Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dom 6. juni 1978 i l.nr. 82/1978: 1. Erlend Vinjum, 2. Jos. Vinjum (advokat F. Fraas Qvale - til prøve) mot Stuten v/Landbruksdepaflementet (regjeringsadvokaten v/fullmektig, høyesterettsadvokat Arne Fliflet). Dommer Michelsen: Etter testament fra Ingrid og Torstina Loven arvet Erlend og Johannes Vinjum i 1970 eiendommen «Låen», gnr. 28 bnr. 9 i Aurland. I henhold til kapittel IV i jordloven av 1955 gjorde staten forkjøpsrett gjeldende overfor arvingene og begjærte skjønn etter lovens §14 siste ledd for å få fastsatt det vederlag som skal betales. Under skjønnssaken oppstod det tvist mellom partene om vederlaget skal fastsettes etter verdien av eiendommen da arvefallet fant sted, eller da skjønnet ble avhjemlet. Indre Sogn herredsrett avsa skjønn i saken den 22. juni 1976. Skjønnet har slik slutning: «1. Verdet av eigedomen gnr. 28 bnr. 9 i Aurland var pr. 25. mars 1970 kr. 60 000 - kronersekstitusen 00/100. 2. Staten v/fylkeslandbruksstyret i Sogn og Fjordane betaler dei lovsette kostnadene ved skjønnet. 3. Staten v/fylkeslandbruk,sstyret i Sogn og Fjordane betalar sakskostnader til dei saksøkte med kr. 8 025 - åttetusenogtjuefemkroner. 4. Oppfyllingsfristen for kostnadene nemnde under post 2 og 3 er 14 - fjorten - dagar frå forkynninga av skjønnet.» Arvingene påanket skjønnet til Gulating lagmannsrett, som den 15. juni 1977 avsa dom med slik domsslutning: «Heradsrettens skjøn vert stadfest. Sakskostnader for lagmannsretten vert ikkje ilagt.» Over lagmannsrettens dom har Erlend og Johannes Vinjum erklært anke. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skjønnsrettens og lagmannsrettens avgjørelser. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett. Her har de to ankende parter avgitt forklaringer. Anken retter seg mot skjønnsrettens og lagmannsrettens rettsanvendelse. Etter de ankende parters oppfatning har de to domstoler Side:673 tatt feil når de har funnet at tidspunktet for arvefallet skal legge,s 91 grunn for verdsettelsen. Erlend og Johannes Vinjum hevder prinsipalt at vederlaget skal fastsettes etter verdien av eiendommen på det tidspunkt da skjønnet avhjemles. Subsidiært gjør de gjeldende at man må bygge på verdien i april 1971 da hjemmelsoverføringen til arvingene fant sted. Det er etter de ankende parters mening urimelig å legge tidspunktet for arvefallet til grunn for fastsettelsen av vederlaget. Skjønnsretten har ansatt denne verdien til kr. 60 000. Bygger man på konsumprisindekstallet, kan man slå fast at eiendommen i juni 1976 da skjønnet ble avhjemlet, måtte settes i en verdi på ca. kr. 100 000. Man kan etter Erlend og Johannes Vinjums oppfatning ikke for løsningen av det spørsmål som foreligger i denne saken, trekke slutninger fra den dommen av Høyesterett som er inntatt i [[Rt-1971-876]]. Ved et salg, som den avgjørelsen gjaldt, kan selgeren velge tidspunktet for avhendelsen og fastsette vilkårene. Det offentlige erverver eiendommen på samme vilkår som hans avtalepart. Ved et erverv ved arv er det annerledes. Arvingen vil beholde eiendommen og har intet herredømme over tidspunktet eller vilkårene for eiendomsovergangen. Det er tale om et tvangssalg, og det er da mest nærliggende å si at man står overfor en ekspropriasjonslignende transaksjon. Prinsippet i ekspropriasjonserstatningslovens §11 bør da anvendes, og vederlaget fastsettes etter verdien av eiendommen på det tidspunkt da skjønnet avhjemles. Det pekes fra arvingenes side på at det er gått 6 år mellom dødsfallet og skjønnsavhjemlingen, og hevdes at de ikke kan lastes for det lange tidsforløpet. Erlend og Johannes Vinjum er lagt ned slik påstand: «1. Indre Sogn heradsretts skjønn av 22. juni 1976, post 1, oppheves og hjemvises til ny behandling. 