Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Elstad: Hotel Continental A/S, Oslo, kjøpte i årene 1967-69 en del malerier og andre kunst- og prydgjenstander til bruk i sine lokaler. Omkostningene ble i sin helhet utgiftsført i regnskapene for de respektive innkjøpsår på linje med kjøp av inventar. Ligningsvesenet i Oslo mente - etter at forholdet var klarlagt ved et bokettersyn - at omkostningene ikke kunne godtas til fradrag i den skattbare inntekt. Ved kjennelse av 27. november 1974 foretok ligningsnemnda etterligning. Den ble påklaget, men i det vesentlige opprettholdt ved kjennelse av 5. april 1976 fra overligningsnemnda. Ved stevning av 15. november 1976 gikk Hotel Continental A/S til søksmål mot Oslo kommune for å få prøvet etterligningen. Oslo byrett avsa 11. november 1977 dom med slik domsslutning: «1. Ligningen av Hotel Continental A/S for 1967, 1968 og 1969 oppheves for så vidt kunst m.v. til i alt kr. 102.155,- angår. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Oslo kommune påanket avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 19. mars 1979 avsa dom med denne domsslutning: «1. Byrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Staten v/Finansdepartementet har etter avtale med Oslo kommune overtatt saken med hjemmel i skattebetalingsloven av 21. november 1952 §48 nr. 2, og har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken omfatter ikke alle de gjenstander som var tvistegrunnlaget i by- og lagmannsretten. Den er begrenset til å gjelde omkostningene ved innkjøp av 1) i 1967 maleri av Tore Heramb for kr. 6.000,2) i 1968 to malerier av Ø. Thurmann Nielsen for henholdsvis kr. 6.000 og kr. 4.300, og 3) i 1969 ett maleri av en ukjent maler fra slutten av 1700-tallet for kr. 1.500, ett maleri av Rudolph Thygesen for kr. 12.500, ett maleri av Arne Bruland for kr. 2.750, og endelig en bronseskulptur av Tone Thiis Schjetne hvor kunstnergodtgjørelsen og støpingen sammenlagt kostet kr. 50.000. Anken gjelder således 6 malerier og en skulptur ervervet med samlede omkostninger på kr. 83.050. Det er gitt uttrykk for at begrensningen skyldes et ønske om å forelegge for Høyesterett et klart avgrenset forhold, men ikke er ment å innebære en erkjennelse av at lagmannsrettens dom er juridisk riktig for den upåankede dels vedkommende. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett 29. november og 6. desember 1979. Der ble avhørt fire vitner hvorav ett er nytt for Høyesterett. Det er lagt frem en del nye dokumenter som det ikke er grunn til å spesifisere. Side:1430 Saken foreligger for Høyesterett, når man ser bort fra den begrensningen som er nevnt, i samme skikkelse som den gjorde for lagmannsretten. Som tidligere for lagmannsretten erkjennes det at maleriene og skulpturen må anses som driftsmidler i den næring Hotel Continental A/S driver. Tvisten dreier seg om innkjøpsomkostningene er «utgifter» i den mening ordet ble brukt i den tidligere byskattelovs §38 - nå skattelovens §44 - særskilt i innledningsordene i første ledd og i første ledds punkt b, og om de i tilfelle skal komme til fradrag i bruttoinntekten helt ut i innkjøpsåret eller avskrives etter regelen i første ledd punkt c nr. 1. Staten v/Finansdepartementet hevder som sin oppfatning at de omkostninger saken gjelder, ikke er «utgifter» i denne forstand. Det som er skjedd, er en ombytting av verdier. Omkostningene representerer ikke en inntektsforminskelse, men en inntektsanvendelse. De kan derfor ikke trekkes fra i bruttoinntekten. Slike kunstgjenstander som det er tale om - oljemalerier og en bronsjeskulptur - forringes ikke i verdi ved slit og elde. De er ervervet i dekorativt øyemed og oppfyller dette formål uten å forbrukes i næringen. I den utstrekning det måtte være nødvendig å rense, reparere eller restaurere kunstverkene, vil det være vedlikeholdsomkostninger som kan utgiftsføres. Det er irrelevant om deres omsetningsverdi stiger eller faller på grunn av konjuktursvingninger. Skattemessig får dette utslag når de realiseres eller kondemneres. Omkostningene ved innkjøpene er derfor ikke gjenstand