Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Schweigaard Selmer: Saken gjelder tvist om eiendomsgrensen mellom det såkalte Tveiten-sameiet og Rust-sameiet i Veggli i Numedal. De to områder utgjorde opprinnelig ett sameie som ble delt i 1846, og for skogens vedkommende i 1877. Tvistefeltet, som ligger mellom delelinjene av 1846 og 1877, utgjør ca. 2.500 dekar. Tveiten-eierne hevder at eiendomsretten ble delt i 1846, men skogen skulle fremdeles være felles. Rust-eierne mener at delelinjen av 1846 bare gjaldt beitet, og først da skogen ble delt i 1877, fulgte grunneiendomsretten med. Uenigheten dreier seg følgelig om hvorvidt eiendomsgrensen følger delelinjen av 1846 eller den av 1877. Etter at én av eierne i Rust-sameiet, Nils Haugejorden, i 1960 årene hadde tillatt bygging av en hytte i sin skogteig i området mellom 1846 og 1877 grensene, gikk Tveiten-eierne til sak mot Haugejorden og hytteeieren. De påstod seg kjent eiendomsberettiget til grunnen i vedkommende skogteig sønnenfor 1846-grensen og krevde hytten fjernet. Herredsretten gav dem medhold, men Eidsivating lagmannsrett frifant Nils Haugejorden og eieren av hytten ved dom av 21. september 1970. Anke fra Tveiten-eierne ble nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 2. Tveiten-eierne har den 8. september 1975 begjært gjenopptakelse av lagmannsrettens dom. Lagmannsretten har ennå ikke tatt stilling til begjæringen. Ved stevning av 10. august 1973 gikk eierne av Tveiten-sameiet til søksmål mot eierne av Rust-sameiet - Nils Haugejorden dog unntatt - og påstod seg eiendomsberettiget til grunnen for den del av Side:1310 Rusteiernes skog som ligger sønnenfor delelinjen av 1846. Numedal herredsrett, med domsmenn, avsa 27. august 1975 dom med denne domsslutning: «1. Erik E. Tveiten, Peder Haugen, Leif Haugen, Alf Harald Tveiten, Steinar Hoff og Tollef E. Tveiten kjennes eiendomsberettiget til grunnen for del del av Hans H. Stålands, Ole S. Kjærres dødsbos, Halvor og Else Halvorsens, Guldbrand Haugejordens, Guri Laugergårdens og Ole Laugergårdens dødsbos skog som ligger innenfor Tveitensameiets grenser i henhold til delekontrakten av 29. juni 1846. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Etter anke fra eierne av Rust-sameiet avsa Eidsivating lagmannsrett, med to fagkyndige domsmenn, 1O. oktober 1977 dom med slik domsslutning: «Numedal herredsretts dom av 27. august 1975 stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.» Dommen er avsagt under dissens, idet to av de juridiske dommerne stemte for å gi Rust-eierne medhold. Eierne av Rust-sameiet, Hans H. Ståland, Hans Bråten, Halvor og Else Halvorsen, Gulbrand Haugejorden og Guri Laugergården har påanket dommen til Høyesterett og har nedlagt denne påstand: «1) Ankepartene frifinnes. 2) Ankepartene tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Tveiten-eierne, Erik E. Tveiten, Peder Haugen, Leif Haugen, Alf Harald Tveiten, Steinar Hoff og Tollef E. Tveiten har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand: «1. Eidsivating lagmannsretts dom av 10. oktober 1977 stadfestes - dog ikke forsåvidt gjelder omkostningsavgjørelsen. 2. Ankepartene tilpliktes å betale ankemotpartene sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Numedal herredsrett 8.-12. januar 1979. Ni parter og tolv vitner avgav forklaring, hvorav en part og seks vitner er nye for Høyesterett. De ankende parter - kalt Rust-eierne - har i hovedtrekk gjort gjeldende: 1. Ved overenskomstene i 1846 ble ikke grunneiendomsretten delt. Delingen omfattet bare den rådighetsutøvelse som hadde størst betydning, nemlig beitet. 2. Ved delingen i 1877 ble ikke bare skogen, men også grunnen delt. Slik har også forholdet blitt oppfattet. Tveiten-eiernes Side:1311 skogdeling i 1878 og deres senere innbyrdes avtale av 1953 om disposisjonsretten over skogstykkene, bekrefter dette. 3. Utskiftningsforretningen på Rust-siden i 1909-1912 stadfestet den eiendomsdeling som hadde funnet sted i 1877. Utskiftningsretten, som var kjent med overenskomsten av 1846, oppfattet denne som en ren havnekontrakt. 4. Tveiten-eierne var varslet til forretningen i 1909-1912 og var til stede i det første møtet. Dersom de mente å være grunneiere, hadde de all mulig oppfordring til å si fra. Ettersom de var lovlig varslet, er utskiftningsrettens avgjørelse rettskraftig i forhold til dem. 5. Under enhver omstendighet må Tveiten-eierne være bundet av forretningen ved den passivitet de har utvist i mer enn 50 år. De kjente til utskiftningen og må også ha kjent innholdet av den. 6. Rust-eierne har leiet ut jakt praktisk talt sammenhengende fra 1897 til 1939, og det omtvistede område var med i utleien. Rust-eierne har også selv i stor utstrekning drevet jakt i tvistefeltet. Opplysningene om Tveiten-eiernes jakt og utleie er usikre, og det kan ikke anses bevist at de har leiet bort jakt i det omtvistede område før etter krigen. 7. Rust-eiernes rettsoppfatning og rettsutøvelse har i alle fall ført til at de har ervervet eiendomsrett til det omtvistede område gjennom hevd og alders tids bruk. 8. Eidsivating lagmannsretts rettskraftige dom av 21. september 1970 må tillegges vesentlig vekt. Lagmannsrettens rettsoppfatning med hensyn til grunneiendomsretten er den samme som Rust-eierne gjør gjeldende i den foreliggende sak. Det er ikke fremkommet nye opplysninger som rokker ved resultatet. 9. Den vanlige oppfatning på Østlandet er at eieren av skogen også er eier av grunnen, jfr. særlig [[Rt-1954-425]], spesielt side 432. Av vitneprov, til dels nye, til bruk for Høyesterett, fremgår at denne regel er i samsvar med lokal praksis og oppfatning. Østlandsregelen gir presumpsjon for at eiendomsretten ble delt sammen med skogen i 1877. Det samme gjør den omstendighet at skogen ble skilt ut sist. Eiendomsretten pleier å følge restretten, jfr. artikkel av Knut Robberstad om «Kløyvd eigedomsrett» i Lov og Rett 1963 162, særlig side 165. 10. De beite- og skogområder som ble tillagt henholdsvis Rust og Tveiten, ble fordelt på grunnlag av bonitet, og må vurderes deretter. En sammenligning bare på grunnlag av areal blir helt misvisende. Ankemotpartene - kalt Tveiten-eierne - gjør i hovedtrekk gjeldende: 1. Grunneiendomsretten ble delt i 1846. Bare skogen ble liggende i fellesskap. Kontraktens ordlyd og delelinjens retning og merking viser dette. 2. I 1877 skjedde deling av skog. Delelinjen har buktninger i samsvar med påstående skog og bonitet og går ikke lenger vest enn til der skogen slutter. Tveiten-eierne delte i 1878 skogen seg i mellom. At grunnen ikke ble delt, bekreftes ved avtalen av 1953. 3. Utskiftningsforretningen av 1909-1912 var en intern sak mellom Rust-eierne og vedrørte ikke Tveiten-sameiet. Når utskiftningsretten Side:1312 uttaler at skogeierne er grunneiere, er det uklart hva som egentlig er ment med dette. Uttalelsen kommer i tilknytning til at retten slår fast at beitet er uberørt av utskiftningen. Dette kan tyde på at det er skogteigene nord for 1846-delelinjen som utlegges til eiendom, men slik at Rust-eierne fortsatt skal ha beiterett over hele det tidligere felles område. Tveiten-eiernes beiterett syd for 1846- grensen var jo uomtvistelig og ikke med i utskiftningen. Den foranlediget derfor ingen uttalelse fra rettens side. 4. Utskiftningsforretningen er ikke bindende for Tveiten-eierne. De var alene varslet til utskiftning av Rust-sameiets skog og møtte bare ved det første møte. Utskiftningsforretningen ble ikke forkynt for dem. 5. Tveiten-eierne har ikke utvist passivitet. De var ukjente med innholdet av utskiftningsforretningen, som ikke hadde synbare virkninger. 6. Både Tveiten-eierne og Rust-eierne har drevet jakt og leid ut jakt i tvisteområdet, men mest markert på Tveiten-siden. 7. Grunnlag for eiendomserverv ved hevd eller alders tids bruk foreligger ikke. 8. Lagmannsrettens dom av 21. september 1970 er ikke bindende mellom partene i foreliggende sak. For lagmannsretten, som den gang avgjorde saken på grunnlag av hva den mente var festnet rettsoppfatning med hensyn til eiendomsforholdene, ble det ikke ført vitner om Tveiten-eiernes jaktutøvelse. Bevismessig står derfor saken nå i en annen stilling. Av nye opplysninger for øvrig legger Tveiten-eierne spesielt vekt på forklaringen fra Torbjørn Vindegg, f. 1892, som i lang tid var medeier i Rust. Vindegg har klart gitt uttrykk for at etter hans oppfatning var Tveiten-eieme grunneiere i det omtvistede skogområde, og at jaktutleien fra Rust-sameiet i 1897 skjedde overensstemmende med grensen av 1846. 9. Saken må avgjøres etter en konkret vurdering. Den såkalte Østlandsregel og også en mulig rettsoppfatning i distriktet er av liten interesse, jfr. [[Rt-1975-112]], særlig side 114 og 1975 337, særlig side 342. 10. Det sameie som ble delt i 1846 utgjorde ca. 17.200 dekar. Etter Rust-eiernes standpunkt medførte skogdelingen av 1877 at eiendomsretten til ca. 7.900 dekar tilfalt Rust og ca. 2.100 dekar Tveiten. Fjellområdet på ca. 7.200 dekar vest for skogen hevdes fortsatt å ligge i sameie mellom Rust og Tveiten, ifølge de Rust-eiere som har uttalt seg om dette spørsmål. Et jordskifte av dette sameie, basert på gammel skyld, ville vel følge grenselinjen av 1846 og gi ca. 3.900 dekar til Rust og ca. 3.300 dekar til Tveiten. Den samlede arealmessige fordeling mellom Rust og Tveiten blir da så skjev at den taler sterkt imot Rust-eiernes oppfatning av eiendomsforholdene. En eiendomsdeling basert på grensen av 1846, som hevdet av Tveiteneierne, vil gi ca. 9.300 dekar til Rust og ca. 7.900 dekar til Tveiten. Dette er en fordeling som harmonerer rimelig med den gamle skyldfordeling på henholdsvis 64 og 60 skinn. Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten - dens flertall. Side:1313 Slik jeg ser på saken, blir det avgjørende for mitt standpunkt hva som foregikk ved delingen i 1846. Et tidligere langsetersameie ble da delt mellom to grupper gårder. Delingen skjedde på grunnlag av kommisjonsforlik av 8. januar 1846 med etterfølgende deleforretning av 29. juni 1846. Gårdene i nord fikk da tildelt et område, kalt Rust-sameiet, i nordre del av langsetersameiet, og Tveiten-gårdene fikk søndre del. Ifølge dokumentene var det «Sameiemarken» som ble delt, men skogen skulle fortsatt være felles. Beitet eller andre utnyttelsesmuligheter, så som jakt og fiske, er ikke nevnt i dokumentene. Omkostningene skulle fordeles etter skylden. Delelinjen ble trukket tilnærmet rett, omtrent midt gjennom det tidligere sameie, og ble godt oppmerket. Jeg legger til grunn at beitet var den viktigste utnyttelsesmåte på den tid. Det er enighet mellom partene om at beiteretten ble delt. Ordlyden i deledokumentene trekker i retning av at også grunnen ble delt. I dette er jeg enig med den enstemmige lagmannsrett. Men eiendomsretten til grunnen har man neppe hatt særlige klare forestillinger om den gang - det var bruksutnyttelsen som tellet. Ordbruken alene kan derfor ikke tillegges avgjørende betydning, men må vurderes i lys av andre omstendigheter ved delingen. I dette tilfelle finner jeg god sammenheng mellom innholdet i dokumentene og den deling som fant sted. Jeg legger da særlig vekt på den delelinje som ble trukket. Den går, som nevnt, tilnærmet rett tvers over hele sameiet fra heimsetermarken i øst og helt opp i snaufjellet til sameiets vestgrense mot Telemark, og den ble vel oppmerket. Jeg er enig med lagmannsretten - flertallet - i at delelinjen har preg av eiendomsgrense. Jeg legger videre vekt på at deledokumentene overhodet ikke nevner andre særlige utnyttelsesmuligheter enn skogen, som uttrykkelig unntas fra delingen. Dette tyder på at alt annet ble delt. Et moment er det også at arealdelingen tilnærmet harmonerer med fordelingen av gammel skinnskyld. Skogen, som fortsatt lå i fellesskap mellom Rust og Tveiten, ble delt i 1877. Ifølge delekontrakt av 10. juli 1877 «enedes Eierne om at Skoven under denne Forretning skulle deles i 2 Dele» etter gammel skyld. Ved delingen av skogen, som måtte skje etter bonitet, ble det trukket en delelinje sønnenfor grensen av 1846, dvs. gjennom Tveiten-sameiets område. Delelinjen tar til i øst mot heimsetermarken og går mot vest i flere, til dels store, vinklinger til dit skogen slutter. Noen grense mot vest ble ikke trukket. De vestlige fjellområder, som utgjør bortimot halvdelen av sameiene, var ikke med i delingen av 1877. Rust-eierne, som hevder at grunneiendomsretten ble delt sammen med skogen, synes å mene at fjellstrekningene i vest fortsatt ligger i sameie mellom Rust og Tveiten. Jeg finner at delekontrakten og delelinjen av 1877 tyder på at det da skjedde en ren skogdeling. At delingen ender der skogen tar slutt mot vest, gir god mening når det er tale om at skogen deles mens eiendomsretten var delt allerede ved forretningen av 1846. Hvis derimot eiendomsretten skulle følge skogdelingen, ville man stå uten holdepunkter for hvordan grensen skulle trekkes nord/syd mellom det område som var fullstendig delt og området i vest hvor bare Side:1314 beiteretten var delt. På bakgrunn av den deling som allerede hadde funnet sted i 1846, finner jeg forøvrig at §15 i daværende skoglov av 1863 ikke taler mot at bare skogen ble delt i 1877. For området syd for 