Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Heiberg: A og fru A inngikk ekteskap 8. august 1948. I desember 1967 flyttet hustruen hjemmefra, og ektefellene levde faktisk separert til de ble skilt ved dom av Oslo byrett 18. februar 1971. Formuesfellesskapet mellon, partene var da på hustruens begjæring blitt opphevet etter ektefellelovens §39 nr. 1 ved Oslo skifteretts kjennelse av 31. august 1970. Boet ble tatt under offentlig skiftebehandling ved Oslo skifterett. Under skiftebehandlingen oppstod tvist om flere forhold. Tvisten ble behandlet i søksmåls former, og skifteretten avsa 25. juni 1974 dom med domsslutning: «1. Avkastningen av salgssummen for X tilhører A som hans særeie. 2. A gis rett til å få utlagt på sin lodd til skiftetakst aksjeleiligheten i Y-gt. under forutsetning av at overdragelsen skjer med kontant oppgjør til fru A innen 2 uker etterat endelig skiftetakst foreligger. 3. Fru A/A skilsmissebo tillates ikke delt etter ekteskapslovens §37, jfr. §54, jfr. §43 første ledd. 4. I saksomkostninger betaler fru A til A kr. 20.000,- - tjuetusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.» Fru A påanket skifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett, som 10. november 1975 avsa dom med domsslutning: «1. Avkastningen av salgssummen for X tilhører A som hans særeie. 2. A gis rett til å få utlagt på sin lodd etter takst aksjeleiligheten i Y-gt. 3. Fru A/A skilsmissebo tillates ikke delt etter ekteskapslovens §54, 4. ledd, jfr. §37. 4. Saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett tilkjennes ikke.» Denne dom har fru A påanket videre til Høyesterett. Anken gjaldt opprinnelig samtlige tvistepunkter, men under ankeforhandlingen er anken over punkt 2 i domsslutningen frafalt. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner. Vedkommende tvistepunkt nr. 1 hevder fru A at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at A alene hadde brakt X inn i felleseiet. Vilkårene for kjøpet var gjort meget gunstige på grunn av slektskapet, og faktisk kom kjøperen ikke til å betale noe kontant. Noen driftskapital var det heller ikke behov for, da driften gav betydelige Side:331 overskudd som ble opparbeidet av ektefellene i fellesskap. At kjøpet skjedde i mannens navn og at han utad stod ansvarlig for gjelden, er etter rettspraksis ikke avgjørende. Bestemmelsen i ektepakten av 1966 om at X anses for å være innbrakt av mannen, er ugyldig som selvstendig grunnlag for uttak av eiendommen, og også uten betydning som bevis under de foreliggende forhold. Subsidiært gjør fru A gjeldende at lagmannsretten har tolket ektefellelovens §43 tredje ledd uriktig når den er kommet til at denne bestemmelse fører til at avkastningen av salgssummen skal tilfalle mannen alene, selv om eiendommen anses innbrakt av ham. Det dreier seg her om et aktivum som forelå i boet før samlivsbruddet, og som partene i fellesskap har omgjort i penger. Når lovens §43 tredje ledd taler om det som en ektefelle «erverver»etter samlivsbruddet, sikter den bare til nytt erverv, knyttet til ektefellens person eller aktivitet, for eksempel arv eller inntekt av egen arbeidsinnsats. Derimot gjelder bestemmelsen ikke avkastning av kapital som ektefellene allerede har i fellesskap. En annen forståelse vil stride mot liikedelingsprinsippet i skiftelovens §47 og ikke harmonere med det generelle syn som er kommet til uttrykk i de nyere dommer i [[Rt-1973-1391]], [[Rt-1974-439]] og [[Rt-1975-220]]. Heller ikke vil det stemme med svensk og dansk rett. Når det gjelder det annet tvistepunkt - kravet om «skjevdeling» - er fru A enig med de tidligere instanser i at et slikt krav ikke er rettslig avskåret, men hun er uenig i at det ikke finnes tilstrekkelige grunner til å tillate skjevdeling. Hun har imidlertid gitt uttrykk for at en bestemmelse etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37, i tilfelle bare kan treffes for verdien av det som vedkommende har brakt inn i fellesboet, men ikke for de enkelte eiendeler. Hun har også frafalt sin subsidiære påstand for lagmannsretten om at rentene fram til 31. oktober 1970 tilhører fellesboet. For øvrig har den ankende part i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser. Hun har nedlagt påstand: «1. Rentene av salgssummen vedrørende X tilhører fellesboet og deles likt mellom partene. 2. Felleseiet skiftes etter reglene i Ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37. 3. Fru A tilkjennes saksomkostninger for skifteretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Ankemotparten - A - har henholdt seg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner. Han bestrider dog riktigheten av lagmannsrettens bevisbedømmelse når den har funnet at han kom i besittelse av X uten å betale noe av kjøpesummen ifølge kontrakten. Med hensyn til spørsmålet om skjevdeling fastholder han prinsipalt at ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37 overhodet ikke hjemler slik deling ved «bosondring»etter ektefellelovens §39 nr. 1. Han har nedlagt påstand: «1. Den avkastning som A eller Oslo skifterett har ervervet av salgssummen for X, tilhører A som hans særeie. 