Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Michelsen: Ektefellene fru A og A ble separert ved bevilling av fylkesmannen i Rogaland 22. august 1972. I en senere sak mellom dem om hustruens krav på underholdsbidrag og om bruksretten til deres felles leilighet, avsa Stavanger byrett den 17. januar 1973 dom med slik domsslutning: «1. Fru A tilkjennes hos A underholdsbidrag med kr. 300 - trehundre - kroner pr. måned fra den tid hun utskrives som frisk av sanatoriet og inntil hun kommer i arbeide. Underholdsbidraget blir i tilfelle å betale forskuddsvis den 1. i hver måned. 2. A tilkjennes bruksretten over ektefellenes leilighet i - - - 2 i X.» Fru A erklærte anke til lagmannsretten over byrettens avgjørelse av begge tvistespørsmål. På sin side motanket A over avgjørelsen av bidragsspørsmålet. Gulating lagmannsrett avsa dom i saken den 25. august 1973. Dommen har denne domsslutning: «1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at underholdsbidraget på kr. 300 pr. måned bare blir å betale for tiden fra og med 7. februar 1973 til og med 25. august 1973. 2. I saksomkostninger betaler fru A til A 2.360 - totusentrehundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.» Denne dom har fru A brakt inn for Høyesterett. Hennes anke retter seg dog bare mot lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om bruksretten til leiligheten. Side:850 Om saksforholdet viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er det i tillegg til det som fremgår av de tidligere dommer, opplyst at fru A den 27. mai 1974 flyttet inn i en leilighet på 47 m2 på - - -i X. For leiligheten, som eies av et borettslag, har fru A betalt et innskudd på kr. 24.300, som hun har reist ved å oppta et lån som skal tilbakebetales i forbindelse med skifteoppgjøret mellom partene. Hun betaler en husleie for leiligheten på kr. 365 pr. måned. Av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner fremgår også hvilke anførsler partene har gjort gjeldende for disse instanser. Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Stavanger byrett. Her har partene og 6 vitner avgitt forklaringer. Det er for Høyesterett fremlagt noen nye dokumenter. Av disse nevner jeg spesielt bare dem som klargjør forholdene omkring fruens nye leilighet. Fru A har for Høyesterett gjort gjeldende at bruksretten til ektefellenes leilighet i tid må begrenses. Den ene ektefelle bør bare gis bruksrett frem til det tidspunkt da fellesboet utloddes. En bruksrett slik lagmannsretten har tilkjent A - vil komme i strid med likedelingregelen i skiftelovens §47. Dersom det etableres en bruksrett som ikke er begrenset i tid, vil leiligheten ved booppgjøret ikke kunne selges til en utenforstående. Ingen vil kjøpe en leilighet som er beheftet med en slik bruksrett. Den av ektefellene som ikke får bruksretten, vil på skiftet ikke kunne by på leiligheten fordi vedkommende ikke vil ha noen utsikt til å få noe vederlag for sine penger. Det er eksempler i rettspraksis fra underordnede instanser på at man nettopp av disse grunner har begrenset en ektefelles bruksrett til tiden frem til skiftet av felleseiet. Etter fru A's oppfatning foreligger det i denne sak ikke slike særlige grunner som skulle tilsi det resultat lagmannsretten er kommet frem til. Mannens interesse av å bo i nærheten av sitt arbeidssted er ikke så tungtveiende at den berettiger en slik skjevdeling av formuen som vil bli følgen av at han uten tidsbegrensning får bruksretten til leiligheten. Den ankende part krever på sin side seg prinsipalt tilkjent bruksretten til leiligheten frem til skiftet av fellesboet. Mannens boutgifter har i den tid han inntil nå har sittet med den felles leilighet, vært mindre enn hennes. Han har faktisk fått anledning til å utnytte hennes andel i leiligheten til å oppnå en økonomisk fordel. Et skifte mellom disse ektefeller kan ta tid, og i tiden frem til utlodningen bør nå hun kunne høste fordelen av hans andel i leiligheten. Fru A, som i medhold av tvistemålslovens §423 har fått oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett, har nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt. Fru A tilkjennes bruksretten til ekteparets leilighet i eiendommen - - -2, X - dog således at bruksretten opphører ved skifteutlodningen i boet mellom de to ektefeller. Side:851 2. Subsidiært. A's bruksrett begrenses på samme måte som nevnt under pkt. 1. 