Rediger Høyesterett: Rt-1977-363 (1)

Fritekst:

I sak mot Østfold fylkeskommune med påstand om at fylkeskommunen var erstatningsansvarlig for økonomisk skade påført ved et operativt inngrep, avsa byretten frifinnelsesdom. Bjørn Andersen v/ verger påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og krevet for lagmannsretten at sykehusjournalene ble fremlagt. Journalene hadde for byretten vært tilgjengelig for oppnevnte sakkyndige i saken og for behandlende lege under hans vitneforklaring. Eidsivating lagmannsrett v/ forberedende dommer avsa kjennelse om at sykehusjournalene ikke skulle tillates fremlagt. Bjørn Andersen v/ verger påkjærte lagmannsrettens kjennelse og hevdet at lagmannsretten hadde tatt feil når den hadde nektet utlevering. Østfold fylkeskommune som hevdet at kjennelsen var riktig, gjorde gjeldende Side:364 at journalene var uegnet som bevismiddel, og at de av prinsipielle grunner ikke burde tillates fremlagt. Det ble anført at journalene ofte inneholder private noteringer, og er beregnet på intern bruk. De er skrevet av og for leger. En adgang til å kreve slike journaler fremlagt, ville kunne påvirke legenes journalføring slik at ikke alle opplysninger av interesse kommer frem. Det ble videre gjort gjeldende at journalene måtte anses å tilhøre de respektive sykehus og at det måtte være den til enhver tid ansvarlige medisinske leder av sykehuset som måtte ha disposisjonsretten over journalene. Det ville skape uholdbare tilstander om en lege som ikke lenger var ved sykehuset, endog uten å være part i saken skulle kunne treffe avgjørelse om journalene. Begge parter påberopte seg høyesterettsadvokat Trampe Kindts artikkel i [[Rt-1957-129]]. Kjæremålsutvalget uttalte: Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må tas til følge. Etter tvistemålslovens §250 første ledd kan et skriftlig bevis som er i en parts besittelse, kreves fremlagt når det ikke inneholder noe som parten etter reglene om vitnesbyrd ville være utelukket fra eller fritatt for å gi forklaring om. Taushetsplikten er i det foreliggende tilfelle ikke til hinder for fremleggelse. Det er pasienten selv som krever fremleggelse, og det foreligger intet om at taushetsplikt i forhold til andre skulle være til hinder for at deler av dokumentet fremlegges. Spørsmålet i denne sak er for det første om sykehusjournalene kan nektes fremlagt fordi de må anses som interne dokumenter unntatt fra fremleggelsesplikt. Dette spørsmål må avgjøres etter de regler som ellers gjelder for fremleggelse av skriftlige bevis i en rettstvist for domstolene, regler som i hovedsak går ut på at fremleggelsesplikt foreligger i samme utstrekning som det ville ha foreligget plikt til å avgi vitneforklaring om det som dokumentet inneholder, tvistemålslovens §249 flg. Dette gjelder også interne arbeidsdokumenter i den utstrekning de har bevisverdi, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelser i [[Rt-1960-1391]] og [[Rt-1970-1543]]. Det er ikke hevdet at de sykehusjournaler som det her gjelder, ikke skulle ha bevisverdi. Videre er spørsmålet i denne sak om fremleggelsesplikten etter tvistemålslovens §250 må begrenses ut fra de prinsipielle hensyn som sykehuset og fylkeskommunen påberopte. En begrensning ut fra slike hensyn har ingen forankring i tvistemålslovens fritagelsesregler. Derimot har forvaltningslovens §19 første ledd punkt c for så vidt angår partsoffentlighet i forvaltningssaker om enkeltvedtak en bestemmelse om at en part ikke har rett til å gjøre seg kjent med et dokument for så vidt det inneholder opplysninger om noe som det av hensyn til partens helse eller hans forhold til personer som står ham nær, må anses utilrådelig at han får kjennskap til. Utvalget utelukker ikke at også fremleggelsesplikten etter tvistemålslovens §250 kan måtte undergis en viss begrensning ut fra hensyn av slik art som nevnt i den refererte bestemmelse i forvaltningsloven. Det foreligger imidlertid i denne sak intet om at det skulle kunne få uheldige Side:365 virkninger for pasienten om alle opplysninger i sykejoumalene kommer frem. Behandlende lege har ikke motsatt seg fremleggelse. Utvalget tilføyer at det etter utvalgets oppfatning ikke er tilstrekkelig at journalene stilles til disposisjon for de sakkyndige i saken og for den behandlende lege i forbindelse med hans vitneforklaring. Etter tvistemålslovens §250 har parten selv rett til å se dokumentet. Etter dette tas den kjærende parts påstand om fremleggelse av sykehusjournalene til følge. Det samme gjelder påstanden om saksomkostninger. Kjennelsen er enstemmig. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt