Rediger Høyesterett: Rt-1980-419

Fritekst:

Stenberg-Nilsen). Dommer Hellesylt: Politimesteren i Moss utferdiget den 9. april 1979 tiltale mot A, født xx.xx.1942, for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 annet ledd - forbudet mot etterfølgende alkoholnytelse etter kjøreuhell - samt §31, jfr. §12 tredje ledd - plikten til snarest mulig å gi underretning om kjøreuhell til politiet. Ved Moss herredsretts dom av 10. januar 1980 ble A frifunnet. Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner. Politimesteren i Moss har anket dommen. Han gjør gjeldende at lovanvendelsen er uriktig fordi herredsretten etter begge tiltaleposter har anvendt for mild aktsomhetsnorm. Subsidiært anføres at det foreligger saksbehandlingsfeil, idet domsgrunnene er mangelfulle. Jeg er blitt stående ved at anken må forkastes. Når det gjelder tiltalen for overtredelse av §22 annet ledd, innleder herredsretten med å si følgende om forståelsen av aktsomhetsnormen: «Etter veitrafikklovens §22 annet ledd kreves det etter rettspraksis en kvalifisert uaktsomhet. Vurderingen etter rettspraksis er likevel ganske streng, jfr. bl.a. [[Rt-1968-818]], og hadde tiltalte etter ulykken vært i en «normalt oppskaket» tilstand, synes det lite tvilsomt at han måtte dømmes.» Retten fortsetter imidlertid med å si at den etter bevisførselen har funnet at tiltalte «var i en meget redusert mental tilstand og hadde liten evne til å resonnere klart da han drakk». Det faktum retten her har lagt til grunn, har ikke Høyesterett kompetanse til å overprøve. Når faktum sammenholdes med det retten har uttalt om den gjeldende aktsomhetsnorm som kreves, kan jeg ikke finne at det foreligger feil rettsanvendelse. Side:420 Den samme meget reduserte mentale tilstand er det retten - slik jeg forstår domsgrunnene - har lagt avgjørende vekt på når den har frifunnet tiltalte også for overtredelse av §12 tredje ledd. Heller ikke på dette punkt kan jeg - ut fra det faktum retten har funnet bevist - se at det foreligger uriktig lovanvendelse. Heller ikke saksbehandlingsanken finner jeg fører fram. Det er nok så at domsgrunnene ikke på alle punkter er så klare og fullstendige som ønskelig. Men jeg finner ikke at domsgrunnene på noen av de punkter som er av avgjørende betydning for utfallet av saken lider av slike uklarheter eller mangler som kan antas å ha hatt betydning for det resultat retten kom fram til. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Skåre, Michelsen og Stabel: Likeså. Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Magnus Landmark med domsmenn): A, født xx.xx.1942, - - - Politimesteren i Moss har ved tiltalebeslutning av 9.4.1979 satt ham under tiltale for forseelse mot I. vegtralikklovens §31, jfr. §22 annet ledd - - - ved fredag 18. august 1978 kl. ca. 15.00 på bopel - - -og/eller ca. kl. 17.15-17.30 v/Kure i Våler å ha drukket minst en halv flaske med exportøl etter at han samme dag ca. kl. 14.00 som fører av sin personbil KZ-10948 på riksvei 120 v/Kure i Våler i en venstresving mistet herredømmet over bilen, som styrte ut av veien og fortsatte ca. 85 m. bortover i veigrøften og ble påført skade for ca. kr. 5.000,-, og han selv ble påført 5 ribbensbrudd, perforering av underleppen og fikk utslått' en tannbro i overmunnen, og han således forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, II. samme lovs §31, jfr. §12 tredje ledd - - - ved etter trafikkuhell v/Kure i Våler til tid som angitt under post I der personskade oppsto som angitt under post 1, ikke snarest mulig å ha gitt melding til politiet, da han fra ulykkesstedet reiste hjem til bopel og deretter til Moss sykehus for legebehandling, og videre til ulykkesstedet og derpå retur til bopel for først kl. 18.15 samme dag å ha varslet politiet om utforkjøringen. - - - Retten legger følgende saksforhold til grunn: Ved 14-tiden den 18.8.1978 kom tiltalte under gode forhold kjørende på riksvei 120 ved Kure i Våler. I en venstresving mistet han herredømmet over bilen med de følger som er nevnt i tiltalebeslutningen. Det må antas at utforkjøring skyldtes en plutselig punktering. Fartsgrensen på stedet er 80 km/t, og det er ingen holdepunkter for at tiltalte kjørte for fort eller brøt andre trafikkregler. Det er heller ikke grunn til å tro at tiltalte hadde drukket før kjøringen. Side:421 Han ble kjørt hjem av en bilist som kom like bak. Han tok ikke opp spørsmålet om å melde fra til politiet. Hjemme drakk tiltalte (ikke alkohol), og han oppdaget da at underleppen var gjennomhullet. En nabo som kom inn, kjørte ham til dr. Tjeldfl:t som han pleide å bruke. Legen avgav 8.3.1979 en skriftlig erklæring om dette som er fremlagt for retten og lyder slik: «Jeg har vært ovennevntes lege de siste 10 årene, og kjenner ham og hans bakgrunn ganske godt. Jeg kan bekrefte at han den 18.8.1978 konsulterte meg på mitt kontor for en skade på underleppen som han hadde pådratt seg ved et biluhell samme dag. Han ble av meg henvist til videre behandling på kirurgisk poliklinikk, Moss sykehus. Jeg kunne ikke registrere lukt av alkohol