2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.» Staten ved Landbruksdepartementet har henholdt seg til skjønnsrettens og lagmannsrettens avgjørelser. Den støtter seg til Høyesteretts dom i [[Rt-1971-876]] og hevder at det ikke er grunn til å behandle erverv ved salg og ved arv forskjellig. Det er i begge tilfeller aktualiseringstidspunktet som skal legges til grunn for verdsettelsen. Det er på det tidspunkt det offentlige trer inn i rettighetene. Når det foreligger erverv ved arv, er det arvefallet som utløser forkjøpsretten. Dette gjelder ved ethvert tilfelle av arvefall, men er særlig klart i denne saken hvor man står overfor et gjenstandslegat. Det er etter statens oppfatning intet ved arve situasjonen som berettiger at man her - mer enn ved et salg - skal legge ekspropriasjonsartede synspunkter til grunn. Arvingenes berettigede økonomiske interesse består i å motta det som er av verdi i boet på tidspunktet for arvefallet. De kan ikke med rette ha noen forventning om å høste fordelene ved en senere verdistigning når deres erverv legalt er påheftet en forkjøpsrett. Side:674 Man kan ikke mot det som her er anført, vise til jordlovens §19. Det er i denne sak tale om på hvilket tidspunkt forkjøpsretten blir aktuell, mens §19 sier når melding skal gis, og har sammen med §13 betydning for spørsmålet om når retten foreldes. Det kan heller ikke tillegges betydning at det har gått lang tid mellom dødsfallet og skjønnet. Saksbehandlingen kan ikke medføre at et annet tidspunkt enn arvefallet legges til grunn for verdsettelsen. Tidsforløpet kan ikke bebreides det offentlige. Etter statens oppfatning kan ikke tidspunktet for hjemmelsoverføringen til arvingene legges til grunn for fastsettingen av vederlaget. Når - som her - boet skiftes privat, kan man utskyte dette tidspunkt, og arvingene kan ved å bli sittende med boet uskiftet omgå lovens ordning med forkjøpsrett. Staten ved Landbruksdepartementet har nedlagt slik påstand: «Gulating lagmannsretts dom av 15.6.1977 stadfestes, dog slik at saksomkostninger blir tilkjent for lagmannsrett og Høyesterett.» Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Det er etter min oppfatning hensiktsmessig først kort å presisere hvilke faktiske omstendigheter som foreligger i saken. Søstrene Ingrid og Torstina Loven eide sammen blant annet eiendommen «Låen», gnr. 28 bnr. 9 i Aurland. Ved en testamentarisk bestemmelse av 7. september 1966 erklærte de at denne eiendommen, når lengstlevende av dem døde, skulle tilfalle Erlend og Johannes Vinjum, som var sønner av deres søskenbarn. Om fordelingen av søstrenes øvrige formue var det truffet andre bestemmelser. Den lengstlevende av de to døde 25. mars 1970. Arvingene overtok boet til privat skifte, som ble forestått av lensmannen i Aurland. Erlend og Johannes Vinjum overtok ved dødsfallet rådigheten over gnr. 28 bnr. 9 og har siden oppebåret inntektene av eiendommen. Den 13. mars 1971 skrev lensmannen til Indre Sogn skifterett og ba om at hjemmelen til denne eiendommen ble overført til disse to arvingene. Fra sorenskriverkontoret ble det i denne forbindelse sendt melding til fylkeslandsbruksstyret etter bestemmelsen i jordloven av 1955 §19. Behandlingen av forkjøpsrettssaken tok da til, og skjønn etter lovens §14 siste ledd ble avhjemlet 22. juni 1976. Som det fremgår av det jeg har gjengitt fra partenes prosedyre, er det spørsmål om tre forskjellige tidspunkter som verdsettelsen av eiendommen kan knyttes til. Det er mars 1970 da arven falt, april 1971 da hjemmelsoverføringen