Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Lorentzen: Saken gjelder spørsmål om ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 utelukker mererstatning utover jordbruksverdien for grunn til en vegutvidelse. Oslo bygningsråd vedtok 19. mars 1969 endret reguleringsplan for Østensjøveien fra ca. 300 meter nord for Oppsalveien til ca. 240 meter syd for Ulsrudveien. Skjønn ble fremmet som forsøkstakst i medhold av bygningslovens §41 jfr. §35 til fastsetting av erstatning for grunn som ville medgå til noen små utvidelser av vegen. I skjønn av 22. november 1973 satte Oslo skjønnsrett II erstatningen for grunn fra Østensjø gård på vestsiden av Østensjøveien til kr. 24 pr. m2 - en halvdel av vanlig boliggrunnsverdi i strøket. Oslo kommune krevde overskjønn blant annet for de to takstnumre som gjaldt Østensjø gård. Oslo overskjønnsrett avsa overskjønn 30. juni 1975 For takst nr. 4, en smal stripe på vestsiden av Østensjøveien nord for avkjørselen til gården, ble erstatningen satt etter bruksverdien som jordbruk til kr. 2 pr. m2, fordi arealet gikk inn under en tidligere regulering til park. For takst nr. 6, strekningen sør for avkjørselen, ble det for et areal som ikke gikk inn under parkreguleringen, gitt erstatning basert på at den påregnelige og naturlige fremtidige disponering av dette areal ville være til byggeformål. Erstatningen ble her satt til kr. 48 pr. m2 på østsiden og til kr. 35 pr. m2 på vestsiden av vegen. Under takst nr. 4 var det dissens, idet to av skjønnsmennene stemte for at det skulle betales kr. 35 pr. m2 også for arealet nord for avkjørselen til gården. Oslo kommune påanket overskjønnet for takst nr. 6, men har senere frafalt denne anke. Eierne av Østensjø gård erklærte anke over overskjønnet for takst nr. 4. Denne anke ble behandlet av Høyesterett i avdeling, som i medhold av lov nr. 2 av 25. juni 1926 §4 første ledd jfr. §3 besluttet at Side:25 saken skulle behandles av den samlede Høyesterett. Da dommer Holmøy deltok i avdelingens behandling av saken, fratrer dommer Røstad ved voteringen i plenum, jfr. den nevnte lovs §7 annet ledd. I samsvar med lovens §5 tredje ledd ble underretning sendt til Justisdepartementet om at det i saken var reist spørsmål om grunnlovmessigheten av §5 nr. 3 i lov nr. 4 av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom. Regjeringsadvokaten har møtt på vegne av staten. Østensjø gård - gnr. 147 bnr. 1 og 30 - er et sameie mellom etterkommere etter en tidligere eier, Haakon Tveter, som døde i 1930. Ankeparter ved sakens behandling i Høyesterett er Haakon Smith som eier 2/5, Ditlef Smith og Anne Margrethe Møkleby som eier 1/5 hver, og Inger Araya, Kristin Herskedal og Ragnhild Gullestad som hver eier 1/5. De ankende parter er innvilget fri sakførsel for behandlingen av saken i den samlede Høyesterett. Til bruk for Høyesterett er det 17. desember 1975 avholdt bevisopptak ved Oslo byrett hvor Ditlef Smith har avgitt partsforklaring. Det er lagt fram et stort antall nye dokumenter. Saken foreligger Imidlertid for Høyesterett i det vesentlige i samme stilling som for overskjønnsretten. Om saksforholdet viser jeg til overskjønnsrettens skjønnsgrunner. II Anken bygger prinsipalt på at overskjønnet på to punkter er basert på feil rettsanvendelse. De ankende parter hevder at det er uriktig når mererstatning utover jordbruksverdien er nektet etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 fordi arealet tidligere var regulert til park. Videre er det uriktig når en erstatning på kr. 2 pr. m2 er ansett for å være i overensstemmelse med §grunnlovens §105. Subsidiært bygger anken på at det foreligger feilaktig saksbehandling, idet skjønnsgrunnene på begge disse punkter er mangelfulle. Anførslene fra de ankende parter er summert opp i 11 punkter: 1) Det er en følge av grunnlovens §105 og er fastslått i rettspraksis - blant annet ved Høyesteretts plenumsavgjørelse av Kløfta-saken ( [[Rt-1976-1]]) - at grunneieren har krav på omsetningsverdien av ekspropriasjonsarealet. 2) Det følger videre av grunnlovens §105 og rettspraksis at arealer som ligger innenfor et utbyggingsområdc, men er gjort ubebyggelig ved en reguleringsplan, må vurderes etter verdien som byggegrunn. 3) Det er ikke riktig at man etter rettstilstanden før ekspropriasjonserstatningsloven takserte dobbeltregulerte arealer som ubebyggelige når de etter den tidligere plan var avsatt til friareal, gate, plass, park eller lignende. 4) Høyesteretts avgjørelser i [[Rt-1976-1]] (Kløfta) og [[Rt-1976-464]] (Skaar) fastslår som bindende prejudikat at man ved taksering etter ekspropriasjonserstatningslovens §5 må se bort fra den reguleringsplan som det eksproprieres etter, også når det gjelder anvendelse av § S nr.3. 5) På basis av grunnlovens §105, rettspraksis og lovens motiver Side:26 må ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 fortolkes i samsvar med tidligere gjeldende rett. 6) Denne fortolkning må iallfall legges til grunn hvor det er klar sammenheng mellom de overlappende reguleringsplaner. 7) Man må tolke §5 nr. 3 slik at i by- og utbyggingsstrøk skal arealer som er utlagt til friareal, uansett reguleringen erstattes som bebyggelig areal. Verdsettelse skal skje etter arealets egnethet for å utnyttes som byggegrunn. I denne forbindelse blir det vist til rettspraksis om ekspropriasjon av strøk med eldre bebyggelse for sanering og omregulering. Om man ikke ser helt bort fra reguleringen, må resultatet iallfall korrigeres for erstatningskrav som ekspropriaten måtte ha i medhold av bygningslovens §32. 8) Ekspropriasjonserstatningsloven og de likelydende prisbestemmelser må fortolkes likt. 9) Subsidiært i forhold til punkt 8 anføres det at §7 nr. 3 i prisbestemmelsene er ugyldig så langt bestemmelsen tar sikte på at det skal fastsettes særskilt lav pris på friarealer i forhold til vanlig tomtepris. En slik prisbestemmelse faller utenfor prislovens formål. 10) I alle tilfelle er det avgjørende at prisbestemmelsene i praksis ikke har medført slik reduksjon av prisene for friarealer. 11) Skjønnsresultatet strider mot grunnlovens §105, og også prisbestemmelsene må settes til side som grunnlovsstridige dersom de medfører forskjellsbehandling mellom eiere av arealer som er regulert til friarealer, og eiere av arealer som kan bebygges. De ankende parter har nedlagt denne påstand: «1. Oslo Overskjønnsretts overskjønn av 30. juni 1975 oppheves så langt det er påanket, og henvises til ny behandling ved samme skjønnsrett. 