Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Schweigaard Selmer: I henhold til avtale av 18. april 1975 overdrog Mary og Odd Bjørn Hals; som eiere av gnr. 33 bnr. 9 og 66 i Molde, et areal til Molde kommune. Arealet, som er godkjent Side:834 regulert til friområde, skulle kommunen benytte til opparbeidelse av idrettsanlegg for Sportsklubben Rival, som hadde måttet avstå sitt tidligere anlegg i forbindelse med anlegg av Molde flyplass. Ifølge avtalen skjedde avståelsen under ekspropriasjonstvang, og erstatningen skulle fastsettes ved skjønn etter skjønnslovens §4. Romsdal herredsrett avhjemlet 20. september 1975 skjønn med slik slutning: «Erstatningen for overdragelsen av parsell av gnr. 33, bnr. 9 i Molde fastsettes slik: 1. TEIG I på 1.7 dekar til kr. 10,-pr.m2 2. TEIG II på 1.3 dekar til kr. 8,-pr. m2 3. TEIG III på 8.8 dekar til kr. 5,50 pr. m2» I skjønnsretten var det dissens vedrørende erstatningene for teig II og III. Flertallet fant at begge teigene måtte bli å vurdere som tomtegrunn etter ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1, og fastsatte derfor erstatningene etter salgsverdi som tomtegrunn. Mindretallet, formannen og en skjønnsmann, mente at erstatningene skulle fastsettes etter jordbruksverdi til henholdsvis kr. 6 og kr. 2 pr. m2. I tillegg stemte mindretallet for en engangssum på kr. 8.000 «som driftsulempe for en dårligere arrondering på den gjenværende teig». Skjønnsretten fant enstemmig at Mary og Odd Bjørn Hals' påstand om erstatning for ulempe for øvrig ikke kunne tas til følge. Molde kommune påanket skjønnet til Frostating lagmannsrett for så vidt angikk erstatningsfastsettelsene for teig II og III, jfr. slutningens punkt 2 og 3. Mary og Odd Bjørn Hals motanket over skjønnsrettens avgjørelse av kravet om ulempeerstatning. Lagmannsretten avsa 18. oktober 1976 dom med slik domsslutning: «Romsdal herredsretts skjønn av 20/9 1975 stadfestes forsåvidt angår erstatningsfastsettelsene i slutningens pkt. 2 og 3. Skjønnet oppheves forsåvidt angår avgjørelsen om at Mary og Odd Bjørn Hals ikke gis erstatning for ulemper. Molde kommune tilpliktes å betale til Mary og Odd Bjørn Hals saksomkostninger for lagmannsretten med 6.920 - sekstusennihundreogtjue - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» Dommen er avsagt under delvis dissens, idet én dommer fant «det meget tvilsomt om skjønnsrettens flertall har brukt ekspropriasjonserstatningsloven riktig når den har tilkjent tomteerstatninger for teig II og III med henvisning til lovens §4 nr. 1, iallfall gir ikke skjønnsgrunnene tilstrekkelige opplysninger til å bekrefte det». Molde kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt slik påstand: «1. Romsdal herredsretts skjønn av 20.9.1975 oppheves så langt det er påanket og hjemvises til ny behandling. 2. Romsdal herredsretts skjønn av 20.9.1975 stadfestes forsåvidt igår avgjørelsen om at Mary og Odd Bjørn Hals ikke gis erstatning for ulemper.» Mary og Odd Bjørn Hals har tatt til gjenmæle og har nedlagt denne påstand: Side:835 « 1. Frostating lagmannsretts dom av 18. oktober 1976 stadfestes. 2. Mary og Odd Bjørn Hals tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Det nærmere saksforhold og partenes tidligere anførsler fremgår av skjønnet og lagmannsrettens dom. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter. Den ankende part, Molde kommune, grunner sin anke på feil så vel i rettsanvendelsen som saksbehandlingen. Kommunen gjør gjeldende at etter skjønnsrettens faktiske beskrivelse av forholdene er det i strid med ekspropriasjonserstatningslovens §4 nr. 1 og Høyesteretts forståelse av denne bestemmelse når skjønnsretten har fastsatt erstatningene for teig II og III etter salgsverdi som tomtegrunn. Kommunen hevder i denne forbindelse at den enkelte eiendom ikke skal vurderes isolert, men i lys av distriktets utnyttelse, og viser til at de overdratte arealer ligger i et område av blandet karakter, dels boliger, men også jordbruk foruten nedlagte småbruk. I henhold til vedtatt, men ennå ikke stadfestet generalplan og reguleringsplan er ankemotpartens gjenværende eiendommer regulert til jordbruksformål. Kommunen hevder også at det ved erstatningsfastsettelsene for teig II og III må legges vesentlig vekt på at de 7 øvrige grunneiere, som har overdratt areal til samme idrettsanlegg, etter avtale med kommunen har fått oppgjør etter jordbruksverdi. Subsidiært gjør kommunen gjeldende at skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til at lovanvendelsen kan prøves. Det er en feil - hevdes det - når ikke skjønnsretten - flertallet - drøfter betydningen av at de omkringliggende eiendommer har avgitt grunn basert på jordbruksverdi. Denne feil har hatt betydning for resultatet. For så vidt angår kravet på ulempeerstatning mener kommunen at skjønnsrettens avgjørelse er riktig. Kommunen anfører at spørsmålet om ulempene er av alminnelig karakter må vurderes i relasjon til de eiendommer som berøres. Selv om det dreier seg om særulemper, antar for øvrig kommunen at det kan reises spørsmål om det overhodet skal ytes erstatning når ulempene ligger under den grannerettslige tålegrense. Videre fremholder kommunen at krav om ulempeerstatning må ses i sammenheng med selve grunnerstatningen, jfr. ekspropriasjonserstatningslovens §7 første punktum. Kommunen gjør ytterligere gjeldende at det ikke er noen feil når skjønnsretten ikke uttrykkelig omtaler andre ulemper enn støy. Skjønnsretten har utvilsomt vært oppmerksom på andre mulige ulemper, men når bare støyen er nevnt, må dette være fordi denne ulempe klart var den mest markante. Etter kommunens mening må skjønnet forstås slik at også andre ulemper har vært vurdert, men at heller ikke disse har vært funnet erstatningsbetingende. Jeg viser for øvrig til kommunens anførsler for lagmannsretten. Ankemotpartene, Mary og Odd Bjørn Hals, har stort sett gjort gjeldende samme anførsler som for lagmannsretten. Særskilt har de fremholdt at etter det faktum som skjønnsretten har lagt til grunn, er det i samsvar med bruksbegrepet i §4 nr. 1 og Høyesteretts nærmere presisering av dette når skjønnsretten har erstattet teig II og III etter salgsverdi som tomtegrunn. Grunnen kunne ikke regningssvarende Side:836 utnyttes på annen måte. Skjønnsrettens faktiske beskrivelse og vurdering er Høyesterett avskåret fra å prøve. Ekteparet Hals fremholder at etter §4 nr. 1 er det bare bruken av den enkelte eiendom som skal vurderes. Først ved verdsettelse etter §5 nr. 1 skal distriktets utnyttelse trekkes inn. De bestrider for øvrig at det kan tillegges noen som helst vekt at andre eiere har overdratt grunn til idrettsanlegget beregnet etter jordbruksverdi, blant annet fordi disse grunneiere fikk et uspesifisert tillegg i sin godtgjørelse gjennom vederlagsfri tilkopling til kommunal vann- og kloakkledning. Derfor er det heller ingen saksbehandlingsfeil når skjønnsretten ikke har drøftet betydningen av disse salgsavtalene, en feil som for øvrig ikke ble gjort gjeldende som ankegrunn for lagmannsretten. Skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til at rettsanvendelsen kan prøves. Ankemotpartene hevder videre at det må ses bort fra de nye - ennå ikke stadfestede - general- og reguleringsplaner ettersom disse ikke var fremlagt for skjønnnsretten. Når det gjelder skjønnsrettens avgjørelse av kravet på ulempeerstatning, mener ekteparet Hals at den må oppheves både fordi skjønnsretten har unnlatt å vurdere andre ulemper enn støy til tross for at dette var påberopt, og fordi ulempene ikke er av alminnelig karakter. For øvrig viser de til lagmannsrettens avgjørelse. De mener at det her dreier seg om særulemper og at disse skal erstattes selv om de ikke overstiger grannelovens tålegrense. Jeg finner at skjønnet må oppheves både for så vidt angår erstatningsfastsettelsene for teig II og III, jfr. skjønnsslutningens punkt 2 og 3, og avgjørelsen vedrørende ulempeerstatning. Jeg behandler først spørsmålet om grunnerstatningene. Den eiendom som det nå avstås grunn fra, var et småbruk på opprinnelig 51 dekar som ble drevet frem til 1950. Etter en del utparselleringer var den gjenværende eiendom, inkludert det som nå overdras til kommunen, på ca. 25-30 dekar. Eiendommen har de senere år ligget brakk. I skjønnsgrunnene er det gitt følgende karakteristikk av teig II: «tidligere dyrket mark», og av teig III «en del krattskog og noe myrlendt mark». Videre heter det i skjønnet: «Eiendommen ligger i et typisk pressområde, ca 5-6 km fra Molde sentrum og flertallet finner det høyst sannsynlig at utparselleringen ville ha fortsatt om ikke byggeforbudet hadde kommet. Ved oppføringen av gnr. 33 bnr. 66 ble kloakkledningen dimensjonert slik at eventuell senere utparsellering av tomten kunne tilknyttes dette anlegg. Flertallet er av den oppfatning at utparselleringen av eiendommen er kommet så langt at betingelsene ikke lenger ligger til rette for å nytte eiendommen til jordbruk. I samsvar med erstatningslovens §9 settes salgsverdien av eiendommen som tomtegrunn til følgende: Teig II på 1.3 dekar til kr. 8.00 pr. m2 Teig III på 8.8 dekar til kr. 5.50 pr. m2» Skjønnsgrunnene er knappe, men jeg er kommet til at de er tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve rettsanvendelsen. Skjønnsretten - flertallet - bygger på at teig II og III «må bli å vurdere som tomtegrunn etter erstatningslovens §4 nr. 1». Etter Side:837 skjønnsrettens faktiske beskrivelse av eiendommen og bruken av den, kan jeg ikke se at det er grunnlag for en slik vurdering. Særskilt peker jeg på at det ikke er nok at «betingelsene ikke lenger ligger til rette for å nytte eiendommen til jordbruk». Utgangspunktet og hovedregelen etter §4 nr. 1 er eiendommens aktuelle fysiske bruk. For så vidt angår eiendom som er uten aktuell anvendelse, viser jeg til førstvoterendes uttalelse i Høyesteretts kjennelse i Kolbeinsensaken, [[Rt-1975-419]], særlig side 422: «Jeg antar at bruksbegrepet i §4 nr. I må forstås slik at også grunn som uomtvistelig og i utviklingens medfør har opphørt å ha annen anvendelsesmulighet enn som basis for bygg i videste forstand, kan ha en bruksmessig verdi i forhold til §4 nr. 1, og at denne verdi må forankres i denne eneste foreliggende benyttelsesmulighet.» Dette er en annen situasjon enn den skjønnsretten bygger på. Jeg viser for øvrig også til Høyesteretts avgjørelser i [[Rt-1976-1]] - Kløfta -, [[Rt-1976-464]] - Skaar - og [[Rt-1976-1278]] - Sandnes. Skjønnsrettens erstatningsfastsettelser for teig II og