Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Blom: Lyngdal herredsrett avsa 25. november 1975 dom med slik domsslutning: « 1. A, født xx.xx.1930, dømmes for overtredelse av straffelovens §256 jfr. §255 og lov nr. 2 av 21.11.1952 §51 nr. 1, jfr. Side:669 straffelovens §62, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager. 2. B, født xx.xx.1916, dømmes for overtredelse av straffelovens §256 jfr. §255 og lov nr. 2 av 21.11.1952 §51 nr. 1, jfr. straffelovens §62, til en straff av fengsel i 30 - tretti - dager. Straffens fullbyrdelse utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år uten tilsyn. 3. A og B betaler en for begge og begge for en erstatning til det offentlige v/Skattefogden i Vest-Agder med kr. 76.829,85 - syttisekstusenåttehundreogtjueni 85/100. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.» For så vidt angår domfelte B er dommen rettskraftig, men domfelte A har anket over saksbehandlingen, rettsanvendelsen og straffutmålingen. Hans personlige forhold og saksforholdet fremgår av herredsrettens dom. For Høyesterett er fremlagt en del nytt materiale, blant annet om tilbakeholdelsen av hans pass og om den regnskapsmessige side av saken. Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke kan føre frem, men at det er grunn til å gjøre straffen betinget. For så vidt angår domfellelsen for underslag, har herredsretten tatt sitt utgangspunkt i en beregning som viser i hvilken utstrekning kassakreditten ikke var fullt utnyttet på de dager da lønnsutbetalingene ble foretatt. Hvor kassakreditten var nyttet fullt ut eller overtrukket, har herredsretten ikke kjent siktede skyldig, men i en del tilfelle kunne selskapet ha dekket skattetrekket samtidig med lønningene. For disse tilfelles vedkommende har herredsretten i tilknytning til den rettsoppfatning som går frem av avgjørelser i [[Rt-1974-471]] og side 511, lagt til grunn at straffelovens §255 er overtrådt. Mot dette har domfelte anført at kassakredittkontoen til dels var kreditert for forskuddsbeløp fra byggherrer som hadde bestilt fartøy, med forbehold om at forskuddsbeløpene bare skulle anvendes til utgifter vedrørende vedkommende skip. Han mener det er en feil at retten har sett bort fra dette. Jeg kan ikke gi domfelte medhold i dette syn. Retten har i dommen drøftet spørsmålet om innbetalinger var klausulert som hevdet av domfelte, og er kommet til at man ikke kan legge til grunn at så er tilfellet. Dette er en bevisbedømmelse som Høyesterett ikke kan prøve. Domfelte har videre hevdet at herredsretten uriktig har sett bort fra at kassakredittkontoen vanligvis var disponert ved sjekker som var utstedt, men ennå ikke innfridd på tiden for lønnsutbetalingen. I den utstrekning så var tilfellet, var det faktisk ikke disponible midler på kassakredittkontoen, og domfellelse kunne således ikke finne sted. Dommen bygger for så vidt på feil lovanvendelse, og premissene er i hvert fall på dette punkt uklare og ufullstendige. Forsvareren for Høyesterett har spesielt gjort gjeldende at herredsretten har forsømt sin plikt til av eget tiltak å sørge for sakens fulle opplysning. Side:670 Heller ikke dette angrep på dommen kan føre frem. Slik jeg leser dommen, har herredsretten bygd på at en del av kassakredittbeløpene på lønnsutbetalingstiden kan ha vært disponert med utstedte, men ennå ikke hevede sjekker. Den har uttalt at så langt kassakreditten har vært disponert ved sjekk, kan midlene ikke sies å ha vært disponible for betaling av skatt. Hermed har herredsretten nettopp bygd på den lovforståelse som domfelte mener er den riktige. Men herredsretten har videre uttalt at noe bestemt ikke lar seg utlede av det foreliggende regnskapsmateriale, som på disse punkter synes noe utilstrekkelig. Videre heter det i dommen: «Retten har imidlertid grunn til å anta at tilfeller av den her nevnte art ikke har forekommet særlig ofte. Selv om beløpene under tiltalepost I etter dette må reduseres noe, finner retten at det ikke kan bli i en slik grad at straffelovens §256 ikke vil komme til anvendelse på forholdet.» Jeg forstår dette slik at herredsretten etter at saken under hovedforhandlingen var blitt belyst gjennom et betydelig regnskapsmateriale, etter at tiltaltes revisor