Rediger Høyesterett: Rt-1978-1118

Fritekst:

Dommer Bølviken: Halden byrett avsa den 21. april 1978 dom med denne domsslutning: «A, født xx.xx.1948, dømmes for forseelse mot vegtrafikklovens §31 jfr. §17 annet ledd til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager samt en bot til statskassen stor kr. 300 - kroner tre hundre 00/100 - subs. 5 - fem - dagers fengsel. I medhold av straffelovens §52 ff. utsettes fengselsstraffens fullbyrdelse med en prøvetid på 2 år uten tilsyn.« Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling ved lagmannsrett, men ved kjæremålsutvalgets beslutning av 30. juni 1978 ble lagmannsrettsbehandling nektet. Subsidiært har domfelte påanket dommen til Høyesterett på grunn av feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen. Det hevdes å være en saksbehandlingsfeil at B, som kjørte bilen for A, ikke ble innkalt som vitne ved hovedforhandlingen, eventuelt at han, siden han var til sjøs, ikke ble avhørt ved en norsk ambassade. Anken over lovanvendelsen gjelder de strenge krav som retten har stilt til bileierens aktsomhet i et tilfelle som det foreliggende. Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Domfelte er dømt på grunnlag av sin egen forklaring i byretten om det som gikk forut for, og det som ble sagt før B overtok kjøringen av hennes bil. Det kan da ikke være noen feil som kan antas å ha hatt betydning for domfellelsen at B ikke avgav forklaring som vitne i hennes sak. B var tidligere dømt i forhørsretten for promillekjøring ved anledningen, og rettsboken ble dokumentert i saken mot A. Ellers nevner jeg at aktor før hovedforhandlingen i byretten gav uttrykk for at det ikke kunne være nødvendig å avhøre B, som var til sjøs, og at forsvareren for byretten ikke hadde noe å innvende mot dette. Jeg kan videre ikke finne at Halden byrett har lagt til grunn en for streng aktsomhetsnorm når den har funnet A skyldig etter vegtrafikklovens §17 annet ledd. Den forklaring av A som retten bygger domfellelsen på, er i dommen gjengitt slik: «Tiltalte har anført følgende: Hun ankom Karjolen ved 21-tiden om kvelden. Hun satt hele tiden sammen med en tidligere arbeidskamerat helt til denne forlot stedet ved stengetid. Hun gikk da bort til bordet hvor B satt. Hun ga her uttrykk for at hun ikke selv kunne kjøre bil da hun hadde drukket noe. Til dette svarte B at han godt kunne kjøre bilen for henne. Tiltalte samtykket i dette uten å stille nærmere spørsmål om han hadde drukket i løpet av kvelden. Hun har kjent B svært godt i flere år og regnet med at han ikke hadde drukket i og med at han etter å ha hørt at hun ikke kunne kjøre på grunn av promille, selv tilbød seg å kjøre. Han så også helt edru ut og pleier ikke å kjøre bil når han har drukket. Hun har tidligere flere ganger latt B kjøre sin bil, og merket intet unormalt ved hans kjøring denne kvelden. Hun mener således at hun ikke hadde noen foranledning til å undersøke nærmere hvorvidt han hadde drukket eller ikke.» Side:1120 Etter vegtrafikklovens §17 annet ledd plikter bileieren å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den. I det foreliggende tilfelle hadde B, som domfelte selv, oppholdt seg på Karjolen, hvor det serveres alkohol. Det kunne ikke være tilstrekkelig til å oppfylle plikten etter vegtrafikkloven at B tilbød seg å kjøre bilen etter at domfelte hadde gitt uttrykk for at hun selv ikke kunne kjøre fordi hun hadde drukket. Jeg er enig med byretten i at hun i det minste måtte ha spurt om B hadde drukket, noe hun ifølge sin forklaring ikke fant foranledning til. Den omstendighet at hun hadde kjent B gjennom flere år, og at han ikke pleide å kjøre når han hadde drukket, kunne ikke gi henne visshet for at han heller ikke denne gang ville kjøre i påvirket tilstand. Om den strenge aktsomhetsplikt som gjelder i disse tilfelle, viser jeg ellers til Høyesteretts kjennelser i [[Rt-1974-646]] og 1125, jfr. også kjennelse i [[Rt-1976-258]]. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Lorentzen: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Sinding-Larsen, Røstad og Andreas Endresen: Likeså. Av byrettens dom (dommerfullmektig Erik Dahl med domsmenn): - - - Det skal bemerkes at det er en streng aktsomhetsplikt som bilførere pålegges etter vegtrafikklovens §17 annet ledd. Man skal forvisse seg om at den man overlater kjøringen til fyller vilkårene for å kjøre bil. Tiltalte kan ikke sies å ha overholdt sin aktsomhetsplikt etter loven i det foreliggende tilfellet. Hun har i det hele tatt ikke spurt B direkte om han hadde drukket i løpet av kvelden. Hun har selv forklart at hun regnet med at han ikke hadde drukket siden han tilbød seg å kjøre bilen for henne. Det skal også bemerkes at tiltalte i løpet av kvelden ikke så hva B drakk eller gjorde for øvrig da de satt ved forskjellige bord. Det er ikke nok at tiltalte trodde at B ikke hadde drukket. For å overholde sin aktsomhetsplikt måtte hun ha skaffet seg kunnskap om han fylte vilkårene for å føre bil, i dette tilfellet om han hadde drukket. Den eneste måten hun kunne ha gjort dette på var i det minste å spørre B selv om dette direkte. Dette ble ikke gjort og hun bygget bare på en antagelse om at B ellers ikke ville tilbudt seg å kjøre. Dette forholdet må karakteriseres som uaktsomt. Forholdet rammes av vegtrafikklovens §31, jfr. §17 annet ledd. Ved straffutmålingen har retten lagt vekt på de almenpreventive hensyn. I formildende retning skal bemerkes at tiltalte ikke tidligere er straffedømt og at førerens promille må karakteriseres som beskjeden, 0,56%. etter fradrag av sikkerhetsmargin. Straffen settes passende til fengsel i 21 dager. Retten finner imidlertid at det foreligger slike særlige omstendigheter ved saken at Side:1121 fengselsstraffen bør gjøres betinget. For det første var promillen lav og tiltalte kunne sannsynligvis ikke se på B at han hadde drukket. Dette er også bekreftet av de vitner som har forklart seg i saken. Det skal videre bemerkes at tiltalte kjente B svært godt og visste at han vanligvis ikke kjørte bil når han var påvirket av alkohol. Han har flere ganger tidligere kjørt bilen til tiltalte. Hun hadde til en viss grad grunn til å tro at B selv sørget for ikke å kjøre hvis han hadde drukket. Retten finner således at hverken generalpreventive eller individualpreventive hensyn gjør det påkrevet å fullbyrde fengselsstraffen som således gjøres betinget med en prøvetid på 2 år uten tilsyn, jfr. straffelovens §52 ff. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt