Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Endresen: Harald Hokland var født xx.xx.1890. Han ble i 1917 gift med Ingeborg Hokland. I ekteskapet er det fire bam: Hildur, Eyvind, Emilie og Are. Harald og Ingeborg Hokland ble skilt i 1955. Den 23. desember 1957 inngikk han nytt ekteskap med Aagott Hokland, som er født xx.xx.1902. Det er ikke barn i dette ekteskap. En søster av Harald, Oline Hokland, døde den 28. april 1966, og på skiftet etter henne ble det bestemt at Harald Hokland skulle få overta hennes eiendom «Skoglyst», gnr. 52 bnr. 121 og 283 i Hadsel, for kr. 28.500. Skifteskjøtet ble imidlertid den 9. mai 1967 utferdiget til Aagott Hokland. Den 23. februar 1974 ble det mellom ektefellene opprettet slik ektepakt: «Undertegnede ektefeller, Ågott Marie Hokland f. 29/12-1902 og Harald Kr. Hokland f. 26/9-1890, som hittil har hatt felleseie, bestemmer med dette at den faste eiendom Skoglyst gnr. 52 bnr. 121 og 283 i Hadsel med innbo og løsøre heretter skal være Ågotts særeie. Harald skal ha rett til å sitte i uskifte med dette særeie. Eiendommens verdi kan settes til kr. 35 000,-.» Ektepakten ble tinglyst den 2. april 1974. Side:1201 Harald Hokland døde den 28. oktober 1974. På skiftesamling i boet etter ham den 28. februar 1975 reiste hans barn i første ekteskap krav om at ektepakten skulle kjennes ugyldig som stridende mot arvelovens §53, idet de hevdet at ektepakten representerte en ikke fullbyrdet dødsgave. Skiftetvisten ble overført til søksmåls former, og den 18. juni 1976 avsa Vesterålen skifterett dom i saken med slik domsslutning: «1. Ektepakt av 23. februar 1974 mellom Harald Kristian Hokland og fru Ågott Hokland kjennes gyldig. 2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.» Arvingene påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Den 20. januar 1978 avsa lagmannsretten dom med denne domsslutning: «1. Ektepakt av 23. februar 1974 mellom Harald Kristian Hokland og Ågott Hokland kjennes ugyldig. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Aagott Hokland har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun henholder seg til skifterettens dom, som hun hevder er riktig så vel når det gjelder bevisbedømmelsen som rettsanvendelsen. Hun anfører for det første at det er hun som skaffet til veie de midler som ble brukt til å erverve eiendommen «Skoglyst». Derfor var det også hun som fikk hjemmelen ved skifteskjøtet. Kontantbe- løpet ble tatt av hennes sparepenger, og hun overtok pantegjelden i iandbruksbanken. Hun har videre betalt renter og avdrag og båret utgiftene til vedlikehold og utbedringer. Til dette lånte hun også penger av en søster. Helt fra kjøpet ble foretatt har det mellom ektefellene vært enighet om at eiendommen var hennes. Ved skiftet etter skilsmissen med den første hustru ble den daværende eiendom tilkjent henne, og Hokland var ikke interessert i å erverve noen ny. Det var den ankende part som også for det alt overveiende anskaffet innboet. Ektepakten ble ikke inngått ut fra arvemessige hensyn. I hvert fall har slike tanker ikke vært dominerende. Hadde det vært motivet, hadde Harald opprettet testament. Dels var det en manifestering av hva som hele tiden hadde vært realiteten når det gjaldt eiendomsfor- holdet, og dels var det fra mannens side et ønske om å påskjønne henne. Harald var på det tidspunkt sprek og frisk og handlet uten taske på at han snart kunne falle fra. Derfor ble det også i ektepakten tatt inn bestemmelsen om at han skulle kunne sitte i uskifte med særeiet dersom hun døde først. Hadde motivet vært å frata sine barn arv, kunne han ha gjort det på andre måter. Hvis forholdet skal betraktes som en gave, er også alt gjort for at gaven er oppfylt. Ektepakten er opprettet i lovmessig uklanderlige former. Hun oppt1,ådte også utad som eier. Hvis den omstendighet at ektefellene fortsatt blir boende i det felles hjem skulle medføre at en slik gave ikke kunne sies å være oppfylt, vffle all slik gave måtte underkjennes. Side:1202 Grensen mellom en livs- og en dødsdisposisjon må trekkes etter en totalvurdering, og i dette tilfelle må den falle ut til fordel for den ankende part. Hun har lagt ned slik påstand: «1. Skifterettens dom stadfestes, bortsett fra avgjørelsen om saksomkost- ninger. 2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger hos ankemotpartene for Skifteretten, Lagmannsretten og Høyesterett.» Ankemotpartene har henholdt seg til lagmannsrettens dom. De hevder at ektepakten er en kamuflert dødsdispos1sjon. Den støter an mot arvelovens §53. Den er ikke opprettet ved testament slik be- stemmelsen foreskriver for gaver som først skal oppfylles etter give- rens død, og disposisjonen strider mot pliktdelsregelen i arvelovens §29 jfr. §35. Eiendommen ble også innbrakt i fellesboet av ektefellene sam- men. Ektepakten ville ikke innebære noen realitet for Harald Hokland så lenge han levde, og det motsetningsforhold det hadde vært i hans første ekteskap, og i særdeleshet forholdet til sønnen Are, skaper en formodning om at hans motiv med ektepakten var å sørge for at det han etterlot seg ble sikret for den ankende part på bekostning av hans livsarvinger. Under prosedyren for Høyesterett har ankemotpartene gjentatt og opprettholdt sitt tilbud til den ankende part om at hun kan få overta felleseiet som uskiftet bo. Ankemotpartene har lagt ned slik påstand: «1. Hålogaland Lagmannsretts dom av 20. januar 1978 stadfestes. 2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmanns- rett og Høyesterett.» Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av skifterettens og lagmannsrettens dommer. Det er til bruk for Høyesterett avholdt bevisopptak ved Dalane og Vesterålen herreds- retter, hvor den ankende part og tre av de fire ankemotparter har avgitt forKlaring. Det er dessuten avhørt tre vitner. Det er for Høyesterett fremlagt enkelte nye dokumenter, men disse har ikke brakt saken i noen endret stilling fra slik den forelå for lagmannsret- ten. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. I likhet med lagmannsretten finner jeg at eiendommen er innbrakt i felleseiet av ektefellene sammen. Det var Hokland som i egenskap av arving fikk tilslaget, og han lot sin arvelodd gå inn som del av kjøpesummen. Den kontante del av denne ellers ble nok tilveiebrakt av den ankende part, som også overtok pantegjelden. Men de senere påkostninger antar jeg i stor utstrekning også må være skjedd så vel Side:1203 ved kontanttilskudd som ved personlig arbeidsinnsats fra Hoklands side. Ektefellene hadde formuesfellesskap, og levde i slikt fellesskap i over 16 år. Den faste eiendom hadde vært ektefellenes felleseie i nesten 7 år før de på et tidspunkt da Harald Hokland var fylt 83 år gikk til opprettelse av den omtvistede ektepakt. Tiden for opprettel- sen faller dertil sammen med et tidspunkt hvor Hokland var sterkt opptatt med forholdet til sin yngste sønn, som han i brevs form forlangte skulle fraskrive seg arv etter ham. Opprettelsen av ektepakten ville ikke medføre noen realitet for Hokland i hans levetid. Ektefellene imellom var forholdet som tidli- gere godt. De hadde en velordnet økonomi og var gjeldfri. Ektepak- ten kan således ikke ha sammenheng med frykt for pågang fra hans kreditorer. I så måte skiller denne sak seg etter mitt syn på avgjøren- de måte fra saksforholdet i Høyesteretts dom av 26. juni 1963 som er referert i Nordisk domssamling 1963 288. Jeg er etter dette i likhet med lagmannsretten kommet til at ektepakten ikke kan stå seg. Den innebærer at Aagott Hokland fikk en gave i strid med pliktdelsregelen i arvelovens §29 jfr. §35, og Iormreglene etter arvelovens §53 ble ikke overholdt. Jeg finner støtte for denne løsning i dom i [[Rt-1961-935]] som denne sak har sterke paralleller til. Den sak vi her behandler, står på flere måter i en annen stilling enn den dom i [[Rt-1971-300]] som den ankende part har påberopt seg, blant annet yed at den ektepakt som der var inngått, var opprettet i umiddelbar tilknytning til ekteskapets inn- gåelse, og ved at ektemannen som overdrog den faste eiendom, var vesentlig yngre. Anken har således ikke ført frem. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens avgjørelse om at det ikke skal betales saksomkostninger for skifterett og lagmannsrett. Derimot finner jeg at den ankende part overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §180 bør tilpliktes å erstatte anke- motpartene sakens omkostninger for Høyesterett. Ankemotpartene har fremlagt oppgave overensstemmende med tvistemålslovens §176 annet ledd. Utlegg for Høyesterett er oppgitt til kr. 1.500,-. Til dette kommer salær til prosessfullmektigen. Jeg finner at de samlede om- kostninger bør settes til kr. 7.500,-. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Aagott Hokland til Hildur Johansen, Eyvind Hokland, Emilie Hokland og Are Hok- land i fellesskap 7.500,- - sju tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Blom, Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså. Side:1204 Av skifterettens dom (dommerfullmektig Sverre Caspersen): Retten legger til grunn:- - - I skiftet etter sin søster Oline Marianne Hokland, fikk Harald K. Hok- land kjøpe en fast eiendom gnr. 52 bnr. 121 og 283 i Hadsel for kr. 28.500,-. Av ukjent årsak er skifteskjøte av 9. mai 1967 for eiendommen utferdiget til fordel for Ågott Hokland, altså Haralds hustru. Kjøpesummen opplyses å være avgjort ved overtakelse av lån kr. 9.225,22 og resten kr. 19.274,78 ble innbetalt kontant. Ågott Hokland har i retten opplyst at der ikke var noen spesiell grunn til at skjøtet på eiendommen ble utstedt til henne, men hevder at kr. 10.000,- av kontantkjøpesummen ble betalt av henne av et beløp hun hadde lagt seg opp, at ca. kr. 9.000,- ble lånt privat, og at hun har betalt renter og avdrag både på dette lån og på det lån på kr. 9.225,22 som ble overtatt. I henhold til skifteskjøtet som ble tinglyst 9. mai 1967 står Ågott Hokland som hjemmelsinnehaver til gnr. 52 bnr. 121 og 283 i Hadsel. Fra saksøkernes side er det hevdet at Harald K. Hokland som var stuert av yrke og yrkesaktiv inntil 1956/1957 hadde midler som ble brukt til delvis betaling av kontantsummen ved skifteskjøtningen til Ågott Hokland i 1967. Det hevdes også at han hadde midler etter skilsmissen i 1950 da han ble løst ut fra en gård han hadde i felleseie med sin kone. Om hans økonomi etter dette hevdes det at datteren Emilie og sønnen Eyvind i begynnelsen av 1970 årene har fått i gave fra faren henholdsvis kr. 2.000,- og'kr. 1.000,-. Harald K. Hokland hadde pensjon fra 1957 og Ågott Hokland hadde pensjon fra 1962. Retten finner å ville legge til grunn som bevist at Harald og Ågott Hokland hver ydet like mye ved de bestrebelser som gjorde det mulig å betale renter og avdrag på lånene på tilsammen ca. kr. 18.500,- for den faste eiendom gnr. 52 bnr. 121 og 283 i Hadsel, men at det var Ågott som betalte de øvrige kr. 10.000,- kontant. Den faste eiendom må etter dette ikke bare formelt men også reelt betraktes som felleseie hvorav ektefellene hadde hver sin rådighetsdel. Etter det som er opplyst i saken legger retten videre til grunn at det samme gjelder for ektefellenes innbo og løsøre. Den eventuelle forskjell i ektefellenes pensjonsinntekter tillegges ikke vekt i denne forbindelse. Forholdet mellom Haaald K. Hokland og hans barn har ikke vært godt, og særlig dårlig har forholdet til det yngste, sønnen Are, vært. I saken foreligger et brev av 27. mars 1974 til sønnen Are fra Harald K. Hokland hvor han med rene ord sier at han ikke betrakter Are som sin sønn. Denne holdning fra farens side er såvidt skjønnes delvis grunnen til det mindre gode forhold mellom far og de øvrige barn. Datteren Emilie Hokland Grøsfjell og muligens også sønnen Eyvind Hokland synes å ha hatt noen kontakt med faren etter at han giftet seg med Ågott. Således er det hevdet at han ved noen anledninger har tilbudt disse å overta den faste eiendom gnr. 52 bnr. 121 og 283 i Hadsel. Dette såvidt betydningsfulle tilbud har imidlertid ikke nedfelt seg skriftlig, f.eks. i noen av de brev Emilie i denne tiden fikk fra sin far, etter eget utsagn 1-2 ganger pr. måned. Retten finner ikke å kunne tfflegge disse eventuelle tilbud fra Harald K. Hoklands side synderlig vekt i spørsmålet om hvem av ektefellene som mentes å eie den faste eiendom. I ovennevnte brev av 27. mars 1974 ber Haaald K. Hokland sønnen Are om å fra5I,,rive seg arveretten etter sin far og sin grunn for denne anmodning, Side:1205 i temmelig utilslørte vendinger. Før dette tidspunkt opprettet imidlertid ektefellene Harald K. og Ågott Hokland slik ektepakt. Fra distriktslege Hagemo som Harald K. Hokland oppsøkte i mars 1974 er det opplyst at legen da fant at han var en sprek og åndsfrisk 83 åring. At dette var Harald K. Hoklands fysiske og mentale tilstand på den tid ekte- pakten ble undertegnet er ikke bestridt og-retten legger dette til grunn i saken. Ektepakten ble tinglyst på gnr. 52 bnr. 121 og 283 i Hadsel den 2. april 1974. Harald K. Hokland døde 28. oktober 1974. Ektepakten kom såvidt skjønnes ikke til noen av hans livsarvingers kunnskap før på skiftesamlingen den 28. februar 1975. Retten skal bemerke: Den ektepakt saken gjelder er opprettet i samsvar med reglene i lov om ektefellers formuesforhold, jfr. §45 og bestrides heller ikke på formelt grunnlag forsåvidt. Ektepakten bestemmer at den faste eiendom gnr. 52 bnr. 121 og 283 i Hadsel med innbo og løsøre som inntil da hadde vært ektefellenes felleseie, heretter skal være hustruens særeie, jfr. lov om ektefellers formuesforhold §22. Det fremgår intet om at hustruen Ågott skal yde noe vederlag for det hun ved ektepakten blir overlatt som sitt særeie fra mannen. Heller ikke er det opplyst at hun faktisk har ydet slikt vederlag for denne del, og disposisjonen ved ektepakten fremstår følgelig etter sitt Innhold som en gave til hustruen fra Harald K. Hokland, jfr. lov om ektefellers formuesforhold §33. Det hevdes imidlertid at denne gave etter sitt innhold er ment å skulle oppfylles først etter Harald K. Hoklands død, og at det derfor ikke er tilstrekkelig å gi den ektepakts form etter reglene i lov om ektefellers for- muesforhold, men at den må gjøres i testaments form etter arvelovens kap. VIII. Da dette ikke er gjort må den etter saksøkernes mening i henhold til arvelovens §53 kjennes ugyldig. Retten finner det klart at det gaveløfte Harald K. Hokland avga ved opprettelsen av ektepakten 23. februar 1974 var bindende for ham. Disposi- sjonen finnes ikke foretatt på Harald K. Hoklands «dødsleie», idet det legges til grunn at han på den tiden var en sprek og åndsfrisk mann. Det er intet som tyder på at Harald K. Hokland oppfattet sin tilstand slik at han neppe hadde særlig lenge igjen å leve. Tvert imot peker bestemmelsen om at han skulle ha rett til å