2. A frifinnes for fru A's krav om skjevdeling av skilsmisseboet etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §37. Side:332 3. Fru A dømmes til å betale sakens omkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.» Ved bevisopptak er avhørt partene og 9 vitner - tre av dem er nye for Høyesterett. Fra begge sider er fremlagt enkelte nye dokumenter som bevis. Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige lagmannsrettens begrunnelse med enkelte tilføyelser. Om avkastningen av salgssummen for X skal jeg bemerke: Jeg kan ikke se at det for Høyesterett er kommet nye opplysninger som på noe vesentlig punkt kan endre lagmannsrettens bilde av den faktiske situasjon. Uten at det spiller noen rolle for min bedømmelse, er jeg også enig når lagmannsretten legger til grunn at utviklingen faktisk førte til at A - delvis som følge av at en vesentlig del av eiendommen ble solgt videre til Hedrum kommune - ikke kom til å betale noe av den kontante del av kjøpesummen som pålå ham ifølge de inngåtte kontrakter. Derimot må jeg med lagmannsretten bygge på at han i forbindelse med kjøpet har betalt iallfall de to beløp på henholdsvis 50.000 og 20.000 kroner som det foreligger kvittering for, uten at det er nødvendig å ta standpunkt til om disse beløp refererer seg til selve eiendommen. Opplysningene i saken ellers viser også at A da kjøpet fant sted, må ha hatt ikke ubetydelige midler til rådighet, uten at det er mulig å fastslå hvor meget. Alt taler for at han i den ene eller annen form har skutt penger inn i forbindelse med kjøpet og som driftskapital. Det har ikke vært hevdet at hustruen på denne tid disponerte egne midler å skyte inn. Avgjørende vekt legger jeg i dette tilfelle ellers på at kjøpet skjedde i mannens navn, og at han alene var ansvarlig for gjelden. Det gjaldt her et rent forretningsmessig forhold hvor det formelle må tillegges en helt annen betydning enn i dommene i [[Rt-1975-220]] og 1976 694 som gjaldt felles bolig, oppført under et bestående ekteskap, hvor hustruen bidrog med sitt arbeid i hjemmet. Noen grunn til å anta at kjøpet i det foreliggende tilfelle skjedde på spesielt gunstige vilkår fordi hustruen var selgerens datter kan jeg ikke finne. Også når det gjelder hustruens medvirkning ved driften både før og etter kjøpet, finner jeg det klart at den lå på et annet plan enn mannens, og at han var den som ledet hotellet. Jeg finner etter dette at X ble brakt inn i fellesboet av mannen, og derfor var undergitt hans rådighet. Betydningen av bestemmelsen i ektepakten av 1966 om at eiendommen X hvis det skulle bli aktuelt anses å være innbrakt av mannen, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på. Om det subsidiære spørsmål om tolkingen av ektefellelovens §43 tredje ledd skal jeg bemerke: Etter denne bestemmelse blir det som den enkelte ektefelle erverver etter samlivsbruddet, vedkommendes særeie. Bestemmelsen gjelder alt erverv, og jeg kan ikke se at den gir noe grunnlag for å stille ren kapitalavkastning i en annen stilling enn andre former for erverv. I begge tilfelle innebærer den at erverv som ville ha gått inn under vedkommendes rådighet før bruddet blir hans eller hennes særeie når ervervet skjer Side:333 etter dette tidspunkt. Et skille etter arten av erverv på dette punkt ville også i mange tilfelle føre til betydelige praktiske vanskeligheter. Hvorvidt lovens regel er den som vil føre til de rimeligste resultater, kan være gjenstand for ulik bedømmelse og kan også stille seg forskjellig etter de konkrete omstendigheter. Men dette er spørsmål som det må høre under de lovgivende myndigheter å ta standpunkt til. Når det endelig gjelder spørsmålet om skjevdeling, er jeg enig med skifteretten og lagmannsretten i at det må være adgang til å treffe bestemmelse om slik deling også hvor hjemmelen for opphøret av formuesfellesskapet er ektefellelovens §39 nr. 1. Men jeg finner som de tidligere instanser at det ikke er grunn til å treffe slik beslutning i dette tilfelle. Anken har ikke ført fram. På grunn av de prinsipielle spørsmål saken reiser, finner jeg imidlertid at saksomkostningene bør oppheves for alle retter. Jeg stemmer for denne dom: 1. Den avkastning som A eller Oslo skifterett har ervervet av salgssummen for X, tilhører A som hans særeie. 2. A frifinnes for fru A's krav om skjevdeling av skilsmisseboet etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr. §37. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Egil Endresen, Røstad og Bendiksby: Likeså. Av skifterettens dom (dommer Anna Louise Beer). - - - Før ekteskapets inngåelse hadde A vært eier og direktør ved - - - Hotell, - - -fra 1944 til han solgte hotellet, våren 1948. - - - Fru A hadde som datter av hotelldirektør B, vokset opp på hotell. Hun hadde handelsgym. og ble ansatt hos A på - - -hotell fra 1.7.46 som kontor- og resepsjonsdame. Noen år etter ekteskapets inngåelse fullførte hun hotellutdannelse ved å ta hotell- og restaurantbrev. - - - Etterat - - -Hotell var solgt, lot A seg engasjere hos sin svigerfar, B, med gjenoppbyggingen av X som B var eier av, men som hadde ligget helt nede under og etter krigen. Etter gjenoppbyggingen, leidde han fra 1.10.49 X av svigerfaren. - - - Det er fremlagt i saken en «kjøpe- og leiekontrakt» datert 10.3.52 hvoretter A kjøpte en halvpart av samtlige eiendommer som B hadde i - - -og - - -og som samlet utgjorde X. Kjøpesummen var kr. 400.000 hvorav kr. 62.500 skulle betales kontant. I tillegg leiet han B's halvpart av de samme eiendommer for kr. 15.000,- i leie pr. år. Imidlertid solgte de to sameierne kort tid deretter en vesentlig del av eiendommene til - - - kommune og endelig solgte så B sin resterende eierpart av eiendommene til A ved kontrakt av 9.7.1952 for en samlet salgssum kr. 150.000,- hvorav hvorav kr. 62.500,-kontant. - - - Side:334 Etterat A hadde kjøpt X, ble restaurantbedriften drevet i hans navn helt frem til salget i 1969. Stedet var bare i drift i sommerhalvåret, men etter det opplyste var det et stort og lønnsomt etablissement med fra 50-70 ansatte i driftstiden. Gjennom alle år deltok fru A i arbeidet på stedet, men det er omtvistet mellom partene hvilket omfang og hvilken verdi hennes arbeid hadde. Ektefellene opprettet 19.6.1953 ektepakt med slikt innhold: «Undertegnede ektefelle fru A og A oppretter herved følgende ektepakt: 1. Ektefellenes aksjeleilighet i - - -med fullt inventar og alt privat innbo beroende på X, herunder et Bechstein konsertflygel, skal være hustruens særeie. Inventarlister er oppsatt. 2. Alt hva hustruen heretter erhvervet ved arv eller på annen måte skal være hennes særeie.» A har forklart at bakgrunnen for ektepakten var at han selv som barn hadde opplevd at hans far gikk konkurs. Han ønsket derfor å sikre hus og hjem for familien i tilfelle det skulle gå dårlig med hans forretningsdrift. Fru A har forklart at ektepakten var foranlediget av hennes foreldres ønske om at hennes arv skulle være hennes særeie. - - - Den 19. desember 1966 opprettet ektefellene ektepakt med slikt innhold: «(Undertegnede ektefeller fru A og A bestemmer og vitterliggjør herved følgende endringer i sin ektepakt opprettet 19/6 1953: 1. Det særeie som ble opprettet for hustruen bortfaller. Vi skal for fremtiden ha fullstendig felleseie. Dette innebærer også at samtlige faste eiendommer som vi har, er felleseie, dog slik at de eiendommer som hustruen arvet etter sin far, har hun krav på å ta ut av felleseiet, hvis dette skulle bli aktuelt. På tilsvarende måte anses eiendommen X å være innbrakt av mannen, med tilsvarende rettigheter som hustruen. 2. De aksjer som har tilhørt ektefellene i A/S - - -restaurant og A/S Restaurant - - -fordeles med 50 % på hver. 3. Det forutsettes at hustruen tilsettes som daglig leder av - - - - - restaurant. 4. I forholdet mellom ektefellene er disse enige om at mannen skal være daglig leder av A/S Restaurant - - - Oslo, 19. desember 1966. Fru A A» - - - Fru A har forklart at denne ektepakten ble opprettet fordi A beskyldte henne for å ønske separasjon fordi det lønnet seg for henne. A bestrider dette og hevder at ektepakten ble opprettet fordi det etablerte en naturlig ordning etter forholdene. Som foran nevnt flyttet så fru A med barna hjemmefra den 15.12.1967 og ektefellene levet faktisk separert helt frem til de ble skilt i februar 1971. Retten skal bemerke. - - - Det første retten må ta stilling til er om avkastningen av salgssummen for X helt eller delvis tilhører A og fru A's fellesbo som skiftes i Oslo skifterett. Skifteretten kan ikke skjønne annet enn at det helt avgjørende for Side:335 løsningen av dette spørsmål, må bli tolkingen av F §43, tredje ledd, - om også renter (avkastning) av bankinnskudd som er felleseie anses som noe en ektefelle (erverver». I så fall blir rentene ifølge lovbestemmelsens klare ordlyd særeie for den av ektefellene som er erververen, dersom ervervet er skjedd under faktisk separasjon, eventuelt etterat separasjon eller skilsmisse eller opphevelse av formuesfellesskapet er krevd. Etter rettens oppfatning må uttrykket «det en ektefelle erverver» omfatte det samme i F §43, tredje ledd som i F § II idet man må gå ut fra at sentrale ord og begreper har samme meningsinnhold i de forskjellige lovparagrafer i denne lov. Det er helt alminnelig blant folk flest å betrakte renter som en ekstrainntekt, et erverv som den ektefelle får som eier - har innbrakt - bankinnskuddet i felleseiet. Loven - F - har ikke en eneste bestemmelse som gir grunnlag for å anta at det etter loven skal gjelde noe annet, - at formuesavkastning mer må betraktes som Verdiøkning av formuen enn som nytt erverv. Tvertimot, regelen i F §24, annet ledd om at avkastning av særeie blir felleseie såfremt ikke annet er gyldig bestemt, viser at i F er avkastning en selvstendig og fra vedkommende formuesmasse klart atskilt verdi. Retten kommer derfor til at dette skifte av ektefellenes felleseie ikke omfatter hva hver av ektefellene ervervet - herunder avkastningen av salgssummen av X - etterat de ble faktisk separert. All avkastning av denne salgssum - som ektefellenes andre nye erverv etter separasjonen - må i samsvar med F §43, tredje ledd bli deres særeie. A - saksøkeren - har nedlagt påstand om at all rente av salgssummen for X tilhører ham som hans særeie idet han hevder alene å ha innbrakt X i felleseiet. Fru A har krevd likedeling av avkastningen fordi hun mener ektefellene innbragte X i fellesskap. Retten har vært noe i tvil om skifteretten egentlig har domskompetanse til å avgjøre dette tvistespørsmål når verdiene i alle fall blir særeie. Men man antar at det her må være naturlig å finne hjemmel i skiftelovens §11, første ledd. Særeie ifølge F §43, tredje ledd har en så nær tilknytning til omfanget og innholdet av partenes felleseie som er under offentlig skifte og dermed partenes «boslodd»at det ville være ytterst søkt og upraktisk om dette spørsmål ikke skulle pådømmes av skifteretten i en skiftetvist som denne. Først og fremst må man da vurdere om det etter at formuesfellesskapet er opphevet og felleseiet er under skifte, overhodet er relevant å tillegge spørsmålet om hvem av ektefellene som har innbrakt i formuen, betydning for hvem av dem som eier avkastningen av vedkommende formuesmasse som særeie. Forholdet er jo at loven - skifteloven §47 og F §12 - dekreterer at etterat formuesfellesskapet er opphevet, skal det beholdne felleseie deles likt mellom ektefellene. Det blir spørsmål om man ikke da må dele all avkastning av felleseiets enkelte formuesposter likt mellom ektefellenes særeier mens skiftet pågår og altså uavhengig av hvem av ektefellene som opprinnelig innbrakte formuen i felleseiet. Skifteretten kan ikke finne at en slik likedeling av avkastning under skiftet kan være gjeldende rett. Det er «det beholdne felleseie»og ikke de enkelte formuesposter som boet består av som er gjenstand for likedeling mellom ektefellene. Videre er det det beholdne bo slik dette er på oppgjørsdagen for skiftet, som etter reglene i skiftelovens 7. kapitel skal deles likt, jfr. også Høyesteretts dom av 5.4.1974 l.nr. 31 B. Inntil denne delingen er Side:336 gjennomført, må da hver ektefelle - når ikke annet er bestemt - anses enerådig og eneansvarlig for den del av felleseiets aktiva- og passiva poster som han innbragte i boet. Det følger av dette sammenholdt med F §43, tredje ledd at avkastningen av felleseiets ufordelte formuesposter under skiftet da må bli særeie alene for den av ektefellene som har innbrakt vedkommende formuespost i boet. Denne ordning kan selvsagt føre til at den ene ektefelle under skiftet har fordelen av å få avkastning av en større samlet formue enn den han etter delingen beholder som sin eiendom. Man må imidlertid ikke glemme at det er denne ektefelle som på grunn av reglene om felleseiets likedeling, må avgi en del av sin formue til den annen ektefelle som ved delingen tross alt erverver mer formue enn vedkommende selv har innbragt i felleseiet. Det ville også være forbundet med store praktiske problemer i mange tilfelle å beregne og halvere felleseiets formuesavkastning til enhver tid under skiftet, f.eks. hvis en del av formuen var investert kapital i en ektefelles næringsvirksomhet, slik at avkastningen av denne dels var kapitalsavkastning, dels resultat av ektefellens arbeidsinnsats. Saksøkte kan ikke høres med at man kan bedømme såkalt «ren kapitalavkastning»på en annen måte under skiftet enn annen kapitalavkastning, - det er ingen lovhjemmel for dette, og en slik ordning ville da også kunne virke meget tilfeldig. Det avgjørende for spørsmålet om A alene har rett til hele avkastningen av salgssummen av X som særeie eller om ektefellene skal ha en halvpart (som særeie) hver, blir da om A alene har innbragt denne kapital i felleseiet eller om den er innbragt av ektefellene i fellesskap. Etter å ha gjennomgått de foreliggende bevisligheter, herunder blant annet ektepaktene av 1953 og 1966, finner skifteretten å måtte bygge på at A alene må sies å ha innbragt X i felleseiet. Såvidt en har forstått, var X i 1952 en igangværende bedrift av en så betydelig størrelse at det var nødvendig fra første stund med en erfaren og kapitalsterk person som bedriftsleder og eier. Etter det opplyste om A's formues- og inntektsforhold den gang og om kjøpet finner retten det overveiende sannsynlig at A hadde etter datidens forhold betydelige kontante midler som man må gå ut fra han investerte i kjøpet av hotellet. Det er intet som tyder på at han fikk etablissementet billig fordi selgeren var hans svigerfar. Etter opplysningene må man også gå ut fra at A i 1952 var meget vel kvalifisert til å kjøpe restaurantbedriften og påta seg eneansvaret for stedets fortsatte drift. Som tidligere eneeier og direktør for - - -hotell i 4 år og i 2 år som leier av X må han ha vist at han var en dyktig fagmann, som åpenbart klarte å få de hoteller han ledet, til å bli lønnsomme bedrifter. Den fremlagte ligningsattest viser formue og inntekt som etter pengeverdien den gang må ha vært usedvanlig høye for en så vidt ung mann. Selvom hans hustru allerede den gang også var et dyktig hotellmenneske, kan man ikke komme forbi at hennes kvalifikasjoner på den tid var langt mer beskjedne enn A's. Hun var 5 år yngre enn ham, var uten formue og uten erfaring som selvstendig hotell/bedriftsleder. Kjøpekontrakten ble inngått med bare A som kjøper og han ble alene utad eneansvarlig for driften i alle relasjoner overfor myndighetene, kreditorer, arbeidstakere og restaurantgjester. Det kan neppe være særlig tvil om at på ervervstiden i 1952 var det bare A som innbragte X i felleseiet. Spørsmålet er så om fru A på noe senere tidspunkt er blitt «med- Side:337 erverver»av bedriften. Det er ført bevis for at fru A i høy grad deltok i arbeidet på X, særlig med regnskapsarbeid og annet kvalifisert arbeid. Etter skifterettens oppfatning kan imidlertid en slik arbeidsinnsats i ektefellens næringsbedrift i dette tilfelle ikke føre til at formueskomplekset X nå for en halvparts vedkommende anses innbragt i felleseiet av fru A. For det første mener retten at en ektefelle ikke kan bli medeier i sin ektefelles betydelige næringsvirksomhet og følgelig medansvarlig for bedriftens gjeld uten at det er avtalt mellom ektefellene på gyldig måte eller på annen måte fremgår helt utvetydig og klart av omstendighetene. I nærværende tilfelle tyder de avtaler ektefellene har gjort med hverandre skriftlig - de to ektepakter - på at det nettopp ikke var meningen at fru A skulle være medansvarlig for bedriften X og dens eventuelle gjeld. Det må dessuten anses på det rene at X ikke ble bygget opp av ektefellene A - den var en igangværende bedrift da A kjøpte den, og den etterfølgende lønnsomme drift i mange år skyldtes sikkert mange andre forhold enn ektefellene A's felles arbeidsinnsats. Sluttelig vil skifteretten bemerke at retten ikke er enig med saksøkte i at den siste ektepaktens bestemmelse om at X skal anses innbragt av mannen «dersom det blir aktuelt»må være ugyldig fordi den gir bestemmelse om formuens fordeling ved formuesfellesskapets oppløsning. En avgjørelse om hvem som har innbragt en gjenstand i felleseie har betydning også i mulig «aktuelle»tilfelle mens felleseiet består f.eks. ved rett til salg av gjenstanden, ved spørsmålet om ansvar for gjeld. Men ektepaktens uttrykksmåte er noe uklar og retten har derfor ikke funnet å kunne tillegge den alene avgjørende betydning for spørsmålet om X virkelig var innbragt av A alene. - - - Det gjenstår så å ta stilling til det siste tvistepunkt i saken, fru A's krav om skjevdeling av boet etter ekteskapslovens §37, jfr. §54, jfr. §43, første ledd. Skifteretten er merksam på at professorene Arnholm og Lødrup begge lærer med bred penn at loven ikke åpner adgang til skjevdeling ved bosondring, hjemlet i F §39, nr. 1 som jo var grunnlaget for formuesfellesskapets opphevelse i ektefellenes bo. Ingen av dem drøfter imidlertid om dette nødvendigvis også må gjelde dersom ektefellene blir separert eller skilt før felleseiedelingen er gjennomført. Skifteretten mener at det ville være urimelig i slike tiffelle å anse adgangen til å kreve skjevdeling avskåret og kan heller ikke se at lovreglene er slik formulert og plassert at det er nødvendig å tolke loven så firkantet og formalistisk. En annen sak er at skifteretten ikke kan gi fru A medhold i at det foreligger tilstrekkelige reelle grunner i dette tilfelle til at skjevdeling kan tillates. For det første vises det til at ektefellene var gift med hverandre i over 20 år. Etter et så langvarig ekteskap må det etter skifterettens mening helt ekstraordinære grunner til for å tillate skjevdeling. Det sier seg selv at det etter så langvarig ekteskap svært ofte vil by på nesten uløselige problemer å rekonstruere hvilke verdier som skriver seg fra hva hver av partene innbragte ved ekteskapets inngåelse. Det er ikke bevist at ekteskapets oppløsning var forårsaket av særlig dårlig forhold fra en av ektefellenes side og det er heller ikke bevist at fru A i årenes løp og gjennom sitt særeie innbragte i felleseiet betydelig større formuesverdier enn A samlet gjorde. Det er forståelig at fru A angrer på at hun så sent som i 1966 gikk med på å la sitt særeie bortfalle, men dette gjorde hun med åpne øyne til Side:338 tross for advarsler og til tross for at forholdet mellom henne og mannen var slik at skilsmisse kunne bli aktuelt. Man må anta at fru A da tross alt mente at likedeling ved eventuell skilsmisse egentlig kunne være en rettferdig ordning, alle forhold tatt i betraktning. Den omstendighet at hun i 2 år under skiftet også deltok i forliksforhandlinger basert på likedeling, uten å nevne muligheten av å kreve skjevdeling, indicerer også at likedeling i dette bo antagelig er mest nærliggende og dertor en mindre urimelig ordning enn total skjevdeling. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann Erling Haugen, lagdommer Anton Hiort og hjelpedommer Bjarne Lende): - - - Lagmannsretten bemerker: 1. Avkastningen av salgssummen for X. Under ankeforhandlingen er opplyst at B kjøpte X i 1940 for kr. 140.000,-. Senere ble 4 bygninger solgt for kr. 200.000,-. Under krigen var eiendommen beslaglagt av tyskerne som betalte kr. 1.500,- pr. måned i leie. Etter krigen var eiendommen en tid disponert av norske militære styrker, og da gjenoppbygningen ble påbegynt i 1948, lå eiendommen helt nede. Da A hadde solgt - - -Hotel, flyttet han til X i april 1948. Etter hans opplysninger var det avtale mellom ham og B at de skulle gå i kompaniskap om eiendommen og driften av denne når den var gjenoppbygget. Avtalen ble ikke gjennomført. Gjenoppbyggingen ble foretatt under ledelse av A. Han opplyser selv at han gjennomførte arbeidet ved hjelp av to håndverksmestere og 60-80 arbeidere. B bodde ikke på stedet og var bare nede på stedet 3-4 ganger i gjenoppbygningsperioden. Etter A's mening hjalp fru A ikke til i denne periode. Hun derimot hevder at hun deltok med matlagning, sying av gardiner m.v. Under ankeforhandlingen er det ikke klarlagt hvor mange kontante midler A skjøt inn til oppbygningsarbeidet. Selv hevder han at han skjøt inn vel kr. 200.000,- samt maskineri som han hadde beholdt fra - - - Vaskeri. Han opplyser at ved siden av kontantbeløpet fra salget av - Hotel, kr. 50.000,-, hadde han tjent godt i årene 1945-1948 ved kjøp og salg av aksjer, biler og alt som kunne omsettes. Disse penger var ikke oppgitt til ligningsmyndighetene. I den udaterte kontrakt om leie av X fra I. oktober 1949 er det også angitt at han hadde en pantobligasjon i eiendommen på kr. 100.000,-. Under ankeforhandlingen er det videre fremlagt kvitteringer for innbetalinger i 1948 av i alt kr. 100.000,- til B eller dennes bank. Ifølge A hadde B ingen likvide midler å sette inn i oppbygningen. X ble gjenåpnet 1. mai 1949. A sto for driften som skjedde for hans regning, og fra 1. oktober samme år fikk han kontrakt om å leie hele eiendommen et år for kr. 25.000,-. Fru A mener at dette var en meget gunstig kontrakt som tydelig viser at B ville tilgodese sin datter og svigersønn. Hun viser i denne forbindelse til at ifølge mannens opplysninger var det innskudt ca. 1 mill. kroner i forbindelse med gjenoppbygningen. Selv om mannen skulle dekke pantegjeldsrenter av en pantegjeld opp til kr. 400.000,- og ikke ha renter av sin egen obligasjon i eiendommen på kr. 100.000,-, kunne kontrakten da ikke være inngått på rent forretningsmessig basis. Side:339 Lagmannsretten har ikke tilstrekkelige holdepunkter til å fastslå at leiekontrakten var særlig gunstig overfor mannen. Det er ikke nærmere fastslått hvor stor pantegjelden til utenforstående var på nevnte tidspunkt, og mannen hadde også selv ca. kr. 200.000,- innestående i bedriften. Endelig kan det ved fastsettelsen av leiesummen ha vært tatt hensyn til at mannen hadde forestått gjenoppbyggingen, og kontrakten gjaldt bare et år. Leiekontrakten kom til å gjelde i to år. Grunnen til at den opphørte fra 1. oktober 1951 var at B ville ha sin egen sønn inn i driften, og A reiste til USA etter å ha fått fullt oppgjør fra B. Oppholdet i USA ble av kort varighet. B ba A komme tilbake fordi det hadde oppstått alvorlige vanskeligheter ved X. Skjenkerettsbevillingen var inndratt, og det var konflikt med personalet. Etter hjemkomsten overtok A halvparten av X ved kontrakt av 10. mars 1952. Kjøpesummen var kr. 400.000,- hvorav kr. 62.500,- skulle betales kontant. Dessuten overtok A alle beholdninger i bedriften mot kontant betaling. Våren 1952 kjøpte - - -kommune mesteparten av eiendommen for kr. 550.000,-. Av dette skulle kr. 50.000,- betales kontant, mens kommunen overtok kr. 500.000,- av pantegjelden. Det neste trinn i utviklingen var at B solgte sin halvdel av den resterende eiendom til A ved kontrakt av 9. juli 1952. Kjøpesummen var kr. 150.000,-. A skulle overta pantegjeld for kr. 87.500,-, mens kr. 62.500,- skulle dekkes på annen måte. I saken er fremlagt et utkast til overenskomst, datert 20. april I 952, om at kjøpesummen ifølge kontrakten av 10. mars 1952 skulle reduseres med kr. I 50.000,- på grunn av skjenkerettsnektelse. Det er imidlertid på det rene at X fikk skjenkerettsbevilling igjen fra 16. mai 1952, og lagmannsretten legger til grunn at det ikke ble noe av den påtenkte reduksjon. Den 7. januar 1953 ble det inngått overenskomst mellom B og A om det endelige kontantoppgjør for overtagelsen av X. I overenskomsten heter det: «I kontrakten av 10. mars 1952 skulle kjøperen A betale selgeren kr. 62.500,- kontant ved overtagelse av en halvpart av - - - - og ved kontrakt av 9. juli 1952 skulle kjøperen betale selgeren kr. 62.500,- etter overtagelse av pantegjeld - halvparten av kr. 175.000,- - kr. 87.500,-. Selgeren direktør B har fått utbetalt kr. 50.000,- ved pantobligasjonslån oppnådd i Nasjonalhjelpen og kr. 25.000,- etter salget til - - -kommune. Den resterende del av den kontante kjøpesum blir således kr. 50.000,-. På grunn av at skjenkerettsbevilgning ikke ble innvilget til direktør B