Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Heiberg: Under jordskifte i utmarken på gnr. 60 Uppstad i Valle oppstod tvist om eiendomsretten til grunnen i barskogen i den del av skiftefeltet hvor det er felles beite. Agder og Rogaland jordskifterett uten fast sokn avsa 31. oktober 1969 orskurd med slutning: «I den delen av jordskiftefeltet på Uppstad og Neset der det er beitefellesskap, er barskogeigarane grunneigarar, kvar i sine skogteigar.» Rettens formann - jordskiftedommeren - dissenterte og fant at grunneiendomsretten fortsatt lå i fellesskap i forhold til den gamle skyld. Avgjørelsen ble påanket til Agder lagmannsrett, som 16. oktober 1973 avsa dom med domsslutning: «1. Eiendomsretten til grunnen i heimeutmarken på Uppstad og Neset, gnr. 60 og gnr. 58 i Valle, ligger i sameie mellom brukene med delingsgrunnlag i gammel skyld for brukene deres. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Tarald J. Uppstad, Olav S. Nomelands dødsbo, Gunnar E. Brokke og Birgit K. Uppstad har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Som ankemotparter var oppgitt samtlige ankeparter for lagmannsretten: Knut F. Uppstad, Såvi O. Uppstad, Gunhild S. Brokke, Sigurd T. Uppstad, Bjørgulf Harstad, Sigrid T. Upstad og Såvi T. Brokke. Nr. 4, Sigurd T. Uppstad har senere overdradd sin eiendom, gnr. 60 bnr. 5, til Tor S. Uppstad, og nr. 6, Sigrid T. Uppstad, har overdradd gnr. 60 bnr. 30 til Torgeir T. Uppstad. Begge de nye eiere er trådt inn i saken i rettsforgjengerens sted. Nr. 7, Såvi T. Brokke, er gått ut av saken, da han har overdradd sin eiendom, gnr. 60 bnr. 31, til Gunhild S. Brokke som allerede er med i saken som eier av bnr. 4. Fra ankemotpart nr. 1, Knut F. Uppstad, som er eier av gnr. 60 bnr. 2, er fremlagt en «tilleggsforklaring», datert 29. augnst 1974, hvor han blant annet anfører: «Jeg har opprindelig vært av den oppfatning at skogeieren var grunneier. Etterhvert som spørsmålet ble tatt opp og satt på spissen under j ordskiftet og senere lagmannsrettssaken på Uppstad kom jeg mer og mer til den oppfatning at grunneiendomsretten lå i sameie på samme måte som beiteretten. I overensstemmelse med dette ble jeg med i lagmannsrettssaken. Jeg er imidlertid nå kommet til den bestemte oppfatning at Side:113 det likevel er skogeieren som er grunneier og at det derfor vil være riktig å opplyse dette og forsåvidt korrigere min oppfatning min forklaring ved bevisopptaket.» Knut F. Uppstad er imidlertid ikke formelt trådt ut av saken. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til jordskifterettens og lagmannsrettens fremstilling. De ankende parter gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den som utgangspunkt har lagt til grunn at man ved deling av et opprinnelig sameie i utmarken på Uppstad har skilt ut retten til trærne på de enkelte teiger i barskogen, mens grunneiendomsretten er blitt Uggende i sameie. Det foreligger ikke noe delingsdokument, og det bestrides at den overenskomst av 1877 som lagmannsretten omtaler, gir uttrykk for at skogeierne iallfall på det tidspunkt bare var eiere av trærne, men ikke av skoggrunnen. Det må foretas en samlet vurdering av all bruk og alle disposisjoner helt frem til i dag. En slik vurdering viser klart at også retten til grunnen må være blitt delt samtidig med skogen. Subsidiært hevder de ankende parter at uansett hvordan forholdet opprinnelig måtte ha vært, har skogeierne gjennom sin bruk og sine disposisjoner gjennom den tid man kjenner til, utøvd full eierrådighet over grunnen, og dette er blitt respektert av de øvrige havneberettigede. Som følge av dette er de iallfall blitt eiere uten hensyn til hvordan rettstilstanden har vært fra først av. Atter subsidiært fastholder de ankende parter sin anførsel for lagmannsretten om at den avtale som ble inngått mellom oppsitterne 1. juli 1936 om rett til å dyrke i egen skog, endelig avgjør spørsmålet om eiendomsretten til skoggrunnen. For Høyesterett har de ankende parter ikke fastholdt sin tidligere anførsel om at bnr. 58 Neset ikke kan være utgått fra Uppstad. De ankende parter har nedlagt påstand: «1. Jordskifterettens kjennelse av 31. oktober 1969 stadfestes. 2. Ankemotpart nr. 1 Knut F. Uppstad idømmes ikke saksomkostninger. 3. De øvrige ankemotparter - ankemotpartene nr. 2-6 - dømmes til å betale de ankende parter og det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.» Ankemotpartene har i alt vesentlig henholdt seg til lagmannsrettens domsgrunner og har nedlagt påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. De ankende parter tilpliktes å erstatte Staten sakens omkostninger for lagmannsrett og for Høyesterett forsåvidt angår ankemotparter nr. 4 og 6, å erstatte ankemotparter nr. 2-6 sakens omkostninger forsåvidt angår de til bruk for Høyesterett avholdte bevisopptak og å erstatte ankemotparter nr. 2, 3 og 5 sakens omkostninger for Høyesterett.» Det har vært en del diskusjon mellom partene om de prosessuelle Side:114 følger av at Knut F. Uppstad har endret standpunkt under ankebehandlingen, uten at jeg finner grunn til å gå inn på spørsmålet. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt 4 av partene og 10 vitner. 3 av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter, vesentlig til belysning av rettsforholdene på andre eiendommer i Valle. For øvrig har partene stort sett påberopt de samme bevis som for lagmannsretten. Ankende part nr. 4 Birgit K. Uppstad og ankemotparter nr 4 Tor S. Uppstad og nr. 6 Torgeir T. Uppstad har hatt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Bevillingene omfatter ikke bevisopptakene. Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten. Etter mitt syn kan man ikke i denne sak ut fra generelle betraktninger om den sannsynlige historiske utvikling trekke noen bindende slutning om at eiendomsretten til grunnen er blitt liggende i fellesskap som en uutskiftet «restrett». Selv om det fra først av sannsynligvis har foreligget et sameie hvor de forskjellige former for rådighet er blitt fordelt etter hvert som behovet har meldt seg, kan man ikke alene på dette grunnlag slutte seg til hvorvidt eiendomsretten til grunnen har fulgt retten til den nåværende og fremtidige bestand av trær ved fradelingen, eller om den er blitt liggende udelt i likhet med den felles havnegang. Hvordan det forholder seg i så måte, må avgjøres etter en konkret vurdering av alle foreliggende opplysninger. Og vurderingen kan falle forskjellig ut, ikke bare i ulike deler av landet, men også i de forskjellige bygdelag, ja til og med for forskjellige gårder i samme bygd. I den foreliggende sak finnes ikke noe grunnleggende dokument om opprettelse eller deling av én opprinnelig Uppstadgård eller om deling av de enkelte bruksutøvelser, og vi vet intet om når og hvordan delingen er foregått. Vi er henvist til de slutninger som kan trekkes av den bruk og de disposisjoner som har funnet sted i den tid vi har kjennskap til forholdene. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på den overenskomst om «Buskoven» - beitet - som ble inngått i 1876-77. Det heter her om eieren av det nåværende bnr. 3 som hadde innsatt husmenn i større utstrekning enn han hadde adgang til i forhold til de beiteberettigede, at ved festets opphør «skulde disse Pladse igjen udlægges til Gaardens fælles Beitemark, dog med Forbehold af hans ældre Ret til de derpaa opvoxende Træer, da Skoven sammesteds tidligere har tilhørt hans Brug». Lagmannsretten har lest dette som et klart uttrykk for at skogeierne på sine skogteiger bare eide «de derpaa opvoxende Træer» - ikke selve grunnen. Jeg kan imidlertid ikke se den omstendighet at skogeieren er tillagt de trær som vokser opp, som et uttrykk for at eiendomsretten til skogen ikke også kan omfatte grunnen. Det er - slik jeg leser overenskomsten - ikke noe som tyder på at man med de ord som er brukt, har ment å gi uttrykk for noen oppfatning vedkommende retten til skoggrunnen. Side:115 I motsetning til lagmannsretten mener jeg derfor at man ikke kan sette noe skille ved forretningen av 1877 som et avgjørende bevis for at skoggrunnen på det tidspunkt lå i fellesskap, og innskrenke seg til å spørre om denne rettstilstand senere har undergått noen endring i skogeiernes favør. Som jeg allerede har nevnt, må det foretas en total vurdering av alle foreliggende opplysninger om bruksmåter og rettslige disposisjoner. Når det gjelder de forskjellige former for bruksutøvelse, nevner jeg først at havnegangen er den eneste bruksmåte i heimeutmarken som fortsatt ligger i fellesskap. Av forretningen av 1877 fremgår at det av hensyn til beitet bestod en begrensning i adgangen til å opprette husmannsplasser. Ved et havneskjønn i 1914 ble videre fastsatt en begrensning de havneberettigede imellom i antallet av dyr etter hver eiendoms skyld. At beitet i heimeutmarken har spilt en stor rolle som næringsgrunnlag, er således helt på det rene, og de havneberettigede har her opptrådt aktivt for å vareta sine interesser. Skogen rundt innmarken er delt, uten at man vet når det er skjedd. Når det gjelder barskogen, ligger teigene i flukt med de bruk de hører til, og grensene mellom dem går stort sett etter rette linjer og er avmerket med merkesteiner. Også løvskogen er delt, undertiden også de enkelte arter av løvtrær, og etter andre grenselinjer enn barskogen. Slåtter i utmarken har alltid vært ansett for å tilhøre eieren av den skog de ligger i. Jakt og fiske synes ikke å ha spilt noen praktisk rolle. Et trekk av interesse er derimot at retten til snarefangst av storfugl og hare, som har hatt atskillig betydning, ubestridt har vært forbeholdt eieren av barskogen. Når det dernest er spørsmål om rettslige disposisjoner, er det fremlagt en rekke dokumenter fra det forrige og dette århundre. Jeg skal kort gjennomgå de forskjellige typer av rettsstiftelser: 1. Hva først angår husmannsplasser, er det på det rene at disse alltid er blitt utlagt av skogeieren i hans egen skogteig. De har vært gjenstand for kjøp og salg, og det bestrides ikke at de er gjenstand for eksklusiv eiendomsrett også til grunnen. Fremlagte dokumenter viser at plassen Kalvenes ble bortfestet i 1815 av eieren av det daværende bnr. 1, og skogen ble tillagt bnr. 2 da dette bruk i 1849 ble utskilt fra bnr. 1. Fra 1824 og 1852 er fremlagt festekontrakter for plassen Grindeskar under bnr. 4. I 1907 lot skogeieren foreta skylddeling i anledning av salg av plassen. Ved forretningen av 1877 ble det påtalt at eieren av bnr. 3 «Tid efter anden har indskrænket Gaardens fælles Buskov i Hjemmeudmarken ved at indsætte Husmænd deri i langt større Omfang efter Skyldforholdet end nogen af de andre Eiere i Upstad», og man ble enig om en viss tilbakeføring til fellesbeitet. Side:116 Som et ledd i overenskomsten ble samtidig protokollert: «Eieren af Lodden A beholder ubeskaaret og med fuld Eiendomsret sin Plads Kalvenes saavelsom det af ham opdyrkede og indhegnede Myrstykke i Buskoven vestenfor Indmarken og med samme Ret beholder Eieren af Lodden G ubeskaaret sin Plads i Udmarken kaldet Grindeskar. Forresten blev vedtaget at ingen af denne Gaards Lodeiere i Fremtiden maa indskrenke eller forminske omhandlede fælles Buskov ved enten selv at opdyrke mere Jord eller til andre at bortfæste nye Pladse sammesteds.» Dette viser at skogeiernes rett til å opprette nye plasser var begrenset av hensyn til beitet, men at de ellers hadde full eiendomsrett til de utlagte plasser. 2. Videre er fremlagt kontrakter om fraskillelse og salg av rene skogteiger fra 1898: Jeisemorkji bnr. 7 fra bnr. 4 og Græni bnr. 8 og Attenat bnr. 9 fra bnr. 6. Det er her bare skogeierne som opptrer, ikke de beiteberettigede. 3. Om nydyrking ble i 1936 inngått avtale mellom oppsitterne på Uppstad som gir rett til å dyrke i egen skog og å overlate grunn til nydyrking eller bureising mot å gi avkall på tilsvarende beiterett i sambeitet etter skjønn. I samsvar med avtalen ble i årene 1936-1941 minst fire dyrkingsfelter fraskilt og solgt av eierne av den skog de lå i, uten medvirkning av de havneberettigede. 4. Rene tomtesalg har også funnet sted, men i begrenset utstrekning. Fra 1891 finnes en erklæring som er nevnt i lagmannsrettens dom om samtykke til at eieren av bnr. 4 selger en tomt, med tilføyelse: «Vi skal ingen Erstatning have om ovennevnte Stykke i vores fælles Udmark bortsælges.» Det siste uttrykket er uklart, men så vidt jeg forstår, må det sikte til havneretten, jfr. overenskomsten av 1877. Også i ett annet tilfelle som er nevnt, Klappemyri, skal samtykke engang i 1920-årene ha vært innhentet muntlig. Overalt er det imidlertid skogeieren som har foretatt salgene og mottatt vederlaget. 5. Uten sammeligning viktigst er de disposisjoner som har vært foretatt med hensyn til fallrettigheter. Allerede i 1869 leide eierne av bnr. 1 og 2 bort et vannfall til Sætersdalens Kobberværk til opprettelse av et pukkverk. Det er mulig at dette forhold ikke kan tillegges så stor selvstendig betydning, da det er angitt at vannfallet ligger «i nordre Kalveneses plads». Denne plass må etter det jeg før har anført, under enhver omstendighet antas å tilhøre eieren av skogen. I 1899 ble «Vandfaldet i Kalvelven på begge sider» overdradd til et aksjeselskap Opstad Sag av eierne av bnr. 1 og bnr. 7 som eide de tilstøtende skogstykker. Selv om det ikke ble noe av salget, og man derfor ikke vet om noen i tilfelle ville ha protestert, har det allikevel sin interesse som en klar eierdisposisjon. Men størst betydning har de to salg som fant sted i 1913 og 1917 til oppkjøperne H. S. Haddeland og T. O. Stranderud av vann- og strandrett i Otra, med rett til den nødvendige grunn til vannfallets utbygging og nyttiggjørelse. Selger var i det Side:117 første tilfelle eieren av gnr. 58 bnr. 1 Flårenden, og i det annet eieren av gnr. 60 bnr. 2 Uppstad. I begge tilfelle ble det holdt skylddeling og egne bruksnummer opprettet. Jeg er enig med lagmannsretten i at disse salg representerer klare eierdisposisjoner som forutsetter at eierne av de to bruk også eide grunnen i sine skogteiger. Men i motsetning til lagmannsretten kan jeg ikke se annet enn at når eierne av de øvrige bruk holdt seg Passive og ikke Protesterte eller krevde sin del av kjøpesummen, må det ha vært fordi de anså salgene foretatt av rettmessige eneeiere. Det dreide seg om betydelige beløp etter tidens målestokk, og flere av dem som opptrådte som vitterlighetsvitner og skylddelingsmenn, var nære slektninger av de daværende eiere av de øvrige bruk. Jeg nevner også at tilsvarende rettigheter på den annen side av vassdraget under gården Hovet også ble ervervet i 1913 av de samme kjøpere. Jeg anser det for min del helt utenkelig at eierne av de øvrige bruk ikke ville ha gitt uttrykk for sitt syn dersom de overhodet hadde vært inne på tanken om at de kunne ha noe å kreve. 