Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Aasland: Peder Kristensen var ved sin død i november 1974 eier av Serkland Øvre med Kollsås, gnr. 47 bnr. 4 og 5 samt Søndre Hals med Østjordet, gnr. 48 bnr. 2 og 3 i Våle. Søndre Hals og Østjordet ervervet han i henholdsvis 1924 og 1936, og samodlet dem i fellesskap med sin hustru Magnhild. Serkland, som er en gammel slektseiendom, overtok han i 1964 fra sin eldre bamløse bror Johan Kristensen, etter å ha forpaktet den siden 1954. Peder var ved ervervet den som nest etter Johan hadde best odelsrett til eiendommen. Serkland og Søndre Hals med Østjordet er naboeiendommer, og Peder etablerte samdrift av eiendommen. Magnhild og Peder hadde barna Kjell, Ragnar og Erna, nevnt i aldersrekkefølge. Etter Peders død foretok Magnhild i desember 1974 et skifteoppgjør med barna. Eiendommen Kollsås, som er en boligeiendom og ikke vedrører denne sak, ble overdradd til Erna. De øvrige faste eiendommer ble ved skjøte av 20. desember 1974, tinglyst 23. samme måned, overdradd til Kjell og Ragnar i fellesskap, med en halvpart på hver. Skjøtet inneholder en del bestemmelser som erververne vedtok som bindende for seg. Blant annet heter det at dersom en av sameierne ønsker sameiet oppløst, har han rett til dette. Ved oppløsningen har Ragnar rett til å overta Serkland, mens Kjell har rett til å overta Søndre Hals og Østjordet. Oppgjøret skal skje på grunnlag av takst foretatt av en nemnd bestående av sorenskriveren eller den han utpeker, og en person utpekt av hver av partene. I 1976 reiste Kjells mindreårige sønn Dag Erik odelsløsningssak mot Ragnar med sikte på å løse onkelens ideelle halvpart av Søndre Hals med Østjordet og Serkland. Ragnar bestred Dag Eriks løsningsrett for Serklands vedkommende, og reiste på sin side odelsløsningssak mot Kjell til løsning av dennes ideelle halvpart av Serkland. Sakene har for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett vært undergitt felles behandling og pådømmelse i henhold til tvistemålslovens §98. Etter at enkelte prosessuelle komplikasjoner, som ikke lenger har betydning, var ryddet av veien, avsa Horten herredsrett 15. januar 1977 dom med slik domsslutning: «I. Sak nr. 40/76 A. Ragnar Kristensen dømmes til å utstede skjøte på sin ideelle andel av eiendommen Serkland, gnr. 47, bnr. 4, Søndre Hals, gnr. 48, bnr. 2, og Østjordet, gnr. 48, bnr. 3, samtlige i Våle, til Dag Erik Kristensen, mot den løsningssrum som måtte bli fastsatt ved odelstakst. Ragnar Kristensens motsøksmål avvises. I saksomkostninger betaler Ragnar Kristensen til Dag Erik Kristensen kr. 300,- - trehundre 00/100 - kroner, innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom. II. Sak nr. 89/76 A. Kjell Kristensen frifinnes.» Side:153 Ragnar Kristensen anket til lagmannsrett for begge sakers vedkommende, og Agder lagmannsrett avsa dom den 27. april 1978. Domsslutningen er sålydende: «I ankesak nr. 55/1977: 1. Dag Erik Kristensen har odelsløsningsrett til Ragnar Kristensens ideelle halvpart av eiendommen Søndre Hals, gnr. 48 bnr. 2, og Østjordet, gnr. 48 bnr. 3, begge i Våle. 2. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes. 3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. I ankesak nr. 56/1977: 1. Ragnar Kristensen har odelsløsningsrett til Kjell Kristensens ideelle halvpart av eiendommen Serkland, gnr. 47 bnr. 4 i Våle. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for byretten eller for lagmannsretten.» Over denne dom har Dag Erik og Kjell Kristensen erklært anke til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten fremgår av disses domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Horten herredsrett til avhør av partene Kjell Kristensen og Ragnar Kristensen samt Dag Eriks setteverge, Oscar Frydenberg. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Når det gjelder de faktiske forhold, foreligger saken i det vesentlige i samme skikkelse som for de tidligere retter. De ankende parter har på ett punkt, som jeg kommer tilbake til, frafalt en rettslig anførsel som ble gjort gjeldende for lagmannsretten. I tvisten mellom Ragnar og Kjell Kristensen har begge parter for øvrig i stor utstrekning utdypet og supplert sine rettslige anførsler. Det er på det rene at sakene må avgjøres etter den gamle odelslov av 26. juni 1821. Tvisten mellom Dag Erik og Ragnar er, som allerede nevnt, begrenset til spørsmålet om hvorvidt Dag Erik har rett til å løse Ragnars ideelle andel av Serkland. At Dag Erik kan løse Ragnars halvdel av Søndre Hals med Østjordet, er uomtvistet. Når det gjelder tvisten om Serkland, er partene enige om at det avgjørende spørsmål er hvorvidt Serkland og Søndre Hals med Østjordet er å anse som én eller to gårder i forhold til regelen i odelslovens §12. Ragnar aksepterer at dersom det bare er tale om én gård, har Dag Erik rett til å løse Ragnars halvdel av Serkland i kraft av sin bedre odelsrett. På den annen side aksepterer Dag Erik, og likeledes Kjell i den annen sak, at dersom det er tale om to gårder, innebærer Kjells vedtakelse av vilkårene i skjøtet av 20. desember 1974 at han må anses for å ha truffet sitt valg av gård overensstemmende med odelslovens §12. Kjell må i så fall anses for å ha valgt Søndre Hals med Østjordet for seg og sin linje, med den følge at Ragnar har best odelsprioritet til Serkland, og at Dag Erik altså ikke kan løse Ragnars andel i denne eiendommen. På dette punkt har Dag Erik og Kjell frafalt sine anførsler fra lagmannsretten. Side:154 Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt det er tale om én eller to gårder, har Dag Erik Kristensen i det vesentlige gjort gjeldende: Ved Peders død i 1974 utgjorde hans jordbrukseiendom en økonomisk og driftsmessig enhet, som hadde vært drevet under ett siden Peder forpaktet Serkland i 1954. Peders disposisjoner bærer klart preg av at hans hensikt var å smelte brukene sammen til én gård, og før Peders død var denne sammensmeltningen et faktum. Dette er etter de ankende parters syn det avgjørende. Imidlertid støttes argumentasjonen av det forhold at man utvilsomt står overfor én eiendom i forhold til forbudet i jordlovens §55 mot å dele jordbrukseiendommer uten samtykke av fylkeslandbruksstyret. Selv om det aksepteres at jordlovens §55 ikke kan hindre en eiendomsovergang som er hjemlet i odelsloven, må vurderingen av om det foreligger en eller flere gårder skje på grunnlag av et dynamisk gårdsbegrep som må ta farve av jordlovens §55. De ankende parter peker i denne forbindelse på at det i forarbeidene til §14 i den nye odelsloven av 28. juni 1974, som i store trekk svarer til den gamle lovs §12, er gitt uttrykk for at spørsmålet om hva som skal regnes som en eiendom, må løses på samme måten som når det gjelder eiendomsdeling etter jordlovens §55. Denne uttalelsen må også tillegges betydning ved anvendelsen av den gamle lovs §12, og iallfall må det legges vekt på de landbrukspolitiske synspunkter som jordlovens §55 er utslag av. Til nærmere belysning av at Peders hensikt var å smelte brukene sammen til én driftsenhet, og at en slik sammensmelting hadde funnet sted før hans død, har de ankende parter vist til at det er tale om samdrift av atskillig varighet. Peder ervervet Serkland i 1964, men det må tas hensyn til at han forpaktet den og drev den sammen med sin egen eiendom allerede fra 1954. Ved vurderingen av samdriftens varighet er det naturlig å se hen til bestemmelsen i jordlovens §55 om at delingsforbudet omfatter en eiendom som består av flere matrikkelnummer, når den har vært drevet som en driftsenhet i de siste 5 år. Peders disposisjoner viser klart at han etablerte en driftsenhet. Umiddelbart etter at han ervervet Serkland i 1964, pløyde han opp grensene mellom Serkland og Søndre Hals så langt det lot seg gjøre. Senere planerte han bort en dal med grøft som dannet videre grense mellom brukene, slik at grenseavmerkingen mellom brukene nå er helt borte, selv om grensene kan rekonstrueres. I 1970-71 fjernet han våningshuset og de to uthus på Serkland, som nå er uten bygninger. Etter at låven på Søndre Hals brant ned i 1970, lot Peder gjenoppføre en låve med korntørker, hvor kapasiteten var avpasset etter kornproduksjonen på begge brukene. Det som her er fremhevet, må etter de ankende parters syn lede til at man står overfor én gård i forhold til regelen i odelslovens §12. De forhold som har vært påberopt i motsatt retning, kan ikke være avgjørende. Hva angår brukenes historie, medgår de ankende parter at det var tale om to selvstendige gårder frem til 1964, og at Serkland hadde en annen og større krets av odelsberettigede enn Søndre Hals med Østjordet. Men den størte krets av odelsberettigede til Serkland har Side:155 ingen praktisk betydning - Peder og hans etterkommere hadde siden 1964 best odelsrett, og er etter den nye odelslov av 1974 de eneste odelsberettigede til Serkland. De ankende parter medgir også at Serkland og Søndre Hals med Østjordet hver for seg har større jordbruksareal enn gjennomsnittet av jordbrukseiendommer i Våle. Men arealet er likevel samlet ikke støtte enn at det er tale om et godt familiebruk, slik Vestfold fylkeslandbruksstyre gir uttrykk for i sin uttalelse hvor styret tar avstand fra en deling. Driften er basert på korndyrking. I Peders tid ble brukene drevet av ham og hans familie uten leid hjelp. Etter at Peder døde, har Kjell og Ragnar drevet brukene ved siden av annet heltidsarbeid. Ved avgjørelsen av hvorvidt det er mer enn én gård etter odelslovens §12, kan man ikke legge avgjørende vekt på tradisjonelle forestillinger om hva som danner næringsgrunnlag for en familie. Det må tas hensyn til at utviklingen går i retning av støtte og mer bærekraftige enheter. Dag Erik Kristensen har nedlagt slik påstand: «1. Dag Erik Kristensen har odelsløsningsrett til Ragnar Kristensens ideelle halvpart av eiendommen Søndre Hals, gnr. 48, bnr. 2, Østjordet, gnr. 48, bnr. 3 og Serkland, gnr. 47, bnr. 4, i Våle. 2. Dag Erik Kristensen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Kjell Kristensens anke, som er rettet mot at lagmannsretten tok til følge Ragnars krav om å løse halvdelen av Serkland fra Kjell, står i et subsidiært forhold til Dag Eriks anke. Dersom Dag Erik får medhold i at Serkland og Søndre Hals med Østjordet er én gård, forutsetter dette at Ragnar har dårligere odelsprioritet enn Kjell også for Serklands del, og Ragnar kan da allerede av den grunn ikke nå frem med sitt løsningskrav. Men for tilfelle av at Ragnar får medhold i tvisten med Dag Erik, gjør Kjell gjeldende at Ragnar likevel ikke kan løse Kjells halvdel av Serkland på odel. Riktignok innebærer en slik avgjørelse at Ragnar har best odelsprioritet til Serkland. Men av det følger ikke uten videre, slik lagmannsretten synes å ha lagt til grunn, at Ragnars løsningskrav mot Kjell må føre frem. Ragnar har, hevder Kjell, bundet seg ved skjøtet av 20. desember 1974 til å følge den fremgangsmåte som der er bestemt, dersom han ønsker sameiet med Kjell oppløst. Dette betyr at han kan fremme krav om oppløsning av sameiet mot oppgjør fastsatt av en slik takstnemnd som foreskrevet i skjøtet. Men han kan ikke fremtvinge oppløsning av sameiet i Serkland ved å reise odelsløsningssak mot Kjell. Ragnar har etter en naturlig forståelse av skjøtet fraskrevet seg løsningsretten i forhold til Kjell, og man må her holde seg til en slik naturlig forståelse av skjøtet, så meget mer som Ragnar var den drivende kraft bak opprettelsen av dette. Den vesentligste praktiske betydning av at Ragnar må følge skjøtets bestemmelser er, slik Kjell ser det, at gjennomføringen av en deling overensstemmende med skjøtet krever samtykke av fylkeslandbruksstyret etter jordlovens §55. Fylkeslandbruksstyret har inntatt det standpunkt at det vil motsette seg deling. Side:156 Etter Kjells oppfatning kan Ragnar heller ikke nå frem med at skjøtets bestemmelser på dette punkt er uforbindende for ham på grunn av bristende forutsetninger. Det er således ingen relevant bristende forutsetning at Dag Erik gikk til odelsløsningssak mot Ragnar. Heller ikke kan Ragnar påberope seg problemene med samtykke fra fylkeslandbruksstyret som en bristende forutsetning. Kjell har i den forbindelse anført at selv om Ragnar skulle nå frem med sin løsningssak vedrørende Kjells andel av Serkland, vil det likevel bestå et tvunget driftsfellesskap mellom Serkland og Søndre Hals med Østjordet dersom fylkeslandbruksstyret ikke samtykker i deling. Det er henvist til Nærstad: Jordloven, 2. utgave side 114. Kjell Kristensen har nedlagt slik påstand: «Kjell Kristensen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Ragnar Kristensen har i sak I, hvor spørsmålet er om det foreligger én eller flere gårder, henholdt seg til og utdypet det som er anført i lagmannsrettens dom. Han peker på at Serkland og Søndre Hals med Østjordet var selvstendige gårder frem til 1964, og at de også - inntil den nye odelslov av 1974 trådte i kraft - hadde forskjellige kretser av odelsberettigede. Begge eiendommer er av betydelig størrelse, og fullt tilstrekkelige til å danne næringsgrunnlag for en familie. At eiendommene har vært drevet sammen siden 1954 og kom på samme eiers hånd i 1964, kan ikke føre til at de anses som én gård i odelslovens forstand. De disposisjoner Peder foretok i sin levetid, gir ikke uttrykk for noen hensikt om å slå eiendommene varig sammen til én driftsenhet. Men om Peder skulle ha hatt en slik hensikt, kan det ikke føre til at vurderingen etter odelslovens §12 blir vesentlig annerledes. Avgjørelsen av hva som er én eller flere gårder i forhold til odelslovens §12, kan ikke uten videre bygge på samme eiendomsbegrep som delingsforbudet i jordlovens §55. En annen sak er at det også ved avgjørelsen etter odelslovens §12 kan være grunn til å legge en viss vekt på alminnelige jordbrukspolitiske målsettinger. Men slike hensyn kan ikke påberopes som grunnlag for å anse to eiendommer av den størrelse og karakter det her er tale om, som én gård i odelsrettslig henseende. I anledning av Kjells anke i sak II gjør Ragnar gjeldende at skjøtet av 20. desember 1974 ikke er til hinder for at Ragnar, om han foretrekker det, kan løse Kjells andel av Serkland på odel i stedet for å følge den fremgangsmåte som er angitt i skjøtet. Det foreligger ingen fraskrivelse av løsningsretten. Subsidiært hevder Ragnar at han er ubundet av skjøtets bestemmelser på dette punkt som følge av bristende forutsetninger. Når Dag Erik etter initiativ fra Kjell går til odelsløsningssak mot Ragnar, må Ragnar på sin side kunne reagere med å løse Kjells andel av Serkland. Også fylkeslandbruksstyrets holdning til delingsspørsmålet må anses som en bristende forutsetning som fører til at Ragnar må kunne velge å gå veien om odelsløsning. Side:157 Ragnar Kristensen har nedlagt slike påstander: «I sak I: 1. Dag Erik Kristensen har odelsløsningsrett til Ragnar Kristensens ideelle halvpart av eiendommen «Søndre Hals» gnr. 48, bnr. 2 og «Østjordet» gnr. 48, bnr. 3, begge i Våle. 2. Forøvrig frifinnes Ragnar Kristensen. 3. Ragnar Kristensen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett. I sak Il: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Ragnar Kristensen tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Jeg er i begge ankesaker kommet til samme resultat som lagmannsretten. Avgjørelsen i den løsningssak Dag Erik har reist mot Ragnar, avhenger, som før nevnt, av om Serkland og Søndre Hals med Østjordet må anses som en eller to gårder i forhold til regelen i odelslovens §12. Dette spørsmålet må vurderes på grunnlag av forholdene i 1974. Jeg er enig med lagmannsretten i at det her er tale om to gårder, og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Som fremholdt i [[Rt-1968-1001]], må avgjørelsen av om man har å gjøre med én eller to gårder bero «på en vurdering av en rekke forhold hvorunder også skjønnspregede momenter kommer inn». Jeg legger ved denne vurdering vekt på at Serkland og Søndre Hals fra gammelt av har vært to selvstendige gårder, som så sent som i 1964 kom på samme eiers hånd. I forbindelse med gårdenes forhistorie kan jeg heller ikke se bort fra at kretsen av de odelsberettigede til de to eiendommer var forskjellig, selv om dette forhold ikke lenger gjør seg gjeldende etter at den nye odelsloven av 28. juni 1974 trådte i kraft. Jeg legger i denne sak stor vekt på eiendommenes størtelse. Ifølge fremlagte beregninger er Serkland på 154,8 dekar dyrket mark og 140,8 dekar skog, mens den dyrkede mark på Søndre Hals med Østjordet er på 211,1 dekar og skogen 76,5 dekar. Partene er noe uenige om hvor meget av skogarealet som er egnet for oppdyrking, men dette spørsmålet har liten betydning. Det dreier seg, som fremholdt av lagmannsretten, om gårder som hver for seg er av anselig størrelse etter forholdene både i Våle og i Vestfold for øvrig. På bakgrunn av de forhold jeg her har nevnt, må jeg si meg enig med lagmannsretten i at det ville bli liten plass for en eiendomsfordeling på skifte dersom man skulle anse det for å foreligge én gård i et tilfelle som dette. At eiendommene har vært drevet under ett siden 1954 og kom på samme eiers hånd i 1964, kan - slik jeg ser det - ikke tillegges vesentlig betydning i motsatt retning. De tilfelle som reguleres av odelslovens §12, vil nettopp være tilfelle hvor flere eiendommer er blitt samlet på én hånd, og en samdrift vil i slike tilfelle ofte være praktisk og naturlig. Jeg kan heller ikke finne at forholdene i den Side:158 konkrete sak taler for å se det slik at eiendommene er smeltet sammen til én gård. Eiendommene kom på samme hånd fordi Johan Kristensen ikke hadde livsarvinger og broren Peder derfor var nærmest odelsberettiget til Serkland. At det ble etablert et utstrakt driftsfellesskap mellom eiendommene, som hadde felles grenser, var det mest naturlige. Det kan ikke være tilstrekkelig til at de i løpet av den relativt korte tid det gjelder, taper sin karakter av selvstendige gårder. Heller ikke kan jeg legge avgjørende vekt på de disposisjoner fra Peders side som er utslag av driftsfellesskapet, og som jeg har gjort nærmere rede for ved gjengivelsen av Dag Eriks anførsler. Fjerningen av bygningene på Serkland skyldtes etter de foreliggende opplysninger at disse var falleferdige og utjenlige. Også de øvrige disposisjoner måtte fortone seg naturlige i den foreliggende situasjon, hvor eiendommene ble drevet i fellesskap, uten hensyn til om Peders hensikt var å etablere en varig sammenslåing av eiendommene. Men for øvrig ville det etter min oppfatning neppe være riktig om det man måtte kunne utlede om farens hensikter, skulle være avgjørende for sønnen Ragnars mulighet for å overta en gård i henhold til odelslovens §12. Av det jeg allerede har sagt, vil det fremgå at jeg ikke legger avgjørende vekt på jordlovens §55 i den foreliggende sak. I og for seg må det antas at de to eiendommene utgjør en driftsenhet som etter §55 ikke kan deles uten fylkeslandbruksstyrets samtykke. Men delingsforbudet i §55 må - slik også lagmannsretten fremhever - stå tilbake dersom Ragnar har rett til å kreve den ene gård i henhold til odelslovens §12. Dette er for øvrig heller ikke omtvistet mellom partene. Derimot ser partene forskjellig på hvilken indirekte betydning jordlovens §55 måtte ha for avgjørelsen av hva som i forhold til odelsloven er én eller flere gårder. Som nevnt er det i forarbeidene til den nye odelslovs §14 forutsatt at dette spørsmålet må løses på samme måte som etter jordlovens §55 (NOU 1972:22 side 68, jfr. Ot.prp. nr. 59 (1972-73) side 54). Jeg stiller meg tvilende til dette, men finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet. Under enhver omstendighet må forarbeidene til den nye odelslov ha begrenset betydning i den foreliggende sak, som må avgjøres på grunnlag av den rettspraksis og rettsoppfatning som har utviklet seg i tilknytning til den gamle lov. Jeg legger altså til grunn at det i denne sak er tale om to gårder. Dette innebærer - overensstemmende med de ankende parters erkjennelse - at Kjell har valgt Søndre Hals med Østjordet med virkning for seg og sin linje. Dag Erik kan da bare løse Ragnars halvdel av denne eiendom, og ikke hans halvdel av Serkland, som Ragnar har best odelsprioritet til. Jeg tilføyer for ordens skyld at Dag Erik ikke har frafalt sin påstand om løsningsrett vedrørende Søndre Hals med Østjordet for tilfelle av at påstanden om løsningsrett vedrørende Serkland ikke skulle føre frem. Jeg går så over til å drøfte spørsmålet om Ragnar kan løse Kjells halvdel av Serkland. Jeg stiller meg tvilende til om Ragnar allerede fra opprettelsen av sameiet fritt kunne velge å gå til løsningssak mot Side:159 Kjell istedenfor å følge bestemmelsene om oppløsning av sameiet i skjøtet av 20. desember 1974. Men jeg ser ingen grunn til å gå nærmere inn på det spørsmålet. Etter at Dag Erik gikk til løsningssak mot Ragnar, er det etter min oppfatning oppstått en helt ny situasjon hvor det ville være uaktseptabelt om Ragnar skulle være avskåret fra å bringe sameiet i Serkland til opphør og overta hele eiendommen gjennom odelsløsning. Det er på det rene at Dag Erik har igangsatt løsningssaken etter initiativ fra faren Kjell, med sikte på å overta Ragnars sameieandeler. Resultatet av Dag Eriks løsningssak blir at han nå får fastslått sin rett til å løse Ragnars halvdel av Søndre Hals med Østjordet på odel. Men da tilsier både rimelighet og praktiske hensyn at Ragnar, som har best odelsprioritet til Serkland, samtidig må kunne løse Kjells halvdel av denne eiendommen. Jeg kan heller ikke se at Kjell har rimelig grunn til å beklage seg over en slik fremgangsmåte. Forskjellen består for ham i at oppgjøret vil skje etter odelstakst istedenfor etter en takst overensstemmende med skjøtets bestemmelser. Men dette synes å måtte ha liten praktisk betydning. Dessuten må jo også Ragnar motta oppgjør for sin halvdel av Søndre Hals med Østjordet etter odelstakst. Videre hevdes det å være en forskjell ved at fylkeslandbruksstyret ikke kan hindre en odelsløsning, mens det derimot kan nekte samtykke til en oppløsning av sameiet i henhold til skjøtet. Jeg har vanskelig for å se at det siste er riktig, men lar dette stå hen. Jeg kan under ingen omstendighet se at det her er tale om et forhold som Kjell med noen vekt kan påberope seg mot en odelsløsning. Det har under prosedyren vært reist tvil om enkelte av konsekvensene av at Ragnars påstand i løsningssaken mot Kjell fører frem. Om dette finner jeg grunn til kort å bemerke: Når Ragnar får medhold i sin påstand om løsningsrett til en halvpart av Serkland, må dette innebære at han kan løse eiendommen uten hensyn til om Dag Erik skulle velge å la sin løsningssak falle. Etter gjennomføringen av odelsløsningen vil det ikke være nødvendig med samtykke av fylkeslandbruksstyret for å unngå fortsatt driftsfellesskap. Jeg er enig i det lagmannsretten anfører om dette forhold. Ankene har ikke ført frem. Jeg finner at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, men at de ankende parter må pålegges å betale saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt sakomkostningsoppgave hvorav fremgår at utgifter i sak l utgjør kr. 800 og i sak II kr. 300. Jeg finner at saksomkostningene i sak l bør settes til kr. 13.000 og i sak II til kr. 3.000. Når det gjelder formuleringen av domsslutningen, nevner jeg for ordens skyld at det ikke er kommet til uttrykk i lagmannsrettens domsslutning at Ragnar Kristensen frifinnes for Dag Erik Kristensens påstand om odelsløsningsrett til en halvpart av Serkland. Jeg finner derfor at det i sak l bør formes ny konklusjon overensstemmende med den påstand ankemotparten har nedlagt. Jeg stemmer for denne Side:160 dom: I sak I: 1. Dag Erik Kristensen har odelsløsningsrett til Ragnar Kristensens ideelle halvpart av eiendommen Søndre Hals, gnr. 48 bnr. 2, og Østjordet, gnr. 48 bnr. 3, begge i Våle. 2. For øvrig frifinnes Ragnar Kristensen. 3. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Dag Erik Kristensen v/verge 13.000 - tretten tusen - kroner til Ragnar Kristensen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. I sak II: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kjell Kristensen til Ragnar Kristensen 3.000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Schweigaard Selmer, Endresen og justitiarius Ryssdal: Likeså. Av herre ds rettens dom (dommerfullmektig Geir Tonning):- - - Kort tid etter at Peder Kristensen døde foregikk det et skiftelignende oppgjør. Datteren Erna, fikk ved oppgjøret overdratt til seg eiendommen Kollsås. Ordningen mellom de 2 sønnene Kjell og Ragnar, kommer til uttrykk i skjøte som ble tinglyst på de andre eiendommene. - - - Selv om skjøtet er utstedt av Magnhild Kristensen, synes det å være på det rene at innholdet i hovedsak stemmer overens med de ønsker Peder Kristensen hadde gitt uttrykk for før han døde. Kjell og Ragnar Kristensen har siden hatt eiendommene i sameie og drevet dem sammen, men ingen av brødrene synes å være tilfreds med den måten samarbeidet har utviklet seg på. - - - Under saksforberedelsen har høyesterettsadvokat Sven Haraldsen på vegne av sine parter gjort henvendelse til landbruksmyndighetene og anmodet fylkeslandbruksstyret i Vestfold vurdere spørsmålet om deling av de 3 eiendommene. Fra Fylkeslandbruksstyrets svar hitsettes: «De nevnte bruk har vært drevet sammen siden 1964 etter det h.r.advokat Haraldsen opplyser. I den før nevnte utskrift fra Vålejordstyre i 1975 het det: For en tid tilbake var dette flere bruk, men har vært eid og drevet sammen som et bruk i mange år. En har derfor ikke undersøkt h.r.advokatens opplysninger nærmere idet en går ut fra at de er riktige. Det må være på det rene at det skjøte som ble skrevet i 1974 ikke er bindende verken for odelsløseren eller for fylkeslandbruksstyret. I jordlovens §55 står uttrykkelig at «eigedom som er nytta eller kan nyttast til jordbruk eller skogbruk kan ikkje delast utan samtykke fra fylkeslandbruksstyret.» I samme § tredje ledd står: «Føresegna i første leden gjeld utan Side:161 omsyn til om eigedomen har fleire matrikkelnummer når eigedomen i dei siste 5 åra har vore drive som ei driftseining.» Skjøtet fra 1974 er ikke forelagt fylkeslandbruksstyret. Odelsløseren må derfor ha et rimelig krav på å få vite fylkeslandbruksstyrets standpunkt hva deling angår. Dette burde ha vært gjort i 1974, men daværende eier døde plutselig. Gården har godt våningshus og korntørke som er stor nok for begge de matrikkelnummer det gjelder. De passer også godt sammen og det er hus bare på gnr. fir, bnr. 2 og 3. Den tekniske utvikling, prisen på landbruksmaskiner, driftsforholdene og den produksjonsutvikling landbrukspolitikken tilstreber (husdyrproduksjonen reserveres mest mulig for de distrikter som har mindre gode vilkår for kornproduksjon) er dette en god enhet. Når brukene først er kommet sammen og har vært drevet sammen mange år, vil det være uriktig å dele dem igjen. Enten nå eiendommen er på 320 dekar eller 384 dekar, er ikke dette under dagens og stedets driftsforhold og ønskede produksjonsutvikling annet enn et godt familiebruk. Etter fylkeslandbrukssjefens mening bør de eiendommer det her gjelder fortsatt bli en driftsenhet. Forslag til vedtak: Fylkeslandbruksstyret kan ikke tillate at gnr. 47, bnr. 4 og gnr. 48, bnr. 2 og 3 deles. Vestfold fylkeslandbruksstyre har i møte den 11.10.1976, gjort vedtak i samsvar med innstillingen. Vestfold landbruksselskap, den 14.10.1976 for Fylkeslandbruksstyret Rasmus Nordbø (sign.)» - - - Retten bemerker: Det er i det alt vesentlige enighet mellom partene om sakens faktiske forhold. Det er ikke omtvistet at alle brukene er odelsjord og at Kjell Kristensen er den best odelsberettigede. Det er heller ingen uenighet om brukenes historie. Forsåvidt gjelder brukenes størrelse er det ingen uenighet om det samlede areal, men Dag Erik og Kjell Kristensen har ikke uten videre godtatt opplysninger fra Ragnar Kristensen om at ca. 110 da. av skogen på Serkland kan dyrkes opp. Retten finner det ikke nødvendig å ta konkret stilling til spørsmålet, idet en iallfall legger til grunn som bevist at en betydelig del av skogen kan bli oppdyrket. Om de faktiske forhold vises ellers til det som er anført innledningsvis og som vil bli lagt til grunn for avgjørelsen. Retten er enig med partene i at det er odelsloven (av 1821) som må anvendes ved avgjørelsen av de materielle spørsmål, jfr. nye odelslovs §79, mens den nye odelslovs regler i kap. XIV må anvendes for så vidt gjelder de prosessuelle spørsmål, jfr. lov av 19.12.1975 nr. 70 III. Det oppgjør som fant sted i 1974 med utstedelse av skjøte og overdragelse av Kollsås til Erna Kristensen, må utvilsomt betegnes som skiftelignende transaksjoner. I skjøtet av 20.12.1974 er det da også uttrykkelig sagt at overdragelsen «er skjedd vederlagsfritt som et ledd i skifte etter Peder Kristensen». Etter rettspraksis er det da klart at odelslovens §12 kan anvendes, jfr. bl.a. [[Rt-1946-405]]. Retten vil først drøfte spørsmålet om brukene Serkland, Søndre Hals og Østjordet er en eller flere gårder etter odelslovens §12. Dernest vil en se på Side:162 spørsmålet om gyldigheten av bestemmelsene i skjøtet av 1964 og hvilken odelsrettslig vekt en skal legge på skjøtets bestemmelser. Før retten kan gå nærmere inn på en bedømmelse av om de 3 brukene er en eller flere gårder i odelslovens forstand, er det nødvendig å ta stilling til om dette spørsmålet er bindende avgjort ved fylkeslandbruksstyrets vedtak om å nekte deling. Retten mener at den ikke er bundet av det vedtak som er truffet. Hverken i lovens tekst, eller i forarbeidene til jordloven eller den nye odelslovs §14, fremkommer det noe som skulle tilsi at fylkeslandbruksstyret kan binde retten. Det vises i den forbindelse til dommen i RG-1962-411, flg., hvor det på 415 refereres fra et brev fra Landbruksdepartementet datert 19.11.1960. Fra dette hitsettes: «En antar at bestemmelsen i jordlovens §55 ikke er til hinder for at (- - -) ved odelsløsningssak erverver eiendomsretten til (- - -) forutsatt at han i saken får medhold i at han etter odelsloven har adgang til å løse denne eiendommen særskilt.» Hvorvidt det i de foreliggende saker er en eller flere gårder i forhold til odelslovens §12, må derfor prøves og avgjøres av retten. Uttrykket «flere gårder» i odelslovens §12 bør imidlertid fortolkes etter de samme retningslinjer som er lagt til grunn i jordlovens §55, jfr. «Odelsloven med kommentarer» av Rygg og Skarpsnes, 45 og 46 forsåvidt gjelder den nye odelslovs §14, sammenlign N.O.U. 1972:22 68. Sterke reelle grunner taler også for en harmonisering av de 2 regelsett. De uttalelser fylkeslandbruksstyret gir som begrunnelse for sitt vedtak må derfor tillegges stor vekt. Dette gjelder særlig vurderingene av driftsforhold og andre landbruksmessige forhold. Derimot kan det være grunn til å stille seg noe friere til det skjønn fylkeslandbruksmyndighetene har utøvd. Det bemerkes ellers at opplysningene i saken ikke gir noen holdepunkter for å anta at vedtaket er ugyldig. Retten har ikke funnet grunn til å legge noen vekt på at brukene er særskilt matrikulerte, jfr. Voss i «Odelsretten og Åsetesretten» 70, og ordlyden i jordlovens §55 tredje ledd. Derimot kan det være grunn til å ta et visst hensyn til at brukene frem til 1964, da de ble samlet på en hånd, utvilsomt var flere gårder og at de bare i de siste 12 år har vært drevet sammen. Allikevel bør neppe samdriftens varighet i dette tilfelle være utslagsgivende, sml. jordlovens §55 tredje ledd i.f. hvor det er en uttrykkelig bestemmelse om at 5 års samdrift er tilstrekkelig. Viktigere synes samdriftens art å være. Ragnar Kristensen har hevdet at det bare har vært innledet en viss form for «driftsfellesskap», men det er ikke påvist at «driftsfellesskapet» skiller seg ut fra den driftsmåte som normalt vil bli etablert som følge av sammenslåing av flere eiendommer til en enhet. Hele eiendommen har vært benyttet til korndyrking og ingen av brukene har stått i noen særstilling. Såvidt en har forstått er også produksjonsanlegg og brukenes driftsredskaper tilpasset drift av én gård. En har også lagt vekt på at det bare er hus på Søndre Hals og at det der er bygget en korntørke med kapasitet for den samlede produksjon. Geografisk grenser brukene opp mot hverandre og de passer ifølge uttalelsen fra fylkeslandbrukssjefen «godt sammen». Brukenes størrelse, samlet og hver for seg, må tillegges meget stor vekt. Under hovedforhandlingen er det fremlagt tall fra jordbrukstellingen i 1949 som viser at det dengang bare var 36 av 512 bruk i Våle som hadde et dyrket areal på over 200 da., mens 133 av brukene hadde et areal på mellom 100 og Side:163 200 da. Selv om en går ut fra at størrelsen på brukene i dag gjennomgående vil være større enn i 1949, er det klart at både Søndre Hals med Østjordet og Serkland, hver for seg er av de større bruk i kommunen. Brukenes størrelse må imidlertid ikke betraktes isolert fra den driftsmessige vurdering. Og når det gjelder dette spørsmål, har retten lagt stor vekt på den uttalelse som er avgitt av fylkeslandbrukssjefen. Særlig vil en fremheve at han har betegnet den samlede enhet som ikke «annet enn godt familiebruk». Selv om den siterte uttalelse også bygger på vurderinger av landbrukstekniske og landbrukspolitiske forhold, vil det i samsvar med det som tidligere er anført bli lagt til grunn at vurderinger av denne art også må være relevante i forhold til odelslovens §12. Etter rettens oppfatning må fylkeslandbrukssjefens sakkyndighet veie så tungt, at brukenes størrelse ikke utelukker at de må betraktes som én gård også i forhold til odelsloven. Ved å undertegne og godta skjøtet synes både Kjell og Ragnar Kristensen å ha gitt uttrykk for at de oppfattet brukene som mer enn en gård. Dette gjelder uavhengig av de innsigelser som konkret er gjort mot bestemmelsenes gyldighet. I forhold til fortolkningen av odelslovens §12, vil det formodentlig allikevel ikke være riktig å legge noen avgjørende vekt på dette rent subjektive moment, jfr. [[Rt-1956-614]] på side 624 (dommer Rodes votum). Endelig vil retten bemerke at den har vært i tvil med hensyn til hvilken vekt det skal ha at fylkeslandbruksstyrets vedtak «antakelig» innebærer et tvungent driftsfellesskap mellom brukene, selv om de er 2 gårder i odelslovens forstand, jfr. Nærstad «Jordloven» 114. I de konkrete saker som har sitt utspring i vanskelige samarbeidsforhold mellom brødrene Kjell og Ragnar, synes det dog å være lite heldig å etablere et slikt tvungent fellesskap. Alt i alt og under sterk tvil, er retten kommet til at Serkland, Søndre Hals og Østjordet, er å betrakte som én gård i forhold til odelslovens §12. De innsigelser som er gjort mot skjøtet blir på bakgrunn av det resultat retten er kommet til ovenfor, av mindre betydning. Det må for det første være klart at Kjell Kristensen, selv om han er bundet, ikke har disponert på en slik måte at sønnens løsningsrett er bortfalt m.h.t. Serkland. Når det bare foreligger én gård, må Dag Eriks rett til å løse onkelens ideelle andel i kraft av sin bedre odelsrett fortsatt være til stede. Dette følger både av den alminnelige regel om at fraskrivelse av løsningsrett etter odelslovens §8, og av skjøtets bestemmelse i pkt. 3 om at det bare er bindende for livsarvingene «dersom de overtar parter i sameiet.» I forholdet mellom Kjell og Ragnar Kristensen er det på det rene at skjøtets bestemmelser ikke gir, og heller ikke kan gi, noen av dem en særskilt odelsløsningsrett. Hvorledes den rettslige bedømmelse ville ha blitt dersom Ragnar hadde reist sak for å få gjennomført deling av gården overensstemmende med skjøtets bestemmelser, tar retten ikke stilling til. Retten er etter dette kommet til at Dag Erik Kristensen må få medhold i den påstand han har lagt ned i sak nr. 40/76 A og at han gis rett til å løse onkelens ideelle andel av brukene. Likeledes må Kjell Kristensen bli å frifinne i sak nr. 89/76A. Det er videre klart at Ragnar Kristensen i sak nr. 40/76A ikke kan reise motsøksmål mot Kjell Kristensen, sml. tvml. §55 flg., og at motsøksmålet derfor må avvises. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ola Rygg, Rolf E. Schreiner og kst. lagdommer Grete Gørvel Halvorsen):- - - Side:164 Peder Kristensen døde 29. november 1974. Som et ledd i skiftet etter ham ble det 20. desember 1974 skrevet og undertegnet et skjøte hvor Magnhild Kristensen i uskifte overdro eiendommene Søndre Hals, Østjordet og Serkland til ekteparets to sønner Kjell Kristensen og Ragnar Kristensen i sameie. Eiendommen Kollsås ble ved et annet skjøte som ikke vedkommer nærværende sak overdratt til ekteparets tredje barn, datteren Erna. Punkt 3 i skjøtet til Kjell Kristensen og Ragnar Kristensen lyder slik: «Erververne blir ved overdragelsen eiere av eiendommen med en halvpart på hver. De blir inntil videre å drive i fellesskap. Dersom en av sameierne ønsker sameiet oppløst, har han rett til dette. Ved oppløsningen har Ragnar rett til å overta Serkland, gnr. 47 bnr. 4. Kjell har rett til å overta Søndre Hals, gnr. 48 bnr. 2 og Østjordet, gnr. 48 bnr. 3. I fall partene ikke blir enige om det eventuelle oppløsningsoppgjør, skal de respektive eiendommers verdi fastsettes ved takst. Takstnemdas formann skal være Sorenskriveren i distriktet eller en person som utpekes av ham. Hver av partene har adgang til å oppnevne en person som deltar i taksten. Det som her er avtalt gjelder også for de respektive eieres livsarvinger, dersom de overtar parter i sameiet.» Skjøtet er undertegnet av Magnhild Kristensen og av begge brødrene, som i tillegg uttrykkelig har vedtatt skjøtets bestemmelser «som bindende for oss». - - - Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke: Det er enighet mellom partene om at det avgjørende tvistepunkt i saken er hvorvidt de 3 bruksnumre som ved skjøtet av 20. desember 1974 ble overtatt av Kjell Kristensen og Ragnar Kristensen i sameie, odelsrettslig skal anses som en eller to eiendommer. Det er videre enighet om at dette formelt blir et spørsmål om tolking av den tidligere odelslovs §12, idet Peder Kristensen var død og skiftet etter ham gjennomført for jordegodsets vedkommende før den nye odelsloven trådte i kraft, jfr. sistnevnte lovs §79 første ledd. Det er heller ingen uenighet om at den disposisjon som kommer til uttrykk ved skjøtet av 20. desember 1974 faller inn under området for den tidligere odelslovs §12, jfr. at det i selve skjøtets tekst er sagt at overdragelsen er skjedd «som et ledd i skiftet etter Peder Kristensen». Ordningen etter tidligere odelslovs §12 er at arvelaterens barn velger eiendom etter innbyrdes prioritetsorden, og at de valg som gjøres er bindende også for barnas etterkommere, jfr. §13. Dersom man forutsetter at de i saken omhandlede bruksnumre er to gårder i lovens forstand, og at Kjell Kristensen må anses å ha valgt Søndre Hals med Østjordet, så er dette valg bindende også for hans sønn Dag Erik. I så fall er det Ragnar Kristensen som nå har best odelsrett til Serkland, og Dag Eriks løsningskrav kan da ikke føre fram så langt det retter seg mot Ragnar Kristensens sameieandel i denne eiendom. Under samme forutsetning er det videre klart at Ragnar Kristensen som den best odelsberettigede må gis medhold i sitt løsningskrav på Kjell Kristensens sameieandel i den samme eiendom. I det foreliggende tilfelle er det imidlertid ikke skjedd noen direkte eiendomsfordeling mellom åsetesarvingene. I stedet for å velge gård i samsvar med §12 (det forutsettes stadig at man i lovens mening har å gjøre med to eiendommer) har arvingene overtatt begge gårdene i sameie, og i tillegg vedtatt en fordeling for det tilfelle at noen av dem senere ønsket sameiet Side:165 oppløst. Spørsmålet er så om dette må likestilles med at Kjell Kristensen på skiftet direkte hadde valgt den ene eiendom, slik at Dag Erik må anses avskåret fra å løse noen del av den annen. Lagmannsretten antar at Kjell Kristensen ved sin uttrykkelige vedtagelse av skjøtets bestemmelser må anses å ha utøvd sin valgrett, og anser ikke dette spørsmålet som særlig tvilsomt. Den midlertidige etablering av sameie kan ikke medføre noen forskjell med hensyn til valg av gård etter §12, når det samtidig på bindende måte vedtas hvorledes fordelingen skal skje ved en eventuell oppløsning av sameiet. At det er Dag Erik og ikke Kjell Kristensen som har reist løsningssak, må i seg selv være et klart indisium på at Kjell Kristensen også selv anser seg bundet av den fordelingsordning skjøtet fastsatte ved en eventuell oppløsning av sameiet. Men dersom Kjell Kristensen må anses å ha valgt eiendom i samsvar med tidligere odelslovs §12, følger det av samme lovs §13 at valget også er bindende for Dag Erik. Dag Erik er derimot ikke bundet av forutsetningen om at der på skiftet var «flere Gaarde». Han må ha i kraft av sin selvstendige odelsrett kunne gjøre gjeldende at der var bare en gård i lovens forstand og dermed kreve å få løse den brøkpart av gården som på skiftet tilfalt den fjernere linje. Lagmannsretten er etter dette enig med partene i at det eneste og avgjørende tvistespørsmål i saken er om de aktuelle bruksnumre er å anse som en eller to gårder i lovens forstand. Om dette spørsmål bemerkes: Det gjelder her to tidligere selvstendige gårdsbruk som har vært på samme eiers hånd siden 1964. Begge brukene er av anselig størtelse etter forholdene både i Våle og i Vestfold for øvrig. Det kan etter lagmannsrettens mening ikke være tvilsomt at de hver for seg er «store nok til å gi eigaren og huslyden hans trygge økonomiske kår», som det heter i jordlovens §1. Da eiendommene geografisk grenser til hverandre, og da både våningshuset og driftsbygningen på Serkland var i særdeles dårlig forfatning ved overtagelsen i 1964, har brukene naturlig vært drevet under ett i den tid de har hatt samme eier. Det er anført, blant annet av Vestfold fylkeslandbruksstyre, at brukene tilsammen utgjør en passende stor rasjonell driftsenhet som også i fremtiden bør drives under ett. I det foreliggende tilfelle er det spørsmål om fordeling av eiendom på arveskifte mellom odels- og åsetesberettigede arvinger. Det beror da prinsipielt på odels- og åseteslovgivningens bestemmelser hvorledes fordelingen skal skje. Lovgrunnen for disse bestemmelsene er av mer sammensatt art enn f.eks. jordlovens bestemmelser til vern mot oppsplitting av en landbruksmessig driftsenhet, jfr. nærmere nedenfor. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene så langt at det ved avgjørelser også etter odelsloven må tas rimelig hensyn til hva som kan anses som en rasjonell landbruksmessig driftsenhet etter de aktuelle forhold i dag. Odelslovens gårdsbegrep er ikke noe statisk begrep som er fastlagt en gang for alle. Men det driftsmessig rasjonelle kan i odelsrettslig sammenheng ikke være det eneste avgjørelsesgrunnlag, og det er etter lagmannsrettens forståelse av loven ikke noe vilkår for å legge til grunn at der foreligger «flere Gaarde» at der i andre sammenheng (vanlig salg, oppløsning av sameie) ville kunne påregnes samtykke etter jordlovens §55 (eller at slikt samtykke ville bli ansett som unødvendig av vedkommende administrative myndigheter). Ut fra den lovforståelse lagmannsretten således legger til grunn, er det Side:166 misvisende når Vestfold fylkeslandbruksstyre har gitt sin uttalelse i saken form av et vedtak om nektelse av samtykke til eiendomsdeling. Hverken den tidligere odelslovs §12 eller den nye odelslovs §14, jfr. §53 første ledd, har henvist spørsmålet om en eller flere eiendommer til administrativ avgjørelse, og heller ikke gjort rettens avgjørelse avhengig av samtykke fra administrativ myndighet. Når dette er gjordt i den tidligere lovs §14, må man ha for øyet at denne bestemmelse gir adgang til å dele eiendom som helt klart og uomtvistelig er en gård. Det kan av dette ikke sluttes noe om at rettens avgjørelse etter §12 krever tilsvarende samtykke som nevnt i §14. Det er dertor etter lagmannsrettens syn heller ikke riktig når ankemotpartene, med støtte i herredsrettens domsgrunner, har anført at den ankene parts påstand i saken vil medføre et fortsatt og tvungent driftsfellesskap av eiendommene, fordi samtykke til deling etter jordlovens §55 ikke kan påregnes gitt. Etter lagmannsrettens mening kreves det ikke noe slikt samtykke dersom det blir avgjort ved rettskraftig dom at partene i saken har best odelsrett til hver sine bruksnumre. Ankemotpartene har, med støtte i en fremlagt betenkning fra professor Falkanger, sterkt fremholdt behovet for en harmonisering av praksis når det gjelder henholdsvis jordlovens og odelslovens eiendomsbegrep. Det er i denne forbindelse også vist til uttalelser i Rådsegn 10 fra Sivillovbokutvalet om ny odelslov. Da den aktuelle tvist gjelder forståelsen av tidligere odelslov §12, kan motivene til den nye lovs §14 under ingen omstendighet være avgjørende. Men selv bortsett fra dette, synes en harmonisering å reise betydelige problemer, fordi lovene som nevnt forfølger ulike og tildels motstridende siktemål, I Ot. prp. nr. 47 (1963-64) om endring av blant annet jordlovens §55 er således anført om forståelsen av jordlovens eiendomsbegrep (proposisjonen 7 spalte 2). «Det er eit vurderingsspørsmål om ein skal sjå ein eigedom som ein eller fleire brukseiningar. Etter departementet sitt syn, må ein her først og fremst leggja vekt på økonomiske og geografiske omsyn. Derimot kan ikkje tradisjonelle omsyn tilleggjast nemnande vekt. Ellers ville mykje av det rasjonaliseringsarbeidet som er gjort ved jord- og konsesjonslovverket, bli gjort om ikkje.» Så vidt lagmannsretten kan forstå, vil det i odelsrettslig sammenheng vanskelig kunne bygges på et eiendomsbegrep der tradisjonelle hensyn ikke blir tillagt nevneverdig vekt. Lagmannsretten kommer til at den ankende part må gis medhold i at man her har med to selvstendige bruk å gjøre, eller «flere Gaarde» som det heter i den tidligere odelslovs §12. Avgjørende for lagmannsretten er at den motsatte løsning synes meget vanskelig forenlig med selve prinsippet om eiendomsfordeling i odelsloven. Om delingsprinsippets historie og begrunnelsen kan vises til Skeie: Odelsretten og åsetesretten, 170 flg. Det er opprettholdt og endog utvidet i den nye odelslovs §14, jfr. §53 første ledd. Men slik lagmannsretten ser det, ville det bli lite rom for noe prinsipp om eiendomsfordeling på skifte dersom man i et tilfelle som det foreliggende skulle anses hele jordegodset som en eiendom. Man viser i denne sammenheng til det som er opplyst om brukenes areal og forhistorie og lengden av det tidsrom de har vært på samme eiers hånd. Selv om det som nevnt må være naturlig og riktig å ta et visst hensyn til de alminnelige landbrukspolitiske målsettinger - herunder også jordlovorganenes syn og praksis - ved Side:167 avgjørelser om eiendomsfordeling etter odelsloven, så kan dette etter lagmannsrettens syn ikke være det eneste avgjørelsesgrunnlag, og det kan ikke gjøres i en slik grad at odelslovens eget fordelingsprinsipp blir uten noen praktisk betydning. Det blir etter dette gitt dom i samsvar med den ankende parts påstand i begge saker. Herredsrettens dom og partenes påstand i ankesaken er gitt form av fullbyrdelsesdom, slik det etter den tidligere prosessordning var vanlig i odelsløsningssaker. Noen oppfyllelsesfrist har imidlertid ikke kunnet settes i dommen, og er heller ikke tatt med i partenes påstander, fordi odelstakst enda ikke er holdt. Lagmannsretten antar at en forhåndsavgjørelse av løsningsspørsmålet etter den nye odelslovs §64, slik det i saken er spørsmål om, må treffes som fastsettelsesdom, jfr. tvistemålslovens §54. Ordinær løsningsdom eller løsningskjennelse, med fastsettelse av tidspunkt for betaling, skjøtning og bruksovertagelse m.v., må eventuelt avsies i nytt rettsmøte etter at det er holdt odelstakst og denne er blitt rettskraftig, jfr. odelslovens §69 og §70. De påstander den ankende part har nedlagt i ankesaken, er i lagmannsrettens domsslutning omformet i samsvar med dette. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
