Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Elstad: Entreprenørfirmaet Ruud & Ziener A/S søkte 19. august 1977 om offentlig akkord. Det viste seg umulig å fremsette et akkordforslag som kunne ventes godtatt, og 29. august samme år ble konkurs åpnet. Firmaet hadde kassakreditt i Kråkstad og Ski Sparebank, som i en årrekke hadde vært dets faste bankforbindelse. Blant de entrepriser firmaet hadde til utførelse i 1976-77 var også et større bygg for Oppegård kommune hvor det mellom byggherren og entreprenøren var blitt uenighet om betalingen. I tidsrommet fra 24. mars 1977 og fremover ble de fakturaer firmaet utferdiget, og mente å ha krav på betaling for i forbindelse med dette byggearbeid, transportert til banken. I alt ble overdratt fordringer for kr. 3068831,37. Den del av fordringsmassen som ble overdratt etter 19. mai 1977, var på samlet kr. 1109850,31. Det er tvist om disse overdragelsene helt eller delvis skal omstøtes på subjektivt grunnlag etter reglene om actio pauliana, eller etter de objektive omstøtelsesreglene i konkursloven §45, eventuelt §44 første ledd, punkt a. Indre Follo herredsrett avsa 13. juni 1979 dom i denne tvisten, med slik domsslutning: «1. Saksøkte frifinnes. 2. Ruud & Ziener A/S, dets konkursbo av Ski, dømmes til å betale til Kråkstad og Ski Sparebank saksomkostninger med kr. 12820.- - kronertolvtusenåttehundreogtyve 00/100.» Konkursboet anket til Eidsivating lagmannsrett, som 13. oktober 1980 avsa dom med denne domsslutning: «1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ruud & Ziener - dets konkursbo - til Kråkstad og Ski Sparebank 15620 - femtentusensekshundreogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.» Konkursboet har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisvurdering. Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. På ett punkt finner jeg imidlertid grunn til å supplere saksfremstillingen. De fakturaer som ble overdratt til banken, gjaldt til dels omstridte krav. I den utstrekning fakturaene ble godtatt og betalt av Oppegård kommune, ble beløpene via en interimskonto umiddelbart ført over til kredit for entreprenørfirmaets kassakredittkonto. Det er opplyst for Høyesterett at det på denne måte ble betalt og kanalisert over til kassakredittkontoen sammenlagt ca kr. 880000. Når det gjelder den øvrige del av fordringsmassen, er opplyst at det nå foreligger rettskraftig dom for at Oppegård kommune skal betale ca kr. 1300000. For å avrunde totalbildet nevner jeg ytterligere at den realsikkerhet banken hadde for kassakredittlånet, ved realisasjon skal ha utbrakt ca kr. 1640000. Kassakredittkontoen hadde ved konkursåpningen en debetsaldo på ca kr. 5890000. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett 24. juni og 29. oktober 1981. Der ble avhørt 5 vitner, som samtlige ble ført også for lagmannsretten. Bare ett nytt dokument er påberopt. Det er utskrift fra et ekstraordinært styremøte i banken den 3. juni 1977. Saken foreligger for Høyesterett i det alt vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten. Anførslene har også vært de samme, kanskje bortsett fra anførselen vedrørende konkursloven §45. Jeg nøyer meg med en kort gjengivelse av hovedtrekkene. Konkursboet hevder at transporten må omstøtes etter reglene for actio pauliana, prinsipalt i sin helhet, og subsidiært for transporter foretatt etter 1. juni 1977. Etter konkursboets oppfatning var entreprenørfirmaet insolvent alt fra årsskiftet 1975-76. Banken, som hadde ytet kassakredittlån, var den nærmeste til å holde seg orientert om den økonomiske utvikling i firmaet. Selv om firmaet overfor banken hadde gitt uttrykk for megen optimisme om driftsresultatet for 1976, måtte bevegelsene på kassakredittkontoen ha vist at dette ikke holdt stikk. Da de første transporter fant sted,viste kontoen en debetsaldo på ca 5350000. Banken burde i alle fall på det tidspunkt ha skjønt at firmaet var insolvent. Går man videre fremover mot 1. juni 1977 er det klart at banken også har skjønt det. Den kjente til årsregnskapet for 1976, som hadde gitt et driftsunderskudd på ca kr. 430000 og brakt det akkumulerte underskudd opp i ca kr. 1800000, og det kjente til revisorberetningen hvor firmaets styre var anmodet om å overveie hvorvidt fortsatt drift var forsvarlig. Banken fremmet da også selv en anmodning til firmaet om å finne en ordning med sine kreditorer, gjennom underhåndsakkord eller moratorium. Etter konkursboets mening var det illojalt overfor entreprenørfirmaets øvrige kreditorer at banken lot firmaet trekke nær sagt ubegrenset på kassakredittkontoren, mens det selv sikret seg ved å få transport på dets utestående fordringer. De tidligere instanser har lagt vekt på at beløpene som kom inn, ble kanalisert over til kassakredittkontoen og forsterket firmaets muligheter for å dekke forfalne fordringer. Etter konkursboets oppfatning er dette ikke egnet til å frata disposisjonene karakteren av å være illojale. Kreditormassen skifter. Om noen får dekket sine fordringer, er det til liten glede for dem som ikke får betaling, og for de nye kreditorer som kommer til. Til dette kommer at kanaliseringsaspektet er tillagt for stor betydning. Det mer vesentlige er at banken sikret seg ved å få overdratt til eie de fordringer entreprenørfirmaet ervervet. Konkursboet hevder subsidiært at alle transporter foretatt etter 19. mai 1977 må omstøtes etter reglene i konkursloven §45 eller §44 første ledd, punkt a. Etter konkursboets oppfatning er det §45 som bør anvendes. Transportene skjedde i sikringsøyemed og hadde samme funksjon som en pantsettelse. Kassakredittkontoen viste ved de transporter som i denne sammenheng har interesse, en høyere debetsaldo ved transporten enn ved konkursåpningen. For så vidt må etter vanlig oppfatning transportene anses å ha skjedd til sikring av eldre gjeld. Det er vist til Brækhus: Konkursrett (utg. 1969) side 104-105 og side 108-109. Dersom §45 ikke anvendes, må omstøtelse kunne skje etter §44 første ledd, punkt a. I forholdet mellom banken og entreprenørfirmaet må transportene ha vært et usedvanlig betalingsmiddel. De har hatt forretningsforbindelse i årrekker uten at noe tilsvarende har forekommet tidligere. Det er vist til uttalelser i [[Rt-1974-631]] flg., særskilt side 636. Konkursboet har lagt ned slik påstand: «1. Transporterklæringer fra og med 24. mars 1977 fra Ruud & Ziener A/S til Kråkstad og Ski Sparebank for tilgodehavende hos Oppegård kommune omstøtes. 2. Kråkstad og Ski Sparebank dømmes til å betale Ruud & Ziener A/S, dets konkursbo, de beløp man har fått utbetalt i henhold til forestående transporter med 10% rente fra forliksklagens forkynnelse 31. januar 1978 frem til 01. desember 1980 og derefter 15%. 3. Kråkstad og Ski Sparebank dømmes til å betale saksomkostninger til Ruud & Ziener A/S, dets konkursbo, for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.» Banken viser til dommene fra de tidligere instanser, som den mener er riktige i resultat og begrunnelse. Fra bankens side er særskilt fremholdt den spesielle situasjon som forelå i forbindelse med entreprenørfirmaets oppdrag for Oppegård kommune. Det var oppstått en tvist som førte til at kommunen mer eller mindre stoppet utbetalinger til firmaet, og ledet til at det fikk likviditetsproblemer. Det forelå to valgmuligheter. Byggearbeidet kunne stanses, men med en risiko for at byggherren ville reise krav om erstatning. Eller entreprisen kunne søkes fullført, og tvisten løses ved rettssak reist av entreprenørfirmaet. Den siste fremgangsmåte ble ansett som mest hensiktsmessig. Det innebar at firmaet måtte gis anledning til i nødvendig utstrekning å trekke på kassakreditten for å kunne fullføre bygget i Oppegård. Motytelsen var at de fakturaer firmaet etter hvert utferdiget, på til dels omstridte krav, skulle tiltransporteres banken. Banken hevder at denne ordning var avtalt alt høsten 1976, og på et tidspunkt da firmaet overfor banken hadde gitt uttrykk for at 1976 kom til å gi driftsmessig overskudd. Når transporter først ble foretatt fra våren 1977, har det formodentlig sammenheng med tillitsforholdet, og at det kommunen betalte i den mellomliggende tid, gikk inn på kassakredittkontoen. Konkursloven §45 som det etter bankens mening ikke ble prosedert på i lagmannsretten, hevdes å være uten interesse for løsningen av tvisten. Det foreligger rettspraksis for at sikringscessioner vurderes under synsvinkelen betalingsmidler som eventuelt kan være usedvanlige. Det er særskilt vist til uttalelser i [[Rt-1974-631]] flg., særskilt side 634 og side 639. Banken hevder at det heller ikke kan bli tale om omstøtelse etter konkursloven §44 første ledd, punkt a. Hvorvidt transport av fordringer er vanlig i forholdet mellom entreprenører og deres bankforbindelser, har man ikke nærmere opplysninger om. Det vesentlige i den aktuelle saken er imidertid at transportene var ledd i en pakkeløsning som tok sikte på å hjelpe entreprenørfirmaet ut av de problemer tvisten med Oppegård kommune hadde skapt. Det er vist til uttalelser i [[Rt-1969-624]] flg., særskilt side 628-629. Banken har lagt ned slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Kråkstad og Ski Sparebank tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tidligere herredsretten. I det vesentlige kan jeg også slutte meg til den begrunnelse som de tidligere instanser har gitt. Jeg finner imidlertid grunn til å presisere det som for meg har vært avgjørende. I sin prosedyre for omstøtelse etter reglene for actio pauliana har konkursboet til dels argumentert ut fra et syn basert på at banken kunstig holdt liv i en bedrift som burde ha gått konkurs lenge før den gjorde det, at det ble skapt et skinn av kredittverdighet som gav en vekslende skare av kreditorer en uberettiget tillit til betalingsevnen, og at banken samtidig sikret seg selv ved å få transport på utestående fordringer. Under disse omstendigheter finner jeg grunn til å presisere det, etter min mening, forholdsvis begrensede saksforhold som konkret må danne grunnlaget for de vurderinger som skal foretas. Det var oppstått tvist mellom entreprenørfirmaet og Oppegård kommune i forbindelse med en entreprise for kommunen. Tvisten hadde ført til at kommunen mer eller mindre nektet å betale de fakturaer firmaet mente å ha krav på å få dekket. Det førte til likviditetsproblemer for firmaet, og til økt behov for å kunne trekke på kassakredittkontoen. Situasjonen ble drøftet mellom firmaet og banken i august 1976. Man kom til at entreprisen burde fullføres, og tvisten søkes løst ved søksmål, fremfor å stoppe arbeidet. Banken gav tilsagn om at det kunne trekkes på kassakreditten for å få arbeidet fullført. I desember 1976 gikk firmaet til søksmål mot Oppegård kommune. Transportordningen slik den ble, omfattet bare fakturaer vedrørende bygget i Oppegård. Det var med andre ord omstridte fordringer som ble overdratt. I den utstrekning kommunen betalte, ble beløpene umiddelbart kanalisert over til kassakredittkontoen. Det banken hadde igjen, var den del av fordringsmassen som kommunen ikke godtok, og hvis reelle verdi var avhengig av det utfall rettssaken ville få. Forholdet må vel enkelt kunne beskrives slik at banken ytet finansiell bistand til fullføringen av en entreprise og tok risikoen for at en fremtidig rettsavgjørelse ville gi et resultat egnet til å bringe denne del av bankens engasjement for firmaet noenlunde velberget i havn. I den perioden som interesserer, hadde firmaet en flerhet av andre, og til dels meget store, arbeider under utførelse. Fordringer som oppstod i denne forbindelse var uberørt av transportordningen. Med den konstellasjon som foreligger, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på insolvensspørsmålet når en bedrift får adgang til å trekke på kassakreditten tilstrekkelig til å unngå pågang fra andre kreditorer. Heller ikke ser jeg det som vesentlig at ordningen med fordringstransporter faktisk kom i gang først i mars 1977. Men jeg må legge til grunn at ordningen med transporter var forutsatt fra bankens side alt høsten 1976. Det må være tilstrekkelig å ta for seg det vilkår for omstøtelse etter reglene for actio pauliana at disposisjonene må karakteriseres som illojale overfor kreditorene ellers. Som de tidligere instanser mener også jeg at det ikke er tilfellet. Selv om det langt på vei fremgår av det jeg har sagt før, vil jeg på ny peke på situasjonen som forelå høsten 1976. Det ble etter diskusjoner mellom firmaet og banken truffet beslutning om å fullføre entreprisen for Oppegård kommune trass i tvisten med byggherren, og med den betydelige øking av kassakreditten dette måtte medføre. Jeg må gå ut fra at beslutningen ble truffet etter forretningsmessige overveielser om hva som ville gi det sannsynlig beste resultat for firmaet, og dermed indirekte for dets kreditorer. Hensynet til opprettholdelse av arbeidsplasser, og til en gammel bankkunde som hadde fått problemer, har sikkert også vært ledd i den vurdering som ble foretatt. Jeg kan ikke se at det i denne situasjon var illojalt overfor de øvrige kreditorer at banken skaffet seg en betinget gardering mot tap ved mer-engasjementet, ved å forbeholde seg og få transport på omstridte fordringer i forbindelse med dette spesielle bygget. Den omstendighet at kreditormassen kan ha skiftet mens ordningen ble praktisert, kan etter min oppfatning ikke tillegges betydning. Jeg går så over til å behandle de subsidiært fremsatte krav om delvis omstøtelse etter reglene i konkursloven §45, eventuelt §44 første ledd, punkt a. Spørsmålet om mulig anvendelse av §45 er behandlet av herredsretten, men ikke av lagmannsretten. Forklaringen må sannsynligvis være at §45 ikke ble påberopt overfor lagmannsretten. Jeg er enig med herredsretten i at §45 ikke kan føre til omstøtelse, og kan helt ut slutte meg til den begrunnelsen herredsretten har gitt. Som herredsretten mener jeg at sikringscessioner vurdert ut fra synsvinkelen betalingsmiddel som eventuelt kan være usedvanlig, harmonerer best med den rettspraksis som foreligger. Det kan tilføyes at det nå foreliggende utkast til ny lov om fordringshaveres dekningsrett foreslår samme løsning. Jeg viser til Ot.prp. nr. 50 for 1980-81 side 167-168. I likhet med de tidligere instanser mener også jeg at heller ikke bestemmelsen i §44 første ledd, punkt a, kan føre til omstøtelse. Rett nok har tilsvarende transporter ikke tidligere forekommet i de årene entreprenørfirmaet og banken har hatt forbindelse. Banken har også vedgått at man ikke kjenner til hvor vanlig det er i forholdet mellom entreprenørbedrifter og deres bankforbindelser å foreta transport av fordringer. Det vesentlige for meg er at man står overfor et gjensidig bebyrdende forhold basert på en vurdering av hva som alt i alt måtte anses for å være den beste løsningen for entreprenørfirmaet i den spesielle situasjon som forelå. Banken gikk med på å gi finansiell støtte for å få fullført entreprisen for Oppegård kommune, og skulle som motytelse få transport på omstridte fordringer i forbindelse med bygget. Det vil være uriktig å rive det ene leddet ut av sammenhengen. Slik jeg ser det, ligger den avtalte ordning utenfor det §44 første ledd, punkt a, tar sikte på å ramme. På ny kan jeg vise til det tidligere omtalte utkast til ny lov om fordringshaveres dekningsrett. Der finner man i §5-5, med en bemerkning om at bestemmelsen stemmer overens med gjeldende rett, en formulering som går ut på at betaling med usedvanlige betalingsmidler kan omstøtes «forutsatt at betalingen etter tilhøva likevel ikke framtrådte som ordinær». Det er en formulering som kan synes å dekke også den situasjon som man har for seg her. Anken har ikke ført frem. I saken er imidlertid reist flere spørsmål som kan anses tvilsomme. For så vidt har konkursboet hatt rimelig grunn til å få saken prøvet gjennom tre instanser. Derfor mener jeg at det etter omstendighetene ikke bør tilkjennes erstatning for saksomkostninger. Jeg stemmer for denne dom: Kråkstad og Ski Sparebank frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultat enig med førstvoterende. Dommerne Røstad, Schweigaard Selmer og Blom: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Oddvar Ege): Saken gjelder omstøtelse av transaksjoner foretatt forut for konkurs. Entreprenørfirmaet Ruud & Ziener A/S ble stiftet i august 1972 med en aksjekapital på kr. 60000,-. - - - Selskapet fikk etter hvert flere større entrepriser i Follo-distriktet. Bl.a. kan nevnes Ski Sykehus og Follo Folkehøyskole. Selskapet hadde også et oppdrag for Oppegård kommune for oppføring av verksted og lagerbygg. Om denne entreprisen ble det prosess som det senere konkursbo trådte inn i. I skriv av 19. august 77 til Indre Follo skifterett søkte selskapet om offentlig akkord. Ved kjennelse av 22. august 77 åpnet skifteretten akkord for selskapet. Det viste seg imidertid tidlig i akkordperioden at det ikke ville la seg gjøre å fremsette noe akkordforslag som kunne ventes godtatt. Akkorden ble derfor begjært innstilt og konkurs ble åpnet ved kjennelse av 29. august 77. Den 24. mars 77 overdro Ruud & Ziener A/S til Kråkstad og Ski Sparebank fordringer vedrørende byggearbeidet for Oppegård kommune for tilsammen kr. 1940262,74. Etter dette tidspunktet og frem til konkursåpningen ble ytterligere fordringer på Oppegård kommune overdratt til Kråkstad og Ski Sparebank. Pr. konkursåpningsdagen utgjorde de overdratte fordringene tilsammen kr. 3068831,37. Av denne fordringsmassen ble kr. 1109850,31 overdratt i den kritiske tre månedsperioden (19. mai - 19. august) forut for konkursen. Etter forgjeves forliksforhandlinger, reiste konkursboet den 17. april 78 sak ved denne rett mot Kråkstad og Ski Sparebank med påstand om at samtlige overdratte fordringer var omstøtelige på subjektivt grunnlag etter reglene om Actio Pauliana. Senere har konkursboet som særskilte og nye grunnlag påstått at overdratte fordringer i den kritiske tre månedsperioden forut for konkursen også kan omstøtes etter objektive omstøtelsesregler. - - - Rettens merknader: I 1975 inngikk entreprenørfirmaet Ruud & Ziener A/S kontrakt med Oppegård kommune om oppføring av et verksted og lagerbygg for kommunen. På grunn av vanskelige grunnforhold på byggeplassen oppsto det uenighet mellom kommunen og entreprenørfirmaet om betalingen for oppdraget. (Denne tvisten ble bragt inn for denne rett og verserer som sak nr. 99/76 A.) Dette førte igjen til at Oppegård kommune stanset alle utbetalingene til entreprenørfirmaet. Firmaet fant imidlertid ut at det burde fullføre entreprisen. Det ville imidlertid by på store økonomiske vanskeligheter for firmaet å fullføre en slik entreprise idet ingen utbetaling fant sted. Firmaet var på det tidspunktet bare i innkjøringsfasen. Entreprenørfirmaet hadde som bankforbindelse Kråkstad og Ski Sparebank. Firmaet og banken hadde et åpent og tillitsfullt forhold til hverandre. Etterat firmaet hadde konsultert banken og redegjort for problemene av økonomisk art som ville oppstå ved fullføring av entreprisen for Oppegård kommune, vedtok banken høsten 1976 å støtte firmaet likviditetsmessig ved - på en måte - å forskuttere Oppegårdsprosjektet. Forskutteringen skulle skje ved at banken forhøyet kassakreditten. Firmaet fikk forøvrig tillatelse av banken - dels under hånden - å overtrekke den bevilgede kassakreditt. Noen limitering av kassakreditten hadde på det tidspunkt ikke funnet sted, jfr. om dette nedenfor. Som gjengjeld for forskutteringen, vedtok banken følgende i styremøte den 24. august 76: «Firma Ruud & Ziener bes avgi en transporterklæring for alle utbetalinger vedr. Akershus Fylke vedr. Ski Sykestue og Oppegård Kommune vedr. verkstedsanlegg.» Det er uenighet mellom partene om hvorvidt avtale om transport - som her referert - ble inngått mellom firmaet og banken høsten 1976 eller om avtalen først ble inngått våren 1977, forut for transportene av 24. mars 77. Retten har funnet det tilstrekkelig bevist at avtale om transport ble inngått høsten 1976. En slik bevisvurdering støttes bl.a. av at banken den 27. september 76 sendte brev til entreprenørfirmaet hvor det bl.a. heter: «Transportnotering Vi viser til samtaler i banken, samt brev fra revisor Bettmo av 9. september 1976, og tillater oss å foreslå at følgende tekst inntas på firmaets avdragsnotaer/fakturaer: Denne faktura er overdratt til Kråkstad og Ski Sparebank til eiendom. Betaling med befriende virkning kan bare skje til banken.» Et slikt brev kan banken etter rettens skjønn aldri ha sendt om det ikke på forhånd var avtalt med firmaet at dette skulle overdra til banken utestående fordringer. Ytterligere vil retten fremheve banksjefens partsforklaring hvor han forklarte at han oppfattet møtet som banken hadde hatt med firmaet at det der ble inngått avtale om transport av avdragsnotaer/fakturaer. Det forhold at transporten først ble påbegynt ved transporterklæring av 24. mars 77, svekker ikke denne bevisvurdering. Etter rettens skjønn skyldes det bankens usedvanlige ettergivenhet at den ikke straks satte frem krav om transportene slik avtalen var. Men dette kan nok dels også begrunnes med det åpne og gode forholdet banken hadde til firmaet og derfor ikke ville presse noe på. Banken stolte på firmaet og regnet med at fordringene ville bli overdratt som avtalt. Banken gikk ut ifra avtalen og hadde derfor ingen grunn til å gå mer aktivt til verks. Firmaet fant imidertid ut at dette ikke kunne akseptere at banken fikk overdratt andre fordringer enn fordringene på Oppegård kommune. Dette ble meddelt banken og forsåvidt akseptert. Etter dette må retten legge til grunn at transportnoteringen av 24. mars 77 kun var en oppfyllelse av tidligere forpliktelse som firmaet hadde pådratt seg. Som nevnt lød transportnotering av 24. mars 77 på kr. 1940262,74. Frem til konkursåpningen ble ytterligere fakturaer overdratt banken til eiendom slik at det pr. konkursåpningstidspunktet var overdratt fordringer for tilsammen kr. 3068831,37. Retten vil først drøfte spørsmålet om omstøtelse på subjektivt grunnlag etter reglene om Actio Pauliana: Reglene om omstøtelse på subjektivt grunnlag har sedvanerettslig hjemmel. Konkurslovsutkastet (NOU 1972 nr. 20) har foreslått regelen kodifisert. Utkastets §5-11 første ledd, gir kort oppsummert i det vesentlige uttrykk for gjeldende rett. For omstøtelse etter reglene om Actio Pauliana, kreves dels visse subjektive og dels visse objektive vilkår oppfylt. Det er boet som har bevisbyrden for såvel de subjektive som objektive omstøtelsesvilkår. For at omstøtelse ikke skal kunne skje med hjemmel i nevnte bestemmelse, er det selvsagt tilstrekkelig at ett av vilkårene ikke er oppfylt. På bakgrunn av den forholdsvis brede prosedyre - såvel fra saksøker som saksøkte - vil retten komme inn på flere av vilkårene for omstøtelse, men vil allerede på dette tidspunkt fastslå at vilkårene for omstøtelse på subjektivt grunnlag etter reglene om Actio Pauliana ikke foreligger. Et av omstøtelsesvilkårene er at debitor er eller blir insolvent ved disposisjonen. Å være insolvent betyr at debitor ikke er i stand til å dekke sine forfalte forpliktelser (illikvid) og at han er i underbalanse, d.v.s. at passiva er større enn aktiva (insuffisient). Retten har funnet det bevist at firmaet var insuffisient da transportnoteringene fant sted den 24. mars 77 og hadde vært det i lengre tid. Retten kan imidlertid ikke se at boet i tilstrekkelig grad har godtgjort at firmaet var illikvid pr. 24. mars 77 og heller ikke ble illikvid ved transportene. Firmaet har betalt løpende forpliktelser, underleverandører osv. Og disse betalingene har nettopp funnet sted bl.a. ved hjelp av den stadige økede kassakreditt. Boet har ikke lagt frem eller i det hele tatt nevnt en eneste utleggsforretning som har vært avholdt, jfr. [[Rt-1970-52]] på side 54 nederst. Nå er imidlertid retten enig med bostyret når det heter på side 5 i boinnberetningen av 2. oktober 78 at bostyret ikke er i tvil om at firmaet på et langt tidligere tidspunkt burde ha inngitt oppbud. Retten ser saken slik at firmaets underbalanse stadig har blitt større og større. Firmaet hadde underskudd hvert år fra og med startåret 1972. Dette kan imidlertid ikke overskygge det forhold at løpende forpliktelser hele tiden har vært betalt. Firmaet har således etter hva retten legger til grunn ikke vært illikvid og således heller ikke insolvent pr. 24. mars 77. Når det eksakte tidspunkt inntrådte som selskapet ble insolvent, finner retten for resultatets vedkommende - ikke grunn til å ta standpunkt til. Insolvensen har inntrådt en gang i perioden 24.3 - 19. august 77. Forsåvidt angår bankens subjektive forhold vil retten bemerke: Banken var kjent med at firmaet befant seg i en vanskelig økonomisk stilling, men gikk ut fra at firmaet var solvent og at det ikke hadde spesielle vanskeligheter pr. 24. mars 77 da transportnoteringene fant sted slik at det ikke kunne dekke løpende forpliktelser. Når banksjefen i sin partsforklaring sa at banken aldri ville ha ydet kreditt uten samtidig sikkerhet om den hadde vært kjent med at firmaet var insolvent høsten 1976 og våren 1977, finner retten ikke grunn til å betvile dette. Banken har stolt i meget sterk grad på positive opplysninger som firmaet ga om fremtidsutsikter. Overfor banken hadde økonomisjefen gitt uttrykk for at prosjektet vedrørende Askim Rådhus ville gi et overskudd på ca 1 mill. kroner. Banken ble dessuten stadig holdt løpende orientert om firmaets økonomiske stilling gjennom møter. Firmaets vanskelige likviditet regnet banken med ville bli løst i løpet av våren 1977. Dette fordi at det da etter bankens oppfatning ville bli en avklaring vedrørende Oppegårdprosjektet. Og så sent som 15. desember 76 uttalte firmaet i møte bl.a. at «iflg. statistikk, gjeld og likviditet ligger vi idag godt an». Dette ble banken gjort kjent med. På vårparten 1977 hadde banken et møte med Bankinspeksjonen og Sparebankenes sikringsfond. Det ble der påtalt at banken hadde utøvet et for sterkt engasjement overfor en enkeltstående bedrift Ruud & Ziener A/S. Dette møtet foranlediget at banken i protokoll for «Tillegg til styremøte 18. mai Sak nr. 108 - Ruud & Ziener» vedtok under punkt 5 følgende vedrørende Ruud & Zieners utestående fordringer: «samtlige fakturaer, avdragsnotaer m.v. skal inneholde transportnoteringer til banken med ordlyd som angitt i det stempel som banken har oversendt firmaet.» Det kom uklart frem om hvorvidt firmaet før styrevedtaket i banken hadde vedtatt en slik transport. Etter hva som kom frem under hovedforhandlingen ser retten styrevedtaket som et pålegg til bankens administrasjon om å forsøke å få vedtaket gjennomført. Styrevedtaket lot seg imidertid ikke gjennomføre, men banken utøvet ikke noe spesielt press på selskapet for at selskapet skulle gi en slik transport på samtlige fakturaer. Derimot fortsatte transportene hva angikk fordringene på Oppegård kommune. Ingeniør Solvang - som var tilknyttet firmaet - avga en rapport 31. mai 77 om firmaets økonomiske stilling. Denne rapporten ble banken gjort kjent med. Av rapporten fremgikk det at firmaets økonomiske problemer hadde forverret seg. Askimprosjektet ville f.eks. ikke gi det ventede overskuddet. Banken ble da mer betenkt over engasjementet med firmaet. I styremøte den 1. juni 77 uttalte banken at styret var meget betenkt over situasjonen og at spørsmålet om firmaets eksistens ville bli drøftet i samarbeid med Bankinspeksjonen og Sikringsfondet. Banken kjente imidlertid ikke på dette tidspunkt til om hvorvidt firmaet var insolvent. I brev av 6. juni 77 til firmaet ble kassakreditten limitert, men dette var kun en oppfyllelse av tidligere inngåtte avtale for ca 1 måned siden. Etter dette vil retten konkludere med at banken iallefall ikke pr. 6. juni 77 visste at selskapet var insolvent. Om hvorvidt selskapet i det hele tatt objektivt sett var insolvent, er et annet spørsmål, jfr. ovenfor. Som nevnt ble det den 24. mars 77 transportert fordringer til banken på Oppegård kommune for kr. 1940262,74. Frem til konkursen ble ytterligere fordringer overdratt slik at transporterte fordringer tilsammen beløp seg til kr. 3068831,37. Det er etter rettens skjønn åpenbart at banken ikke har opptrådt illojalt overfor firmaets øvrige kreditorer ved å medvirke til disse transportene. Banken har heller ikke ved transportene medvirket til en forfordeling blant selskapets øvrige kreditorer. Som begrunnelse for dette syn tar retten utgangspunkt i det forhold at firmaet var forpliktet i henhold til avtalen fra høsten 1976 til å transportere fordringer på Oppegård kommune til banken. En slik transport er jo forutsetningen for at banken skulle forskuttere byggearbeidet i Oppegård. Retten ser saken også slik at det her er tale om en gjensidig bebyrdet avtale; banken skulle forskuttere byggearbeidet, men til gjengjeld skulle fordringene overdras banken. Firmaet kunne ikke komme bort fra denne forpliktelsen. Firmaet var forpliktet til å oppfylle sin del av avtalen. Etter rettens skjønn har banken utvist en meget stor grad av hjelpsomhet overfor en ellers vanskeligstilt bedrift. Dette var prisverdig gjort fra bankens side. Banken tenkte - ved å forskuttere byggearbeidet i Oppegård - at Ruud & Ziener A/S var en levedyktig bedrift og at Follo-distriktet hadde behov for et slikt firma. Banken var - som stedets eneste lokalbank - opptatt av hva som ville tjene stedet. Banken har ikke utøvet noe som helst press på firmaet for at transportene skulle gjennomføres pr. 24. mars 77. Om bankens eventuelle «pågang» forut for transportene foreligger ulike uttalelser. Firmaets daglige leder, Alf R. Ruud, forklarte ikke noe spesielt om dette, men sa at transportene ikke ville ha skjedd om banken ikke har presset på. Dette oppfatter retten imidertid som et resonnement foretatt etterpå, ikke hva som faktisk fant sted. Økonomisjef Per Richard Ruuds uttalelser var nokså uklare på dette punkt. Retten har i allefall ikke funnet bevist at banken utøvet noe spesielt påtrykk overfor firmaet. Banken behøvde jo ikke gjøre det for - som ovenfor nevnt - regnet banken med at fordringene ville komme. Banken har kun kommet med en henstilling - under hånden - om at transportene måtte finne sted. Men dette ikke spesielt forut for 24. mars 77. Saken her kan således på dette punkt langt fra sammenlignes med [[Rt-1970-52]]. I tillegg vil retten understreke at de transporterte fordringene ikke gikk inn på egen konto. Fordringene gikk inn på kassakredittkontoen og var således etter sin karakter gjenstand for utlån på nytt. Selv om banken hadde opprettet egen konto hvor de transporterte fordringene skulle gå inn, kunne dette ikke sette saken i noen annen stilling. Men all den tid banken har gjort som den faktisk gjorde, vises at banken opptrådte langt fra illojalt overfor selskapet og/eller dets øvrige kreditorer. Etter rettens skjønn kan det således ikke bebreides banken som uaktsomt eller kritikkverdig at den tok i mot de tran- sporterte krav. Retten vil spesielt understreke i denne forbindelse at de transporterte krav sto til enhver tid i forhold til bankens økning av kassakreditten. Banken fikk med andre ord overdratt fordringer i samme takt som firmaet trakk på kassakreditten. Det er således - som saksøkte fremhevet - bankens egen kredittytelse som i realiteten muliggjorde fordringene på Oppegård kommune. Hadde banken ikke gått med på forskutteringen eller hadde den plutselig stanset forskutteringen, ville det - på bakgrunn av de store uttellingene Oppegårdsprosjektet medførte for firmaet - straks blitt stans med byggingen av verksted og lagerbygg for Oppegård kommune. Fordringene på Oppegård kommune har således etter rettens skjønn reelt sett vært bankens eiendom hele tiden. Hva som ytterligere forsterker at banken ikke har opptrådt illojalt overfor selskapets øvrige kreditorer, er at det er banken som eneste kreditor som har økt sitt engasjement i perioden 31. desember 76-31. mars 77. I løpet av denne perioden økte kassakreditten fra 3,076 mill. kroner til 6,336 mill. kroner. Alle andre kreditorer bedret sin økonomiske stilling i samme periode overfor selskapet. Og grunnen til at de øvrige kreditorer - herunder underleverandører til Oppegårdsprosjektet - reduserte sine tilgodehavender, skyldes at nedbetalingen har skjedd bl.a. ved hjelp av kassakreditten som økte. Retten kan heller ikke se at disposisjonen har ført til tap for selskapets øvrige kreditorer. Det er jo nettopp de øvrige kreditorene som har bedret sin stilling økonomisk i løpet av de første fem måneder av 1977. Hadde banken ikke forskuttert Oppegårdprosjektet, forutsetningen for dette var transportene, ville selskapet trolig lidt store tap. Det heter i selskapets protokoll av 15. desember 76 bl.a.: «. . . den tillit banken har vist oss. Hvis vi ikke hadde hatt banken bak oss under denne vanskelige tiden, ville R & Z vært helt ute ... Jeg tenker på Oppegård kommune, som ville ha kunnet skodd seg på dette.Vi vet jo at de har prøvd det.» Trolig ville selskapet gått konkurs på et langt tidligere tidspunkt om ikke banken hadde forskuttert byggearbeidet i Oppegård. Og i så fall ville de øvrige kreditorene lidt større tap enn det de lider når konkursen kom i august 1977, jfr. ovenfor. Boet gjorde spesielt gjeldende at transportene var betaling med inkongruente betalingsmidler hvilket gjorde transportene omstøtelig, jfr. [[Rt-1970-52]] flg. Retten har kommet til at det her under ingen omstendigheter kan sies å foreligge betaling med usedvanlige betalingsmidler og viser til drøftelsen nedenfor under konkursloven §44, første ledd, bokstav a. Videre gjorde boet også gjeldende at banken hadde innsikt i regnskap og burde ha bedt seg forelagt regnskapene fra selskapet før transportene ble gjennomført. For i så fall ville banken ha sett at selskapet var insolvent. Retten er ikke enig i dette syn. Banken antok at selskapet var solvent. Dessuten hadde banken etter rettens skjønn slik situasjonen var ingen spesiell foranledigelse til å få se regnskapet og analysere dette. Transportene var en oppfyllelse av forpliktelse selskapet hadde påtatt seg. Subsidiært anførte boet at banken iallefall ikke var i god tro med hensyn til selskapets solvens for transporter som fant sted etter limiteringen av kassakreditten i brev av 6. juni 77. Retten har ovenfor kommet til at banken pr. 6. juni 77 ikke visste om hvorvidt firmaet var insolvent på det tidspunkt. Retten har ikke funnet grunn til å ta standpunkt til om hvorvidt banken pr. denne dato burde ha visst om firmaet var insolvent. Dette av bl.a. to grunner: Retten har for det første ikke konstatert det eksakte tidspunkt for i perioden 24. mars -18. august 77 som insolvensen inntrådte. For det andre kan omstøtelse ikke finne sted selv om banken på dette tidspunkt burde ha kjent til selskapets eventuelle insolvens da. For etter rettens skjønn ville heller ikke transportene i et slikt tilfelle anses som illojale overfor de øvrige kreditorene. Retten kan her bare vise til drøftelsene ovenfor om de nærmere forutsetningene for transportene. Som en konklusjon har retten blitt stående ved at det ikke foreligger grunnlag for omstøtelse på subjektivt grunnlag etter reglene om Actio Pauliana for noen del av de transporterte fordringene på tilsammen kr. 3068831,37. Boet anførte tre alternative (A, B og C) grunnlag for omstøtelse på objektivt grunnlag: A) Har konkursdebitor i løpet av de siste tre måneder før konkurs blir begjært, gitt pant til sikkerhet for eldre gjeld, kan panteretten ikke gjøres gjeldende mot boet, jfr. konkursloven §45 første ledd. Har det - som i den foreliggende sak - vært akkordforhandlinger forut for konkursen - regnes fristen fra det tidspunktet begjæringen om akkord kom inn til retten, jfr. konkursloven §47. I den kritiske tre måneders perioden som det her dreier seg om, ble det overdratt fordringer for tilsammen kr. 1109850,31. Det er ikke helt klart avgjort ved noen Høyesteretts dom om konkursloven §45 første ledd rammer en slik overdragelse av fordringer (sikringscesjon) som det her er tale om. Reelle hensyn taler for omstøtelse. Som ved vanlig pantsettelse innebærer sikringscesjonen sikkerhet av tidligere gitt kreditt samtidig som debitor gir fra seg midler, tilføres han ikke ny kapital. Det tilfelle som er oppe i denne sak, er imidlertid ikke helt rent. Cesjonen var forutsetning for økningen av kassekreditten. For det andre så er oppfatningen i norsk rett at konkursloven §45 første ledd ikke rammer transporter av denne karakter. Synspunktene er at enten innebærer cesjonen en pantsettelse og således helt uten rettsvern eller en «sann eiendomsoverdragelse» og dermed falle utenfor bestemmelsen. Retten viser her til Brækhus, Konkursrett, side 104-105, og Brækhus, Nordisk Gjenklang, 353-354. Dommen i [[Rt-1963-893]] hvor det heter at sikringscesjonen er en irregulær pantsettelse, tar ikke sikte på dette spørsmålet, jfr. Brækhus, Nordisk Gjenklang, side 354 note 27. Konklusjonen bli således at konkursloven §45 første ledd ikke kan anvendes som hjemmel for omstøtelse. B) Retten kan heller ikke se at konkursloven §44 første ledd bokstav a) om betaling av uforfalt gjeld her kan anvendes. For det første kan transportene ikke anses som noen betaling av gjeld, men kun en kanalisering av utestående fordringer gjennom kassakredittkontoen. For det andre kan det ikke sies at kassakreditten er uforfalt gjeld. Kassakredittkontoen er en arbeidskonto hvor såvel midler går inn som ut. C) Endelig kan bestemmelsen om betaling med usedvanlig betalingsmiddel, konkursloven §44 første ledd, ikke gis anvendelse. Saken her adskiller seg vesentlig fra [[Rt-1970-52]] hvor en en-bloc transport av fordringer, fordringer helt ned til kr. 88,-, ble ansett som usedvanlige betalingsmidler. Her er det kun fordringene på Oppegård kommune som overdras. Det som er utslagsgivende for rettens syn, er at mellom disse parter kan en slik transport av utestående fordringer ikke anses som usedvanlig betalingsmiddel. Det er vanlig i entrepriseforhold å benytte utestående fordringer som sikkerhet for å skaffe seg likvide midler. Retten vil spesielt vise til - og hva som ble fremhevet av banken - Rådsegn 8, Om Pant, 105, hvor det bl.a. heter: «Avtale om overføring av krav spelar i heile stor rolle i mange og ulike rettshøve. Diskontering av avbetalingskontrakter er eit velkjent døme. I byggebransjen er det likeins vanleg at materialleverandørar tryggjar seg med overføring av krav på byggherren, eller på den banken som yter byggjelån. Ovanfor er nemnt at bankar som yter kreditt mot forlagspant, jamnast tingar seg rett til å få overført krav på avhendingsvederlag etter kvart. Utvalet meiner det ville vera urett å sjå alle desse avtalene som freistnader på å sko seg på kostnad av andre kreditorar; oftast er det tale om tryggjingsåtgjerder som er turvande om det i det heile skal kunna ytast kreditt. Dette gjeld særlig når det er tale om driftslån frå bank.» Som ytterligere argument anføres forutsetningen for transportene som er behandlet ovenfor. Noen av de objektive omstøtelsesregler kan således heller ikke anføres for omstøtelse. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Frithjof Gripne, Sverre Bjørnsen og ekstraordinær lagdommer John Qvale): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Det rettslige grunnlag som prinsipalt er påberopt for å kreve kjent ugyldig alle transporterklæringer på fakturaer fra Ruud & Ziener A/S til Kråkstad og Ski Sparebank etter 23. mars 1977, er reglene om omstøtelse på subjektivt grunnlag - Actio Pauliana. Ved siden av de objektive omstøtelsesregler i konkursloven, er det etter gjeldende rett hjemmel for omstøtelse av disposisjoner hvor den annen part ikke har vært i god tro. Etter disse regler er det tre grupper av disposisjoner som kan rammes: disposisjoner som begunstiger en av fordringshaverne på de øvriges bekostning, disposisjoner som fører til at konkursdebitors eiendeler unndras bomassen og disposisjoner hvorved konkursdebitors gjeld økes til skade for fordringshaverne. Foruten disse objektive vilkår oppstilles også to generelle