sitte i uskifte med Ågotts særeie i motsatt retning. Det er mulig at Harald K. Hoklands gave er motivert av et ønske om heller å berike sin hustru mens han lever, enn å berike sine barn etter sin død. Det er mulig at dette kan sies å være et tite aktverdig motiv, men slike gaver må etter rettens mening stå seg såfremt gaven er gjennomført reelt før dødsfallet. Etter opprettelsen ble ektepakten den 2. april 1974 tinglyst på den/de faste eiendom(er). Utover dette ble intet gjort, og der var vel heller ikke mer som kunne gjøres. Etter dette må imidlertid gaven til Ågott formelt sett sies å være oppfylt. Reelt inntraff imidlertid ingen forandring fra tidligere. Ektefellene bodde sammen på eiendommen etter ektepaktens opprettelse og inntil Harald K. Side:1206 Hokland døde akkurat på samme måte som de hadde gjort fra 1967 da eiendommen ble ervervet. Giverens eventuelle oppgivelse av bruk og nytte av gaven gir i slike tilfelle ingen veiledning når det gjelder å bedømme om gaven er oppfylt. I det foreliggende tilfelle er det da ikke rimelig å legge avgjørende vekt på kravet om faktisk oppfyllelse forat gaven skal stå seg som livsdisposisjon. Det ble gjort som det var naturlig å gjøre ved gaven, nemlig å opprette ektepakt om den og få ektepakten tinglyst. Mer kunne man etter rettens mening ikke forlange. Man må derfor søke grunnlaget for avgjørelsen i Harald K. Hok- lands hensikt eller antatte hensikt med ektepaktsdisposisjonen, idet man etter rettens mening ikke kan si at gaven var ufullbyrdet. Som nevnt bodde ektefellene sammen på den faste eiendom og brukte det innbo og løsøre som fantes på den. Det synes ikke å ha vært noen grunn til at Harald K. Hokland skulle gjøre noen forandring i sin og sin kones formues- forhold på det tidspunkt ektepakten ble opprettet. Han drev f.eks. ingen virksomhet som kunne utsette hans rådighetsdel for skjebnesvanger pågang fra kreditorer. På den annen side behøver man vel heller ikke å ha noen grunn for å gi sin hustru slike gaver, og det må vel ikke etter rettens mening trekke i retning av dens ugyldighet at man gir den. Den faste eiendoms verdi ved ektepakten ble satt til kr. 35.000,-. Det er på det rene at Agott Hokland ved ervervelsen av eiendommen i 1967 betalte kr. 10.000,- av kontantkjøpesummen, og det er lagt til grunn at hun siden ytet halvparten av det som skulle til for å betale renter og avdrag samt løsøre og innbo. Hun har med andre ord i større utstrekning enn Harald K. Hok- land bidratt ved ervervet av selve eiendommen. Dette bestyrkes ved at 2 vitner i saken har referert utsagn fra Harald K. Hokland om at det var Agotts eiendom. Hun har også selv i retten hevdet at dette alltid var me- ningen i ekteskapet og formuesfellesskapet med Harald. Dette peker i ret- ning av at Harald K. Hoklands mening med ektepakten var formelt å opp- fylle en gave som han reelt anså for gjennomført og som han vel ønsket Agott skulle nyte godt av, særlig etter hans død. Og det avgjørende er at giveren har hatt til hensikt å gi en gave. Muligens ligger der en viss presumpsjon for at disposisjonen i saken var en livsgave i det faktum at ektepakts form er valgt. Retten finner imidlertid uansett å måtte ta som utgangspunkt at gaven til Agott er en fullt gyldig livsdisposisjon inntil det ansees bevist at disposisjonen rammes av den regel som er utviklet for å løse problemet, en regel som innebærer at man såfremt oppfyllelseskriteriet ikke gir veiledning må finne giverens hensikt. Såfremt det finnes bevist at giverens hensikt var å forfordele arven etter seg og gaven faktisk var uoppfylt ved hans død må den kjennes ugyldig etter arvelovens §53 i annen form enn testament. Det synes ikke uanturfig,qt Harald