Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Roll-Matthiesen: Oslo byrett avsa den 3. juni 1971 dom med denne domsslutning: «A, født xx.xx.1950, kjennes å være far til det Side:11 guttebarn B, født xx.xx.1952, nedkom med 1. november 1970 på X sykehus. Saksomkostninger ilegges ikke.» A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som den 14. juni 1972 avsa dom med slik domsslutning: « 1. Oslo byretts dom av 3. juni 1971 stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten. Han mener at han prinsipalt må frifinnes etter §21 første ledd i loven av 21. desember 1956, idet samleier 7-8 dager etter barnemorens siste menstruasjons første dag gjør det lite trolig at han kan være far til barnet. Han har i denne forbindelse særlig fremhevet at de foreliggende opplysninger ikke gir grunnlag for å anta at barnemorens menstruasjon har vært uregelmessig, slik som lagmannsretten har gjort. Det må etter hans mening antas at hennes siste menstruasjon begynte 1. februar 1970, muligens 1-2 dager senere, og at menstruasjonen var av normal varighet. Subsidiært mener han at han må frifinnes etter lovens §21 annet ledd. Barnemorens seksuelle vandel har vært av en slik karakter at det foreligger en stor grad av mulighet for at hun har hatt samleier med en eller flere ukjente menn i den kritiske tid, dette sammenholdt med at samleiene med A fant sted så kort tid etter siste menstruasjons opphør at det under alle omstendigheter er mindre sannsynlig at hun ble besvangret ved disse samleier. A, som har fatt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt sa dan påstand: « 1. A frifinnes. 2. B betaler sakens omkostninger til det offentlige.» B har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter. Hun har også fått fri sakførsel for Høyesterett, og hun har nedlagt følgende påstand: « 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter til det offentlige.» Begge parter hadde fri sakførsel for lagmannsretten. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptakelser ved Oslo byrett til avhør av partene og 8 vitner, hvorav 4 vitner er nye for Høyesterett. Ved Høyesteretts beslutning av 6. juli 1973 ble overlege Herman Ramstad oppnevnt som sakkyndig med anmodning om å «uttale seg om når besvangrelsen på bakgrunn av de foreliggende opplysninger antas å ha funnet sted». Overlege Ramstad har avgitt sakkyndig erklæring den 20. november 1973. Erklæringen har følgende vurdering og konklusjon: «Vurdering: Min oppgave som medisinsk sakkyndig i denne sak er å Side:12 uttale meg om når besvangringen på bakgrunn av de foreliggende opplysninger antas å ha funnet sted. Sikre opplysninger er følgende: 1. Fullbyrdede samleier mellom B og A den 7. og 8. februar 1970, opplyst av begge parter. 2. Barnet som B fødte 1. november 1970 d.v.s. 266 dager efter 8. februar målte 48 cm. og veide 3370 gr. Det var betegnet som fullbåret i fødselsmeldingen og svangerskapets antatte varighet var oppgitt til ca. 38 uker d.v.s. ca. 266 dager. Usikre opplysninger er: B's menstruasjonsforhold både med hensyn til menstruasjonenes regelmessighet d.v.s. regelmessig periode og til blødningenes varighet. 8. februar kan ha vært i 10.-12. dag i perioden, mere sikre opplysninger har vi ikke om dette. Man antar at befruktningen av egget foregår innen ett døgn efter eggløsningen. Unntagelsesvis skjer mere enn en eggløsning (eller ingen) i en periode. Hos kvinner med uregelmessige menstruasjoner kan tidspunktet for eggløsningen variere. Tidspunktet for eggløsningen kan ikke med sikkerhet konstateres umiddelbart. Erfaringsmessig kan befruktning finne sted på ethvert tidspunkt i en menstruasjonsperiode. Disse forhold og det faktum at kvinners opplysninger om sine menstruasjonsforhold erfaringsmessig ofte er upålidelige (p.g.a sviktende hukommelse på dette punkt) tilsier at man må være tilbakeholdende med å avvise at et samleie kan ha vært befruktende på grunn av tidspunktet i perioden eller andre menstruasjonsforhold hos kvinner. Konklusjon: Ut fra de foreliggende opplysninger og min vurdering av disse på medisinsk basis antar jeg at besvangringen av B med fødsel 1. november 1970 tilfølge av et fullbåret guttebarn av lengde 48 cm. og med fødselsvekt 3370 gram fandt sted primo februar 1970. Jeg antar at ett av samleiene 7. eller 8. februar 1970 har vært det befruktende.» Som det fremgår av lagmannsrettens domsgrunner, ble prosektor Halldis Lie av lagmannsretten anmodet om å oppgi den blodtypestatistiske farskapsindeks for A. Prosektor Halldis Lies uttalelse i brev av 19. mai 1972 er gjengitt av lagmannsretten. Det er til bruk for Høyesterett tatt nye prøver til «utvidede» blodtypeundersøkelser av partene og barnet. Etter erklæring av 4. januar 1974 er konklusjonen den samme: at det etter blodprøvene ikke er noe i veien for at A kan være far til barnet. I brev av 4. januar 1974 til Høyesterett uttaler prosektor Halldis Lie: «Den nye prøven av A bekrefter at han er av type N i MN-systemet, kfr. mitt brev av 19. mai f.