1877-linjen ble det innen Tveiten-sameiet den 18. september 1878 sluttet en deleforretning vedkommende «Sameieskoven i Langsætermarken». Ordbruken i deleforretningen er vekslende, idet det som utlegges, omtales som «Parceller», «Skoveiendom», «Skovstykke», «Skov». Det er på det rene at området ble delt i skogteiger, som ble fordelt mellom de enkelte sameiere. Delingen i Tveiten-sameiet i 1878 var en oppfølging av skogdelingen i 1877 og ble foretatt av samme oppnevnte fire «Lagrettesmænd». Den må også ses i sammenheng med deleforretningen av 1846. De ord som ble brukt i deleforretningen av 1878 og den foretatte teigedeling, lar seg etter mitt syn vel forene med at bare skogen ble delt. I 1953, den 4. oktober, inngikk Tveiten-eierne avtale blant annet om at «eieren (skal) ha full disposisjonsrett over de ham ... tildelte skogstykker, slik at han kan selge eller leie bort hustomter eller bygge selv». Avtalen var foranlediget av at hytteutbygging da var blitt aktuell utnyttelsesmåte i dette område. I relasjon til spørsmålet om de enkelte Tveiten-eierne oppfattet seg som eiere til grunnen eller bare til skogen i sine skogstykker, er avtalen ikke klar. De må imidlertid ha følt behov for en nærmere avklaring av sin disposisjonsrett. At den felles beiterett, som hvilte på området, skulle være eneste årsak til avtalen, slik Rust-eierne hevder, finner jeg mindre sannsynlig. Betydningen av beitet var avtagende, og beiteretten i seg selv kunne neppe være noe absolutt hinder for en viss hytteutbygging. Iallfall kan jeg ikke se at avtalen av 1953 taler imot at bare skogen ble delt mellom Tveiten-eierne i 1878. Ved utskiftningsforretning av 1909-1912 ble Rust-sameiets skog delt i teiger. I utskiftningsbegjæring av 24. september 1906 ble «sameie i sætermarkens skog, Rust» forlangt utskiftet. Tveiten-eierne ble som naboer varslet til utskiftningen og møtte i det første møtet den 20. mars 1909, men ikke senere. Ifølge protokollen for dette møte ble rekvisisjonen opplest, og det heter videre: «Efter det opplyste hersker fuldstændigt fællesskab i Rust sameiet for skogens vedkommende ...» I utskiftningsprotokollen fra 1912 omtales delekontrakten av 29. juni 1846 som «havnekontrakt», og der er også brukt ord som «havnesameiet», «Rust og Tveitens havnestrækninger» og lignende. På slutten av forretningene heter det: «Havnen er uberørt af udskiftningen og paahviler teigene som brugsret, idet skogeierne ansees som grundeiere inden de for enhver beskrevne grændser. Jagtretten følger grundeieren.» Utskiftningsforretningen ble ikke forkynt for Tveiten-eierne. Jeg finner det utvilsomt at forretningen ikke er rettskraftig i forhold til dem. Det varsel de hadde fått, gjaldt alene utskiftning av skogen i Rust. På denne bakgrunn hadde Tveiten-eierne, da de møtte frem, heller ingen foranledning til å gjøre gjeldende at grunneiendomsretten syd for 1846-linjen tilhørte dem. Det som kan synes eiendommelig, er Side:1315 at ikke utskiftningsretten nærmere undersøkte eierforholdene før den uttalte seg om eiendomsretten til skogteigene. En mulig forklaring kan være at uttalelsen bare gjaldt teigene nord for delelinjen av 1846, slik Tveiten-eierne har gjort gjeldende. En annen mulighet er at utskiftningsretten har sett delekontrakten av 1846 som en ren beitedeling. Utskiftningsforretningen kan for så vidt gi uttrykk for Rust-eiernes rettsoppfatning på den tid, men sier intet om hva Tveiteneierne har ment. Tveiten-eierne kjente til at det ble holdt utskiftning og må også ha fått kjennskap til at Rust-skogen var blitt delt i teiger, slik de selv hadde gjort med sin skog i 1878. Det foreligger imidlertid etter min mening ingen opplysninger om at Tveiten-eierne ble gjort kjent med utskiftningsrettens uttalelse om grunneiendomsretten til teigene, og at de derfor burde ha reagert på et tidligere tidspunkt. Spørsmålet blir da om Rust-eierne, gjennom den rådighet de har utøvet, har markert seg som grunneiere i tvistefeltet. Også Tveiten-eiernes disposisjoner er av betydning i denne forbindelse. Jakten er den utnyttelsesmåte som var aktuell i det tidsrom det her dreier seg om, og som er av interesse i denne sak. Beitet i tvisteområdet tilhørte utvilsomt Tveiten-eierne. Om jaktutøvelsen viser jeg til lagmannsrettens - flertallets - gjennomgåelse og er enig i dens oppsummering: «at begge parter har drevet jakt og har leiet ut jakt i det omtvistede område». Jeg tilføyer at jeg ikke finner det godtgjort at Rusteiernes jaktutleie for 25 år fra 1897 også omfattet tvisteområdet. Forklaringene om dette er motstridende, og kontraktens angivelse av jaktterrenget «fra Hjemsæteraasen og Strækningen vestover Fjeldet til Telemarkdelet» trekker i retningen av delelinjen av 1846. Etter min gjennomgåelse kan jeg ikke se at det i tiden etter 1846 har skjedd noe som svekker min forståelse av deleforretningen av 1846 - at den gjaldt grunnen, og delingen i 1877 bare den felles skog. Utskiftningsforretningen av 1909-1912 var begjært som en ren skogutskiftning. At den gikk lenger - uten Tveiten-eiernes vitende - kan være vanskelig å forklare, men endrer ikke den eiendomsdeling som hadde skjedd tidligere. Av hva jeg har sagt, fremgår også at jeg ikke finner at Rust-eierne har ervervet eiendomsrett til tvistefeltet ved hevd, alders tids bruk eller på grunn av passivitet fra Tveiten-eiernes side. Som presumpsjon for at eiendomsretten ble delt sammen med skogen i 1877, har Rust-eierne både vist til den såkalte Østlandsregel - at skogeier er grunneier - og til Knut Robberstads artikkel om «Kløyvd eigedomsrett» - at eiendomsretten følger restretten. Etter mitt syn kan slike generelle betraktninger ikke tillegges vesentlig vekt i denne sak. Spørsmålet om eiendomsretten til grunnen ble delt i 1846 eller i 1877, må avgjøres etter en konkret vurdering av de tilgjengelige opplysninger. Rust-eieme har også vist til Eidsivating lagmannsretts dom av 21. september 1970 og har særlig påberopt seg dens prejudikatvirkning og bevisverdi. Ved dommen er det rettskraftig avgjort at én Rust-eier som ikke er med i nærværende sak, er grunneier i sin skogteig Side:1316 sønnenfor 1846-grensen frem til delelinjen av 1877. Dommen av 1970 er ikke bindende mellom partene i den foreliggende sak. Avgjørende som prejudikat er den ikke, og dens bevisverdi kan heller ikke bli utslagsgivende. Det fremgår etter min mening av dommen at lagmannsretten i 1970 må ha hatt et dårligere grunnlag å bygge på når det gjelder bevisene for jaktutøvelsen. Denne jaktutøvelse la lagmannsretten vekt på når den fant at delelinjen av 1877 som eiendomsgrense, var festnet rettsoppfatning. Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom av 10. oktober 1977 må stadfestes. Saken har voldt tvil, og jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Avgjørelsen om saksomkostninger i de tidligere instanser bør bli stående. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Hellesylt. Røstad og Blom: Likeså Av herredsrettens dom (sorenskriver Odd Birketvedt med domsmenn): Saksøkerne eier Tveitensameiet i Veggli i Rollag som er et sameie mellom saksøkernes eiendommer,- - - De saksøkte eier sammen med Nils Haugejorden Rustsameiet som er et sameie mellom de saksøktes eiendommer - - - Også Nils Haugejorden, som er eier av eiendommen Valle, nr. 33, bnr. 4 og 6 og gnr. 34, bnr. 1 er medeier i Rustsameiet. Ved Eidsivating Lagmannsretts dom av 21. september 1970 ble det imidlertid avsagt dom for at Nils Haugejorden i forhold til saksøkerne eier endel av grunnen som ligger mellom delelinjene av 1846 og 1877, nemlig den del av skogen som tilfalt ham ved av Rustsameiets skog i 1912. Denne avgjørelse er imidlertid ikke bindende i forholdet mellom saksøkerne og de saksøkte i den foreliggende tvist. Opprinnelig var Tveitensameiet og Rustsameiet et felles sameie mellom gårdene. Ved et kommisjonsforlik av 8. januar 1846 ble det bestemt at sameiet skulle deles hvilket ble foretatt ved delekontrakt av 29. juni 1846. Eierne av Tveitensameiet mener at det i 1846 ble foretatt en fullstendig deling til eiendom, dog slik at skogen fortsatt skulle være sameie 8 en bruksrett på grunn. Ved delekontrakt av 10. juli 1877 skjer det så en deling av skogen. Rusteierne mener at de ved delekontrakten av 1877 i forbindelse med deling av skogen ble tilkjent eiendomsretten til grunnen og at de derfor er eiere av den grunn som ligger mellom delelinjen av 1846 og 1877. - - - Rettens mening: Bakgrunnen for delingen av sameiemarken som Rusteierne og Tveiteneierne inntil da hadde utøvet i fellesskap var det kommisjonsforlik eierne inngikk den 8. januar 1846 og en gjengir følgende fra nevnte forlik: «Udgangspunktet for sameiedelet begynner ved Flatehaug i syd fra delet som Side:1317 bestemmer grænsen mellem gårdene Kittilsland, Gårder og flere eiendommer på søndre side samt Tvetengårdene på den nordre side, og går lige i nord til Brændhaug, hvor linjen videre fortsettes til delet mellem Nohre og Veglie, og således kommer det som er vestenfor linjen til å udgjøre sameiemarken.» Tvet-gårdene tilhører den søndre deel, og til den nordre høre gårdene lige til Noredelet. Delingen skal begynde første mandag efter St. Hansdag 1846 og uafbrudt fortsettes til det er ferdigt.» Deleforretningen ble påbegynt til den tid som var fastlagt i kommisjonsforliket nemlig den 29. juni 1846 og de tilkalte lagrettemenn foretok deling av «sameiemarken». Retten finner at det ved denne deleforretning ble foretatt en deling av sameiet mellom Rusteierne og Tveiteneierne bortsett fra at «Skoven i forbenævnte Sameie skal være til felles nytte etter enstemmig vedtakelse.» Det er verken i kommisjonsforliket av 8. januar 1846 eller i den oppsatte delekontrakt nevnt at det kun var beitet som skulle og som ble delt. Det er derimot i delekontrakten uttrykkelig sagt at det var sameiemarken som ble delt. Under hovedforhandlingen er det av saksøkerne opplyst at det samlede areal før delingen utgjorde 16.900 dekar og ved delekontrakten i 1846 fikk Rusteierne 8785 dekar mens Tveiteneierne fikk 8100 dekar og denne deling av sameiemarken er i god overensstemmelse med deling av sameiet etter skinnskylden i og med at Rusteierne hadde en samlet skinnskyld på 64 mens Tveiteneierne hadde en skinnskyld på 60. Den delelinje som ble fastlagt av de oppnevnte lagrettemenn i 1846 går omtrent midt i det tidligere felles sameie fra hjemsetermarken og opp til snaufjellet og linjen er merket så tydelig med stener og røyser at den er godt synlig og såvidt retten skjønner er det ikke noen tvist mellom partene om hvor nevnte grense går. På den tid delelinjen av 1846 ble satt opp, var det beite som hadde den største betydning for de berørte og selv om det som nevnt ikke går direkte fram av kommisjonsforliket og deleforretningen av 1846 at også grunneiendomsretten ble delt og følger 1846 linjen, har retten riktignok under tvil kommet til dette resultat. Retten kan ikke finne at det er skjedd noen endring når det gjelder grunneiendomsretten ved den deling av skogen mellom Rustsameiet og Tveitensameiet som fant sted ved delekontrakten av 1877. Når skogen skulle deles, måtte dette skje ut fra påstående bestand og bonitet og det var da rimelig at om skogen skulle bli delt noenlunde likt mellom de to sameieparter, måtte grensene for skogen bli en annen enn den grenselinje som var fastsatt i 1846. Arealet mellom 1846 og 1877 linjen er oppgitt til ca. 2600 dekar og retten bemerker at eierne av Rustsameiet vil få en uforholdsmessig stor del av den opprinnelige fellesmark om de skulle gis medhold i sin påstand om at grenselinjen for grunneiendomsretten følger 1877 linjen uten at det ut fra forholdene og de foreliggende opplysninger finnes å være noen rimelig grunn herfor. Eierne av Tveitensameiet delte skogen i 1878. Skogen tilhørende Rusteierne ble delt ved en utskiftningsforretning som var begjært 24/9 1906 og som ble avholdt i tiden 1909 til 1912 og utskiftningsbegjæringen gjelder utskiftning av sameie i setermarkens skog. I det første møte i utskiftningsretten den 20. mars 1909 møtte foruten eierne av Rustsameiet også grensenaboene Ole O. Tvedten, Knut O. Fjøs og Engebret E. Tvedten som også møtte for Ambjørg S. Tvedten. Det står således ikke noe i begjæringen om utskiftning at denne skulle omfatte skog med grunn og det er uklart hva som ved begynnelsen av utskiftningen er opplyst overfor de møtende naboer om Side:1318 hva utskiftningen skulle omfatte og under henvisning hertil, finner retten ikke at Tveiteneierne har fått et tilstrekkelig og og fullt tilfredsstillende varsel om hva utskiftningen skulle omfatte slik at den grensefastsettelse når det gjelder grunneiendomsretten som er fastsatt i utskiftningsrettens avslutningsmøte den 24. august 1912 ikke kan være bindende for Tveiteneierne. Når det fra utskiftningsretten bl.a. er uttalt at «skogeierne ansees som grundeiere inden de for enhver beskrevne grændser.», så kan retten slik forholdene her ligger an ikke finne at utskiftningsrettens avgjørelse når det gjelder grunneiendomsretten er rettskraftig avgjort overfor eierne av Tveitensameiet. Tveiteneierne fikk ikke tilsendt noen utskrift av utskiftningsforretningen ved utskiftning av sameieskogen og hadde slik forholdene lå an ingen foranledning til å angripe utskiftningen. Etter jaktloven av 1899 var det grunneieren som hadde enerett til all jakt og fangst på sin eiendom. Det er på det rene at eierne av Rustsameiet dels selv og dels ved bortleie av retten til jakt har utøvet jaktretten i det omtvistede grunnareal mellom 1846 og 1877 linjen og at rett til jakt i nevnte område har vært leid bort så tidlig som omkring århundreskiftet. Videre leiet Alf Steen jaktretten i Rustsameiet etter avtale med Nils Haugejorden på vegne av de andre sameiere. Jaktretten ble leiet første gang i 1929 og leieforholdet ble senere fornyet. Det var Nils Haugejorden som påviste grensene for jaktretten og retten finner det ved vitneforklaring fra Alf Steen godtgjort at det var skoggrensen - 1877 linjen - som ble påvist som grense for jaktterenget. I årene 1937-39 leiet Nils Haugejorden på vegne av Rusteierne ut jaktterenget til Herluf Skjærvik og Trygve Kalmoe og de ble påvist jaktterengets utstrekning av Nils Haugejorden og ifølge vitneforklaringer fra Skjærvik og Kalmoe, har de jaktet til 1877 linjen i samsvar med de grenser for jaktterenget som var påvist for dem av Nils Haugejorden. Det er på det rene at også eierne av Tveitensameiet har leid bort jaktretten og at det da har vært lagt til grunn 1846 linjen som grense for jakten mot Rusteierne. Jakten har bl.a. i 1931 vært leid bort til et jaktlag bestående av Hans Kisen m. flere. Etter de opplysninger medlemmer av nevnte jaktlag har gitt om grensene for jaktterenget. legger retten til grunn at de av eierne av Tveitensameiet har fått påvist 1846 linjen som jaktgrense mot Rustsameiet. Eierne av Tveitensameiet har for retten forklart at de har benyttet 1846 linje som grense for jakten og at de av eierne av Tveitensameiet som selv driver jakt har lagt denne grenselinje til grunn når de har drevet jakt og det er også denne grense som er lagt til grunn ved bortleie av jakten til andre. Etter det som er framkommet under bevisføringen for retten når det gjelder utøvelse av jakt i det areal som grunneiendomsretten er omtvistet til, så legger retten til grunn at både eierne av Rustsameiet og Tveiteneierne har drevet jakt i dette område og at det også er blitt leiet bort til andre. Det er således utøvet rådighet over det omtvistede grunnareal når det gjelder jakt både fra saksøkerne og de saksøkte. Det har ikke forøvrig vært spørsmål om rettslige disposisjoner når det gjelder den del av Rustsameiet som tilhører de saksøkte, og retten kan ikke finne at betingelsene for erverv ved hevd eller alders tids bruk grunneiendomsretten til det omtvistede areal som ligger mellom delelinjene av 1846 og 1877 for de saksøkte her er tilstede. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Karl Lous, H. Byrkjeland og Karl Solberg med domsmenn): Side:1319 Saken gjelder spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i en del av det såkalte «Rustsameiet» i Veggli i Numedal. Dette område ligger på vestsiden av dalen og strekker seg fra heimsetermarken, innover fjellet og videre til grensen mot Tinn herred i Telemark. Mot nord støter området til Nore herred, og mot syd til Mykstudelet som antas å være trukket opp allerede på 1700 tallet. Det aktuelle område ligger i en høyde av ca. 800 m.o.h., noe høyere i den vestlige del, og i fjellpartiene betydelig høyere. Hele området er temmelig myrlendt, i den sydlige del bevokst med granskog, stort sett av dårlig bonitet, mens det i den vestlige del er skogteiger langs Ruståen av noe bedre bonitet. Hele området, det gamle sameiet, fra Noredelet til Mykstudelet og begrenset i øst av heimsetermarken, i vest av grensen for de senere utskiftninger, antas å være ca. 17.000 dekar. I tillegg kommer fjellområdene. Det opprinnelige sameieområdet eides av en rekke gårder i Veggli, og det er enkelte setrer i området. Ved et forlik av 8/1-1846 ble partene enige om å dele «sameiemarken» det som ligger vest for grensen mot heimsetermarken, og i nord til Noredelet. Etter forliket skal skogen også has til sameie vest for delelinjen. Forliket ble iverksatt ved en deleforretning av 29/6-1846 og det heter at «sameiemarken da deledes» og etter kontrakten er delet avgjort, likesom det også i delingsforretningen heter at «Skoven i forbenevnte sameie skal være til felles nytte etter enstemmig vedtagelse». Grensen som går i en noenlunde rett linje i østvestlig retning er etter beskrivelse oppmerket med røyser og innhugne merker i sten, og disse merker kan stort sett fremdeles påvises. Grensen er oppmerket videre innover fjellet til Telemarkdelet. Den nordre del av det tidligere sameie tilfalt da gårdene Brekke m.fl. og den søndre del Tveitengårdene. I 1877, 10. juli ble inngått en dele-kontrakt mellom eierne av Brekke m.fl. og eierne av Tveitengårdene hvoretter disse var blitt enige om å la delingen av deres sameieskog i langsetermarken utføre ved fire oppnevnte menn, idet de var enige om skogen skulle deles i to deler. Delelinjen er nærmere beskrevet og avmerket ved innhugne kryss i sten m.v., og delet ble vedtatt av partene. Den delelinje som ble trukket opp i 1877 går noe syd for linjen av 1846, altså i det område som ble tillagt Tveitengårdene. Grensen går i en noe kroket linje, idet setervollene på Persbusetrene og Høibuliseter, som begge bruktes av Tveitengårder, ligger syd for grenselinjen. Den beskrevne og merkede linje slutter der skogen slutter i vest. Noen vestgrense, mot fjellpartiene,er ikke beskrevet eller trukket opp. Det bemerkes at en av Tveitengårdene, Tveiten Nordre, ble tillagt en særskilt beskrevet skogteig i nordre del av området, det område som nå og i 1846 var tillagt Brekke m.fl. I forbindelse med denne deling foretok eierne av Tveitengårdene en deling seg imellom av de områder de var tillagt ved delingen av 1877, og 18. september 1878 sluttedes en «Delesforretning av Sameieskoven i Langsetermarken». Delingen ble utført av de samme 4 lagrettemenn som hadde utført delingen året før, og det heter at marken ble oppmålt og delt mellom gårdene i Side:1320 parceller, som ble nærmere angitt og beskrevet, idet grenselinjene mellom parcellene strekker seg fra den grense som ble trukket opp i 1877 og sydover til Mykstudelet, og grenselinjene ble oppmerket i marken. Delingsforretningen ble vedtatt av eierne. I forbindelse med denne kontrakt nevnes at eierne av Tveitengårdene ved kontrakt av 4. oktober 1953 inngikk en ny avtale hvoretter eierne på hvert av angitte bruksnummer, skulle ha full disposisjonsrett over de skogstykker som var tillagt vedkommende ved delekontrakt av 1878 slik at han kan selge eller leie bort hustomter eller kan bygge selv og med rett til å dyrke opp til havn eller slåtteland inntil 70 dekar. Havnerett og jaktrett beholder forøvrig samtlige eiere i fellesskap etter den gamle skinn-skyld. En av eierne, eier av gnr. 32 bnr. 3 som ikke hadde noe skogstykke, men var delaktig i jakt og havn, ble tildelt et areal på ca. 50 dekar. Etter at denne kontrakt var inngått, inngikk Erik Tveiten eier av gnr. 32 bnr. 1, avtale med Fellesbanken om salg av hyttetomter. Det areal som selges støter inn til skogteiger tilhørende Rust-sameierne. Besse Haugejorden som eier av Rustseter, gnr. 36 bnr. 4 og 6 forlangte 24. september 1906 utskiftning av «sameie i setermarkens skog, Rust». Som eiere var oppgitt Brekke m.fl., de berettigede i den nordre del av de tidligere delte fellesområder. Som naboer var oppgitt flere eiere av Tveiten-gårdene og disse er også varslet. Utskiftningsforretningen ble påbegynt 20. mars 1909. Til stede var samtlige eiere og av «grensenaboer» var til stede 3 eiere av Tveiten-gårdene, den ene også på vegne av en av naboene. En eier av Tveiten-gårdene, Reier Brekke var oppnevnt som varamann, men det fremgår ikke av protokollen at han har møtt. I senere rettsmøter kan det ikke sees at naboer har møtt, men det er anført at naboer skal varsles til befaringen. I det første rettsmøte er opplyst at det hersket fullstendig fellesskap i Rust-sameiet for skogens vedkommende. Forretningen ble avsluttet 24. august 1912, skogområdet sydover til den linje som var trukket opp i 1877 ble inndelt i teiger som ble tillagt de enkelte gårder og videre ble gårdene tillagt skogteiger i den vestlige del av området, mot fjellet. Det heter videre ved avslutningen: «Havnen er uberørt af udskiftningen, og paahviler teigene som brugsret, idet skogeierne ansees som grundeiere inden de for enhver beskrevne grændser. Jagtretten følger grundeieren. Fossene og fiskeretter i aaene er uberørt og tilhører eierne efter enhvers gamle skinds skyld.» Utskiftningsforretningen ble tinglyst i 1915 og utskriften skulle oppbevares hos ordfører Haugejorden «til felles benyttelse for samtlige eiere». Arealet mellom grenselinjen av 1846 og skoggrensen av 1877, det område som nå er omtvistet, er anslått til ca. 2.600 dekar. Nils Haugejorden som eier av Valle gnr. 33 bnr. 4 og 6 og gnr. 34 bnr. 1 og medeier i Rust-sameiet og som var tildelt skogteiger ved utskiftningen i l909-12, lot omkring 1965-66 Preben T. Hysing oppføre en hytte i den skogteig han var tildelt, syd for grenselinjen fra 1846. Tveiten-eierne som mente at hytter uberettiget var oppført på grunn som tilhørte dem i fellesskap gikk til søksmål med påstand om at hytten skulle fjernes og fikk medhold ved Kongsberg herredsretts dom av 30. mai 1969, idet Tveiteneierne ble kjent eiendomsberettiget til grunnen for den del av Nils Haugejordens skog som ligger innenfor Tveiten-sameiets grenser i h.t. delekontrakten Side:1321 av 29. juni 1846. Nils Haugejorden og Preben T. Hysing påanket denne dom til Eidsivating Lagmannsrett som avsa dom 21. september 1970 med slik domsslutning: «Nils Haugejorden og Preben T. Hysing frifinnes. Sakens omkostninger for herredsretten oppheves». Anke fra Tveiten-eierne over denne dom er nektet fremmet av Høyesteretts Kjæremålsutvalg i medhold av tv.ml. §373 tredje ledd nr. 2. Ved stevning av 10. august 1973 anla eierne av Tveiten-gårdene, i alt 6, ny sak med påstand om å være grunneiere for den del av skogen i Rust-sameiet som ligger innenfor Tveitensameiets grenser i h.t. delekontrakten av 29. juni 1846. Som motparter var innstevnt 6 medeiere i det tidligere Rust-sameiet. - - - Lagmannsrettens flertall, lagdommer Byrkjeland, og domsmennene er kommet til samme resultat som herredsretten. Lagmannsretten viser til fremstillingen i herredsrettens dom, og fremstillingen foran, og vil i det følgende presisere de forhold det legges vekt på. Retten går ut fra at det ved delingen i 1846 i første rekke var av interesse å dele beitet mellom de to eiergrupper. Seterdriften var utvilsomt den viktigste side ved utnyttelsen av sameiet på den tid. Den skog som fantes i dette høytliggende og avsidesliggende området, var glissen og har neppe hatt nevneverdig betydning ut over å gi brensel og annet trevirke til seterdriften. Ved deleforretningen av 1846 delte man det som var sameiets vesentlige utnyttelsesform, mens man lot skogen som var av mindre betydning, fortsatt ligge i fellesskap. Dette kan ha hatt sammenheng med at det var skogsvirke nok til alle setrenes bruk. Lagmannsretten er enig i herredsrettens bemerkninger om at ordlyden i delingsforretningen trekker i retning av at det var grunneiendomsretten som ble delt, og at andre omstendigheter, således grensens retning og oppmerking, støtter dette. Det vises til sitatene foran. Delelinjen av 1846 har også preg av å være en eiendomsgrense. Den går i tilnærmet rett linje, og er merket helt fra heimsetermarken i øst, og fortsetter innover fjellet til grensen mot Telemark i snaufjellet mot vest. Det er bekreftet ved vitneprov at det finnes røyser eller andre merker innover fjellet. Ved delingen i 1877 nevnes det ikke noe om deling av grunnen, men angis at det er skogen som deles, og det oppgis grensemerker som ble avmerket i marken, og som til dels kan påvises fremdeles. Delelinjen går dels gjennom dårlig skog, dels i skogkanten, og linjen går i bue utenom de to setre i området, Persbu og Høibuli. Begge disse setre ble brukt fra Tveitengårdene. Det er etter rettens oppfatning vanskelig å finne holdepunkter for at delekontrakten av 1877 og den delelinje som ble trukket opp i henhold til denne, kan ha gjeldt annet enn skogen. Skogdelet måtte gå vesentlig lenger syd enn 1846-linjen, idet det som fantes av skog antagelig den gang som nå, i det vesentlige var konsentrert i den sørlige og vestlige del av sameiet. Linjen har buktninger og er ikke oppmerket lenger vest enn til der skogen slutter. Den har ikke samme preg av å være eiendomsgrense i fjellet som 1846-grensen. 1846-linjen gir en tilnærmet halvering av grunnarealet og harmonerer for så vidt med at de to grupper gårder har tilnærmet like stor skinnskyld. Det vises til herredsrettens bemerkninger. Hvis 1877-linjen skulle betraktes som eiendomsgrense for grunnen, ville det bety en så skjev fordeling arealmessig Side:1322 i Rust-eiernes favør at det måtte ha en nærmere forklaring, og noen slik er ikke gitt. Den ulikhet i arealene som ville fremkomme, kan ikke forklares med at det skulle være forskjellig bonitet i de to deler av sameiet. I 1878 delte Tveiten-eierne de skogområder de var tildelt syd for 1877- linjen, og det er vel naturlig å oppfatte det slik at også grunnen ble delt. Den senere kontrakt av 1953 taler ikke i mot dette. De ankende parter har lagt vesentlig vekt på utskiftningsforretningen av 1909-12 nærmere omhandlet foran og i herredsrettens dom. Lagmannsretten kan ikke se at denne utskiftningsforretning over Rustsameiet kan være av avgjørende betydning for saken. Når det der uttales at «skogeierne anses som grundeiere inden de for enhver beskrevne grændser», må det ha hatt som forutsetning at det sameiet som skulle deles, omfattet såvel skog som grunn. Bestemmelsen må ha tatt sikte på å regulere rettsforholdet mellom de enkelte Rustsameiere, og sier i seg selv intet om hvor langt sameiet rakk vis a vis Tveiteneierne. Det er etter flertallets syn et åpent spørsmål om uttalelsen i det hele tar sikte på skoggrunn som ikke var i Rustgårdenes eie. Under enhver omstendighet kan ikke bestemmelsen ha endret det da bestående rettsforhold mellom Rusteierne og Tveiten-eierne. Retten kan vanskelig se at Tveiten-eiernes opptreden under utskiftningen skulle vise at de ikke da anså seg som eiere av grunnen sør for 1846-linjen, eller at deres forhold da og senere skulle ha medført noe rettstap for dem p.gr.a. passivitet. Utskiftningen gjaldt Rust-eiernes innbyrdes deling av sin sameieskog nord for skoggrensen av 1877. Tveiten-eierne var ikke innkalt som parter, men varslet som naboer, og en del av dem møtte da forretningen ble innledet, men ikke senere. Tveiteneierne hadde for sitt vedkommende allerede i 1878 gjennomført en deling av sin sameieskog sør for samme skoggrense. De måtte på denne bakgrunn kunne anse Rust-eiernes skogutskiftning for å være seg i det vesentlige uvedkommende og kunne ikke ha foranledning til å tro at det ble truffet bestemmelser som stred mot deres eiendomsrett til grunnen. At de ikke engasjerte seg under utskiftningen, kan derfor ikke tas som uttrykk for at de ikke mente seg å være grunneiere. De fikk heller ikke utskrift av utskiftningsvedtaket, slik at de hadde formell adgang til å angripe det i tide. Heller ikke etter utskiftningen er det skjedd noe som kan belastes Tveiten-eierne som passivitet med rettstap til følge. For Tveiten-eierne har Rustutskiftningen neppe hatt noen synbare virkninger, som skulle gi pekepinn om at Rust-eierne mente seg eiendomsberettiget til grunnen. Bruken av det omtvistede område må antas å ha vært som før. Retten kan ikke godta de ankende parters anførsel om at utskiftningsforretningen var en rettsavgjørelse som bare kan angripes ved anke, og at den er bindende for Tveiten-eierne siden de ikke anket. Tveiten-eierne var ikke parter; forretningen var ikke forkynt for dem og selv om de hadde hatt adgang til å anke, kan det ikke bebreides dem at de ikke har anket. Den påberopte avgjørelse i [[Rt-1958-1039]] kan ikke ansees avgjørende idet den alene fastslår at jordskiftet ikke er bindende for nabo som ikke er varslet. Heller ikke den senere utvikling, herunder bruken av området, gir grunnlag for å anta at Rust-eierne skulle være eiere av grunnen. Om jakten i området er for Tveiten-eiernes vedkommende opplyst: Side:1323 Vitnet Hans Kisen fra Kongsvinger har forklart at han i 1931 sammen med flere andre leiet jakt av Tveiten og fikk påvist grensene for området, men han er noe usikker på grensen mot syd. I 1932 leiet de igjen det samme terreng etter skriftlig kontrakt. Noen diskusjon om grensene hørte han aldri og heller ikke at de skulle ha jaktet på annet terreng enn de hadde rett til å bruke. Ved en skriftlig kontrakt av 22. februar 1965 leiet Erik Haugen på vegne av grunneierne i Tveitensameiet ut jaktretten i Tveitensameiet til Ivar Wiermyhr, og det er beskrevet en grense mot nord som svarer til 1846-linjen. Ragnar Tveiten som bor i Veggli, men ikke på de Tveitengårder som berøres av saken, forklarte som vitne at han hadde drevet jakt i 1956-57 på Tveitens område, bl.a. rundt Persbu og nordover fra denne seter. Likeledes forklarte Erik Haugen at han hadde drevet jakt på Tveitens område opp til 1846-grensen. Når det gjelder reinsjakten og til dels også elgjakten har denne etter de forklaringer som er gitt, i stor utstrekning vært drevet i fellesskap av eierne fra Rust-sameiet og av Tveiten-eierne. Det samme gjelder til dels småviltjakten. Om jakt for Rust-eiendommene foreligger også opplysninger. I 1897 inngikk eierne av gården Brekke m.fl. (Rust-sameierne) kontrakt med grosserer Nils Nilsen om bortleie for 25 år av rypejakttrakter fra heimseteråsen og vestover fjellet til Telemarksdelet. Nils Haugejorden uttalte i sin rettslige forklaring at det var hele Rust-sameiet, til skoggrensen av 1877, som da ble leiet ut. På den annen side uttaler Torbjørn Vindegg som vitne at utleien bare gjaldt området til 1846-grensen. A.M. Steen leiet jaktterreng av Rust-sameierne ved en kontrakt av 1929, og senere også av Tveiten-eierne. Steen har i sin rettslige forklaring uttalt at han fikk påvist grensen av Nils Haugejorden. Han mener at seterveien gikk omtrent midt i terrenget, og at Persbu lå innenfor jaktterrenget, uten at grensene for jaktområdene er blitt opplyst. Arne Jørgensen, Einar Bugge og Halvor Halvorsen har i sine vitneprov opplyst at de uavhengig av hverandre, jaktet i Rust-sameiet i 1950-årene og utover 1960-årene. De fikk alle påvist grensene av Ola Skavlem. Flere av Rust-eierne har forklart at det har vært drevet jakt og leiet ut jakt også syd for 1846-linjen. Det foreligger fra parter og vitner ytterligere forklaringer om jakt i det omtvistede område, men opplysningene om grenser er ikke alltid nøyaktige. Lagmannsretten oppsummerer dette slik at det synes å være på det rene at begge parter har drevet jakt og har leiet ut jakt i det omtvistede område, muligens i større utstrekning fra Rust-eiernes side enn fra Tveitengårdenes. Det forekommer usannsynlig at ikke hver av partene har hatt kjennskap til den annens jakt og jaktutleie, og retten må legge til grunn at dette har vært akseptert fra begge sider. Det synes således i realiteten ikke å ha vært utøvet noen eksklusiv jaktrett fra noen av sidene. Tveiten-eierne har også drevet jakt nord for 1877-linjen. Noen konflikter om jaktutøvelsen synes det ikke å ha vært og i hvert fall når det gjelder småviltjakten, har man neppe tatt det så nøye med grensene. Retten kan etter dette ikke se at jakten i området gir noe grunnlag Side:1324 for å avgjøre spørsmålet om eiendomsretten til grunnen. Spørsmålet om hvem som er grunneiere i et utskiftet område har gjennom årene vært behandlet av domstolene i en rekke saker og med forskjellige utfall. Slik rettspraksis har utviklet seg