Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Elstad: Eidsivating lagmannsrett avsa 24. april 1980 dom med denne domsslutning: «1. A, født xx.xx.1958, dømmes for forbrytelse mot strl. §233 første ledd, jfr. §49, §223, §128, §227, 3 forbrytelser mot strl. §258, jfr. §257, samt §260, 1. og fjerde ledd, jfr. §61, alt sammenholdt med strl. §62 til en straff av fengsel i 5 - fem - år og 6 - seks - måneder, med fradrag av 309 dager i utholdt varetektsarrest. 2. B, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelse mot strl. §233 første ledd, jfr. §49, §223, §128, §227, §258,jfr. §257, samt §260, 1. og fjerde ledd,jfr. §61, alt sammenholdt med strl. §62 til en straff av fengsel i 5 - fem - år, med fradrag av 308 dager i utholdt varetektsarrest. Han frifinnes for så vidt angår tiltalens post V a) og b). 3. Saksomkostninger ilegges ikke.» Saksforholdene og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Begge domfelte har anket på samme grunnlag. Ankene gjelder den lovanvendelse som ligger til grunn for domfellelsene for forsøk på drap, og straffutmålingene. Jeg er kommet til at ankene ikke kan føre frem. Det er nødvendig først å vurdere spørsmålet om lovanvendelsen kan anses for holdbar. Før jeg siterer de protokollerte uttalelser fra lagmannen som ankene refererer seg til, er det imidlertid noen forhold jeg vil berøre. Lagmannens forklaring av de rettssetninger lagretten skal legge til grunn, kommer i tilknytning til gjennomgåelsen av bevisene i saken. Forklaringen er myntet på det konkrete hendelsesforløp som er rullet opp ved bevisførselen, og må i noen grad ta farve av det. Den skal ikke være lengre enn nødvendig, og bør avgis med ord så enkle at de lett kan fattes. Ankene gjelder lagmannens forklaring om begrepet forsett med Side:980 hensyn til den skadefølge de domfeltes handlinger kunne få. Om omfanget av forsettsbegrepet har det i teorien blitt utviklet visse formler. Det er imidlertid ikke uten videre gitt verken at disse er uttømmende, eller at de i like høy grad passer på ulike situasjoner. Etter det som er kommet frem, er det klart at de domfelte i denne saken handlet under ulike forhold. Domfelte A var i basketak med 3 politimenn som skulle overmanne og avvæpne ham. Under dette basketak løsnet han skudd. Domfelte B var ikke med i basketaket, men befant seg et stykke unna. Fra denne posisjon skjøt han og traff en av politimennene. Forsett med hensyn til skadefølgen kan forekomme i forskjellige variasjoner. Skadefølgen kan ha vært tilsiktet. Den kan av gjerningsmannen ha vært forutsett som sikker eller overveiende sannsynlig. Og den kan for gjerningsmannen ha fremstilt seg som mer eller mindre mulig. I dette siste nedre sjiktet er det behov for en avgrensning. Blant de formler som i så måte er utviklet i teorien, er dolus eventualis etter den såkalte positive innvilgelsesteori. Kort uttrykt går denne ut på at forsett foreligger om gjerningsmannen har tatt det standpunkt å ville foreta handlingen selv om følgen skulle inntre. Nå er det vel bare på det teoretiske planet en slik formel vil tre frem som ren jus. Praktisk anvendt vil det uvegerlig blande seg inn et moment av bevisvurdering og kravet om overbevisningsstyrke avhengig av hvor nær eller fjern muligheten for skadefølgen vil måtte fremstille seg. Det er også anerkjent at det kan være vanskelig å finne en enkel formel som dekker de forskjellige tilfelle som kan forekomme i praksis. Spesielt er det vanskelig å finne en dekkende avgrensning i forhold til en skyldgrad som ikke når opp til forsett, men må anses som bevisst uaktsomhet. Det er nettopp her bevisvurderingsmomentet kommer inn. Fra lagmannens rettsbelæring er protokollert to avsnitt. Det første er dette: «Hver av de tiltalte må, for å kunne straffes, være klar over at han skjøt og han må ha gjort dette til tross for at han regnet det som en mulighet at de ..1 fornærmede kunne bli truffet og drept. Hvis de tiltalte skjøt for å drepe, altså hadde til hensikt å forvolde de fornærmedes død, er det klart at det subjektive vilkår for å dømme dem for drapsforsøk er til stede. For fellelse er det imidlertid ikke nødvendig at de tiltalte har handlet i drapshensikt. Det er tilstrekkelig at de har tatt i betraktning muligheten for at skuddene skulle drepe, og at de har «tatt denne mulighet med på kjøpet.» Understrekningene finnes i den originale rettsbok. Som sitatet viser, er dette en uttalelse myntet på begge domfelte. Så vidt skjønnes er uttalelsen basert på det som blir kalt den positive innvilgelsesteori. Den gir uttrykk for at det som minst må til for fellelse, er at de domfelte har skutt til tross for at de regnet med muligheten for treff og død, og har akseptert denne mulighet. Det andre avsnittet som er protokollert, er dette: Side:981 «Dere må finne bevist at A var klar over, da han løsnet skudd, at skuddet kunne treffe en av de mange som var omkring ham i basketaket, og at et treff med overveiende sannsynlighet kunne medføre døden. Dere må vurdere bevisene og vurdere tiltaltes situasjon der han lå med den oversikt han kunne ha.» Ordvalget viser at denne uttalelse har hatt særskilt adresse til domfelte A. Jeg minner om at han handlet under andre forhold enn sin med-tiltalte, og at det uvegerlig vil blande seg inn et moment av bevisvurdering. UttaleIsen oppfatter jeg dels som en tilstramming av de krav som følger av den positive innvilgelsesteori, og dels som en oppfordring til lagretten om å vise megen varsomhet ved bevisvurderingen. De avsnitt som er sitert, førte til at det ble anmodet om presiseringer av advokat Feydt som forsvarer for domfelte A, av advokat Selinger som forsvarer for domfelte B, og av statsadvokaten. Den protokollasjon dette førte til, siterer jeg i sammenheng: «På advokat Feydts spørsmål om presisering uttalte lagmannen at det ikke var nødvendig at det ved avfyring av noen av skuddene måtte være overveiende sannsynlig for tiltalte at skuddet ville ramme dødbringende. På spørsmål om presisering fra advokat Selinger uttalte lagmannen at det er nok at det er en nærliggende mulighet at skuddet kunne treffe og at det i så fall ville drepe. Men tiltalte må ha vært klar over muligheten og tatt denne følge med på kjøpet. På statsadvokatens begjæring tilføyet lagmannen som ytterligere presisering at gjerningsmannen må for å kunne dømmes for drapsforsøk bevisst ha tatt den mulige drapsfølge med på kjøpet.» For meg står det slik at særskilt den siste presiseringen er egnet til klart å sette det hele på plass. De to andre presiseringene går jeg ikke nærmere inn på. Det forekommer meg at de gir momenter til den totalvurdering lagretten skulle foreta, som i alle fall ikke kan ha virket i disfavør av de to som var tiltalt. Fra forsvarerens side er pekt på at lagmannen har brukt uttrykksmåten å ta skadefølgen «med på kjøpet» uten å presisere hva som lå i det. Til dette er for det første å si at forsvarerne for lagmannsretten i følge rettsboken ikke har anmodet om nærmere utdyping av nettopp dette uttrykk. Det må vel innebære at de - vurdert på bakgrunn av bevisførselen - ikke har funnet grunn til det. Jeg kan heller ikke se at uttrykksmåten i den sammenheng den er anvendt, og med de presiseringer som fant sted, kunne være egnet til å fremkalle noen misforståelse. Etter min mening må således ankene over lovanvendelsen forkastes. Når det gjelder ankene over straffutmålingene, kan jeg være meget kort. Lagmannsrettens begrunnelse for utmålingen av straffene kan jeg helt ut slutte meg til. Det er etter mitt skjønn ikke noe misforhold mellom de straffer som er utmålt, og de forgåelser som de domfelte er funnet skyldig i å ha begått. De domfelte har vært i varetektsfengsel også etter at lagmanns- Side:982 rettens dom ble avsagt. Domfelte A skal ha et samlet fradrag i straffen på 358 dager og domfelte B et samlet fradrag på 372 dager. Jeg stemmer for denne kjennelse: Ankene forkastes. I de utmålte straffer fra går for varetektsfengsel for domfelte nr. 1, A, i alt 358 - trehundreogfemtiåtte - dager, og for domfelte nr. 2, B, i alt 372 - trehundreogsyttito - dager. Kst. dommer Syvertsen: Jeg er kommet til at rettsbelæringen er så uklar at dommen av den grunn må oppheves. Lagmannen presiserer i sin rettsbelæring at det for fellelse av de to tiltalte ikke er nødvendig at de hadde drapshensikt, men at det er tilstrekkelig at de har tatt i betraktning muligheten for at skuddene skulle drepe. Jeg forstår dette slik at det forsettsalternativ lagmannen her er inne på, er dolus eventualis etter den såkalte positive innvilgelsesteori. Hvis forsett skal foreligge i et slikt tilfelle, må det kreves at gjerningsmannen ønsker å foreta handlingen, selv om den uheldige følge skulle inntreffe. I vårt tilfelle vil det si at man må finne bevist at de tiltalte ville skyte, selv om noen skulle bli drept ved skuddene. Lagmannen har brukt en noe annen uttrykksmåte, idet han gir uttrykk for at det kreves at de tiltalte har tatt muligheten for at skuddene skulle drepe med på kjøpet. Jeg finner at det lagmannen her har sagt, er uklart. Det kan bety at de tiltalte ville skyte, selv om noen skulle bli drept. I så fall foreligger forsett. Men det kan også bety at de tiltalte bevisst har tatt en risiko, at de med andre ord har skutt til tross for at de var klar over risikoen for at noen ville bli drept. I så fall foreligger ikke forsett, men bevisst uaktsomhet. I det neste protokollerte avsnittet, som bare omhandler A, sies det først at det må finnes bevist at A, da han løsnet skudd, var klar over at skuddet kunne treffe en av de mange som var omkring ham i basketaket. Uttrykket «kunne treffe» må tolkes slik at det her bare er spørsmål om mulighet. Deretter heter det «og at et treff med overveiende sannsynlighet kunne medføre døden». Jeg har vanskelig for å finne sammenhengen her. I og med at mulighet er nok når det gjelder dette å treffe noen, er det også her §dolus eventualis etter den positive innvilgelsesteori som behandles. Det er da ikke tilstrekkelig til forsett at gjerningsmannen mener døden er overveiende sannsynlig for det tilfelle at han treffer noen. Lagmannens protokollasjon på spørsmålene fra forsvarerne kan jeg ikke se tilfører rettsbelæringen noe. Derimot synes hans protokollasjon etter statsadvokatens begjæring i det vesentlige å dekke det som kreves til forsett i denne forbindelse. Men heller ikke denne protokollasjon gir den fulle avklaring. Og hvis man ser alt det protokollerte i sammenheng, gir det et så uklart bilde at jeg ikke føler meg overbevist om at lagretten har forstått hvilke betingelser som må være oppfylt for at forsett skal foreligge. Jeg finner etter dette at Side:983 lagmannsrettens dom må oppheves i sin helhet. Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves. Når det gjelder straffutmålingen, er jeg enig med førstvoterende. Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Elstad. Dommer Holmøy: Likeså. Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Syvertsen. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Jan Frøystein Halvorsen, ekstraord. lagdommer justitiarius Ivar Gregusson og sorenskriver Aage Jansen): Tiltalte nr. 1, A - - -i varetekt i Oslo kretsfengsel, er født i Bergen den 6. januar 1958 av norske foreldre. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Av yrke er han mekaniker, han har ikke inntekt og ikke formue. Han har ikke gjort militærtjeneste. Tiltalte er tidligere straffedømt 6 ganger, siste gang ved Oslo forhørsretts dom av 30/11.1978 for overtredelse av strl. §258, jfr. §257 m.v. til 120 dagers fengsel. Han har en bot etter legemiddelloven. Tiltalte nr. 2, B, - - -f.t. i varetekt i Oslo kretsfengsel, er født i - - -den 17. juli 1947 av norske foreldre. Av yrke er han reparatør, han har ikke inntekt og ikke formue. Han har gjort militærtjeneste i Marinen. Tiltalte er tidligere straffedømt 12 ganger i Norge og Danmark, siste gang ved Hålogaland lagmannsretts dom av 23/1.1979 for overtredelse av strl. §258, jfr. §257, jfr. §49 m.v. til fengsel i 1 år og 2 måneder. Han er også bøtelagt noen ganger for beruselse. Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 21. februar 1980 - rettet under hovedforhandlingen er de tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Østfold lagsogn, til fellelse etter 1. straffelovens §233 første ledd, jfr. §49, for å ha foretatt en handling hvorved tilsiktedes påbegynt utførelsen av den ikke fullbyrdede forbrytelse, nemlig å forvolde en annens død. nr. 1 A a) ved torsdag den 21. juni 1979 ca. kl. 22 15 i Høyåsveien, Halden, å ha forsøkt å forvolde lensmannsbetjent Øystein Hermann og/eller lensmannsbetjent Sverre Hognestad og/eller politibetjent Henry Roy Moes død ved å avfyre to skudd på kloss hold mot disse med et vsaget haglgevær, dog uten å treffe, nr. 2 B b) ved til tid og på sted som foran nevnt å ha forsøkt å forvolde lensmannsbetjent Sverre Hognestads død, ved å avfyre ett eller to skudd med et avsaget haglgevær mot ham, II. straffelovens §223, for ulovlig å ha berøvet en annen friheten, nr. 1 A og nr. 2 B Side:984 ved torsdag den 21. juni 1979 ca. kl. 22 10 i Asakveien i Halden, å ha berøvet politibetjent Henry Roy Moe friheten ved med en Colt pistol, kaliber 11,25 og et avsaget haglgevær, å ha truet ham inn i baksetet på Halden politikammers sivile bil hvor han måtte oppholde seg inntil han fikk kommet seg ut ved å overmanne A, eller å ha medvirket hertil, III. straffelovens §128, for trusler eller ved ytelse av eller tilsagn om fordeler å ha søkt å formå en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate en tjenestehandling, eller å ha medvirket hertil, nr. 1 A a) ved til tid og på sted som nevnt under post II å ha truet politibetjent Henry Roy Moe med å skyte ham med pistol for å hindre pågripelse, nr. 2 B b) ved til tid og på sted som nevnt under post II inne i Halden politikammers sivile bil, å ha truet politibetjent Henry Roy Moe med å skyte ham med haglgevær for å hindre pågripelse, IV. straffelovens §227, for i ord eller handling å ha truet med et straffbart foretagende som kan medføre høyere straff enn seks måneders fengsel under sådanne omstendigheter at truselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, eller å ha medvirket til en slik trusel, nr. 1 A og nr. 2 B ved til tid og på sted som nevnt under post II, å ha forholdt seg som der beskrevet slik at det oppsto alvorlig frykt hos politibetjent Moe, eller å ha medvirket hertil, V. straffelovens §258, jfr. §257, for å ha borttatt eller medvirket til å bortta en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, idet tyveriet anses som grovt, særlig fordi det er forøvet ved innbrudd, nr. 1 A og nr. 2 B a) ved natt til den 8. juni 1979 i Askim, å ha banet seg adgang til Løken ungdomsskole ved å bryte opp en av inngangsdørene hvoretter de gikk inn, hvoretter de banet seg adgang til metallsløydrommet ved å bryte opp døren, og fra et skap som de brøt opp borttok følgende gjenstander: oxygenbeholder 20 kg, acetylen 20 kg reduksjonsventil oxygen, reduksjonsventil acetylen, sveiseapparat X 11 Slanger, rød 5 m, sveiseapparat X 11 Slanger, blå 5 m, handtak m/festemutter, 3 stk. sveisebend, 1 stk. skjærebrenner 1 l stk. ekstra dyse, 1 stk. drill Black and Decker m/10 mm shuck, 1 spiral bor 3/8" 3 stk. sentrumsbor 1+" forlenger, 16 og 10 mm, 1 stk. forlenger til sentrumsbor, 1 stk. Borvinn, Standley. 