Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Elstad: Interiørarkitekt Ib Juul Christiansen var i årene 1965-72 engasjert av A/S Norske Hotell- og Kontormøbler (NHK). Oppdraget Christiansen fikk ved engasjementet, var at han i samarbeid med de ansatte i firmaet skulle søke å komme frem til forbedrede modeller for kontormøbler av forskjellig slag, fortrinnsvis med sikte på leveranse til statsinstitusjoner. Det ble også utarbeidet og satt i produksjon forbedrede utgaver av to sett skrivebord (serie 100 og 200) og av skap og reol (multiserien). I den tiden engasjementet varte, fikk Christiansen godtgjørelse i form av utbetalinger a konto. Frem til utgangen av året 1972 ble betalt ham sammenlagt kr. 239 208. I begynnelsen av året 1973 ble avdekket en meningsforskjell om formen og størrelsen av det vederlag Christiansen skulle ha for sin innsats. Christiansen mente seg berettiget til en godtgjørelse på 2% av salgsprisen for alle modeller han hadde tegnet. NHK mente på sin side at vederlaget måtte avpasses etter anvendt tid, at kr. 150 000 ville være riktig betaling, og at Christiansen således hadde fått a konto mer enn han med rimelighet hadde krav på. Uenigheten førte til at Christiansen gikk til søksmål for å få dom for sitt krav, og at NHK i motsøksmål krevde tilbakebetalt kr. 89 208. Bergen byrett avsa 16. februar 1976 dom i tvisten med denne domsslutning: «I hovedsøksmålet: 1. Ib Juul Christiansen kjennes berettiget til å motta fra A/S Norske Side:703 Hotell- og Kontormøbler royalty med 2% av salgsprisen for alle modeller som er tegnet av ham for A/S Norske Hotell- og Kontormøbler. 2. A/S Norske Hotell- og Kontormøbler tilpliktes innen 14 dager forkynnelse av dommen i denne sak å fremlegge for Ib Juul Christiansen fullstendige revisorbekreftede salgsoppgaver som grunnlag for beregning av hittil opptjent royalty. 3. A/S Norske Hotell- og Kontormøbler tilpliktes innen samme frist å betale til Ib Juul Christiansen det hittil opptjente royaltybeløpet med fradrag av foretatte betalinger a konto. Det ubetalte nettobeløp forrentes fra forliksklagen. I motsøksmålet: Ib Juul Christiansen frifinnes. I begge søksmål: I saksomkostninger betaler A/S Norske Hotell- og Kontormøbler til Ib Juul Christiansen kr. 12 000- tolvtusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.» NHK påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 4. juni 1977 avsa dom med slik domsslutning: «Byrettens dom, herunder omkostningsavgjørelsen, stadfestes. A/S Norske Hotell- og Kontormøbler betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom saksomkostninger for lagmannsretten til Ib Juul Christiansen med 12 500- tolvtusenfemhundre - kroner.» Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. NHK har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder hele tvistgjenstanden og både hoved- og motsøksmålet. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak med avhør av direktør Monsen som representant for NHK, av Christiansen og av 3 vitner som også ble ført for lagmannsretten. Det er lagt frem en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere, men i nødvendig utstrekning kommer tilbake til senere. Partenes anførsler for Høyesterett har i hovedtrekkene vært de samme som tidligere for lagmannsretten. NHK hevder prinsipalt at det ikke kan anses inngått noen avtale med Christiansen om formen på det vederlag han skulle ha. Firmaet har aldri akseptert hans krav på 2% royalty, unnlot å etterkomme hans oppfordring av 28. april 1968 om å undertegne kontrakt, og har vegret seg for å sende ham salgsoppgaver som grunnlag for beregning av en prosentgodtgjørelse. Det vises også til at Christiansen så sent som i oktober 1972 kom med nye forslag til avtale. Christiansens bidrag i forbindelse med skrivebordene og multiserien var ikke slik at det kunne berettige til royalty etter den sedvane som har utviklet seg for blant annet interiørarkitekter, og har avleiret seg i honorarnormer og normalkontrakter. Forutsetningen for vederlag etter royalty-prinsippet er at det skapes noe nytt i form eller utstyr, jfr. §1 i mønsterioven av 1910, som fører til at Side:704 opphavsmannen får eiendoms- og produksjonsrett. Det er ikke tilfellet her. For skrivebordenes vedkommende har da også Christiansen nå, under bevisopptaket til bruk for Høyesterett, vedgått at han ikke har noen slik enerett til dem. På denne bakgrunn må holdningen hos NHK vurderes. Om firmaet unnlot aktivt å protestere mot gjentatte krav om vederlag i form av royalty, kan ikke Christiansen ha vunnet noen rett når kravene er satt frem med en ikke holdbar henvisning til sedvaner og honorarnormer. Hvis en overenskomst kan anses inngått på grunn av passivitet fra NHK's side, må det i tilfelle være en avtale om vederlag beregnet i prosent av salgspris. Godtgjørelse i form av royalty tar sikte på at opphavsmannen, om det nye han har skapt slår an, også skal ha sin andel i den gevinst som oppnås. Prosentavtalen derimot har til formål å gi et rimelig avpasset vederlag for anvendt tid og arbeid. Og det er ikke gitt at en slik avtale, om den anses inngått, skal gjelde ubegrenset