fra ham ved denne anledning. Hans tilstand var imidlertid noe redusert, og jeg vil karakterisere den som sjokk-preget.» Naboen kjørte ham til sykehuset, og legen der, dr. Bystad, avgav 28.3.1979 denne erklæring: «På forespørsel attesteres at A, født xx.xx.1942, ble behandlet her den 18.8.1978 etter å ha kjørt av veien og pådratt seg et kutt i haken. Noen anmerkning om sjokktilstand ble ikke gjort i forbindelse med behandlingen, og han ble heller ikke innlagt, bare behandlet poliklinisk.» Kuttet ble sydd, og deretter kjørte tiltalte med naboen opp til ulykkesstedet for å se om noe burde gjøres. Underveis kjøpte de eksportøl i en landhandel. Da de hadde sett på bilen, satte tiltalte seg til å drikke en halv export, trolig ca. kl. 17.00. Deretter kjørte de hjem. Hjemme fant tiltalte en beskjed om å melde seg for politiet hvilket han gjorde. De hadde fått melding om ulykken fra en tilfeldig forbipasserende. Promilleprøve ble tatt kl. 18.40 og viser 0,18%. alkohol i blodet etter fradrag av sikkerhetsmargin 0,14%.. Bilen stod slik til at den var lett å se for trafikk i den ene retningen, men ikke fra den andre. Det er en god del trafikk på veien. Den stod nedenfor en mindre skråning, og det var åpenbart at det dreide seg om en utforkjøring. Bilen hadde ikke gått rundt og var bare skadet under. Det ene hjulet var tydelig flatt. Tiltalte og naboen fant ikke at det var nødvendig å gjøre noe med bilen omgående. De anså det som en vanlig utforkjøring og tenkte ikke på at det kunne bli etterforskning. Tiltalte fikk seg en kraftig støyt ved ulykken. Ribbensbruddet ble han klar over først et par dager senere, men han hadde smerter i siden og skulderen etter ulykken og hadde vondt for å komme ut og inn av bilen. Han fikk også en betennelse i siden og var av den grunn sykmeldt en tid. Skadene i ansiktet var trolig forårsaket av at han slo ansiktet i rattet, de øvrige av sikkerhetsbeltet. Etter vegtrafikklovens §22 annet ledd kreves det etter rettspraksis en kvalifisert uaktsomhet. Vurderingen etter rettspraksis er likevel ganske streng, jfr. bl.a. [[Rt-1968-818]], og hadde tiltalte etter ulykken vært i en «normalt oppskaket» tilstand, synes det lite tvilsomt at han måtte dømmes. Retten er imidlertid kommet til at tiltalte her må frifinnes. Retten legger da avgjørende vekt på legeerklæringene og vitneforklaringen fra naboen som kjørte ham. Etter legeerklæringene synes det klart at Side:422 tiltalte ikke var i sjokk-tilstand etter ordets strengt medisinske betydning. Det har videre betydning at dr. Tjeldflaat så ham nokså kort tid etter ulykken. Det er klart at tiltalte fikk tid til å roe seg ned noe i tiden som gikk, og han fikk etter hvert samlet seg så pass at han fikk omtanke for bilen som stod utenfor veien. Naboen har forklart at tiltalte virket «helt utenfor», han var svært oppspilt og gjentok seg selv mye. Etter hans mening kunne tiltalte ikke tenke klart. Han var den eneste som hadde kontakt med tiltalte på det avgjørende tidspunkt. Retten må derfor legge stor vekt på hans forklaring. Uaktsomhetsvurderingen må ta utgangspunkt i tiltaltes mentale tilstand på handlingstidspunktet, og retten finner at skyldkravet her ikke er oppfylt, selv om §22 ikke krever meget når det «kan bli» politietterforskning. Etter bevisførselen bygger retten på at tiltalte var i en meget redusert mental tilstand og hadde liten evne til å resonnere klart da han drakk. Det kan pekes på at det er forskjell på å tenke på «de nære ting» som f.eks. bilens tilstand, og den mer abstrakte mulighet for politietterforskning, selv om den ikke var helt fjern. Ulykken berørte ingen andre enn tiltalte, og det er grunn til å peke på at årsaken for den var klar og lett synlig: det ene hjulet var flatt. Tiltalte var videre plaget av smerter. Jfr. også [[Rt-1970-787]]. Det er også klart om tiltaltes mentale tilstand på dette tidspunkt må komme ham til gode. Tiltalte må etter dette frifinnes for overtredelse av §22 annet ledd. Når det gjelder tiltalens post II, kan saken stille seg annerledes idet det bare kreves simpel uaktsomhet og det dreier seg om et påbud av en litt annen art. Bestemmelsen må anvendes etter sin någjeldende ordlyd, jfr. straffelovens §3 annet ledd. Det kreves da at skaden ikke er ubetydelig, og er klart at skadene i ansiktet ikke er ubetydelige. Det måtte også være innlysende for tiltalte. Spørsmålet er så om han meldte seg «snarest mulig». Etter den skade tiltalte hadde fått, er det rimelig at han først søkte legehjelp. Sjokket gjør at man også må se bort fra at han ikke meldte fra på veien hjem etter ulykken. For øvrig pekes på fremstillingen ovenfor. Tiltalte meldte seg for politiet straks han fikk beskjed, og etter omstendighetene synes det ikke å være grunn til å klandre ham for hans handlemåte selv om loven er praktisert streng. Tidsforløpet er kort. Det kan også pekes på et moment som strengt tatt har liten vekt, nemlig at ulykken ikke berørte andre enn tiltalte selv. Tiltalte frifinnes også på dette punkt. - - - [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt