Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Michelsen: Brønnøy herredsrett avsa den 13. november 1973 i straffesak mot A, B og C dom med slik domsslutning: «l. A dømmes for overtredelse av lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt §51 pkt. 1 til en bot til statskassen stor 3000 - tre tusen - kroner som i mangel av betaling går over til fengsel i 30 - tretti- dager. 2. B dømmes for overtredelse av samme lovs §51 pkt. 1 til en bot til statskassen stor 200 - to hundre - kroner som i mangel av betaling går over til fengsel i 10 - ti - dager. Side:472 3. C dømmes for overtredelse av samme lovs §51 pkt. 1 til en bot til statskassen stor 200 - to hundre - kroner som i mangel av betaling går over til fengsel i 10 - ti - dager. De frifinnes etter tiltalens I og III. Saksomkostninger ilegges ikke.» Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Over denne dom har statsadvokaten i Nordland erklært anke. Anken er rettet mot samtlige domfelte og gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Statsadvokaten hevder at herredsretten har anvendt loven feil når den har frifunnet de tiltalte for underslag etter tiltalebeslutningens post I, til tross for at den har funnet bevist at det ved lønnsutbetalingene var tilstede på kassekredittkonto midler som var tilstrekkelige til å dekke de aktuelle skattetrekkbeløp. På samme måte som beløp som innestår på kassekredittkonto nyttes til å dekke lønninger, må etter påtalemyndighetens oppfatning disse midler kunne brukes til å dekke inntrukne skattebeløp ved de samme lønnsutbetalinger. Etter påtalemyndighetens oppfatning er domsgrunnene mangelfulle for så vidt angår frifinnelsen etter tiltalebeslutningens post I. Det hevdes at retten, når det gjelder spørsmålet om hvor store beløp som ved de aktuelle lønnsutbetalinger innestod på kassekredittkonto, nærmere burde ha redegjort for størrelsen av disse beløp i forhold til hva det ble trukket i skatt. For samtlige domfeltes vedkommende hevder påtalemyndigheten at straffutmålingen er for mild, hensett til de store beløp det dreier seg om og på bakgrunn av senere rettspraksis. Fra de domfeltes side gjøres det gjeldende at frifinnelsen for underslag bygger på en riktig lovanvendelse. De beløp som kunne trekkes på kassekredittkonto, var ikke innestående penger som selskapet hadde i banken, men midler som banken hadde vært villig til å stille til disposisjon som lån mot at selskapet betalte renter. Om selskapet ikke finner å kunne eller ville benytte seg av denne lånemulighet for å dekke skattetrekkene, foreligger det ikke dermed noe underslag av inntrukket skatt. Det stiller ikke spørsmålet i noen annen stilling om selskapet benytter seg av lånetilsagnet for å utbetale arbeidstakernes nettolønninger. De domfelte hevder at domsgrunnene gir Høyesterett et tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om rettsanvendelsen er riktig, og gjør gjeldende at påtalemyndighetens anke over straffutmålingen må forkastes. A peker på sin sykdom og anfører at saken av denne grunn står i en særstilling i forhold til andre tilfeller som har vært behandlet av Høyesterett. De to øvrige domfelte fremhever det avhengighetsforhold de stod i til A, og viser i denne forbindelse til bestemmelsen i straffelovens §58. Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke over mangelfulle domsgrunner ikke kan tas til følge. Domsgrunnene gir etter min oppfatning et tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om Side:473 herredsrettens lovanvendelse er riktig når den frifinner de tiltalte for underslag. Jeg har videre funnet at påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen må forkastes. Etter herredsrettens dom forelå det ved de to lønnsutbetalinger som det i saken er tale om, ikke i selskapets kasse, på dets postgirokonto eller på bankkonto som tilhørte det, midler til å dekke skattetrekkbeløpene. Selskapet var imidlertid bevilget en kassekreditt i bank og kunne for å dekke skattebeløpene ha trukket på denne konto hvor det var tilstrekkelig ubenyttede midler. Jeg har funnet spørsmålet om selskapets ledere kan straffes for underslag for å ha unnlatt å dekke skattetrekkene over denne kassekredittkonto meget tvilsomt, særlig i betraktning av at det er meget alminnelig at arbeidsgivere lar alle utbetalinger av såvel lønninger som skattetrekk gå over kassekredittkonto som således i realiteten benyttes på like linje med en kassebeholdning. I det foreliggende tilfellet er det etter min oppfatning dog ikke riktig å felle de tiltalte for underslag. Etter den kjennelse av Høyesterett som er referert i Rt. for 1951 816, kan en arbeidsgiver straffes for underslag når han holder tilbake en del av arbeidstakernes lønninger til dekning av skatt, og så benytter til andre formål de midler som således er betrodd ham. Det følger imidlertid av den avgjørelse som er gjengitt i Rt. for 1959 1114, at man ikke kan anse et trekkbeløp som innfordret, betrodd eller forføyet over dersom det ikke var tilstede i arbeidsgiverens kasse ved lønnsoppgjøret eller ved godskrivingen av skatten. Det er etter min oppfatning ikke grunnlag for å sidestille midler som selskapet i henhold til en avtale om kassekreditt kunne råde over, og som derfor var lånemidler, med beløp som måtte finnes i selskapets kassebeholdning, på dets bankgirokonto eller i form av bankinnskudd, og som således var selskapets egne midler. Når en arbeidsgiver utelukkende ved å trekke på lånemidler kan dekke skattetrekkene, faller det etter min mening ikke naturlig å si at han har innfordret beløp hos arbeidstakerne, og at han har forføyet over midler som er betrodd ham av skattemyndighetene. Hvor de domfeltes forhold er straffverdig og straffbart etter skatteinnfordringsloven, finner jeg det lite heldig å skulle strekke underslagsbegrepet så langt at det også omfatter det forhold som foreligger i denne sak. Jeg viser på dette punkt til hva førstvoterende uttaler på side 1115 nederst i den kjennelse fra 1959 som jeg tidligere har nevnt. For meg gjenstår etter dette å behandle påtalemyndighetens anke over straffutmålingen som jeg har funnet for samtlige de tre domfeltes vedkommende må tas til følge. Av almenpreventive grunner er det i saker av denne art og hvor det - som her - er tale om meget betydelige beløp, Side:474 nødvendig at man benytter en streng reaksjon. Med mindre det foreligger særdeles formildende omstendigheter, vil ubetinget fengselstraff måtte anvendes. Etter min oppfatning foreligger det, når det gjelder A, gjennom hans meget alvorlige sykdom nettopp i det kritiske tidsrom, en omstendighet som berettiger en reaksjon som ikke er så streng som man ellers ville ha anvendt. Jeg legger også vekt på, om enn i langt mindre grad, at han senere har sørget for at skattetrekkene er blitt betalt. Jeg finner det dog ikke riktig å gå så langt som til bare å nytte en bøtestraff. Etter min oppfatning kan straffen for A passende settes til betinget fengsel i 45 dager og en ubetinget bot på kr. 6.000. For B og C finner jeg at det kan nyttes bøtestraff. Jeg legger - som herredsretten - vekt på det avhengighetsforhold de har stått i til den administrerende direktør. Den bot herredsretten har benyttet, er dog etter min oppfatning for lav. Jeg har funnet at boten for hver av dem passende kan settes til kr. 1.000. Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Dommer Mellbye: Jeg finner at påtalemyndighetens anke over lovanvendelsen må tas til følge. Herredsretten har lagt til grunn at det ved de to anledninger som tiltalen for underslag gjelder, var mer enn tilstrekkelige beløp disponible av den bevilgede kassekreditt til å dekke de beregnede skatte- og trygdetrekk av lønnsutbetalingen til de ansatte. Men retten har funnet at når trekkbeløpene bare kunne disponeres ved å øke firmaets debet på kassekreditten, kan beløpet ikke sies å være betrodd firmaet, og dermed kan det ikke være gjenstand for underslag. Denne begrunnelse er generell og ikke knyttet til noen vurdering av firmaets økonomiske stilling for øvrig. Utgangspunktet må være at trekkplikten skal dekke de ansattes skatter og trygdepremier. Ved at trekket tilbakeholdes i oppgjøret til de ansatte, blir deres forpliktelser for så vidt oppfylt og innfridd. Oppgjøret overfor skattemyndighetene av trekket skal skje senere, ved andre forfallsterminer. Det er dette forhold som innebærer at firmaet er betrodd trekkbeløpet, og det er på skattemyndighetenes vegne beløpene er betrodd. Jeg viser til [[Rt-1931-326]], spesielt side 328 annet avsnitt, og [[Rt-1951-816]], spesielt side 820, dommer Bahrs bemerkning. Spørsmålet er derfor ikke - som herredsretten har antatt - om trekkbeløpene i nærværende sak er betrodd de tiltalte, men om de kan sies å ha forføyet over dem ved ikke å belaste kassekredittkontoen med beløpene for overførsel til egen kasse eller bankkonto for skatte- og trygdetrekk, og deretter disponere over beløpene for andre formål. Dette spørsmål kan ikke besvares alene ved en henvisning til at kassekredittkontoen stod i debet. En kassekredittbevilgning er et ordinært arbeidsinstrument for hensiktsmessig behandling av en bedrifts kontante betalingsmidler. Kontoens stilling vil Side:475 normalt være en funksjon av bevegelser i andre av bedriftens aktiver, dens beholdning av råstoffer, ferdigvarer, utestående fordringer og annet. Av kontoens stilling alene kan intet utledes om innehaverens totale formuesstilling. Over kontoen skal forutsetningsvis gå de løpende inn- og utbetalinger, og som utgangspunkt må det da gjelde at om man, som de tiltalte i denne sak, unnlater innenfor den bevilgede kredittramme å belaste kontoen med utførte skatte- og trygdetrekk og istedet trekker det tilsvarende beløp til andre formål, har man forføyet over trekkbeløpet. Jeg kan ikke se noen relevant forskjell mellom en slik situasjon og det tilfelle at man på grunnlag av faste lån har fått til disposisjon en positiv bankkonto eller en tilsvarende kontant kassebeholdning. På den annen side er det ikke slik at den blotte mulighet for å avsette trekkbeløpene ved å belaste kassekreditten uten videre vil være avgjørende for om det foreligger underslag. Men kriteriet På straffbart forhold vil etter min oppfatning vanligvis måtte søkes i det ytterligere krav om uberettiget vinnings hensikt. Jeg går ikke nærmere inn på dette, idet herredsrettens generelle frifinnelsesgrunn etter mitt syn beror på feilaktig lovanvendelse, og disse ytterligere spørsmål derfor ikke er behandlet. Jeg antar imidlertid at selv om frifinnelsen for tiltalens post I således må oppheves, er det forsvarlig å la dommen for den fellende dels vedkommende bli stående. Jeg legger da vekt på den ganske spesielle situasjon som domfelte A befant seg i på grunn av sin alvorlige sykdom som gjorde seg sterkt gjeldende i hele året 1970. Uansett om her også foreligger en overtredelse av straffelovens §255, antar jeg at straffen ikke vil påvirkes av det. Det samme gjelder de to andre hvis avhengighetsforhold til A er fremtredende. Ved behandlingen av anken over straffutmålingen for så vidt dommen er fellende er jeg enig med førstvoterende, hvis begrunnelse jeg i det vesentlige kan tiltre. Jeg stemmer for denne dom: I. 1. A, født xx.xx.1922, dømmes for overtredelse av lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt §51 nr. 1 til fengsel i 45 - førtifem - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår etter reglene i straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år. I tillegg til den betingede fengselsstraff idømmes han en ubetinget bot til statskassen stor 6.000 - seks tusen - kroner, eller dersom boten ikke betales, fengsel i 20 - tjue - dager. 2. B, født xx.xx.1939, dømmes for overtredelse av lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt §51 nr. 1 til en bot til statskassen stor 1.000 - ett Side:476 tusen kroner, eller, dersom boten ikke betales, til fengsel i 10 - ti -dager. 3. C, født xx.xx.1935, dømmes for overtredelse av lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt §51 nr. 1 til en bot til statskassen stor 1.000 - ett tusen - kroner, eller, dersom boten ikke betales, til fengsel i 10 - ti - dager. II. A, B og C frifinnes etter tiltalens post III. III. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A, B og C er frifunnet etter tiltalens post I. Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Michelsen. Dommer Tønset: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Mellbye. Justitiarius Ryssdal: Likesa. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon. Av herredsrettens dom (sorenskriver Birger Kolstad med domsmenn): Tiltalte nr. 1 A er født xx.xx.1922. Han er direktør, bosatt i X, er gift og forsørger ett barn. Hans inntekt siste år var kr. 100.000,- formue kr. 200.000,-. Han er i 1948 og 1956 straffet for promillekjøring og i 1965 og 1967 botlagt for trafikkforseelser. Tiltalte nr. 2 B er født xx.xx.1939. Han er kjøpmann, bor i Y, er gift, forsørger kone og 3 barn, inntekt siste år ca. kr. 30.000,- uformuende. Han er tidligere ikke botlagt eller på annen måte straffet. Tiltalte nr. 3 C er født xx.xx.1935, kontorsjef, bopel Y, inntekt kr. 45.000,- formue kr. 15.000,- ugift. Han er tidligere ikke botlagt eller På annen måte straffet. Ved beslutning av statsadvokaten i Nordland er de den 11. september 1972 satt under tiltale ved Brønnøy herredsrett til fellelse etter «I. straffelovens §255 jfr. §256 - - - derved at de som henholdsvis 1. enestyre og direktør, 2. disponent og 3. økonomisjef ved Y A/S i Y ved lønnsutbetaling til de ansatte a) den 4. september 1970 unnlot å avsette i egen kasse eller på egen konto forskottstrekk, påleggstrekk og trygdetrekk for tilsammen kr. 20.776,60, men brukte midlene til andre formål for firmaet, eller medvirket hertil, b) den 26. november 1970 unnlot å avsette i egen kasse eller på egen konto forskottstrekk og trygdetrekk for tilsammen kr. 9.290,60, men brukte midlene til andre formål for firmaet, eller medvirket hertil, II. lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt §51, pkt. 1, - - - derved at de i stillinger som angitt under post I ved lønnsutbetalinger til de ansatte i tiden september 1970-april 1971 unnlot å gjennomføre Side:477 forskottstrekk for et beløp på tilsammen kr. 151.636,-, påleggstrekk for et beløp på tilsammen kr. 1.323,- og sikringstrekk for et beløp på tilsammen kr. 29.401,- idet beløpene kun ble beregnet, men ikke trukket ved lønnsoppgjørene, lagt i egen kasse eller innsatt på egen konto og innbetalt til skatteoppkreveren ved forfall, eller å ha medvirket hertil. - - - Under hovedforhandlingen har aktor rettet tiltalebeslutningens post I punkt b fra 26. til 27. november og videre erklært at forbeholdet om erstatning til fornærmede faller bort. - - - Retten legger følgende forhold til grunn: Tiltalte nr. 1 A overtok fra 1. mai 1968 aksjemajoriteten i Y A/S - - -. Som enestyre ble valgt A, som disponent ble ansatt tiltalte nr. 2 B. Som kontorsjef ble ansatt tiltalte nr. 3 C - - -. A som var bosatt i X hvor han drev flere firmaer i fiskebransjen, skulle forestå salget. B skulle være den daglige leder med tittel av disponent. Det ble opprettet kontrakt mellom ham og selskapet den 1.5. 1968. Han ble meddelt prokura og i fellesskap med C bankfullmnn:t. Det var B som foretok innkjøp av råstoff og foresto og ledet produksjonen. Regnskapsførselen, inkasso og betaling til leverandører skulle foregå fra kontoret i Y. I begynnelsen gikk firmaet bra. Etter et halvt års drift viste regnskapet et overskudd på nær 150.000,- kr. A tenkte da på å legge opp en salgskjede og han planla rasjonaliseringer av driften i de noe uhensiktsmessige lokaler. Imidlertid begynte han mot slutten av 1968 å bli søvnløs og utover 1969, har han forklart, ble det et slit å komme seg gjennom hver dag. Det viste seg at han hadde en stor svulst på hjernen og denne ble fjernet ved en operasjon i februar 1970. Han var sykmeldt sammenhengende fra årsskiftet 1969/70 til høsten 1971, men var i denne tiden allikevel noe på sitt kontor i X. Den 11. mars 1970 ble det holdt ekstraordinær generalforsamling, idet A hadde overdratt halvparten av aksjene til D og E, som nå ble medlemmer av styret og med A som formann. Den 12. mars 1970 sendte E et brev til B på vegne av styrene i Y A/S, og det overtatte - - - A/S i Z. I brevet heter det bl.a.: «Den 11. mars 1970 ble det avholdt styremøter i de to ovennevnte selskaper og vi hitsetter for Deres orientering en del punkter fra styremøte-protokollene som får umiddelbar virkning for organisasjon og drift ved anleggene i Y og Z: Firmaanmeldelse. Det ble besluttet å drive med samme ledelse for - - -. Som administrerende direktør for begge selskaper ble ansatt A, X. Han ble meddelt full prokura. Som assisterende direktør, og med spesielt ansvar for tilrettelegging av samkjøring mellom Y A/S og - - -A/S og driften ved begge anlegg, ble ansatt B. Hans lønn ble satt til kr. 60.000,- pr. år, som fordeles slik: - - - Som økonomisjef og med spesielt ansvar for kontoradministrasjonen og økonomisektoren, ble ansatt C. Hans lønn ble satt til kr. 45.000,- pr. år, som fordeles slik: - - - 6. «Assisterende direktør B ble meddelt prokura for vanlig forretningsdrift.»- - - Side:478 Aksjene ble i slutten av samme år solgt tilbake til A, som igjen ble enestyre. B har hevdet at hans stilling og ansvarsområde i firmaet etter 11.3. 1970 var blitt en helt annen enn tidligere. Han var nå ikke lenger selskapets disponent med en disponents ansvar for det økonomiske. Hans ansvarsområde var heretter innskrenket til å lede produksjonen Hans tittel ble endret til assisterende direktør og det oppfattet han som om han nå var blitt fagdirektør med ansvar for produksjonen. Retten finner imidlertid ikke at det inntrådte noen endring i B's ansvarsområde ved styrevedtaket av 11.3.1970. Som følge av at han hadde bankfullmakt i fellesskap med C, måtte han undertegne sjekker sammen med ham. B anså det også som en plikt for seg og C å informere A om stillingen til enhver tid. Han kjente til at det ikke ble avsatt penger til skatt ved lønnsutbetalingene. Nettogasjen ble utbetalt lønnstakeren, skattetrekket ble ført til kredit på forskottskonto, men ikke holdt i egen kasse. A lot overføre penger til Y A/S høsten 1970 og frem til konkursen, ialt kr. 800.000,-. B har forklart at A ga beskjed om hvem pengene skulle betales til ved hver overførsel. B hadde i telefonen høsten 1970 tatt opp med A om ikke skattene skulle betales. Men han fikk beskjed om at skattene fikk vente, og at C skulle søke kommunekassereren om utsettelse. A har forklart at grunnen til at han overførte kr. 200.000,- til Y A/S den 15.12. 1970 var mangel på driftskapital som følge av det uheldige sildekjøpet. Han kjente overhodet ikke til at skatterestansene ikke var betalt. Han var vant til at skattene først og fremst skulle betales og han har derfor ikke forhørt seg hos C eller B om disse. Retten finner ikke å kunne akseptere A's forklaring. Det er helt usannsynlig at A, hans sykdom tatt i betraktning, var ukjent med at skattetrekkene ikke ble betalt til forfallstid høsten 1970. Så lenge det var midler nok hadde B og C en tilstrekkelig fri stilling til selv å ordne med betalingen til kreditorene uten hver gang å spørre A. Men etter at firmaet var kommet i betalingsvanskeligheter og A av egne midler måtte tilføre Y A/S større beløp, er det helt uantagelig at A ikke har uttalt seg om hva pengene skulle brukes til Retten finner å kunne bygge på forklaringene til B og C hvoretter pengene ble brukt i samråd med A, og til det absolutt nødvendige for å holde bedriften i gang og at man lot skattene vente. Det er på det rene at C henvendte seg til kommunekasseren i Y og ba om utsettelse med 5. og 6. termin 1970. Retten legger til grunn at dette ble gjort på oppfordring fra A. Kommunekassereren har som vitne forklart at han ga en kort utsettelse, noe han mener han var berettiget til å gjøre. Han har forklart at han måtte ta andre hensyn enn bare det å få skattepengene inn på forfallsdagen. Det var meget om å gjøre at bedriften ikke stanset slik at arbeidsplasser gikk tapt. Tar man for seg skattetrekkene i tiden september 1970-april 1971 har man følgende forhold: Side:479 Skattetrekk sept.-okt. kr. 55.652,- forfall 15.11.70 sto ubetalt ved konkursåpningen 16.4. 1971. nov.-des. » 35.424,- forfall 15.1.71, hvorav betalt 11.3.71 kr. 21.839,-. jan.-feb. » 57.781,- forfall 15.3.71 sto ubetalt ved konkursens åpning. mars-april » 46.560,- ikke forfalt ved konkursens åpning. Tilsammen kr. 195.417,- betalt 11.3.71 » 21.839,- Rest kr. 173.578,- ubetalt ved konkursåpningen. Når det i tiltalebeslutningen er regnet med kr. 151.636,- beror dette antakelig på at kr. 21.893,- er trukket fra 2 ganger. Tiltalebeslutningens beløp legges imidlertid til grunn. Det fremgår således av oversikten at det ikke dreier seg om kortere utsettelser slik som kommunekassereren hadde gitt tilsagn om. Dette kan derfor ikke danne grunnlag for opphevelse av straffeskylden. Tiltalte nr: 1 A har ved dette gjort seg skyldig i en forsettlig overtredelse av skattebetalingslovens §51, punkt 1 første ledd De tiltalte nr. 2 B og nr. 3 C har gjort seg skyldig i en forsettlig overtredelse av skattebetalingslovens §51 punkt 1, jfr. dens annet ledd, idet deres forhold anses som medvirkning. Det er på det rene at skattetrekkene ikke ble holdt i egen kasse. Den 4. september 1970 ble det utbetalt lønn med tilsammen kr. 79.765,49. Av dette skulle det svares skattetrekk, trygdetrekk og påleggstrekk med tilsammen kr. 20.776,60. Påtalemyndigheten har hevdet at det denne dag var tilstrekkelige midler til stede til dekning av trekkene, men at firmaet har tilegnet seg disse. Etter den sakkyndige, statsautorisert Mjaalands beregninger av den likvide stilling den 4.9. var det følgende beholdninger: Kassabeholdning kr. 873,40 Postgiro » 774,03 Ubenyttet kassekreditt » 35312,89 Tilsammen kr. 36.960,32 Etter den sakkyndige statsautoriserte revisor Husøys beregninger var postgirokontoen på kr. 16.633,83, slik at den likvide beholdning var kr. 52.820,12. Ifølge selskapets kassebok er avlønning til arbeiderne for tidsrommet 8.11.