må det være på det rene at noen fast enhetlig regel ikke kan oppstilles, men avgjørelsen må bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. Det vises blant annet til [[Rt-1972-664]]. Lagmannsrettens flertall finner at herredsrettens dom må bli å stadfeste. Flertallet legger vekt på ordlyden i de dokumenter som foreligger, og hensynet bak delingen, og slutter seg til herredsrettens begrunnelse. Noe nytt stoff som kan bringe saken i en annen stilling er ikke fremkommet. Lagmannsretten kan ikke anse seg bundet av den tidligere dom av 21. september 1970 som den ankende part har vist til. Lagmannsrettens mindretall, lagdommerne Lous og Solberg er kommet til et annet resultat idet mindretallet finner at de ankende parters påstand bør tas til følge. Mindretallet viser til fremstillingene foran idet det ikke er vesentlig uenighet om det faktiske grunnlag for avgjørelsen. Ordlyden i delekontrakten av 1846, og opplysningene om grenselinjen kan nok trekke i retning av at grunnen ble delt. Når forholdet imidlertid var at man den gang delte det som var av betydning å dele, nemlig beitet, av hensyn til seterdriften, er det vanskelig å legge inn i avtalen at partene også skulle ha delt grunneiendomsretten, med de ytterligere rådigheter dette måtte medføre, og som noen av partene dengang neppe hadde noen tanke på. Etter skogdelingen av 1877 har vel begge parter ansett Tveitengårdene som grunneiere i området syd for skoglinjen hvor Rust-sameiet ikke lenger hadde noen rettigheter, på samme måte som medeierne i Rustsameiet var grunneiere nord for 1846 linjen. Når man i 1877 delte det resterende av den aktuelle rådighet i området, nemlig skogen, synes det naturlig å anta at dermed ble også grunnen delt. At Tveiteneierne i 1878 delte skogen syd for 1877 linjen i teiger, synes å bekrefte at de anså seg som grunneiere her, men det er grunn til å peke på at delingen ikke omfattet noen grunn nord for 1877-linjen, det område hvor de nå mener å være grunneiere. De foreliggende avtaler omtaler ikke direkte spørsmålet om grunnen. Lagmannsrettens mindretall finner det vanskelig å trekke slike slutninger ut fra en vurdering av rimeligheten av delingen. Det vises til herredsrettens bemerkninger og partenes anførsler. I denne situasjon må mindretallet legge vesentlig vekt på den senere utvikling og spesielt på utskiftningsforretningen av 1909-1912. Det vises til redegjørelsen for denne foran. Tveiteneierne var varslet som naboer og møtte til dels i det første rettsmøtet. Det fremgår intet av rettsboken om at naboene har satt frem noen påstand om de var grunneiere i en del av det området som skulle utskiftes. Selv om det ikke var angitt så klart i begjæringen, må de vel ha visst hva som skulle ut skiftes og i hvert fall hatt god anledning til å skaffe seg rede på dette. Hadde de den gang hatt en bestemt oppfatning om at de var grunneiere, måtte det ha vært all grunn for dem til å si fra og vareta sine interesser. Side:1325 Som det fremgår av sitatene foran er det fastsatt i utskiftningsforretningen at skogeierne er grunneiere, hver i sine teiger og at havnen er uberørt av utskiftningen, og påhviler teigene som bruksrett, samtidig som jaktretten følger grunnen. Bakgrunnen for disse bestemmelser må være utskiftningsloven av 1882 §36 hvoretter utskiftningsretten når rådigheten over et grunnstykke forblir delt, uttrykkelig skal angi hvilken av rettighetshaverne fremtidig skal være eier av stykket, jfr. også prinsippet om at utskiftningen skal gjennomføres i den utstrekning det finnes hensiktsmessig. Det vises også til skoglovens §15 med forbud mot å skille skogen fra grunnen. Bestemmelsen om at skogeieren er grunneier inneholder ingen forbehold. 1 den nordre del var det ingen tvil om hvem som var grunneier. Det må antas at utskiftningsretten har kjent de tidligere delekontrakter av 1846 og 1877 og har forstått disse slik at grunnen tidligere var delt og skulle tilhøre skogeierne. Denne oppfatning må være gjort gjeldende fra Rusteiernes side uten innsigelser fra den annen side. Det må på bakgrunn av de siterte lovbestemmelser og de dokumenter som forelå, antas å fremstille seg som mindre sannsynlig at utskiftningsretten skulle godta en så spesiell ordning som at skogeierne var grunneiere i en del av det området som ble delt, og i et område hvor skogen var av liten verdi, mens andre som sto utenfor utskiftningen var grunneiere i den øvrige, søndre del av området. Mindretallet tillegger utskiftningsforretningen betydelig vekt som bevis for rettsoppfatningen på den tid, og for Tveiten-eiernes oppfatning. Den har stått uanfektet i over 60 år og lagmannsretten kan vanskelig forstå at Tveiten-eierne skulle være så ukjent med innholdet av forretningen. I den forbindelse vises til forklaring fra Torbjørn Vindegg om at han i tiden etter 1917 har diskutert utskiftningsforretningen med bl.a. Ulrik Hoff, eier av en av Tveiten-gårdene. Mindretallet finner det som flertallet betenkelig å fastslå at utskiftningsforretningen er direkte bindende overfor naboene slik at disse bare kan angripe den ved anke. Mindretallet legger imidlertid vesentlig vekt på den passivitet naboene har utvist såvel under forretningen som i den følgende tid. Mindretallet finner det på dette grunnlag betenkelig nå å gi naboene adgang til å fravike utskiftningsrettens i og for seg klare bestemmelser etter så lang tid. Når det gjelder jaktutøvelsen og jaktutleien i området vises til fremstillingen foran. Det er mindretallets oppfatning at jakten er sterkere markert fra Rustsameiets side, og spesielt at det på et forholdsvis tidlig tidspunkt er foretatt utleie her med klar angivelse av grensene. Når det gjelder jaktutleien fra Tveiten-gårdene synes angivelsene av hva som har vært leiet ut å være atskillig mere usikre. Mindretallet mener at Rust-eierne ved sine disposisjoner har disponert over retten til jakt på en slik måte at det støtter deres krav på å være grunneiere helt syd til 1877-linjen. Mindretallet er enig i flertallets alminnelige bemerkninger om rettstilstanden på dette område. Mindretallet finner at vurderingen i dette tilfelle er tvilsom, men finner alt i alt at de beste grunner taler for å anse skogeierne som grunneiere. Side:1326 Det legges vekt på de foreliggende dokumenter og bakgrunnen for disse, og spesielt på utskiftningen av 1909-1912 og opplysningene om den senere bruk av området. Det legges noen vekt på den tidligere dom av 1970 som det synes uheldig å fravike idet mindretallet ikke kan se at det er fremkommet nye opplysninger av avgjørende vekt. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