våren og sommeren 1952, kunne kjøperen ikke betale den kontante del av kjøpesummen og var heller ikke forpliktet til dette, da kontrakten av 10. mars 1952 var gjort avhengig av skjenkerettsbevilgningen. Da forholdet nå er avklaret ved delvis salg til - - -kommune, er selger og kjøper blitt enige om at det resterende oppgjør vedrørende de 2 forannevnte kontrakter - tilsammen kr. 50.000,- - betales over 10 år. Første gang 1. september 1953. Kr. 5.000,- blir å betale hvert år pr. l. september. Hovedstolen blir ikke å forrente, men 41/2 % rente blir å betale ved misligholdelse av terminene.» Fru A har således rett når hun anfører at A kom i besiddelse av X uten at han ved ervervelsen betalte noe av kjøpesummen ifølge kontraktene. Side:340 Som det fremgår av skifterettens dom har imidlertid mannen lagt fram kvitteringer som viser at han har betalt mer enn kontraktene viser. Den ene kvittering er datert 11. mars 1952 og lyder: (D.d. mottatt oppgjør iflg. kjøpekontragt av 10. ds. Samtidig mottatt kr. 50.000,- som er betalt utenom kontragten efter avtale. B.» Den første del av kvitteringen kan gjelde overtagelsen av bedriftens beholdninger. Siste del av kvitteringen gjelder etter mannens opplysninger tillegg til kjøpesummen, og annen rimelig forklaring er ikke gitt. Videre er det lagt fram kvittering av 18. juli 1952: «Mottatt i forbinnelse med overdragelse ved X, kontant kr. 20.000,-. B.» Heller ikke for dette beløp er det gitt annen nærmere forklaring enn at det er tillegg til den offisielle kjøpesum. Lagmannsretten behøver imidlertid ikke å ta standpunkt til om det virkelig er betalt noe (under bordet». Det avgjørende må være at pengene er betalt for å erverve X, og at beløpene ble skaffet til veie av mannen. Videre trengtes det driftskapital. Etter salget til - - -kommune ble den resterende del av eiendommen drevet som friluftsrestaurant om sommeren, og i sesongen var det 60-80 ansatte. Det er uten videre klart at for å drive så vidt stort, måtte det driftskapital til i form av kontanter og/eller kredit. Det var mannen som skaffet den nødvendige driftskapital. Hustruen hadde ikke noe å skyte inn. Kjøpene var skjedd i mannens navn, og han var ansvarlig for gjelden. Hustruen visste ikke hvor mange penger mannen hadde, og hun deltok ikke i forhandlingene om kjøpet. Mannen var også ansvarlig for driften både overfor de ansatte og overfor offentlige myndigheter. Lagmannsretten er enig med mannen i at når det gjelder en bedrift av den størrelsesorden det her er tale om, må det legges større vekt på det formelle enn når det er tale om et småbruk eller et hus som er beregnet på å bli brukt av ektefellene i fellesskap. Skulle det i et tilfelle som nærværende være tvil om hvem som var eier og leder av bedriften, kunne det oppstå store vanskeligheter. Etter lagmannsrettens mening foreligger det heller ikke noe som tyder på at X ble overdratt rimelig fordi salget skjedde til selgerens svigersønn, eller at selgeren hadde forutsatt at hans datter skulle være medeier i bedriften. Lagmannsretten er enig med mannen og skifteretten i at hustruen ikke ved sitt arbeid kan sies å ha vært med på å innbringe eiendommen i felleseiet. I den første tid etter at eiendommen var kjøpt, var det naturlig at hun av hensyn til barna ikke kunne være med så meget i restaurantdriften (et barn født i 1948 og et barn i 1952). Det er i denne tid eiendommen ble ervervet, men heller ikke senere da hustruen tok mer aktivt del i virksomheten, var hennes arbeid av den art at det kan sies at hun har medvirket til å erverve hotellet. Hun førte bøkene, hadde etter sin egen forklaring delvis tilsyn med de ansatte og tok øyensynlig et tak hvor det trengtes. Det var imidlertid mannen som ledet hotellet. Til det hadde han da også langt bedre forutsetninger enn henne. Hun hadde vokst opp i hotellmiljø og hadde et par års praksis på hotell. Sin hotellutdannelse avsluttet hun etter at hun var blitt gift. Mannen derimot hadde praksis fra flere Side:341 hoteller i stillinger som kjøkkensjef, resepsjonsjef og hovmester. I 4 år hadde han eiet og drevet - - -Hotel. Lagmannsretten finner etter dette at mannen må anses for å ha brakt X inn i fellesboet, og den ser ektepakten av 1966 (referert i skifterettens dom) som et bevis for at hustruen også har ment det. Riktignok kan ektefeller ikke på forhånd avtale hvem som skal anses for å ha innbrakt bestemte aktiva, men når hustruen underskriver på at mannen skal anses for å ha innbrakt X, må det være fordi hun mente det var riktig. Det tilføyes at med ordene «hvis dette skulle bli aktuelt»er det etter bevisførselen tenkt på skilsmisse som da var en nærliggende mulighet. Etter dette finner lagmannsretten på samme måte som skifteretten at X er innbrakt av mannen og hørte til hans rådighetsområde. Eiendommen ble i 1969 solgt til - - -kommune, og salgssummen, kr. 1.856.000,- ble innsatt i bank. Av innestående fikk hver av ektefellene i 1972 utbetalt kr. 250.000,-. Senere har mannen hevet så vidt meget at det pr. 31/7 1975 sto inne