Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Stabel: Ivar Haughem og Nils Fredriksen kom den 20. januar 1968 alvorlig tilskade ved en bilulykke som passasjerer i en bil eid og ført av Gudmund Brekke. Bilen var trafikkforsikret i Norges Brannkasse, hvor Gudmund Brekke også hadde tegnet tilleggsforsikring til dekning av sitt personlige ansvar etter bilansvarslovens §11. Etter en tid å ha vært sykmeldt og mottatt attføringspenger, ble Haughem og Fredriksen den 9. februar 1970 tilstått uførepensjon av Rikstrygdeverket. Til dekning av den kapitaliserte verdi av uførepensjonene søkte Rikstrygdeverket regress i de tilskadekomnes krav mot Norges Brannkasse som trafikkforsikrer, i den utstrekning det maksimale ansvarsbeløp ikke var gått med til utbetalinger direkte til de to. For den del av den kapitaliserte verdi som ikke på denne måte ble dekket, og for tidligere utgifter til syke- og attføringspenger, søkte Rikstrygdeverket regress i de tilskadekomnes erstatningskrav mot bilføreren, Gudmund Brekke, under henvisning til dennes ansvarsforsikring i Norges Brannkasse. Begge krav ble avgjort ved dom av Skien og Porsgrunn byrett avsagt den 9. oktober 1974. Norges Brannkasse ble frifunnet på grunn av foreldelse, mens kravet mot Gudmund Brekke ble tatt til følge. Byrettens dom hadde denne domsslutning: «1. Norges Brannkasse frifinnes. 2. Gudmund Brekke dømmes til å betale til Rikstrygdeverket kr. 785.659,92 - kronersjuhundreogåttifemtusensekshundre og femtini 92/100 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen med tillegg av 4 - fire - % fra 21. juni 1973 tilbetaling finner sted. 3. Saksomkostninger ilegges ikke.» Sakens faktiske bakgrunn og hva som fra hver side ble gjort Side:104 gjeldende for byretten, fremgår av dennes domsgrunner. Over byrettens dom har Rikstrygdeverket erklært anke til Høyesterett for så vidt angår domsslutningens post 1, mens Gudmund Brekke har anket når det gjelder domsslutningens post 2. I medhold av tvistemålslovens §6 annet ledd har Høyesteretts kjæremålsutvalg den 21. februar 1975 gitt tillatelse til at ankene bringes direkte inn for Høyesterett. For så vidt angår kravet mot Norges Brannkasse er saken begrenset i forhold til byrettens dom, idet Brannkassen nå har dekket regresskravet når det gjelder Nils Fredriksens uførepensjon. I forholdet mellom Rikstrygdeverket og Norges Brannkasse gjelder anken således bare den kapitaliserte uførepensjon som er tilstått Ivar Haughem. For øvrig står saken i samme stilling som for byretten, og partenes anførsler er i alt vesentlig de samme. Det er ingen tvist om faktum og heller ikke om påstandsbeløpene. Jeg presiserer videre at den bilulykke som er årsak til tvisten, fant sted før Rikstrygdeverkets regressrett falt bort ved lov av 19. juni 1970 nr. 67. Saken skal derfor avgjøres etter de regler som gjaldt tidligere, jfr. Høyesteretts avgjørelse i [[Rt-1972-1131]] og 1974 216. Også om dette er det enighet mellom partene. Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand: «1. Norges Brannkasse og Gudmund Brekke dømmes til i fellesskap å betale Rikstrygdeverket kr. 25.000,-, for Norges Brannkasses vedkommende med tillegg av 3 % rente fra 1. august 1970 og for begges vedkommende med tillegg av 4 % rente fra 21. juni 1973. 2. Gudmund Brekke dømmes til å betale Rikstrygdeverket ytterligere kr. 735.659,92 med 4 % rente fra 21. juni 1973. 3. Norges Brannkasse og Gudmund Brekke tilpliktes å betale Rikstrygdeverket saksomkostninger for byretten og Høyesterett.» Norges Brannkasse har nedlagt denne påstand: «1. Byrettens dom - domsslutningen punkt nr. 1 - stadfestes. 2. Norges Brannkasse tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.» Gudmund Brekke har nedlagt slik påstand: «1. Gudmund Brekke frifinnes. 