K. Hokland ved opprettelsen av ektepakten tenkte på sine livsarvingers krav på pliktdel etter han såfremt han unnlot å disponere til fordel for Agott. Klart synes det å være at han ikke ønsket at sønnen Are skulle ta arv etter ham i det hele tatt. Han kan også ha tenkt at hans barn ikke hadde noen særlig kontakt med ham og at de alle var materielt godt stillet og hadde mindre behov for ytterligere materielle goder enn Ågott. At slike tanker har ligget bak gavedisposisjonen til fordel for Ågott kan ikke utelukkes, men er for lite presise antagelser til å kunne tillegges synderlig vekt. Side:1207 Brevet av 27. mars 1974 til sønnen Are er skrevet etter ektepakten ble opprettet og synes å forutsette at der også etter disposisjonen til Ågott ville være arv etter ham for livsarvingene. Brevet kan imidlertid også sees slik at Harald K. Hokland på denne tiden var opptatt av spørsmålet om barnas arv etter ham, og at han grunnet uvilje mot at Are skulle få noe opprettet ektepakten som avskjæring av samtlige av barnas arv. Retten legger imidler- tid førstnevnte oppfatning av brevet til grunn som den mest sannsynlige. Etter rettens mening kan gaven til Ågott ikke ansees som uoppfylt, idet det i dette tilfelle ikke var mulig å gjøre mer enn det som ble gjort, dvs. man kunne ikke gi gavedisposisjonen faktiske utslag utover å gi den notoritet ved selve ektepaktsdokumentet og tinglysingen av det. Dette gjelder særlig hvis man - som retten er tilbøyelig til - ser en hoveddel av den faste eiendom som tilhørende Agott. og Harald K. Hoklands rådighetsdel i den og innbo og løsøre som ment overført til Ågott før ektepakten. De bevis som er ført om Harald K. Hoklands hensikt ved opprettelsen av ektepakten av 23. februar 1974 er etter rettens mening ikke tilstrekkelige til å fravike utgangspunktet at den gir uttrykk for en fullt gyldig gave til hustruen Agott. Retten finner at Harald K. Hoklands hensikt med den disposisjon ekte- pakten av 1974 gir uttrykk for både var å gi Ågott rett til den faste eiendom med innbo og løsøre som det i ekteskapet var meningen hun allerede hadde, og at det var hans mening med ektepakten å avskjære all tvil på dette punkt. At gaven ved ektepakten reduserte Harald K. Hoklands formue og der- ved hans livsarvingers arveforventninger antas ikke å være noe sterkt mo- ment for å betrakte gaven som dødsdisposisjon. Et slikt synspunkt vil muli- gens føre til at gavens størrelse blir avgjørende for dens gyldighet. Av det resultat retten er kommet til vil følge at gaven ikke griper inn i arvingenes pliktdel. Retten finner ikke grunn til å komme inn på i hvilken utstrekning ektepakten ville stå seg som dødsgave såfremt retten hadde kommet til motsatt resultat. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Einar Rege, Bård Gaarder og Kjell H. Jakobsen): Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Inn- ledningsvis finner lagmannsretten å måtte presisere at den ser det slik at eiendommen «Skoglyst» ble ervervet av ektefellene i fellesskap. Den øko- nomiske realitet mellom partene synes etter bevisførselen klart å peke i retning av at felles midler ble benyttet både ved ervervet av eiendommen og ved den senere modernisering av bolighuset, samt nedbetaling av gjeld. Utskriftene av Agott Hoklands sparekonto synes på den ene siden å sann- synliggjøre hennes deltagelse, samtidig som det er på det rene at de største inntekter tilfløt ektefellene fra Harald Hokland. Det er også i hennes parts- forklaring erkjent at hun anså seg som forsørget av Harald Hokland. Kjøp- mann Bogstrand har som vitne forklart at det var Harald Hokland som sto for alle innkjøp så lenge han levet. Det må således legges til grunn at den