betingelser for at omstøtelse kan finne sted: skyldneren må være eller bli insolvent ved disposisjonen, og den må ha skjedd på en utilbørlig måte. Lagmannsretten er kommet til at Ruud & Ziener A/S verken var eller ble insolvent ved at selskapets fakturaer vedrørende byggearbeidet for Oppegård kommune fra 24. mars 1977 ble transportert til Kråkstad og Ski Sparebank. Lagmannsretten har heller ikke funnet at banken ved å la seg tiltransportere fakturaene unndro aktiva fra de øvrige kreditorer på en måte som kan karakteriseres som utilbørlig eller illojal. Kråkstad og Ski Sparebank var ut over sommeren og høsten 1976 klar over at Ruud & Ziener A/S var i økonomiske vanskeligheter. Selskapet hadde påtatt seg flere betydelige entrepriser i Follo-distriktet, men hadde ikke tilstrekkelig egenkapital eller langsiktig finansiering for å kunne fullføre så store oppdrag uten bistand. Banken var også kjent med grunnene for at Oppegård kommune hadde stoppet utbetalingene. Til tross for dette fant banken etter å ha vurdert hele situasjonen fortsatt å ville støtte opp om selskapet. Den mente at Ruud & Ziener A/S ved en betydelig økning av kassakreditten ville oppnå en tilfredsstillende likviditet og bli i stand til bl.a. å fullføre prosjektet for Oppegård kommune i løpet av våren 1977, slik at kassakredittgjelden igjen kunne reduseres til et rimelig nivå. Banken la vekt på at selskapet var faglig sett godt ansett og at det var knyttet betydelige lokale økonomiske og sosiale interesser til at bedriften fortsatt kunne være levedyktig. Etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at de forhandlinger som fant sted mellom banken og selskapets styre høsten 1976 munnet ut i et løfte fra bankens side om å stille tilstrekkelig kassakreditt til disposisjon, slik at Oppegårdsprosjektet kunne fullføres etter planen mot at selskapet på sin side i tillegg til allerede stillede sikkerheter, skulle transportere til banken alle fordringer på Oppegård kommune. Selskapets revisor fikk i oppdrag å utforme ordlyden i en slik transportpåtegning på fakturaene. Banken viste i brev til selskapet av 27. september 1976 til de samtaler som hadde funnet sted og til revisors forslag til tekst. Selskapet reagerte ikke på dette og må antas å ha akseptert ordningen med transportpåtegninger og den form de skulle ha. At det tok atskillig tid før ordningen faktisk ble satt ut i livet, kan ikke være av avgjørende betydning. Det er ikke opplyst for lagmannsretten at det i ukene før 24. mars 1977 forelå en vesentlig forverring av selskapets økonomi og at banken kjente til det. På det tidspunkt forelå ingen tinglyste utleggs- eller utpantingsforretninger. Så sent som 1. februar 1977 hadde bankens styre drøftet engasjementet med Ruud & Ziener A/S og kommet til at banken burde forskuttere Oppegårdprosjektet også for de gjenstående arbeider på ca kr. 1400000. Det er ikke grunnlag for å hevde at banken i tiden før 24. mars 1977 gikk hardt på for å få ordningen med transport av fordringer satt ut i livet. Lagmannsretten kan ikke se at gjennomføringen av ordningen med transportpåtegninger førte til at Ruud & Ziener A/S ble insolvent. Riktignok ble de beløp banken mottok som følge av transportpåtegningene satt inn på en interimskonto i banken. Men det er ikke bestridt at beløpene etter hvert ble overført til selskapets kassakredittkonto i banken. På den måten ble de innbetalte beløp på ny stillet til selskapets disposisjon og benyttet i selskapets fortsatte drift. At banken tok en betydelig risiko ved å yte en så utstrakt kassakreditt, må være klart. Men lagmannsretten kan ikke se at kredittytelsene var til skade for de øvrige kreditorer. Bankens engasjement gjorde det riktignok mulig for selskapet å fortsette som før. Kreditormassen ble dels en annen ved konkursåpningen av denne grunn. Men kreditorgruppen som sådan kan ikke sees å være stillet dårligere ved konkursåpningen som følge av den kanalisering av innbetalingene som banken sikret seg gjennom transportpåtegningene på fakturaene. Banken hadde på et tidlig tidspunkt skaffet seg sikkerhet i fordringene vedrørende Oppegårdprosjektet. Men dette skjedde som en forutsetning for å stille ytterligere driftskapital til selskapets disposisjon og ikke for å sikre banken en bedre stilling enn de øvrige kreditorer i konkurs. Lagmannsretten kan etter det anførte ikke se at banken har handlet illojalt overfor de øvrige kreditorer eller at disposisjonene kan sies å være utilbørlige. Vilkårene for å kreve omstøtelse på subjektivt grunnlag etter reglene om Actio Pauliana er derfor ikke til stede. Vilkårene for å omstøte transportene etter 24. mars 1977 etter konkursloven §44a antas heller ikke å være oppfylt. Det er neppe usedvanlig i byggebransjen at det skjer overføring av krav i forbindelse med kredittgivning. I byggevirksomheten kan transport av fordringer som sikkerhet ofte være en forutsetning for å oppnå driftslån. Det henvises i denne forbindelse til en uttalelse i Rådsegn 8 om pant, Sivillovbokutvalet 1970 105 annen spalte der det heter: «Utvalet meiner det ville vera urett å sjå alle desse avtalene som freistnader på å sko seg på kostnad av andre kreditorar; oftast er det tale om tryggjingsåtgjerder som er turvande om det i det heile skal kunna ytast kreditt. Dette gjeld særleg når det er tale om driftslån frå bank.» Fra konkursboets side er det anført at et betalingsmiddel er usedvanlig hvis oppgjørsformen ikke tidligere har vært brukt mellom partene. Lagmannsretten ser det imidertid slik at det er hva som er vanlig akseptert innen den enkelte bransje som normalt er avgjørende for hva som kan karakteriseres som usedvanlig i konkursloven forstand. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