i tid. Subsidiært hevdes det at en avtale om royalty på 2%, hvis slik overenskomst anses oppstått, må erklæres ugyldig etter avtalelovens §33. Christiansen kan ikke ha vært i aktsom god tro da krav på royalty ble fremsatt, og etter forutsetningen stilltiende akseptert. Han må ha visst at innsatsen ikke ga grunnlag for å kreve royalty. I hvert fall burde han ha skjønt det. Særlig klart er dette for skrivebordene, som Christiansen i 1978 vedgår ikke å ha eiendoms- og produksjonsrett til. Hans forståelse for det kan ikke ha vært mindre i 60-årene, da krav på royalty ble satt frem. Subsidiært hevdes videre at en eventuell overenskomst om vederlag på 2% av salgspris for alle modellene så lenge de produseres, vil være ugyldig etter prislovens §18 første ledd. Ved vurderingen vil det være riktig å dele modellene i to grupper, - skrivebordene og multiserien. Dette fordi Christiansens bidrag til utformingen av skrivebordene er beskjeden, særlig gjelder det serie 200, og også fordi han nå vedgår ikke å ha eiendoms- og produksjonsrett til disse bordene. I tråd med det som hevdes i Kristen Andersen: Kjøpsrett side 53 og Eckhoff-Gjelsyik: Prisloven side 110 anføres at etterfølgende omstendigheter må kunne dras inn ved anvendelsen av §18 første ledd, første setning. En anslagsvis beregning over hva 2% ville gi i godtgjørelse frem til utgangen av året 1977, viser at det vil bli ca. kr. 800 000, hvorav omtrent halvparten har referanse til skrivebordene. Det skulle tilsvare lønn for 6-8 årsverk, og er klart urimelig. NHK hevder ellers at et vederlag på 2% vil være urimelig også om vurderingen baseres på situasjonen da en eventuell avtale i tilfelle skulle oppstått ved stilltiende aksept. Alt sommeren 1966 var det klart at NHK ville få statsleveransene for årene 1967 og 1968, og med sannsynlighet for ytterligere leveranser i etterfølgende år, ved siden av salg til private. Under enhver omstendighet, hevdes det, må §18 første ledd, annen setning, få anvendelse. Det må anses som et urimelig forretningsvilkår dels at prosentvederlag for skrivebordene og for multiserien går i ett, slik at det blir en form for koblingshandel, og dels at prosentvederlaget skal gjelde for all fremtid. Atter subsidiært hevdes det at en eventuell overenskomst, enten den anses som en royalty- eller prosentavtale, for skrivebordenes Side:705 vedkommende må være falt bort fra 1. april 1973. Da ble satt i produksjon bord med en radikalt endret skuffeinnredning som gjør produktet til noe vesentlig annet enn de bordene Christiansen bidrog til. I motsøksmålet hevdes det at et vederlag utover kr. 150 000 vil være urimelig høyt. Kravet på tilbakebetaling av kr. 89 208 er forankret i regelen i prislovens §59. A/S Norske Hotell- og Kontormøbler har lagt ned denne påstand: «I hovedsøksmålet: A/S Norske Hotell- og Kontormøbler frifinnes. I motsøksmålet: Ib Juul Christiansen dømmes til å betale A/S Norske Hotell- og Kontormøbler kr. 89 208 med lovlig rente. I begge søksmål: Ib Juul Christiansen dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Christiansen viser til byrettens og lagmannsrettens dommer, som han mener er riktige så vel i resultat som i begrunnelse. Christiansen hevder at godtgjørelse i form av royalty ikke har noen nødvendig sammenheng med at betalingen skjer til en med eiendoms- og produksjonsrett til det han har vært med på å skape. Royalty er en betalingsform som meget vel kan forekomme også i andre tilfelle, og er helt ut avhengig av hva som er avtalt. For så vidt er det uten interesse at Christiansen nå, i bevisopptaket til bruk for Høyesterett, har gitt uttrykk for ikke å ha eiendoms- og produksjonsrett til skrivebordene. For øvrig holdes det fast ved at Christiansens innsats har vært meget betydelig. Christiansen har fra første stund krevd vederlag i form av 2% royalty. NHK har før året 1973 ikke noen gang reist innvendinger mot denne betalingsform. Tvert om er Christiansen jevnlig blitt utbetalt forskudd på det endelige oppgjør, stort sett under betegnelsen «a konto royalty». Ved dette er etablert en avtale om godtgjørelse i denne form og av denne størrelse. Christiansens forslag av oktober 1972 som NHK påberoper seg, kan ikke oppfattes annerledes enn som forsøk på å komme frem til en minnelig ordning. Den avtale som NHK stilltiende aksepterte, må anses etablert allerede sommeren 1965, da Christiansen fikk de første forskudd på royalty. Ugyldighet etter avtalelovens §33 kan det ikke bli tale om. Det forelå intet som Christiansen kan klandres for. Den avtale som ble etablert, gjelder ikke forretningsvilkår som omtalt i prislovens §18 første ledd, annen setning. Avtalen gjaldt vederlaget (prisen) for det Christiansen skulle yte etter det oppdrag han fikk, og også har ytet, jfr. lovens §18 første ledd, første setning. Ved vurderingen av om vederlaget Christiansen betinget seg, skal kunne anses for urimelig, må situasjonen sommeren 1965 legges til grunn. Det blir i den forbindelse vist til Blom: Prisloven side 77 og til Arnholm: Privatrett II side 269. Hvis etterfølgende omstendigheter i det hele skal kunne dras inn i rimelighetsvurderingen, må