3. I begge tilfeller. A tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.» A har tatt til gjenmæle mot anken og har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Det er etter A's mening han som på grunn av ulagelig arbeidstid har størst behov for å få seg tilkjent bruksretten til leiligheten. Dette forhold er etter hans oppfatning tilstrekkelig til å begrunne det resultat lagmannsretten er kommet frem til. Spørsmålet om fordelingen av aktiva på skiftet mellom ektefellene kan etter høyesterettsdom i [[Rt-1972-944]] ikke trekkes inn ved avgjørelsen av hvem som skal ha bruksretten til leiligheten. Det er etter hans mening ikke grunn til å tro at en ikke tidsbegrenset bruksrett vil krenke hennes berettigede interesser under et følgende skifte. Det gjelder her en leilighet i et borettslag hvor lov og vedtekter begrenser så vel anledningen til fritt å avhende den som muligheten for fri prisdannelse. Dersom den ene av ektefellene under skiftet skulle bli tilkjent retten til å få utlagt leiligheten på sin lodd i henhold til skiftelovens §50, 2. ledd b, vil omsetningsverdien måtte legges til grunn for oppgjøret mellom partene, og omsetningsverdien for denne leilighet bestemmes av de regler som er gitt ved kgl.res. av 20.11.1959. Skulle ingen av ektefellene få rett til å få seg utlagt leiligheten etter denne bestemmelse i skifteloven, vil de måtte by På den. Fordi A har slik interesse av å beholde leiligheten, vil han måtte by høyt. Fru A vil ved sine bud kunne presse prisen På leiligheten oppover. Hun vil kunne by inntil det punkt er nådd da prisen er blitt så høy at hun, om hun får tilslaget, ikke økonomisk blir i stand til å sitte med leiligheten. A, som har fått bevilling til fri sakførsel for bevisopptaket til bruk for Høyesterett, men ikke for høyesterettssaken for øvrig, har nedlagt slik påstand: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. A og det offentlige tilkjennes sakens omkostninger.» Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Det er etter min oppfatning formålstjenlig først å ta standpunkt til hvem av ektefellene som i dagens situasjon bør tilkjennes bruksretten til leiligheten. Jeg er På dette punkt enig med byretten og lagmannsretten og kan vise til den begrunnelse byretten har gitt for resultatet. I tillegg til det som er anført fra byrettens side, kommer de opplysninger som er gitt om fru A's boligsituasjon i dag. Mannen har behov for leiligheten for sitt arbeid, og fru A's boligforhold må i dag sies å være løst på en tilfredsstillende måte. Spørsmålet blir da videre om A's bruksrett til leiligheten skal begrenses i tid til det tidspunkt da ektefellenes fellesbo tas opp Side:852 til utlodning i skifteretten. Avgjørelsen har sin lovmessige forankring i ekteskapslovens §54 fjerde ledd, som tillegger domstolene å utøve et skjønn. Det er etter loven ikke noe til hinder for at domstolene kan bestemme at den bruksrett man gir den ene ektefelle, skal være begrenset, også i tid. Verken i selve lovteksten til §54 som går tilbake til årene 1918 og 1927, i rettspraksis fra Høyesterett, i forarbeider til den opprinnelige lov eller til endringslover eller i litteraturen synes man dog å finne antydninger om at bruksretten av hensyn til skiftet skulle begrenses i tid. Spørsmål som har tilknytning til fordelingen av aktiva mellom ektefellene på skifte, synes vanligvis ikke å skulle trekkes inn ved avgjørelsen av hvem av ektefellene som skal gis bruksretten. Jeg viser på dette punkt til dom i [[Rt-1972-944]], særlig førstvoterendes uttalelse på side 947 øverst. Det er således bruksbehovet og varigheten av det som er avgjørende for anvendelsen av lovens §54 fjerde ledd. Det skal etter min oppfatning i alle fall meget til for å legge vekt på andre omstendigheter, og jeg har ikke kunnet finne at det foreligger særlige grunner som skulle tilsi at bruksretten blir begrenset som påstått av den ankende part. Det er på det rene at A vil ha behov for å bo i leiligheten også etter at skiftet mellom ektefellene har funnet sted. Behovet vil være til stede så lenge han er ansatt i sin stilling ved Statsbanene. Han kan gå av i henhold til aldersgrensebestemmelsene i 1982, men kan også bli stående i tjenesten frem til 1985. Man må anta at hans behov for å bo i nærheten av sin arbeidsplass vil øke etter hvert som han blir eldre. Det må på dette punkt i saken fremheves at fru A's boligforhold, også når man ser fremover i tiden, synes tilfredsstillende. A's fremtidige behov for leiligheten trekker således med vekt i retning av at bruksretten ikke begrenses til utlodningen. Det er i denne sak vanskelig å gjøre seg opp noen mening om hva en slik bruksrett for mannen vil medføre når det gjelder fordelingen av formuen. Skifte er ikke begjært, og det er ikke sikkert at det vil bli forlangt. Uvissheten om hva som vil skje på et eventuelt skifte er stor. Det er uvisst om den ene eller begge ektefeller under henvisning til skiftelovens §50 annet ledd vil kreve leiligheten