Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Mellbye: Ved stevning av 26. august 1975 reiste A søksmål mot hustruen - - - med krav om skilsmisse, tilkjennelse av foreldremyndigheten til de to fellesbarn samt oppfostringsbidrag til disse. Ytre Follo herredsrett avsa dom i saken 19. desember 1975 med denne domsslutning: « 1. A, f. xx.xx.1935, og fru A, f. xx.xx.1942, skilles. 2. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna G, f. xx.xx.1969, og D, f. xx.xx.1971. 3. I oppfostringsbidrag betaler fru A til A kr. 350,- - - kronertrehundreogfemti - pr. måned for hvert av barna forskuddsvis, første gang 1. mars 1976. 4. Saksomkostninger idømmes ikke.» Fru A påanket dommen til lagmannsretten for så vidt angikk domsslutningens punkt 2, 3 og 4. Eidsivating lagmannsrett, som ved pådømmelsen ble satt med fire domsmenn, avsa dom i saken 30. august 1976 med denne domsslutning: «1. Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket, dog slik at bidraget løper fra den tiden barna flytter til faren. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.» Det var dissens i lagmannsretten, idet to lagdommere stemte for å tilkjenne hustruen foreldremyndigheten. Mot denne dom har hustruen, som i mellomtiden har giftet seg og fører navnet fru B, erklært anke. Hun anfører at lagmannsrettens flertall har fått et uriktig bilde av mannens omsorg for barna før bruddet mellom ektefellene. Hans arbeid gav ham for liten tid til i særlig grad å ta seg av barna. Videre anfører hun at barnas tidligere ytre miljø på X nå er endret. De fleste lekekamerater er flyttet. På den annen side er barna godt innført i det nye miljø i Y. Dernest anfører hun at det ikke finnes holdepunkter for å anse henne som ustabil på slik måte at det berører hennes forutsetninger for å skape et ordnet familieliv. Hun viser til det hjem hun nå har og som må karakteriseres som et i alle henseender godt og trygt hjem for barna. Side:89 Hun har nedlagt denne påstand: «1. Fru B gis foreldremyndigheten over barna G f. 3/2 1969 og D f. 5/81971. 2. A dømmes til å betale til det offentlige sakens omkostninger for alle retter.» A har henholdt seg til lagmannsrettens flertalls begrunnelse, som han har gjennomgått og utdypet. Han har understreket at flertallets vurdering er basert på umiddelbart avhør av parter og vitner, og at det derfor trengs et særlig godt grunnlag on, denne vurdering skal fravikes. Han har nedlagt slik påstand: «1. Eidsivating lagmannsretts dom av 30. august 1976 stadfestes. 2. Fru A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.» Saksforholdet fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Begge parter har i alle instanser, også i Høyesterett, fått oppnevnt prosessfullmektiger etter tvistemålslovens §423. Til bruk for Høyesterett er det ved bevisopptak tatt imot forklaringer fra begge parter og fra 11 vitner, 3 av disse ble ikke avhørt av lagmannsretten. Videre er det innhentet uttalelse fra barnevernsnemndene i Y og i X. Det foreligger dessuten en skriftlig uttalelse fra sønnen C's lærerinne. Under forberedelsen av ankesaken er partene blitt enige om spørsmålet om oppfostringsbidrag. Hvis moren får foreldremyndigheten, har faren forpliktet seg til med virkning fra domsavsigelsen å betale i oppfostringsbidrag kr. 500 pr. måned til hvert av barna. Han vil i så fall også stille til morens disposisjon en postsparebankbok lydende på sønnen G. På denne bankbok har faren i tiden fra samlivet opphørte etter hvert satt inn i alt kr. 10.000. Partene er enige om at dette beløp i så fall er fullt oppgjør av farens bidragsplikt for tiden til domsavsigelsen. Hvis faren blir tilkjent foreldremyndigheten, aksepterer fru B lagmannsrettens avgjørelse av hennes plikt til å betale oppfostringsbidrag. Videre er partene enige om å holde spørsmålet om samværsrett utenfor saken. Den av foreldrene som ikke får foreldremyndigheten, skal ha vanlig samværsrett med barna. Høyesterett skal således alene avgjøre spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha foreldremyndigheten. I