var avhørt som vitne og etter at aktor og forsvarer hadde uttalt seg om spørsmålet, ikke fant grunnlag for å angi noe eksakt beløp for disse sjekkene. Men retten har funnet det bevist at det i hvert fall ikke dreier seg om så store beløp at det kan endre helhetsbildet av det straffbare forhold. Jeg kan ikke se at retten under de foreliggende omstendigheter hadde mulighet for å gå frem på en annen måte med mindre den av eget tiltak skulle beslutte utsettelse av saken. Slik utsettelse var ikke begjært av noen av partene, og en utsettelse måtte i høy grad antas å være til ulempe for domfelte, som hadde avbrutt et viktig arbeid i Ceylon for å være til stede under hovedforhandlingen. Jeg kan ikke finne at retten har forsømt sin plikt til å sørge for sakens fulle opplysning. Og at domfeltes forhold med rette er subsumert under straffelovens §255, jfr. §256, kan etter det jeg har gjengitt ikke være tvilsomt. Videre har domfelte henvist til at det i 1973 og 1974 var utstedt en rekke veksler og at kassakredittkontoen var eneste dekningsmulighet for vekslene. Om dette kan jeg innskrenke meg til å bemerke at den omstendighet at det foreligger vekselgjeld; rettslig sett ikke gjør kassakreditten mindre disponibel enn om det foreligger annen gjeld. Domfelte har også hevdet at rettens behandling av de subjektive vilkår for straff er ufullstendig. Han innrømmer at han var klar over trekkplikten og over at selskapet var insolvent. Men i og med dette hadde selskapet ingen midler som det reelt disponerte, og han mente da at det ville være rettsstridig overfor andre kreditorer å foreta skattetrekk. Denne innvending er åpenbart grunnløs. Forsvareren for Høyesterett har imidlertid også gjort gjeldende at rettens premisser når det gjelder de subjektive straffbarhetsvilkår er uklare. Retten har om dette uttalt: «Retten anser det på det rene at de tiltalte var klar over at det fra tid til annen var disponible midler på kassakredittkontoen. Side:671 Så fremt de ikke foretok undersøkelse i forbindelse med hver enkelt lønnsutbetaling hadde de etter rettens mening plikt til å gi en generell beskjed til vedkommende kontorfunksjonær om at skattetrekket skulle tilgodesees samtidig med lønnsutbetalingen så langt det var mulighet til det. Noe slikt er imidlertid ikke gjort. I stedet ble beløpene brukt til selskapets drift.» Jeg kan være enig i at retten her kunne ha uttrykt seg tydeligere, men meningen har klarligvis vært å slå fast at domfelte valgte å bruke beløpene til selskapets drift til tross for at han var klar over at kassakredittkonto kunne belastes lønnstrekk. Og når så er tilfellet, foreligger de subjektive betingelser for straff. For så vidt angår tiltalens II, overtredelse av skattebetalingsloven, har domfelte heydet at han ikke kan straffes med mindre det forelå midler som selskapet kunne disponere fritt over og dermed trekke skatt av. Han mener at retten ikke har tatt klart standpunkt til dette. Etter det jeg før har sagt, kan denne ankegrunn ikke føre frem. Endelig har domfelte gjort gjeldende at det erstatningsbeløp han er dømt til å betale til kommunen, er for høyt. I og med at anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen for så vidt angår straffespørsmålet ikke kan føre frem, er Høyesterett avskåret fra å prøve dette spørsmål, jfr. straffeprosesslovens §448 og §449. Men jeg finner grunn til å nevne at det verken av dommen eller av det materiale som ellers foreligger i saken kan utledes at erstatningsbeløpet er satt for høyt. Derimot mener jeg at domfeltes anke over straffutmålingen bør tas til følge, slik at den idømte straff gjøres betinget. Jeg legger da vekt på at domfelte som utlending er kommet til Norge og har satset på et prosjekt som han hadde ubetinget tiltro til. Det fremgår av herredsrettens dom at han har arbeidet hardt og mot en beskjeden arbeidsgodtgjørelse. Av de opplysninger som foreligger for Høyesterett fremgår det videre at han er meget hardt rammet av konkursen og av strafforfølgningen. Han hadde hustru og tre barn å forsørge, men måtte i tiden fra august 1974 til 2. januar 1975 da han fikk sitt pass tilbake, selge hele sitt hjem for å få noe å leve av. Og da han i henhold til avgitt løfte vendte tilbake fra sitt