å. til Oslo byrett. Etter de «utvidede» undersøkelser er den blodtypestatistiske farskapsindeks for A ca. 30.» Det har i saken vært reist spørsmål om muligheten for at C Side:13 kan være far til barnet. I erklæring av 29. mai 1972 gav prosektor Halldis Lie utelukkelseskonklusjon for hans vedkommende. Til bruk for Høyesterett er det foretatt kontrollundersøkelse med det resultat at konklusjonen av 29. mai 1972 opprettholdes. Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Det er i saken på det rene at partene hadde samleier 7. og 8. februar 1970 og at svangerskapet regnet etter disse samleier var av normal lengde. Jeg legger som lagmannsretten til grunn at B den 6. februar 1970 var ferdig med sin siste menstruasjon før fødselen. Jeg er enig med lagmannsretten i at de foreliggende opplysninger om hennes menstruasjonsforhold ikke er av den art at det kan sluttes noe sikkert om menstruasjonenes regelmessighet og blødningenes varighet. Ut fra dette er jeg enig med lagmannsretten i at befruktning ved samleiet den 8. februar 1970 ikke kan karakteriseres som lite trolig, et resultat som i høy grad bestyrkes ved den sakkyndige erklæring som er avgitt av overlege Ramstad. Lovens §21 første ledd kan derfor ikke lede til frifinnelse. Når det gjelder opplysningene om B's seksuelle atferd, foreligger saken i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten med følgende tilføyelse: Det er for Høyesterett opplyst at hun i begynnelsen av 1970 var på en hyttetur sammen med en venninne. De to piker fikk besøk av en ung mann, og det synes å ha vært en mulighet for at B da hadde samleie med denne mann. Etter de forklaringer som er avgitt av mannen, B og venninnen, finner jeg imidlertid at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å anta at det fant sted noe samleie. Jeg er enig med lagmannsretten i at de opplysninger som foreligger om A's seksuelle atferd i første halvdel av 1970 viser at det ikke kan utelukkes at hun i den kritiske tid kan ha hatt samleie med en eller flere ukjente menn. Noen positive opplysninger herom foreligger imidlertid ikke. Under henvisning hertil og hensett til at den blodtypestatistiske farskapsindeks for A - ca. 30 - med stor vekt taler for at han er far til barnet, finner jeg som lagmannsretten at A heller ikke kan frifinnes etter lovens §21 annet ledd. Etter det anførte vil lagmannsrettens dom bli å stadfeste. Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet, og jeg finner at saksomkostninger heller ikke bør pålegges for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Sandene, Leivestad og Eckhoff. Likeså. Side:14 Av byrettens dom (dommer Hans Aubert):- - - Retten bygger på opplysningene fra fødselsmeldingen om at barnet var 48 cm langt og veide 3370 gram. Svangerskapet ble antatt å ha vart «ca. 38 uker». Saksøkte hadde samleie med saksøkersken 7. og 8. februar 1970 etter hva begge forklarer og som retten legger til grunn. Etter dette kan saksøkte etter naturens orden være far til barnet. Blodtypeundersøkelsene viser også at det ikke er noe i veien for at han kan være faren. Opplysningene viser at saksøkersken har hatt lett for å innlate seg med menn. Under sakens behandling opplyste hun selv at hun har hatt samleie med D. Dette skulle ha funnet sted under svangerskapet «like før hun gikk til lege». Hun var etter det anførte i svangerskapsmeldingen hos lege 23. juni 1970. D forklarte som vitne under hovedforhandlingen at han hadde et samleie med saksøkersken i begynnelsen av mai 1970. Han traff henne tilfeldig gjennom en kamerat, og avtalte med henne å treffe henne igjen samme aften. De hadde da samleie hjemme hos ham. Retten har også avhørt E som ble oppgitt å ha hatt kjønnslig omgang med saksøkersken hva saksøkersken selv ikke sa noe om under saksforberedelsen. Under hovedforhandlingen bekreftet hun at hun har hatt samleie med ham og oppga at det hadde skjedd en gang, nemlig i rutebilen han kjørte og på parkeringsstedet i X. Hun har vært usikker når det gjelder å angi tidspunktet for dette samleiet. E avga forklaring som vitne. Han forklarte at han har hatt samleie to ganger med saksøkersken, første gang i overgangen mellom april og mai 1970 og annen gang «et stykke ut i mai 1970». Han bestrider bestemt at samleiene fant sted på tidligere tidspunkt i 1970. Saksøkersken har ikke virket troverdig på retten, men retten finner ikke at de fremkomne opplysninger gir holdbart grunnlag for å slutte at hun har hatt samleie med andre enn saksøkte til slik tid at andre etter naturens orden kan være far til barnet. Retten finner således at saksøkte må bli å kjennes å være barnets far. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Brun Fretheim, Karl Lous og kst. lagdommer Petter Meyer): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten bemerke: Etter begge parters forklaringer legger retten til grunn at de hadde samleier den 7. og 8. februar 1970. En besvangring ved ett av disse samleier vil gi en svangerskapstid på omkring 270 dager. Barnet i saken var fullbåret. Det var ved fødselen 48 cm langt og veiet 3370 gram. Disse opplysninger synes å vise at barnet er et resultat av en villig svangerskapstid. Det er ikke grunn til å tvile på at det er riktig som forklart av B at hun ikke har hatt menstruasjon etter sine samleier med A, men det er noe uklart når hennes siste regler før fødselen begynte. Når det i meldingen til bidragsfogden er angitt at menstruasjonen «siste gang begynte den 6/2-70» synes dette åpenbart å være feil. I svangerskapsmeldingen er angitt at reglene hennes siste gang «begynte den ca. 1/2», Side:15 uten bestemt angivelse av dagen. Etter B's egen forklaring for lagmannsretten var hun ferdig med sin menstruasjon den 6/2-70. Hun har videre forklart at hennes menstruasjon vanlig var meget uregelmessig, og at den kunne vare 5-6 dager og opp til 7 dager. Etter de foreliggende opplysninger legger retten til grunn at siste menstruasjons første dag iallfall ikke var senere enn den 1. februar 1970, og at man i mangel av helt sikre opplysninger ikke kan utelukke at menstruasjonen kan ha begynt en eller et par dager tidligere. Retten legger vekt på at varigheten av B's menstruasjoner har vært noe uregelmessig. En befruktning ved et av samleiene den 7. eller 8. februar 1970 er etter rettens oppfatning ikke umulig. Den kan heller ikke finne at en befruktning ved et av disse samleier er lite sannsynlig, særlig gjelder dette samleiet den 8. februar. Retten finner ikke at opplysningene vedkommende B's menstruasjonsforhold, og det gjelder både hennes vanlige forhold og de spesielle forhold vedkommende hennes siste menstruasjon, kan ansees for å være omstendigheter som gjør det lite trolig at A er far til barnet. Etter den foretatte blodtypeundersøkelse er det ikke noe i veien for at A kan være far, og når det gjelder hans eget forhold til mor og barn kan retten ikke finne at det foreligger opplyst noen omstendighet som gjør det lite trolig at han er faren. Retten finner derfor at bestemmelsen i lov om born utanom ekteskap dens §21 første ledd ikke kan lede til frifinnelse av A. Retten finner det bevist at B's første samleie med E ikke har funnet sted tidligere enn i siste halvdel av april 1970. Retten finner det videre bevist at hennes første samleie med D ikke fant sted tidligere enn i begynnelsen av mai 1970. Retten finner å måtte se bort fra muligheten av at B's samleier med E og D kan ha ledet til besvangrelsen. Når det gjelder B's samleier med C finner retten å måtte legge til grunn at deres første samleie ikke har funnet sted tidligere enn i siste halvdel av mars 1970, sannsynligvis ikke før i april 1970. Etter de opplysninger som foreligger om barnets vekt og lengde, finner retten også å måtte se bort fra muligheten av at B kan være blitt besvangret ved et samleie i siste halvdel av mars. Selv om der ikke er foretatt kontrolltypebestemmelse med hensyn til muligheten av C's farskap, finner retten at den foreliggende typebestemmelse støtter antagelsen av at C ikke kan være far til barnet. Retten finner det ikke bevist at B i den kritiske tid har hatt samleie med andre bestemte menn enn A. For byretten ga B mangelfulle opplysninger om sine kjønnslige forhold i og omkring den kritiske tid. Dette kan etter rettens oppfatning vanskelig alene forklares ved dårlig hukommelse, men hennes ufullstendige opplysninger kan muligens skyldes at hun selv hele tiden har ment at det bare kunne være A som var barnets far. Retten kan ikke finne tilstrekkelig grunn til å anta at B for lagmannsretten bevisst har unnlatt å gi riktige og fullstendige opplysninger om sine kjønnslige forhold. De opplysninger som foreligger om B's vandel i første halvdel av 1970 viser etter rettens oppfatning at hun har hatt lett for å innlate seg i kjønnslige forbindelser, og man kan ikke utelukke muligheten av at hun i den kritiske tid har hatt samleie med en eller flere ukjente menn. Side:16 Det foreligger imidlertid etter rettens oppfatning ikke opplysninger som positivt gir særlig grunn til å anta at så må ha vært tilfellet. Retten er kommet til at heller ikke lov om born utanom ekteskap, dens §21 annet ledd, kan lede til at A frifinnes. Saksforholdet i nærværende sak synes å ha noen likhet med det som forelå i dom inntatt i [[Rt-1971-74]]. Som foran nevnt vil en besvangrelse ved et av samleiene med A en svangerskapstid som vil svare til det normale for barnet i saken. Selv om den blodtypestatistiske farskapsindeks for A ikke er helt klar, så styrker også den etter rettens oppfatning antagelsen at det er A som er far til barnet. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