dette spørsmål er jeg blitt stående ved at denne rett må tilkjennes moren. I enkelte henseender er saksforholdet noe endret etter at lagmannsretten avsa sin dom. Som allerede nevnt har den ankende part 16. september 1976 inngått ekteskap med B som hun og barna har bodd sammen med siden juni 1975. Barnevemsnemnda i Y har 2. desember 1976 avgitt uttalelse i saken. Grunnlaget for uttalelsen har nemnda fått ved at representanter for den har besøkt ektefellene B's hjem, snakket med barna og med C's lærerinne, speiderleder og naboer og har hatt egen samtale med ekteparet B på sosialkontoret. Fra nemndas uttalelse gjengis følgende: «Ekteparet B bor i Y i et rommelig rekkehus, nær skog og mark. Begge barna virker friske og naturlige. Y er et ungt bomiljø, med mange aktivitetstilbud for barn. G går i første klasse og er vel tilpasset Side:90 skolemiljøet. D har vært forsøkt plassert i barnehage, men trivdes ikke og er nu hjemme hos sin mor hele dagen. Fru B har vært hjemmeværende husmor i hele barnas livstid. Det er ingen fakta som viser at hun ikke alltid har vært en omsorgsfull mor. Helt siden adskillelsen fra faren, har hun sørget for at barna har fått være sammen med sin far så ofte han har kunnet og villet. Som konklusjon vil barnevernsnemnda i Y uttale følgende: G og D lever i et trygt og godt miljø sammen med sin hjemmeværende mor og stefar. En omflytting til sin far, seÅv hvor omsorgsfull han er, vil si nye tilpassingsproblemer for barna. Det blir nye venner, ny skolesituasjon og sannsynligvis nye mennesker, som periodevis må ha tilsyn med dem. Etter barnevernsnemndas mening, vil det være best at barna blir hos sin mor i hennes nye hjem, under forutsetning at hun fortsatt støtter opp om full samværsrett med faren.» Sønnen G's lærerinne, som har hatt G som elev fra han begynte i første klasse 1976, har gitt en uttalelse i januar 1977, hvor det blant annet uttales følgende: «Jeg har forstått på G at han har et godt forhold til sin far og gleder seg til å være sammen med ham, men det er B og mor som er «hjemme» for ham. Han er glad i B, snakker ofte om ham og hva de skal gjøre eller har gjort sammen, og jeg tror B er den trygge og rolige som har tid til ham og gjerne tar seg av ham. G er, etter min mening, avhengig av et stabilt miljø. Han er ikke en «barsk gutt som uten videre kan tilpasse seg et nytt miljø, men må være sikker på at hjemmet, skolen og kameratene godtar ham. Dette gir ham trygghet. Jeg har i høst vært på hjemmebesøk hos ekteparet B. Man kan muligens mene at en ikke kan gi en uttalelse vedrørende hjemmeforhold ved et besøk, men jeg vil likevel få bemerke at B var mer interessert i G, hans skolegang og trivsel enn mange av fedrene til de andre elevene jeg har. Etter mitt skjønn kan C's mor og B gi G den ro og trygghet han trenger, og jeg tror å kunne si at G her vil vokse opp i et harmonisk hjem. Overtor klassekameratene har G ingen problemer med å ha to «fedre» - far og B - og for C's vedkommende vil det, etter hva jeg kan forstå, være riktig og godt for ham at han får bo hos mor og B, men med anledning til samvær med sin far så ofte som G og hans far måtte ønske det.» De tre vitner som er nye for Høyesterett, er unge mødre fra den ankende parts nåværende boligmiljø. De gir alle uforbeholdent uttrykk for at den ankende part fyller sin oppgave som mor og oppdrager på helt tilfredsstillende måte, og at barna har et godt, harmonisk og trygt hjem. Ankemotparten, som i sin forklaring ved bevisopptaket har uttalt at barna mistrivdes i tiden etter foreldrenes samlivsbrudd, at de da likte seg dårlig hos morsforeldrene på Z og enda dårligere da de kom til Y og at de den gang ville tilbake til X, sier om barnas nåværende situasjon at det siden årsskiftet 1975/76 har «gått bedre og bedre. Han forklarer at fru B's stell og pass av barna var bra fram til samlivsbruddet. Han Side:91 har ingen bemerkninger til hennes fremstilling om miljøet på Y. Han forklarer at stell og pass nå i Y er vel også bra og at barna vel har det bra i Y. Han mener dog at barna vil få det best på X.» Lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at den ankende part er noe ustabil i forhold til de krav som må stilles for et ordnet familieliv. De vitneopplysninger denne oppfatning bygger på, er gjentatt for Høyesterett, men de knytter seg for det første til tiden kort før samlivsbruddet, dels er de lite konkrete, og delvis er de motsagt. De konkrete og samstemmige uttalelser som foreligger om hvorledes fru B nå møter sine forpliktelser, avsvekker i vesentlig grad lagmannsrettens flertalls begrunnelse. Jeg finner således å måtte legge til grunn at de to barn i dag har en god, velordnet og trygg tilværelse, som det må meget gode grunner til for å bryte inn i. Det altemativ faren kan by, fyller ikke dette krav. Riktignok anser jeg det godtgjort, og for så vidt er det heller ikke bestridt av den ankende part, at A personlig er meget vel skikket for å ta seg av de to barn. Han har et sterkt og positivt ønske om å få barna til seg, og vil sikkerlig gjøre en helhjertet innsats for å fylle sin oppdragergjerning. Barnevernsnemnda i X har i uttalelse av 1. februar 1977 også bekreftet at faren er skikket til å overta foreldremyndigheten over barna, og at disse føler seg godt hjemme i fars miljø. Men skal faren overta omsorgen for barna, vil han møte store praktiske vanskeligheter. Han har ikke som fru B anledning til å være hjemme og holde åpent hus for barna og deres venner. Han vil av hensyn til sitt arbeid måtte trekke andre inn i tilsynet, han vil være avhengig av daghjem for datteren, av slekt og venner for tilsyn med gutten når han kommer fra skolen osv. A har neppe selv full oversikt over den situasjon han vil møte om han skal overta den fulle omsorg for barna. Jeg kan derfor ikke se annet enn at den usikkerhet som preger dette alternativ, må være avgjørende ved sammenligningen med den situasjon barna i dag faktisk har. Jeg føyer til at faren har hatt et utstrakt samvær med barna i weekends og ellers, og etter hva der er opplyst, med morens tilslutning og aktive påvirkning av barna. Dette må jeg, etter foreldrenes partsforklaringer, gå ut fra vil fortsette. Da forekommer det meg at dette er en bedre form for kontakt mellom far og barn enn oppfyllelsen av farens krav om omsorgen for barna vil gi anledning til. Jeg er derfor av den oppfatning at barna er best tjent med at moren tilkjennes foreldremyndigheten over dem begge. Partene er for øvrig enige om at det ikke kan komme på tale å skille barna fra hinannen. Det er ikke grunnlag for å pålegge ankemotparten saksomkostninger. Jeg stemmer for denne dom: Fru B gis foreldremyndigheten over barna C, født xx.xx.1969 og D,født xx.xx.1971. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Christiansen, Løchen og justitiarius Ryssdal: Likeså. Side:92 Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Even Rønvik): Retten skal bemerke: Saksøker A, f. xx.xx.1935, og saksøkte fru A, f. xx.xx.1942, inngikk ekteskap den 9/12-1967. Det er to barn i ekteskapet, G, f. xx.xx.1969, og D, f. xx.xx.1971. Det er på det rene at saksøkte har vært utro. Hun har siden månedsskiftet mai/juni stått i seksuelt forhold til B. Påstanden om skilsmisse etter ekteskapslovens §48 tas etter dette til følge. Det er enighet mellom partene om at den av ektefellene som ikke blir tilkjent foreldremyndigheten, skal ha en utstrakt samværsrett. Hvordan denne samværsretten i praksis skal gjennomføres, forutsetter en vil bli løst ved avtale mellom partene. Når det gjelder avgjørelsen av spørsmålet om hvem som skal ha foreldremyndigheten til fellesbarna, har retten vært sterkt i tvil. Ingen av foreldrene er - etter rettens mening - uskikket til å oppdra barna. Etter lov om barn i ekteskap §8 annet ledd, skal avgjørelsen om hvem som skal ha foreldremyndigheten først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Hvis barnet er lite, bør moren som regel ha foreldremyndigheten med mindre retten kommer til at det er bedre for barnet å være hos faren. Retten har blitt stående ved at saksøkeren må bli å tilkjenne foreldremyndigheten. Han har overtatt den siste felles bolig på X, og etter det som er opplyst er det grunn til å tro at barna trives best her hvor de er født og oppvokst og har sine lekekamerater. De har riktignok bodd sammen med sin mor i Y siden mai/juni, men har vært på X hver helg og i ferien. Det har gått veldig bra når barna har vært hos faren, noe som er innrømmet av saksøkte. Saksøker må også sies å ha mestret de praktiske problemer som barnestell medfører. Begge barna har fått plass ved - - -daghjem, som ligger like ved A's bopel. Det foreligger dessuten et konkret tilbud fra saksøkerens bror og svigerinne om at disse kan ha D og G mens faren er på arbeid. De har selv en sønn på 4år. Saksøkte har brutt opp fra ekteskapet og reiste i første omgang hjem til sin mor. Den umiddelbare årsak til dette bruddet kom ikke klart frem i retten. Hun har senere slått seg sammen med en annen mann som hun har kjent i relativt kort tid. Denne mannen er separert og skal skilles. Saksøkte har opplyst at de tar sikte på å gifte seg. Retten finner at dette er en noe usikker situasjon og at barna vil få en mer ordnet og stabil tilværelse hos faren. G fyller syv år i februar og er således i skolepliktig alder. D fyller fem år i august. Det er riktignok så at piker generelt sett vil ha større behov for nettopp en mor, ettersom de blir eldre, men med den innstilling partene har til spørsmålet om samværsrett antar retten både G og D vil ha støtte av sin mor selvom faren tilkjennes foreldremyndigheten. Retten anser det dessuten svært uheldig å skulle skille de to barna. På bakgrunn av partenes forventede inntekter og utgifter, antas bidraget fra hustruen til barna å måtte settes til kr. 350, - pr. måned for hvert barn. Dette bidraget blir å betale forskuddsvis første gang 1. mars 1976 og deretter den 1. i hver måned. - - - Side:93 Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Finn Backer, Jørgen Wilberg og hjelpedommer Bjarne Lende med domsmenn): Lagmannsretten ser slik på saken: Det viktigste av de spørsmål som foreligger til avgjørelse, er spørsmålet om hvem av foreldrene som skal ha foreldremyndigheten til D og G, som er henholdsvis 5 og 7 år gamle. Barna har siden bruddet mellom de daværende ektefeller omkring månedsskiftet mars/april 1975 bodd sammen med moren, og det vesentlige av tiden også sammen med hennes nye venn som hun skal gifte seg med. Avgjørelsen skal etter §8 annet ledd i lov om born i ekteskap, rette seg etter det som er best for barna. Man anser det ikke nødvendig å ta særskilt standpunkt til om barna kan anses som små, slik at moren under andre noenlunde like forhold skal ha fortrinnsretten. Det naturlige er nemlig å vurdere direkte hva som antas best for barna. Man går ut fra at de to barn under enhver omstendighet ikke bør skilles ad. Lagmannsretten mener at begge foreldre, som utgangspunkt, er skikket til å ha foreldremyndigheten over barna, og at de begge - iallfall i øyeblikket - har tilstrekkelig gode boligforhold for dem. Ved en nærmere wrdering av spørsmålet om hva som må antas best for barna, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet - som består av hjelpedommer Len de og domsmennene Kromvoll, Gorboe, Bakke og Schiager - mener at det må være best at barna bor hos faren og tiltrer i det vesentlige herredsrettens begrunnelse. Faren viste allerede under samlivet en særlig omsorg for barna og deltok også i det daglige stell i atskillig utstrekning. Etter samlivsbruddet har han - med fru A's medvirkning - kunnet opprettholde en utstrakt kontakt med barna i hjemmet på X, særlig i helger og ferietid da han har forestått stellet fullt tilfredsstillende. Barna har derved også kunnet opprettholde tilknytningen til det tidligere hjem og lekekamerater på X. De anses fortsatt nærmest knyttet til dette miljø, selv om de etterhvert også knyttes nærmere til sitt nye miljø i Y. Faren har ikke anvist en konkret løsning på hvordan han vil tilpasse sitt arbeide til en daglig omsorg for de relativt små barna. Det er nevnt flere alternativer, som