arbeidssted i Ceylon for å være til stede under hovedforhandlingen, ble passet på ny beslaglagt og først tilbakelevert ham 23. desember 1975. Hans familie var da tilbake i Ceylon. Beslagleggelsen av passet er formentlig ikke uttrykk for annen praksis enn den vanlige når det gjelder utlendinger som har begått straffbare handlinger i Norge, men i dette tilfelle har den innebåret en usedvanlig påkjenning for ham, og jeg finner det ikke nødvendig at straffen fullbyrdes. Jeg stemmer for denne dom: I herredsrettens dom gjøres for så vidt angår A den endring at fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år. Side:672 Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Schweigaard Selmer, Heiberg og justitiarius Ryssdal: Likesa. Av herredsrettens dom (sorenskriver Aage Chrf. Torød med domsmenn): Statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland lagsogn har den 18. april 1975 satt A og B under tiltale ved Lyngdal herredsrett til fellelse etter I. Strl. §256, jfr. §255 - - - derved at de som styremedlemmer og daglige ledere av A/S - - - i tiden 1973 til 15. august 1974 i hensikt å skaffe firmaet en uberettiget vinning ved lønnsutbetalingene til de ansatte beregnet skatt til stat og kommunene X og Y med kr. 44.431,56 i 1973 og med kr. 23.987,62 i 1974 uten å holde disse i egen kasse eller å sette disse på særskilt bankkonto men benyttet disse midler til å dekke andre utgifter i bedriften, på tross av at det ved utbetalingene var dekning på innvilgede kassakredittlån, eller medvirket hertil, II. Lov om betaling og innkreving av skatt av 21/11-1952 §51 nr. 1 - - - derved at de i egenskap som nevnt i post I for årene 1972, 1973 og frem til 15. august 1974 ved lønnsutbetalinger til de ansatte i tillegg til de under post I underslåtte beløp unnlot å foreta skattetrekk til stat og kommunene X og Y på tilsammen kr. 44.433,82. I tiltalebeslutningen er sagt at det vil bli nedlagt påstand om erstatning. Nr. 1 A er født xx.xx.1930, er gift og forsørger hustru og 3 barn. Han er skipsbygger og er som sådan for tiden knyttet til et utviklingsprosjekt i Ceylon. Han er uformuende og oppgir sin inntekt til kr. 5.000,- pr. måned. Han er amerikansk statsborger og har utdannelse og praksis som flyver i sivil tjeneste. Han vites ikke å være straffet tidligere. - - - Retten legger følgende saksforhold til grunn for dommen. De tiltalte ble kjent med hverandre under flyveoppdrag på Svalbard og Grønland i 1970. A hadde da fått kjennskap til en ny metode for bygging av ferrosementbåter, som han også hadde sett en del av i praktisk bruk. Han hadde studert en del litteratur om denne byggemåte og hadde visstnok også bygget en mindre prøvemodell, men hadde ellers ingen praksis eller erfaring på området. De tiltalte mente at metoden måtte egne seg godt for bygging av fiskebåter og gikk i slutten av 1970 sammen om å bygge et prøvefartøy på et ledig skipsverft i X. De fant resultatet så tilfredsstillende at de besluttet å opprette et aksjeselskap som skulle overta den videre produksjon Selskapet ble stiftet i april 1971 med en aksjekapital på kr. 100.000,-, hvorav A tegnet seg for kr. 50.000,-, B for kr. 45.000,- og en tredje interessent for kr. 5.000,-. En del av de tiltaltes innskudd skjedde såvidt skjønnes i form av overdragelse av prøvefartøyet. Samtlige tre interessenter ble valgt som styremedlemmer, med A som styrets formann. De tiltalte hadde hver for seg selskapets signatur. Den tredje interessent trådte ut av styret allerede samme sommer. Side:673 Begge de tiltalte deltok selv i arbeidet med støpingen av fartøyene, først alene og senere sammen med 3-4 ansatte. I løpet av 1974 var arbeidsstyrken kommet opp i ca. 15 mann. Lønnsutbetaling og regnskapsførsel ble i 1971 besørget av B. I 1972 ble arbeidet overtatt av en yngre mann med handelsskole. Ved bedriftens opphør sommeren 1974 hadde selskapet 2 kontorfunksjonærer. De båter som ble bygget syntes å bli godt mottatt av brukerne. I alt produserte selskapet 10 båter av denne type. Selskapets økonomi var imidlertid hele tiden meget svak. Dette berodde ikke bare på at selskapets egenkapital var liten, men like meget på at ledelsen på grunn av manglende teoretisk innsikt og praktisk erfaring stadig måtte eksperimentere seg fram når det gjaldt bruken av ferrosementmetoden og at de heller ikke hadde noen erfaring når det gjaldt innredning av fartøyene samtidig som de helt synes å ha manglet kjennskap til kalkulasjon og vanlig forretningsførsel. Resultatet ble etter hvert så dårlig at styret sommeren 1974 måtte søke akkord. Akkordforhandlingene førte ikke frem, og konkurs ble åpnet 15. august 1974. Boet hadde da en gjeld på 1,7 millioner kroner og ingen aktiva. Bobehandlingen ble etter dette innstilt i henhold til konkurslovens §20. Til boet ble senere innbetalt en momsrefusjon på noe over kr. 50.000,- hvorav en del ble tatt til avdrag på skyldige skattetrekk, jfr. nedenfor. Lønnsutbetalingen til de ansatte ble foretatt hver 14. dag. Lønnen ble betalt med fradrag av beregnet forskuddsskatt. I en kladdeliste, som hadde to rubrikker for henholdsvis kasse og bank, ble så det samlede brutto lønningsbeløp ført til utgift samtidig som skattetrekkbeløpet ble ført inn igjen som inntekt. Det skjedde imidlertid ingen overføring av trekkebløpet til egen kasse eller egen bankkonto. Det ble - til dels noe uregelmessig - gitt oppgaver til skattemyndighetene over utbetalte lønninger og beregnet skatt, men ingen av trekkbeløpene ble innbetalt ved forfall. Av de beløp som etter hvert gikk inn til kommunekassereren ble bare en del betalt direkte fra bedriften. Det øvrige ble innbetalt gjennom skattefogden av merverdibeløp som skulle refunderes selskapet i forbindelse med fartøyer som ble levert. Ved konkursåpningen sto fremdeles udekket de skattebeløp som er nevnt i tiltalens post I og II og som tilsammen utgjør kr. 112.853,-. Etter konkursåpningen gikk det som nevnt ovenfor inn et ytterligere refusjonsbeløp på noe over kr. 50.000,-, hvorav kr. 36.023,15 ble avskrevet på skatterestansene hvoretter det i dag står udekket skattetrekk med kr. 76.829,85. Retten finner det på det rene at de tiltalte helt fra selskapets start har vært kjent med reglene for innkreving av forskuddstrekk og arbeidsgivernes ansvar i den forbindelse. Det er også på det rene at selskapets revisor i forbindelse med revisjonsinnberetningene for 1972 og 1973 og også ved flere anledninger muntlig har henstilt til bedriften å avsette skattetrekk på egen konto i bank. I innberetningene har revisor også gitt klart uttrykk for at selskapets økonomiske stilling var meget vanskelig og oppfordret selskapet til å overlevere boet til skifteretten så fremt en refinansiering ikke lot seg gjennomføre. Avregningen av skattebeløp i tilbakebetalt merverdiavgift innebar ikke - og kunne ikke av de tiltalte oppfattes som - at oppgjør regulært kunne foretas på denne måte. Oppgjørsmåten var bare en nødutvei som kommunen Side:674 benyttet for å få inn mest mulig av skattepengene, og dette var de tiltalte klar over. Det foreligger etter dette en forsettelig overtredelse av skatteinnbetalingslovens §51 nr. l. Til grunn for tiltalens postI ligger en beregning som er foretatt av politiet under etterforskningen. A/S - - - hadde en kassakreditt på opprinnelig kr. 50.000,-, fra mai 1972 forhøyet til kr. 100.000,-, i først Kreditkassen og senere Sørlandsbanken På grunnlag av bankenes kontoutskrifter har så politiet beregnet om og i tilfelle med hvilket beløp det var penger gjenstående på kassakreditten på de dager da lønnsutbetalingene ble foretatt. Disse utbetalinger ble fra november 1972 foretatt gjennom vedkommende bank, som fikk seg tilsendt oppgave over netto lønnsbeløp som skulle utbetales. I en rekke tilfelle var kassakreditten nyttet fullt ut eller overtrukket. I en del tilfeller i 1973 og 1974 kunne selskapet imidlertid ha dekket skattetrekket samtidig med lønningene. De beløp som er nevnt i tiltalebeslutningen ansees riktige når bortsees fra et par senere korrigeringer som går i selskapets disfavør men som ikke har medført endring i tiltalebeslutningen. Retten finner at de midler som var disponible på kassakredittkontoen må ansees på samme måte som om beløpene hadde vært til stede i selskapets kasse eller på bankkonto og at unniatelsen av å betale skattetrekk under disse omstendigheter innebærer en overtredelse av straffelovens §255 så fremt de subjektive betingelser for straff er til stede, jfr. [[Rt-1974-471]] og 