Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Schweigaard Selmer: A og B giftet seg i 1947 og fikk tre barn født i 1949, 1953 og 1958. Forut for ekteskapet hadde de opprettet ektepakt om fullstendig særeie. Ektefellene levet atskilt fra 1974. De ble separert ved fylkesmannens bevilling av 10. februar 1976 og fikk skilsmisse 18. februar 1982. Etter separasjonen oppstod det uenighet mellom dem om deres økonomiske mellomværende. Ved stevninger henholdsvis av 19. og 25. januar 1979 gikk partene til søksmål mot hverandre. B påstod at A ikke lenger hadde krav på bidrag, at hun skulle betale vederlag for sin bruksrett til den tidligere felles bolig på X og at bruksretten skulle opphøre fra et nærmere fastsatt tidspunkt. A påstod på sin side at hun var eier av eller iallfall medeier i boligen på X og at hun var medeier i feriestedet på Y. Videre krevet hun vederlag etter §25 annet ledd i lov om ektefellers formuesforhold. Ved Oslo byrett ble begge saker forent til felles behandling. Den 12. juni 1980 avsa byretten dom med slik domsslutning: «1. B dømmes til å betale underholdsbidrag til A med kr. 3500,- - tretusenfemhundre - kroner pr. måned. Bidraget forfaller til betaling den første i hver måned, første gang 1. juli 1980. 2. A dømmes til å betale vederlag for bruk av huset i X med 4500,- - firetusenfemhundre - kroner pr. måned fra 1. juli 1980. Hun frifinnes for øvrig for krav på vederlag for bruk av huset. 3. A s bruksrett til partenes tidligere felles bolig i X opphører 15. januar 1981. A tilpliktes å fravike huset fra denne dato. 4. A kjennes å være medeier i eiendommen gnr. - - -, bnr. - - - og - - - i Y med en ideell halvdel. 5. Bebyggelsen på X, Oslo, tilhører B som hans særeie. 6. A tilkjennes hos B som vederlag etter lov om ektefellers formuesforhold §25, annet ledd 200000,- - tohundretusen - kroner. 7. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.» B påanket dommen, og A motanket. Eidsivating lagmannsrett avsa 19. juni 1981 dom med denne domsslutning: «1. Byrettens dom, slutningens pkt 1, stadfestes. 2. A og B eier henholdsvis 4/10 og 6/10 av eiendommen X i Oslo. 3. B er eneeier av eiendommen gnr. - - -, bnr. - - - og - - - i Y. 4. A tilkjennes vederlag etter lov om ektefellers formuesforhold §25, annet ledd med 100000,- - etthundretusen kroner. 5. A betaler fra 1. juli 1980 til B i leie pr måned for bruken av X 3000 - tretusen - kroner. 6. A s nåværende bruk av eiendommen i X i Oslo opphører fra 15. oktober 1981. 7. Saksomkostninger pålegges ikke noen av partene, hverken for byrett eller lagmannsrett.» A har påanket dommen til Høyesterett, bortsett fra domsslutningens punkt 1. Om det nærmere saksforhold og partenes tidligere anførsler viser jeg til lagmannsrettens dom. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett 26.-28. januar 1982. Partene og 7 vitner avgav forklaring. 6 vitner er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten. Begge parter har imidlertid fremholdt at lagmannsretten i strid med partenes påstander har gjort A og B til sameiere i tomten i X. Begge parter har i det vesentlige, men mer utdypet, gjort gjeldende samme anførsler som for lagmannsretten. I det etterfølgende kommer jeg i noen grad tilbake til anførslene. A har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens domsslutning punkt 2 oppheves, og tomten vedrørende gnr. - - -, bnr. - - -, X, Oslo er særeie for A. 2. A kjennes å være medeier i bebyggelsen på gnr. - - -. X, Oslo med en ideell andel hvis størrelse fastsettes av retten. 3. A kjennes å være medeier i eiendommen - - -, gnr. - - -, bnr. - - - og - - - i Y med en ideell andel hvis størrelse fastsettes av retten. 4. B betaler til A vederlag etter lov om ektefellers formuesforhold §25, annet ledd etter rettens skjønn og med 10% rente fra 1. juli 1980 til 30. november 1980 og med 15% rente fra 1. des. 1980 til betaling skjer. 5. Det vederlag A skal betale for bruken av bebyggelsen på X fastsettes etter rettens skjønn. 