det i tilfelle være ved en radikal forrykning av balansen i kontraktsforholdet, jfr. Eckhoff-Gjeldsvik: Prisloven side 110. Det er ikke tilfellet her. Ved den avtale som ble etablert, tok partene hver på sin side en Side:706 sjanse. Det har vist seg at de møblene Christiansen tegnet modellene til, var så gode at det ble store salg av dem. Men forholdet kunne godt ha utviklet seg i annen retning. Motsøksmålet har bare praktisk interesse for Christiansen dersom han ikke skulle få medhold i hovedsøksmålet. For det tilfelle hevdes at NHK er «i vesentlig grad medansvarlig» for de forskudd som ble utbetalt, og av den grunn avskåret fra å kreve tilbakebetaling. Ib Juul Christiansen har lagt ned denne påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Ib Juul Christiansen tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.» Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten og mener at anken delvis må tas til følge. I likhet med de tidligere instanser mener også jeg at det ved de vederlagskrav Christiansen fremsatte, og den holdning NHK inntok overfor kravene, ble etablert en ordning, likestilt med avtale, som gikk ut på at Christiansens godtgjørelse skulle være 2% av salgsprisen for de modeller han tegnet. På dette punkt slutter jeg meg til byrettens og lagmannsrettens begrunnelse, og nevner bare kort: Christiansen ble engasjert av NHK. Han forlangte fra første stund vederlag i den form som er nevnt. NHK mottok hans ytelser uten å protestere mot vederlagskravet. Tvert om ble det uten innvendinger utbetalt forskudd a konto med sikte på senere endelig oppgjør. Det ble ikke fremsatt innvendinger før i året 1973 etter at engasjementet var opphørt. Som de tidligere instanser finner heller ikke jeg grunn til i denne sammenheng å gå nærmere inn på karakteren og omfanget av Christiansens arbeid for NHK. Jeg kan ikke se at det er nødvendig tilknytning mellom vederlag fastsatt i prosent av salgspris, og et arbeidsresultat som representerer et nytt og selvstendig produkt. Det stod partene fritt å avtale godtgjørelsen i den form de fant hensiktsmessig for seg, uten hensyn til om arbeidet var ment å føre frem til, eller faktisk førte til, et produkt egnet til å gi grunnlag for opphavsrett. Etter min oppfatning kan det ikke rettes noen bebreidelse mot Christiansen for at han, da engasjementet ble innledet, forlangte den form for vederlag han gjorde, og ved NHK's holdning fikk godtatt som gjeldende. Når jeg likevel er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, har det sin bakgrunn i at vederlagsordningen, som en konsekvens av måten den er blitt til på, bærer preg av midlertidighet og ufullstendighet. Preget av foreløpighet kan spores gjennom de forskjellige fremstøt Christiansen gjorde for å få full avklaring i forholdet til NHK. Det startet med at Christiansen 24. februar 1965 skrev: «Vor foreløbige avtale bygger på tillid, og formen for honorar kan uttstå til vi har diskutert de første prøver på et praktisk resultat. Som tidligere nevnt, kan det bli et spørsmål om vanlig 3% royalty eller 2% + eengangshonorar. I første omgang finder jeg det rimelig med et a conto beløb på kr. 1 000 - og et lignende beløb når vi er enige om de første prøver.» Side:707 Den 10. august 1966 vendte Christiansen tilbake til saken med disse ord: «På et tidligere tidspunkt, var vi enige om, at vende tilbake til nærmere avtale vedr. royalty for ny kontorserie. Jeg foreslår en forskudtering - månedlig - på ca. 1 000 kr. av en royalty på 2%.» Den 28. april 1968 kommer et nytt fremstøt, idet Christiansen skriver: «Da vi nå står ved skjæringspunkt, finder jeg det riktigst, i begge parters interesse, at vi setter opp en skriftlig avtale. - Normalkontrakt kan brukes. Et eksemplar vedlegges.» Etter det Christiansen har forklart under bevisopptaket til bruk for Høyesterett, var normalkontrakten sendt over for å danne grunnlaget for nærmere avtale. I 1969 og 1970 tilbød Christiansen at en andel av 2%-godtgjørelsen skulle avsettes til reklamefond. Hans fremstøt kulminerte med to brever til NHK av oktober 1972, som ikke har vært lagt frem for de tidligere instanser. De inneholdt alternative forslag til prosentberegninger som ville gi ham et vederlag vesentlig lavere enn det han tidligere hadde forlangt, og senere har krevd under rettssaken. Jeg må gå ut fra at disse siste forslag har vært ledd i forsøk på å få en minnelig ordning fremfor strid og mulig rettssak. Sett på bakgrunn av det som tidligere var passert, må forslagene likevel forsterke følelsen av at siste ord i saken ikke var sagt. Miséren ligger i at NHK neglisjerte disse forslagene, på samme måte som de tidligere henvendelser. Firmaet skjøv problemene til side i stedet for å ta dem opp. Preget av ufullstendighet kan spores på forskjellig vis. Det er tale om modeller til to sett skrivebord samt skap og reol (multiserien). De bidrag Christiansen har ytet ved utformingen av det enkelte møbel, har variert. Så vidt skjønnes har det til dels vært store variasjoner. Som nevnt før, har Christiansen under bevisopptaket til bruk for Høyesterett selv gitt uttrykk for at hans bidrag til utformingen av skrivebordene ikke var slik at han mener å ha eiendoms- og produksjonsrett til dem. Likevel er vederlagssatsen, slik den er etablert, blitt ens for samtlige møbler. Det er uklart om vederlagssatsen skal gjelde for all fremtid, eller bare et begrenset tidsrom. Om betegnelsen royalty er anvendt på vederlaget, er det ikke dermed gitt hvor lenge det skulle ytes. Og det står åpent hva som skal skje om det uten Christiansens medvirkning ble foretatt forandringer. En vet jo således at skuffeinnredningen i skrivebordene ble endret fra 1. april 1973. Etter NHK's mening er forandringene så store at Christiansen i hvert fall ikke kan ha krav på vederlag for skrivebord produsert etter den nevnte dato. Før jeg går videre, finner jeg det hensiktsmessig å foreta en oppsummering. En vederlagsordning ble etablert ved at Christiansen ensidig satte frem krav som NHK er blitt hengende ved på grunn av passivitet. Som en følge av den måten ordningen ble til på, er den blitt unyansert og ufullstendig. Slik jeg ser det, har domstolene når de stilles overfor en ordning Side:708 som den aktuelle, en vid adgang til å supplere avtalen. Det som i første rekke springer i øynene, er behovet for å få klargjort tidsrammen for avtalen. Under prosedyren har NHK's prosessfullmektig nettopp vært inne på det i tilknytning til omtalen av det han kaller prosentavtale. Utgangspunktet ved suppleringen må etter min oppfatning være at NHK plikter å betale det Christiansen forlanger såfremt hans krav ikke må anses å være ubillig. For kjøpsrettens område er prinsippet kommet til uttrykk i kjøpslovens §5. Jeg mener at prinsippet også må ha gyldighet der en unyansert avtale skapt ved passivitet fra den ene parts side, trenger å fylles ut. Beslektede tanker ligger til grunn for reglene i prislovens §18 første ledd. For løsningen av den konkrete saken er det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om disse bestemmelser er direkte anvendelige. Jeg har tidligere nevnt at det vesentlige etter mitt skjønn er spørsmålet om vederlagsordningen skal gjelde for en uviss fremtid, eller innenfor en bestemt tidsramme. For vurderingen av dette spørsmål finner jeg å burde trekke frem særskilt to forhold. a) Christiansens krav er begrunnet med at NHK stilltiende har godtatt hans forlangende. Kravet har således en ren avtalerettslig forankring. Opphavsrettslige betraktninger er ikke trukket frem som grunnlag for kravet. b) Etter det som foreligger, er verken møblene eller enkeltkomponenter til dem mønsterbeskyttet. Så vidt skjønnes, vil dette innebære at bedrifter som konkurrerer med NHK, kan produsere tilsvarende møbler uten belastning av uttellinger til Christiansen. Det jeg nettopp særskilt har trukket frem, sammenholdt med opplysningene ellers i saken, viser etter min oppfatning at det vil virke ubillig om Christiansen skal oppnå 2% av salgsprisene for serie 100 og 200 og for multiserien så lenge disse møbler produseres av NHK. Hensynet til billighet gjør det nødvendig å supplere vederlagsordningen med en tidsramme. Det er uten videre klart at Christiansen må få det stilltiende godtatte vederlag for årene 1965-72 selv om hans arbeid for NHK synes å ha ebbet ut mot slutten av perioden. Men han må ha krav på mer enn det. Forholdet er jo at arbeidet i første del av engasjementstiden, hvor det skal ha vært størst, først ga større gevinstmessige utslag i senere år. For året 1965 ble således ikke opptjent noe og for året 1966 et beskjedent beløp. På denne bakgrunn finner jeg det rimelig at Christiansen får vederlag til utgangen av året 1974. NHK har, som nytt for Høyesterett, laget et tilnærmet riktig overslag over hva 2%-vederlaget representerer av kronebeløp for de enkelte år. Om Christiansen får godtgjørelsen til og med året 1974, vil han totalt oppnå ca. kr. 515 000 eller ca. kr. 275 000 utover de forskudd han tidligere har mottatt. Etter det standpunkt jeg er kommet frem til, kan jeg fare lett over de gjenstående spørsmål i saken. NHK har hevdet at vederlagsordningen alt fra det tidspunkt den måtte anses etablert gjennom passivitet, var ugyldig etter avtalelovens §33 og/eller prislovens §18 første ledd, første setning. Jeg kan ikke se det er grunnlag for å mene at så skulle være tilfellet, og viser til det jeg har nevnt før. Side:709 NHK har hevdet at skrivebordene fra 1. april 1973 fikk endret skuffeinnredning, og at Christiansen i hvert fall for bordene ikke kan ha krav på vederlag etter denne dato. Opplysningene slik de foreligger for Høyesterett, er ikke tilstrekkelige til at retten forsvarlig kan gjøre seg opp en begrunnet mening om bordene har fått en vesentlig endret karakter. For øvrig er betaling til Christiansen også for bordene ut året 1974, et ledd i den vurdering som er utøvd ved å sette tidsrammen for vederlagsordningen til årsskiftet 1974/75. NHK har hevdet at Christiansens krav, vurdert på bakgrunn av utviklingen etter at vederlagsordningen var etablert, må anses stridende mot prislovens §18 første ledd, og at vederlag utover kr. 150 000 vil være prismessig ulovlig. Jeg er kommet frem til mitt standpunkt uten å dra §18 første ledd