-21.11. 1970 foretatt torsdag den 26.11., mens funksjonærlønningene er utbetalt 27.11. 1970. Skattetrekk og trygdetrekk utgjør den 26.11. tilsammen kr. 6.069,60. Det er imidlertid på det rene at det ikke er foretatt likviditetsberegning den 26.11. og aktor har derfor nedlagt påstand om at de tiltalte frifinnes for underslag av dette beløp. Trygdetrekk og skattetrekk den 27.11. utgjør tilsammen kr. 3.221,-. Etter statsautorisert revisor Mjaalands beregninger forelå det denne dag følgende beholdninger: Side:480 I kasse kr. 15.213,86 Postgiro » 3.171,83 Ubenyttet kassekreditt » 82509,97 Tilsammen kr. 100.895,66 Statsautorisert revisor Husøy har kr. 1.815,06 mindre på postgiro. Om de enkelte beholdninger skal retten bemerke: Det er opplyst at det ofte ble utbetalt forskudd, særlig forskudd på reiser. Slike forskudd ble ikke bokført, men notert på lapper som ble lagt i kassen Forskudd på lønn skulle etter den ordning som gjaldt i firmaet være fratrukket den 15. og det skulle derfor ikke være forskuddslapper på gasje i kassa ved endelig utlønning den siste i måneden. Imidlertid ble ikke denne ordning etterfulgt, idet det er på det rene at det den 27.11. 1970 forefantes en forskuddslapp På kr. 6.000,- til B som gjaldt en a konto utbetaling til ham den 6.6. 1969. Tar man videre i betraktning at det ofte forekom forskudd på reiser, hviler det atskillig usikkerhet med hensyn til den reelle kassebeholdning såvel den 4.9. som den 27.11.1970. Med hensyn til postgirokonto refererer beholdningene seg til den dag bilagene er postert på postgirokontoret, dvs. opptil flere dager tidligere enn de angjeldende datoer. Da beholdningen kan endre seg fra dag til dag med betydelige beløp, kan man intet sikkert utlede av postgirokontoen med hensyn til likviditeten På lønningsdagen. Det er videre beregnet at det såvel den 4.9. som den 27.11. 1970 var ubenyttet kassekreditt som var mere enn tilstrekkelig til å dekke trekkene. Spørsmålet blir om et innvilget lån men som ikke er hevet, kan sies å være penger man har innfordret for en annen eller på annen måte er betrodd en og derfor kan være gjenstand for underslag. Spørsmålet kan ikke sees å være behandlet av domstolene. I kommentaren til skattebetalingsloven av P. v. Hirsch og T. Friis-Petersen er midler på kassekredittkonto likestillet med midler i kasse, postgiro- og bankkonto. Retten finner imidlertid at betingelsene for å anvende underslagsparagrafen ikke foreligger i et slikt tilfelle, men at forholdet rammes av skattebetalingsloven. Under disse omstendigheter blir de tiltalte å frifinne for underslag etter tiltalens punkt I. - - - I skjerpende retning er lagt vekt på at det dreier seg om et ikke ubetydelig beløp. I formildende retning er tatt i betraktning at forholdet ligger 3 år tilbake i tiden, at kommunekassereren i hvert fall for en kortere tid hadde gitt utsettelse med betalingen, og at de skyldige skatter for lengst er betalte. Videre er for A's vedkommende tatt i betraktning hans sykdom og at han aldri har hevet noen lønn for sitt arbeid i firmaet. For B's og C's vedkommende er tatt i betraktning det avhengighetsforhold de har stått i til administrerende direktør A, et forhold som etter straffelovens §58 kan føre til nedsettelse av straffen. Ved botens fastsettelse er tiltaltes økonomiske stilling tatt i betraktning. - - - Side:481 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
