Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Endresen: Eidsivating lagmannsrett avsa den 18. november 1978 dom med slik domsslutning: «1. A, født xx.xx.1940, dømmes for overtredelser av lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 §34, jfr. §33, jfr. §72 annet ledd, strl. §132 første ledd, skattelovens §110 nr. 4, alt sammenholdt med strl. §62, til en straff av fengsel i 9 - ni - måneder. 2. Med hjemmel i strl. §29 nr. 2 fradømmes han retten til å utøve virksomhet eller beskjeftigelse som advokat i et tidsrom av 5 - fem - år. 3. Han tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med 5.000,- - femtusen - 00/100 - kroner. 4. Han frifinnes for forbrytelse mot strl. §256 jfr. §255.» Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom. Denne dom har domfelte påanket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling, lovanvendelse og straffutmåling. Eidsivating lagmannsretts ovennevnte dom gjaldt fornyet behandling av Drammen byretts dom av 15. februar 1978. Tiltalebeslutning for byretten var tatt ut 1. april 1976. Utenom anken har forsvareren reist spørsmål om påtalemyndighetens tiltalebeslutning av 6. mars 1978 i forbindelse med den fornyede behandling ved lagmannsretten er tatt ut i rett tid for så vidt angår de punkter hvor byrettens dom gikk ut på frifinnelse. Jeg behandler dette spørsmål først. Byrettens dom med dokumentene er ekspedert til politiet som igjen den 21. februar 1978 har ekspedert saken med sin innstilling til statsadvokaten. Denne mottok dommen den 22. februar. Fristen for anke over en frifinnende dom løper fra den dag dommen kommer til den ankeberettigede, jfr. [[Rt-1918-859]]. Det er statsadvokaten som er ankeberettiget i dette tilfelle, og en tiltale for lagmannsrett uttatt den 6. mars er da innenfor fristen. Forsvareren har vist til påtaleinstruksens §32 om at ekspedisjon skal skje «uten opphold», og at dette særlig måtte gjelde hvor statsadvokaten selv overtok aktoratet for byretten. Side:696 Jeg kan ikke se at det her er gått for sent frem. Saken var omfattende, og politiet skulle avgi innstilling om bruk av rettsmidler. En anførsel om at begjæringen om fornyet behandling ved den nye tiltalebeslutning av 6. mars 1978 skulle være for sent forkynt for domfelte, er frafalt. Forsvareren har videre anført at ved forkynnelsen av en senere rettet tiltalebeslutning av 14. september 1978 ble det gjort den feil at det var tiltalebeslutningen av 6. mars som ble forkynt for domfelte på ny. Dette hevdes å ha vanskeliggjort domfeltes forsvar. Jeg kan heller ikke se at denne anførsel kan føre frem. Den eneste endring i tiltalebeslutningen av 14. september var at et punkt hvor domfelte selv hadde begjært fornyet behandling, ble tatt med. Det ble da heller ikke reist innvendinger på dette punkt under behandlingen ved lagmannsretten. Selv om den rettede tiltalebeslutning ikke skulle ha vært forkynt for ham, kan forholdet ikke under noen omstendighet ha virket inn på domsresultatet, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd. Angrepet på dommen på disse grunnlag kan således ikke føre frem. Jeg går så over til å behandle anken over saksbehandlingen. Det er her for Høyesterett opprettholdt tre ankegrunner. Det anføres for det første at statsadvokat Harto som påtalemyndighet manglet kompetanse til å ta ut tiltale, og at han var inhabil i saken. Statsadvokat Harto ble den 11. juni 1977 utnevnt til politimester i Sandefjord fra den tid Justisdepartementet bestemte. Han tiltrådte embetet den 1. januar 1978. Den 30. november 1977 konstituerte Justisdepartementet Harto som statsadvokat ved Eidsivating statsadvokatembeter til etter hans tiltredelse som politimester å fullføre fire straffesaker, hvoriblant saken mot domfelte. I brev av 3. mars 1978 til førstestatsadvokaten i Eidsivating bekreftet departementet at konstitusjonen skulle gjelde for hele behandlingen av de aktuelle saker inntil de var rettskraftig avgjort. Forsvareren har hevdet at en slik konstitusjon som her er foretatt, ligger utenfor departementets kompetanse etter den kongelige resolusjon av 8. juli 1954 om oppnevnelse av stedfortredere for en del embets- og tjenestemenn ved domstolene og påtalemyndigheten, fylkesmenn m.fl. Spørsmålet ble reist under hovedforhandlingen ved lagmannsretten, hvor forsvareren med denne begrunnelse forlangte saken avvist for de punkter hvor domfelte var frifunnet i byretten. Lagmannsretten tok den 17. oktober 1978 standpunkt til kravet i en grunngitt beslutning som konkluderte med at tiltalen for lagmannsrett var tatt ut av kompetent påtalemyndighet, og fremmet saken. Jeg deler lagmannsrettens syn og