III blir etter dette å oppheve. Hvorvidt vilkårene foreligger for mererstatning etter ekspropriasjonserstatningslovens §5, slik som hevdet av ankemotpartene, er Høyesterett her avskåret fra å prøve. Også skjønnsrettens avgjørelse vedrørende ulempeerstatning finner jeg må oppheves på grunn av den nære sammenheng det er mellom grunnerstatning og ulempeerstatning jfr. lovens §7. Det nye skjønn må her gis mulighet for en samlet vurdering. Etter dette finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på de spørsmål som saken reiser for så vidt angår kravet om erstatning for ulemper. Molde kommune har ikke krevd saksomkostninger for Høyesterett. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er heller ikke angrepet. Jeg stemmer for denne dom: Romsdal herre ds retts skjønn oppheves for så vidt angår punkt 2 og 3 i slutningen og for så vidt angår avgjørelsen vedrørende ulempeerstatning. Saken hjem vises til ny behandling. Dommer Egil Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Michelsen, Bølviken og Andreas Endresen: Likeså. Av skjønnet dommerfullmektig Torleif Skage med skjønnsmenn): - - - Retten skal bemerke: Som det fremgår av den inngåtte avtale, skjer overdragelsen under ekspropriasjonstrussel og retten legger til grunn at erstatningsutmålingen skal skje etter bestemmelsen i loven av 26. januar 1973 om erstatning ved ekspropriasjon av fast eiendom (heretter kalt erstatningsloven). Side:838 Det er ikke reist innsigelser mot at skjønnet fremmes. Retten har funnet det hensiktsmessig å dele det areal som erverves i 3 teiger: Teig I er grøntanlegget i sydøstlige hjørnet som er oppmålt til 1,7 dekar. Teig II er et triangel i sydvestlige hjørnet av tidligere dyrket mark på 1,3 dekar. Teig III er et areal på 8,8 dekar bestående av en del krattskog og noe myrlendt mark. Arealet har ikke vært oppdyrket. Teig I består av grøntanlegg eller plenareal som ble anlagt av Odd Bjørn Hals våren 1963. Tidligere har arealet vært dyrket mark. Arealet bærer preg av at det har vært holdt i god hevd. Teigen er godt arrondert og flatlendt, og den fremtrer som en naturlig og hensiktsmessig forlengelse av saksøktes boligtomt, gnr. 33 bnr. 66. Retten er etter dette enstemmig kommet til at teig I må ansees som tomtegrunn. Arealet er inntil salget nyttet som haveanlegg i tilknytning til bruksutøvelsen av boligeiendommen. Ved verdsettelsen får erstatningslovens §4 nr. 1 direkte anvendelse. Retten har ved erstatningsfastsettelsen tatt i betraktning de økonomiske fordeler som vannanlegget og kloakkanlegget representerer. Dette gjelder også for teig II og III nedenfor. For teig I settes erstatningen til kr. 10,-pr. m2. Ved vurderingen av teig II og III har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, bestående av skjønnsmennene Petter Alvik, Jens Petter Grebstad og Jørgen Remmen er kommet til at begge teigene må bli å vurdere som tomtegrunn etter erstatningslovens §4 nr. 1. Eiendommen har i de senere år ligget brakk slik at noen bestemt bruk ikke kan påvises direkte. Retten legger til grunn at gnr. 33 bnr. 9 ble drevet som småbruk av far til fru Hals inntil ca. 1950. Etter dette tidspunktet tok eieren seg arbeid på Bolsøy Meieri hvor han var ansatt i ca. 20 år. Fra 1960 og utover til byggeforbudet for området i 1967 utparsellerte og solgte eieren i alt 8 boligtomter av eiendommens sydligste utkant. Den gjenværende del av eiendommen, inkludert den del som nå overdras til saksøkeren, er på ca. 25-30 dekar. Ulempeserstatning som følge av dårlig arrondering for resteiendommen: Ved vurdering av eiendommen som tomtegrunn finner flertallet det ikke foreligger noen økonomisk ulempe pga. det smalere tomtearealet på parsellen mellom veien og den sydlige grensen. Det blir følgelig ingen erstatning å tilkjenne. For flertallet er det ingen foranledning til å ta stilling til grunnlovsmessigheten av bestemmelsene i erstatningslovens §4 ettersom erstatningsutmålingen ekvivalerer med det den ville ha vært før loven trådte i kraft. Mindretallet bestående av rettens formann og domsmann Kåre Brøste skal bemerke: Den omstendighet at den tidligere grunneier har fradelt 8 boligtomter er etter mindretallets oppfatning ikke nok til kun å betrakte eiendommen som et utparselleringsobjekt. Selv om man i området merker presset fra virksomheten i Molde sentrum, har man i dag eiendommer som er i jordbruksdrift nærmere byen. En skal i denne forbindelse bemerke at Romsdal herredsrett i overskjønn den 12. mai 1975 i sak nr. 14/75 B vurderte en eiendom som jordbruksareal enda denne lå flere hundre meter nærmere Molde sentrum på Side:839 samme side av Fannestrandsvegen. Mindretallet vil også peke på at hele 7 andre grunneiere har solgt grunn til samme idrettsanlegg og friareal for henholdsvis kr. 5,- pr. m2 for dyrket mark, kr. 3.50 pr. m2 for delvis dyrket mark og kr. 1,50 pr m2 for udyrket mark. Mindretallet vil bemerke at det er typiske «jordbruksverdier» som er lagt til grunn ved de frivillige avtaler. Høgsterettsadvokat Vislie har i sin bok trukket opp meget snevre grenser for at utparsellering skal bli ansett som «bruk» etter §4 nr. 1. Midt på side 55 i boken heter det bl.a.: «De tomter som påstås erstattet etter salgsverdi må altså på ekspropriasjonstiden være tillatt fradelt, oppmålt og særskilt matrikulert. Hvis eiendommen på ekspropriasjonstiden allerede har solgt noen av disse fradelte og særskilte matrikulerte tomter og har de øvrige under salg, kan forholdet gå inn under §4 nr. 1 - ellers ikke.» En skal bemerke at de ovennevnte kriterier ikke er oppfylt for saksøktes eiendom. Ut fra en totalvurdering finner mindretallet at teig II og III må takseres til jordbruksverdi til henholdsvis kr. 6,-pr. m2 for teig II og kr. 2,- for teig III. I tilllegg hertil setter mindretallet en engangssum på kr. 8.000,- som driftsulempe for en dårligere arrondering på den gjenværende teig mellom vegen og den sydlige grense. Da resultatet blir i samsvar med flertallets votum finner mindretallet ingen foranledigelse til subsidiært å drøfte erstatningslovens §5 og Grunnlovens §105. Retten går så over til å vurdere den påståtte ulempeserstatning for støy som idrettsanlegget vil måtte medføre, jfr. erstatningslovens §7. På bakgrunn av partenes prosedyre har retten i dette tilfelle vurdert nøye hvorvidt ulempene har karakteren av alminnelige ulemper eller særulemper. En er blitt stående ved at ulempene i dette tilfelle er av alminnelig karakter. Retten legger her vekt på at foruten saksøkte vil 6 andre naboer som har avgitt grunn til anlegget bli berørt av støyulempene. Foruten disse vil også en del andre bli berørt på grunn av den anlagte tilkomstvegen til anlegget. Ulempene rammer i dette tilfelle såvidt mange at det etter rettens oppfatning ikke er naturlig og riktig å betrakte ulempene som en særulempe. Retten vil i denne forbindelse vise til Ryggedommen i [[Rt-1960-59]] på side 61 hvor det bl.a. heter: «Den ulempe som støy fra flyene medfører som følge av flyplassens drift, er etter overskjønnets bedømmelse ikke en ulempe som særskilt er påført de ankende parters eiendommer ved den grunnavståelse de er pålagt ved ekspropriasjonen.» Retten antar at det samme i prinsippet også må gjelde et idrettsanlegg - om enn i mindre målestokk. Retten er heller ikke kommet til at støyulempene vil være av såvidt betydelig omfang at grannelovens tålegrense gjennom bruken av anlegget vil bli overskredet. Retten legger herunder vekt på at anlegget er opplyst prosjektert til en fotballbane og en løpebane som går omkring. Adkomstvegen og parkeringsplass for biler vil ble anlagt på anleggets nordre del og således lengst bort fra saksøktes gjenværende eiendom. Anlegget er planlagt i en middels størrelsesorden og eventuelle støyulemper ved avvikling av stevner o.l. vil foregå på dag- og kveldstid og være av forholdsvis tidsbegrenset karakter. Tålegrensen som angitt i nabolovens §2 ansees dermed ikke å være overskredet. Side:840 Avgjørelsen av denne påstanden er enstemmig. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jonas Madsø, Odd Nørstebø og byfogd Arvid Dahle): - - - Lagmannsretten bemerker: Anken mot erstatningsfastsettelsen i skjønnets pkt. 2 og 3 gjelder rettsanvendelsen. I forbindelse med anken kan det bli aktuelt å ta standpunkt til saksbehandlingen, nemlig om det foreligger tilstrekkelige skjønnsgrunner til å prøve rettsanvendelsen, jfr. [[Rt-1967-195]] på side 199 og [[Rt-1957-465]] på side 467-468. Skjønnsrettens flertall har nevnt at den finner det høyst sannsynlig at utparselleringene ville ha fortsatt om ikke byggeforbudet var kommet. Dette er ikke tilstrekkelig etter erstatningslovens §4 til å vurdere det avståtte areal som tomtegrunn. Men flertallet uttaler videre: «... er av den oppfatning at utparselleringen av eiendommen er kommet så langt at betingelsene ikke lenger ligger til rette for å nytte eiendommen til jordbruk.» Utparselleringen er etter flertallets vurdering en følge av at «Eiendommen ligger i et typisk pressområde ca. 5-6km fra Molde sentrum». Lagmannsretten forstår flertallets uttalelse slik at når det har funnet at betingelsene ikke lenger ligger til rette for å nytte eiendommen til jordbruk, så skyldes det en utvikling som på grunn av det eksisterende behov for tomtegrunn i området har foregått lenge før avståelsen av grunn hos Hals var aktuell og lenge før erstatningsloven, og som har medført at det som var igjen ikke egnet seg til jordbruk. Når skjønnsretten under disse omstendigheter vurderte det avståtte areal som tomtegrunn, kan det ikke ses å være i strid med erstatningslovens §4 med den utvidelse av bruksbegrepet som bestemmelsen må antas å ha, jfr. Høyesteretts dommer i Kolbeinsensaken, [[Rt-1975-419]] flg. og i Kløftasaken, [[Rt-1976-1]] flg., særlig side 10. Den lange tid som er gått, helt fra 1950, siden eiendommen opphørte å eksistere som jordbruk, er en særlig omstendighet som gjør det naturlig å anvende de synspunkter som førte til resultatet i Kolbeinsendommen. Hertil kommer det forhold at det i det foreliggende tilfelle allerede i lang tid før avståelsen var aktuell, har vært gjort forberedelser til benyttelse av arealet til tomter, ved anlegg av kloakkledning og vannledning som nevnt i Hals' anførsler. Lagmannsretten finner at skjønnsgrunnene er tilstrekkelige til å vise at rettsanvendelsen ikke er uriktig, og skjønnet vil bli stadfestet forsåvidt angår erstatningsfastsettelsen under pkt. 2 og 3. Lagdommer Nørstebø er kommet til det motsatte resultat. Etter den grensegang