på kontoen kr. 305.574,-. Påløpne renter på kontoen, kr. 268.324,-, er da regnet med. Det er dette rentebeløp mannen mener skal tilfalle ham som særeie. Hustruen derimot hevder at all avkastning av kapitalen skal tilfalle fellesboet. Lagmannsretten er enig med skifteretten i at forholdet kommer inn under ektefellelovens §43 tredje ledd. Ved skifte av et dødsbo trekkes boets verdier i alminnelighet inn til skifteretten som forvalter dem. Det gjøres ikke ved skifte av fellesboer. Når ikke annet er bestemt, jfr. skiftelovens §59, beholder da hver av ektefellene rådigheten over og ansvaret for de aktiva og passiva som vedkommende har brakt inn i boet. Følgen må være at ektefellelovens §43 tredje ledd kommer til anvendelse på den inntekt som aktivapostene fører til. Det er ikke de enkelte formuesposter, men det beholdne felleseie som skal deles likt mellom ektefellene, jfr. skiftelovens §47. Som anført av hustruen har rettspraksis søkt å gjøre denne regel om likedeling så effektiv som mulig. Blant annet gjelder det ved skiftetakst hvor taksten etter høyesterettsdom i [[Rt-1974-439]] bør avholdes så nær opp til oppgjørsdagen som mulig. Grunnen er at i en tid da eiendomsverdier og priser stiger sterkt, kan den ene ektefelle få en fordel fremfor den annen hvis taksten knyttes til et tidligere tidspunkt. Verdistigning er imidlertid noe helt annet enn avkastning. I loven er det heller ikke noen bestemmelse om når skiftetakst skal holdes. Derfor står domstolene mer fritt enn når det gjelder avkastning hvor bestemmelsen i ektefellelovens §43 tredje ledd, kommer inn. Etter denne bestemmelse blir det en ektefelle erverver etter samlivsbrudd vedkommendes særeie. Fra denne regel er det ikke gitt noe unntak. Den er helt generell og må gjelde avkastningen av alle aktiva som ektefellen har rådigheten over. Den må også omfatte kapitalinntekter. Når det gjelder den danske høyesterettsdom som hustruen henviser til, bemerkes at det av det fremlagte materiale ikke fremgår om det i Danmark er en rettsregel som tilsvarer ektefellelovens §43 tredje ledd. Ordningen med driftsvederlag synes også ukjent i Norge. Det vaniige er at hver av ektefellene fortsetter sin virksomhet og tar alle inntekter av den. I dette tilfelle ville det ikke være noen vanskelighet forbundet med å la kapitalinntektene gå inn i fellesboet. Annerledes ville spørsmålet stille seg hvis det gjaldt Side:342 inntekter fra en bedrift, og disse dels var kapitalavkastning, dels skrev seg fra arbeidsinnsats. Skulle kapitalavkastningen da være felleseie og arbeidsinntektene særeie, ville det lett oppstå store vanskeligheter. Lagmannsretten finner etter dette at avkastningen av salgssummen for X tilhører mannen som særeie. Da samlivsbruddet fant sted i desember 1967, og salget skjedde i 1969, gjelder dette hele avkastningen. - - - 3. Skjevdelingen. Når det gjelder spørsmålet om skjevdeling, er lagmannsretten enig med skifteretten og kan i stor utstrekning henholde seg til dens begrunnelse. Hustruen begjærte bosondring den 3. juli 1970, og samme dag reiste hun separasjonssak mot mannen ved Oslo byrett. Under disse omstendigheter må det etter lagmannsrettens mening være adgang til å kreve skjevdeling etter ekteskapslovens §54, jfr. §37, hvis de materielle betingelser er til stede. Etter en samlet wrdering finner imidlertid lagmannsretten på samme måte som skifteretten at det ikke er grunn til å tillate skjevdeling. Det er nok så at ektefellene bare hadde hatt fullstendig felleseie i et år da det kom til brudd mellom dem i desember 1967, men ektepakten av 19. desember 1966, som gjennomførte fullstendig felleseie, var etter hustruens forklaring opprettet nettopp med skilsmisse for øye. Det var etter hennes vilje og initiativ ektepakten ble opprettet, og hun gjennomførte sin vilje til tross for sterke advarsler fra sin juridiske rådgivers side. Selv om hun på den tid var sterkt deprimert på grunn av vanskeligheter innen familien, kan det da ikke legges særlig vekt på at arven etter hennes far var hennes særeie etter ektepakten av 19. juni 1953. Til det kommer at hustruen bare hadde delvis særeie. Helt fra ekteskapet ble inngått i 1948 hadde ektefellene også hatt felleseie, og det ville by på store vanskeligheter å gjennomføre skjevdelingen for denne del av felleseiet. Hustruen vil begrense skjevdelingen til at hun forlods uttar arven etter sin far. Arven omfatter eiendommen på - - -og et par andre konkrete, bestemte ting, og forsåvidt ville skjevdelingen ikke by på praktiske vanskeligheter. Det kan heller ikke være noe i veien for at en ektefelle begrenser sin egen rett på denne måte, men betingelsen må være at betingelsene for fullstendig skjevdeling foreligger. Får hustruen rett til forlods å utta det hun har innbrakt, oppstår det også en tilsvarende rett for mannen, og hvis han krever å få ta ut hva han har innbrakt i fellesboet ved ekteskapets inngåelse, vil det oppstå meget store praktiske vanskeligheter. - - - Side:343 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