for avskrivning etter §38 første ledd punkt c nr. 1. Ankemotpartens anførsel om at omkostninger til anskaffelse av mindre betydelige driftsmidler kan fradras i innkjøpsåret selv om de ikke forbrukes, bestrides å være riktig. Det samme gjelder anførselen om at §38 første ledd punkt b skal gi særskilt grunnlag for fradrag for de kunstverkene som ble anskaffet i forbindelse med ombyggingen av hotellets bar - bronseskulpturen og maleriene av Ø. Thurmann Nielsen. Heller ikke etter denne bestemmelse gir ombytte av verdier adgang til å gjøre fradrag. Subsidiært anføres at ombyggingen av baren ikke var vedlikehold til uforandret drift, men til en forbedret, og atter subsidiært at det i tilfelle måtte bli tale om en avskrivning over flere år som igjen har til forutsetning en verdireduksjon ved slit og elde. Staten v/Finansdepartementet har lagt ned slik påstand: «1. Etterligningen av Hotel Continental A/S for inntektsårene 1967, 1968 og 1969 stadfestes for så vidt gjelder nektelsen av å godkjenne fradrag for 6 malerier og 1 skulptur. 2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Hotel Continental A/S har fremmet de samme anførsler som tidligere for lagmannsretten, og har vist til lagmannsrettens gjengivelse av dem. Hovedpunktene er disse: Det var nødvendig å ominnrede hotellets bar. Som ledd i dette ble anskaffet maleriene av Ø. Thurmann Nielsen og bronseskulpturen. Side:1431 Det som ble foretatt, var en ominnredning og ikke en standardforbedring. Omkostningene må derfor kunne anses som utgifter til vedlikehold og fradras etter §38 første ledd punkt b. De øvrige anskaffelser må kunne gi adgang til fradrag for omkostningene etter innledningsordene i §38. Anskaffelsene må vurderes som fornyelse og forøkelse av det utstyr hotellet må ha for å kunne opprettholde sin standard. I den utstrekning det er tale om driftsmidler som ikke anses betydelige, må fradrag kunne gjøres i innkjøpsåret. Det hevdes at de aktuelle anskaffelsene sett i forhold til bedriftens størrelse - ca. 400 ansatte og en årsomsetning på ca. 70 mill. kr. - må vurderes som relativt ubetydelige. Men skulle man mene at et eller flere av kunstverkene, for eksempel maleriet av Rudolph Thygesen, må anses som et betydelig driftsmiddel, får det bli tale om avskrivning etter §38 første ledd punkt c nr. 1. Hotellfolk vil ikke ha lett for å akseptere at kunstgjenstander plassert i oppholdsrom forblir upåvirket av tidens tann. Hotel Continental A/S har lagt ned slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket. 2. Hotel Continental A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Første ledd i den tidligere byskattelovs §38 - nå skattelovens §44 - har disse innledningsordene: «Fra det antatte bruttobeløp av inntekten dras, - - -, alle utgifter som skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse. Til avdrag kommer således:» I det etterfølgende er det så nevnt flere spesielle forhold. Det vesentlige i saken er hvordan uttrykket «utgifter» i denne sammenheng er brukt. Slik jeg oppfatter det, er uttrykket - i den utstrekning det dreier seg om utgifter til anskaffelse av driftsmidler - myntet på driftsmidler som forbrukes i den inntektsgivende virksomhet. Dette fremgår av forarbeidene til skattelovene av 1911, og har støtte i en enstemmig skatterettslig teori. Det kan påvises unntak fra dette utgiftsbegrepet, for eksempel adgangen til å fradra utgiftene til nydyrking - nå skattelovens §44 tredje ledd. Men dette er positive unntak uten interesse for forståelsen av de deler av den tidligere byskattelovs §38 som har betydning for løsningen av den aktuelle saken - innledningsordene til første ledd og første ledd punkt b, som jeg senere skal komme tilbake til. Og jeg føyer til at det samme skatterettslige utgiftsbegrep etter min oppfatning må angi rammen for adgangen til å foreta avskrivning etter første ledd punkt c nr. 1. Utgangspunktet for den videre vurdering blir således om de driftsmidler saken gjelder, gjennom hotellets bruk verdiforringes ved slit og foreldelse, - eller sagt med andre ord om de forbrukes i næringen. Konkret