2. Gudmund Brekke tilkjennes saksomkostninger for byrett og Høyesterett.» Jeg behandler først Rikstrygdeverkets anke for så vidt angår regresskravet mot Norges Brannkasse. Rikstrygdeverket hevder her at byretten med urette har lagt til grunn at trygdemyndighetene ikke har hjemmel for å påberope seg et gunstigere utgangspunkt for foreldelsesfristen enn hva skadelidte selv normalt ville hatt. Det er riktig at foreldelsesfristen for skadelidte ifølge rettspraksis må antas å løpe allerede fra det tidspunkt det ved legeerklæring er konstatert at varig invaliditet foreligger. Men på dette tidspunkt vil det Side:105 normalt være helt på det uvisse om vilkårene for å yte uførepensjon er til stede, og i alle fall vil det være umulig å sette frem et tallmessig beregnet regresskrav. I forhold til regelen i straffelovens ikrafttredelseslovs §28 første ledd, som byretten har bygd på, må det riktige utgangspunkt for Rikstrygdeverkets foreldelsesfrist være det tidspunkt da pensjonskravets eksistens og størrelse er klarlagt ved vedtak av kompetent trygdemyndighet om å tilstå uførepensjon på basis av en bestemt invaliditetsgrad. Sterke reelle grunner taler for denne løsning. Etter de synspunkter som Høyesterett la til grunn i [[Rt-1973-409]] må det være riktig å bygge på reelle hensyn og ikke på slike formelle betraktninger som byretten har lagt til grunn i denne sak. Videre hevdes i anken - som tidligere - at Rikstrygdeverket og trafikkforsikringsselskapet må anses som «medskyldnere» overfor skadelidte når det gjelder invaliditeten, og at regressforholdet derfor går inn under foreldelseslovens §5 nr. 4 ved siden av ikrafttredelseslovens §28. Foreldelsesfristens utgangspunkt kan derfor under ingen omstendighet være knyttet til noe tidligere stadium enn oppfyllelsen («innfrielsen») av ansvaret, noe som først fant sted gjennom vedtaket om å tilstå uførepensjon. Også ved vurderingen av dette spørsmål har byretten tatt feil. Norges Brannkasse hevder at byrettens dom er riktig når det gjelder foreldelsesspørsmålet. Ved Høyesteretts dom i [[Rt-1973-409]] er slått fast at spørsmål av denne art skal løses etter straffelovens ikrafttredelseslovs §28. Avgjørende vil da være når rettighetshaveren ble «vidende om Skaden». Rikstrygdeverkets administrative problemer kan ikke føre til at lovens uttrykk gis et annet materielt innhold når det er Rikstrygdeverket som gjør kravet gjeldende enn når skadelidte selv gjør det. Foreldelseslovens §5 nr. 4 er etter Norges Brannkasses mening uten betydning i denne sak hvor forholdet uomtvistet går inn under ikrafttredelseslovens §28. De to bestemmelser kan ikke anvendes ved siden av hverandre. Det er heller ikke grunnlag for å anse Rikstrygdeverket og trafikkforsikringsselskapet som «medskyldnere» overfor skadelidte. Jeg er kommet til at anken på dette punkt må tas til følge. I Høyesteretts dom i [[Rt-1973-409]], som gjaldt en trygdekasses regress mot et trafikkforsikringsselskap for utgifter til sykebehandling, ble ved anvendelsen av ikrafttredelseslovens §28 lagt til grunn at utgangspunktet for foreldelsesfristen ikke nødvendigvis skal bedømmes etter samme norm som når kravet gjøres gjeldende av den tilskadekomne selv. I saken ble utgangspunktet fastsatt under hensyn til blant annet trygdekassens uvisshet om hvor lenge utgiftene ville løpe, og dens mulighet for å vite hvilken størrelsesorden utgiftene ville få. Dette synspunkt, som jeg er enig i, må føre til at reelle hensyn tillegges atskillig vekt også i tilfelle som det foreliggende, hvor trygdemyndlghetene gjør regress gjeldende til dekning av Side:106 utgiftene ved en kapitalisert uførepensjon. Om arten og vekten av de reelle hensyn er i ankeerklæringen anført: «Spørsmålet blir altså når Rikstrygdeverket må ansees for å være blitt «vidende om Skaden og om den for samme ansvarlige». Ved anvendelsen av straffelovens ikrafttredelseslov §28 på Rikstrygdeverkets regresskrav må det selvsagt være riktig å velge den løsning som generelt sett gir akseptable resultater. Det eneste naturlige er da å velge vedtakstidspunktet, tidspunktet for tilståelse av uførepensjon. Selve det forhold at det foreligger varig uførhet, er