2. Oslo kommune tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige. 3. Haakon Smith m.fl. tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett av Oslo kommune. III Oslo kommune har gjort gjeldende at overskjønnet for takst nr. 4 bygger på riktig rettsanvendelse, og at begrunnelsen er tilstrekkelig. Overskjønnet har riktig lagt til grunn at ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 som følge av parkreguleringen av 1956 avskjærer mererstatning utover verdien til jordbruksformål. En slik erstatningsfastsettelse innebærer ikke noe prinsipielt nytt. Anvendelsen av §5 nr. 3 er ikke i strid med grunnlovens §105, og heller ikke prisforskriftene kan anses grunnlovsstridige. Kommunen benekter ikke at Høyesteretts avgjørelser i [[Rt-1976-1]] (Kløfta) og [[Rt-1976-464]] (Skaar) kan forstås slik at det skal ses bort fra den reguleringsplan som det eksproprieres etter. Om dette skulle gjelde i alle tilfelle, ville det imidlertid gå lenger i denne retning enn det som er i samsvar med tidligere ekspropriasjonsrett. Avgjørelsene kan iallfall ikke få anvendelse når det foreligger dobbeltregulering - som i vårt tilfelle i og med at arealet var utlagt til park ved en regulering meget eldre enn den vegregulering som er grunnlag for ekspropriasjonen. Side:27 En gjennomgåelse av domspraksis viser at hovedprinsippet før 1973- loven var at en eiendom ved ekspropriasjon skulle takseres etter den verdi den hadde med de gjeldende rådighetsbegrensninger - herunder de som fulgte av reguleringsplaner og andre offentlige reguleringer, jfr. [[Rt-1948-967]] og 1955 1199. Det var enkelte unntak fra denne hovedregel: a) For så vidt angår den reguleringsplan som det eksproprieres etter, har man sett bort fra reguleringer med klar tilegnelseskarakter - som regulering til veg, gate, plass og tomt for offentlig bygg. Regulering til park representerer her et grensetilfelle som måtte bedømmes etter de nærmere planer og forutsetninger om utnyttelse og eventuelt erverv. b) Det kunne i alle tilfelle være spørsmål om å se bort fra en regulering i den utstrekning den gikk utover den tålegrense som er angitt ved bygningslovens §32 og §42. Erstatningskrav på grunn av regulering prekluderes imidlertid etter ett år, og kommunen antar at kravet ikke våkner til live igjen om det foretas ekspropriasjon senere. I så fall måtte kravet bedømmes etter forholdene på reguleringstiden. c) Ved ekspropriasjon av hele strøk for sanering og omregulering har det vært gitt erstatning med utgangspunkt i gjennomsnittlig strøkpris og korreksjon for påregnelig utnyttelse uten §saneringen. Det ble da sett bort fra hvilken anvendelse det enkelte areal fikk etter den nye regulering. Men denne fremgangsmåte var ikke uttrykk for et alminnelig prinsipp og kunne ikke anvendes i et tilfelle som det foreliggende. Kommunen mener at ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 er i samsvar med tidligere gjeldende ekspropriasjonsrett. Skal det ses bort fra den reguleringsplan som det eksproprieres etter, kan det - som tidligere nevnt - ikke gis erstatning etter tomteverdi dersom arealet tidligere var regulert slik at bebyggelse var utelukket. Paragraf 5 nr. 3 kan ikke begrenses til jordbruksområder, idet dette ville føre til at bestemmelsen ble nærmest innholdsløs. Det er ingen sammenheng mellom parkreguleringen i 1956 og endringen av vegreguleringen i 1969. Vegen danner riktignok grensen for parkområdet, men det må ses i sammenheng med at det er en meget gammel veg. Parkreguleringen hadde ikke preg av tilegnelse. Det er nå gått 20 år uten at parkarealet er ekspropriert. Det er ikke avgjort i detalj hvordan arealet skal nyttes i fremtiden. I forbindelse med generalplanen av 1976 er det forutsatt at det dels skal bevares som jordbruk og dels nyttes til friareal. Parkreguleringen hadde en selvstendig bakgrunn i ønsket om å bevare naturmiljøet i sammenheng med andre og større grønne områder ved Østensjøvannet. Det må anses utelukket at reguleringen blir endret slik at noe av arealet kan bebygges. Kommunen mener at det ikke kan være i strid med grunnlovens §105 å anvende ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 i det foreliggende tilfelle. Dette begrunnes prinsipalt med at også tidligere gjeldende ekspropriasjonsrett ville ha ført til at erstatningen måtte settes etter jordbruksverdien. Subsidiært blir det hevdet at det ikke er grunnlovsstridig at erstatningen blir satt lavere ved en delekspropriasjon enn om hele arealet ble ekspropriert. I det foreliggende tilfelle gjelder det erstatningen for en bagatellmessig stripe som neppe har noen betydning Side:28 for eiendommens samlede verdi. Om §5 nr. 3 ikke skulle anvendes, måtte man falle tilbake på den naturlige og påregnelige utnytting og herunder bygge på reguleringsplanen, siden det ikke er noen utsikt til at den blir endret slik at arealet blir bebyggelig. Avskjæringen av mererstatning er derfor i alle fall for uvesentlig til at grunnlovens §105 kan få anvendelse. Erstatning etter den aktuelle bruk av eiendommen er etter kommunens mening full erstatning. Likhetsprinsippet blir ikke krenket når eieren ikke blir stillet dårligere enn andre eiere som blir underkastet lignende regulering. Den erstatning som under takst nr. 6 ble satt for et ubetydelig areal tidligere uregulert grunn, kan ikke brukes som sammenligningsgrunnlag. Kommunen mener at kvadratmeterprisen her ble satt altfor høyt på grunnlag av uriktig rettsanvendelse. For grunnlovsspørsmålet er det av betydning at prisbestemmelsene er harmonisert med ekspropriasjonserstatningsloven, slik at det ikke lovlig kan oppnås høyere pris ved frivillig omsetning. Prisbestemmelsene er ikke i strid med prislovens formål, og bestemmelsene er ikke i strid med grunnlovens §105. Kommunen har nedlagt denne påstand: «1. Oslo overskjønnsretts overskjønn av 30. juni 1975 stadfestes. 2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. IV Regjeringsadvokaten har fremholdt at staten ikke er part i saken og ikke opptrer til støtte for en av partene. Oppgaven etter §5 siste ledd i loven av 25. juni 1926 om forandring i lovgivningen om Høyesterett er begrenset til å belyse rettsspørsmålene - særlig spørsmålet om forholdet mellom ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 og grunnlovens §105. Regjeringsadvokatens anførsler kan summeres opp i følgende 8 punkter: 1) Utnyttingen av grunn er langt mer omfattende regulert nå enn i forrige århundre og i første del av dette århundre. Denne utvikling er ennå ikke avsluttet. Samtidig er den offentlige aktivitet ellers økt, slik at samfunnet må erverve grunn i langt større utstrekning enn før. Dette gir en ny dimensjon til spørsmålene om forholdet mellom rådighetsinnskrenkninger og ekspropriasjon. En kan ikke se bort fra at det kan føre til nye løsninger. 