511. Når det gjelder de subjektive straffbarhetsvilkår, er det fra forsvarets side hevdet at de tiltalte ikke hadde kjennskap til hva som på de angjeldende dager var udisponert av kassakreditten og at forsett og vinnings hensikt derfor mangler. Retten er ikke enig heri. Retten anser det på det rene at de tiltalte var klar over at det fra tid til annen var disponible midler på kassakredittkontoen. Så fremt de ikke foretok undersøkelse i forbindelse med hver enkelt lønnsutbetaling hadde de etter rettens mening plikt til å gi en generell beskjed til vedkommende kontorfunksjonær om at skattetrekket skulle tilgodesees samtidig med lønnsutbetalingen så langt det var mulighet til det. Noe slikt er imidlertid ikke gjort. I stedet ble beløpene brukt til selskapets drift. Forsvareren har videre hevdet at en del av de midler som selskapet disponerte var innbetalinger fra kunder som fra kundenes side var bestemt til en spesiell bruk, hvorfor selskapet ikke hadde fri rådighet over midlene. Ytterligere er det hevdet at de angivelig udisponerte beløp på kassa-kredittkontoen vanligvis var disponert ved sjekker som var utstedt men ennå ikke innfridd på tiden for lønnsutbetalingene. Hva de nevnte kundeinnbetalinger angår fremgår det hverken av bankenes kontoutskrifter eller av det regnskapsmateriell som er fremlagt at innbetalingene er klausulert slik som nevnt. Det er heller ikke opplyst hvilke innbetalinger det skulle dreie seg om eller når de er foretatt. Retten ser derfor bort fra det som her er anført. Derimot ser retten ikke bort fra at en del av de gjenstående kassakredittbeløp på de angjeldende tidspunkter kan ha vært disponert ved utstedte men ennå ikke hevede sjekker. Noe bestemt herom har riktignok ikke latt seg utlede av det foreliggende regnskapsmateriale, som på disse punkter synes noe utilstrekkelig, men det som er sagt har formodningen for seg. Så langt kassakreditten har vært disponert ved sjekk kan midlene Side:675 ikke sies å ha vært disponible for betaling av skatt. Retten har imidlertid grunn til å anta at tilfeller av den her nevnte art ikke har forekommet særlig ofte. Selv om beløpene under tiltalepost I etter dette må reduseres noe, finner retten at det ikke kan bli i en slik grad at straffelovens §256 ikke vil komme til anvendelse på forholdet. Etter dette blir de tiltalte å kjenne skyldig etter begge tiltaleposter. Når det gjelder straffeutmålingen tas i formildende retning hensyn til at begge de tiltalte tidligere er ustraffet og at de manglende skatteinnbetalinger ikke har vært begrunnet i hensynet til personlig fordel. De har arbeidet hardt for å få foretagendet til å gå og har såvidt skjønnes bare beregnet seg en beskjeden arbeidsgodtgjørelse. Særlig gjelder dette B, som har arbeidet for en timelønn som lå lavere enn en formanns og som dessuten har overlatt bedriften av egne midler i alt ca. kr. 50.000,- i tilfeller hvor man ikke har hatt tilstrekkelig penger til lønninger. I skjerpende retning tar retten hensyn til at overtredelsene gjelder betydelige beløp samtidig som de allmennpreventive hensyn i saker av denne art teller meget sterkt. Retten finner imidlertid at straffen må utmåles forskjellig for de to tiltalte. A var styrets formann og i praksis den daglige leder av bedriften. B var riktignok signaturberettiget medlem av styret samtidig som han hadde omtrent samme aksjeinteresser som A, men hans stilling har klart vært av mer underordnet art. Selskapets anliggender ble vanligvis drøftet mellom de to, men det var A som tok alle avgjørelser av betydning. B ble fra 1973 satt til skiftarbeide, og hans befatning med selskapets drift har i samme tidsrom vært meget begrenset. Han hadde i denne tid liten eller ingen befatning med den forretningsmessige ledelse og deltok såvidt skjønnes heller ikke i det kontormessige arbeide, som ble skjøttet av de to kontorfunksjonærer. Etter det som er sagt ovenfor finner retten at straffen for de tiltalte passende kan settes til fengsel i henholdsvis 60 og 30 dager. For A's vedkommende gjøres straffen betinget med en prøvetid av 2 år uten tilsyn. Retten finner ikke grunn til å fastsette ubetinget bot i tillegg til fengselstraffen. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
