Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Blom: Den 7. januar 1971 ved ett-tiden om natten oppstod det brann i et hus på Briskebyen i Brandbu. Huset ble totalskadd, og nesten alt innbo og løsøre gikk tapt. Laura Karlsen, som eide huset, hadde en villaeierforsikring i Hadelands Brannkasse og fremsatte krav om erstatning i henhold til polisen. Skadens størrelse er for huset satt til 116.500 kr. og for løsøret til 83.000 kr. Huset var fullverdiforsikret, men løsøret var bare forsikret for 70.000 kr. Erstatningen ble således fastsatt til 186.500,kr., hvortil kommer krav på erstatning for husleieavbrudd i 7 måneder. Det er ingen uenighet om erstatningsbeløpet. Hadeland Brannkasse mente at brannen skyldtes grov uaktsomhet av Hilmar Karlsen, som Laura Karlsen levde sammen med uten at Side:51 hun var gift med ham. Selskapet forela spørsmålet for den avkortningsnevnd som norske forsikringsselskaper har opprettet for å avgi uttalelse om nedsettelse av erstatning i tilfelle grov uaktsomhet. Avkortningsnevnden fant at vilkårene for avkortning var til stede, og at en avkortning på 50 % av erstatningen måtte anses passende. Selskapet henholdt seg til avkortningsnevndens uttalelse, men Laura Karlsen gikk til sak ved Hadeland og Land herredsrett med krav om utbetaling av full erstatning. Herredsretten avsa dom 28. november 1972 med slik domsslutning: «1. Hadeland brannkasse ved/styret frifinnes. 2. Partene bærer hver sine saksomkostninger.» Laura Karlsen påanket hertedsrettens dom. Under ankeforberedelsen giftet hun seg med Hilmar Karlsen. Eidsivating lagmannsrett avsa 21. desember 1973 dom med denne domsslutning: «Hadeland og Land herredsretts dom av 28. november 1972 stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Lagmannsrettens dom var avsagt under dissens, idet én av dommerne stemte for å sette avkortningen til 30 %. Laura Karlsen har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Laura Karlsen hevder: 1. At avkortning er utelukket fordi hun på branntiden ikke var gift med Hilmar Karlsen. 2. At avkortning er utelukket fordi Hilmar Karlsen ikke har voldt brannen ved grov uaktsomhet. 3. At selv om Hilmar Karlsens forhold er grovt uaktsomt, tilsier omstendighetene at avkortning ikke bør foretas. 4. At avkortningsprosenten under enhver omstendighet bør settes vesentlig lavere enn til 50. For Høyesterett bestrider hun ikke at brannen skyldes bruk av brannfarlig lakk i nærheten av åpen ild. Hun bestrider heller ikke at den lakk som ble brukt, var Alf Bjerckes «ultralys klar plast linoleumslakk» eller en tilsvarende type, og at lakkboksen var merket med en rød trekant og betegnet som «meget ildsfarlig». Men hun bestrider at Karlsen var oppmerksom på at lakken var brannfarlig. Laura Karlsen, som har hatt bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand: «1. Hadeland Brannkasse dømmes til å foreta brannskadeoppgjør overfor Laura Karlsen etter brannen 7. januar 1971, prinsipalt: uten avkortning, subsidiært: med en avkortning mindre enn 50 % fastsatt av retten. 2. Hadeland Brannkasse dømmes til å erstatte Laura Karlsen sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett og det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett.» Hadeland Brannkasse har henholdt seg til lagmannsrettens dom, men gjort oppmerksom på at selskapet allerede har utbetalt så meget til Laura Karlsen og panthaverne i huset at den faktiske Side:52 avkortningsprosent blir 44, ikke 50. Selskapet har erklært at det ikke vil kreve tilbake det det mener å ha betalt for meget. Selskapet har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Hadeland Brannkasse tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten. 2. Hadeland Brannkasse tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» For Høyesterett er fremlagt en korrespondanse mellom advokat Grøstad og Statens teknologiske institutt vedrørende lakkens brannfarlighet og et utførlig materiale fra avkortningsnevndens, praksis i senere år. Videre er avholdt bevisopptak med avhør av Laura Karlsen og 3 vitner, hvorav de 2 er avhørt for lagmannsretten. Saken foreligger imidlertid i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter og skal ta for meg de enkelte ankegrunner: 1. Etter forsikringsavtalelovens §18 annet ledd skal det, når sikrede har fremkalt forsikringstilfellet ved grov uaktsomhet, avgjøres «under hensyn til skyldgraden og omstendighetene for øvrig om selskapet skal betale noget og i tilfelle hvor meget». §19 tredje ledd bestemmer at denne regel ved brannforsikring får tilsvarende anvendelse «hvis den sikredes ektefelle som bor sammen med ham har fremkalt forsikringstilfellet». Det er på det rene at Laura og Hilmar Karlsen ikke var gift da brannen fant sted. Det er imidlertid også på det rene at de har bodd sammen og levd sammen i 20 år, at de løpet av disse 20 år har fått 3 barn sammen, at de bevisst har lagt hele sin livsførsel an på at utenverdenen skulle oppfatte dem som ektefeller, og at dette også har lykkes dem fullt ut. Det var først etter at avkortningsnevndens avgjørelse forelå, at de selv sa fra om at de ikke var lovformelig gift, og at de ville basere sitt krav på skadeoppgjør på dette faktum. Laura Karlsen hevder at forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd ikke åpner adgang til utvidende eller analogisk tolking. Også andre bestemmelser i forsikringsavtaleloven og i lovgivningen for øvrig viser at lovens ektefellebegrep må tas på ordet, og når det gjelder reelle hensyn, advares det mot å utvide ektefellebegrepet til sikredes ugunst i forsikringsforhold, samtidig som det er helt klart at det må tas bokstavelig i andre forhold, f.eks. når det gjelder gjensidig arverett og øvrige virkninger av ekteskapet. Jeg finner for min del ikke å burde ta generelt standpunkt til i hvilken utstrekning lovbestemmelser som regulerer virkningene av det formelle ektefellebegrep kan eller bør utvides til å omfatte samliv uten ekteskap. Her vil forholdene skifte fra tilfelle til tilfelle. Den sak som nå foreligger gjelder forståelsen av forsikringsavtalelovens §19 tredje ledd, og det er lovens ord, lovgrunnen og de reale hensyn som da må være utslagsgivende. Jeg er enig med Laura Karlsen i at selve lovteksten ikke Side:53 gir holdepunkt for at bestemmelsen kan få anvendelse på andre enn dem som er lovformelig gift, men innskyter at det, da loven ble til i 1930, ikke var slike samfunnsforhold at tanken på et langvarig samliv uten formell vielse i særlig grad kan ha påkalt lovgiverens oppmerksomhet. Når det gjelder lovgrunnen, må denne ses i sammenheng med bestemmelsene i §18. Lovgiveren har der slått fast at sikredes grovt uaktsomme forhold kan medføre bortfall eller nedsettelse av erstatningen. Bakgrunnen for dette må dels være prevensjonshensyn, dels den rimelighetsbetraktning at det store antall alminnelige forsikringstakere ikke skal få sin premiebelastning øket på grunn av grov uaktsom opptreden fra de få. Når §19 tredje ledd så gir denne bestemmelse tilsvarende anvendelse på sikredes ektefelle, ligger det i dagen og er sagt klart fra i motivene at bakgrunnen er det faktiske interessefellesskap mellom ektefeller. Et slikt interessefellesskap betraktes som så inngripende at det både ut fra prevensjons- og rimelighetshensyn er naturlig at den ene ektefelles grovt uaktsomme opptreden kan få konsekvenser for den annens forsikringskrav. Hvor langt denne lovgrunn bærer en utvidende tolking, er det ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til. På den ene side synes det klart at loven, når den etablerer identifikasjon mellom ektefeller, ikke åpner adgang til en tilsvarende identifikasjon mellom barn og foreldre, selv om også interessefellesskapet der kan være sterkt. På den annen side kan ikke ethvert samliv i felles bolig mellom mann og kvinne uten videre åpne adgang til identifikasjon. I denne sak er imidlertid samlivet mellom Laura og Hilmar Karlsen av en slik varighet og en slik fasthet at det i alt vesentlig innebærer et like nært faktisk interessefellesskap som man vanligvis finner mellom ektefeller. Den situasjon de etablerte, er da også lagt til grunn av omgivelsene og myndighetene. Jeg nevner for så vidt at Hilmar, som har vært familiens forsørger, har oppnådd skattemessig fordel ved klassefradrag for hustru. Men når forholdene har vært slik som jeg her har redegjort for, finner jeg det ikke betenkelig å konstatere at reglene i lovens §18 må anvendes overfor Laura og Hilmar Karlsen selv om formelt ekteskap ikke var inngått. 