2) Den enkelte grunneier må som regel avfinne seg med rådighetsbegrensningene. Bestemmelsene i bygningslovens §32 §42 er ikke av konstitusjonell karakter, men må antas å gjelde fortsatt ved siden av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3. Løsninger som er etablert for sentrale bystrøk, kan imidlertid ikke uten videre gis generell anvendelse. 3) En grunneier som må finne seg i rådighetsbegrensninger, skal ikke komme bedre ut av det om eiendommen blir ekspropriert. 4) Erstatningspraksis etter naturfredningsloven gir ikke holdepunkt for at det skulle foreligge krav på å få erstattet fremtidsutsikter som ligger utenfor den tradisjonelle næring. 5) Ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 er ikke bare en kodifisering av tidligere rettspraksis. Forarbeidene viser at det var meningen Side:29 å etablere et nytt system og å avskjære framtidsvoner i større utstrekning enn det ble gjort tidligere. Meget taler for at bestemmelsen bare kommer til anvendelse når det foreligger arealdisponeringsplaner som er bindende. Men ellers må bestemmelsen forstås etter ordlyden. Den gjelder selv om planen er gammel og kan ventes endret, om den er tidsbegrenset, og om det kan dispenseres fra planen. At regelen på denne måte får en «firkantet» karakter, er ikke noen avgjørende innvending. En generell lov med ekspropriasjonserstatningslovens målsetting vil nødvendigvis måtte ha en slik karakter; ellers ville den ikke kunne praktiseres. 6) Høyesteretts avgjørelser i [[Rt-1976-1]] (Kløfta) og [[Rt-1976-464]] (Skaar) representerer vesentlige begrensninger i anvendelsen av §5 nr. 3. Men det kan ikke ha vært meningen at det skal ses bort fra rådighetsbegrensninger i større utstrekning enn etter tidligere ekspropriasjonsrett. Noe må det bli igjen av §5 nr. 3: Forelå det en tidligere plan, må iallfall den være bindende. Skal det legges til grunn hva som er naturlig og påregnelig, kan man ikke se bort fra at det ofte nettopp er dette som kommer til uttrykk i den reguleringsplan som er grunnlag for ekspropriasjonen. 7) Grunnlovens §105 er ikke til hinder for at framtidsvoner blir avskåret. Den tidligere ekspropriasjonspraksis for så vidt angår dette spørsmål, er ikke av grunnlovs karakter og kan endres ved lov. 8) Prisbestemmelsene kommer ikke sentralt inn i bildet, fordi det er gjort unntak for salg til vegformål. Indirekte kommer prisbestemmelsene likevel inn ved bedømmelsen av verdien av tilsvarende arealer. Harmoniseringen av prisbestenimelsene med ekspropriasjonserstatningsloven er av betydning for grunnlovsspørsmålet. Det er likevel ikke nødvendig å tolke prisbestemmelsene på samme måte som loven i alle tilfelle. Det er lang tradisjon for at prisbestemmelser også gis anvendelse ved ekspropriasjon, og det kan ikke anses grunnlovsstridig. Regjeringsadvokaten har understreket at det er et sterkt behov for å få avklaret fortolkningen av §5 nr. 3. Det bør gis uttalelse om de viktigste spørsmål selv om det ikke er nødvendig for løsningen av den foreliggende sak. Staten har ikke nedlagt påstand. V Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram. Som bakgrunn for drøftelsen av de spørsmål som foreligger i denne sak, vil jeg først i noen mer alminnelige bemerkninger komme inn på betydningen av at det ved regulering blir bestemt at visse arealer ikke kan nyttes til bebyggelse. 1. Ved regulering av et område som ellers skal bebygges, må det avsettes arealer til gater, veger, lekeplasser m.v. Ved ekspropriasjon til gjennomføring av slik regulering er det sett bort fra at nettopp disse arealer er gjort ubebyggelige. Det er gitt erstatning etter ens pris for bebyggelig og ubebyggelig grunn, såkalt strøkpris, jfr. [[Rt-1925-47]], 1926 559 og 1970 1028. Dette forhold er ikke endret ved ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973. Arealer til gater, veger m.v. vil dels bli erstattet som tomter etter lovens §4, jfr. [[Rt-1975-419]] (Kolbeinsen). Men selv om dette etter arealenes tidligere bruk ikke kan skje, må det etter Side:30 forholdene kunne gis mererstatning etter lovens §5, idet man ved praktiseringen av §5 nr. 3 ser bort fra den regulering eller de reguleringer som leder til at nettopp disse arealer er gjort ubebyggelige, jfr. [[Rt-1976-1]] (Kløfta) og [[Rt-1976-464]] (Skaar). 2. Annerledes er forholdet når det ved reguleringsplan blir fastlagt hvilke områder som skal åpnes for bebyggelse, og hvilke områder som generelt skal utnyttes for andre formål og altså bevares ubebygd. Eiere av områder som skal bevares ubebygd, vil ikke kunne kreve erstatning med den begrunnelse at områdene ville ha større økonomisk verdi om de kunne bebygges. Heller ikke kan grunneierne kreve erstatning beregnet etter arealenes tomteverdi om det innen områder som skal bevares ubebygd, blir aktuelt å ekspropriere arealer til veger eller for å sikre friluftsinteresser eller naturvern. Så vidt jeg kan se, kommer dette ikke i strid med tidligere rettspraksis, og det må iallfall gjelde etter bestemmelsen i ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3. 3. Hvor reguleringsmyndighetene trekker enkle grenser mellom sammenhengende utbyggingsområder og sammenhengende jord- og skogbruksområder, vil tvilstilfelle neppe oppstå. Vanskeligere kan det bli når grensene trekkes mer komplisert under hensyn til topografiske forhold, vassdrag, dyrket mark, eldre bebyggelse, kommunikasjonsmuligheter, kloakkeringsforhold osv., slik at utbyggingsområder og områder som ikke skal bebygges, blir liggende blandet om hverandre. Det vil da kunne bero på et skjønn om en regulering skal ses som en arealanvendelse innenfor et utbyggingsområde eller som et ledd i avgrensingen mellom områder som skal bebygges og områder som skal bevares ubebygd. I slike tvilstilfelle må det således vurderes om det ved ekspropriasjon av et areal er riktig å se bort fra at arealet ved reguleringsplan er gjort ubebyggelig. 4. Om bestemmelsen i ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 vil jeg ellers bemerke at bestemmelsen etter min mening ikke kommer til anvendelse uten at det foreligger en godkjent og bindende plan som er til hinder for den bruk som ville betinge den høyere verdi. Jeg antar at bestemmelsen heller ikke kan anvendes om det nok foreligger en formelt bindende plan, men det er på det rene at tiden er løpt fra planen slik at den vil bli endret. På samme måte kan forholdet ligge an når det foreligger en bindende regulering som bare er ment som et utgangspunkt for behandling av søknader om dispensasjoner. VI Jeg går så over til de spørsmål som foreligger i denne spesielle sak. 1. Først skal gis noen opplysninger om Østensjø gård og om utviklingen av planene for utnytting av den gjenværende del av gården. Opplysningene er dels hentet fra overskjønnsrettens skjønnsgrunner og dels fra offentlige dokumenter som er lagt fram for Høyesterett. Østensjø gård ligger sørøst for Oslo sentrum. I luftlinje er avstanden til Rådhuset vel 6 kilometer. Tidligere strakte gården seg fra Østensjøvannet og østover til det sammenhengende skogområde, Østmarka. I dag er området mellom Østmarka og den gjenværende del av gården utbygd i en bredde av vel 1 kilometer regnet i luftlinje. Fra overskjønnsrettens bemerkninger refereres: «Takstnr. 4 og 6 omfatter deler av Østensjø Gård. Denne består i Side:31 dag - som da det ble besluttet å begjære skjønn - av ca. 115 da dyrket jord og ca. 50 da myrlendt grunn. Husdyrholdet opphørte omkring 1960, og eiendommens jordvei har senere vært nyttet til kornproduksjon. Siden 1/1 1973 har jordveien vært bortleiet og leieren nytter egne redskap, men har rett til å lagre korn i uthusbygningen. Gården eies av et familiesameie som nytter våningshuset til egen beboelse. I tidligere år er utparsellert betydelige arealer fra Østensjø Gård. Ifølge en bebyggelsesplan fra Aker reguleringsvesen av 22/5-26 var hele gården forutsatt regulert til villabebyggelse, men denne plan kom ikke til stadfestelse. Ved stadfestet reguleringsplan av 16/11-56 ble det vesentlige av arealet på vestsiden av Østensjøveien regulert til park. Planen omfatter ikke selve gårdsbebyggelsen og omliggende grunn fra Valborgs vei til turveien i syd. Dette område er fremdeles uregulert. - - - Ekspropriasjonsarealet er en ca. 280 m lang, smal grunnstripe langs Østensjøveiens vestside og utgjør en del av gårdens jordvei. Selv om det tidligere har vært gjennomført betydelige utparselleringer og frasalg, er Østensjø Gård fremdeles et gårdsbruk i tradisjonell forstand.» I den «Generalreguleringsplan for Akersdalen» som i hovedtrekk ble vedtatt av Aker herredsstyre i 1935, var strandområdene omkring Østensjøvannet avsatt til «Parker - skiveier». Generalplanen for Oslo av 1950 utvidet dette område som ledd i utviklingen av et system med parkbeltet og turveger. Ved reguleringsplanen av 1956 ble parkområdet ytterligere utvidet, og reguleringen ble gjort bindende. Fra byplansjefens innstilling refereres: «Planen omfatter et areal på ca. 300 da. øst for søndre del av Østensjøvannet. Ca. 200 da. er regulert til park og ca. 100 da. til kolonihageområde. Et areal på ca. 40 da. omkring husene på Østensjø-gårdene (nordre og søndre) er holdt utenfor planen. Det areal som er regulert til park vil sammen med friarealene på Manglerud-Abilsø og parken syd for Østensjø skole danne et sammenhengende parkområde rundt Østensjøvannet.» Det omtalte kolonihageområde ble kjøpt av kommunen, og den del av dette som ligger vestenfor Østensjøveien, er senere omregulert til park. I den siste generalplan fra 1976 er det udyrkede areal nærmest Østensjøvannet merket som «Friluftsområder, friområder, turveier, idrettsanlegg m.v.», mens det dyrkede areal og det udyrkede areal som takst nr. 4 berører, er merket som «Dyrket og dyrkbar mark, gartneri, skolehager.» Det er hittil ikke gjennomført ekspropriasjon for realisering av parkplanen av 1956. Etter avtale med eierne har kommunen opparbeidet en turveg langs vannet og overtatt vedlikeholdet av en av de fredede bygninger. Kommunen har i den senere tid søkt å få forhandlinger om frivillig overtakelse av arealene. 2. Etter det som i overskjønnet er opplyst om bruken av Østensjø gård, er jeg enig med overskjønnsretten i at en verdsettelse etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 må foretas på grunnlag av verdien av bruk innenfor jordbruksnæringen. Den noe utvidede adgang til tomteerstatning som Høyesteretts kjennelse i [[Rt-1975-419]] Side:32 (Kolbeinsen) åpner, kan ikke anvendes i et tilfelle som dette, jfr. [[Rt-1976-50]] (Carlsen). Merverdi utover jordbruksverdien måtte i tilfelle bygges på lovens §5. Ved verdsettelsen av det areal som nå eksproprieres, må det ses bort fra at arealet i 1969 ble regulert til veg. Bortsett fra det beskjedne areal som går med til utvidelse av veien, er reguleringsplanen av 1956 stadig gjeldende. Det fulgte av reguleringsplanen at arealet ikke kunne bebygges. Spørsmålet om adgangen til bebyggelse er ikke kommet i noen annen stilling som følge av vegutvidelsen. Etter min mening er det riktig når overskjønnsretten er kommet til at ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 må forstås slik at det da ikke er adgang til å ta hensyn til den høyere verdi arealet ville ha om det kunne bebygges. Jeg antar at reguleringsplanen av 1956 for Østensjø gård må ses som et ledd i avgrensingen mellom områder som skal bebygges, og områder som skal bevares ubebygd. Jeg legger da vekt på størrelsen av det samlede grønne område omkring Østensjøvannet og størrelsen av den gjenværende del av Østensjø gård som omfattes av planen. Videre legger jeg vekt på de foreliggende opplysninger som viser at formålet med reguleringen til park har vært å bevare strøkets karakter av ubebygd jordbruks- og friområde nær grensen mellom Oslo-bebyggelsen og store sammenhengende skogområder. Arealets karakter og de naturlige forhold peker det også ut for et slikt formål. Jeg finner derfor ikke grunnlag for å se bort fra reguleringsplanen av 1956. Jeg understreker at Kløfta-saken ( [[Rt-1976-1]]) gjaldt ekspropriasjon av veggrunn i område som kunne bebygges før vegreguleringen kom. Førstvoterendes uttalelser der om anvendelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 tar derfor sikte på en helt annen situasjon enn den som er aktuell i Østensjø-saken. Etter min oppfatning av den faktiske situasjon i den foreliggende sak er det ikke grunn til å gå inn på bestemmelsene i §42 i bygningsloven av 1924 og i §32 og §42 i bygningsloven av 1965 om erstatning og innløsning i tilfelle hvor en reguleringsplan medfører at en eiendom blir ødelagt som byggetomt og