Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Michelsen: Statsadvokaten i Troms og Finnmark utferdiget den 15. juni 1980 tiltalebeslutningen mot A. Etter noen senere foretatte endringer lød tiltalebeslutningen slik: I. lov om merverdiavgijt av 19. juni 1969 nr. 66 §72 annet ledd for forsettlig å ha unnlatt å betale til statskassen avgift som pliktes av mottatt vederlag eller forsettlig å ha unndratt statskassen avgift ved uriktig fradrag for inngående avgift eller for å ha forledet staten til for stor tilbakebetaling av avgift, eller å ha medvirket hertil, ved å ha unnlatt å innbetale pliktig merverdiavgift pr. 5. termin 1978 med ialt kr. 417.857,- eller å ha medvirket til slik unnlatelse, II. lov om avgift på investeringer m.v. av 19. juni 1969 nr. 67 §7, jfr. §3 for å ha unnlatt å betale til statskassen pliktig investeringsavgift, eller å ha medvirket hertil. ved å ha unnlatt å betale pliktig investeringsavgift pr. 5. termin 1978 med ialt kr. 25.190,-, eller å ha medvirket til slik unnlatelse, III. lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 nr. 2 §51 - - for som pliktig til å gjennomføre forskuddstrekk etter lovens §4 jfr. §5, eller trekk etter pålegg som nevnt i §33 og §34. eller trekk i salgsoppgjør etter bestemmelse gitt i medhold av §12.4 og 5. forsettlig eller grovt uaktsomt å ha unnlatt å foreta eller sørge for at det ble foretatt beregning og trekk etter lovens kapitel II. eller trekk som er pålagt etter §33 §34, eller å ha medvirket hertil, ved a) å ha unnlatt å foreta innbetaling av pliktig sikringstrekk for fiske og fangst pr. 6. termin 1978 med ialt kr. 158.753,-, eller å ha medvirket til slik unnlatelse, b) å ha unnlatt å foreta innbetaling av pliktig skattetrekk pr. 1. termin 1979 med ialt kr. 787.553,- eller å ha medvirket til slik unnlatelse.» I denne sak avsa Vardø herredsrett den 4. september 1980 dom med slik domsslutning: «Tiltalte, A, født xx.xx.1923, frifinnes. Idet tiltalte frifinnes ilegges ikke saksomkostninger.» Side:1547 Dommen er avsagt under dissens. Rettens formann stemte for at tiltalte skulle dømmes i overensstemmelse med tiltalebeslutningen. Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Over dommen har statsadvokaten i Troms og Finnmark erklært anke. Denne retter seg mot rettsanvendelsen. Påtalemyndigheten viser til avgjørelse i [[Rt-1979-411]] og gjør gjeldende at herredsrettens flertall har bygd på en uriktig rettsoppfatning når det har antatt at tiltalte befant seg i en faktisk villfarelse som må lede til frifinnelse etter straffelovens §42. Det er, som fremholdt av rettens formann, en rettsvillfarelse som foreligger, og som må bedømmes etter lovens §57. Fra forsvarerens side er det hevdet at forholdet i nærværende sak atskiller seg fra det man hadde til bedømmelse i saken i [[Rt-1979-411]]. I motsetning til hva tilfellet var i den tidligere sak, er her spørsmålet om de underordnede skatte- og avgiftsmyndigheters kompetanse ikke tatt opp til drøftelse. Tiltaltes villfarelse bør da avgjøres etter straffelovens §42. Selv om man imidlertid skulle komme til at det foreligger en villfarelse om myndighetenes kompetanse, kan ikke kjennelsen fra 1979 tillegges avgjørende betydning i denne sak, da forholdene her er spesielle. Det kan etter forsvarerens oppfatning spørres om det ved vurderingen av om det er §42 eller §57 som skal bringes til anvendelse, er riktig å se hen til hva hensynet til en effektiv rettshåndhevelse krever. Man bør heller legge vekt på de skatte- og avgiftspliktiges situasjon. Det bør ikke være anledning til å villede disse. De bør kunne stole på de opplysninger de får fra offentlige hold. Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Herredsretten har enstemmig funnet at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen. Det foreligger således i objektiv forstand en overtredelse av de straffebestemmelser som der er nevnt. Det er videre enighet innen herredsretten om at tiltalte har svevet i en villfarelse. Retten har uttrykt dette dithen at tiltalte «i den situasjon han har befunnet seg i har handlet i den villfarelse at Skattefogden og kommunekassereren kunne gi ham utsettelse med innbetaling av avgifter og skatter, og at en slik utsettelse også hadde straffefriende virkning». Etter min oppfatning må tiltalte på grunnlag av hva herredsretten slik har funnet bevist, sies å ha befunnet seg i en rettsvillfarelse. Det er i denne saken nyttet det uttrykk at skattefogden og kommunekassereren har gitt tiltalte utsettelse med innbetaling av skatter og avgifter. Som i saken i [[Rt-1979-411]] er det også her noe uklart hva som ligger i disse ord. I den kjennelsen det er vist til, er det redegjort for de alternativer som kan tenkes å foreligge. Jeg antar at retten i dette tilfellet har ment å si at tiltalte har trodd at det er gitt en midlertidig dispensasjon fra eller en suspensjon av plikten til å erlegge avgifter og skattepenger. Verken skattefogden eller kommunekassereren har myndighet til å innrømme en slik fritakelse. Tiltalte har da uriktig trodd at disse myndigheter hadde en slik kompetanse. Det følger da av kjennelsen i Side:1548 [[Rt-1979-411]] at en slik villfarelse skal bedømmes etter straffelovens §57. Også i denne saken legger jeg vekt på at hensynet til en effektiv og lik rettshåndhevelse taler for å bedømme en slik villfarelse etter straffelovens §57. Herredsrettens flertall har etter dette bygd sin frifinnelse på en uriktig rettsoppfatning når det har ment at tiltalte befant seg i en faktisk villfarelse. Jeg finner grunn til å føye til: Flertallet har uttalt at tiltalte intet er å bebreide for det han har gjort. Denne uttalelse må ses på bakgrunn av at flertallet behandler den faktiske villfarelse. Jeg oppfatter uttalelsen som en betraktning som har adresse til spørsmålet om den faktiske villfarelse beror på en uaktsomhet fra tiltaltes side. Herredsrettens dom med hovedforhandling blir etter dette å oppheve. Ved en eventuell ny behandling av saken i herredsretten må det overveies om tiltalte overhodet kan straffes for å ha unnlatt å betale skattetrekk for 1. termin 1979 med et beløp på kr. 68.542, da forfallsdag for denne terminen er 15. mars 1979 og således i tid faller etter at konkurs var åpnet. Jeg vil til slutt fremheve at jeg nå bare har uttalt meg om skyldspørsmålet. Noe annet er det at de momenter flertallet bygger på, bør tillegges vekt i strafformildende retning dersom tiltalte skulle bli kjent straffskyldig ved en ny behandling av saken i første instans. Jeg stemmer for denne kjennelse: Herredsrettetis dom med hovedforhandling oppheves. Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Tønseth, Endresen og Mellbye: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Odd Olsen Ingerø m. spes. fullmakt med domsmenn):- - - Retten skal bemerke: Tiltaltes far, B, begynte med fiskebruk i X i 1918. Produksjonen den gang besto i tørrfisk, saltfisk og reke. I 1973 ble dette bruket rammet av brann, og før gjennoppbyggingen tok til ble aksjeselskapet B A/S stiftet om høsten 1973. Aksjeeier den gang var B og hans fire barn. (B er senere død). Tiltalte ble valgt til styreformann og disponent i selskapet. Denne stillingen har han hatt helt fram til styret den 15.02.1979 besluttet å begjære oppbud, og boet ble tatt under konkurs-behandling ved Vardø skifteretts kjennelse av 16.02.1979. Planen ved gjennoppbyggingen av fiskebruket var å fortsette stort sett med samme produksjon som før brannen. Byggekostnadene ble i 1973 beregnet til 6-7 mil. kroner, mens da bruket sto ferdig viste byggeregningen et beløp på ca. 11 mil. kroner. Dette skyldtes dels prisstigning, men også at selskapet underveis, etter påvirkning fra fiskerimyndighetene hadde utvidet slik at det også kunne produsere ferdigvareprodukter. Produksjonen skulle etter dette omfatte: saltfisk, tørrilsk, filé, konsumlodde til Japan og Side:1549 ferdigvareprodukter. Da selskapet skulle starte opp for fullt i 1976, begynte imidlertid problemene straks å melde seg. For det første sviktet råstofftilgangen. Dette skyldtes både dårlig fiske og at de båter som tidligere hadde levert til B i