Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Roll-Matthiesen: Ved lov av 18. juni 1971 nr. 82 ble det foretatt endringer i §6 i loven av 25. juni 1926 hr. 2. Etter den nye §6 annet ledd kan Høyesteretts kjæremålsutvalg når særlige grunner gjør det ønskelig, forelegge rettsspørsmål for Høyesterett i saker som er til behandling i utvalget. Kjæremålsutvalget - sammensatt av dommerne Stabel, Gundersen og Schweigaard Selmer - har i brev av 29. oktober 1975 forelagt for Høyesterett det rettsspørsmål som fremgår av brevet. Dette er sålydende: «Høyesteretts kjæremålsutvalg har for tiden til behandling et kjæremål hvor situasjonen er følgende: Gulting lagmannsrett avsa den 6. september 1974 dom i en Side:879 grensetvist mellom på den ene side Magne Fosse og på den annen side fire av hans naboer. Magne Fosse anket til Høyesterett over dommen og anførte blant annet at det etter lagmannsrettens behandling var kommet frem tre nye merkepunkter som han ikke hadde hatt kjennskap til tidligere. Han hadde nå også fått påvist en foss, som han mente hadde betydning som bevis i saken. Ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 30. januar 1975 ble anken nektet fremmet etter tvistemålslovens §373 nr. 2 og 3. Den 13. mars 1975 begjærte Magne Fosse så lagmannsrettens dom gjenopptatt etter tvistemålslovens §407 nr. 6 under henvisning til de nye bevis som han hadde påberopt seg i anken. Lagmannsretten forkastet gjenopptakelsesbegjæringen ved kjennelse av 6. august 1975. Hovedbegrunnelsen var følgende: «Retten legger til grunn at den ankende part i sin ankeerklæring til Høyesterett faktisk har gjort gjeldende de nye bevis som han bygger sin gjenopptakelsesbegjæring på. Han har dermed hatt adgang til å gjøre gjenopptakelsesgrunnene gjeldende ved anke og gjenopptakelse er derfor etter tvistemålslovens §407 annet ledd utelukket. At kjæremålsutvalget nektet anken fremmet under henvisning til tvistemålslovens §373, tredje ledd nr. 2 og 3, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke ha betydning for spørsmålet om gjenopptakelse.» Denne kjennelse har Magne Fosse påkjæret til Kjæremålsutvalget. I begrunnelsen for kjæremålet er blant annet anført: «Den ankende meiner at lagmannsrettens avgjerd byggjer på feilaktige premisser meddi den henviser til at den ankende part i sin ankeerklæring til Høgsterett har gjort gjeldande dei nye bevis som han byggjer sitt krav om gjenopptaking på. Den ankende meiner at det er ein føresetnad at ein part først har benytta seg av dei ordinære rettsmidlar fullt ut før han går til krav om gjenopptaking, som er eit ekstraordinært rettsmiddel, jfr. professor Augdahls Civilprosess, 1. utg. side 61. Den ankende meiner videre at når gjenopptakingsgrunnen er gjort gjeldande på ordinær måte ved at den er teken med i anken til Høgsterett må betingelsen for at dette skal avskjera adgangen til krav om gjenopptaking vera at Høgsterett faktisk har vurdert gjenopptakingsgrunnen. Men dette er ikkje gjort. Høgsteretts Kjæremålsutvalg har i sin kjennelse bygt på tvistemålslovens §373, tredje ledd, nr. 2 og 3, og har på dette grunnlag nekta dommen, som vart avsagt ved Gulating lagmannsrett, fremma til Høgsterett. Av den grunn var det heller ikkje muleg for den ankende å sannsynleggjera at det var utan hans skuld at dei nye bevis ikkje vart førde direkte for den dømande rett. At Høgsteretts Kjæremålsutvalg har nekta anken fremma på dette grunnlag må etter den ankende sin meining nettopp ha betydning for spørsmålet om gjenopptaking. At dei nye bevistilbud er av den art at dei åpenbart måtte Side:880 ha medført ei anna avgjerd må etter den ankende sin meining vera heilt på det reine.» Under behandlingen av kjæremålet har det innen Utvalget gjort seg gjeldende tvil om holdbarheten av lagmannsrettens begrunnelse og i det hele tatt om forholdet mellom tvistemålslovens §407 annet ledds annet punktum og bestemmelsene i lovens §373 tredje ledd. Da spørsmålet må antas å ha stor prinsipiell betydning ikke bare for avgjørelsen av gjenopptakelseskrav i saker hvor påberopte nye bevis tidligere har vært gjort gjeldende i en stanset anke over dommen, men også for praktiseringen i Kjæremålsutvalget av tvistemålslovens §373 tredje ledd, finner Utvalget i medhold av lov nr. 2 av 25. juni 1926 §6 annet ledd å burde forelegge for Høyesterett følgende rettsspørsmål: I. Prinsipalt: Kan gjenopptakelse anses avskåret etter tvistemålslovens §407 annet ledds annet punktum på det grunnlag at de nye bevis (omstendigheter) som begjæringen bygger på, tidligere har vært anført til støtte for en anke som er stanset av Kjæremålsutvalget under henvisning til en eller fler av bestemmelsene i lovens §373 tredje ledd? Eller med andre ord: Har vedkommende part i lovens forstand hatt adgang til å gjøre bevisene (omstendighetene) gjeldende «gjennom anke», når hans anke er blitt nektet fremmet? II. Subsidiært: Vil preklusjonsbestemmelsen i tvistemålslovens §407 annet ledds annet punktum komme til anvendelse dersom anken i et tilfelle som nevnt foran er stanset etter lovens §373 tredje ledd nr. 2, eventuelt etter nr. 2 i kombinasjon med ett eller flere av de andre punkter i leddet?» Saken ble den 23. april 1976 forelagt Høyesterett, som i medhold av lovens §6 annet ledds siste punktum bestemte at partsforhandlinger skulle finne sted. Justitiarius oppnevnte høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen som prosessfullmektig for den kjærende part Magne Fosse. Videre ble høyesterettsadvokat Johannes Meyer oppnevnt som prosessfullmektig for motpartene Anna Hamre med flere. Partsforhandling fant sted i dagene 23. og 24. juni 1976. Høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen la på vegne av den kjærende part ned denne påstand: «Prinsipalt: Gjenopptakelse kan ikke anses avskåret etter tvistemålslovens §407 annet ledds annet punktum på det grunnlag at de nye bevis (omstendigheter) som begjæringen bygger på, tidligere har vært anført til støtte for en anke som er stanset av Kjæremålsutvalget under henvisning til en eller fler av bestemmelsene i lovens §373 tredje ledd. Subsidiært: Preklusjonsbestemmelsen i tvistemålslovens §407 annet ledds annet punktum kommer ikke til anvendelse i de tilfelle der de Side:881 nye bevis (omstendigheter) som gjenopptakelsesbegjæringen bygger på, tidligere har vært anført til støtte for en anke som er stanset av Kjæremålsutvalget etter lovens §373 tredje ledd nr. 2, eventuelt etter nr. 2 i kombinasjon med ett eller flere av de andre punkter i leddet. I begge tilfelle: Anna Hamre m. fl. tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige.» Høyesterettsadvokat Johannes Meyer har på vegne av motpartene nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Når en anke er nektet fremmet i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd, kan nye bevis som har vært oppgitt under ankebehandlingen ikke danne grunnlag for gjenopptagelse av saken. Subsidiært: Når en anke er nektet fremmet i medhold av en eller flere av bestemmelsene i tvistemålslovens §373 tredje ledd, nr. 1, 3 eller 4, kan nye bevis som har vært oppgitt under ankebehandlingen ikke danne grunnlag for gjenopptagelse av saken. I begge tilfelle: Magne Fosse tilpliktes å betale det offentlige sakens omkostninger.» Før jeg går over til å behandle det forelagte rettsspørsmål bemerkes at tvistemålslovens §407 første ledd nr. 6 nevner ny «kjendsgjerning» eller nytt «bevis». I §407 annet ledd brukes fellesbetegnelsen «omstændighet», som så vidt skjønnes går på alle gjenopptagelsesgrunner etter §407 første ledd, herunder kjensgjerninger og bevis etter nr. 6. I §373 tredje ledd er verken brukt ordet «kjensgjerning» eller «omstendighet». Jeg holder meg konsekvent til nye bevis, men det jeg sier må få tilsvarende anvendelse på nye kjensgjerninger så langt det måtte passe. Om det forelagte spørsmål skal jeg bemerke: Tvistemålsloven av 1915 bestemte i §357 at anke til Høyesterett bare kunne grunnes på feil i rettsanvendelsen og i saksbehandlingen. Bestemmelsen ble aldri satt ut i livet, og den ble endret ved lov av 21. juni 1935, som samtidig førte inn bestemmelsene i tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1-3 (Ot. prp. nr. 23/1935 og Innst. O. XVIII-1935). Ved lov av 26. februar 1960 ble nr. 4 tilføyd. Avgjørelsene etter disse bestemmelser krever enstemmighet, og bestemmelsene er alle fakultative. De gir hjemmel for Kj æremålsutvalget til helt eller for en del å nekte en anke fremmet for Høyesterett, men det pålegges ikke utvalget i noe tilfelle å treffe en slik avgjørelse. Kjæremålsutvalgets kjennelse om å nekte en anke fremmet kan være gjenstand for gjenopptagelse etter tvistemålslovens §415. Tvistemålslovens kapittel 27 om gjenopptagelse av en sak som er avgjort ved rettskraftig dom, har i det vesentlige stått uforandret fra den opprinnelige lov av 1915. Og den bestemmelse som er aktuell i den foreliggende sak - §407 annet ledd Side:882 - har fremdeles den opprinnelige ordlyd. Den foreskriver om den som gjør gjenopptagelsesgrunnen gjeldende at «han maa gjøre sandsynlig, at han ikke har kjendt til vedkommende omstændighet og hat adgang til at gjøre den gjældende under behandlingen av saken i samme instans eller gjennem anke eller kjæremaal, og at han uten egen skyld er forblit ubekjendt med den eller blit hindret fra at gjøre den gjældende». Det forhold at gjenopptagelsesbestemmelsen i §407 annet ledd kom inn i loven i 1915 og stansningsbestemmelsene i §373 tredje ledd først kom i 1935 må så vidt skjønnes være uten betydning, dette også sett i sammenheng med at Høyesterett etter den opprinnelige lov overhodet ikke kunne prøve bevisene i saken. Og forarbeidene til lovforandringen av 1935 inneholder så vidt jeg kan se ikke noe om forholdet mellom §373 tredje ledd og §407 annet ledd, et spørsmål som ikke synes å være overveid. Når Høyesterett skal besvare det spørsmål som er stilt av Kjæremålsutvalget, må det bli ut fra en fortolkning av lovens ordlyd sett på bakgrunn av den praksis som har utviklet seg i den tid tvistemålslovens §373 tredje ledd har virket. Utgangspunktet er at en anke er nektet fremmet for Høyesterett på tross av at den støtter seg på nye bevis. Dersom det dreier seg om nye bevis som åpenbart ville føre til et annet resultat enn det lagmannsretten er kommet til, vil problemet ikke oppstå i praksis. Vilkårene for anvendelsen av §373 tredje ledd nr. 1 og 2 foreligger da ikke. Og hvis ikke helt særegne forhold foreligger, vil det heller ikke bli aktuelt å anvende nr. 3 eller nr. 4. Det samme vil regelmessig være tilfellet når de nye bevis vel ikke åpenbart vil medføre et annet resultat, men muligheten herfor er stor. Også her vil anken i praksis bli henvist til Høyesterett, som vil ta standpunkt til verdien av bevisene, hvis Høyesterett ikke finner å måtte hjemvise saken av hensyn til bevisførselen, jfr. tvistemålslovens §392 annet ledd og avgjørelsen i [[Rt-1961-222]]. Problemet i nærværende sak knytter seg i praksis til nye bevis som etter Kjæremålsutvalgets vurdering ikke har den styrke som jeg nettopp har nevnt. Ved behandlingen av spørsmålet tar jeg først for meg de enkelte bestemmelser i tvistemålslovens §373 tredje ledd. Jeg kommer senere