heller ikke kan nyttes på annen regningssvarende måte. Jeg er enig med overskjønnsretten i at resultatet ikke kommer i strid med bestemmelsen i grunnlovens §105. Dette gjelder selv om ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 i noe større utstrekning enn det som fulgte av tidligere ekspropriasjonsrett, utelukker erstatning for tap av forhåpninger om endring av gjeldende rådighetsinnskrenkninger. Jeg går ikke nærmere inn på dette. Jeg kan ikke se at resultatet i det foreliggende tilfelle blir vesentlig annerledes etter den nye lov enn det som fulgte av tidligere ekspropriasjonsrett. Som før nevnt har det i de senere år ikke foreligget noen praktisk mulighet for at det område som i 1956 ble regulert til park, helt eller delvis vil kunne bebygges. Det kan ikke være avgjørende at slik mulighet i sin tid kan ha foreligget, uten at muligheten den gang ble fulgt opp av grunneierne. Den foreliggende sak gir etter min mening ikke grunn til å gå inn på betydningen av prisforskriftene for faste eiendommer. Skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen. At enkelte uttalelser i skjønnsgrunnene er for kategoriske, kan ikke ha hatt betydning for resultatet. Side:33 Det er først etter overskjønnet gjort gjeldende at parkreguleringsplanen i sin tid medførte et erstatningskrav etter bygningsloven og at dette kunne få betydning i skjønnssaken. Det kan etter min mening ikke anses som noen saksbehandlingsfeil at ikke overskjønnsretten på egen hånd har tatt dette spørsmål opp til behandling. På grunn av sakens prinsipielle betydning finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne dom: 1. Overskjønnet stadfestes så langt det er påanket. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Michelsen: Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen bør tas til følge. 1. I henhold til ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1, jfr. nr. 2, har overskjønnsretten bygd på at de ubebygde jorder på Østensjø gård som utgangspunkt skal verdsettes etter jordbruksverdi. Jeg er enig med førstvoterende i at dette er riktig. 2. Overskjønnsretten har videre funnet at vilkårene foreligger for å gi mererstatning etter lovens §5 nr. 1 og nr. 2. Ut fra gårdens historie og omgivelsenes karakter og beliggenhet er overskjønnsretten kommet til at den pris som det etter §5 nr. 1 og nr. 2 er aktuelt å legge til grunn, er prisen for arealer som kan anvendes til bebyggelse og utparsellering. Denne pris er fastsatt for all grunn utenom takst nr. 4. 3. Fordi arealene som inngår under takst nr. 4, i 1956 ble regulert til park, er overskjønnsretten kommet til at bestemmelsen i lovens §5 nr. 3 er til hinder for at det for denne grunn gis en slik høyere erstatning. Når grunnen skal nyttes til park, er en bruk til utparsellering og bebyggelse utelukket, og en pris som tar sikte på en slik utnyttelse, er etter rettens mening da avskåret. Grunneiernes anke gjelder riktigheten av den lovforståelse overskjønnsretten her har bygd sitt resultat på. 4. Jeg er enig med førstvoterende i hans alminnelige bemerkninger om arten av de planer som kan komme i betraktning når ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 skal anvendes. Jeg er også enig i og kan tiltre førstvoterendes uttalelse om at man, når det i områder som skal bebygges, eksproprieres til gate, veg, plass m.v., skal se bort fra at nettopp de arealer som fratas eierne, er gjort ubebyggelige gjennom reguleringsplanen. 5. Det samme gjelder når et område er regulert til et formål som forutsetter at området ikke bebygges. Om det i et område som er regulert til jordbruk eller skogbruk, gjennomføres en ekspropriasjon til veg, skal det ses bort fra at veggrunnen er gjort uproduktiv for ekspropriaten, og den skal vurderes etter det generelle formål den er regulert til, for eksempel som skoggrunn. 6. Det jeg her har sagt, gjelder uten hensyn til om avståelsen skjer etter den reguleringsplan som fastsetter grunnens generelle anvendelse, eller i henhold til en senere reguleringsplan eller med hjemmel i Side:34 ekspropriasjonsbestemmelser utenom bygningsloven, for eksempel etter vegloven. 7. Jeg er også enig med førstvoterende i at eieren av grunn som reguleres til et annet formål enn bebyggelse, normalt ikke vil ha krav på erstatning for den verdiforringelse som ved reguleringen måtte påføres hans eiendom. Dette syn har funnet sin bekreftelse blant annet i plenumsdommen i strandlovsaken, [[Rt-1970-67]] på side 72. 8. Mitt syn atskiller seg imidlertid fra førstvoterendes når det er spørsmål om hvilken virkning disse alminnelige prinsipper, som det ikke er uenighet om, skal få i relasjon til den parkreguleringsplan som er aktuell i denne sak. Førstvoterende ser reguleringsplanen av 1956 som et ledd i avgrensingen mellom områder som skal bebygges, og arealer som skal bevares ubebygd. Slik jeg forstår ham, oppfatter han denne avgrensing som et utslag av en slik rådighetsinnkrenkning som i utgangspunktet kan finne sted uten erstatning til eieren. Jeg har et annet syn på karakteren av parkreguleringsplanen og dermed også på de konsekvenser som følger av den. 9. Den rettsregel at grunneiere vanligvis uten erstatning må finne seg i innskrenkninger i rådighetsretten, bygger på den forutsetning at eieren fortsatt får beholde eiendomsretten. Eiendommen er verd det man ved lovlig utnyttelse kan utbringe av den. Grunneieren må derfor som regel uten erstatning akseptere at grunnen i noen tilfelle reguleres til bebyggelse, i andre til jordbruks- eller skogbruksformål. Vilkåret er alene at den utnyttelse som tillates, med andre ord det formål grunnen reguleres til, gir anledning til en regningssvarende utnyttelse, jfr. bygningslovens §32. Den regulering til park som ble vedtatt for Østensjø gård i 1956, gjelder imidlertid ingen slik begrensning av eiernes rådighetsrett. Reguleringen forutsetter for sin gjennomføring at parkgrunnen avstås fra eieme av Østensjø gård til Oslo kommune. Denne forutsetning følger uten videre av hva en park er. Det er et areal som til alle årstider ligger åpent for fri benyttelse for alle. Det fulgte av §40 nr. 1 i bygningsloven av 1924 og følger nå av den nåværende bygningslovs §35 nr. 1 b, jfr. §25 nr. 4, at kommunen har hatt og har adgang til uten videre å ekspropriere grunn som er utlagt til park. Det fulgte av §42 nr. 2 i den tidligere lov og følger av §42 første ledd i den någjeldende lov at grunneieren har en viss rett til å kreve straksinnløsning av grunn som