inn i bildet. Med den tidsbegrensning jeg mener at avtalen må ha, kan jeg ikke se at Christiansens vederlag rammes av prislovens §18 første ledd. Anken har delvis ført frem. Det skyldes imidlertid NHK at det er oppstått en rettslig uklar situasjon som har ført til rettssak gjennom tre instanser. Selv om NHK må gis delvis medhold, finner jeg med forankring i tvistemålslovens §174 annet ledd, at NHK bør erstatte Christiansens saksomkostninger for alle retter. NHK ble i byretten og lagmannsretten pålagt å betale saksomkostninger med sammenlagt kr. 24 500. Christiansens prosessfullmektig har lagt frem foreskreven arbeidsoppgave. I samsvar med oppgaven settes NHK's omkostningsansvar for Høyesterett til kr. 25 000. Jeg finner det riktig å knytte noen bemerkninger til utformingen av konklusjonen: Under ankeforhandlingen er reist spørsmål om 2 uker vil levne NHK den nødvendige tid til å utarbeide fullstendige, revisorbekreftede oppgaver som grunnlag for beregning av opptjent vederlag. Partene har imidlertid vært enige om at fristen kan settes slik, og at de i samarbeid vil finne frem til den praktiske tillempning om det skulle vise seg vanskelig å overholde den fullt ut. Når det gjelder forrentningen av de beløp det er prosedert om, nevner jeg at rentesatsen fra 1. januar 1978 er hevet til 10% p.a. mot tidligere opp til 6% p.a. Det beløp Christiansen har tjent opp for tiden frem til utgangen av året 1972, med fradrag av det han tidligere hadde mottatt i forskudd, må forrentes fra forkynnelsen av forliksklagen, altså fra 22. august 1973. I henvendelser Christiansen rettet til NHK, har han nøyd seg med å kreve årlige oppgaver over omsetningen. Jeg oppfatter dette slik at Christiansen heller ikke har ment å kreve avregning av opptjent vederlag før ved utløpet av det enkelte kalenderår. Det fører til at vederlag opptjent i årene 1973 og 1974 først forfalt, og skal forrentes, fra henholdsvis 1. januar 1974 og 1. januar 1975. Jeg stemmer for denne dom: I hovedsøksmålet: 1. Ib Juul Christiansen kjennes berettiget til å motta fra A/S Norske Side:710 Hotell- og Kontormøbler vederlag med 2 - to - prosent av salgsprisen for møbler av alle modeller som er tegnet av ham for A/S Norske Hotell- og Kontormøbler, og som firmaet har levert frem til utgangen av året 1974. 2. A/S Norske Hotell- og Kontormøbler tilpliktes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom å fremlegge for Ib Juul Christiansen fullstendige revisorbekreftede oppgaver for årene 1965-74 som grunnlag for beregning av opptjent vederlag. 3. A/S Norske Hotell- og Kontormøbler tilpliktes å betale til Ib Juul Christiansen det opptjente vederlag for årene 1965-74 med fradrag av foretatte betalinger a konto. 4. Av det netto vederlag som var opptjent 31. desember 1972, betaler A/S Norske Hotell- og Kontormøbler til Ib Juul Christiansen 6 - seks - prosent årlig rente fra 22. august 1973 til 31. desember 1977 og 10- ti - prosent årlig rente fra 1. januar 1978 til betaling skjer. Av det vederlag som er opptjent i året 1973, betaler A/S Norske Hotell- og Kontormøbler til Ib Juul Christiansen 6 - seks - prosent årlig rente fra 1. januar 1974 til 31. desember 1977 og 10 - ti - prosent årlig rente fra 1. januar 1978 til betaling skjer. Av det vederlag som er opp tjent i året 1974, betaler A/S Norske Hotell- og Kontormøbler til Ib Juul Christiansen 6 - seks - prosent årlig rente fra 1. januar 1975 til 31. desember 1977 og 10 - ti - prosent årlig rente fra 1. januar 1978 til betaling skjer. 5. Oppfyllelsesfristen etter punkt 3 og 4 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. I motsøksmålet: Ib Juul Christiansen frifinnes. I begge søksmål: I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler A/S Norske Hotell- og Kontormøbler til Ib Juul Christiansen 49 500 - førtinitusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Egil Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Lorentzen, Stabel og justititarius Ryssdal: Likeså. Av byrettens dom (dommer August Rathke): A/S Norske Hotell- og Kontormøbler fikk i 1955 antatt anbud på levering av skrivebord til Staten v/Norges Statsbaner, Hovedstyret. Norges Statsbaner sto som sentralt innkjøpsorgan for Staten av kontormøbler med «Samordningsutvalget for ymse innkjøp i Staten» som bestemmende folkevalgt utvalg og med konsulent Paul Hanslien som leder av innkjøpskontoret. Leveringene til Staten var basert på to-årige perioder. Den første tiden omfattet leveransene skrivebord fra NHK mens andre møbelfabrikker leverte skap og reoler. I 1963 fikk NHK leveringen av kontormøbler til Utenriksdepartementet på grunnlag av en «sjefsserie» kontormøbler, «Drange-serien». For to-årsperioden 1964-66 fikk NHK levering av skap og reoler i tillegg Side:711 til kontorpulter til Staten. Det var fra Statens side ønskelig med forbedringer av kontormøblene og det ble derfor i kontrakten med NHK tatt inn at NHK skulle være behjelpelig med å komme frem til en kontormøbelserie for Staten bygget på større fleksibilitet, bedre tilpasset de praktiske erfaringene og med en mere tiltalende og tidsmessig ytre utforming. NHK's arbeide resulterte