gjelder saken 6 oljemalerier og en bronsjeskulptur. Det er kunstverk som ikke er laget og spesielt tilpasset for bruk i hotellet. De har sin kunstneriske verdi uavhengig av plasseringen der. Etter min oppfatning vil ikke disse kunstverkene, behandlet på rimelig forsvarlig vis, være gjenstand for verdiforringelse ved slit og Side:1432 foreldelse som følge av deres bruk som driftsmidler for hotellet. Det er riktig som nevnt av lagmannsretten, at deres verdi målt i penger vil kunne svinge, avhengig av herskende stilretninger, av konjunkturene osv. Men dette er verdisvingninger uten sammenheng med deres bruk som driftsmidler. Hotel Continental har, som nevnt før, hevdet at omkostningene ved anskaffelse av driftsmidler som ikke er betydelige, kan fradras i innteksåret selv om de ikke er forgjengelige. Etter min oppfatning er dette ikke holdbart. Både den direkte utgiftsføring av mindre betydelige driftsmidler, og den årlige avskrivning av betydelige driftsmidler, har som forutsetning at det dreier seg om driftsmidler som forbrukes næringen. Likevel ser jeg ikke bort fra at ligningsmyndighetene i en viss utstrekning praktisk har måttet, og vil måtte, avfinne seg med utgiftsføring i året av driftsmidler som ikke forbrukes. Men hva ligningsmyndighetene praktisk kan være nødt til å godta i så måte, må ikke føre til at utgiftsbegrepet tapes av syne, og kan ikke få betydning for vurderingen av klart identifiserbare kunstverker, anskaffet for beløp som ikke for noen av dem er ubetydelige. Når det gjelder bronseskulpturen og maleriene av Ø. Thurmann Nielsen, har Hotel Continental hevdet at fradragsadgangen følger av §38 første ledd punkt b, fordi anskaffelsene skjedde som ledd i en ominnredning av hotellets bar. Dette kan etter mitt skjønn ikke være holdbart. For det første må ordet «utgifter» i punkt b, på samme måte som i innledningsordene til paragrafen, ha referanse til driftsmidler som forbrukes. Jeg viser til det jeg tidligere har sagt om det. For det annet har jeg vanskelig for å skjønne at nyanskaffelser av kunstverker med en samlet kostpris til ca. kr. 60.000 kan betraktes som vedlikeholdsomkostninger. De deler av den tidligere byskattelovs §38 - nå skattelovens §44 - som har vært av interesse for saken, har stått uendret siden skattelovene kom i 1911. Jeg kan ikke helt fri meg fra en følelse av at det resultat jeg er kommet til, kanskje ikke representerer en hensiktsmessig løsning for hotellnæringen, vurdert etter tidens mål. Løsningen fører til at kapital anvendt til kjøp av kunst som driftsmiddel, vil være båndlagt til kunstverket realiseres, eventuelt kan fradras i inntekten fordi det ved en utskiftning er uselgelig, og det kan i neste omgang få negativ innflytelse på omfanget av de kunstkjøp som blir foretatt. Vurderingen av hva som er det hensiktsmessige og heldige ligger imidlertid utenfor domstolenes domene. Det er en sak for lovgivningsmyndighetene. Anken har ført frem. Staten v/Finansdepartementet har krevd saksomkostninger for Høyesterett, og prosessfullmektigen har lagt frem omkostningsoppgave. Anken er erklært for å få avgjort et prinsippspørsmål, og løsningen har budt på tvil. Jeg mener at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne dom: Etterligningen av Hotel Continental A/S for inntektsårene 1967, Side:1433 1968 og 1969 stadfestes for så vidt gielder nektelsen av å godkjenne fradrag for 6 malerier og 1 skulptur. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Røstad, Mellbye og justitiarius Ryssdal: Likeså. Av byrettens dom (byrettsdommer Reidar Fagereng): - - - Retten skal bemerke at etter regelen i dagjeldende byskattelovs §38, første ledds innledning må det foreligge en utgift som skjønnes å være pådradt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikehold. Det er opplyst at de kunstverk, prydgjenstander og antikviteter som ble innkjøpt for den alt overveiende del er plukket ut av de interiørarkitekter saksøkeren hadde engasjert, slik at kunstverkene og gjenstandene for øvrig inngår som en integrerende del av lokalenes innredning. Bernhard Heiberg som var rådgivende arkitekt har som vitne forklart at den tidligere fontene ble fjernet, og skulpturen ble da kjøpt inn for å få et slags midtpunkt i rommet som ellers var vanskelig å innrede. Serigrafiene som ble brukt blant annet på soverommene var noe av det enkleste man kunne henge opp. Det var rimelige kunstverk - nesten like billig som rene reproduksjoner. Kunstverkene og de øvrige gjenstander ble alt kjøpt inn for å plasseres i lokalene som et ledd i de samlede interiør, og innkjøpene skjedde etter råd fra arkitekt og interiørkonsulent. Det foreligger her ingen pengeplassering, men kjøp av gjenstander som skulle passe inn i interiøret og miljøet etter en på forhånd lagt plan. Hvis det hadde vært tale om kjøp av kunst for å plassere penger måtte man ha funnet langt andre ting å kjøpe. Retten kan ikke finne at det her er tale om noen anskaffelse av kunst som pengeplassering. De kjøp det her gjelder er foretatt som et ledd i lokalenes innredning og utstyr for å få et tiltalende og trivelig miljø for saksøkerens kunder, det vil si gjester og besøkende. Innkjøpene kan ikke sees å gå ut over det som er naturlig og hensiktsmessig på et sted som vil ligge på topp. Skulpturen som er det dyreste av kunstverkene er kjøpt spesielt som et sentrum og blikkfang i et vanskelig rom og må også kunne aksepteres. - - - Når det gjelder maleriene dreier det seg om priser fra kr. 2.750,- opp til kr. 6.000,- plus et maleri som har kostet kr. 12.500,-. Bruk av malerier i hotell- og restaurantbransjen må anses som en naturlig måte å utsmykke enkelte rom på. Det dreier seg her om et begrenset antall malerier, tilsammen fem av nyere dato, og dette kan ikke anses som noe urimelig antall i forhold til de lokaler det her dreier seg om. De priser som er betalt er det heller ikke noe å bemerke til etter dagens forhold. At det ene maleri er betalt med kr. 12.500,- kan det heller ikke være noe å merke til når det er et bilde som passer særlig godt. Det dreier seg i dette tilfelle ikke om kunst som er innkjøpt av hensyn til de ansatte selv, for å skape trivsel på arbeidsstedet, for eksempel kunst på arbeidsplassen. Slike anskaffelser er skjedd av velferdshensyn og må anses som en slags sosiale utgifter og er ikke fradragsberettiget, jfr. Nobødommen (Lign. utv. 1971 47). De innkjøp det her gjelder er ikke foretatt av hensyn til saksøkerens ansatte, men av hensyn til bedriftens kunder, det vil si for å trekke publikum til stedet som hotellgjester og restaurantbesøkende. Side:1434 Ominnredningen og de derav følgende innkjøp er skjedd for å skape større besøk og øke omsetningen og på den måte vil de investeringer som er foretatt kunne forrentes og avdras. - - - Spørsmålet om kunst- og prydgjenstander i en fabrikks kontor omfattes av en pantsettelse ble besvart benektende i en byrettsdom, jfr. RG-1974-671. I en artikkel i Jussens Venner, av Carl-Bernhard Kjelstrup, 1977 277, antas at resultatet ville blitt et annet om det hadde dreiet seg om et hotell, hvor prydgjenstander må sies å være mere umiddelbart knyttet til driften. Retten er enig i at hotellbransjen her står i en særstilling. Kunst- og prydgjenstander i et hotell og en restaurant, i alle fall på det nivå det her gjelder, må sies umiddelbart å være knyttet til driften. Et sted må man imidlertid trekke grensen, slik at ikke en hver anskaffelse anses som en driftsutgift uansett hvor dyr den er. De gjenstander det her gjelder er imidlertid anskaffet som ledd i en samlet ominnrednings- og interiørplan og er holdt innen denne ramme. Utgiftene må regnes som moderate og akseptable. Kjøpet av skulpturen var som nevnt betinget av spesielle forhold og den ville ikke ha blitt kjøpt hvis den ikke skulle ha en særlig funksjon. Retten mener at det her foreligger en naturlig og påviselig sammenheng mellom anskaffelsen og næringen. Gjenstandene er kjøpt for å ha sin faste plass i publikumslokalene etter en på forhånd fastlagt plan i forbindelse med lokalenes ominnredning. Saksøkeren ville neppe ellers ha gått til disse innkjøp. Omhandlede anskaffelser må derfor etter rettens mening anses som