tiltrer dens begrunnelse på dette punkt. Når det gjelder spørsmålet om statsadvokatens habilitet, har dette spørsmål i henhold til straffeprosesslovens §80 vært forelagt riksadvokaten som ikke har funnet noen inhabilitet til stede. Lagmannsretten har i den ovenfor nevnte beslutning under henvisning til en kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1932- Side:697 719, og til en kjennelse av Høyesterett i [[Rt-1978-725]] funnet at domstolen ikke kan overprøve riksadvokatens avgjørelse. Forsvareren har pekt på at det i dag ikke ses så snevert på spørsmålet om inhabilitet som i 1932, og at straffeprosesslovens §80 må suppleres med domstollovens §108. Utgangspunktet må være at spørsmål om habiliteten for påtalemyndighetens tjenestemenn behandles på den måte som er foreskrevet i straffeprosesslovens §80, og at domstolene ikke fritt kan overprøve den vurdering som den overordnede påtalemyndighet har foretatt, jfr. de ovennevnte avgjørelser av Høyesterett. Det er ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om domstolene i alle tilfelle skulle være avskåret fra å overprøve den habilitetsavgjørelse som den overordnede påtalemyndighet har truffet. I denne sak er det ikke under noen omstendighet saklig grunnlag for den påstand om inhabilitet som er fremsatt. En inngitt anmeldelse for grov uforstand i tjenesten eller et anlagt sivilt søksmål med utgangspunkt i saken kan klarligvis ikke i seg selv medføre at vedkommende blir inhabil. Den annen ankegrunn når det gjelder saksbehandlingen, har sin bakgrunn i følgende forhold: Lagretten var ved behandlingen av saken satt med elleve lagrettemedlemmer. Etter at hovedforhandlingen hadde pågått en måneds tid, ble det forut for lagmannens rettsbelæring gjort oppmerksom på at ett av lagrettemedlemmene var kontorsjef ved ligningskontoret i Hønefoss. Det ble reist spørsmål om vedkommendes habilitet etter domstolslovens §108, idet ligningsfunksjonæren er undergitt instruksjon fra fylkesskattesjefen som var anmelder i saken. Vedkommende fratrådte, og saken fortsatte med de ti gjenværende lagrettemedlemmer. Det fremgår av rettsboken at dette skjedde med tilslutning fra aktor og forsvarer. Forsvareren har hevdet at dette er en saksbehandlingsfeil som prinsipalt går inn under straffeprosesslovens §393 annet ledd nr. 2 og følgelig må tillegges absolutt virkning. Subsidiært hevdes det at denne omstendighet må antas å ha virket inn på dommens innhold, og må føre til opphevelse etter bestemmelsens første ledd. Det er etter forsvarerens oppfatning en alminnelig erfaring at lagrettens medlemmer påvirker hverandre, og at dette medlem med sin skatteerfaring må ha påvirket de øvrige medlemmer av lagretten. Jeg finner det klart at forholdet ikke går inn under straffeprosesslovens §393 annet ledd nr. 2. Vedkommende har ikke «deltaget i Dommen», idet han fratrådte før lagretten trakk seg tilbake for å avsi kjennelse. Spørsmålet er så om det nevnte forhold kan anses som en rettergangsfeil som kan komme i betraktning etter bestemmelsen i straffeprosesslovens §393 første ledd. Om dette vil jeg først bemerke at det ikke er gjort gjeldende at det er begått noen feil ved at spørsmålet om vedkommende lagrettemanns habilitet først ble reist i rettsmøtet 15. november 1978. I den situasjon som derved oppstod, var det naturlig at retten - slik det også her ble gjort - gav partene anledning til å uttale seg om hvorvidt forhandlingene burde fortsette med de ti gjenværende medlemmer av lagretten. For så vidt en av partene ut Side:698 fra en alminnelig erfaring eller av spesielle grunner skulle finne det nødvendig eller ønskelig at forhandlingene ble avbrutt for at saken kunne bli undergitt ny behandling med nye medlemmer av lagretten, måtte retten ha overveiet denne anførsel og i tilfelle ha gitt en nærmere begrunnelse for om forhandlingene skulle avbrytes eller fortsettes. Men etter det standpunkt partene i dette tilfelle inntok, kan jeg ikke finne at det ble begått noen feil ved at retten uten nærmere begrunnelse lot forhandlingene fortsette med de ti gjenværende medlemmer av lagretten. Jeg vil ikke utelukke at en part på grunn av opplysninger som senere kommer frem, kan gjøre gjeldende at det likevel var uheldig eller uriktig at forhandlingene fortsatte, og at det derfor foreligger en feil ved saksbehandlingen. Domfeltes forsvarer anførte da også i prosesskrift av 30. januar 1979 at «Det medlem av lagretten som måtte fratre onsdag 15. november, jfr. rettsbok for lagmannsretten, side 71, skal ha påvirket de øvrige medlemmer av lagretten under samtaler i forbindelse med saken». På grunnlag av denne anførsel er tre