6. A har fortsatt bruksrett til bebyggelsen i X. 7. A tilkjennes sakens omkostninger for alle retter.» B har nedlagt denne påstand: «1. Lagmannsrettens dom punkt 2 oppheves og A kjennes å være eneeier av tomten, gnr. - - -, bnr. - - -, X. Oslo 3, og B kjennes å være eneeier av bebyggelsen på denne eiendom. 2. Lagmannsrettens punkt 3 stadfestes. 3. Hvorvidt og i hvilken utstrekning A skal tilkjennes vederlagskrav etter ektefelleloven §25, annet ledd, fastsettes ved rettens skjønn. 4. Det vederlag A skal betale for bruk av bebyggelsen på X fastsettes ved rettens skjønn, løpende fra 1. juli 1980, begrenset oppad til kr. 4720,- pr. måned. 5. A s bruksrett til bebyggelsen på X opphører fra 1. februar 1983. 6. A dømmes til å betale sakens omkostninger for alle retter.» Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. Jeg nevner først at det er enighet mellom partene om at tomten i X er A s særeie. Tvisten mellom partene gjelder alene eiendomsretten til bebyggelsen på tomten. Begge parter har - som allerede nevnt - fremholdt at lagmannsretten har gått utenfor partenes påstander når den har gitt dom for at partene er sameiere i tomt med bebyggelse. De har derfor påstått lagmannsrettens dom opphevet for dette punkts vedkommende, og har samtidig for Høyesterett nedlagt påstand om at A er eneeier av tomten. Partenes påstander om eneeiendomsrett for fru A til tomten må tas til følge. Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til noen formell opphevelse av nevnte del av lagmannsrettens dom. For Høyesterett blir det etter dette å legge til grunn at for så vidt angår X, er det bare eiendomsretten til bebyggelsen som det tvistes om. Utgangspunktet for avgjørelsen av nærværende sak er at det bestod fullstendig særeie mellom ektefellene, jfr. ektepakten hvor det var bestemt at «alt hver av oss eier eller senere måtte erhverve, . . . skal være vedkommendes særeie». I tilknytning til dette viser jeg til [[Rt-1980-1403]], særlig side 1410, hvor det er uttalt at det i særeieforhold skal mer til for å fastslå sameie enn i felleseieforhold. Eiendomsretten til bebyggelsen på X X ble bebygget i 1969-70. Huset er av høy standard og har en boligflate på 340 m2. De direkte byggeomkostningene utgjorde kr. 680000. I tillegg utførte B en meget betydelig egeninnsats som han i egenskap av arkitekt hadde særlige forutsetninger for. Bygget ble i sin helhet finansiert av B ved kontanter og lån. Lånene var ytet med kr. 300000 fra B s arkitektfirma og kr. 200000 fra hans forsikringsforbindelse. B var alene ansvarlig for dem, og betalte renter og avdrag. Lånene var pantesikret i X. Til dette krevdes samtykke av fru A fordi tomten var hennes særeie. Familien hadde sin felles bolig i X. Fru A hevder at hun ved å stille tomten til disposisjon for byggingen, ved å samtykke i pantsettelsen, men først og fremst gjennom sitt arbeide i hjemmet, har bidratt til anskaffelsen på slik måte at hun må anses å være medeier i huset. Hun har særlig fremholdt at gjennom den arbeidsdeling som ektefellene praktiserte, fikk B frigjort arbeidskraft som både gjorde det mulig for ham å legge seg opp betydelige midler og gav ham tid til å arbeide på huset. Jeg er som byretten kommet til at B er eneeier av bebyggelsen i X. Oppføringen av huset har helt ut sitt grunnlag i Bs innsats, som har vært betydelig, så vel økonomisk som arbeidsmessig. Jeg kan ikke se at fru A s husmorarbeid har hatt noen betydning for oppføringen. Denne sak atskiller seg for så vidt fra de tidligere saker hvor Høyesterett har lagt til grunn at en hjemmeværende ektefelles innsats kan gi grunnlag for et sameie. Heller ikke kan det gi fru A noen medeiendomsrett i huset at hun stillet sin særeietomt til disposisjon for byggingen og som pantesikkerhet for lånene. Tomten er fortsatt hennes særeie, og pantstillelsen betydde neppe noen økonomisk risiko for henne, hensett til husets verdi. Vederlaget for bruksretten til bebyggelsen på X Det er enighet mellom partene om at A fra 1. juli 1980 skal betale leie for sin bruk av bebyggelsen på X, og at det ved leiefastsettelsen skal ses bort fra den verdi som tomten representerer. Men det er uenighet om størrelsen av vederlaget. Jeg nevner først at vederlaget for bruksretten må settes til et beløp som svarer til vanlig leie for huset, jfr. [[Rt-1977-1143]], særlig side 1147. Det dreier seg her om en meget stor enebolig av høy standard. Boligen er B s eneeie. Jeg bemerker at lagmannsrettens leiefastsettelse for så vidt var basert på et annet grunnlag. Jeg finner - som byretten - at vederlaget passende kan settes til kr. 4500 pr. måned. For de leiebeløp som allerede er påløpt, fastsettes vanlig oppfyllelsesfrist. Kravet om opphør av bruksretten B har krevet at fru A s bruksrett til bebyggelsen på X skal opphøre fra 1. februar 1983. Huset er - som allerede nevnt - meget stort med en boligflate på 340 m2. Fru A bor der alene i den forstand at alle øvrige familiemedlemmer er flyttet ut. Det er opplyst at fru A har leiet ut en rekke værelser til hybler. Hun har fremholdt at hun bør gis adgang til fortsatt å bo i huset og strøket som hun er sterkt knyttet til. Det dreier seg her om bruksrett til bolig som tilhører den annens særeie. Etter ekteskapsloven §55a, jfr. §54 annet ledd annet punktum, kreves for bruksrett i slikt tilfelle at «sterke grunner taler for det», og at huset «skjønnes nødvendig» til bolig for vedkommende ektefelle. Selv om jeg kan forstå at det kan føles vanskelig for fru A å flytte, finner jeg det klart at hun ikke kan gis medhold i sin påstand om fortsatt bruksrett. Jeg nevner for øvrig i denne forbindelse - selv om jeg ikke legger vekt på det ved avgjørelsen - at tomten i X er på bortimot 3 mål, og det er opplyst at fru A for så vidt vil ha mulighet for å bygge eget hus på en utskilt del. Jeg er etter dette enig med byretten og lagmannsretten i at fru As bruksrett til huset må opphøre. Tidspunktet for opphøret settes til 1. april 1983, slik at hun får vel et halvår til å ordne flyttingen. Eiendomsretten til feriestedet på Y A har krevet å være medeier i feriestedet på Y. Eiendommen, som ligger til sjøen, ble kjøpt og bebygget i begynnelsen av 1960-årene. Det er opplyst at tomten - det dreier seg om to bruksnumre kjøpt suksessivt - og bebyggelsen den gang kom på kr. 150000. Etter det som er opplyst finner jeg å måtte legge til grunn at fru A av sine særeiemidler har bidratt til ervervet - direkte eller indirekte - med kr. 15000. I motsetning til lagmannsretten finner jeg ikke holdepunkter for å anta at disse kr. 15000 var lån til B som han senere har betalt tilbake ved å dekke hennes skatter. Jeg finner at feriestedet på Y er B s eneeie. Han har finansiert stedet av sine særeiemidler, men har også hatt til disposisjon fru A s kr. 15000. Det er noe uklart når beløpet ble utbetalt og hvordan det ble brukt. Nødvendig for finansieringen var ikke de kr. 15000. Fru A har ikke ytet noen innsats av betydning for etableringen av feriestedet. Den omstendighet at B også hadde det nevnte beløp til disposisjon, kan under de foreliggende omstendigheter heller ikke gi henne noen medeiendomsrett. En annen sak er at de kr. 15000 er av betydning ved vurderingen av vederlagskravets størrelse. Dette kommer jeg tilbake til. Vederlagskravet etter ektefelleloven §25 annet ledd Fru A har krevet et vederlag etter ektefelleloven §25 annet ledd. Lagmannsretten har tilkjent henne slikt vederlag med kr. 100000. Dette er ikke påanket av B. Han har for Høyesterett erkjent at vilkårene for dette vederlagskrav er til stede dersom Høyesterett kommer til samme resultat som lagmannsretten hva angår den økonomiske fordeling mellom partene. For øvrig har han fremholdt at vederlaget må ses i sammenheng med fru A s eventuelle medeiendomsrett i bolighuset og feriestedet. Han har i den forbindelse gitt uttrykk for at vederlaget bør forhøyes dersom hans eierandeler økes ved Høyesteretts