er regulert til park. Jeg ser dette som en konsekvens av at gjennomføringen av reguleringen vil medføre at eieren taper all rådighet over grunnen. Jeg viser for så vidt til karakteren av de øvrige reguleringstiltak som er forbundet med de samme ekspropriasjonsregler. Jeg viser også til de overveielser som har funnet sted og de forhandlingstiltak som har vært iverksatt fra Oslo kommunes side, og som klart viser at kommunen har til hensikt å erverve parkområdet. I 1971 gikk kontoret for park- og idrettsanlegg inn for at hele parkområdet skulle eksproprieres. Det fremkom fra de forskjellige kommunale instanser varierende forslag om hvilke deler av området som burde søkes overtatt. I august 1972 vedtok så kommunens finansutvalg at det skulle Side:35 opptas forhandlinger om kjøp av Østensjø gård. Forhandlingene ble i 1976 stillet i bero i påvente av avgjørelse i denne sak. 10. På samme måte som en regulering til gate, veg, andre trafikkformål eller til sykehus, skole o.l. forutsetter således parkreguleringen at grunnen avstås til kommunen for at reguleringsformålet skal kunne oppnås. Kreves arealene avstått i henhold til parkreguleringen, må det, som når det eksproprieres til gate, veg e.l., ses bort fra at de gjennom denne regulering er gjort ubebyggelige for eierne. Man må også se bort fra at rådigheten over eiendommen midlertidig er blitt begrenset i medhold av bygningslovens §31 nr. 1 inntil reguleringen gjennomføres. Man må se hen til den generelle karakter strøket har fått for de grunneiere som fortsatt innenfor reguleringsplanens alminnelige ramme kan råde over sine eiendommer. Den rettslige begrunnelse for dette ligger i likhetskravet. Det er etter min oppfatning her riktig å trekke inn i vurderingen hele strøket og se på det som kan kalles Østensjø-området. Når et slikt større område utlegges til bebyggelse - og det er det som her har skjedd - må det bli en forskjellig utnyttelse av arealene. Noe skal nyttes til boligformål, noe til veger og plasser og noe til friarealer. Alle områdene må imidlertid ses som integrerende deler av det samlede felt. De arealene som ikke utnyttes til boligbygging, medvirker gjennom den bruk som skal gjøres av dem, til å gi boligstrøket dets karakter og til å høyne verdien av de øvrige områdene. Det er da rimelig at eierne av parkarealet som utgangspunkt skal få sin eiendom vurdert ut fra en slik betraktmng. Jeg vil føye til at jeg ikke utelukker at et areal som ligger innenfor et utbyggingsområde, kan ha en slik særlig naturlig beskaffenhet at det også før det foreligger en reguleringsplan, er naturlig å regne med at området har en begrenset anvendelighet. Man kan tenke seg at det forefinhes fornminner eller forekommer et egenartet dyre- eller planteliv. Dette er imidlertid omstendigheter av faktisk art som må vurderes av skjønnsretten. I det tilfelle som her foreligger til behandling, har overskjønnsretten lagt til grunn at arealene som avstås, ikke har annen beskaffenhet enn de omliggende områder. Dette er en vurdering som Høyesterett er bundet av. 11. Jeg ser etter dette parkreguleringen som et vedtak om at området skal avstås til kommunen for det formål reguleringen tar sikte på, og gjennomføres reguleringen ved en ekspropriasjon, må det etter Kløfta-dommen og Skaar-dommen ses bort fra at arealet er gjort ubebyggelig ved denne regulering. Eieren vil ellers gjennom ekspropriasjonstiltaket bli berøvet en del av sine verdier uten vederlag. Det ville etter min mening være i strid med ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 3, med alminnelig ekspropriasjonslære og med den tolking av lovens §5 nr. 3 som avgjørelsen i Kløfta-saken bygger på. Når parkreguleringen har denne virkning, om det gås til ekspropriasjon i henhold til den, kan situasjonen for eierne ikke være en annen om deler av arealet kreves avstått av kommunen etter en annen ekspropriasjonshjemmel. 12. I tilknytning til forståelen av bygningslovens regler har Side:36 fristbestemmelsene i §42 nr. 5 i den tidligere og §32 i den nåværende bygningslov vært nevnt. Det har vært gjort gjeldende at grunneierne har tapt sitt erstatningskrav som følge av at de har oversittet ettårsfristen. Disse bestemmelser gjelder etter mitt syn eiernes krav på erstatning for de begrensninger i deres rådighetsrett som følger av en regulering. De angår ikke eiernes krav på erstatning for grunnavståelser i forbindelse med at en reguleringsplan gjennomføres. Bestemmelsene har således etter min oppfatning ingen betydning i denne sak. 13. Jeg er etter dette kommet til at det ved anvendelsen av ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 i dette tilfelle må ses bort både fra vegreguleringen av 1969 som det kreves avståelse i henhold til, og fra parkreguleringen av 1956 som på grunn av sitt avståelsesinnhold heller ikke kan legge noe bånd på verdsettelsen av arealet ved ekspropriasjonen. Jeg har således funnet at overskjønnsretten har lagt en uriktig rettsoppfatning til grunn når den har bygd på at ekspropriasjonserstatningslovens §5 nr. 3 i dette tilfelle utelukker at det gis mererstatning etter lovens §5 nr. 1 og nr.2. 14. Jeg vil til avslutning gjerne få føye til: Det er nærliggende å spørre om det ikke i et tilfelle som det foreliggende hvor det eksproprieres et langt, smalt stykke grunn av kantkarakter fra et stort ubebygd areal, ville være naturlig å anvende en mer differensiert vurdering av de avståtte arealers verdi i forhold til den gjenværende eiendom enn overskjønnsretten har gjort. Man har dog verken i overskjønnsrettens beskrivelse av de faktiske forhold eller i prosedyren tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om det syn jeg her har antydet, er det riktige. 15. Jeg stemmer etter dette for at overskjønnet oppheves. Etter det resultat jeg finner er det rette, bør etter min oppfatning Oslo kommune dømmes til å erstatte grunneierne og det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett. Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Michelsen. Dommerne Endresen, Mellbye og Schweigaard Selmer: Likeså. Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Lorentzen. Dommerne Heiberg, Stabel, Gundersen, Blom, Bølviken, Tønseth, Elstad, Christiansen, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av overskjønnet (høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann med skjønnsmenn): - - - Overskjønnsretten bemerker: Ekspropriasjonsarealet er en ca. 280 m lang, smal grunnstripe langs Øtensjøveiens vestside og utgjør en del av gårdens jordvei. Selv om det tidligere har vært gjennomført betydelige utparselleringer og frasalg, er Østensjø Gård fremdeles et gårdsbruk i tradisjonell forstand. Man finner det derfor ikke forenlig med erstatningslovens §4 nr. 1 å Side:37 betrakte fortsatt utparsellering som liggende innenfor rammen av den næring og det alminnelige formål den aktuelle bruk tjener. En mulig utparsellering av jordveien, antas å innebære en slik bruksendring som man etter §4 nr. 2 må se bort fra. Erstatningen blir etter dette å basere på eiendommens bruk som jordbrukseiendom, dog slik at man tar i betraktning muligheten for en mer intensiv utnyttelse av jorden, enn hva tilfellet synes å ha vært under bortforpaktningen de senere år. Spørsmålet blir dernest hvorvidt det er hjemmel for saksøktes subsidiære krav om tilleggsvederlag etter erstatningslovens §5. Erstatningen kan etter §5 nr. 1 bare settes høyere enn etter §4, dersom verdsetting etter denne paragraf ville føre til en vesentlig lavere verdi enn den som «generelt» gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet. Overskjønnsretten antar derfor at en ved vurderingen må ta alle tilsvarende eiendommer i distriktet i betraktning og utelukkende velge sammenfigningsarealene ut fra kriteriet om de er «tilsvarende» eller ikke. Det er i lovens forarbeider ikke uttalt noe nærmere om hva som er ment med uttrykket «tilsvarende». Hensikten med §5 antas da å være at det kan være grunn til høyere verdsetting enn etter §4, når tilsvarende eiendommer i distriktet vanligvis er gjenstand for en annen og mer verdifull bruk enn den som utsettes for ekspropriasjon, og derfor også generelt har en vesentlig høyere verdi, vurdert etter bruk. Man viser for så vidt til Fleischer: Ekspropriasjonserstatning (1974) 53, samt til Hellesylt i Lov og Rett (1973) 254 flg. og Vislie: Om erstatning ved ekspropriasjon (1974) 87 flg.. Hellesylt anfører at «tilsvarende eiendom» er eiendom som «ut fra sin beliggenhet, bonitet og andre forhold fra naturens side naturlig kan sammenlignes med» den eiendom som er gjenstand for ekspropriasjon, og Vislie konkluderer med at alle slike eiendommer i distriktet må trekkes inn ved vurderingen. Overskjønnsretten finner etter dette at den ikke kan utelukke noen eiendom bare på grunn av dens bruk. Heller ikke kan bebygd grunn utelukkes ved vurderingen. Når det dernest gjelder spørsmålet om hvorledes uttrykket «distriktet» skal fortolkes, antar overskjønnsretten at §5 må forstås slik at den tar sikte på å unngå for stor ulikhet mellom ellers likeartede eiendommer. I mangel av konkrete retningslinjer i loven selv, finner man det derfor naturlig å sammenholde denne med bestemmelsene i de nå opphevede prisforskrifter av 28. februar 1969 §5, hvor det var henvist til det takstnivå som har dannet seg for «liknende grunnarealer i samme eller tilsvarende strøk i kommunen eller i omliggende områder som det ellers er naturlig å sammenligne med». Man viser for så vidt til Vislie 91. Selv om det pr. 1/4-75 er innført nye prisforskrifter, preges prisnivået innenfor de respektive strøk fremdeles av de tidligere forskrifter. Østensjø Gård ligger i relativt kort avstand fra Oslo sentrum. Veiforbindelsen til de sentrale deler av byen er god, og avstanden til tunnelbane er kort. Eiendommen er fullstendig omkranset av en utstrakt boligbebyggelse til alle kanter, og den har også selv vært under utparsellering gjennom mange år. Sammenligningen etter §5 må etter rettens mening derfor skje med eiendommer i tilsvarende situasjon innenfor «distriktet», slik man ovenfor har fortolket dette begrep. En sammenligning med de jord- og skogbruksarealer i Nordmarka, Sørkedalen, Maridalen og andre mer Side:38 perifere strøk av Oslo, som kommuneadvokaten har påpekt, anses således ikke relevant. De tilsvarende eiendommer i distriktet, som man etter foranstående finner det riktig å sammenligne med, har en verdi som primært er preget av utnyttelse, eller utnyttelsesmuligheter til bebyggelse og utparsellering. En verdsettelse av ekspropriasjonsarealet etter jordbruksverdi overensstemmende med §4 nr. 1 og 2, vil derfor føre til en vesentlig lavere verdi. Man ville også finne det rimelig å ta hensyn til denne høyere verdi som generelt gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk. Det foreligger ingen verdiendring skapt av ekspropriasjonstiltaket - en beskjeden utvidelse av Østensjøveien - eller som har sammenheng med dette. Heller ikke antas det offentliges planer for grunnutnytting eller planlagte tiltak ellers av offentlige myndigheter å ha medført noen verdauk i distriktet. Gjennomførte tiltak dreier seg om vei, vann og kloakk, som er utført langt tilbake, uten at partene har gitt nærmere opplysninger for så vidt. Under enhver omstendighet er disse tiltak gjennomført for så lenge siden, at verdiene for lengst har stabilisert seg. Det finnes derfor rimelig å se bort fra en slik verdauk. Jfr. §5 nr. 2. Spørsmålet er dernest om man etter §5 nr. 3 er avskåret fra å ta hensyn til den høyere verdi, fordi mererstatning bare kan utmåles, når slik bruk som betinger verdien «ville ha vært i samsvar med godkjente planer for arealdisponeringen av den eiendom som eksproprieres». Slik retten forstår denne bestemmelse, gir den ikke adgang til å tilkjenne tilleggsvederlag, hvor det foreligger en stadfestet reguleringsplan som disponerer eiendommen til formål som ikke lar seg forene med den utnyttelse som er grunnlaget for den høyere verdi på de ellers sammenlignbare eiendommer. I hvert fall antas dette å være lovens mening hvor vedkommende reguleringsplan ikke selv hjemler ekspropriasjonen, slik forholdet var i det skjønn som er inntatt i RG-l975-s.32. En utparsellering av det regulerte parkområde på Østensjø Gård ville vært klart i strid med de «godkjente planer» for arealdisponeringen. For den del av eiendommen som omfattes av planen, avskjærer dermed §5 nr. 3 retten adgangen til å utmåle mererstatning. Man viser for så vidt også til Hellesylts fortolkning på 257 i Lov og Rett, hvor det som et eksempel på at mererstatning ikke kan gis, nevnes at ekspropriatens eiendom etter en stadfestet reguleringsplan legges ut til park o.l.. Erstatningen blir etter dette å utmåle etter ekspropriasjonsarealets jordbruksverdi, overensstemmende med erstatningslovens §4 nr. 1 og 2. Partene har ikke fremlagt nærmere oppgaver eller konkrete opplysninger vedrørende jordbruksverdien. Heller ikke foreligger det noen