lagrettemedlemmer avhørt ved bevisopptak 5. mars 1979 for Eiker, Modum og Sigdal forhørsrett. Etter de forklaringer som her er avgitt, har den som fratrådte ikke på noen måte påvirket de øvrige medlemmer av lagretten, og overhode ikke gitt uttrykk for sin oppfatning. Etter dette kan jeg ikke finne at det nevnte forhold kan anses som en saksbehandlingsfeil som kan komme i betraktning etter straffeprosesslovens §393 første ledd. Det hevdes endelig at det er en saksbehandlingsfeil at det i tiltalebeslutningen, i motsetning til hva som var tilfelle for byretten, ikke er anført at det ville bli lagt ned påstand om fradømmelse av retten til å drive advokatvirksomhet. Dette krav ble først tatt opp av aktor etter at lagrettens kjennelse var avgitt. Forsvareren har hevdet at domfelte måtte kunne gå ut fra at kravet ikke ville bli reist for lagmannsretten. Tap av retten til å praktisere som advokat er etter straffelovens §15 jfr. §29 straff som kan idømmes når almene hensyn krever det. Etter gjeldende rett er det ikke noe krav at påstand om slik fradømmelse skal være nevnt i tiltalebeslutningen. Dette er heller ikke foreslått i Ot.prp. nr. 35 for 1978/79 om ny straffesakslov. En annen sak er at det kan være ønskelig at et slikt krav blir nevnt i tiltalebeslutningen. Men det er ikke noen feil ved saksbehandlingen at dette ikke ble gjort. Påstanden om fradømmelse av retten til å drive advokatvirksomhet måtte i lagmannsretten behandles som en del av spørsmålet om straffutmålingen. Jeg tilføyer at Høyesterett her har full kompetanse, og at spørsmålet også ble inngående behandlet under ankeforhandlingen for Høyesterett. I ankeerklæringen var som ankegrunn anført ytterligere to anglvelige saksbehandlingsfeil, nemlig at saken ikke etter domfeltes anmodning var overført fra Drammen til Oslo, og at saken ikke var blitt utsatt inntil et sivilt søksmål som domfelte har anlagt mot skattemyndighetene, var blitt pådømt. Disse to ankepunktene er imidlertid frafalt under behandlingen i Høyesterett. Side:699 Jeg tar deretter for meg domfeltes anke over lagmannsrettens lovanvendelse. Anken gjelder her samtlige punkter hvor domfelte er funnet skyldig, og jeg behandler dem i samme rekkefølge som i tiltalebeslutningen. Det første punkt hvor domfelte er funnet skyldig, gjelder overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 annet ledd. Domfelte har som avviklingsstyre i firmaet Henger & Trailer A/S unnlatt å betale merverdiavgift av mottatt vederlag med minst 60.000,- kroner for 2. og 3. termin 1973. Han har gjort gjeldende at han i henhold til en transporterklæring datert 31. august 1972 fra en av firmaets tidligere innehavere, Hans Kittilsen, overtok firmaets tilgodehavende i merverdiavgift hos skattefogden på 115.000,- kroner. Buskerud skattefogdkontor har den 1. september 1972 gitt denne transporterklæring den påtegning at forutsetningen er at den kun gjelder for eventuell tilbakebetaling til Henger & Trailer A/S inntil 15. september 1972, hvilket domfelte ble underrettet om over telefon. I sin rettsbelæring skal lagmannen ifølge domfelte ha instruert lagretten om å se helt bort fra motregningsmuligheten etter den nevnte erklæring ved vurderingen av om det forelå straffbar unnlatelse av å foreta innbetaling av mottatt merverdiavgift. Ved at lagretten ikke har prøvet riktigheten av dette motregningsspørsmål, foreligger - hevdes det - feil rettsanvendelse. Domfeltes unnlatelser av å betale merverdiavgift for 2. og 3. termin 1973 refererte seg til syv forskjellige salg, dels bokførte og dels ikke bokførte. Av lagmannens rettsbelæring forlangte forsvareren bare protokollasjon for så vidt angår omtalen av to av disse postene, nr. 3 og nr. 4. Noen påstand om feil vedrørende rettsbelæringen for så vidt angår post 3 er ikke opprettholdt under prosedyren for Høyesterett. Post 4 gjaldt et salg domfelte hadde foretatt til firma Norkredit hvor oppgjør dels hadde skjedd kontant og dels ved motregning. Domfelte hadde for lagmannsretten her tre innsigelser. Kun én gjelder motregningen, og innsigelsen var ifølge lagmannens rettsbelæring formulert slik: «Motregning i fordring på Meland kan ikke anses som mottatt vederlag.» Lagmannen uttalte om dette: «Når det gjelder motregning viser jeg til det jeg tidligere har sitert fra kommentarutgaven til merverdiavgiftsloven. Lagretten må altså legge til grunn at det skal svares avgift av kr. 12.798,- av dette salg.» Den henvisning til kommentarutgaven som lagmannen her refererer til, er protokollert under post 3, og det som har betydning i denne forbindelse, er et sitat fra Refsland og Thesens kommentarutgave til merverdiavgiftsloven, del II side 272 hvor det blant annet anføres: «Motregning må også sees på som mottatt vederlag når den er gjennemført.» Side:700 Dette gir uttrykk for en riktig rettsoppfatning, og det er her ingen feil ved lagmannens rettsbelæring. Den transporterklæring fra Hans Kittilsen som forsvareren har nevnt under prosedyren for Høyesterett, er ikke omtalt i den del av lagmannens rettsbelæring som ble begjært protokollert. Men den er nevnt i et brev av 21. mars 1979 fra forsvareren til lagmannen, og 1 lagmannens svarbrev av 23. april 1979. Høyesterett kan prøve lovanvendelsen i en lagmannsrettsdom på grunnlag av gjerningsbeskrivelsen i spørsmålsskriftet til lagretten og på grunnlag av lagmannens protokollerte rettsbelæring. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på innholdet av korrespondansen, men tilføyer at de nevnte brev fra forsvareren og lagmannen etter min mening ikke viser at lagmannen har gitt noen uriktig rettsbelæring. Domfelte er videre funnet skyldig i forbrytelse mot straffelovens §132 første ledd. Også på dette punkt ble det forlangt protokollert fra lagmannens rettsbelæring. Det avsnitt som ble protokollert, er sålydende: «Etter min oppfatning går den handling som er beskrevet i annet ledd inn under gjerningsinnholdet i strl. §132 første ledd, som er gjengitt i spørsmålets første ledd, og dette må dere legge til grunn. Det dreier seg om en offentlig undersøkelse igangsatt av fylkesskattesjefen i Buskerud av et straffbart forhold, og det var påregnelig at det vilde bli politiundersøkelse. Dette må også A ha forstått. Han fikk forøvrig et alvorlig varsko ved brevet av 5/10-1973 fra fylkesskattesjefen. De handlinger som loven nevner, nemlig at en bevisgjenstand tilintetgjøres, bringes til side eller forvanskes, er eksempler og kan ikke anses uttømmende - det heter da også videre: «eller at gjerningens spor på annen måte utslettes». I vårt tilfelle dreier det seg om fiktive dokumenter utarbeidet for å skjule B's straffbare forhold. Han hadde i alle fall brukt falsk navn ved aksjetegning og ikke oppgitt formuen.» På dette punkt har forsvareren reist to innvendinger mot lagmannsrettens lovanvendelse. Det hevdes for det første at den offentlige undersøkelse bestemmelsen omhandler, kun er en undersøkelse foretatt av politi og påtalemyndighet av straffeprosesuell art. For det annet hevder forsvareren at straffelovens §406 stiller seg hindrende i veien for anvendelse av §132 i dette tilfelle. Heller ikke på disse punkter kan jeg gi domfelte medhold. Jeg finner for det første ingen støtte for en slik begrensning i bestemmelsens ordlyd og formål. Straffelovens §132 finnes i lovens kapittel om forbrytelser mot offentlig myndighet, og den undersøkelse som ble igangsatt av fylkesskattesjefen, gjaldt nettopp om det forelå straffbare handlinger. Straffelovens §406 omhandler rettsstridige handlinger hvorved noen søker å unndra seg eller andre offentlige skatter og avgifter. Det har med støtte i forarbeidene vært anført i teorien at reservasjonen «forsaavidt ikke strengere Straf derfor er bestemt», kun tar sikte på slike strengere strafferammer som er bestemt i spesiallovgivningen. Side:701 Som nevnt i dom i [[Rt-1978-1142]] er bestemmelsen i §406 uklar. Jeg kan dog ikke se at den i et tilfelle som det vi her har for oss, hvor det gjelder fremleggelse av en forfalsket korrespondanse, utelukker anvendelse av straffelovens §132. Denne bestemmelse gjelder undersøkelser vedrørende straffbare handlinger i sin alminnelighet. Den undersøkelse som her var igangsatt, gjaldt også en generell undersøkelse av om det var begått straffbare handlinger ved bruk av falsk navn i forbindelse med aksjetransaksjoner. Lagretten har funnet at domfelte har fremlagt en forfalsket korrespondanse som bevis for at en klient hadde kjøpt aksjer for lånte penger, at klienten senere hadde stilt disse som pant, og at de deretter var blitt realisert av panthaveren, slik at vedkommende klient hvis identitet domfelte forsøkte å skjule, ikke hadde skattbar formue og inntekt. Jeg kan på denne bakgrunn ved å sammenholde det stilte spørsmål og lagmannens rettsbelæring ikke finne at lagmannsretten har anvendt loven uriktig. Endelig har domfelte anket over lovanvendelsen for så vidt han er dømt etter dagjeldende byskattelovs §110 nr. 4. Det ble her ikke av forsvareren begjært noen protokollasjon av rettsbelæringen, og Høyesterett kan da bare prøve lovanvendelsen på grunnlag av gjerningsbeskrivelsen i spørsmålsskriftet til lagretten. Forsvareren har her anført at domfeltes handling er begått før fristen for B til å sende inn selvangivelse for inntektsåret 1973 var utløpt, og at domfeltes forhold derfor må bedømmes som en straffri forberedende handling. Det har videre vært domfeltes mening at inntekten skulle beskattes på det firmas hånd som ifølge den forfalskede korrespondanse stod som långiver. Lagretten har svart ja på spørsmål om domfelte er skyldig i overtredelse av byskattelovens §110 nr. 4 «ved i oktober 1973 i Drammen som advokat og juridisk rådgiver for B, Kongsberg, å ha fremlagt for Fylkesskattesjefen i Buskerud en forfalsket korrespondanse bestående av ..... ..... i den hensikt å unndra fra beskatning på B's hånd en gevinst i 1973 ved salg av 1000 aksjer i Sagapart og 1000 aksjer i Norse Petroleum på kr. 87.705,39 eller å ha medvirket til at det ble utarbeidet en slik forfalsket korrespondanse.» Den her beskrevne handling fyller gjerningsinnholdet til fullbyrdet overtredelse av den anvendte bestemmelse. Jeg kan ikke se at loven her er uriktig anvendt. Domfeltes anke over lagmannsrettens lovanvendelse kan således ikke føre frem. Det gjenstår da å ta standpunkt til anken over straffutmålingen. Selv om merverdiavgiftsunndragelsen dreier seg om ikke ubetydelige beløp, finner jeg i likhet med lagmannsretten de forhold som førte til domfellelse etter straffelovens §132 første ledd og byskattelovens §110 nr. 4, som de langt alvorligste. Domfelte har alvorlig Side:702 sviktet den tillit man må ha rett til å stille til den som skal utøve advokatvirksomhet. Han har, særlig ved å foranledige utferdiget en forfalsket korrespondanse for å dekke en klients skattesvik, og ved deretter å fremlegge denne korrespondanse for fylkesskattesjefen i hensikt å unndra beskatning på klientens hånd, vist så grov svikt i sin virksomhet som advokat at jeg er enig med lagmannsretten i at han bør fradømmes retten til å utøve advokatvirksomhet for et tidsrom av fem år. Den av lagmannsretten idømte fengselsstraff finner jeg ikke grunn til å endre. Jeg finner etter dette å måtte stemme for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Christiansen og Løchen: Likeså. Justitiarius Ryssdal: Når det gjelder anken over lagmannsrettens saksbehandling og lovanvendelse og de saksbehandlingsspørsmål forsvareren har tatt opp utenom anken, er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Med hensyn til straffutmålingen har jeg vært i tvil om hvorvidt A bør fradømmes retten til å utøve virksomhet som advokat for en så lang tid som fem år, men jeg er blitt stående ved at det ikke er grunn til å endre den straff som lagmannsretten har fastsatt. På samme måte som førstvoterende er jeg derfor kommet til at også anken over straffutmålingen bør forkastes. Av lagmannsrettens beslutning (lagmann Astri Rynning, lagdommer Christian Borchsenius og Arne Hageler): - - - 1. Forsvareren hevder at den foreliggende tiltalebeslutning ikke er gyldig, fordi kst. statsadvokat Rolf Harto ikke var kompetent til å ta ut tiltale for lagmannsrett. - - - Aktor har protestert mot avvisning og bl.a. henvist til Justisdepartementets brev til Riksadvokaten av 5. oktober 1978, hvor departementet om gyldigheten av konstitusjonen har anført: «at i den kgl. resolusjon hvor daværende statsadvokat Harto ble utnevnt til politimester i Sandefiord, ble departementet gitt fullmakt til å fastsette tidspunktet for hans tiltredelse som politimester. Departementet kunne ha ventet med å fastsette tiltredelsestidspunktet til etter at Harto, som statsadvokat, hadde avviklet behandlingen av de saker han hadde ansvaret for ved Eidsivating statsadvokatembeter og som det av arbeidsmessige grunner var sterkt ønskelig at han sluttbehandlet. I stedet valgte departementet den fremgangsmåte å fastsette hans tiltredelse som politimester til 1. januar 1978 og å konstituere ham som statsadvokat til å sluttbehandle enkelte saker etter at han tiltrådte som politimester. Kompetanse for departementet til å foreta Side:703 denne konstitusjon, som skjedde før Harto tiltrådte som politimester, har departementet ansett å ligge innenfor den myndighet departementet gjennom utnevnelsesresolusjonen har fått til å fastsette tiltredelsestidspunktet som politimester. Departementet kan ikke se noen reelle betenkeligheter ved en slik konstitusjon når det som i det foreliggende tilfelle er tale om overgang fra en stilling innen påtalemyndigheten til en annen stilling i samme tjenestegren. Lagmansretten er enig i det som Justisdepartementet her har uttalt, og finner at tiltalen for lagmannsrett er tatt ut av kompetent påtalemyndighet. Man kan ikke se at det som er anført av forsvareren, kan lede til annet resultat. Spesielt bemerkes at de begrensninger i departementets adgang til å konstituere statsadvokat som følger av den kgl.res. av 8. juli 1954 avsn. VI, ikke får anvendelse i nærværende sak, hvor konstitusjonen hviler på den myndighet som departementet fikk i resolusjonen om utnevnelse av Harto til politimester. Etter dette blir lagmannsrettens standpunkt at saken ikke kan avvises, men blir å fremme. 2. Etter rettens avgjørelse skal det i første omgang bare tas standpunkt til om retten har adgang til å prøve om det foreligger inhabilitet. Hvis dette besvares benektende, bortfaller spørsmålet om å prøve konstituert statsadvokat Hartos habilitet. Forsvareren mener at Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i [[Rt-1932-719]] ikke er avgjørende for at domsstolene ikke har prøvelsesrett. En rekke argumenter er i så henseende gjort gjeldende. Blant annet anføres at man i våre dager ikke ser så snevert på spørsmål om inhabilitet som i 1932, og derfor ikke bør føle seg bundet av avgjørelsen. Særlig etter at vi fikk forvaltningsloven, er det grunn til å se anderledes på domstolenes prøvelsesrett. Mens strpl. §80 bare nevner visse inhabilitetsgrunner, er det nå på det rene at også domstolslovens §108 gjelder for påtalemyndigheten, jfr. Kronprinsregentens res. av 14. juli 1978 om oppnevnelse av setteriksadvokat i «listesaken», hvor det i foredraget fra Justisdepartementet er gitt uttrykk for at §80 må suppleres med prinsippet i dl. §108, og at det må stilles strenge krav til påtalemyndighetens objektivitet og saklighet. Påtalemyndigheten kan ikke være utenfor kontroll, og de eneste som kan kontrollere påtalemyndigheten, er domstolene. Har overordnet påtalemyndighet truffet vedtak om at det ikke foreligger inhabilitet, slik Riksadvokaten har gjort i nærværende sak, må dette vedtak som et hvert annet forvaltningsvedtak kunne prøves av domstolene etter de vanlige regler for domstolenes kontroll med forvaltningen. Domstolene kan bl.a. prøve lovanvendelsen. Riksadvokatens avgjørelse in casu hviler på feil rettsoppfatning, bl.a. idet han begrenser seg til å nevne de inhabilitetsgrunner som står i strpl. §80. Også ordlyden i strpl. §323 indiserer etter forsvarerens mening at domstolene har prøvelsesrett. Aktor mener at spørsmålet om eventuell inhabilitet er bindende avgjort ved Riksadvokatens beslutning av 29. mai 1978. Dette spørsmål har også vært forelagt for Justisdepartementet, som ikke har funnet grunn til å forelegge det for Kongen, jfr. departementets brev av 5. oktober 1978 til forsvareren. Aktor har videre vist til kjennelsen i [[Rt-1932-719]] og til Høyesteretts Side:704 kjennelse av 24. juni 1978 (i sak L.nr. 87/1978, S.nr. 75/1978 1)). Også denne siste kjennelse fastslår at spørsmålet om inhabilitet må behandles etter reglene i strpl. §80, og at domstolene ikke kan overprøve den overordnede påtalemyndighets avgjørelse. Lagmannsretten finner under henvisning til de 2 foran nevnte kjennelser at den ikke kan overprøve den avgjørelse som Riksadvokaten har truffet om at konstituert statsadvokat Harto ikke er inhabil. Man kan ikke se at det som er anført av forsvareren, kan lede til annet resultat. Spesielt bemerkes at selv om man supplerer strpl. §80 med prinsippet i D1. §108, kan ikke dette medføre noen kompetanse for domstolene til å overprøve den overordnede påtalemyndighets avgjørelse. Slik prøvelsesrett må i tilfelle forutsette lovendring. Forvaltningsloven av 10. februar 1967 gjelder ikke det som er anført av forsvareren, kan lede til annet resultat. Spesielt bemerkes at selv om man supplerer strpl. §80 med prinsippet i DI. §108, kan ikke dette medføre noen kompetanse for domstolene til å overprøve den overordnede påtalemyndighets avgjørelse. Slik prøvelsesrett må i tilfelle forutsette lovendring. Forvaltningsloven av 10. februar 1967 gjelder ikke saker som behandles eller avgjøres i medhold av straffeprosessloven, jfr. forvaltningslovens §4 første ledd, b. Resultatet av lagmannsrettens standpunkt blir at den ikke tar spørsmålet om kst. statsadvokat Hartos habilitet under behandling, og saken blir altså å fremme. - - - Av lagmansrettens dom (lagmann Astri Rynning, lagdommer Chr. Borchsenius og sorenskriver Arne Hageler): Tiltalte, A er født xx.xx.1940 er gift og har hustru og 3 barn å forsørge. Han oppgir sin stilling til advokat og sin inntekt i 1977 til ca. kr. 50.000,-, er uformuende. Han har gjort militærtjeneste i infanteriet og i hjemmevernet. Han er tidligere ustraffet og har ikke vært bøtelagt de siste 5 år. Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 14. september 1978 - rettet under hovedforhandlingen - er han satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Buskerud lagsogn, til fellelse etter: I straffelovens §256, jfr. §255, II lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 55, §722. ledd, jfr. §33. jfr. §34. for å ha unnlatt å betale til statskassen avgift som pliktes av mottatt vederlag, ved som eneavviklingsstyre i fa. Henger & Trailer A/S under avvikling i Drammen, å ha unnlatt å betale til Skattefogden i Drammen merverdiavgift for 2. og 3. termin 1973 med minst kr. 60.000,- iberegnet i mottatt vederlag, III straffelovens §132 første ledd, for i hensikt å motarbeide en offentlig undersøkelse, som er eller måtte bli anstillet angående noen straffbar handling, å ha bevirket eller medvirket til at gjenstander av betydning for undersøkelsen tilintetgjøres, bringes tilside eller forvanskes, eller at gjerningers spor på annen måte utslettes, eller å ha medvirket hertil, ved i oktober 1973 i Drammen, i hensikt å motarbeide den undersøkelse Fylkesskattesjefen i Buskerud igangsatte angående de aksjetransaksjoner B, Side:705 Kongsberg, hadde foretatt i Buskervdbanken A/S under det falske navn «Roger Arne Hagen», å ha fremlagt for Fylkesskattesjefen i Buskerud eller representanter for ham en forfalsket korrespondanse bestående av alt som angivelig bevis for at Roger A. Hagen hadde kjøpt aksjer for lånte penger, at aksjene var stillet som pant og senere realisert av panthaveren, og at Hagen ikke lenger hadde skattbar formue og inntekt, og forøvrig å ha gitt uriktige opplysninger med sikte på å skjule B's identitet og at han pr. 1. oktober 1973 disponerte aksjer og tildelingsbevis til en samlet verdi av ca. kr. 630.000,-, eller å ha medvirket hertil, IV byskattelovens §110 pkt. 4, for under utøvelse av næring å ha bistått den skattepliktige med oppstilling av selvangivelse eller regnskap eller med utarbeidelse av opplysninger til likningsmyndighetene, og derunder forsettlig å ha unndratt eller søkt å unndra formue eller inntekt fra å bli skattlagt, eller å ha medvirket hertil, ved i oktober 1973 i Drammen som advokat og juridisk rådgiver for B, Kongsberg, å ha fremlagt for Fylkesskattesjefen i Buskerud en forfalsket korrespondanse bestående av - - -i den hensikt å unndra fra beskatning på B's hånd en gevinst i 1973 ved salg av 1 000 aksjer i Sagapart og 1 000 aksjer i Norse petroleum på kr. 87 705,39, eller å ha medvirket til at det ble utarbeidet en slik forfalsket korrespondanse. Ved Drammen byretts dom av 15. februar 1978 ble tiltalte dømt for forbrytelser mot merverdiavgiftslovens §72 annet ledd, jfr. §33 og §34. Dommen gjaldt et mindre beløp, ca. kr. 30 000,-, og bringes inn til fornyet behandling av påtalemyndigheten idet en mener at han skulle vært dømt for et høyere beløp. Tiltalte ble videre frifunnet for postene I og III og påtalemyndigheten bringer disse forhold inn til fornyet behandling. For så vidt angår post I krever almene hensyn påtale. Straffelovens §62 og straffeprosesslovens §478 fjerde ledd får anvendelse. Denne tiltalebeslutning trer istedet for tiltalebeslutning av 6. mars 1978 idet post IV, som tiltalte ble dømt for ved dommen av 15. februar 1978 og som han har begjært fornyet behandling for, var falt ut. Lagretten har fått seg forelagt 4 hovedspørsmål og ett tilleggsspørsmål i samsvar med den rettede tiltalebeslutning. Den har besvart hovedspørsmål nr. 1 om tiltalte har gjort seg skyldig i underslag, jfr. tiltalens I, med nei. Tilleggsspørsmålet falt dermed bort. De øvrige 3 hovedspørsmål er alle besvart med ja. Retten som nå består av lagmannen og sorenskriver Hageler, 1) legger lagrettens kjennelse til grunn. - - - Overtredelsen av merverdiavgiftsloven, tiltalens II refererer seg til tiltaltes virksomhet som eneavviklingsstyre i firmaet Henger & Trailer A/S. Om bakgrunnen for dette forhold viser retten til byrettens dom. Når det gjelder tiltalens poster III og IV. er forhistorien den at fylkesskattesjefen i Buskerud i september 1973 påbegynte ettersyn i Buskerudbanken, Drammen. Ettersynet gjaldt blant annet kjøp og salg av aksjer, tegningsretter og tildelingsbevis m.v. B, Skollenborg, hadde på det tidspunkt under påtatt navn «Roger Arne Hagen» tegnet aksjer og betalt aksjeinnskudd. Papirene vedrørende aksjekøpet ***1) Den tredje dommer hadde fått sykdomsforfall, jfr. domstolsloven §15. Side:706 lå i Buskerudbanken og B fikk underhåndsmelding fra banken om undersøkelsen. l. oktober 1973 oppsøkte han tiltalte. B ønsket bistand til å få solgt aksjene uten at det kom frem at det var han som var innehaver og selger. Tiltalte påtok seg å hjelpe. Han gjorde henvendelse til firmaet F & Co. i Oslo. Dette var et Bergensfirma som hadde drevet med tørrfiskeksport m.v. I de senere år var det blitt