byggeperioden hadde funnet andre avsetningssteder for fisken. Videre slo loddesesongen 1976 og 1977 feil, idet lodda ikke hadde en slik kvalitet at den kunne benyttes til menneskeføde. Dertil kom at Nigeria i 1978 stanset importen av tørrfisk. Dollarkrisen i 1977/78 fikk også sin virkning for B A/S, idet store deler av produksjonen gikk til USA, gjennom salgsorganisasjonen Nordic Groop. Dollarkrisen førte til at det gikk lenger tid enn tidligere fra varen ble levert til oppgjøret kom. Da styret i B A/S i april 1978 gjennomgikk årsregnskapet for 1977, ble tiltalte for alvor klar over selskapets vanskelige økonomiske situasjon. Underskuddet for 1976 var på ca. kr. 300.000, mens underskuddet for 1977 var øket til ca. 1,2 mill. kr. Han var også klar over at situasjonen forverret seg utover i 1978. Tiltalte tok da kontakt med DUF avd. Vadsø, ved rettlednings- og kontrollsjef Karl Sander Pedersen, som er ført som vitne i retten. Og forhørte seg om mulighetene for å få lån/støtte fra DUF for å bedre bedriftens økonomi. Dette resulterte i at tiltalte ble innkalt til et møte i Vadsø den 9. juni 1978, hvor den tidligere nevnte representant for DUF, fiskerisjefen i Finnmark og utbyggningssjefen i Finnmark, var til stede. Her ble bedriftens framtid diskutert, og det var samstemmighet mellom de tilstedeværende om at bedriften måtte forsøkes reddet. Og tiltalte fikk løfte om at saken skulle prioriteres fra DUF's side, slik at søknaden kunne behandles av Fondsstyret i DUF så snart som mulig. Tiltalte fikk imidlertid i oppdrag å fremskaffe en oversikt over selskapets stilling født xx.xx.1978. En slik oversikt ble utarbeidet av konsulentfirmaet Noots, Reidling og Normann, Alta, og sendt til Karl Sander Pedersen, DUF, Vadsø, som vedlegg til søknaden. Tiltalte og Karl Sander Pedersen, DUF, var igjen i kontakt med hverandre etter at Pedersen hadde mottatt denne økonomiske oversikten over selskapet, og ved den anledning gjorde Pedersen tiltalte oppmerksom på at, som han uttrykte det i retten, den virkelig «farlige» gjeldsposten var skyldig merverdiavgift. De ble da enige om, etter forslag fra Pedersen, om at Pedersen skulle ta kontakt med Skattefogden i Finnmark og be om at denne måtte være tilbakeholden med å inndrive avgiftene, mens tiltalte var i forhandlinger med DUF om lån. Pedersen har forklart i retten at han tok kontakt med Skattefogden pr. telefon (noe han for øvrig ofte gjorde i tilsvarende situasjoner) og forklarte ham situasjonen for tiltaltes vedkommende, og ba ham være tilbakeholden med inndrivelse av avgiftene, mens det pågikk forhandling for om mulig å redde bedriften. Retten legger til grunn at skattefogden svarte positivt på denne henvendelsen. Behandlingen av tiltaltes søknad til DUF gikk imidlertid ikke så raskt som ventet. Den kom først til behandling i Fondsstyret i desb. 1978. Tiltalte fikk da tilsagn om lån/støtte på 1,2 mil. kroner, men under den forutsetning at han på egenhånd klarte å skaffe lån på l mil. kr. Tiltalte fikk da lån på tilsammen kr. 700.000,- av to forretningsforbindelser, mens han søkte X kommune om de resterende kr. 300.000,-, men han fikk avslag. I mellomtiden hadde Pedersen, DUF, på nytt vært i kontakt med Skattefogdens kontor, han traff imidlertid ikke Skattefogden personlig men hans Side:1550 kontorsjef. Pedersen ba på ny om utsettelse med innbetaling av avgiftene på vegne av tiltalte. Han fikk ikke noe svar på dette, idet kontrosjefen ville ha en skriftlig henvendelse om saken. Slik søknad ble sendt Skattefogden den 29.11.1978, men den ble ikke besvart før konkursåpningen. I tiden fra høsten 1977 til 31. okt. 1978 ble bedriften holdt gående bl.a. ved at tiltalte fikk utvidet kassekreditten i A/S Fiskernes Bank. Den opprinnelige kassekreditten var på 2 mil. kr., men selskapet fikk utvidet den ved to anledninger. Først med 1 mil., deretter med 1,5 mil. med mulighet for overskridelse med ytterligere kr. 250.000, altså en samlet kassekreditt på kr. 4.750.000,-. I sept. 1978 hadde bedriften allikevel kassekredittlån på 5.7 mil. kroner. Dette resulterte i at A/S Fiskernes Bank sa opp de to tilleggslånene, slik at kassekreditten atter skulle være på 2 mil. kroner. Nedbetaling av kassekreditten skulle skje ved at selskapets tilgodehavende skulle innbetales direkte til A/S Fiskernes Bank for nedbetaling av kassekreditten. Denne avtalen ble inngått ved virkning fra og med 1. nov. 1978. Dette og det faktum at ikke lånet fra DUF ikke gikk i orden, gjorde at styret måtte begjære oppbud den 15.02.1979. Retten finner det bevist ved tiltaltes egen forklaring og den øvrige bevisførsel at tiltalte som anført i den endrede tiltalebeslutningens post I-III som styreformann og disponent i B A/S har unnlatt å betale forfalt merverdiavgift for mottatt vederlag for deler av 3. termin, 4. og 5. termin 1978, med tilsammen kr. 417.857,-, for likeledes å ha unnlatt å betale investeringsavgift til staten for deler av 3. termin, 4. og 5. termin 1978 med tilsammen kr. 25.190,-, og for atter å ha unnlatt å innbetale pliktig sikringstrekk for fangst og fiske for 5. og 6. termin 1978 med tilsammen kr. 158.753,-, og endelig å ha unnlatt å innbetale pliktig sikringstrekk for 3., 4.. 5. og 6. termin 1978 og 1. termin 1979 med tilsammen kr. 787.553,-. Han har derfor rent faktisk overtrådt bestemmelsene, lov om merverdiavgift §72 annet ledd, lov om investeringsavgift §7, jfr. §3, lov om betaling og innkreving av skatt §51 jfr. §12 nr. 4 og 5, og samme lovs §51 jfr. §4 jfr. §5. Grunnen til at tiltalte i retten ikke har erkjent straffeskyld er at han hevder at den telefonsamtale Karl Sander Pedersen, DUF, hadde med Skattefogden i juli 1978 og det brev han sendte Skattefogden den 29.11.1978 og videre den tilbakeholdenhet som både Skattefogden og kommunekassereren i X har vist, hele tiden har fremstått for tiltalte som at han virkelig har fått utsettelse med innbetaling av forfalte avgifter og pålagte plikter til å innbetale forskuddstrekk av henholdsvis sikringstrygd og lønn. Han har hele tiden gått ut fra at disse myndigheter kunne gi ham slik utsettelse, også med straffefriende virkning, og at han derfor ikke har handlet verken med forsett, grovt uaktsomt eller uaktsomt. Det er enighet i retten om at tiltalte, i den situasjon han har befunnet seg i har handlet i den villfarelse at Skattefogden og kommunekassereren kunne gi ham utsettelse med innbetaling av avgifter og skatter, og at en slik utsettelse også hadde straffefriende virkning. Fra forsvarerens side er det hevdet at den villfarelse tiltalte har handlet i må ansees som en faktisk villfarelse, jfr. strl. §42 og at tiltalte derfor må frifinnes for tiltalens samtlige punkter. Mens aktor har hevdet at tiltalte i tilfelle må ha befunnet seg i en rettsvillfarelse, jfr. strl. §57. og at rettsvillfarelse ikke er unnskyldelig. Det er så dette spørsmål retten må ta standpunkt til. Og i besvarelsen av dette, har retten delt seg i et flertall og et mindretall. Side:1551 Rettens flertall - domsmennene - finner den kontakt som har vært mellom Pedersen DUF og Skattefogden, samt Skattefogdens og kommunekassererens unnlatelse av å gripe inn må ha gitt tiltalte all grunn til å tro at han har fått utsettelse med innbetaling av avgifter og skatter selv om det er på det rene at tiltalte ikke ved noen anledning har vært i kontakt med kommunekassereren, for å be om utsettelse. De legger her vekt på at tiltaltes bedrift gjennom en årrekke har vært en hjørnestensbedrift i X, og i alle disse år har vært en solid og punktelig skattebetaler til X kommune. At kommunekassereren da skulle gripe inn å hindre en redningsaksjon av bedriften, måtte derfor stå som utenkelig for tiltalte. De peker videre på at tiltalte har vært i kontakt med Skattefogden og tiltalte måtte da regne med at det var såvidt samarbeide mellom Skattefogd og kommunekassen, slik at den ene ikke ville rive ned det den andre forsøkte å bygge opp. På bakgrunn av det faktum at tiltalte har oppfattet situasjonen dithen at han virkelig hadde fått utsettelse med å innbetale avgifter og skatter, finner flertallet det også helt naturlig at tiltalte må ha trodd at