2. Ved spørsmålet om Hilmar Karlsen har voldt brannen ved grov uaktsomhet, kan jeg i det vesentlige henholde meg til lagmannsrettens dom. I anledning av prosedyren finner jeg å burde tilføye at lakken, som tilhørende fareklasse A med flammepunkt under 230, var meget ildsfarlig. At den som bruker en slik lakk i nærheten av åpen ild med kjennskap til lakkens egenskaper, regnlært må anses å vise grov uaktsomhet, kan etter min mening ikke være tvilsomt. Når det så gjelder Hilmar Karlsens viten, bygger jeg på at han var en moden mann, håndverker, og etter egen forklaring i løpet av sitt liv hadde eid ikke mindre enn 50 hus. Jeg kan da ikke godta at han ikke skulle være kjent med at visse lakker kunne være meget ildsfarlige. Om han så er gått i gang med Side:54 arbeidet uten i det hele tatt å se på lakkboksen som var utstyrt med en særdeles iøynefallende advarsel, kan det ikke unnskylde ham. Jeg bygger også på at lakken hadde en meget sjenerende lukt. noe som i seg selv skulle innebære en advarsel om at det var grunn til å omgås den med forsiktighet. Endelig legger jeg vekt på at hans opptreden ikke skyldes en øyeblikkelig uoppmerksorahet eller glemsomhet, men må ses på bakgrunn av at arbeidet var vel forberedt og tok atskillig tid. I denne tid har han fyrt i peisen for at lakken skulle tørke fort, og deretter gikk han fra arbeidet uten å lufte ut og uten å sørge for at peisen var slukket. Jeg er da ikke i tvil om at hans forhold må anses som grovt uaktsomt. Jeg tilføyer for ordens skyld at den dramatiske brann han var utsatt for i 1968 og den ikke mindre dramatiske brann hos hans bror en uke før det brant hos ham selv, i høyeste grad skulle være egnet til å skjerpe hans aktsomhet. Hva den siste brann angår, har jeg ikke holdepunkt for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse, hvoretter Hilmar Karlsen var kjent med brannen da han tok til med lakkingen i eget hus, og når han opptrådte som han gjorde i bevissthet om at lakking en uke tidligere hadde ført til at brorens hus om natten brant ned over hodet på ham og hans familie, må hans opptreden alt i alt sies å innebære en bevisst likegyldighet som berettiger til å plassere hans forhold i overgrensen av det grovt uaktsomme. 3. Laura Karlsen har videre hevdet at selv utvist grov uaktsomhet ikke bør føre til noen avkortning. Om dette er bare å si at forsikringsavtalelovens §18 annet ledd gir domstolene adgang til å velge mellom full erstatning, ingen erstatning og nedsatt erstatning. Slik jeg tidligere har karakterisert Hilmar Karlsens forhold, finner jeg det utvilsomt at avkortning må skje. 4. Når det gjelder avkortningens størrelse, har Laura Karlsen henvist til at denne ikke bare skal avgjøres på grunnlag av skyldgraden, men også på grunnlag av de øvrige omstendigheter, og hun har her særlig påberopt det tap hun lider ved at løsøret var undertorsikret med 13.000 kr., sin vanskelige økonomiske stilling og hennes og mannens forsørgelsesbyrde. Endelig har hun gjort gjeldende at avkortningsnevndens praksis tidligere har vært meget forsiktig, og at det er denne praksis som domstlene bør følge. Jeg er i og for seg enig i at de nevnte omstendigheter kan være av betydning ved vurderingen av avkortningens størrelse. I denne sak har selskapet imidlertid ikke avslått å betale enhver erstatning. En avkortning på 50 % er etter min mening ikke en for streng reaksjon. Anken har ikke ført frem. Men da identifikasjonsspørsmålet ikke tidligere har vært forelagt Høyesterett og i seg selv må erkjennes å by på tvil, finner jeg at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, og at Laura Karlsen heller ikke bør ilegges omkostningsansvar for Høyesterett. Side:55 Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Mellbye, Schweigaard Selmer og Bendiksby: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ivar Hustad): Retten vil først bemerke, at den, på bakgrunn av etterforskningsdokumentene, anser det hevet over tvil at brannen skyldtes bruken av brannfarlig lakk i nærheten av åpen varme. Noen annen rimelig forklaring på at det skulle oppstå plutselig ild i stuen finnes ikke. Spørsmålet om hvilken skyldgrad Hilmar Karlsen utviste i den anledning vil bli drøftet nedenfor. Retten vil først ta standpunkt til anvendelsen av FAL §19 tredje ledd. Dette spørsmålet stiller seg likt uansett hvilken skyld som ble utvist. I faktisk henseende er det på det rene at Hilmar og Laura Karlsen ikke er gift, men at de - så lenge de har bodd på Brandbu - har gått for å være det. De har forklart for retten at da de flyttet dit for en del år siden, ville slå seg ned som alminnelige fastboende borgere. Av hensyn til sitt eget rykte og barnas vel etablerte de en kjede av indisier for å vise at de var gift. Jeg henviser om dette til saksøktes anførsler slik de er referert ovenfor. Disse forhold - med unntak av ligningsattesten - er ikke bestridt av saksøkeren. Når FAL §19 tredje ledd bruker ordet ektefelle antar jeg at dette også omfatter slike ekteskapslignende forhold hvor de to i alle praktiske henseender har levet sammen som ektefolk. De parallelle bestemmelsene i folketrygdloven og arveloven som saksøkerne har vist til, er av en annen karakter enn FAL §19. I folketrygdlovens §12-1 er kravet om ikke å være gift selve hovedbetingelsen og uttrykket som er brukt (ugift mor) peker direkte på det formelle. Bestemmelsen inngår i et regelverk som fordeler trygdemidler etter mest mulig objektive og notoriske kriterier og hvor ekteskap er satt som betingelse selv om andre kriterier hadde vært mer naturlig. Heller ikke arvelovens §28 er en naturlig parallell. Det ville bli betraktet som svært radikalt om noen foreslo en intestararveregel for samliv uten ekteskap, og det kan langt mindre innfortolkes i arvelovens §28. FAL §18 gir anvisning på en avkortning etter en skjønnsmessig regel hvor det skal tas hensyn til såvel skyldgraden som omstendighetene forøvrig. §19 tredje ledd er et tilbygg til denne bestemmelsen og det er ikke naturlig å tolke den altfor rigid. Da det likevel må foretas en skjønnsmessig vurdering, er det ikke samme behov for formelle og klare regler. Det fremgår heller ikke av forarbeidelsen at det med Side:56 «ektefelle» utelukkende siktes til det formelle ekteskap. Tvert imot er det som begrunnelse vist til det faktiske interessefellesskap som består mellom dem uansett om formuesforholdet er ordnet som felleseie eller særeie. (Utkast til lov om forsikringsavtaler side 111.) Det er ikke - som anført av saksøkeren - utenkelig at Stortinget skulle gi regler som forutsatte samliv uten ekteskap. Det ville være vel så anstøtelig om forsikringstakeren, slik som i dette tilfellet, skulle få erstatningen utbetalt uten avkortning fordi de har unnlatt å gifte seg. Ordet ektefelle i FAL §19 tredje ledd må derfor også omfatte slike ekteskapslignende forhold som det som foreligger i dette tilfellet. Jeg skal så gå over til å drøfte avkortningens størrelse. Saksøkte har påpekt en rekke indisier som tyder på forsettelig brannstiftelse. Jeg skal ikke gå inn på dette vanskelige bevisspørsmålet idet jeg under noen tvil er kommet til at det må bli 50 % avkortning selv om det bare foreligger ubevisst uaktsomhet for Hilmar Karlsen. Det vises for det første til Hilmar Karlsens forklaring for politiet etter brannen hvor det blant annet står: «Onsdag kveld 6.1.71 holdt Magne Skjølås og jeg på med å lakkere endel av veggen i stuen. Hvad slags lakk vi brukte vet jeg ikke da det var Magne som hadde kjøpt den i Oslo. Det var en blank og klar hurtigtørkende lakk. Vi begynte lakkeringen ved ca. 2300 tida og var ferdige ca. kl. 24.00. Til lakkeringen brukte vi kost og malerrulle. Lakken skulle tørke på to timer. I stuen var det åpen peis med oljebrenner (parafin) ved siden og ovnen var kjøpt i Stavanger. Det ble fyrt på peisen for at lakken skulde tørke fortere. Etter endt bruk av kosten og malerrullen ble disse rengjort i parafin. Kosten ble brukt både til å smøre på rullen og til å stryke ut lakken i underliggende panel. Veggene var fra før trehvite. Kost og malerrull samt lakk ble satt på gulvet i stuen mellom sofaen og døra i en avstann av ca. 1,5 til 2 meter fra peisen.» Av Magne Skjølås' forklaring fremgår det at det trolig var en Ultra lys Alf Bjercke lakk som ble brukt. Hvis dette er tilfellet og hvis lakken ifølge bruksanvisningen skulle tørke på 2 timer og være blank, klar og illeluktende er det sannsynligvis Alf Bjerckes «Ultralys klar plast linoleumslakk» som ble brukt. Denne skal være merket med den røde trekant med tekst «Meget ildsfarlig. Må holdes tett tillukket. Da væsken gjør luften eksplosjonsfarlig, må den ikke brukes i nærheten av ild, bart lys eller elektriske apparater», samt en undertekst med rød bunn: «Må ikke tas inn. Farlig å innånde. Sørg for rikelig ventilasjon.» Med en slik advarsel var det meget grovt uaktsomt å fyre på peisen og det gjør ikke saken bedre at det ble fyrt i den hensikt å få lakken til å tørke hurtigere. Jeg finner derfor en avkortning på 50 % må være riktig. Saksøkeren har anført at Hilmar Karlsen var helt ukjent med bruken av lakk. Hilmar Karlsen, har selv forklart for retten at han har eiet ca. 50 hus i løpet av sitt liv og det er da utrolig at han ikke skulle ha stiftet bekjentskap med lakk før. Saksøkeren har anført dommen i [[Rt-1971-1364]]. Denne dommen gjelder avkortning etter sjøforsikringsplanens §56 hvor det kreves grov uaktsomhet før det blir avkortning og den gir derfor liten veiledning i denne saken. - - - Side:57 Av lagmannsrettens dom (lagdommeme Jørgen Brøymer, Karl Lous og Trygve Lange-Nielsen): Lagmannsretten bemerker at saken foreligger for lagmannsretten i alt vesentlig i samme skikkelse som for herredsretten. Nye faktiske opplysninger av betydning er ikke fremlagt, og lagmannsretten bedømmer det faktiske handlingsforløp på samme måte som herredsretten. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke kan være tvilsomt at brannen skyldes at det er oppstått en eksplosjon i dampene etter lakkeringen i stuen, antagelig antent ved glør fra peisen. Det vises til de refererte forklaringer i herredsrettens dom, idet disse forklaringer stort sett er bekreftet under ankeforhandlingen. Den ankende parts prinsipale påstand er at da Laura og Hilmar Karlsen ikke er gift, kan FAL's §19 tredje ledd ikke få anvendelse, idet denne bestemmelse taler om forsikringstilfeller som sikredes ektefelle har fremkalt. Bakgrunnen for denne bestemmelse er det økonomiske interessefellesskap som vil foreligge mellom ektefeller som bor sammen, og uten hensyn til om særeie er opprettet eller om ektefellene har felleseie. Det er på det rene at tilsvarende identifikasjon ikke kan anses å foreligge i forhold til andre familiemedlemmer, f.eks. søsken eller hjemmeværende barn. Spørsmålet om identifikasjon i andre tilfeller, f.eks. overfor selskaper, er uklart og omtvistet. Det er vist til [[Rt-1939-483]] hvor det ble antatt i et noe spesielt tilfelle at aksjeselskapsformen ikke kunne bringe forholdet utenfor §18 første ledd og §19 tredje ledd. Ektefellene eide alle aksjer, og saken kan ikke anses avgjørende for den foreliggende sak. Lagmannsretten antar det må være berettiget med en viss utvidende fortolkning av §19 tredje ledd, slik at bestemmelsene også kan omfatte personer som bor sammen som ektefeller uten formelt å være gift. Hvor langt man her kan gå, kan være tvilsomt, men retten behøver ikke å forsøke å trekke opp noen grense. Laura Karlsen hadde i en rekke år levet sammen med Hilmar Karlsens bror Nils, og hadde flere barn med ham. Etter Nils Karlsens død slo hun seg sammen med Hilmar Karlsen, ble angivelig forlovet med ham 20. februar 1952, og de har 3 barn sammen. De har siden bodd sammen, og under etterforskningen etter brannen i 1968 oppga de å være gift, og det samme oppga de under etterforskningen etter brannen 7. januar 1971. I januar 1970 opprettet de en ektepakt, hvor de ble betegnet som ektefeller. Ektepakten er tinglyst. Også overfor ligningsvesenet er de betegnet som ektefeller, og de har selv erkjent at de utad har gitt det utseendc av at de var gift. Først i brev av 28. oktober 1971 fra h.r.advokat Aschim til Hadeland Brannkasse ble det riktige forhold opplyst. Lagmannsretten antar at Hilmar og Laura Karlsen ved brannoppgjøret må ta konsekvensen av den holdning de i mange år har inntatt. Antar man først at §19 tredje ledd kan få anvendelse utenfor sin ordlyd, for «ektefeller» som ikke er formelt gift, anser retten det klart at bestemmelsen må omfatte det foreliggende tilfelle. Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at brannen er voldt ved en uaktsomhet som må betegnes som grov. Side:58 Magne Skjølås hadde kjøpt inn de lakkbokser som ble benyttet ved anlednlngen. Det er sannsynlig at det dreiet seg om Alf Bjerckes «Ultralys klar plast linoleumslakk». Disse lakkboksene var merket en rød trekant og betegnet som «meget ildsfarlig». Lakkens brannfarlighet er bekreftet ved uttalelser fra Kriminalpolitisentralen og Sprentgstoffinspeksjonen. Selv om det skulle dreie seg om lakk av et annet merke, retten med at denne ville vært merket på samme måte. Retten antar at de to som arbeidet med lakken, ikke kunne unngå å legge merke til advarslene på boksen. Den sterke lukt som de har forklart seg om og som generte dem, burde også gi en viss mistanke om at lakken kunne være farlig. Retten vil også nevne at brannfarligheten ved å anvende lakk burde være alminnelig kjent, og det er ikke sjelden omtalt at det skjer branner på denne måte. Et voksent menneske med noen praktisk erfaring burde vite dette. Retten vil videre nevne at Hilmar Karlsen også tidligere, i 1968 hadde vært utsatt for brann Selv om det ved den anledning ikke kunne bebreides ham noe, burde dog dette forhold skjerpe hans aktsomhet. Viktigere er det dog at det kort tid i forveien hadde skjedd en brann hos hans bror i Stange av samme brannårsak. Retten kan ikke godta at Hilmar Karlsen først i mars måned skulle vært blitt kjent med denne brann. Retten antar at Hilmar Karlsen kort etter brannen i Stange og før brannen 7. januar 1971 ble kjent med den annen brann og brannårsaken, selv om han ikke var klar over alle detaljer. Retten peker på at Laura Karlsens sønn Karl var til stede ved brannen i Stange og deltok i lakkeringsarbeidet. Retten viser også til det forelegg Hilmar Karlsen vedtok 6. august 1971 for overtredelse av strl. §352 annet ledd. Retten kan ikke godta at han skulle ha vedtatt dette forelegg uten å være klar over innholdet. Retten finner således at Hilmar Karlsen etter de opplysninger som foreligger om brannen 7. januar 1971, har voldt denne ved grov uaktsomhet og at betingelsene for å anvende FAL's §18 annet ledd således er til stede. Ved vurderingen av den avkortning som bør foretas har selskapet holdt seg til Avkortningsnevndens uttalelse om en avkortning på 50 %. Lagmannsretten er klar over at det av generalpreventive grunner kan være nødvendig å holde en streng linje ved anvendelsen av §18, 2. ledd. Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Brøymer og Lange-Nielsen er på dette grunnlag enig med Avkortningsnevnden og hertedsretten i at en avkortning på 50 % kan være passende. Retten har heller ikke noe å bemerke til Avkortningsnevndens saksbehandling. Lagdommer Lous finner at det ikke kan legges avgjørende vekt på Avkortningsnevndens uttalelse. Uttalelsen er etter vanlig praksis avgitt på grunnlag av etterforskningsdokumentene og selskapets fremstilling uten at den skadelidte har hatt anledning til å uttale seg. Det er lagt for stor vekt på sammenligningen med de tidligere branner i Vikersund og i Stange. De uttalelser som er avgitt vedkommende brannene i Stange og Brandbu betegner et klart brudd med tidligere praksis. Side:59 På dette grunnlag mener mindretallet at den avkortning som er fastsatt, er for høy, og finner skjønnsmessig å kunne sette avkortningen til 30 %. Retten kan ikke se at de dommer som har vært fremholdt fra begge sider, kan være av noen avgjørende betydning for denne sak. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