i to nye kontormøbelserier, serie 100 og serie 200. Serie 200 er basert på møbelserien levert til Staten mens serie 100 er basert på den tidligere «Drange-serien». Begge seriene er tilpasset hverandre og blitt markedsført under betegnelsen «NHK Multisystem». Ved årsskiftet 1964/1965 hadde NHK henvendt seg til interiørarkitekt NIL Ib Juul Christiansen og engasjert ham i arbeidet med den nye kontormøbelserien. Saken gjelder hvilken form godtgjørelsen til interiørarkitekt Ib Juul Christiansen skal ha. - - - Retten skal bemerke: Saksøkeren er frittarbeidende interiørarkitekt fra 1951 og medlem av Norske Interiørarkitekters Forening. I sin veiledende honorarnorm, som forelå ajourført i november 1964, har foreningen foreslått overfor sine medlemmer at de skal beregne seg honorar i form av royalty for sitt arbeid med gjenstander beregnet på serieproduksjon. Royalty foreslås i hovedprinsippet beregnet med en prosentsats av netto-salgspris fra produsent til forbruker eller videreforhandler. Saksøkeren har i sin praksis kun nyttet godtgjøring i form av royalty for slikt arbeid. Det synes også som om honorar i form av royalty for interiørarkitekters arbeid med gjenstander beregnet for serieproduksjon, var en godtgjøring som var godt kjent av møbelprodusentene i 1964 og også akseptert av mange av dem. Retten finner det derfor naturlig at saksøkeren da han ved årsskiftet 1964/65 fikk henvendelse fra saksøkte om å arbeide med en kontormøbelserie, foreslo sitt honorar beregnet i form av royalty. Etter å ha vurdert og påtatt seg oppdraget, ble saksøkte i brev den 24.2.1965 klart meddelt at saksøkeren anså at det var opprettet en foreløpig avtale om at saksøkerens godtgjøring for arbeidet skulle baseres på royalty, men at spørsmålet om prosentsats sto åpen. Timebetaling er ikke nevnt. Det ble vist til et tillitsforhold når det gjaldt den nærmere utforming av avtalen. Saksøkte reagerte ikke muntlig eller skriftlig på saksøkerens henvisning til at det forelå en foreløpig avtale og forslaget til beregning av honorar. Men saksøkerens krav på a konto utbetalinger etter det gunstigste alternativ for saksøkte for beregning av royalty, 2%, ble etterkommet uten forbehold. Over en 8 års periode har saksøkeren med jevne mellomrom fått utbetalt a konto i alt kr. 239208. Når det gjelder spørsmålet om beregningsgrunnlaget, netto salgspris fra sak søkte til forbruker eller videreforhandler, ble dette særskilt tatt opp av saksøkeren for å kunne få endelig beregning av den årlige royalty. Retten viser særlig til saksøkerens brev den 29. april 1968 der det purres etter oppgave over den fakturerte produksjonsverdi. Senere er det purret en rekke ganger og saksøkeren har på egen hånd foretatt beregninger som er tilsendt saksøkte. Saksøkte reagerte ikke på disse henvendelser før i april 1973. Retten kan ikke finne at saksøktes unnlating av å gi disse oppgaver var tilkjennegivelse av at det ikke forelå noen avtale om royalty. Det var all Side:712 grunn for saksøkte til å tro at saksøkeren mente det var en slik avtale og det skulle da vært gitt klar melding til saksøkeren hvis saksøkte bestred dette. Istedenfor fortsatte saksøkte å betale a konto for royalty. Saksøkte er en større produsent- og salgsbedrift i kontormøbelbransjen. Saksøkeren måtte kunne gå ut fra at bedriften er godt orientert om lønns-, honorar og arbeidsforhold i bransjen og at den har en kontoradministrasjon med klare ansvarsforhold for utbetalinger. Saksøkeren har etter rettens mening hatt full grunn til å tro at hans forslag til beregning av honorar for arbeidet var vurdert etter et godt kjennskap i bransjen til forholdet mellom produsent og designer og akseptert av saksøkte. Retten finner etter dette at det i samsvar med avtale rettslige prinsipper foreligger et forhold som må likestilles med avtale om at saksøkeren skal beregne sin godtgjøring etter en royalty på 2% av netto salgspris fra saksøkte til forbruker eller videreforhandler av modeller som saksøkeren har tegnet. Det er da ikke grunn for retten til å ta standpunkt til saksøktes anførsler om at det ikke skulle vært betalt i form av royalty fordi saksøkerens arbeid ikke hadde den karakter at det berettiget til dette. Saksøkte er bundet av avtalen selv om han mener at det rett vurdert fra hans side, skulle vært timebetaling. Retten må imidlertid ta standpunkt til om det avtaleforhold som retten finner opprettet, må erklæres for ugyldig i medhold av avtalelovens §33. Saksøktes møbelserier 200 og 100, også benevnt «Multiserien» ble i 1968 tildelt Norske Designcentrums merke for god design. I juryens samlede vurdering finner retten uttrykk for at serien må karakteriseres som en modell forskjellig fra andre kjente utforminger av kontormøbler. Den er også markedsført som et nytt produkt. Den endelige modell er satt i strek av saksøkeren. Men bak dette resultat ligger klare rammer satt av staten for serie 200, statens standardserie, og et omfattende samarbeid med ansatte i saksøktes produksjons-, salgs- og økonomiavdelinger. Før saksøkeren ble engasjert var en vesentlig del av arbeidet med de nye modeller utført og etter den tid tilførte andre produkter vesentlige kvaliteter. Etter vitneforklaringene er det vanskelig å skille ut saksøkerens arbeid som vesentlig mere nyskapende enn det arbeid som andre som var med på produksjonsopplegget utførte. Saksøkeren hadde imidlertid den særstilling i samarbeidet at han samlet, vurderte og koordinerte innsatsen og tilslutt laget arbeidstegningene til de modeller som blir produsert. Han står formelt som designer av serien. Saksøkeren oppfattet selv sitt arbeid som å være i samsvar med det en industridesigner sedvanemessig utfører. Denne oppfatning kan i det foreliggende tilfelle ikke sies å være i uoverensstemmelse med de opplysninger som er gitt i retten om industridesignerens arbeid. Retten finner etter dette at avtalel. §33 ikke kommer til anvendelse på avtaleforholdet. Endelig må retten ta standpunkt til om den godtgjøring som etter dette blir beregnet for saksøkerens arbeid, er i strid med Prisl. §18. Saksøkeren har brukt den laveste prosentsats for royalty i honorarnormen til Norske Interiørarkitekters Forening. Normen er registrert hos prismyndighetene. Det urimelige ved godtgjøringen skulle etter saksøktes oppfatning ligge i de meget store årlige honorar, i gjennomsnitt ca. kr. 100 000 i mange år, basert på det store salg av serien. Godtgjøring i form av royalty Side:713 har det særtrekk at den er knyttet til salget av produktet. Hovedformålet med denne formen er at et stort salg også skal gi gevinst til designeren. Forholdet har sammenheng med at designerens formgiving og medvirkning til et rasjonelt produksjonsopplegg er vesentlig for markedsføringen. Det er ikke bare den konkrete arbeidsinnsats som skal godtgjøres, men de salgsmessige kvaliteter som er tilført produktet ved hans arbeid. Den godtgjøring som en frittstående designer oppnår for et vellykket produkt, må også sees i sammenheng med hans arbeidsinnsats der den ikke fører til modeller som gir godt salg. Forholdet kan jevnføres med dem som mottar sine inntekter i form av prosentvise provisjoner. Omstendigheter som inntreffer etter avtaleinngåelsen kan reise spørsmål om provisjonen blir urimelig. Forbudet i prisl. §18 antas ikke å gjelde slike tilfeller. De alminnelige prisforskrifter under krigen var antatt å ha et slikt forbud, men disse er opphevet. (Eckhoff og Gjelsvik «Prisloven» 1955 108, Hauge og Lorentzen «Prisregulering og prishåndhevelse» 1941 40). Etter dette finner retten at saksøkeren ikke tar et vederlag for sitt arbeid som er i strid med prisl. §18. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes, N.P. Langevand og C.H. Endresen): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens domsgrunner. Lagmannsretten er således enig med byretten i at den ankende part ved sin opptreden har akseptert å betale Christiansen honorar for hans arbeid med 2% royalty av salgsverdien fra fabrikken av de modeller som han har tegnet. Det vises herom til byrettens gjennomgåelse av saksforholdet. I denne sammenheng har den ankende part sterkt understreket at man ikke ved passivitet kan bli forpliktet til å følge en bestemt fortolkning av de honorarnormer som gjelder for interiørarkitekter tilsluttet Norske Interiørarkitekters Landsforening. Et vesentlig kriterium for å kreve honorar i form av royalty er at vedkommende formgiver har skapt et nytt og selvstendig produkt, hevdes det. NHK har fremholdt at retten må ta standpunkt til om disse alminnelige vilkår for å beregne honorar i form av royalty er til stede i dette tiffelle. En betydelig del av bevisførselen og prosedyren for lagmannsretten har som følge av denne innsigelse dreid seg om karakteren og omfanget av Christiansens arbeid for NHK. På samme måte som byretten finner lagmannsretten det ikke nødvendig å gå i detaljer når det gjelder disse forhold. Lagmannsretten er enig med byretten i at Christiansen på et tidlig tidspunkt gjorde det klart for NHK at han ville ha betaling for det arbeid som han skulle utføre i form av 2% royalty. Når NHK henvendte seg til Christiansen var det bl.a. fordi man var kjent med at Christiansen tidligere hadde utviklet et anerkjent hyllesystem (Pega-systemet), og man håpet at hans erfaring fra arbeidet med dette produkt skulle komme kontormøbelserien til gode. Da NHK henvendte seg til Christiansen, var det ikke ansatt møbelarkitekt i firmaet. Christiansen arbeidet sammen med bedriftens folk, og ved samarbeid mellom ham og disse kom man fram til en kontormøbelserie som har vist seg å være velegnet og lett å selge. Christiansen mener at det er frembrakt et nytt produkt, og at det ikke bare er tale om en fornyelse av Side:714 kontormøbelmodeller som NHK tidligere hadde produsert. Han har gitt uttrykk for at han har enerett til denne modell, men han har ikke tatt dette spørsmål opp i saken. Christiansen har forklart at han som møbelarkitekt kjente til alle kontormøbeltyper som fantes på markedet, og at han ikke tok utgangspunkt f.eks. i den såkalte D-serie, som NHK tidligere hadde produsert. Lagmannsretten finner at både karakteren og omfanget av Christiansens arbeid må ha vært klart for NHK etterhvert som arbeidet skred fram, så vidt nært samarbeid som Christiansen hadde med bedriften. Selv om NHK kunne ha vært i noen tvil om forholdet da Christiansen sendte sitt første brev i februar 1965, må NHK ha fått full oversikt over hans arbeid etter hvert som dette skred fram. NHK har med sitt kjennskap til Christiansens arbeid forholdt seg helt passiv til alle hans henvendelser der han gjør det klart at han vil beregne sitt honorar etter 2% royalty. Med dette kjennskap har NHK også betalt forskudd på hans krav om royalty, i det vesentlige ved at det ble utferdiget aksepter for beløpene. De fleste utbetalinger er foretatt av firmaets kontorsjef, som hadde aksept- og sjekkfullmakt. Firmaet kan ikke høres med at det ikke kan legges vekt på disse utbetalinger fordi styrets formann ikke har kjent til dem, ettersom utbetalingene har ligget innenfor kontorsjefens fullmakt. I 1972 er for øvrig a konto-utbetalingene foretatt av Kåre Monsen, styrets formann. Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke er grunnlag for innsigelsen om at kontrakten er ugyldig etter avtaleloven §33. Partene har etablert den ordning at Christiansen skulle honoreres for sitt arbeid med 2% royalty. Partene har forskjellig oppfatning av hvilken karakteristikk Christiansens arbeid fortjener, om det er frembrakt et nytt og selvstendig produkt eller ikke. Uten hensyn til hva som måtte være den riktige karakteristikk, var det fritt for partene å avtale honorar i den form som de har benyttet. Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke har foreligget omstendigheter som innebærer at det strider mot redelighet og god tro når Christiansen hevder at NHK er bundet av sin kontraktsmessige forpliktelse. At en designers honorar undertiden kan bli vesentlig høyere når royaltyprinsippet anvendes enn hvis han beregner sitt tilgodehavende etter medgått tid eller som et engangsoppgjør, ligger i sakens natur. Det kan ikke stride mot redelighet og god tro at Christiansen holder på kontraktsbestemmelsene selv om det blir tale om et forholdsvis høyt honorar som følge av at royaltyprinsippet anvendes i dette tilfelle. Lagmannsretten finner ikke holdepunkt for å anta at NHK fra først av ikke har hatt forståelse av hva royaltyprinsippet innebar. Lagmannsretten er enig med byretten i at Christiansens honorar basert på det nevnte grunnlag ikke kan anses som et urimelig vederlag, og viser for så vidt til byrettens begrunnelse. For lagmannsretten har den ankende part fremhevet at honorarberegning etter royaltyprinsippet innebærer en langvarig binding av designerens honorar til produktet, og at et forretningsvilkår av denne art i dette tiffelle vil virke urimelig. Lagmannsretten er enig i at honorarberegning etter royaltyprinsippet kan gi seg utslag i at honorarberegningen for lang tid knyttes til produktet, noe som særlig vil være tiffelle når det er tale om vellykkede modeller. Det er tale om en generell virkning av royaltyprinsippet. Det foreligger ikke noe som i dette tiffelle mer enn ellers tilsier at prinsippet bør settes til side fordi det vil virke urimelig. NHK har innvendt at det særlig vil virke urimelig å opprettholde en slik binding når det gjelder modell 200. Som en kommer tilbake til nedenfor, finner Side:715 lagmannsretten at kontormøbelserien må sees som en enhet, og at det i denne sammenheng ikke er grunnlag for å vurdere den enkelte modell for seg. Subsidiært har NHK innvendt at det ikke er avtalt på hvilket grunnlag royalty skal beregnes. Særlig er fremhevet at Christiansen ikke bør tilkomme royalty for modell 200, som han har hatt meget liten innflytelse på. Lagmannsretten er enig med motparten i at avtalen omfatter alle typer skrivebord, innsatsbord, skap og reoler som hans oppdrag omfattet, uten hensyn til om Christiansen har lagt meget eller lite arbeid ned på den enkelte modell. Lagmannsretten oppfatter Christiansen slik at han hele tiden har gitt uttrykk for dette synspunkt, og finner at hans krav for så vidt må ansees akseptert av NHK. Spørsmålet er så om skrivebordene fra 1.4.1973 har undergått slik forandring at det er kommet i stand et nytt og selvstendig produkt som i den grad atskiller seg fra de skrivebord som Christiansen har tegnet, at hans honorarkrav av den grunn bør opphøre. Lagmannsretten har oppfattet forholdet slik at også etter 1.4.1973 er bordenes konstruksjon, form og utstyr uforandret fra tidligere, mens «innmaten» i skuffene fra da av er i plast, og det benyttes plastskinner i skuffene. De selges under samme modellbetegnelse som tidligere. Denne innsigelse er ny for lagmannsretten. Dersom NHK allerede i 1973 var av den oppfatning at det nå var kommet i stand en ny modell, og at Christiansen ikke lenger hadde krav på royalty for skrivebordsmodellene, ville det vært naturlig at NHK straks hadde sagt fra til Christiansen. Lagmannsretten finner ikke at den foretatte forandring er av slik art at kontrakten om royalty av den grunn kan anses bortfalt for skrivebordenes vedkommende. Skrivebordene må fremdeles anses som en naturlig enhet i den kontormøbelserie som Christiansen har vært med på å gi form. Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