utlagt på sin lodd. Man kan ikke nå gjøre seg opp noen mening om hvilket standpunkt skifteretten vil ta til en slik begjæring eller slike begjæringer. Det er tvilsomt hvilke synspunkter som, om en begjæring tas til følge, vil bli lagt til grunn for en skiftetakst etter skiftelovens §50a, og, dersom begjæringen forkastes, hvordan da prisfastsettelsen vil finne sted. Denne uvisshet tilsier at man ikke bør beslutte at bruksretten skal begrenses. Jeg er etter dette kommet til at det ikke er grunnlag for å fatte en bestemmelse om at mannens bruksrett skal være begrenset i tid, således at den opphører ved utlodning av ektefellenes fellesbo. Da saken for Høyesterett har reist et spørsmål av prinsipiell Side:853 interesse, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for denne instans. For lagmannsretten angikk saken også spørsmålet om underholdsbidrag. Jeg finner derfor ikke grunn til å gjøre noen endring i dens omkostningsavgjørelse. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Stabel: Jeg er enig med førstvoterende i at ved det valg mellom ektefellene som domstolene i denne sak skal treffe etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, er det naturlig å la mannen få bruksrett til den felles leilighet. Jeg legger da særlig vekt På det klare behov han som skiftarbeider har for å bo i rimelig avstand fra arbeidsstedet. Ser man bort fra dette moment, er det i saken lite som kan begrunne en fortrinnsrett for mannen fremfor hustruen. Hustruen har deltatt i finansiering av boligen med et større beløp enn han, og hennes økonomi er svakere. Den nye leilighet som hun nettopp har skaffet seg, er i forhold til størrelsen vesentlig dyrere enn den felles leilighet i - - -boliglag. Under disse omstendigheter ser jeg det slik at når mannen gis bruksretten til den felles leilighet, må det være en forutsetning at han er innstilt på å overta leiligheten med tilknyttet andel På sin lodd under det kommende skifte av fellesboet, og at han for overtakelsen betaler en pris som gir hustruen full dekning for hennes halvpart av verdien innen rammen av gjeldende prisforskrifter. Han har under saken tilbudt henne et oppgjør basert på hva leiligheten antas å kunne selges lovlig for på det frie marked etter de takst- og prisberegningsregler som gjelder for overdragelse av aksjer, andeler og obligasjoner med tilknyttet leierett, jfr. lov av 7. juli 1967 (nr. 13) §17 og kgl. resolusjon av 28. juni 1974. Dette er det meste hun etter hans mening vil kunne ha krav på. Jeg er ikke enig i det. En pris begrenset på dette grunnlag ville uten videre vært naturlig dersom de nettopp nevnte forskrifter tok sikte på å regulere også salg mellom ektefeller eller overtakelse på skifte av ekteskapelig felleseie. Men dette er ikke tilfellet; slike transaksjoner er uttrykkelig unntatt både i lovbestemmelsen og resolusjonen. Hvor ingen på forhånd etablert bruksrett for den ene ektefelle kompliserer skifteoppgjøret, vil det derfor i saker av denne art være en naturlig løsning enten at leiligheten overtas til eiendom av den ektefelle som byr høyest, eller at en av dem etter forlangende får den utlagt på sin lodd etter skiftelovens §50 annet ledd litra b for en pris som i så fall fastsettes ved skiftetakst, jfr. lovens §50a. De normer som en slik skiftetakst skal bygge på, gir denne sak ikke foranledning til å drøfte. For meg er det tilstrekkelig å slå fast at den av ektefellene som ønsker å overta leiligheten kan tenkes, særlig på grunn av de fordeler lav leie vil innebære i vedkommendes egen brukstid, å være villig til å betale mer for den enn hva han kan regne med å få igjen Side:854 ved eventuelt senere salg for lovlig pris. Prisbestemmelsene for overdragelse av boligandeler vil som nevnt ikke være til hinder for at skiftetaksten på dette grunnlag settes høyere enn høyeste lovlige pris ved overdragelse på det frie marked. Jeg henviser til de synspunkter som ligger til grunn for Høyesteretts kjennelse i [[Rt-1973-1391]], en avgjørelse som ankemotparten har påberopt seg til støtte for det motsatte resultat. I det regelsystem jeg her har redegjort for, kan sies å være innebygd en mekanisme til vern om ektefellenes likestilling ved deling av leilighetens økonomiske verdi. Mekanismen vil imidlertid - antar jeg - kunne settes ut av spillet hvis det til fordel for den ene ektefelle på forhånd er etablert en bruksrett med virkning for tidsrommet etter skiftets avslutning. Bruksrettens eksistens vil kunne gjøre det lite aktuelt for den annen ektefelle å søke leiligheten utlagt til seg etter skiftelovens §50 annet ledd. Hvis heller ikke bruksrettshaveren gjør dette, vil etter skiftelovens hovedregel leiligheten