dels er midlertidige løsninger. Den daglige omsorgen for barna vil nødvendiggjøre betydelige omstillinger i hans arbeids- og livssituasjon, særlig mens barna ennå er små. Flertallet legger til grunn at det først og fremst er hensynet til barna som gjør at han påtar seg dette. Det er heller ingen særlig grunn til å tvile på at han vil klare dette til beste for barna. Etter vitneførsel og det som ellers er fremkommet, må det legges til grunn at fru A er noe ustabil i forhold til de krav som må stilles for et ordnet familieliv. A vil som den mest pålitelige og stabile av foreldrene ha de beste forutsetninger for å ta seg av barna. Spørsmålet om formell samværsrett er ikke tatt opp idet det anses på det rene at moren får rommelig adgang til kontakt med barna selv om foreldremyndigheten tilkjennes faren. Det faktiske forhold som er etablert ved at fru A sammen med barna har opptatt samliv med B i Y kan av flertallet ikke anses som et tilfredsstillende alternativ til at faren gis omsorgen for barna. Samlivet med B ble opptatt etter et kortvarig bekjentskap og har hittil vart kun i 15-16 måneder. Det råder fortsatt så pass stor usikkerhet om stabiliteten i dette forhold - Side:94 og barnas stilling i den sammenheng - at det må tillegges vekt ved avgjørelsen nå. En ytterligere prøvetid vil etter hvert måtte løsne barnas tilknytning til det trygge holdepunkt de fortsatt har hos faren i det tidligere hjemmet på X, og som i dag fremtrer som det sikreste og beste alternativ for barna, selvom de er små. Mindretallet - som består av lagdommerne Backer og Wilberg - vil peke på at det dreier seg om to forholdsvis små barn, som bedre synes å kunne tas hånd om av moren som hjemmeværende enn av faren som nødvendigvis måtte ha et yrke ved siden av. Barna har allerede over ett år bodd i Y, og det er ikke ført noe avgjørende bevis for at de ikke trives der. Den beste og mest naturlige ordning for begge parter i den foreliggende sak synes å være at barna bor hos moren, men at faren som hittil, får en utstrakt adgang til å ha dem hos seg i helgene. Avstanden fra X til Y er ikke stor, slik at forholdene ligger vel til rette for en slik ordning. Når det gjelder spørsmålet om hvor barna selv foretrekker å bo, har man lite konkret å bygge på. Man har heller ikke noe særlig konkret å bygge på når man - som flertallet - antar at fru A er noe ustabil i forhold til de krav som må stilles for et ordnet familieliv. Baserer man seg på situasjonen slik som den foreligger i dag, er det liten grunn til å ta de to barna på 5 og 7 år fra den hjemmeværende mor. Enn mindre er det grunn til å gjøre det dersom fru A og B gifter seg, slik de har forklart at de skal gjøre. De konkrete opplysninger man har fra den tid samlivet mellom fru A og B har bestått, trekker ikke i retning av at forholdet dem imellom er ustabilt. Mindretallet vil i den forbindelse peke på at B har underholdt fru A og de to barna i den tid de har bodd sammen mens A praktisk talt ikke har betalt noe bidrag til barna. Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste for så vidt gjelder domsslutningens pkt. 2. Etter dette finner lagmannsretten at moren må betale oppfostringsbidrag for de to barna. Man finner ikke grunn til å sette dette lavere enn herredsretten, nemlig til kr. 350,- pr. måned for hvert barn. Når moren ikke skal ha barna hos seg, antar man at hun må kunne klare å skaffe seg et arbeid som vil innbringe så vidt meget at hun vil kunne betale et bidrag av den størrelsesorden som det her dreier seg om. Også for punkt 3 i domsslutningen blir herredsrettens dom således å stadfeste, dog slik at bidraget løper fra den tiden barna flytter til faren. Etter sakens art, og den tvil som har gjort seg gjeldende, antar lagmannsretten at saksomkostninger ikke bør ilegges, verken for herredsretten eller lagmannsretten. Når det gjelder stadfestelsen av punkt 2 i domsslutningen, er lagmanns. rettens dom avsagt med fem mot to stemmer. Ellers er doimmen enstemmig. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