6. Til sist nevner jeg at skogeierne under ekspropriasjonsoverskjønnet til Brokke kraftverk i 1966 krevde og ble tilkjent erstatning for grunn til vei og steintipp m.v., og at flere av dem har levert grus og fyllmasse til vei. Ikke i noe tilfelle er de beiteberettigede trukket inn. Ingen av alle de dokumenter som her er nevnt, gir uttrykk for at oppsitterne På Uppstad noen gang har opptrådt i fefllesskap ved disposisjoner over grunn i heimeutmarken. Derimot har de enkelte eiere av skogen til stadighet disponert selvstendig over skoggrunn. I forhold til de beiteberettigede har de vært undergitt visse begrensninger for ikke å beskjære det felles beite, jfr. forliket av 1877, og i forbindelse med tomtesalg er påvist at de beiteberettigedes samtykke ved et par anledninger er blitt innhentet. Bortsett fra dette har skogeierne i alle tilfelle man kjenner til disponert selvstendig over skoggrunnen uten å trekke de beiteberettigede inn, uten noen innsigelse fra disses side, og uten at de har fått noen del av vederlaget. De opplysninger som etter dette foreligger både om bruk og om disposisjoner i den tid man har kjennskap til, trekker etter etter min mening temmelig entydig i retning av at skogeierne selv har ansett seg berettiget til å disponere over sin skog med tilhørende grunn, og at de øvrige oppsittere ikke har bestridt deres rett. Jeg har ikke gått inn på uttrykksmåten i de enkelte dokumenter, som man bør være varsom med å tillegge for stor betydning i et spørsmål som det foreliggende som kanskje ikke overhodet har vært i partenes tanke. De uttrykk som er brukt, trekker imidlertid isolert sett til dels i retning av den forståelse jeg har lagt til grunn, og jeg kan ikke se at det er påvist noe som trekker i motsatt retning. Partene har også i atskillig utstrekning påberopt dokumenter Side:118 og avgjørelser vedkommende andre eiendommer i Valle og ellers i Setesdal. Heller ikke på disse forhold tør jeg legge avgjørende vekt, da rettsgrunnlaget kan være forskjellig. Jeg er enig med lagmannsretten i at noen bestemt rettsoppfatning i Setesdal eller i Valle i den ene eller den annen retning ikke er påvist. Jeg mener imidlertid at de momenter jeg har påpekt er tilstrekkelige til å godtgjøre at på Uppstad eier barskogeierne også grunnen i sine skogteiger. Til støtte for mitt syn nevner jeg at ankemotpart nr. 1 Knut F. Uppstad som nevnt har gitt uttrykk for at han nå er kommet til den samme oppfatning. Ankemotpart nr. 5 Bjørgulf Harstad - som den gang ennå ikke var blitt eier av bnr. 6, men eide andre bruk - skrev etter Brokke-skjønnet i 1966 under på en erklæring sammen med fem andre grunneiere hvor de krevde at fallerstatningen skulle deles mellom dem «på grunnlag av dei fallmeter som kvar skogteig eig langs elvane. Me krev altså at me legg skogen og jord som grunn for utbetaling av nemnde takst nr.» Saksforholdet er uoversiktlig og vanskelig, og saksomkostninger bør heller ikke tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Jordskifterettens orskurd stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjenens ikke. Dommer Tønseth: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og jordskifterettens formann. Jeg kan også i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Jeg tar som lagmannsretten utgangspunkt i at det opprinnelig må ha vært fullstendig sameie i hjemmeutmarken og med deling av enkelte bruksutøvelser etter hvert som behovene har meldt seg, det som er kalt en behovsrettet deling. Da det således, muligens i 1600-årene, ble aktuelt å hugge barskog for salg, må det ha fremstilt seg som ønskelig at barskogen ble delt etter klare og hensiktsmessige grenser. En slik deling av skogen gjorde det imidlertid verken nødvendig eller naturlig samtidig å dele også skoggrunnen. Om en formell eiendomsrett til grunnen har man neppe den gang gjort seg noen tanker. Hertil kommer - og dette tillegger jeg atskillig vekt - at inntil salg fra barskogen fikk noe omfang og kanskje også senere, må beitet i hjemmeutmarken ha vært den bruk som har hatt størst betydning. Også løvskogen må opprinnelig ha vært viktigere enn barskogen, og også løvskogen har vært en meget viktig del av hjemmeutmarken fremover i tiden. For beitet var fellesskap åpenbart det mest hensiktsmessige, og hjemmeutmarken har også like til i dag vært felles beiteområde for brukene på Uppstad (og Flårenden). Løvskogen er riktignok delt, men på andre Side:119 eiere og etter andre grenselinjer enn barskogen, og uten at det - så vidt vites - fra noen har vært hevdet at retten til løvskogen på et bestemt areal har tilknytning til eiendomsretten til grunnen. Alt i alt er det derfor vanskelig å skjønne at det skulle fremstille seg som nærliggende at grunnen i barskogen er delt sammen med skogbestanden. Som nevnt av lagmannsretten har man intet dokument eller andre opplysninger i tilknytning til delingen av barskogen som kan kaste lys over det spørsmål jeg her behandler. Etter min oppfatning kan man ikke bygge På at grunnen i barskogen er blitt delt sammen med skogen. Heller ikke for tiden fremover er det påvist noen overenskomst eller noen forretning som gir uttrykk for en deling av rettigheter i hjemmeutmarken. Og heller ikke er det påvist noen disposisjon over deler av eller rettigheter i denne utmark som - etter min oppfatning - med noen styrke trekker i retning av at grunnen er delt eller forutsetningsvis må være delt. En av de disposisjoner som spesielt har vært påberopt av de ankende parter er leiekontrakten av 15. mars 1869 hvorved Sætersdalens Kobberværk leide et «Vandfald i nordre Kalveneses Plads». Partene er enige om at i hvert fall fra overenskomsten i 1876/77 var Kalvenes eiendomsgrunn under gnr. 60 bnr. 1 og 2. Det må antas at dette var situasjonen også i 1869, og da har bortleien av fallet ikke som forutsetning en alminnelig eiendomsrett for barskogeierne til grunnen i skogen. Jeg nevner også den delingsforretning av 26. september 1849 som er ny for Høyesterett og hvorved gnr. 60 bnr. 1 ble delt i to bruk, nr. 1 og 2. Blant annet ble barskog og løvskog delt, men det er i dokumentet intet som antyder at barskogstykkene skulle stå i noen annen stilling enn løvskogen. Om rettstilstanden frem til utskiftningen av den ennå udelte rest av innmarken i 1876/77 mener jeg at man temmelig trygt må kunne basere seg på at grunnen i hjemmeutmarken lå i sameie også der hvor barskogen var delt. Slik jeg leser denne utskiftningsforretning og den overenskomst som ble inngått, ligger det nærmest å forstå det slik at det var dette man gikk ut fra og regnet med også under forretningen. At denne ikke tok sikte på en deling også av hjemmeutmarken, er På det rene. Jeg er dermed kommet frem til tiden etter 1876/77. Fortsatt er situasjonen den at det ikke finnes noen overenskomst, skifte eller skiftelignende forretning som en endret rettstilstand når det gjelder eiendomsretten til grunnen i barskogen kan knyttes til. Med utgangspunkt i at hjemmeutmarken opprinnelig har ligget helt ut i sameie og at dette må anses for å være situasjonen så sent som i 1876/77, må vilkåret for at barskogeierne i dag skal kunne betraktes som også grunneiere, da være at den etterfølgende utvikling med tilstrekkelig fasthet viser at det er inntrådt en endring i dette rettsforhold. Det er således ikke her, som i mange andre saker av denne art, slik at rettslige og faktiske disposisjoner i det omtvistede område er veiledende Side:120 momenter ved fortolkningen av et dokument eller annen bestemt rettslig kjensgjerning som deling av et tidligere fellesområde knyttes til. I vår sak måtte de rettslige og faktiske disposisjoner over hjemmeutmarken selv ha endret den opprinnelige tilstand - sameie - til en særrett til grunn i skogen. Jeg kan som lagmannsretten ikke se at de disposisjoner som er påberopt av de ankende parter har et sådant omfang og betydning at en ny rettstilstand kan anses etablert. Jeg finner det i det vesentlige tilstrekkelig å vise til det lagmannsretten uttaler herom. Om et par forhold finner jeg imidlertid å burde si noen ord. Lagmannsretten har nevnt skogeiernes salg av skogstykker som for eksempel salget av «Skogparcel kaldet Jeisemorkji» fra bnr. 4 i 1898 og