inn på forskj ellige kombinasjoner av disse bestemmelser. Nr. 1. Når Kjæremålsutvalget nekter en anke fremmet etter denne, bestemmelse, har det funnet sted en realitetsprøvelse, herunder en prøvelse av de nye bevis som måtte være fremkommet, slik de er presentert av den ankende part. Anken kan bare stanses når utvalget' finner det klart at den ikke vil føre frem, selv om man tar de nye bevis med i vurderingen. Den ankende part har således hatt adgang til å gjøre bevisene gjeldende gjennom anke, og det må være utelukket at de samme bevis kan brukes som grunnlag for en begjæring om gjenopptagelse. Men jeg tilføyer at også disse bevis kan komme inn Side:883 ved vurderingen etter tvistemålslovens §407 første ledd nr. 6 når gjenopptagelsesgrunnlaget er ytterligere nye bevis som er fremkommet etter Kjæremålsutvalgets behandling av saken. Nr. 2. En avgjørelse etter nr. 2 i relasjon til nye bevis innebærer at Kjæremålsutvalget ikke har sett seg i stand til å vurdere rekkevidden av det nye fordi det må ses i sammenheng med det som ellers foreligger i saken. Og, utvalget har videre funnet at den samlede vurdering ikke kan skje uten bevisumiddelbarhet og/eller gransking. Det karakteristiske er sakens bevismessige karakter,:, at den ikke egner seg for avgjørelse i Høyesterett på grunn av reglene om bevisførsel. Når derfor nr. 2 er brakt til anvendelse, ligger det således heri at de nye bevis ikke er prøvet i realiteten. Slik prøvelse har for øvrig heller ikke funnet sted av de bevis som forelå for lagmannsretten og som søkes omprøvet og omvurdert gjennom anke. Konsekvensen må derfor her bli at det ikke kan legges til grunn at den ankende part ved nektelse etter nr. 2 i lovens forstand har hatt adgang til å gjøre de nye bevis gjeldende gjennom anke. Som følge herav må disse nye bevis kunne brukes som grunnlag for en begjæring om gjenopptagelse av saken. Her kommer inn fristbestemmelsen i §408, men jeg antar at fristen bør regnes fra det tidspunkt den ankende part fikk vite om at anken av Kjæremålsutvalget var nektet fremmet for Høyesterett. Nr. 3. Dette er en preklusjonsregel som helt ut svarer til preklusjonsregelen i §407 annet ledd. I den utstrekning nr. 3 bringes til anvendelse, er det ikke foretatt noen vurdering av de nye bevis, bare en konstatering av «at den ankende part ikke har sannsynliggjort, at det er uten hans skyld at nye påberopte beviser som under punkt 2 nevnt ikke har vært ført umiddelbart for den rett som har dømt i saken». Skal de nye bevis likevel kunne påberopes, må det være preklusjonsspørsmålet som skal revurderes. Rettsmidlet her er gjenopptagelse av Kjæremålsutvalgets kjennelse, ikke gjenopptagelse av lagmannsrettens dom. Nr. 4. Denne bestemmelse kommer forutsetningsvis til anvendelse hvor det ikke er, grunnlag for å bruke noen av de andre bestemmelser i §373 tredje ledd. Anvendelsen beror på en totalvurdering av saken ut fra de kriterier som er nevnt i nr. 4. Ved vurderingen kommer blant annet inn utsiktene til at den ankende part får medhold, herunder betydningen av det punkt de nye bevis knytter seg til, alt sett i forhold til partenes stilling og mellomværende og tvistens betydning for partene. Det er en utpreget rimelighetsvurdering som skal foretas, og denne vurdering skjer på grunnlag av det samlede materiale som foreligger for Kjæremålsutvalget, herunder de nye bevis den ankende part har påberopt seg. En avgjørelse etter nr. 4 innebærer at Kjæremålsutvalget har funnet at saken i den skikkelse den har foreligget for utvalget, bør anses som endelig avgjort ved lagmannsrettens dom. Den ankende part har Side:884 således etter min mening gjort de nye bevis gjeldende gjennom anke, og han kan ikke kreve saken gjenopptatt på grunnlag av