driftsmidler i hotellets virksomhet. Spørsmålet blir da om utgiftene til anskaffelse av gjenstandene kan tillates fradragsført i sin helhet på anskaffelsestidspunktet i medhold av byskattelovens §38, første ledds innledning, eller om gjenstandene som følge av slit og elde kan tillates avskrevet med virkning for inntektsansettelsen etter reglene i byskattelovens §38, første ledds litra c. Saksøkeren hevder at gjenstandene må kunne avskrives på grunn av verdiforringelse, mens saksøkte benekter dette. Retten skal bemerke at avskrivning er den planmessige fordeling av et anleggsaktivas kostnad over flere regnskapsperioder. Avskrivningen skyldes den verdiforringelse som finner sted ved kapitalforbruket. Når det gjelder avskrivningens årsak er å merke at skatteloven bare godkjenner som avskrivningsgrunn «slit og foreldelse». Med dette menes både den direkte fysiske slitasje ved bruk og tidens tann og den økonomiske verdiforringelse som skyldes utidsmessighet. Normalt vil tidens krefter tære på drifts- eller hjelpemidlet, selv om det står ubrukt, og gjøre det mindre og mindre skikket til å gjøre sin tjeneste, samtidig som den tekniske og økonomiske utvikling vil gjøre det foreldet og til slutt verdiløst. Det dreier seg her om malerier, skulptur og prydgjenstander, antikviteter. Dette er gjenstander som ikke brukes i materiell forstand, men gjør sin nytte bare ved å beskues. Gjenstandene utsmykker lokalene og skaper atmosfære og miljø for gjester og besøkende. Som foran nevnt er skattelovens avskrivningsregler begrenset til slit og foreldelse. Noen direkte fysisk slitasje kan ikke sies å foreligge når det gjelder disse gjenstander. Hvis de påføres skade eller ødelegges er dette et tap i næring som det i tilfelle innrømmes fradrag for. Noe egentlig vedlikehold kreves normalt heller ikke. Når det gjelder elde kan man neppe si kunstgjenstander forringes bare på grunn av tidens gang, men oppfatningen og vurderingen av det enkelte kunstverk kan svinge med Side:1435 de skiftende tider. At prisene fluktuerer har imidlertid ikke betydning. Kunstgjenstander er gjenstand for verdivariasjoner i tidens løp, men verdien kan like godt stige som synke. I dette tilfelle dreier det seg om driftsmidler som er bestemt til varig bruk i saksøkerens bedrift. De kan da normalt avskrives over det antall år som svarer til driftsmidlets gjennomsnittlige brukstid, jfr. uttalelse fra Skattedirektøren i Ligningsutvalgets dommer og kjennelser m.v. 1977 498. Som ovenfor nevnt kan man ikke fastsette noen bestemt brukstid for de kunstgjenstander det her gjelder. Man kan da ikke si at det dreier seg om forgjengelige driftsmidler, og noe beløp som svarer til verdiforringelsen det enkelte år lar seg ikke beregne. Retten finner etter dette å måtte legge til grunn at omhandlede kunstgjenstander kan påregnes å ha en blivende verdi som ikke forringes ved slit og elde. Det følger da av dagjeldende byskattelovs §38, første ledd, bokstav c, at gjenstandene ikke kan tillates avskrevet med virkning for inntektsansettelsen. Utgiftene til anskaffelse av gjenstandene må da tillates fradragsført i sin helhet på anskaffelsestidspunktene i medhold av dagjeldende byskattelovs §38. første ledds innledning, som hjemler fradragsrett for alle utgifter pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse. Retten er etter dette kommet til at ligningen for 1967, 1968 og 1969 ikke er lovlig og må oppheves i den utstrekning den er angrepet. Ved den nye ligning må da omhandlede beløp på tilsammen kr. 102.155,- fradras ved inntektsbeskatningen. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Frithjof Gripne, Bror Oscar Scherdin og Nils P. Langvand): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten. Lagmannsretten er enig med byretten i at de kunst- og prydgjenstander som saken gjelder, skatterettslig må bli å betrakte som driftsmidler i selskapets næringsvirksomhet, dvs. hotell- og restaurantdriften, og kan i det vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse. Dette har da heller ikke vært bestridt fra kommunens side, verken for byretten eller for lagmannsretten. Likningsnemnda og overlikningsnemnda har imidlertid lagt til grunn at gjenstandene ikke er driftsmidler i næringen og har således bygget på en uriktig rettsoppfatning når fradrag i inntekten ble nektet under behandlingen av etterlikningen for selskapet for inntektsårene 1967, 1968 og 1969. Likningen (etterlikningen) for nevnte inntektsår skulle etter dette bli å oppheve. Kommunen gjør imidlertid gjeldende at likningsresultatet er riktig idet fradrag skulle ha vært nektet av andre grunner. Kommunen hevder at anskaffelsen av kunstgjenstander ikke er utgift i skattelovens forstand, idet det dreier seg om ombytte av formuegoder. Som for byretten blir det anført at denne oppfatning også er lagt til grunn i praksis. Dette er dog ikke nærmere dokumentert fra kommunens side. Når det gjelder likningspraksis synes forholdet å være at spørsmålet ikke tidligere har kommet opp i andre tilfelle. Forklaringen synes å være at likningsmyndighetene først vil få kjennskap til en eventuell fradragsføring her etter at det er holdt bokettersyn. - Selskapets hotellsakkyndige vitner har forklart at kunst- og prydgjenstander fra hotellers side behandles regnskapsmessig på samme måte som annet inventar. Bokføringen skjer som ved annet inventarkjøp, slik at anskaffelsen enten blir direkte utgiftsført i sin helhet til Side:1436 fradrag i inntekten eller gjort til gjenstand for avskrivning. Man hadde hittil - med unntak for den foreliggende sak - ikke hatt noen problemer med likningskontorene på dette punkt. Når man for hoteller og restauranter først en gang aksepterer kunst- og prydgjenstander som driftsmidler i næringen, finner lagmannsretten i og for seg rimelig at det innrømmes fradrag i inntekten, enten ved direkte utgiftsføring eller ved avskrivning etter vanlige regler. Hovedregelen for driftsmidler er at anskaffelser kan utgiftsføres eller avskrives. I prinsippet er det ikke noe i veien for at et driftsmiddel ikke kommer til fradrag på noen av disse måter, men dette fremtrer i tilfelle som et unntak. Spørsmålet blir for så vidt om man her skal følge hovedregelen eller unntaksregelen. Det viktigste unntak gjelder erverv av grunnarealer. Disse er stort sett både uforgjengelige og verdifaste. Bygninger kommer derimot inn under hovedregelen, for så vidt som de er gjenstand for avskriving. Unntak gjelder dog for bolighus. Av interesse er lovkomitéens begrunnelse som lyder: «For vaaningshuse synes der dog ikke at være grund til at tilstede noget avdrag for værdiforringelse. Disse kan nemlig gjennem forsvarlig vedlikeholdelse bevares gjennem et saa langt tidsrum, at den aarlige avdragsprocent vilde bli høist ubetydelig. Hertil kommer, at værdien av saadanne huse ikke alene i byerne, men ogsaa mangesteds paa landet i utviklingens medfør vil være i stigende saa at værdiforringelsen ved ælde vil opveies.» Kunstgjenstander som malerier er ikke uforgjengelige i samme grad som grunnarealer. Men ved forsvarlig oppbevaring og behandling vil malerier kunne bevares over et så langt tidsrom at de for så vidt må kunne settes i klasse med grunnarealer. Derimot stiller kunstgjenstander som malerier langt svakere når det gjelder verdifasthet. Fra selskapets side er det hevdet - og etter lagmannsrettens mening med rette - at en betydelig del av samtidens malerkunst vil få en vesentlig redusert verdi i fremtiden - noe som heller ikke er direkte bestridt av kommunen. Dette antas å tilsi at man ved malerier som driftsmidler følger hovedregelen om fradrag i inntekten ved direkte utgiftsføring eller ved avskriving - iallfall når det som her ikke foreligger konkrete holdepunkter for verdifasthet. På tilsvarende måte må saken stille seg for skulpturen som etter omstendighetene må være vanskeligere å omsette enn maleriene. Hovedregelen om fradrag i form av direkte utgiftsføring eller avskriving må da så meget mer gjelde ved de øvrige gjenstander saken gjelder. Etter det standpunkt som her er tatt, må ligningen for de nevnte år bli å oppheve. Byrettens dom blir således å stadfeste. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