salget samme år av skogstykkene Græni og Attenat fra bnr. 6. Jeisemorkji ble i 1944 begjært utskiftet, og det ser av begjæringen for meg ut som om løvskog og barskog settes ganske i samme stilling. At den eksisterende deling av løvskogen ikke hadde noen tilknytning til en deling av grunnen, er det som nevnt enighet om. Av dokumentene vedrørende denne eiendom kan derfor - slik jeg leser dem - ikke sluttes noe om at barskogen stod i en annen stilling. Skogstykkene Græni og Attenat står etter min oppfatning ikke annerledes enn Jeisemorkji i så måte. Jeg finner videre grunn til å omtale særskilt en del disposisjoner over vannrettigheter i Otra og sideelven Kalvelven og som de ankende parter med særlig styrke har tatt til inntekt for sitt standpunkt. Ved en kontrakt av 30. mai 1899 ble «Vandfaldet i Kalvelven paa begge sider» av to oppsittere på Uppstad overdradd til aksjeselskapet Opstad sag fra de ankende parter. Salget av vannfallet ble imidlertid ikke gjennomført, uten at årsaken hertil er opplyst. Jeg kan derfor ikke se at denne kontrakt med noen styrke kan påberopes av de ankende parter. De salg av fallrettigheter som i særlig grad har vært trukket frem av de ankende parter, er imidlertid salgene i Otra i 1913 og 1917. Ved kontrakt av 16. august 1913 solgte eieren av gnr. 58 bnr. 1 Flårenden - som i dag eies av en av de ankende parter - «all sin vand og strandret i Otteraaen samt ret til grund til vandfaldets utbygning og nyttiggjørelse». I skylddelingsforretningen er grensene for det som fradeles beskrevet slik: «Paa nordere kant er anbragt et tydeliget delemerke paa Sagodden i vest mot selgerens gjenværende eiendom efter strandens høieste vandstand, i syd mot gaarden Upstad gr.nr. 60 br.nr. 2 vor der er et gammelt bytte, og i øst i djupaalen i Ottraelven, men saa langt som selgerens eiendomsret kan stræke sig.» Noen nærmere beskrivelse av grensene for det som kan «tages» på land gir skylddelingsforretningen ikke. Her er å merke seg at dette fallsalg skjedde fra Flårenden gnr. 58 bnr. 1. Denne eiendom har alltid ligget i Valle sogn, mens Uppstad gnr. 60 ligger i Hylestad sogn. Hylestad var Side:121 tidligere egen kommune. At gnr. 58 bnr. 1 aldri har ligget under Uppstad, synes nærliggende, og det er ikke gitt noen opplysninger om hvordan beitefellesskapet med Uppstad er oppstått. Jeg nevner også at de ankemotparter som eier bnr. 4, 5 og 30 under gnr. 60, for jordskifteretten hevdet at det er «fullt beitefellesskap mellom gnr. 58, Neset og gnr. 60, Uppstad i skogteigen til gnr. 58, bnr. 2 På Flårendstranda». Jordskifteretten fant at «Teigen Flårendstranda er full sereigedom for gnr. 58, bnr. 2», og at det heller ikke var fellesbeite i dette skogstykke. Det synes således å være uklarhet så vel om opprinnelsen som om det hele innhold av fellesskapet mellom gnr. 60 og gnr. 58. Det står derfor for meg som noe uvisst hva som kan ha vært grunnlaget for fallsalget i 1913 fra gnr. 58 bnr. 1. Ved kjøpekontrakt av 3. mars 1917 solgtes «al vand og strandrettigheder i elven Ottra som tilligger min gaard Upstad gr.nr. 60 br.nr. 2 i Hylestad sogn». Kjøperen forbeholdt seg også her «ret til nødvendig grund til vandfaldets utbygning og nyttiggjørelse». Verken i kjøpekontrakten, skylddelingsforretningen eller i skjøtet er det angitt hvor kjøperen kunne ta grunn på land. Og i skylddelingsforretningen er anført at «den fraskilde del er vand og strandrett». Nå er det på det rene at en del av den solgte elvestrekning ligger til den tidligere husmannsplass Kalvenes som - hva jeg allerede har nevnt - har tilhørt gnr. 60 bnr. 1 og 2 med full eiendomsrett og som i 1917 tillå bnr. 2 alene. Så langt måtte derfor eieren av bnr. 2 ubestridt ha rett til å selge elvestrekningen. Og dette bringer - slik jeg ser det - inn noen usikkerhet om hvordan man skal vurdere dette fallsalg. I hvert fall i noen utstrekning behøver ikke salget av vannrettigheter i 1917 ha som forutsetning at gnr. 60 bnr. 2 eide også grunnen i sin barskog. Etter dette kan jeg ikke legge så meget i fallsalgene i 1913 og 1917 at de - alene eller sammen med de øvrige disposisjoner fra skogeierne som er påberopt av de ankende parter - gir et tilstrekkelig sikkert grunnlag for at det opprinnelige fellesskap i hjemmeutmarken er avløst av en eneeiendomsrett for skogeierne til grunnen i deres skogteiger. Jeg finner også foranledning til å peke på at de rettighetshavere som måtte blitt berørt av skogeiernes disposisjoner, for en dels vedkommende selv har vært skogeiere og at deres Passivitet overfor disposisjonene også av denne grunn kan ha hatt forskjellige årsaker. Videre understreker jeg at det dreier seg om et betvdelig område - hjemmeutmarken er oppgitt til ca. 6.000 mål, som hele tiden har vært felles beite, og beitet var i hvert fall til opp i 1930-årene av vesentlig betydning, og hvor løvskogen var delt etter andre grenser enn barskogen. Jeg viser her til hva jeg tidligere har uttalt om disse forhold. Det skal etter min mening svært meget til før man med tilstrekkelig sikkerhet kan slå fast at barskogeierne er blitt eiere av grunnen i sine skogteiger. Side:122 Jeg kan som førstvoterende ikke se at det er grunnlag for å avgjøre denne sak ut fra en i Setesdal eller i Valle eksisterende rettsoppfatning. Det er ikke påvist en bestemt rettsoppfatning som kan tas til inntekt for det ene eller det annet av de syn som er gjort gjeldende av partene. Jeg nevner dog at professor Absalon Taranger i «Bonderetsstudier i Sætersdalen og Vestenfjelds (1902) under avsnitt IV «Skovrettigheder», etter å ha slått fast at «I Sætersdalen kaldes en Havnegang i Skov for Buskog» og at ««Buskoveieren» har kun Beitesret», blant annet uttaler: «Jeg søgte i Sommer at faa Rede paa hvem Sætersdølen ansaa for Grund-eier: Skoveieren, Buskovseieren eller kanske begge to. Og i Sætersdalen var det den herskende Opfatning at Skoveier og Buskoveier eiede Grunden «ihop».» - Professor Taranger viser også til en teori som statsråd Liestøl hadde oppstilt og meddelte ham, og som gjengis slik: «Oprindelig har al Udmark været brugt i Fællesskab og eiet i Fællesskab. Da Skoven begynte at faa Verdi skiftede Brugerne den i Teiger, som blev tillagt de enkelte Brug. Derimod var det af flere Grunde upraktisk at udskifte Havnegangen, den blev derfor liggende i Sambrug. Udskiftning af Skoven var kun en Udskiftning av Brugsretten til Skovprodukterne, ikke af Eiendomsretten til den skovproducerende Grund. Den blev liggende i Sameie, - - -» Statsråd Liestøl bodde selv i Setesdal og var lensmann i Bygland fra 1866, og professor Taranger sier om hans teori at den «staar i god Samklang med Retsopfatningen i Sætersdalen.» Jeg er videre enig med lagmannsretten i at den dyrkingsavtale som ble inngått mellom oppsittere på Uppstad i 1936, ikke kan anses som en eiendomsdeling av hjemmeutmarken eller deler av den. Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes. Da jeg etter konferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Det prosessuelle spørsmål som er reist, har da heller ikke jeg grunn til å gå inn på. I spørsmålet om tilkjennelse av saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg. I anledning av annenvoterende dommer Tønseths votum bemerkes: I likhet med førstvoterende legger jeg avgjørende vekt På at det er skogeierne som etter hvert som det ble aktuelt, har utøvd de rådighetsbeføyelser som ellers tilligger grunneiere - uten noen innsigelse fra de beiteberettigede utover hva der var nødvendig for å hindre inngrep i disses beiterett. Det var da også skogeiere som i 1913 og 1917 solgte vassrettigheter i Otra utenfor de skogteiger som tilhørte gnr. 58 bnr. 1 og gnr. 60 bnr. 2, rettigheter som vedkommende skogeiere må ha ment tilkom dem i kraft av deres eiendomsrett til den innenforliggende grunn. Det kom ingen reaksjon fra de beiteberettigede i form av krav Side:123 om at salgssummene skulle fordeles på alle bruk i forhold til gammel skyld på brukene - noe som ville vært det riktige om grunnen fortsatt lå i sameie. Etter en samlet vurdering ser jeg den rådighet som skogeierne til forskjellig tid uten innsigelse har utøvd over skogteigene, som uttrykk for en i hvert fall nå festnet rettsoppfatning om at skogeierne er eiere av grunnen. Når det spesielt gjelder det fallsalg som eieren av gnr. 58 bnr. 1 foretok i 1913, bemerkes at de ankende parter som nevnt av førstvoterende har frafalt anførselen om at Flårenden ikke kan være utgått fra Uppstad. Den nåværende eier av gnr. 58 bnr. 1, Birgit K. Uppstad, er en av de ankende parter, og uansett den uklarhet som hersker om hvorledes dette bruks beitefellesskap med Uppstad er oppstått, er det så vidt skjønnes samtlige parters oppfatning at dette bruk rettslig sett står i samme stilling som de øvrige ankeparters bruk, bortsett fra at bruket ikke har part i Uppstads heiestrekninger. Skogteigen på gnr. 58 bnr. 2 - hvis rettsforhold annenvoterende i denne forbindelse har trukket frem - står etter min mening i en annen stilling enn bnr. 1 for så vidt som teigen faller utenfor det område hvor sakens parter har beitefellesskap, og ligger På den annen side av Otra, mens bnr. 1 ligger på samme side som Uppstad-gårdene. Dommer Elstad: Som tredjevoterende, dommer Endresen. Justitiarius Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Tønseth, og bemerker: Utskiftningen av de ca. 6.000 mål som j ordskiftet omfatter, må etter min mening foretas på det grunnlag at eiendomsretten til grunnen i heimeutmarken ligger i fellesskap mellom brukene etter gammel skyld. Det synes klart at heimeutmarken på gården Uppstad i sin tid lå i fullstendig fellesskap mellom de forskjellige bruk. Bortsett fra særlige rettigheter i heimeutmarken som ble delt etter hvert som behovene for deling meldte seg, må utgangspunktet da være at heimeutmarken fortsatt ble liggende i fellesskap. Både løvskogen og barskogen ble i tidens løp utskilt som særlige rettigheter, men jeg kan ikke se at det er gitt opplysninger som tyder på at det På den tid da skogen ble delt, var meningen å dele grunnen i barskogen sammen med skogbestanden. Det er heller ikke noe som viser at barskogstykkene den gang hadde større betydning enn løvskogstykkene. En annen sak er at de enkelte bruk i sine barskogteiger opparbeidet slåtter og plasser og at de her etter hvert fikk full rådighet over grunnen på' samme måte som de hadde full rådighet over innmarken. I likhet med annenvoterende er jeg enig med lagmannsretten i at overenskomsten om buskogen som ble inngått mellom alle de gamle bruk på Uppstad i forbindelse med utskiftningen i innmarken 1876/1877, viser at de forskjellige bruk iallfall inntil dette tidspunkt bare var eiere av trærne innen sine skogteiger. Og så vidt jeg kan se, var det ikke meningen at grunnen på skogstykket «Jeisemorkji» fulgte med da dette i 1898 ble Side:124 utskilt fra bnr. 4 og skyldsatt som nytt bnr. 7, og heller ikke da skogstykkene «Græni» og «Attenat» i 1898 ble utskilt fra bnr. 6 og skyldsatt som nye bnr. 8 og 9. På samme måte som annenvoterende er jeg enig med jordskiftedommeren og lagmannsretten i at de faktiske og rettslige disposisjoner som senere er foretatt, ikke kan tillegges den virkning at eierne av de forskjellige bruk og fraskilte skogstykker er blitt eiere av grunnen i hver sine barskogteiger. Jeg nevner her at skogstykket «Jeisemorkji», som i 1898 ble solgt til Eivind S. Røisland, senere ble et særskilt sameie, og at det var tre av medeierne av dette skogstykket som fremsatte det første krav om utskiftning av heimeutmarken på Uppstad. Dette skjedde ved brev av 25. februar 1944, og kravet om utskiftning gjaldt da bare skogstykket «Jeisemorkji». Det heter i brevet: «Stykket ligger i sameige millom fleire bruk der nokre eig barskogen og delar av lauvskogen, og andre eig lauvskogen. Beite er felles for alle bruk på Uppstad, men dette berørast inkje.» Kravet om utskiftning var grunngitt med at to av sameierne i «Jeisemorkji» ikke hadde annen skog, og brevet inneholdt ikke noe som viser at eierne av barskogen den gang anså seg som eiere av grunnen. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av jordskifterettens kjennelse (jordskiltedomar Gunnar Skare med jordskiftemenn): Jordskifteretten vil presisera at tvisten gjeld det området i skiftefeltet, der det er beitefellesskap mellom Uppstad og Neset. Jordskifteretten har ved avgjerd av denne tvisten delt seg i eit fleirtal og eit mindretal. Fleirtalet, jordskiftemennene Attestog og Trydal har i det vesentlege gjort gjeldande at grunneigedomsretten fylgjer barskogteigane. Jordskiftemann Trydal ser det slik, at det er barskogen som er den vesentlege produksjonsfaktor i utmarka på Uppstad og Neset. Det er soleis jordas evne til å produsera skog som har nokon økonomisk betydning, og verdiproduksjon utanom barskogen har liten betydning. Men det er då rimeleg å anta, at grunneigedomsretten må fylgja den produksjonen som er heilt overveiande i høve til annan naturleg produksjon, og altså med andre ord at grunneigedomsretten må fylgja barskogen. Dette synet må ha vore framherskande på Uppstad og Neset hevdar han, når ein ser på dei rettshandlar og jordavståingar som har vore. Jordskiftemann Attestog ser det slik, at det prinsipielt ikkje kan vere rett å skilja eller lausriva grunnen frå dei einskilde produksjonar. Vanlegvis må det vera rett å dela grunneigedomsretten i forhold til dei einskilde produksjonar, i samsvar med jordskifterettens boniteringsresultat. Då barskogen har fått den heilt overveiande del av boniteringsverdien i forhold til beiteproduksjonen, må også grunneigedomretten verta delt i same forhold. Når han likevel held på at barskogeigaren må eiga grunneigedomsretten fullt ut i dette tilfelle, er det på grunn av etternemnde sal, jordavståingar og erstatningar på Uppstad og Neset: Side:125 1. Skylddelingsforretning og skøyte frå 1913, der det frå gnr. 58, bnr. 1 er fråskilt «al den vand og strandrettigheder som tilligger br.nr. 1 i Flårendsfossen». Her fekk barskogeigaren erstatningssummen, og det kom ikkje innvendingar frå andre partar. Salssummen var vesentleg. 2. Skylddelingsforretning og skøyte frå 1917, der det frå gnr. 60, bnr. 2 er fråskilt «all den vand og strandrett som høyrer til gaarden i Flårendfossen, samt grunn til vandfallets utbygging og nyttiggjørelse.» Her fekk barskogeigaren erstatningssummen, og det kom ikkje innvendingar frå andre partar. Salssummen var vesentleg. 3. Skogeigarane har fått erstatning for grunn til tippane. 4. Tor T. Uppstad og Torleiv J. Uppstad selde grus til dei nye anleggsvegane frå sine barskogteigar. Barskogeigaren fekk altså erstatninga. 5. Ved avståing av grunn til Uppsadvegen, var det skogeigarane som fekk erstatning for grunnen. 6. Tidlegare eigar av gnr. 60, bnr. 1, Jon Uppstad har leigd burt ei tomt i Kåvenes i sin barskogteig på 35 år. Det er barskogeigaren som har fått erstatninga. 