Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Blom: Politimesteren i Drammen satte A under tiltale for forseelser mot veitrafikklovens §. 31, jfr. §22 første ledd, jfr. §26 siste ledds første punktum. Gjerningsbeskrivelsen i tiltalen gikk ut på «at han torsdag den 20. desember 1973, ca. kl. 0100, i alkoholpåvirket tilstand, fra høyre forsete i personbil KE-13338 ledsaget frk. B, f. xx.xx.1949, mens denne kjørte bilen i Drammen sentrum». Drammen byrett avsa 6. oktober 1974 dom med denne domsslutning: Side:135 «A, f. xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §17 annet ledd, til en bot til statskassen av kr. 500,00 - fem hundre - kroner, subsidiært 6 - seks - dagers fengsel. Han frifinnes for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd, jfr. §26, siste ledd, første pkt. Saksomkostninger idømmes ikke.» Saksforholdet fremgår av byrettens dom. Politimesteren har påanket dommen. Anken gjelder Iovanvendelsen, idet det hevdes at frifinnelsen etter veitrafikklovens §22 første ledd, jfr. §26 siste ledd, beror på uriktig anvendelse av straffelovens §42 annet ledd. Overtredelse av veitrafikklovens straffebud krever ikke forsett. Etter straffelovens §42 annet ledd må det være tilstrekkelig at tiltaltes uvitenhet med hensyn til alle omstendigheter ved handlingen kan bebreides ham som uaktsomhet. Hvor en motorvognfører kjører uten førerkort, må det være en betingelse for at den påvirkede ledsager skal kunne dømmes til straff etter §22 første ledd, jfr. §26 siste ledds første punktum, at han enten kjente til at føreren ikke hadde førerkort, eller at hans uvitenhet På dette punkt var uaktsom. Byretten har funnet at tiltalte må bebreides som uaktsomhet at han stolte på frk. B's opplysning om at hun hadde førerkort, men da er det feil av byretten å frifinne. Det er ikke anket over domfellelsen etter veitrafikklovens §17 annet ledd, men aktor og forsvarer har for Høyesterett reist spørsmålet om byretten her har gått utenfor tiltalen. Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen ikke kan føre frem, men at byrettens dom for så vidt den er fellende, må oppheves i medhold av straffeprosesslovens §392 annet ledd, jfr. §342 første punktum, jfr. §366. Om anvendelsen av ledsageransvaret i veitrafikklovens §26 siste ledd skal jeg bemerke: Gjennom en lang rekke avgjørelser har Høyesterett lagt til grunn at bestemmelsen om «øvingskjøring» i den tidligere motorvognlovs §15 tiende ledd og den någjeldende veitrafikklovs §26 siste ledd ikke er betinget av at det foreligger øvingskjøring i streng forstand. Uansett hva man måtte mene om det hensiktsmessige i denne praksis, kan det etter snart 30 år ikke bli tale om å fravike den - som uttalt i kjennelse inntatt i [[Rt-1972-392]] må dette i tilfelle være en lovgiveroppgave. Men så vidt jeg kan se, har Høyesterett i alle disse avgjørelser gitt uttrykk for at ledsageransvaret utløses ved at den som setter seg ved siden av føreren er klar over at denne enda ikke har fått førerkort, og at det som gjør kjøringen lovlig er at ledsageren er med På turen og er klar over at han har ansvaret for kjøringen. Ikke i noen av disse avgjørelser finner jeg støtte for at øvingskjøring også antas å foreligge i tilfelle hvor ledsageren ikke var klar over dette. Jeg henviser til den før nevnte kjennelse fra 1972 og de der nevnte avgjørelser, og jeg henviser til kjennelse i [[Rt-1971-924]], hvor en fellende dom ble opphevet med denne begrunnelse: «Det er i en rekke avgjørelser av Høyesterett fastslått at det til fellelse Side:136 etter vegtrafikklovens §22, første ledd, jfr. §26, siste ledd, kreves at ledsageren er klar over at hans nærvær i bilen er en nødvendig betingelse for at kjøringen skal være lovlig, jfr. blant annet [[Rt-1970-448]] og side 938. Byrettens dom inneholder imidlertid - som påpekt av forsvareren - ikke noe om hvorvidt dette subjektive vilkår for domfellelse var til stede.» Slik jeg ser det, blir det da i denne sak spørsmål om ledsageransvaret skal ytterligere utvides i forhold til den utvidelse som har sikker støtte i eldre praksis. Jeg finner det ikke riktig å tøye lovens ord slik at en sådan utvidelse finner sted. For meg er det her ikke spørsmål om anvendelse av aktsomhetsnormen i veitrafikklovens §31, jfr. straffelovens §42, men ganske enkelt om det foreligger øvingskjøring. Verken etter ordlyden, rettspraksis eller reelle hensyn kan jeg godta at øvingskjøring foreligger i en situasjon hvor ledsageren ikke var klar over at føreren var uten førerkort, og derfor heller ikke kunne føle noe ansvar for å ha oppsyn med kjøringen. Jeg legger da også vekt på at det i de situasjoner det her gjelder er full anledning til å anvende straffebestemmelsen i veitrafikklovens §17 annet ledd, og etter den utmåle den straff som anses passende. Med denne begrunnelse finner jeg at byretten er kommet til et riktig resultat. Når det så gjelder domfellelsen etter veitrafikklovens §17 annet ledd, er det ordlyden av tiltalen, slik jeg innledningsvis har referert den, som vil være avgjørende for om retten kan sies å ha pådømt et annet forhold enn det domfelte var tiltalt for. Det tiltalen gjelder, er i korthet at tiltalte i påvirket tilstand drev øvingskjøring, og for dette er han med rette frifunnet. Det byretten imidlertid har dømt ham for, er at han overlot bilen til frk. B uten å forvisse seg om at hun fylte vilkårene for å føre den. Dette er etter min mening ikke det samme forhold som det som er beskrevet i tiltalen. Det er ikke naturlig å anse øvingskjøring i påvirket tilstand for å gjelde det samme forhold som det å unnlate å forvisse seg om at den man overlater en bil til har sertifikat. Det følger av det jeg har sagt, at domfellelsen etter §17 annet ledd må oppheves. Opphevelsen er ikke til hinder for at påtalemyndigheten etter ny vurdering reiser tiltale etter denne bestemmelse. I en slik sak vil det også kunne tas i betraktning at føreren av bilen er dømt til fengsel for promillekjøring ved anledningen. Jeg stemmer for denne kjennelse: 1. Anken forkastes for så vidt angår frifinnelsen for tiltalen etter veitrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd, jfr. §26 siste ledd. 2. Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår domfellelsen etter veitrafikklovens §31,jfr. §17 annet ledd. Side:137 Dommer Gundersen: Jeg er enig med førstvoterende i at politimesterens anke bør forkastes. Til begrunnelse av dette standpunkt finner jeg det tilstrekkelig å anføre at når Høyesterett i tidligere avgjørelser vedrørende øvingskjøring har gjort ledsageren strafferettslig ansvarlig for kjøringen, har retten lagt til grunn at ledsageren var klar over at det var han som hadde kontrollen med og var ansvarlig for kjøringen, fordi den som satt ved rattet ikke fylte vilkårene for å føre motorvogn, se særlig [[Rt-1971-924]] og Kjæremålsutvalgets avgjørelse [[Rt-1965-758]]. Når det gjelder domfellelsen etter vegtrafikklovens §17, tiltrer jeg førstvoterendes standpunkt og begrunnelse. Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom. Dommer Michelsen: Likeså. Dommer Bendiksby: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Gundersen. Av byrettens dom (byrettsjustitiarius K. Høvde med domsmenn): Retten skal i den forbindelse bemerke at det ved HR's rettspraksis er fastslått at bestemmelsen om «øvingskjøring» anvendes selvom hensikten med kjøringen ikke var å øvelseskjøre i streng forstand. Men det kreves, etter den formulering som bl.a. er anført i [[Rt-1972-394]] at den som setter seg ved siden av vognføreren er Klar over at sistnevnte ennå ikke har fått førerkort, og at det er den omstendighet som gjør kjøringen lovlig at førstnevnte som fylgjesmann og innehaver av førerkort er med på turen og klar over at han har ansvaret for kjøringen. Tiltalte har forklart at han trodde frk. B hadde førerkort, men at hun hadde mistet det. Situasjonen var i så fall ikke den som loven forutsetter, nemlig at ledsageren var klar over at vognføreren ennu ikke hadde fått førerkort. Forutsetningen for at det var «øvingskjøring» med tiltalte som ansvarlig ledsager var således egentlig ikke tilstede. Og i såfall har tiltalte - hvis han villfarende trodde at frk. B hadde førerkort, omenn mistet det - ikke vært klar over at han hadde ansvaret for kjøringen. Han måtte da tro at det var frk. B som alene hadde ansvaret, fordi hun jo - etter hva han trodde - hadde førerkort. Hvis frk. B nemlig faktisk var innehaver av gyldig førerkort og tiltalte var klar over dette, så ville ikke tiltalte ha kunnet gjøres ansvarlig for kjøringen og eventuelt straffes for promillekjøring, selv om han ved anledningen hadde vært alkoholpåvirket (hatt promille). Det må imidlertid etter rettens mening tilregnes tiltalte som uaktsomt at han stolte på at frk. B hadde førerkort. Han hadde kjent henne i ca. 14 dager og hadde en gang tidligere latt henne kjøre hans bil. Men han har aldri noen gang undersøkt eller bedt henne bevise at hun virkelig hadde førerkort. Hun har heller ikke som vitne i retten kunnet bekrefte at hun til tiltalte har sagt at hun hadde førerkort, eller at hun hadde mistet det, før hun forklarte dette til politiet ved den anledning som foran er beskrevet. Hun sier det var noe hun fant på å si til politiet Side:138 og kan ikke huske at hun har sagt det samme til tiltalte tidligere. Tiltalte har fastholdt at frk B før den omhandlede promillekjøring hadde sagt eller latt ham forstå eller tro at hun hadde førerkort som hun hadde mistet, og han påstår at han også hadde oppfordret henne til å gå til politiet for å få utstedt duplikat. Det er for retten uklart hva som faktisk har funnet sted. Den må derfor legge til grunn at tiltalte har trodd at frk. B hadde førerkort, men at hun hadde mistet det. Som foran nevnt anser retten dette som en uaktsomhet fra tiltaltes side. Hans forhold forsåvidt rammes av vegtrafikklovens §17 annet ledd som bestemmer: «Eier av motorvogn eller den som på eierens vegne har rådighet over den, plikter å forvisse seg om at den han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den.» Det finnes på det rene at tiltalte ikke har forvisset seg om at frk B fylte lovens vilkår for å føre motorvogn, nemlig at hun hadde gyldig førerkort. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at tiltalte dømmes for promillekjøring i det foreliggende tilfelle, idet den mener tiltaltes uaktsomhet m. h. t. hvorvidt frk. B hadde gydig førerkort ikke er straffebefriende etter strl. §42 første ledd, men rammes av paragrafens annet ledd, idet nemlig også uaktsom overtredelse av vegtrafikklovens §22 første ledd er straffbar. Tiltalte skulle etter dette måtte bli å anse som straffskyldig fordi han uaktsomt og villfarende har trodd den person han overlot kjøringen hadde førerkort og dermed ansvaret for kjøringen, og at det følgelig - etter tiltaltes oppfatning - ikke var «øvingskjøring» i lovens forstand i relasjon til vegtrafikklovens §26, siste ledd, jfr. §22, l. ledd. Retten er under noen tvil kommet til det resultat at tiltalte må frifinnes for overtredelse av vegtrafikklovens §22 første ledd, jfr. §26, siste ledd. Den uaktsomhet tiltalte har utvist knytter seg til den omstendighet at vognføreren hadde gyldig førerkort og at det således ikke var «øvingskjøring» med det dertil knyttede ansvar for promillekjøringen (in casu sin Legen» i lovens forstand) det dreier seg om, men en - angivelig - formelt lovlig kjøring med gyldig førerkort for den som kjørte bilen for tiltalte, som ikke selv kunne kjøre fordi han hadde drukket. Hvis tiltalte hadde visst - hva han burde - at vognføreren ikke hadde førerkort, da ville han også vært klar over at det dreiet seg om «øvingskjøring». Han ville da også vært Klar over at han som ledsager var ansvarlig for kjøringen og ble ansett som vognens fører og dermed ansvarlig for promillekjøringen, når han selv var påvirket av alkohol. Det er på det rene at også uaktsom promillekjøring er straffbar. Uaktsomheten går imidlertid her vesentlig på det forhold at man ikke har vært fullt klar over alkoholkonsentrasjonens størrelse, jfr. vegtrafikklovens §22 første ledd, siste pkt. Men forøvrig kreves forsett. Retten kan da ikke anta at tiltalte er straffskyldig etter vegtrafikklovens §22, 1. ledd og §26, siste ledd, når hans uaktsomhet bare knytter seg til det spesielle forhold som er nevnt og som i det foreliggende tilfelle bare kan komme i betraktning i relasjon til vegtrafikklovens §17 annet ledd. Side:139 Imidlertid blir tiltaltes forhold å henføre under vegtrafikklovens §17 annet ledd, jfr. strpl. §342 annet ledd, og å straffe etter vegtrafikklovens §31. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