som er foretatt ved Kolbeinsendommen og Kløftadommen er det meget tvilsomt om skjønnsrettens flertall har brukt ekspropriasjonserstatningsloven riktig når den har tilkjent tomteerstatninger for teig II og III med henvisning til lovens §4 nr. 1, iallfall gir ikke skjønnsgrunnene tilstrekkelige opplysninger til å bekrefte det. Det kan synes som om skjønnsretten har sett hen til hva som nå er en påregnelig utnyttelse av eiendommen. Begrunnelsen er at betingelsene ikke lenger ligger til rette for å drive jordbruk. Det er imidlertid den aktuelle bruk på tidspunktet for skjønnet som det må være spørsmål om. At eiendommen ligger brakk og ikke antas å kunne drives regningssvarende som jordbruk, vil ikke være tilstrekkelig til å tilkjenne tomteerstatning etter §4 nr. 1. Heller ikke at det er utskilt 9-10 tomter. Eiendommen var nå på 28 da. og går ned til ca. 17. Det har vært byggeforbud Side:841 i området siden 1967 og ingen tomter er utskilt senere. Det er opplyst at man i familien har sett på eiendommmen som en økonomisk reserve, men konkrete planer eller investeringer for ytterligere tomtesalg har det ikke vært. Det er ikke slik at det som _avståes er mindre arealer som er blitt liggende igjen i et område som ellers stort sett er utbygd, slik som tilfelle var i Kolbeinsendommen. I dette tilfelle er det heller slik at de tomter som er utskilt, ligger som et eget tomtefelt omgitt av skog- og jordbruksarealer. Skjønnsretten har ikke trukket inn at den gjenværende del av eiendommen i likhet med flere naboeiendommer er disponert til jord- og skogbruksformål på kommunens nye generalplan. - - - Hals' motanke med hensyn til ulempeerstatning, gjelder først det forhold at skjønnet bare har behandlet støyulemper, og ikke ulemper med innsyn fra idrettsanlegget, med tribuner like inntil boligeiendommen m.v. Hals' påstand ved skjønnet gikk ut på at det skulle tilkjennes full erstatning etter grunnlovens §105 og var ikke spesifisert. Det fremgår heller ikke av skjønnet at andre ulemper var nevnt enn støyulemper, og arronderingsulemper. Mens Hals og prosessfullmektigen hevder at det ble prosedert på all slags ulemper, bestrider kommunen dette, men det er innrømmet av dens prosessfullmektig at ulempene ble diskutert under befaringen ved skjønnsretten. Lagmannsretten er da av den oppfatning at det er en feil i saksbehandlingen når skjønnsretten bare nevner støyulempene i skjønnet. Videre gjelder motanken det forhold at støyulempene ikke er vurdert som lokale ulemper, men som alminnelige ulemper, som under henvisning til Ryggedommen [[Rt-1960-59]] på side 61 flg. ikke er gitt erstatning for. - - - Hvor grensen skal trekkes mellom det som er en alminnelig ulempe og som ikke kan kreves erstattet, og det som er erstatningsbetingende ulempe, vil bero på et skjønn, som uttalt av Høyesterett i Fanadommen, [[Rt-1969-643]] på side 646. Det må imidlertid anses å være en feil i saksbehandlingen når skjønnet i det foreliggende tilfelle bare baseres på en sammenligning med 6 andre parter i skjønnet som sto i samme stilling som Hals, og på de som har ulemper av tilkomstveien, hvilke ulemper ikke omfattes av Hals' krav. Lagmannsretten finner det sannsynlig at feilene i saksbehandlingen vedkommende kravet om ulempeerstatning kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, og at skjønnet, som ikke inneholder noen slutning om ulempeerstatning, oppheves forsåvidt det ikke er tilkjent slik erstatning. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