7. Ved utlagd grunn til høgspentlina er det skogeigarane som har fått erstatninga. Med grunnlag i ovanståande, er rettens fleirtal kome til at i jordskiftefeltet på Uppstad og Neset der det er beitefellesskap, er barskogeigaren grunneigar i eigne skogteigar. Mindretalet, jordskiftedomaren, er kome til eit anna resultat enn fleirtalet. Mindretalet er av den oppfatning, at gruuneigedomsretten ikkje er delt, men framleis ligg i fellesskap i høve til den gamle skylda. Opprinneleg låg all mark i fellesskap. Seinare vart det, av praktiske grunnar turvande å dela barskogen og delvis også lauvskogen Men det var berre bruksretten til skogen og skogsproduksjonen som vart delt. Kvar av partane fekk ein relativ eigedomsrett til sin skog, og beitet og alt anna vart verande uskift. Då ligg eigedomsretten framleis i sameige, og skogretten er ein servitutt. Eigedomsretten fylgjer etter dette med den utnyttingsmåten som sist vert skift. Som regel er dette beiteretten, og ein kan då seie at grunneigedomsretten føl beitet. Mindretalet meiner å finna støtte for sitt syn hjå Nærstad: «Sameieretten til jord» 124 og flg. sider, og hjå prof. Robberstad i hans artikkel om kløyvd eigedomsrett. Mindretalet viser og til H.rettsdom på Homme av 15/2 1963, og dom i Setesdals heradsrett 6/10 1919 og 23/11 1955. Dei sal og erstatningar som har foregått på Uppstad og Neset, har etter mindretalets meining ingen innverknad på avgjerd av grunneigedomsspørsmålet i dag, då mindretalet meiner det er klårt at grunneigedomsretten ikkje er delt, og framleis ligg i fellesskap. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommer Rolf E. Schreiner, byrettsdommer Odvar Rye og hjelpedommer Reidar H. Andersen)- - - Side:126 Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskilteretten (dens flertall). Innledningsvis bemerkes at spørsmålet om hvem som har eiendomsretten til grunnen i heimeutmarken på Uppstad og Neset har betydning for avgjørelsen av hvilke bruk under de to gårder som skal ha utbetalt erstatninger for fallrettigheter og fiske fastsatt ved overskjønn i 1966 i forbindelse med reguleringen av Otravassdraget og utbyggingen av Brokke Kraftverk. Heimeutmarken grenser i øst mot Otra, og det renner også en mindre elv, Kåva, som har tilsig fra flere bekker, gjennom jordskiftefeltet. Det er bare noen av brukene som har skogteiger mot vassdrag - etter det opplyste bare 3 bruk med skogteiger som grenser mot Otra. Det er dette reguleringsskjønn som i første rekke har aktualisert den foreliggende tvist og gitt den forholdsvis stor økonomisk betydning for partene. Etter det kildemateriale og den litteratur partene har vist til, etter de redegjørelser som er gitt av vitner som har studert forholdene i eldre tid i Setesdal og de opplysninger som kan hentes fra andre dommer om tilsvarende forhold i dalen, må lagmannsretten anta at den historiske utvikling på Uppstad i grove trekk har vært noenlunde som de ankende parter hevder med sameie i utmarken som utgangspunkt og en gradvis deling av enkelte bruksutøvelser etterhvert som behovene meldte seg. Når denne deling er foregått - og det er her særlig delingen av skogen som har interesse - er det ikke mulig å fastslå. Det foreligger intet dokument som viser dette og hva man egentlig delte. Imidlertid må det antas - etter det materiale som er blitt forelagt - at opprinnelig var det i utmarken beitet som næringsmessig hadde den klart største betydning for oppsitterne. Det var kreaturholdet de først og fremst levet av. Og løvskogen var et meget verdifullt fortilskudd. Det synes som det først er når man kom over i det 19. århundre at barskogen fikk noen verdi på Uppstad og nabogårdene. Oppkjøpere kom forholdsvis regelmessig, og det begynte å bli pris på tømmeret. En deling av skogen måtte være en nødvendig praktisk konsekvens av en slik utvikling. De enkelte oppsittere måtte vite hvor de kunne hugge eller anvise hugging av det tømmer de solgte. Men dette hensyn kunne tilgodeses uten at selve eiendomsretten til grunnen i utmarken ble delt - en eiendomsrett som kanskje oppsitterne dengang ikke hadde noen klar forestilling om. Det var rådigheten over utmarkens «frukter» de først og fremst var opptatt av og i noen utstrekning hadde behov for å dele. At skogeierne fikk retten til snarefangst i sine skogteiger mens jakt og fiske forøvrig var felles, må også sees som en deling av bruken foranlediget av praktiske hensyn. Når det gjelder heimeutmarken på Uppstad og Neset finner lagmannsretten at det må være riktig å legge til grunn at den deling av bar- og løvskogen som har funnet sted, opprinnelig bare omfattet selve skogen, retten til trevirket - ikke den grunn skogen vokste på, og at grunnen fortsatt ble liggende i fellesskap, blant annet til bruk som felles beitemark. Dette må være det naturlige når det ikke foreligger noen delingsforretning som viser noe annet. Det kan etter lagmannsrettens syn ikke utledes av ordbruken i de dokumenter som foreligger fra tiden før 1860-70 noe annet og mere enn Side:127 at skogeierne eier retten til trærne - at de har en hogstrett. Slik for eksempel uttrykket «Skov og Mark» er nyttet i makeskiftet av 20. september 1683 og i forliket av 2. april 1810, går det ikke på en bestemt skogteig. Det fremtrer som et ledd i en mer klisjemessig oppregning av tilliggende herligheter som følger et bruk som skifter eier. Heller ikke kan det sees at husmannskontrakten av 2. mai 1815 vedkommende «Kalvenes» og husmannskontraktene av 26. oktober 1824 og 15. juni 1852 vedkommende «Grindeskar» ordlegger seg slik at det Klart fremgår at de bruk husmannsplassene går ut fra og ligger under, nåværende bnr. 1 og bnr. 4, anser seg som eier også av grunnen i de skogteiger plassene ligger i - skogteiger som hører til brukene. Det er forsåvidt symptomatisk for den uklarhet ordbruken etterlater, at begge parter tar den til inntekt for sitt syn. Man kan heller ikke legge særlig vekt på at eierne av nåværende bnr. 1 og 2, da de i 1869 leiet bort et vannfall i «nordre Kalveneses plads», betegnet seg selv som grunneiere og at det tales om «Grundelerens Skov». Slik uttrykkene er brukt, er det høyst uklart hva som ligger i dem. Dessuten tyder nedennevnte fortetning av 1876/1877 på at Kalvenes allerede da var utlagt bnr. 1 og 2 til full eiendom. Derimot synes det å fremgå av den overenskomst om buskogen som er inngått mellom de fem bruk på Uppstad i forbindelse med utskiftningen i innmarken 1876/1877, at skogeierne bare eiet trærne på sine skogstykker. Det heter her om «Lodden B» (nåværende bnr. 3) blant annet: «Da den foregaaende Eier af Lodden B Tid efter anden har indskrænket Gaardens felles Buskov i Hjemmeudmarken ved at indsætte Husmænd deri i langt større Omfang efter Skyldforholdet end nogen af de andre Eiere i Upstad, hvilken Indskrænkning flere af dem nu paatalte, saa indgik denne Lods nærværende Eier Tharald Eivindsen, efter Mægling af Udskiftningsretten, saadan Overenskomst med de øvrige Interessenter, at saasnart hans Husmænd Targei Thorsen, Svein Knudsen og Tellef Gundersens Fæsteret til de af dem nu paaboende Pladse, der er indtagne af Bemeldte Buskov, ophører ved deres Død eller paa Grund af Fraflyttelse, da skulle disse Pladse igjen udlægges til Gaardens fælles Beitemark, dog med Forbehold af hans ældre Ret til de derpaa opvoxende Træer, da Skoven sammesteds tidligere har tilhørt hans Brug. - - -». Lagmannsretten kan ikke lese dette annerledes enn at de gir klart uttrykk for at skogeierne på sine skogteiger bare eiet «de derpaa oppvoxende Trær» - ikke selve grunnen. Det er i samme overenskomst også tale om plasser som utlegges loddeiere «ubeskaaret og med fuld Eiendomsret». Tydeligvis opereres det her med et skille mellom sameie, eneeie og sameiers rett til bestemt bruk av sameiet. Man har intet grunnlag for å anta at det som kan utledes av overenskomsten under utskiftningen, ikke gir uttrykk for det som da var oppsitternes oppfatning av rettsforholdene. Uten å gå inn på en detaljgjennomgåelse av ordbruken i de mange fremlagte dokumenter fra tiden etter 1876/77, finner lagmannsretten det berettiget å fastslå at den er så varierende