som kjent ikke tilstrekkelig til at skaden utløser uførepensjon og regresskrav fra Rikstrygdeverket. Vilkåret for uførepensjon er etter folketrygdlovens §8-3 at det foreligger en varig erhvervsmessig uførhet på minst 50 %. Rikstrygdeverket kan således ikke sies å være blitt vitende om skaden i den forstand at det kan gjøres regresskrav gjeldende før det i og med pensjonsvedtaket er endelig fastlagt en slik uføregrad at vilkårene for uførepensjon foreligger. Også av en annen grunn er Rikstrygdeverket avskåret fra å fremme regresskrav før uføregraden er endelig fastlagt. Størrelsen av uførepensjonen vil jo avhenge av uføregraden, og Rikstrygdeverket kan dermed ikke beregne sitt regresskrav før vedtaket foreligger. Skulle foreldelsesfristen begynne å løpe før vedtakstidspunktet, vil det altså si at den løper før Rikstrygdeverket har mulighet for å fremme regresskrav.» Det som her sies, kan jeg i alt vesentlig slutte meg til, og jeg antar at foreldelsesfristen i tilfelle som dette bør regnes fra det tidspunkt da kompetent trygdemyndighet traff vedtak om tilståelse av uførepensjonen. Det er uomtvistet i saken at vedtak som nevnt ble truffet av den da kompetente myndighet, Rikstrygdeverket, den 9. februar 1970, og at stevning mot Norges Brannkasse ble tatt ut mindre enn 3 år deretter. Rikstrygdeverkets krav kan da ikke anses foreldet etter ikrafttredelseslovens §28. Spørsmålet om forholdet til foreldelseslovens §5 nr. 4 behøver jeg etter dette ikke å gå inn på. Jeg går så over til Gudmund Brekkes anke, som gjelder tolkingen og anvendelsen av bilansvarslovens §11. Gudmund Brekke erkjenner at bilulykken ble voldt ved straffbar uaktsomhet fra hans side. Han er også innforstått med at en dom i Rikstrygdeverkets favør ikke vil ramme ham selv økonomisk, da domsbeløpet i sin helhet vil bli dekket av hans annsvarsforsikring i Norges Brannkasse. Han hevder imidlertid at disse forhold etter bilansvarslovens formål og motivene til §11 ikke gir grunn nok til at erstatningskravet kan og bør tas til følge i denne sak. Lovmotivene viser at regelen i §11 ble inn ført dels ut fra prevensjonshensyn med sikte på å ramme særlig graverende - hensynsløs - kjøring, dels for å sikre skadelidtes interesse i de, forutsetningsvis sjeldne, tilfelle der skaden overstiger trafikkforsikringens grenser. Det ligger således utenfor lovens formål å ilegge personlig erstatningsansvar i et tilfelle Side:107 som dette, hvor man på den ene side ikke har grunnlag for å konstatere graverende uaktsomhet i forbindelse med kjøringen, og hvor på den annen side skadelidte har fått full dekning for sitt tap slik at saksanlegget bare har til formål å gi Rikstrygdeverket en økonomisk fordel på trafikkforsikringsselskapets bekostning. Om forholdet likevel skulle bli henført under §11, er det etter Gudmund Brekkes oppfatning iallfall ikke holdepunkt for å anse ansvarsforsikringen som en formuesverdi på hans hånd som kan gi grunnlag for å unnlate slik lempning av ansvaret som paragrafen åpner adgang til. Å unnlate lempning med denne begrunnelse vil være klart i strid med ansvarsforsikringens karakter og formål, jfr. her uttalelse i Høyesteretts dom i [[Rt-1930-630]]. Gudmund Brekke erkjenner riktignok at det på dette felt nok har funnet sted en rettsutvikling i de senere år, særlig på grunnlag av den alminnelige erstatningslov av 13. juni 1969 og dens motiver. Men denne rettsutvikling må anses motivert utelukkende av hensynet til skadelidte personlig, og bør ikke gi seg utslag i tilfelle som det foreliggende, hvor hensynet til skadelidte overhodet ikke spiller inn. Rikstrygdeverket gjør hva dette spørsmål angår gjeldende at byrettens dom er riktig. Domsresultat må ses som en nesten nødvendig konsekvens av Høyesteretts senere dom i [[Rt-1975-82]], jfr. også kjæremålsutvalgets avgjørelse i [[Rt-1970-1018]]. Dommen av 1975 gjaldt riktignok et tilfelle hvor det var skadelidte selv som gjorde krav gjeldende overfor en skadevolder som