bonitering av den grunnstripe som omfattes av overskjønnet. Arealet er smalt og ligger delvis i skråning. En mindre del anses etter de terrengmessige forhold ikke dyrkbart. Slik det ligger i dag gir ekspropriasjonsarealet bare en minimal avkastning. Ved kultivering vil imidlertid de egnede deler kunne gi en jordbruksmessig avkastning, som antas å tilsvare en kapitalisert bruksverdi på kr. 2,- pr. m2, når det samlede ekspropriasjonsareal sees under ett. Erstatningen utmåles derfor til dette beløp som en gjennomsnittspris. Den stripe som avstås ligger for en del allerede i skråning. Eventuell Side:39 ny skråning antas derfor ikke å medføre merulemper av særlig betydning for jordbruksdriften. Skråningserstatningen settes etter dette til kr. 1,- pr. m2. Da erstatningen er utmålt etter jordbruksverdi iflg. §4 og retten ikke har funnet hjemmel for tilleggserstatning etter §5, må den ta standpunkt til advokat Trygve Horgens anførsel om at erstatningsloven i så fall må settes til side som grunnlovstridig. Prosessfullmektigene har ikke nærmere utdypet sitt syn på forholdet til grunnloven eller kommet inn på rettspraksis og teori. Saksøkte har generelt gjort gjeldende at erstatningsutmåling etter bruksverdi som jordbruk i et område som ellers har tomteverdi, ville være i strid med grunnlovens §105, mens kommuneadvokaten har anført at det ikke kommer i strid med grunnloven, dersom jordbruksjord erstattes etter sin verdi som sådan. Overskjønnsretten bemerker innledningsvis at dens oppgave begrenser seg til å avgjøre hvorvidt forståelsen av §4 og §5 anvendt på den konkrete erstatningsfastsettelse kommer i strid med bestemmelsene i grunnlovens §105 om at grunneieren skal ha full erstatning. Ved avgjørelsen av dette spørsmål har retten delt seg i et flertall - rettens formann og skjønnsmennene Størmer, Fossum, Løken og Aasland, og et mindretall - skjønnsmennene Grøstad og Aarsland. Rettens flertall har lagt vekt på at erstatningslovens forhold til grunnloven uttrykkelig er vurdert i lovforarbeidene. Justisdepartementet uttaler således på 30-31 i Ot. prp. nr. 56 (1970-71), at det brudd med gjeldende rett som loven innebærer, ikke ville være i strid med grunnlovens §105. Et krav om høyere verdi under henvisning til en mulig fremtidig bruksendring, ville prinsipielt være en usikker, ofte spekulativ forventning. Hvorvidt en slik bruksendring i praksis ville la seg realisere, vil i alle tilfelle være avhengig av det offentliges planer og vedtak. Man viser også til Innst. O. XXI (1971-72) 9, der betydningen av Stortingsflertallets vilje ved domstolenes vurdering av en lovs grunnlovmessighet understrekes av Justiskomitéens flertall. Uttalelser fra departement og Stortingskomité binder ikke domstolen i dens prøvelsesadgang. Man finner likevel at det må utvises særlig varsomhet med å sette en lov til side, når de lovgivende myndigheter - som her - har gjort spørsmålet om grunnlovmessigheten til gjenstand for spesiell drøftelse. Grunnlovens §105 må etter flertallets oppfatning fortolkes på bakgrunn av det utstrakte herredømme det offentlige gjennom lovgivningen etter hvert er tillagt over adgangen til bebyggelse og utparsellering. Man viser for så vidt til bestemmelsene i bygningslovens §17a og b, 18-21, 25, 27 nr. 2 og 33, samt til lovens forarbeider, Ot. prp. nr. 1 (1964-65) 9, 10, 44, 47, 52 og 55. (Jfr. avgjørelse i RG-1975-161 flg.). Videre tar man i betraktning de bånd på eierrådigheten som inneholdes i jordloven, friluftsloven, vannforurensningsloven m.v.. De restriksjoner lovgivningen således har lagt på realiseringen av bygge- og utparselleringsplaner, uten noe ubetinget krav på erstatning, innebærer at det offentlige i realiteten er gitt den avgjørende innflytelse i spørsmålet om og når ny bebyggelse skal finne sted. Det vises i denne forbindelse også til [[Rt-1970-67]], særlig 72. Etter den rettsutvikling som har funnet sted, antar flertallet at en eiers bygge- eller utparselleringsinteresse heller ikke uten videre kan betraktes Side:40 som noen del av den «Eiendom» som vernes av grunnlovens §105. Når eieren får erstattet den bruk som gjøres av eiendommen, antas dertor også påbudet om «fuld Erstatning» å være overholdt. I hvert fall må dette gjelde hvor avståelsen dreier seg om et så vidt beskjedent areal av en eiendom som det er tale om under nærværende takstnummer. Ved de nye prisforskrifter av 25/10-74 er det for øvrig skjedd en harmonisering med erstatningslovens bestemmelser. Forskriftenes §6 svarer innholdsmessig til lovens §4, og §7 til lovens §5. I utgangspunktet vil det derfor ikke lenger være noen prinsipiell forskjell mellom verdsettelse ved ekspropriasjon og ved frivillig overdragelse undergitt prisbestemmelsene. Også dette bestyrker flertallet i dets oppfatning at det likhetsprinsipp som er instituert i grunnnlovens §105 ikke gjennom erstatningsloven er krenket på en slik måte at loven må tilsidesettes som grunnlovstridig. Overskjønnsrettens flertall er etter det foran anførte kommet til at erstatningsloven ikke kan settes til side, og at erstatningen følgelig blir å utmåle etter bruksverdien som jordbruk, slik det foran er redegjort for. Rettens mindretall finner derimot at erstatningslovens §5 nr. 3 må tilsidesettes som grunnlovstridig, så langt den i nærværende sak medfører at retten avskjæres fra å ta hensyn til den generelt høyere verdi som gjelder for tilsvarende eiendommer i distriktet etter deres vanlige bruk. Etter mindretallets oppfatning vil en verdsettelse etter jordbruksverdi ifølge erstatningslovens §4 nr. 1 og 2 krenke det likhetsprinsipp som inneholdes i grunnlovens §105, idet ekspropriaten i så fall settes i en annen og dårligere økonomisk stilling enn de grunneiere som ikke rammes av en ekspropriasjon. Selv om de nye prisbestemmelser fastsetter regler av omtrent samme innhold som erstatningsloven, opprettholder forskriftenes §23 jfr. §4 tidligere pristakster og for så vidt også det tidligere pristakstnivå, så langt det foreligger slike takster i strøket. Det vil derfor oppstå en forskjellsbehandling i strid med grunnlovens påbud om full erstatning, dersom det ikke i dette tilfelle gis tillegg etter §5. Mindretallet stemmer derfor for et slikt tillegg, og mener at erstatningen etter §4 med tillegg etter §5, bør settes til kr. 35,- pr. m2, med skråningserstatning kr. 17,50 pr. m2, idet man for så vidt viser til det som er anført under takstnr. 6 nedenfor. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