han har fått utsettelse med straffefriende virkning, slik at tiltalte må frifinnes etter tiltalens samtlige punkter. De hevder at tiltalte har befunnet seg i en faktisk villfarelse, idet han ikke var klar over at han innlot seg på noe straffbart. Tiltalte har hele tiden samarbeidet med myndighetene. og gjort det som har stått i hans makt for å redde bedriften og arbeidsplassene. Flertallet legger her særlig vekt på at tiltalte i retten har forklart at han allerede i mai 1978, da han forsto at han ikke ville kunne dekke sine forpliktelser, var inne på tanken om å begjære oppbud. men unnlot dette idet han fant å måtte forsøke å redde bedriften i tråd med myndighetenes ønsker. Flertallet hevder videre at tiltalte har handlet i den tro at han hadde utsettelse til han hadde fått bedriften på fote igjen, han kan da ikke etterpå bli stillet strafferettslig ansvarlig for dette, selv om redningsaksjonen slo feil. Tiltalte er derfor intet å bebreide for det han har gjort. Er det noen som skulle kunne bebreides i denne situasjonen, måtte det være Skattefogden og DUF, som ikke gjorde tiltalte oppmerksom på hvilken risiko han løp ved å forsøke å redde bedriften på denne måten. Flertallets konklusjon blir da at tiltalte intet er å bebreide og at han verken har overtrått merverdiavg. 1. §72 annet ledd ved forsett, investenngsavgiftlovens §7, jfr. §3 med forsett eller uaktsomhet, eller skattebetalingsl. §51 jfr. §12 nr. 4 og 5, eller samme lovs §51 jfr. §4 og §5, forsettlig eller grovt uaktsomt og må derfor frifinnes for samtlige av tiltalens poster. Mindretallet - rettens formann - ser annerledes på dette spørsmål. Mindretallet legger også til grunn at tiltalte har handlet i villfarelse. Men forholdet er imidlertid at tiltalte uriktig har trodd at han er gitt utsettelse med å erlegge avgifter og skatter med straffefriende virkning. Det er imidlertid på det rene at Skattefogden ikke har myndighet til å gi slik utsettelse. Når det gjelder merverdiavgift fremgår dette direkte at merverdiavg.1. §70 at slik myndighet kun er tillagt departementet og skattedirektøren. Denne bestemmelse må også gjelde for investeringsavgift, jfr. investeringsavg.l. §7 siste ledd. Når det gjelder pliktig trekk av sikringstrygd har han heller ingen slik myndighet og det har heller ikke kommunekassereren når det gjelder forskuddstrekk av lønn. Tiltalte har derfor uriktig trodd seg fritatt fra lovens regler, og man må derfor etter mindretallets syn stå over for en rettsvillfarelse jfr. strl. §57. Side:1552 Spørsmålet er så om tiltalte har befunnet seg i en unnskyldelig rettsvillfarelse. Rettens mindretall finner ikke at rettsvillfarelsen er unnskyldelig. Tiltalte har hele sitt voksne liv drevet med forretningsvirksomhet, han må forutsettes å ha kjennskap til de lover og regler som gjelder for avgifter og skatter. Han har heller ikke gjort det man kan forlange av ham når det gjaldt å bringe klarhet i den situasjon han befant seg i. Det mindretallet mener tiltalte burde gjort da han i mai 1978 ble klar over at han ikke ville klare sine forpliktelser overfor avgift- og skattemyndighetene, er at han skulle tatt personlig kontakt med Skattefogden såvel som kommunekassereren og redegjort for situasjonen, for om mulig å ha kommet fram til en akseptabel løsning, eller i alle fall for å bli gjort oppmerksom på hvilke følger det ville få for han hvis han fortsatte bedriften uten å erlegge skatter og avgifter. At han istedet slo seg til ro med at den kontakt Pedersen, DUF, hadde med Skattefogden og at kommunekassereren, som han overhodet ikke hadde vært i kontakt med, ville være tilbakeholden med å inndrive beløpet, også var nok til å frita ham for straffeansvar, kan kun være å bebreide ham selv. Rettens mindretall finner derfor at såvel de objektive som subjektive vilkår for straff foreligger for samtlige av tiltalens poster og at tiltalte derfor må dømmes. Idet rettens flertall - domsmennene - stemmer for frifinnelse, frifinnes tiltalte og saksomkostninger ilegges ikke. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