sparing som dannet basis for kjøpet av eiendommen, dens modernisering og nedbetaling av lån. ble muliggjort ved begges innsats. Det kan derfor ikke være riktig å legge avgjørende vekt på formelle forhold som grunnbokens utvisende, samt det personlige ansvaret for pantegjeld. Det må også påpekes Side:1208 at Harald Hoklands stilling som arving i dødsboet etter Oline Hokland synes å ha spilt en ikke uvesentlig rolle ved ervervet av eiendommen. Det må etter dette legges til grunn at eiendommen «Skoglyst» ble erver- vet av ektefellene i fellesskap. Herav følger det at det særeiet som ble opprettet ved ektepakten av 23. februar 1974 innebar en gavetransaksjon til fordel for Ågott Hokland. Denne gavetransaksjonen kan etter lagmannsret- tens mening ikke ha hatt annet formål enn å opprette en ordning som skulle få realitet etter Harald Hoklands død. På det tidspunkt da ektepakten ble opprettet hadde partene hatt felleseie i de mer enn 16 år ekteskapet til da hadde vart. Videre hadde ervervet av eiendommen «Skoglyst» skjedd ca. 7 år forut for ektepaktens tilblivelse. Ektefellene var på dette tidspunkt hen- holdsvis 83 1/2 og 71 år, og de hadde hensett til sine behov en sikker økono- misk stilling. Eiendommen var nærmest skyldfri, og de fremlagte utskrifter av ektefellenes bankkonto viser at de begge hadde midler til en viss sparing. Lagmannsretten må også legge en viss vekt på Harald Hoklands brev av 27.3.1974 til sin sønn, Are, hvori det med tydelighet fremgår at de arvemes- sige forhold var meget pressende for ham på denne tiden. Det kan i denne sammenheng ikke legges avgjørende vekt på at Harald Hokland ved legeun- dersøkelse den 25.3.1974 fremsto som en «sprek og åndsfrisk 83-åring», idet man etter livets alminnelige regel må påregne at store endringer i helsetil- standen og endog dødsfalI kan inntre når som helst for et menneske i en såvidt fremskreden alder. Harald Hokland døde da også bare 8 måneder etterat ektepakten var opprettet. Ektepakten innebar etter det opplyste ingen faktiske eller økonomiske forandringer i forholdet mellom ektefellene. Lagmannsretten er selvsagt klar over at det ikke kan kreves at ektefellene skal flytte fra hverandre for å markere faktisk og økonomisk forandring. Lagmannsretten vil imidlertid på den annen side peke på det forhold at ektepakten ble opprettet på et tids- punkt da den hensett til ektefellenes alder, økonomiske situasjon og ekte- skapets varighet ikke ville innebære noen risikomomenter for giveren. Det som anses for å være et typisk særpreg for dødsgaver, nemlig at giveren ikke vil merke noen virkninger av gaven, er således også et fremtredende trekk ved ektepakten. Lagmannsretten er etter dette kommet til at den disposisjonen som ekte- pakten gir uttrykk for, hverken for giveren eller mottakeren var ment å innebære noen økonomisk realitet utover den å sikre at Ågott Hokland etter ektemannens død skulle fremstå som eier av eiendommen «Skoglyst» med innbo, og dermed så langt være uberørt av en skiftebehandling etter ham. En slik gavedisposisjon er imidlertid en dødsdisposisjon som etter de foreliggen- de opplysninger strider mot pliktdelsarveretten til Harald Hoklands barn, og som dessuten måtte ha vært foretatt i testaments form, jfr. arvel. §35 og 53. Til støtte for sitt syn har lagmannsretten i vesentlig grad festet seg ved Høyesteretts dom inntatt i [[Rt-1961-935]]. Denne dom er avsagt etter den gamle arveloven, men lagmannsretten kan ikke se at der ved utarbeidelsen av arveloven av 1972 var meningen å foreta noen endringer i rettstilstanden forsåvidt gjelder grensedragningen mellom dødsdisposisjoner og livsdisposi- sjoner. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