fant sted, og juni 1976 da skjønnet ble avsagt. Jeg finner det naturlig for løsningen av spørsmålet å ta utgangspunkt i den dommen av Høyesterett som er gjengitt i [[Rt-1971-876]]. Retten bygde i den avgjørelsen på at eiendommen skal verdsettes etter prisnivået på avtaletiden når det offentlige gjør forkjøpsrett gjeldende i forbindelse med et salg. Denne rettsoppfatning må antas senere å være lagt til grunn i praksis. I det som er uttalt i dommen. ligger at vederlaget fastsettes etter den verdi eiendommen har da ervervet finner sted og forkjøpsretten således aktualiseres. Side:675 I den saken som nå er oppe til behandling, dreier det seg ikke om en eiendomsovergang ved salg, men ved arv, og spørsmålet blir når forkjøpsretten da kan sies å bli aktuell, og om man kan knytte verdsettelsen til dette tidspunkt. Det kan ikke bestrides at situasjonen for en selger på mange måter er forskjellig fra en arvings. Selgeren har selv valgt tidspunktet da han vil avhende sin eiendom, og hans økonomiske interesse består i å motta kjøpesummen og eventuelt de øvrige ytelser som er grunnet på avtalen han har inngått med kjøperen. Man kan dog ikke utelukkende feste seg ved de forskjelligheter jeg har trukket frem. Det er etter min oppfatning andre momenter som bør tillegges avgjørende vekt. Jeg finner det klart at man ikke ved verdsettelsen kan legge til grunn prisnivået på den tid da et skjønn etter jordlovens §14 siste ledd avhjemles. Dette tidspunkt kan i alle fall ikke, når det er tale om erverv ved arv, likestilles med avtaletiden når det er et salg som utløser forkjøpsretten. Det er ikke i og med at det avsies skjønn at forkjøpsretten utløses. Jeg kommer senere tilbake til at man ikke kan bygge på ekspropriasjonslignende synspunkter. Problemet blir etter dette om det er verdien ved arvefallet eller ved hjemmelsoverføringen man skal finne frem til under skjønnet. I det tilfellet som her foreligger, er to bestemte personer utpekt i testamentet som arvinger til det aktivum i boet som er gjenstand for forkjøpsrett. Man har å gjøre med et tingslegat. Alt ved dødsfallet går da eiendomsretten til eiendommen over. Jeg viser til skiftelovens §43 og §110 og til Høyesteretts dom i [[Rt-1977-886]]. Det er arvefallet som er ervervstidspunktet. Retten går da over til ny eier, som det uttrykkes i jordlovens §10. Forkjøpsretten blir således utløst på dette tidspunkt. I tråd med den avgjørelse Høyesterett traff i 1971, [[Rt-1971-876]], skal da verdsettelsen skje etter prisnivået på dette tidspunkt. Når man anvender dette synspunkt, gjør man etter min oppfatning arvingene ingen urett. Deres rett og økonomiske interesse består i å tre inn i arven ved dødsfallet. De kan ha en forventning om at det de har arvet, senere kan stige i verdi. Arvingenes forhåpninger i så henseende kan man dog ikke legge vekt på. Det avgjørende på dette punkt er etter min oppfatning at arvingene erverver arven med påhefte av en legal forkjøpsrett som dødsfallet aktualiserer. Jeg mener etter dette at eiendommen i dette tilfelle skal verdsettes etter prisnivået på tidspunktet for arvefallet. Av det jeg har fremholdt, følger det også at jeg ikke er enig i at man kan legge ekspropriasjonsartede synspunkter til grunn for løsningen. Den løsning jeg er kommet frem til, kan rent praktisk sett synes vanskelig å forene med bestemmelsen i jordlovens §19 om meldeplikt. Man kan dog etter min mening ikke ut fra denne bestemmelsen komme til et annet resultat. Jeg ser §19 som en regel av mer teknisk art, og den synes skrevet med andre tilfeller for øye enn det som her foreligger. Det kan heller ikke medføre en annen løsning at det er gått lang tid mellom dødsfallet og avhjemlingen av skjønnet. Noen tid vil det Side:676 alltid gå, og tidsforløpet kan i dette tilfelle ikke lastes den ene part mer enn de andre. Jeg finner ikke foranledning til å ta opp til nærmere drøftelse partenes forhold under saksbehandlingen. Jeg finner grunn til å presisere at jeg intet vil ha uttalt om løsningen i tilfeller hvor det ikke - som her - allerede ved arvefallet er klart hvem som skal overta eiendommen. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og dens dom blir således å stadfeste. Etter min oppfatning bør arvingene ikke pålegges å betale statens saksomkostninger for Høyesterett. Saken har dreiet seg om et tvilsomt og vanskelig rettsspørsmål som ikke tidligere har vært forelagt Høyesterett, og som har prinsipiell interesse, også etter den nye konsesjonslov som opphevet kapittel IV i jordloven av 1955, men hvor man i kapittel V har fått bestemmelser tilsvarende dem man fant i jordloven. Jeg vil til avslutning føye til at lovgiveren etter min oppfatning nærmere bør regulere de spørsmål som reiser seg ved gjennomføringen av forkjøpsretten, og som ikke har funnet sin løsning i jordloven eller i konsesjonsloven av 1974. Loven har således ikke bestemmelser som tar sikte på gjennomføringen av forkjøpsretten i arvetilfellene. Det er ikke gitt noe direktiv om at det ved arvefallet skal gis melding om at det i boet er fast eiendom som omfattes av forkjøpsretten. Hvor det ikke er avklaret hvem som skal overta eiendommen, synes det også uklart hvordan forkjøpsretten skal praktiseres. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Christiansen, Blom og Stabel: Likeså. Av herredsrettens skjønn (dommerfullmektig Gunnar Solbraa med skjønnsmenn): - - - Retten sine merknader: Høgsterettsdomen av 27. august 1971 legg prisnivået på avtaletida til grunn for skjønet. Retten finn det naturleg at tidspunktet for vurderinga er sams i alle dei tilfelle der lova tillet at forkjøpsrett vert nytta. Det er meir naturleg at forkjøpsrett ved arv vert jamstelt med forkjøpsrett ved sal enn med ekspropriasjon, og lova gjev etter retten sin oppfatning ikkje nokon heimel for å nytta ulike verdsetjingsprinsipp på dei ymse forkjøpsrettshøva. Høgsterett har i domen frå 1971 uttala at det er galt å ta utgangspunkt i ekspropriasjonsrettslege vurderingar ved takseringar som gjeld forkjøpsrett. Istaden for ei tapsberekning er det verdet i «handel og vandel» som skal vurderast. Dette har retten lagt til grunn for vurderinga i denne saka og. Retten meiner at det gjev best samanheng i reglane om tidspunktet for Side:677 verdsettinga er sams for alle dei tilfelle der forkjøpsrett kan nyttast, sjølv om likskapen ved ekspropriasjon er større når forkjøpsretten vert gjort gjeldande ved arv enn ved regulært sal. Retten kan ikkje vera samd med saksøkjarane i at rettstekniske og rettssikkerheitsvurderingar gjer at tida for skjønnet må leggjast til grunn. Det er ikkje nokon god løysing at dei forkjøpsretten vert gjort gjeldande overfor, skal profitera på at sakshandsaminga tek tid, samstundes som dei får avkastinga av eigedomen. Retten kan heller ikkje sjå at vurderinga av verdet eit visst antall år tilbake vert monaleg meir komplisert i arvetiffella enn når salgssummen av ei eller anna årsak er sett så lågt eller høgt at skjønn etter §14, 2. leden vert kravt. Det må etter denne anten vera tidspunktet for arvefallet eller tidspunktet for den formelle heimelsovergangen til arvingane som skal leggjast til grunn for verdsettinga. Den beste parallellen med uttrykket «avtaletidspunktet» i dommen frå 1971 får ein etter retten si meining ved å la tida for arvefallet vera avgjerande. Jordlova §10 skjønar retten slik at det er dette tidspunkt som gjer forkjøpsretten aktuell, ikkje den formelle heimelsovergangen. Tilsvarande ved sal, det er avtaletida, ikkje heimelsoverføringa som tel. Retten har etter dette lagt verdet pr. 25. mars 1970 til grunn for taksten. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes, E. Melander og Ole Johan Helle): - - - Lagmannsretten finn at anken ikkje kan føra fram. Lagmannsretten er samd med heradsretten i at arvefallet aktualiserte statens forkjøpsrett, jfr. jordlova §10. Bnr. 9 gjekk over til dei nye eigarane ved arv då Ingrid Loven, den lengstlevande av arvelatarane, døydde 25.3.1970. I denne samanheng viser ein til Austenå: Løsningsrettigheter 304-305. Spørsmålet er så kva tidspunkt som skal leggjast til grunn ved verdsetjinga av eigedommen. Lagmannsretten er også på dette punkt samd med heradsretten, og kan i hovudsaka slutta seg til heradsrettens skjønsgrunnar. Ved Høgsteretts dom [[Rt-1971-876]], særleg 879, er det avgjort at ein skal ta utgangspunkt i prisnivået på avtaletida når ein i medhald av jordlova §14, erde leden, skal vurdera kva ein eigedom er verd, som har skift eigar ved sal. I eit slikt tiffelle skal det ikkje leggjast ekspropriasjonsrettslege synspunkt til grunn. Når kjøpesum er avtalt, skal ein ved skjøn etter jordlova §14, fjerde leden, korrigera den avtalte kjøpesummen i forhold til kva eigedommen etter ei objektiv vurdering var verd i handel og vandel på avtaletida. I dette tilfellet føreligg ingen kjøpesum. Jordlova hadde ingen regel om verdsetjinga når staten skulle gjera forkjøpsretten gjeldande i tilfelle av at ein eigedom gjekk over til ny eigar ved arv, jfr. jordlova §10, første leden. På bakgrunn av den nemnde høgsterettsdommen finn lagmannsretten det naturleg å skjøna jordlova §14, fjerde leden, slik at det er aktualiseringstidspunktet for forkjøpsretten som skal leggjast til grunn for verdsetjinga. Av det fylgjer at tidspunktet for arvefallet i dette tilfellet må leggjast til grunn, på same måten som avtaletidspunktet skal leggjast til grunn når ein eigedom går Side:678 over til ny eigar ved sal. I denne samanheng viser ein til Austenå: Løsningsrettigheter 404-405, særlig 405 pkt. d. Ankepartane har sterkt understreka at det ligg nærast til å sjå statens bruk av forkjøpsrett i dette tilfelle som eit ekspropriasjonsliknande tiltak, og at det difor ligg nærast til å bruka reglar som gjeld for ekspropriasjon, med den fylgje at tidspunktet for avheimlinga av skjønet vert lagt til grunn for verdsetjinga. Lagmannsretten er ikkje samd i det. Som heradsretten finn lagmannsretten at det er mest naturleg å sjå forholdet på same måten som når forkjøpsrett vert aktuell ved f.eks. sal, som eigedomsovergang ved arv er likestilt med i jordlova §10, første leden. Ankepartane har også understreka at verdet av eigedommen då skjøn vart halde i 1976 var munaleg høgare enn i 1970. Særleg har dei peika på at fiskeretten i Aurlandselva er munaleg meir verdfull enn i 1970. Lagmannsretten finn ikkje at det kan leggjast vekt på denne innvendinga. Tilsvarande innvending kan setjast fram når det har gått lang tid mellom eit sal som aktualiserar forkjøpsrett og skjønet, men i det tilfellet er det likevel klart nok verdet på avtaletidspunktet som skal leggjast til grunn, Lagmannsretten kan ikkje sjå at det er grunnlag for å leggja sterkare vekt på dette forholdet når det er arv som aktualiserar forkjøpsretten. - Dei ankande partane har dessutan hatt inntektene av eigedommen i åra som er gått frå arvefallet. Heradsrettens skjøn blir etter dette å stadfesta. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
