kr. 1.540,-. Villaen i Lerkendalsveien 19 var kjøpt i 1931 for kr. 29.500,-. Den verdi villaen er ført opp med i arvemeldingen må etter rettens mening ligge godt under dens reelle verdi i 1946. Det synes som om boets aktiva av hensyn til arveavgiften er ført opp med det minimum som skattefogden kunne tenkes å godta. Når C. J. Holm i januar 1959 foretok et «oppgjør» av morsarven etter at Lily hadde minnet ham om at morsarven ikke var skiftet, skjedde dette på grunnlag av den oppgave som var gitt i arvemeldingen av 1947, og ikke - som han selv sier i brev av 6. januar 1959 - på grunnlag av en «utskrift fra Skifteretten». At Ove og Lily ikke straks kom med innvendinger mot dette «oppgjør» er forståelig, fordi de som nevnt aldri hadde fått seg forelagt noen oppgave over morens særeie. Ove hadde dessuten forgjeves forsøkt å bringe forholdene ved morens særeie på det rene, jfr. hans brev til Lily av 18. oktober 1957. Dessuten var det på dette tidspunkt klart at C. J. Holm aktet å bringe hele arvespørsmålet inn i skriftlige former ved et testament som - med unntak for villaen i Lerkendalsveien - gjorde Ove og Lily til universalarvinger, jfr. herom hans brev til Lily av 11. november 1958. Forøvrig hadde Ove på dette tidspunkt tatt initiativ til å bringe arveforholdene inn i skriftlige former ved å utarbeide forslag til testament og arvepakt. Lagmannsretten kan ikke se Holms «oppgjør» som annet enn en irritasjonspreget handling som følge av at Lily hadde minnet ham om morsarven i forbindelse med at Holm ville overføre villaen i Lerkendalsveien til sin annen hustru. Om oppgjøret skal anses som et fullstendig og gyldig skifte av morsarven er for lagmannsretten noe tvilsomt. Spørsmålet har imidlertid underordnet betydning fordi de krav Lily og Ove mente å ha på en eventuell morsarv falt bort ved den avtale som retten mener at partene inngikk om arveforholdet den 24. august 1959. Denne avtale må sies å oppfylle de forutsetninger Lily og Ove bygget på ved arvefrafallet i 1946. Når C. J. Holm i 1958/59 tok opp spørsmål om å sikre sin annen Side:958 hustru Rachel livsvarig bruk av villaen i Lerkendalsveien 18 og pensjonsytelser fra Staaltaugfabriken, anså Ove og Lily dette som et inngrep i sine arvemessige rettigheter. Det er da forståelig at barna ikke ville gå med på dette uten at det samtidig ble tilveiebrakt en skriftlig ordning i samsvar med den forpliktelse som de mente at C. J. Holm hadde påtatt seg i forbindelse med disponeringen av barnas morsarv i 1946. Oves reaksjon på generalforsamlingen den 30. april 1959 hvor han nektet å være med På en ny pensjonsordning for Rachel, må ses som et utslag av dette ønske om en fullstendig og skriftlig ordning. At C. J. Holm selv følte seg forpliktet overfor barna når det gjaldt arveforholdet, må sies å ha kommet til uttrykk bl.a. i det faktum at han tok initiativet til å oppheve felleseiet med sin annen hustru, begrense hennes særeie til å omfatte villaen i Lerkendalsveien og la henne fraskrive seg rett til arv. Dette kan bare ha skjedd med sikte på at hans formue i sin helhet skulle tilfalle Ove og Lily. Han levde i et utmerket forhold til sin hustru, mens det på den annen side på denne tid var oppstått en viss irritasjon overfor barna fordi de ønsket mer klarhet i arveforholdet. Han hadde således ingen grunn til å utelukke hustruen fra arv til fordel for sine barn, medmindre han følte seg forpliktet til det etter tidligere gitte løfter til barna. Omstendighetene forut for den ordning som kom til uttrykk i pakkeløsningen i 1959 viser etter rettens mening at C. J. Holm mente å tilveiebringe en fullstendig og skriftlig ordning av arveforholdet som han mente å være bundet av. De dokumenter som da ble utferdiget, hvis innhold er gjengitt foran under de ankende parters anførsler, gir etter rettens mening også uttrykk for - når man ser de i sammenheng med hverandre og med den forutgående korrespondanse med Lily - at C. J. Holm mente å tilveiebringe en skriftlig og bindende avtale om at Ove og Lily skulle arve hans formue og å gjøre disse til eiere av aksjemajoriteten i Staaltaugfabriken. Det ville ellers ikke hatt noen hensikt for ham å kreve at Oves hustru skulle overføre til sin mann fra sitt særeie de aksjer hun hadde i Staaltaugfabriken og å kreve at barnas ektefeller frasa seg arverett til aksjer i bedriften. Det samme gjelder hans krav om at Ove i fremtiden skulle respektere den pensjonsordning Rachel ble gitt i Staaltaugfabriken. At C. J. Holms egne aksjer eller eventuell annen formue ikke ble uttrykkelig nevnt i pakkeløsningen er forståelig sett på bakgrunn av at Ove og Lily var hans eneste livsarvinger, og at C. J. Holm ved flere anledninger hadde gitt klart uttrykk for at barna skulle arve alt etter ham. C. J. Holms testamente av 24. august 1959 er forøvrig gitt et slikt innhold at det faktisk bare gir bestemmelser om hva som er unntatt fra den normale arvemessige fordeling mellom hustru og livsarvinger etter arvelovens regler. Den viktigste bestemmelse i testamentet er at hustruen ikke skal ta arv etter C. J. Holm. Ellers fastsetter den en fordeling av en del gjenstander med en særlig personlig tilknytning til testator. Disse gjenstanders verdi må anses som helt ubetydelige i forhold til bomassen forøvrig. Testamentet synes ikke å ha noen fornuftig hensikt hvis man ikke legger til grunn at testator hadde livsarvingenes lovmessige rett til arv for øye da testamentet ble skrevet. Lagmannsretten er etter dette kommet til at C. J. Holm i møte den 24. august 1959, da den såkalte pakkeløsning ble avtalt, forpliktet seg til å la sin sønn Ove og sin datter Lily arve den formue han måtte etterlate Side:959 seg ved sin død. De positive disposisjoner som treffes gjennom pakkeløsning må tolkes med lovens arveordning som bakgrunn, og så langt denne ikke angripes, må den - selv uten å være nevnt - inngå som en del av barnas rett. Sett i forhold til Lilys og Oves totale arvemessige stilling må derfor pakkeløsningen innebære et «hit, men ikke lenger». For ordens skyld tilføyes at pakkeløsningen neppe ville ha vært til hinder for at Holm hadde disponert mindre beløp, f.eks. til almnennyttige formål eller eventuelt til helt utenforstående personer. Det han ikke kan rokke ved er først og fremst balanseforholdet mellom de som var implisert i pakkeløsningen. I det testament som C. J. Holm opprettet den 19. november 1963 er det imidlertid nettopp dette han har gjort. Testamentet må derfor kjennes ugyldig så langt det er i strid med avtalekomplekset av 24. august 1959. Retten er enig med de ankende parter i at Oves død ikke skapte en ny situasjon som kan virke inn på søsteren Lilys rett etter avtalen. Hun må derfor - med de unntak for enkelte spesielt nevnte gjenstander som er omhandlet i testamentet av 1959 - ha krav på en halvpart av bomassen. For den rett Ove ervervet ved avtalen av 24. august 1959 stiller saken seg annerledes. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gi avtalen gyldighet for Oves livsarvinger ut over det at disse samlet må få legge beslag på Oves halvdel. Om Ove haddet levet, ville pakkeløsningen ikke ha hindret ham i innen lovens ramme å disponere sine etterlatenskaper ved testament. Og når Ove døde før C. J. Holm, må de finne seg i at den totale lodd som gjennom pakkeløsningen var sikret deres far, på tilsvarende måte disponeres ved testament av bestefaren. Den del av arven som ville falt på Ove kan C. J. Holm derfor disponere etter eget ønske med den begrensning som arveloven gir med hensyn til pliktdelsarv. Testamentets bestemmelse om at barnebarna Carl og Tore Holm hver skal ha 50.000 kroner og Finn Petter Holm resten av formuen må derfor opprettholdes som gyldig. Testamentets bestemmelse om at Staaltaugfabrikken skal ha bysten og maleriet av C. J. Holm er i overensstemmelse med testamentet av 1959. Retten har ikke funnet noe grunnlag for de ankende parters anførsel om at testamentet av 1963 må være ugyldig på grunn av utilbørlig påvirkning på testator fra hustruen Rachel. Spørsmålet om hvorvidt morsarven etter Lilli Holm er skiftet eller ikke, kan isolert sett ikke antas å få betydning for gyldigheten av testamentet av 1963. Forholdet med morsarven må - i den utstrekning Ove og Lily mente den var uoppgjort - være brakt endelig ut av verden ved den avtale som ble truffet den 24. august 1959. Også når det gjelder det spørsmål som er reist i motanken er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn skifteretten Lagmannsretten er enig med skifteretten i at en arvelater ikke kan råde over de 2/3 av boet som utgjør livsarvingenes pliktdel. På den annen side har pliktdelsarvingene i egenskap av loddeiere ikke rett til - med de unntak som er nevnt i skiftelovens §62, §63, §64å gjøre krav på bestemte gjenstander i boet. Den enkelte loddeiers andel i boet må derfor i prinsippet utmåles i et pengebeløp. Hvor stor den enkelte loddeiers andel skal bli, Side:960 er avhengig av hvordan boets eiendeler blir administrert, og nettopp heri ligger etter lagmannsrettens mening det reelle innhold i pliktdelsarvingenes rett til å overta boets pliktdel uten noen rådighetsdisposisjon fra arvelaterens side. Testamentet av 1963 setter med hjemmel i arvelovens §33 annet ledd en beløpsmessig grense for livsarvingene Carl og Tore Holms andeler i boet. Det er utvilsomt at boet er stort nok til å dekke disse bestemte arvekrav. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det foreligger noen begrunnet interesse for Carl og Tore Holm i å motsette seg et kontant oppgjør av sine arvelodder. Hvis det ikke er innbyrdes enighet mellom arvingene om å fordele de enkelte gjenstander i boet seg imellom, vil arvingene måtte finne seg i et oppgjør i kontanter, bl.a. ved at en av arvingene krever boets eiendeler' solgt i medhold av skiftelovens §61. Carl og Tore Holm ville derfor ved det endelige oppgjør av boet ha måttet finne seg i et kontantoppgjør selv om det i testamentet ikke var sagt noe om dette. Lagmannsretten kan derfor ikke se at arvelateren har rådet over pliktdelsarven på en rettsstridig måte ved i sitt testament å bestemme at Carl og Tore Holm hver skal ha kr. 50.000,- i kontanter. Hvis Carl og Tore Holm ønsker å få sine arvelodder utlagt i aksjer i A/S Staaltaugfabriken, kan deres ønske bare bli oppfylt hvis det er enighet mellom arvingene om slikt arveutlegg. En slik løsning er imidlertid helt uavhengig av testamentets bestemmelse om oppgjørsmåten og også av deres krav på en bestemt andel av boet i egenskap av pliktdelsarvinger. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