et «hvilende firma» hvor C var enestyre og disponent. Aksjene var imidlertid solgt til D og sammen med E disponerte han i virkeligheten firmaet. Tiltalte henvendte seg til D og E om saken og opplegget ble at man fingerte at F & Co. hadde lånt Roger Arne Hagen penger til aksjekjøp mot pant i aksjer og at Hagen hadde misligholdt lånet. F & Co. realiserte så sikkerhetene og dekket lånet. For dette tok F seg betalt med praktisk talt kr. 150.000,-. Det fingerte forhold fremgår av de dokumenter som er nevnt i tiltalens III og IV. Aksjene ble så solgt av tiltalte i henhold til fullmakt. Tiltalte opplyser at han etter å ha betalt F ca. kr. 150.000,-, beholdt kr. 350.000,- som han etter avtale med B oppbevarte i bankboks for B. B har forklart at han ikke har samtykket i at tiltalte skulle beholde pengene, og at han først etter mange forgjeves henvendelser fikk utbetalt kr. 300.000,- i begynnelsen av september 1974. Dette var etter intervensjon fra B's forsvarer, h.r.advokat Staff, og etter at B var arrestert. Kr. 50.000,- står fremdeles uoppgjort på sperret konto. Tiltalte utleverte 16.10.1973 de foran nevnte fiktive dokumenter til fylkesskattesjefens folk. Ved straffeutmålingen legger retten når det gjelder forholdet med Henger & Trailer A/S vekt på at det var en betydelig mangel på kontroll og regnskap i den tid tiltalte fungerte som avviklihgsstyre. I formildende retning anføres at forholdene i Henger & Trailer da tiltalte overtok, gjorde hans oppdrag meget vanskelig. Retten legger til grunn at det var vanskelig å få de nødvendige opplysninger om firmaets virksomhet og at det til tider var vanskelig å skaffe likvide midler, blant annet til betaling av merverdiavgift. Men blant annet av denne grunn burde tiltalte ha inngitt oppbud på et tidligere tidspunkt. Retten ser på forholdet vedrørende B, tiltalens III og IV, som det langt alvorligste av de overtredelser tiltalte er kjent skyldig i. Tiltalte har til sin unnskyldning sagt at hans hensikt var å hjelpe B, «bringe et straffbart forhold til opphør». Videre var det hans uttrykkelige forutsetning at det skulle betales skatt av gevinsten ved salg av aksjene. Slik opplegget ble, finner imidlertid retten det vanskelig å forstå at det kunne bli spørsmål om å betale gevinstbeskatning i det hele tatt. Videre har tiltalte til sin unnskyldning hevdet at han ikke har hatt noen økonomisk fordel av oppdraget. Til dette bemerker retten at han dog fikk overdratt tildelingsbevis vedrørende oljeaksjer som på det tidspunkt hadde en nettoverdi på ca. kr. 80.000,-. Tiltalte har opplyst at han betalte B kr. 40.000,- for tildelingsbevisene mens B benekter dette og hevder at tiltalte skulle selge for hans regning. I henhold til tiltaltes egen forklaring, har tiltalte hatt en gevinst på disse tildelingsbevis på ca. kr. 35.000,-, hvorav skatt er betalt med 50%. Videre bemerkes at tiltalte ennå ikke har frigitt et beløp på kr. 50.000,- av de beløp som innkom Side:707 ved aksjesalgene. Dette skal blant annet være for å sikre seg salær. Retten legger i skjerpende retning, når det gjelder tiltalens III og IV, vekt på den fremgangsmåte tiltalte har benyttet, og at det dreier seg om betydelig beløp. For alle forholds vedkommende er lagt særlig vekt på at overtredelsene er begått av en advokat. Tiltalte var 33 år i 1973 og hadde drevet som advokat i ca. 8 år. Han måtte ha full forståelse av det spesielle ansvar som hviler på en advokat og når det gjelder tiltalens poster III og IV har han grovt sviktet sine plikter så vel overfor sin klient som overfor myndighetene. I formildende retning tar retten hensyn til at det er gått lang tid siden de straffbare forhold ble begått uten at dette kan legges tiltalte til last. Videre legges til en viss grad vekt på at saken har vært en særlig stor påkjenning for tiltalte. Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at tiltalte fradømmes retten til å utøve virksomhet eller beskjeftigelse som advokat i 5 år. Det vil fremgå av foranstående bemerkninger at retten finner at vilkårene i strl. §29 nr. 2 er til stede, idet tiltalte ved de forhold han er kjent skyldig i har sviktet grovt i en virksomhet som i særlig grad krever almen tillit, og retten tar påstanden til følge. Under henvisning til at fradømmelse av retten til å drive advokatvirksomhet er en meget alvorlig reaksjon, finner retten at den ubetingede fengselsstraff tiltalte må idømmes, kan settes til 9 måneder. Strl. §62 er bragt til anvendelse. I medhold av strpl. §451 pålegges tiltalte å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr. 5000,-. Dommen er enstemmig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