hadde tegnet ansvarsforsikring. Men det er intet grunnlag for å se annerledes på spørsmålet når det er Rikstrygdeverket som gjør kravet gjeldende gjennom regress. For så vidt henvises til ordlyden i bilansvarslovens §11 og til det «cessio legis»-synspunkt som ligger til grunn for de tidligere regressbestemmelser i folketrygdlovens §18-7 og syketrygdlovens §130 som er grunnlaget for Rikstrygdeverkets krav. Man må her følge lovgivningens system uten å spørre om hva billighet tilsier i forholdet mellom Rikstrygdeverket og ansvarsforsikreren. For øvrig er det vanskelig å se at en slik avveining ville kunne slå ut til fordel for ansvarsforsikreren, som jo har påtatt seg å bære risikoen mot betaling. Jeg ser dette spørsmål på samme måte som Rikstrygdeverket, og kan i alt vesentlig tiltre også byrettens begrunnelse. Lovgrunnen for bestemmelsen i bilansvarslovens §11, som så sterkt er påberopt fra Gudmund Brekkes side, gir etter min mening ikke holdepunkt for å komme til et annet resultat. Det blir da min konklusjon at anken på dette punkt ikke kan føre frem. Jeg vil etter dette stemme for at Rikstrygdeverkets anke tas til følge, og for at byrettens dom ellers stadfestes, slik som det fremgår av Rikstrygdeverkets påstand. Mot utformingen av denne er ingen innsigelse reist. Da saken har reist spørsmål av prinsipiell interesse og voldt Side:108 tvil på enkelte punkter, antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne dom: 1. Norges Brannkasse og Gudmund Brekke dømmes til én for begge og begge for én å betale til Rikstrygdeverket 25.000 -tjuefemtusen - kroner, for Norges Brannkasses vedkommende med tillegg av 3 - tre - prosent rente fra 1. august 1970 og for begges vedkommende med tillegg av 4 - fire - prosent rente fra 21. juni 1973. 2. Gudmund Brekke dømmes til å betale til Rikstrygdeverket ytterligere 735.659,89 - sju hundre og trettifem tusen seks hundre og femtini 92/100 - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 21. juni 1973. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Endresen, Elstad og Heiberg: Likeså. Av byrettens dom (byrettsdommer Astrid Vale): - - - Retten ser saka slik. Hjemmelen for Rikstrygdeverkets regresskrav er lov om folketrygd av 17. juni 1966 nr. 12 §18-7 og lov om sjuketrygd av 2. mars 1956 nr. 2 §130, slik disse lød før lovendringen av 19. juni 1970 nr. 67. Retten finner å kunne legge til grunn for sin avgjørelse i saka at saksøkte, Gudmund Brekke, ved sitt forsøk på forbikjøring av forankjørende personbil på riksveg 36 ved Vallermyrene militærleir i Eidanger (Porsgrunn) den 20. januar 1968 utviste en så stor grad av uaktsomhet at han erstatningsrettslig må kjennes ansvarlig for skaden. Det er på det rene at saksøkte utviste straffbar uaktsomhet ved overtredelse av trafikkreglene. Retten vil betegne saksøktes forsøk på forbikjøring som et alvorlig brudd på aktsomhetsnormen i h.h. t. trafikkreglene, idet han forsøkte forbikjøring uten å forvisse seg om at dette kunne skje uten fare for kollisjon med møtende trafikk i motsatt kjørebane. Retten anser det etter omstendighetene klart at det foreligger grunnlag for å pålegge saksøkte Gudmund Brekke erstatning etter gjeldende erstatningsrettslige regler. Erstatningsbeløpets størrelse er ikke omtvistet mellom partene. Bilansvarslova §11. Det heter i §11 i bilansvarslova (slik den lød da kollisjonen inntraff): «Når den som eig eller brukar ei motorvogn eller som er med i vogna, har ansvar etter vanlege skadebotreglar for skade som går inn under denne lova, og ansvaret vert så stort at det kom til å verka Side:109 urimeleg om den ansvarlege laut svara full skadebot, kan retten minka kravet så langt det er forsvarleg ut frå omsynet til skadelidaren og tilhøva elles.» Loven forutsetter etter dette at i høve der den som eier eller bruker motorvogn har ansvar etter vanlige erstatningsrettslige regler for skade som går inn under bilansvarslova kan retten, om ansvaret er så stort at det vil virke urimelig om den ansvarlige skal svare full erstatning, minske kravet så langt det er forsvarlig ut fra omsynet til skadelidte og forholdene ellers. Loven innfører her en adgang for domstolene til å utvise skjønn ved erstatningsutmålingen i de høve hvor det personlige erstatningsansvar overfor skadevolderen ville virke urimelig p. g. a. ansvarets størrelse. Det er på det rene at skadevolderen i dette høvet ikke har midler, bortsett fra et mindre bustadhus, som det etter omstendighetene åpenbart ikke vil kunne bli aktuelt å angripe. Hadde skadevolderen ikke tegnet tilleggsforsikring ut over trafikkforsikringen ville et erstatningskrav mot ham personlig p. g. a. hans økonomiske kår være uten verdi, og kravet ville sannsynligvis aldri bli fremmet. Det er imidlertid på det rene at saksøkte i dette høvet har midler idet han har tegnet tilleggsforsikring som vil dekke erstatningskravet fullt ut. Det vil som følge av dette heller ikke kunne sies å ville virke urimelig overfor skadevolderen om han blir pålagt å svare full erstatning, idet beløpet dekkes av forsikringen. Retten finner å måtte slutte seg til det syn at det i saker av denne art vil være av den største betydning, til dels av avgjørende betydning, for utmåling av erstatning ut over det som dekkes av trafikkforsikringen, om skadevolderen har tegnet tilleggsforsikring eller ikke. I de høve hvor skadevolderen har tegnet tilleggsforsikring vil det ganske bestemt ikke virke urimelig overfor skadevolderen om han skal svare full erstatning, idet han jo da har forsikret seg mot en slik eventualitet. Det synes under slike faktiske omstendigheter ikke holdbart å anføre at erstatningskravet må reduseres, eventuelt falle bort, som følge av at skadevolderen er uten midler. Det vil jo nettopp i et høve som dette ikke virke urimelig overfor skadevolderen om han pålegges full erstatning, idet erstatningen i sin helhet dekkes av forsikringsselskapet. At erstatningen i dette høvet som følge av at skadevolderen er uten midler, i realiteten kommer skadelidte, og Ikke skadevolderen til gode er etter rettens mening i denne forbindelse irrelevant. Den fare som ved bruk av prinsippet i bilansvarslova §11 om personlig ansvar for skadevolderen ligger i at den uheldige skadevolder som har midler vil kunne sitte økonomisk ruinert tilbake er ikke til stede når skadevolderen har tegnet tilleggsforsikring for dette ansvar, og det er således heller ikke grunnlag for å gjøre bruk av adgangen til å sette ned erstatningsansvaret etter §11 i bilansvarslova. At forsikringsselskapet må betale er en realitet selskapet må regne med all den tid det er tegnet tilleggsforsikring. Retten mener forøvrig å ha støtte for dette syn i en rekke bestemmelser innen nyere lovgivning og også i flere avgjørelser av domstolene i nyere tid. Etter folketrygdlova §18-7 og sjuketrygdlova §130 går trygdedes Side:110 krav over på trygden «så langt tilfellet medfører utgifter for denne. Det må følge umiddelbart av dette at Rikstrygdeverket, også forsåvidt gjelder skadelidtes krav mot skadevolderen i h..h.t. vanlige erstatningsrettslige regler og prinsippet i bilansvarslova §11, trer inn i skadelidtes krav mot skadevolderen med de samme anførsler og innsigelser som skadelidte ville ha kunnet gjøre gjeldende om de sjøl hadde fremmet kravet. Retten kommer etter dette til at saksøkte, Gudmund Brekke, må kjennes ansvarlig fullt ut for Rikstrygdeverkets regresskrav i saka så langt dette ikke dekkes ved den ordinære trafikkforsikringen. Foreldelse. Rikstrygdeverket mot Norges Brannkasse. Ulykken inntraff den 20. januar 1968. Allerede i kollisjonsøyeblikket kan partene sies å ha vært klar over den for skaden ansvarlige, idet bilen, dens eier og fører og også forsikringsselskapet, var identifisert. De første legeerklæringer i saka vedr. behandlingen av de skadelidtes rettigheter i h.h. t. trygdelovgivningen innen de enkelte ledd av trygdeverket: trygdekasse, trygdesekretariat, fylkesnemnd og