måtte selges til høystbydende. Og i en slik byder-situasjon vil bruksrettshaveren vanligvis ha et Klart overtak både over den annen ektefelle og over mulige utenforstående reflektanter. De siste vil under ingen omstendigheter kunne by mer enn den regulerte maksimalpris. Slik forholdene ligger an i den foreliggende sak, mener jeg at det vil være riktig og ubetenkelig å motvirke de nettopp nevnte muligheter ved at bruksrettens varighet begrenses slik som angitt i den ankende parts subsidiære påstand. Jeg tilføyer at det - etter at hustruen nå har skaffet seg egen leilighet - er all grunn til å tro at mannen på et kommende skifte vil få leiligheten utlagt på sin lodd etter skiftelovens §50 dersom han gjør krav på dette og betaler det beløp som blir fastsatt ved skiftetakst etter lovens §50a. Hans eventuelle interesse i å kunne bli sittende med bruken etter skiftets avslutning uten å overta andel og innskudd, vil derimot ikke være beskyttelsesverdig overfor hustruens interesser på skiftet. Jeg henviser her til hva jeg tidligere har sagt og til at det i sin alminnelighet må anses lite heldig å skille borett fra bruken av den tilknyttede leilighet, jfr. reglene i lov om borettslag av 4. februar 1960 (nr. 2) §35, §37, §38 og §39. I motsetning til førstvoterede kan jeg ikke se at mitt resultat er uforenlig med Høyesteretts dom i [[Rt-1972-944]]. Problemstillingen der var ikke den samme som i vår sak. Det blir min konklusjon at det gis dom i samsvar med den ankende parts subsidiære påstand. Når det gjelder saksomkostningene, er jeg enig med førstvoterende. Da jeg vet at jeg er i mindretall, former jeg ikke utkast til dom. Dommer Mellbye: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Stabel. Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Michelsen. Dommer Eckhoff: Likeså. Side:855 Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av byrettens dom (justitiarius Andreas Cappelen): - - - Partene har felleseie. Til det hører en leilighet i - - -boliglag, - - -2 i X. Det ble ikke truffet noen avgjørelse forsåvidt angår underholdsbidrag eller om hvem som skulle ha leiligheten i forbindelse med separasjonssaken. Saksøkte som er ansatt i Norges Statsbaner, bebor for tiden leiligheten. Etter borettslagets vedtekter har arbeidere og funksjonærer ved Statsbanene forkjøpsrett til aksjer eller andeler som omsettes sammen med leilighetene i laget. - - - Bruksretten til borettsleiligheten i - - -2. Det er mellom partene på det rene at leiligheten ble skaffet til veie da partene giftet seg. I egenskap av jernbanemann fikk saksøkte tildelt leiligheten i jernbanefunksjonærenes borettslag som er opplyst å bestå av 12 leiligheter der det er forutsetningen at det skal bo jernbanefolk. - - - Saksøktes prosessfullmektig har særlig anført at det er saksøkte som trenger leiligheten mest. Som jernbanemann må han skiftevis begynne på jobb kl. 0445 om morgenen. Det er da meget om å gjøre for ham ikke å ha for lang vei til arbeide da det så tidlig ikke er noen offentlige kommunikasjonsmidler. Han har selv ikke noen privatbil. For det arbeide som saksøkersken måtte få, når hun igjen blir frisk, kan det ikke være av betydning hvor hun bor i X. Dessuten er det som et særskilt moment anført at det etter borettslagets vedtekter er en forutsetning at det er jernbanefolk som skal bo i leiligheten, og den ble skaffet tilveie som følge av at mannen var ansatt i jernbanen da partene giftet seg. - - - Retten er kommet til at bruksretten til leiligheten bør tilkjennes saksøkte, som er den av partene som etter rettens mening mest trenger leiligheten på grunn av sitt arbeide. Retten er i hovedsaken på dette punkt enig i det som er blitt anført fra saksøktes prosessfullmektig. Det har under prosedyren fra saksøkerskens prosessfullmektig vært antydet at retten kunne gi bruksretten til saksøkersken inntil det blir avgjort på skifte mellom partene hvem som skal bli endelig eier av leiligheten. Retten finner ikke at det er noen særlig grunn til å treffe et slikt vedtak i nærværende sak. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jac. Wesenberg og C. H. Endresen og ekstraord. dommer, sorenskriver Erling Buketvedt): - - - Lagmannsretten er i spørsmålet om hvem som skal ha bruksretten til leiligheten kommet til det samme resultat som byretten og slutter seg til byrettens begrunnelse. Den ankende part har gjort gjeldende at bruksrett nå bare bør gis inntil skiftet mellom ektefellene er gjennomført. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til en slik avgrensning. Leilighetens verdi kan fastslås ved takst også om A har fått bruksretten. - - - Side:856 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