1 stk. baufil m/blått skaft, eller å ha medvirket hertil. nr. 1 A og nr. 2 B b) ved natt til den 8. juni 1979 i Askim, å ha banet seg adgang til Askim Jernbanestasjon ved å bryte opp døren til godsekspedisjonen, hvoretter de med skjærebrennerutstyr åpnet et pengeskap i ekspedisjonslokalet, og fra pengeskapet borttok kr 14401,80, eller å ha medvirket hertil, nr. 1 A og nr. 2 B Side:985 c) ved natt til torsdag 21. juni 1979 i Halden, å ha banet seg adgang til G-Sport A/S, Teatergaten 2, Halden, ved å bryte opp inngangsdøren, hvoretter de gikk inn og fra forretningslokalet borttok 1 stk. «Sauer» hagle o/u, modell 100EU, cal. 12/71, gevær- nr. 179578 - verdi kr 3960, 1 stk. «Star Baikal» hagle o/u, modell 27E, cal. 12/71, serienr. PO 1884 - verdi kr 2620,- 1 stk. «Valmet» hagle o/u, modell 212, cal. 12/71, verdi kr 2630,-, ca. 100-200 stk. haglpatroner cal. 12-16, samt fra kassa-apparatet borttok ca. kr 500,- i kontanter, eller å ha medvirket hertil, VI. straffelovens §260, 1. og fjerde ledd, for uten å høre til den berettigedes husstand eller å være i hans tjeneste, rettsstridig å ha tatt en motorvogn og brukt eller forføyet over den og unnlatt å bringe vognen tilbake til den berettigede, og han tidligere er straffet for overtredelse av denne paragraf, nr. 1 A og nr. 2 B ved i tiden 20. juni - 21. juni 1979 på Tunejordet i Tune å ha borttatt en Saab personbil med kjennetegn AD 46360 og kjørt med bilen i Haldendistriktet til de ble pågrepet den 21. juni 1979, eller å ha medvirket hertil. Straffelovens §62 første ledd kommer til anvendelse. Lagretten er i samsvar med tiltalebeslutningen som er rettet under hovedforhandlingen, blitt forelagt 8 hovedspørsmål og 4 tilleggsspørsmål. Lagretten har svart nei på hovedspørsmål nr. 5 og nr. 7 for B's vedkommende, vedrørende tyverier fra Løken ungdomsskole og Askim jernbanestasjon, hvorved da tilleggsspørsmål nr. 6 og 8 for hans vedkommende bortfaller. For øvrig har lagretten svart ja på alle de andre spørsmål for begge de tiltalte. Retten legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen. - - - For begge de tiltaltes vedkommende er lagt vekt på at det er meget alvorlige forbrytelser det dreier seg om, med drapsforsøk, frihetsberøvelse og alvorlige trusler mot polititjenestemenn i tjenesteoppdrag. Herunder er lagt vekt på hele hendelsesforløpet fra bilbrukstyveriet av den Saab personbil de tiltalte brukte i forbindelse med innbruddet i G-Sport, Halden, hvor det ble stjålet våpen og ammunisjon. Dernest har de tiltalte saget av kolbe og løp på den ene haglgevær og løp på det andre haglgevær, åpenbart med henblikk på alvorlig kriminell virksomhet. Almenpreventive grunner tilsier en streng reaksjon for disse meget alvorlige forbrytelser som er begått mot polititjenestemenn, som i sin tjeneste har særlig behov for beskyttelse. Retten legger også vekt på at begge de tiltalte fra tidligere er sterkt kriminelt belastet, og at de har utført de nå påtalte forbrytelser kort tid etter at de ble prøveløslatt fra soning av tidligere straffer. Retten finner å måtte likestille de to tiltalte når det gjelder voldsforbrytelsene. Forskjellen i straffutmålingen er begrunnet i at A er funnet skyldig i 2 grove tyverier, som B er frifunnet for. I formildende retning vites intet spesielt å anføre. Dog skal bemerkes at det utover de hagl som rammet lensmannsbetjent Hognestad, ikke er inntruffet skader av betydning. Endelig skal bemerkes at tiltalte A har en resttid å sone fra en tidligere dom på 142 dager, og at B har en resttid å sone fra en tidligere dom på 230 dager. - - - Side:986 [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