Rikstrygdeverket er datert h.h.v. 12/2-69 og 113-69. Stønadsbrev med rett til full uføretrygd er utferdiget 9/2-70 og 2417-70. Forut for dette pågikk en omfattende saksbehandling, utbetaling av sjukepenger, attføringspenger m.v. Retten kan ikke se at Rikstrygdeverket ved berekning av utgangspunktet for foreldelsesfristen som i h.h. t. strl. ikrafttredelsesl. §28 dette høve må være 3 år, står i noen annen stilling enn skadelidte, idet Rikstrygdeverket jo for sitt regresskrav trer direkte inn i skadelidtes krav mot skadevolderen. Foreldelsesinnsigelsen har i det alt vesentlige til hensikt å ivareta saksøktes, dvs. forsikringsselskapets interesser, idet selskapet har et rimelig krav på innen en viss tid å kunne anse seg ferdig med den enkelte skadesak. Retten finner som følge av dette at det naturlige utgangspunkt for foreldelsesfristen i dette høvet må være den eller de legeerklæringer som relativt klart danner grunnlaget for å konstatere en varig invaliditet. Det er etter rettens mening ikke avgjørende om skadens omfang medisinsk og/eller økonomisk på det daværende tidspunkt lar seg konstatere i sitt fulle omfang. Retten kan ikke se at Rikstrygdeverket har hjemmel for å påberope seg et for Rikstrygdeverket gunstigere utgangspunkt for foreldelsesfristen enn hva skadelidte normalt ville hatt. Rikstrygdeverket må som følge av legeerklæringene på et relativt tidlig tidspunkt ha vært klar over at det dreiet seg om omfattende skader som ville medføre varig invaliditet. I oktober 1969 foreligger søknad om full uførepensjon for begge de skadelidte, og retten mener at seinest på dette tidspunkt, sannsynligvis noe tidligere, må Rikstrygdeverket kunne sies å ha hatt kjennskap til skaden i den forstand at foreldelsesfristen begynner å løpe. Stevning er tatt ut mot Norges Brannkasse den 13. november 1972, og retten vil si seg enig med saksøkte i at kravet må ansees å være foreldet i h.h. t. 3-årsfristen i strl. ikrafttredelsesl. §28. Det synes ikke å være hjemmel for å anføre at Rikstrygdeverket ut fra sine spesielle forutsetninger skal kunne påberope seg at foreldelsesfristen først tar til å løpe når Rikstrygdeverket har ferdigbehandlet saka vedr. uføretrygd. Hvis Rikstrygdeverket ønsker å gjøre bruk Side:111 av regressretten forsåvidt gjelder utbetalingene til uføretrygden, må det kreves at Rikstrygdeverket reagerer innen en 3-års frist fra den tid det etter de tilgjengelige legeerklæringer lar seg konstatere at varig skade er oppstått. Retten kan ikke se at foreldelsesl. §5 nr. 4 kommer til bruk i dette høvet. Foreldelsesl. §5 nr. 4 omhandler direkte fordring som forlover eller medskyldner som har innfridd gjelden, har på hovedskyldneren. De økonomiske forpliktelser Rikstrygdeverket i h.h. t. trygdelovgivningen har overfor skadelidte har sitt grunnlag i vår sosiallovgivning og sett på bakgrunn av ytelsenes helt spesielle bakgrunn og karakter synes det ikke naturlig å konstruere solidarskyldnerforhold mellom de saksøkte og Rikstrygdeverket. Rikstrygdeverkets regresskrav har sin helt spesielle bakgrunn i samfunnets sosiallovgivning. Rikstrygdeverket og forsikringsselskapet/skadevolderen er ikke medskyldnere i foreldelseslovens forstand. Retten finner således at foreldelsesl. §5 nr. 4 ikke kan komme til bruk i dette høvet. For skadelidtes erstatningskrav mot saksøkte, Gudmund Brekke, løper en foreldelsesfrist på 10 år, jfr. strl. ikrafttredelsesl. §28 første ledd, 2. pkt., idet kravet er utsprunget av en straffbar handling. Denne utvidede foreldelsesfrist, som bare kan gjøres gjeldende overfor skadevolderen personlig, er ikke begrenset på skadelidtes hand, slik at den også her bare kan påberopes av skadelidte personlig, og ikke av den som eventuelt trer inn i kravet. Foreldelsesfristen må i dette høvet her også for Rikstrygdeverkets regresskrav være 10 år, og kravet mot saksøkte Gudmund Brekke er således etter rettens mening ikke foreldet. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