og så lite presis og entydig at det ikke er mulig - på grunnlag av dette materiale - å utlede Side:128 verken at skogeierne har ansett seg som eiere både av skog og grunn eller bare som eiere av påstående skog. Også forsåvidt er forholdet at både ankepartene og ankemotpartene i meget stor utstrekning påberoper seg de samme dokumenter som støtte for sitt syn. Det kan være grunn til å nevne at oppsitterne På Uppstad og Neset i en erklæring av 18. oktober 1891, hvor de gir eieren av nåværende gnr. 60 bnr. 4 tillatelse til i egen skogteig, å selge en mindre tomt, bruker uttrykket «i vores fælles udmark». Dette må nærmest tyde på sameie i utmarken. På den annen side er i skyldskifte av 30. mars 1939, hvor bnr. 37 utskilles fra bnr. 2, brukt formuleringer som kan tyde på at beiteretten i heimeutmarken ikke er noe mere enn en bruksrett. Anvendelse av uttrykkene «skogparcel» og «skogstykke» som går igjen i flere av de fremlagte dokumenter - skylddelinger, skjøter og leiekontrakter - kan i den sammenheng de står meget vel bety bare skogen. Etter lagmannsrettens oppfatning kan man ikke, under henvisning til forbudet i §15 i skogloven av 1863 mot for bestandig å skille skog og grunn, utlede at det nødvendigvis menes både skog og grunn når det sies at et skogstykke skylddeles eller selges. Lagmannsretten mener at en oppsummering av det de fremlagte dokumenter viser, må tydes dithen at det iallfall frem til 1876/77 må ha vært slik at de skogteiger som hørte til de forskjellige bruk, ikke var utlagt dem til full eiendom med påheftet beiterett m. m. De hadde bare fått retten til trærne - for barskog og løvskog delvis etter forskjellige grenser. Det kan iallfall frem til dette tidspunkt ikke være skjedd noen endring i de rettsfurhold som etter lagmannsrettens oppfatning må ha vært de opprinnelige da skogen ble delt. Såvidt man kan se kan det heller ikke ettervises gjennom ordbruken i senere dokumenter at det etterhvert er skjedd en endring i dette forhold som over et lengere tidsrom er kommet klart til uttrykk. Ankemotpartene har hevdet at om den deling av skogen som i sin tid er skjedd, ikke kan oppfattes slik at skogeierne også ble eiere av skoggrunnen, så har iallfall oppsitterne på Uppstad, ved den dyrkingsavtale som ble inngått 1. juli 1936, vedtatt og akseptert en slik deling. Lagmannsretten finner denne anførsel uholdbar. Her gir de «som eig part i buskogen» hverandre en gjensidig rett til nydyrking i egen skog mot - etter skjønn eller voldgift - å miste tilsvarende beiterett i sambeitet. Dette kan ikke tolkes som en deling av heimeutmarken som gir skogeierne eiendomsrett til skoggrunnen. At avtalen ikke gir noe klart uttrykk for hvem som anses som eiere av selve skoggrunnen, er en annen sak. Både de ankende parter og ankemotpartene har reist spørsmålet om det i Setesdal, eventuelt bare i Valle, eksisterer noen lokal rettsoppfatning gående ut på at eiendomsretten til grunnen i utmarken, når nærmere opplysninger mangler, følger en bestemt bruksutøvelse. Lagmannsretten kan ikke finne det gcdtgjort at noen bestemt rettsoppfatning foreligger verken til fordel for at eiendomsretten til grunnen følger beitet eller skogen. Man kan heller ikke slutte noe sikkert av de opplysninger som er gitt om rettsforholdene på andre gårder i bygden. Dertil er forholdene såvidt forskjellige fra sted til sted. Fremfor alt kan den omstendighet at man idag noen steder anser de beiteberettigede som Side:129 eier av grunnen, andre steder eierne av skogen, skyldes tidligere foretatte utskiftninger eller inngåtte overenskomster og lignende. Det er i det hele ugjørllg å foreta sammenligniner gårdene imellom uten å ha fullstendige opplysninger om hva som er skjedd På de enkelte gårder fra langt tilbake i tiden. Det neste spørsmål blir om det kan sies at skogeierne over et lengre tidsrom har disponert over sine skogteiger faktisk og juridisk på en slik måte at forklaringen må være at de har oppfattet seg ikke bare som eiere av skogen, men også som eiere av skoggrunnen, og at en slik oppfatning har vært alminnelig respektert av de bruk som har rettigheter i heimeutmarken. Slik lagmannsretten ser saken er det i tilfelle ikke tale om en rådighetsutøvelse som kan tjene som bevis for innholdet av en tidligere foretatt deling i utmarken. Utgangspunktet er her at delingen av skogen opprinnelig ikke ga noen eiendomsrett til grunnen. Spørsmålet er derfor om det foreligger en utøvelse av eiendomsrett fra skogeiernes side som kan skape og har skam a ny rettstilstand som avviker fra den opprinnelige En vurdering av hva som kan legges i skogeiernes disposisjoner gjennom årene kompliseres ved det forhold at eksklusiv bruk av visse deler av heimeutmarken - det er fortrinnsvis tale om oppdyrkning, bruk til hustomter, veigrunn og lignende - bekjærer både skogdriften og brukenes uomtvistelige rett til felles beite. Videre kompliseres vurderingen ved at utviklingen frem til og i vårt århundre har gjort den opprinnelige meget verdifulle beiterett nærmest verdiløs for brukene mens utviklingen for skogen har vært den motsatte. Det er skogen som idag representerer det alt vesentlige av heimeutmarkens verdi når man ser bort fra fallrettighetene. Etter lagmannsrettens syn må det være klart at bruk ging av husmannsplasser i forrige århundre - hvert bruk la - mannsplasser i egne skogteiger - ikke representerer disposisjon tatt i egenskap av eiere av selve skoggrunnen. Det var et natur alminnelig ledd i den tids jordbruk, og det var en bruk av heimutmarken som det var enighet mellom oppsitterne om. At dette var situasjonen fremgår tydelig av overenskomsten om den felles buskog i forbindelse med utskiftningen av innmarken i 1876/77. Denne overenskomst viser også at det forutsettes at det skal være forholdsmessighet i utnyttelsen. Den skal stå i forhold til brukenes skyld. At noen av husmannsplassene senere utlegges de bruk de hører under til full eiendom er en videreutvikling som det har vært enighet mellom oppsitterne om. Den bortleie og de salg av tomter til hus som har vært trukket frem under saken skal - etter de opplysninger som er gitt - være foretatt av eierne av de skogteiger hvor tomtene lå. Fra de ankende parter er anført at bortleie og salg skjedde med de andre oppsitternes samtykke. Det er blant annet vist til oppsitternes erklæring av 18. oktober 1891 om N. Hovets saig av en mindre hjørnetomt til Asbjørn T. Kaavenes. Det er også fremlagt en erklæring fra Gunhild K. Uppstad om at oppsettingen av hus På Klappemyri skjedde etter at «Uppstadmennan» hadde gitt tillatelse. Om bortleie av en tomt i bnr. 1's skogteig i 1929 er spesielt nevnt at det var spørsmål om, sammen med kommunen, å hjelpe en mann som var svært dårlig stillet økonomisk og at samtykke, Side:130 om det ikke var innhentet, sikkert ville ha blitt gitt. Det lar seg av disse disposisjoner, slik lagmannsretten ser det, vanskelig utlede at skogeierne har ment at de eiet også grunnen i sine skogteiger og at dette var den alminnelige oppfatning blant oppsitterne. Man kan heller ikke se bort fra at slike disposisjoner som det her er tale om, har vært foretatt med samtykke som ikke lenger kan dokumenteres. Forholdet er dessuten at disse disposisjoner, på grunn av det felles beite, ikke kunne skje uten de øvrige oppsitteres samtykke selv om skogeierne hadde eid skoggrunnen. Man kan heller ikke finne at skogeiernes salg av skogstykker som f. eks. bnr. 4's salg i 1898 av «skogparcel kaldet Jeisemorkji» og bnr. 6's salg samme år av skogstykkene Græni og Attenat, viser at skogeieme må ha opptrådt som grunneiere. Det var neppe uvanlig at skogeiere, selv om de ikke eide selve skoggrunnen, fradelte, skyldsatte og solgte de trær som sto på stykket og grunnens evne til å frembringe trær. Det kan ikke antas at det tidligere nevnte forbud i skoglovens §15 gir noen særlig sterk presumpsjon for at skogeieme ikke ville foreta slike saig uten at de eiet også skogbunnen. Dette så meget mere som forbudet neppe var overtrådt hvis ikke eiendomsrett til skog og grunn var på samme hånd. Slike skogsalg krenket forøvrig ikke oppsitternes felles buskog, og var derfor ikke avhengig av deres samtykke. Det er opplyst at enkelte fraskilte og solgte stykker senere skal være oppdyrket. Opplysningene herom er svært upresise. Det har også vært anført at oppdyrkingen har skjedd med oppsitternes samtykke. Denne bruk gir derfor ikke - med de opplysninger som foreligger - grunnlag for bestemte konklusjoner. Når det gjelder John Taraldsens (bnr. l) og Folke Taraldsens (bnr. 2) leiekontrakt av 15. mars 1869 med Sætersdalens Kobberverk om bortleie av et «Vandfall i nordre Kaivenes plads», som tyder på en eierdisposisjon, er forholdene uklare. Det ser ut til at dette vannfall har ligget innenfor eller inntil den husmannsplass som Taraid Knudsen Uppstad i 1815 - bnr. 1 og 2 var da ett matrikkelnummer - la ut som husmannsplass. Av overenskomsten under utskiftningen 1876/77 synes fremgå at bnr. 1 og 2 allerede tidligere hadde overtatt denne plass til full eiendom. Da representerer interessentskapskontrakten av 30. mai 1899 om opprettelsen av selskapet Oppstad Sag og Eivind S. Røislands og Tarald J. Uppstads - bnr. 1 og 7's - salg til selskapet av «Vandefallet i Kalvehagen på begge sider» en Klarere eierdisposisjon foretatt av de som eiet skogen på begge sider av vannfallet. Men det er vanskelig å legge noen særlig vekt på denne kontrakt all den stund det - uvisst av hvilken grunn - ikke ble noe av salget. Det har fra ankemotpartene vært sterkt fremholdt at det iallfall ikke kan være noen tvil om at da Sigurd Halvorsen Uppstad - eieren av Flårenden, gnr. 58 bnr. 1 - solgte vann- og strandrett i Otra til H. S. Haddeland og T. O. Stranderud i 1913, disponerte han som om han også eiet grunnen i brukets skogteig. Det samme må gjelde for Folke J. Uppstads - gnr. 60, bnr. 2's - salg i 1917 til Haddeland og Stranderud av «Vand- og strandrettigheter i elven Ottra» som lå mot brukets skogteig. Det ble i begge tilfelle holdt skylddelingsforretninger og de fraskilte deler ble gitt egne bruksnummere. Lagmannsretten er enig i at Side:131 disse salg representerer klare eierdisposisjoner som forutsetter at de to bruk også eiet grunnen i sine skogteiger. Derimot kan ikke lagmannsretten se at den omstendighet at skogeierne under ekspropriasjonene ved Otrareguleringen mottok erstatninger for grunn beslaglagt til steintipper, vei, kraftlednihger m.v., gir noen Klar indikasjon på at skogeierne eiet også selve skoggrunnen, og at det var den alminnelige oppfatning på Uppstadbrukene. De verdier disse inngrep ødela lå praktisk talt i sin helhet i selve skogen. En oppdeling av mulige felles restverdier i forhold til brukenes skyld, vil jo også virke helt upraktisk sett i forhold til de beløp det kan være tale om Det samme gjelder avståelse av grunn til Uppstadveien og bnr. 30's salg av grus til Brokke Kraftverk. Man kan heller ikke utlede noen oppfatning om eiendomsrett til skoggrunnen av de formuleringer som er valgt under overskjønnet for Brokkeutbyggingen, avhjemlet 8. desember 1966. Her forekommer det forøvrig formuleringer som slår begge veier. Summerer man opp de faktiske og rettslige disposisjoner som er foretatt av skogeierne frem til utskiftningen 1876/77, må det etter lagmannsrettens syn være Klart at det så langt ikke er forholdt i strid med det som kan utledes av overenskomsten under utskiftningen, nemlig at grunnen i heimeutmarken lå i felleseie. Skogeiernes senere rettslig og faktiske disposisjoner gir et noe mer uklart og sammensatt billede. Med en viss tyngde peker de på at skogeierne i visse tilfelle og i visse relasjoner har opptrådt som eiere også av selve grunnen og ment å kunne disponere over denne med full eierrådighet. Man tenker da særlig på salget av vannfallsrettighetene i 1913 og 1917, hvor forøvrig slektninger til daværende eiere av andre bruk i en viss utstrekning har medvirket som skylddelingsmenn og vitterlighetsvitner. Den omstendighet at de øvrige bruk ikke protesterte mot salgene eller krevet andel av salgssummene (kr. 2000,- for hvert vannfall), kan imidlertid, etter de opplysninger som foreligger, ikke tolkes dithen at de anså disse salg foretatt av rettsmessige eneeiere. På den annen side kan det også ettervises disposisjoner som tyder på at skogeierne ikke har ansett seg som eiere av grunnen. Det synes forøvrig som det ut i vårt århundre etterhvert har utviklet seg en ikke ubetydelig uklarhet med hensyn til den rettslige stilling i slike sammensatte og kompliserte eiendomsforhold som det har vært på Uppstad og også på andre gårder i Setesdalen - noe de mange jordskiltetvister og prosesser i den senere tid bærer tydelig bud om. Sett på denne bakgrunn kan ikke lagmannsretten finne at barskogeierne gjennom et lengere tidsrom og i samsvar med det som etterhvert er blitt den alminnelige og aksepterte oppfatning, har opptrådt som eiere også av selve skoggrunnen. De eierdisposisjoner skogeierne på noen bruk har foretatt opp gjennom årene - disposisjoner som de andre bruk kanskje ikke har ansett som rettmessig - fremtrer her som enkeltstående foreteelser uten forankring i et alminnelig akseptert syn på eierrådighet, og kan ikke være tilstrekkelige til å etablere en rettstilstand som kan kreves lagt til grunn. Med det utgangspunkt at den opprinnelige ordning var at heimeutmarken lå i sameie og at den rettslige stilling iallfall så sent som i 1876/77 var at barskogeierne ikke eiet selve skoggrunnen, må vilkåret Side:132 for at barskogeierne nå skal kunne anses som eiere av grunnen være at den etterfølgende utvikling viser at det er skjedd en endring i rettsoppfatningen som går i denne retning. Endringen må ha en bredde og en sikkerhet blant de berørte bruk og deres forskjellige eiere som gjør det lite tvilsomt at det er skapt en ny rettstilstand Lagmannsretten har ovenfor gjennomgått de forskjellige bevisligheter i saken, dokumentene, spørsmålet om hvilken bruk eiendomsretten følger, de faktiske og rettslige disposisjoner foretatt av skogeierne og de foreliggende opplysninger om rettsoppfatningen blant brukenes eiere og funnet at disse hver for seg ikke godtgjør noen slik endring. Man kan imidlertid heller ikke finne at en samlet vurdering av disse bevisligheter fører til at en rettstilstand som nevnt kan anses etablert. Lagmannsretten er derfor som konklusjon blitt stående ved at eiendomsretten til grunnen i heimeutmarken fortsatt må anses for å ligge i sameie. Konsekvensen herav blir at jordskifterettens kjennelse av 31. oktober 1969 ikke kan opprettholdes. - - - Etter dette blir det å gi dom for at heimeutmarken på Uppstad og Neset ligger i sameie mellom brukene. Det er fra ankemotpartenes side ikke fremkommet noen innvending mot at delingsgrunnlaget i så fall må være gammel skyld. Å anvise deling i forhold til den skyld partenes bruk har idag, vil etter det som er opplyst ikke bli riktig. Det er heller ikke Klarlagt om ikke også andre bruk enn de som er representert i saken må anses som medeiere. Det vil avhenge av hva som kan utledes av deres hjemmelsdokumenter. Dette er spørsmål som ligger utenfor nærværende sak. Under disse omstendigheter finner lagmannsretten å måtte utforme en generell domskonklusjon uten å nevne partene og de bruk de eier. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