de bevis som forelå for Kjæremålsutvalget. I atskillig utstrekning blir anker av Kjæremålsutvalget nektet fremmet for Høyesterett med hjemmel i en kombinasjon av bestemmelsene i §373 tredje ledd. Den mest brukte er kombinasjonen nr. 1 og 2, hvor anvendelsen av den enkelte bestemmelse prinsipielt gjelder innbyrdes uavhengige sider av saken. Det er ikke mulig generelt å angi hvorledes det aktuelle spørsmål her skal løses. Spørsmålet må avgjøres konkret ut fra det jeg før har sagt om nr. 1 og nr. 2. Hvis det ikke fremgår av kjennelsen hvilke sider av anken som er stanset etter nr. 1 og hvilke som er stanset etter nr. 2, må dette søkes klarlagt på bakgrunn av ankeerklæringen og det som partene for øvrig har anført før Kjæremålsutvalgets kjennelse ble avsagt. Hvis dette ikke lar seg påvise, vil gjenopptagelse ikke være avskåret. Nr. 3 kan vanskelig tenkes brukt som stansningsgrunnlag alene. Den anvendes i praksis som kombinasjon med andre bestemmelser, således nr. 1 og 3 eller nr. 2 og 3. Kombinasjonen nr. 1, 2 og 3 forekommer også. Hvor alle de nye bevis er satt til side etter preklusjonsbestemmelsen, vil spørsmålet være klart: de nye bevis kan ikke i noen av disse tilfellene brukes som grunnlag for en begjæring om gjenopptagelse av lagmannsrettens dom, jfr. det jeg før har sagt om følgene av at nr. 3 er brakt til anvendelse på de nye bevis. Men det kan tenkes at nr 3 bare er brukt på enkelte av de nye bevis, mens andre av de nye bevis er vurdert i forhold til nr. 1 eller nr. 2. Også her må det finne sted en konkret vurdering, jfr. for øvrig det jeg har sagt om kombinasjonen nr. 1 og 2. Nr. 4 vil vel som regel være brukt alene som stansningsgrunnlag. Det forekommer imidlertid at den er brukt sammen med andre av bestemmelsene i §373 tredje ledd, men da i relasjon til en bestemt side av den foreliggende anke. Dette kan være direkte uttalt i Kjæremålsutvalgets kjennelse. Men hvis så ikke er skjedd, må man også her foreta en konkret vurdering av hvor henvisningen til nr. 4 hører hjemme og etter hvilken bestemmelse de nye bevis er vurdert. Jeg finner at det i en sak av denne art ikke kan bli spørsmål om å pålegge noen av partene å betale saksomkostninger til det offentlige. Jeg stemmer for denne kjennelse: 1. Når det til støtte for en anke til Høyesterett er påberopt nye bevis, og Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1 eller nr. 4 har nektet anken fremmet til Høyesterett, må gjenopptakelse av den påankede dom anses avskåret etter tvistemåls lov ens §407 annet ledd annet punktum for så vidt begjæringen om gjenopptakelse bygges på de samme bevis som har vært påberopt til støtte for anken. Side:885 2. Når det til støtte for en anke til Høyesterett er påberopt nye bevis, og Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 2 har nektet anken fremmet til Høyesterett, kan gjenopptakelse av den påankede dom ikke anses avskåret etter tvistemålslovens §407 annet ledd annet punktum selv om begjæringen om gjenopptakelse bygges på de samme bevis som har vært påberopt til støtte for anken. 3. Når Høyesteretts kjæremålsutvalg i medhold av tvistemålslovens §373 tredje ledd har nektet en anke fremmet til Høyesterett, og utvalget etter §373 tredje ledd nr. 3 har funnet at den ankende part ikke har sannsynliggjort at det er uten hans skyld at nye påberopte bevis ikke har vært ført umiddelbart for den rett som har dømt i saken, må gjenopptakelse av den påankede dom anses avskåret etter tvistemålslovens §407 annet ledd annet punktum for så vidt begjæringen om gjenopptakelse bygger på disse bevis. 4. Saksomkostninger for Høyesterett ilegges ikke. Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Bølviken, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