dom. På bakgrunn av at jeg - i motsetning til lagmannsretten - er kommet til at B er eneeier også av huset på X, må jeg etter dette legge til grunn at det er hans forutsetning at vederlaget til fru A skal settes høyere enn de kr. 100000 som lagmannsretten fastsatte. Ved fastsettelsen av vederlaget legger jeg vekt på at det var en tomt med vidt utsyn i ettertraktet strøk i Oslo som fru A stillet til disposisjon for husbyggingen. Med den reelle sammenknytning som det er mellom hus og tomten det ligger på, antar jeg at beliggenheten må være av vesentlig betydning også for verdien av selve huset og for så vidt kommer B s særeie til gode. Jeg ser videre hen til at fru A samtykket i at også hennes særeietomt ble stilt som sikkerhet for de lån B tok opp i forbindelse med byggingen av huset på X. Selv om pantstillelsen neppe betydde noen økonomisk risiko for fru A, så må jeg gå ut fra at det for B var praktisk nødvendig at han fikk anledning til å pantsette huset sammen med tomten. Jeg legger også vekt på at fru A bidrog med kr. 15000 til etableringen av feriestedet på Y. Beløpet utgjorde 10% av eiendommens kostende den gang, som var kr. 150000. I 1976 ble verdien av eiendomsmegler vurdert til kr. 400000. Med den prisstigning som det i de senere år har vært på etablerte feriesteder ved sjøen, må verdien antas å ha steget vesentlig. Jeg er etter en helhetsvurdering blitt stående ved at det samlede vederlag til fru A skjønnsmessig bør settes til kr. 300000. Jeg finner ikke grunn til å tilkjenne renter av beløpet slik fru A har krevet. Anken har i hovedsak ikke ført frem, men vederlagsbeløpet er hevet. Partene bør selv bære sine saksomkostninger både for Høyesterett og de tidligere retter. Jeg stemmer for denne dom: «1. A er eneeier av tomten, gnr. - - -, bnr. - - -, X, Oslo. 2. B er eneeier av bebyggelsen på gnr. - - - bnr. - - -, X, Oslo. 3. A betaler til B i leie for bruken av bebyggelsen på X 4500 - fire tusen fem hundre - kroner pr. måned fra 1. juli 1980. 4. A s bruksrett til bebyggelsen på X opphører 1. april 1983. 5. B er eneeier av eiendommen gnr. - - -, bnr. - - - og - - - på Y. 6. B betaler til A 300000 - tre hundre tusen - kroner som vederlag etter lov om ektefellers formuesforhold §25 annet ledd. 7. Oppfyllelsesfristen etter punkt 3 og punkt 6 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. 8. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Dommer Sandene: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Skåre, Holmøy og justitiarius Ryssdal: Likeså. Av byrettens dom (byrettsdommer Arne H. Dahl): - - - Partene bodde i en leilighet hos hennes foreldre i - - - veien 109 inntil de flyttet inn i enebolig i X i 1970. Huset ble oppført på en tomt som hun hadde mottatt som arv. Under ekteskapet er videre ervervet to hytteeiendommer, nemlig « - - - » på Hadeland som kjøpt i 1973 og - - - Y anskaffet i 1960. Ektefellene ble separert ved bevilling av 10. februar 1976. I separasjonssøknaden ble de enige om blant annet følgende vilkår for separasjonen: «... B betaler også bidrag til fru A personlig. Bidragenes størrelse vil vi forsøke å bli enige om underhånden, det pågår forhandlinger, og bidragsspørsmålet holdes derfor utenfor separasjonssaken. Skulle vi ikke bli enige avgjøres spørsmålet om bidragene av Fylkesmannen. A skal inntil videre ha bruksretten til boligen i X. Vi forhandler om oppgjør av vårt økonomiske mellomværende, og under dette vil også eiendomsrett og bruksretten til X ble endelig løst. Skulle vi imidlertid ikke ha greid dette innen 1/1.1977, blir under enhver omstendighet A s rett til bruk av eiendommen å ta opp til fornyet vurdering. ...» - - - Retten skal bemerke: Spørsmålet om underholdsbidrag til A - - - Spørsmålet om vederlag for A s bruk av villaen i X fra 1. januar 1979, og om bruksretten er bortfalt. Siden pålegget om å betale bidrag ikke er gitt virkning for den tid som er gått, finner retten heller ikke at A bør etterbetale vederlag for bruk av huset fra 1. januar 1979. Derimot må hun betale regulær leie kr. 4500,- pr. måned i tiden fremover fra 1. juli 1980 inntil hun fraflytter. Som det vil fremgå av bemerkningene nedenfor er retten kommet til at huset på X tilhører B som hans særeie. A bør ha økonomisk mulighet til å skaffe seg annen passende bolig utfra sin formuestilling og inntektsmuligheter. Det må være mulig, om hun fortsatt ønsker å bo i X å skille ut en tomt og bebygge denne med et hus som gir tilfredsstillende bolig for henne. Det er ikke rimelig at hennes boligbehov skal dekkes ved at hun tilkjennes fortsatt bruksrett til en enebolig med et boligareal på 341 m2. Det synes lite praktisk å tilkjenne henne bruksrett til en del av huset. Retten er således kommet til at A s bruk av huset i X må opphøre. Det bør settes en rimelig frist, retten anser 15. januar 1981 som passende, for bruksrettens opphør. Innen denne tid bør A med sine økonomiske muligheter, ha ordnet med passende bolig. Spørsmålet om eiendomsretten til fast eiendom ervervet under ekteskapet og krav etter lov om ektefellers formuesforhold §25 annet ledd. Når det gjelder hytteeiendommen - - - på Y er retten kommet til at partene er sameiere. Eiendommen ble anskaffet ved midler og innsats fra hver av dem. A investerte et kontantbeløp på kr. 15000,- av sine særeiemidler. For øvrig har hennes innsats vært bestemt av at hun i noen utstrekning deltok i ryddingsarbeide, beising, maling o.l. Den vesentlige del av hennes innsats ligger i at hun under oppholdet på Y, mens byggingsarbeidene pågikk, har tatt seg av barna og forestått husholdningen. Denne innsats i den tid som ellers burde ansees som ferietid, er etter rettens oppfatning likeverdig med mannens innsats ved byggearbeide på eiendommen i sin fritid. Retten antar at partenes stilling må vurderes i forhold til eiendommen i dens helhet og legger ikke avgjørende vekt på at den er ervervet ved to forskjellige kjøp. Etter en helhetsvurdering av partenes innsats i form av penger og på annen måte er retten kommet til at sameiet bør fordeles med en ideell halvpart på hver. Hva angår eneboligen i X er retten blitt stående ved at den er Bs særeie. A har ikke bidratt med noe av sitt særeie til finansiering av oppførelsen. Den er i sin helhet foregått ved lånopptak og kontantmidler inntjent ved hans arkitektvirksomhet. Hans egen innsats har - ikke minst ut fra hans faglige kvalifikasjoner - vært betydelige. Det synes å være dekkende å karakterisere oppføringen av huset som i alt vesentlig hans verk. A har etter det opplyste ikke deltatt direkte i form av arbeidsinnsats eller på annen måte. Hun har dog ved sitt daglige arbeide i hjemmet indirekte bidratt ved at B derved har fått øket mulighet til å konsentrere seg om oppføring av huset. Retten er - om enn under noen tvil - kommet til at hennes innsats har vært så betydningsfull at hun derved i vesentlig grad har medvirket til forøkelse av hans særeie. Hun bør derfor tilkjennes et vederlag av Bs særeie, jfr. lov om ektefellers formuesforholds §25, annet ledd. Beløpet må ansettes skjønnsmessig hensett til den antatte verdiøkning og betydningen i så henseende av hennes innsats. Den takst over eiendommen som er fremlagt er fra 1976. Det dreier seg om et meget verdifullt hus som etter standard og beliggenhet i dag representerer en salgsverdi klart over den som taksten fra 1976 indikerer. Vederlaget settes skjønnsmessig til kr. 200000,-. Retten vil ha bemerket at forholdet vedrørende leiligheten i - - - veien 109 ikke kan tillegges vekt ved vurdering av et vederlagskrav. Heller ikke A s innsats i sin alminnelighet som husmor. Det er betydningen av hennes innsats for oppførelsen av huset i X som må være avgjørende. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Bjørnsen, Råmund Stuhaug og ekstraordinær lagdommer Lars L Abbé-Lund): - - - Lagmannsretten er på en del punkter kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker: Hustrubidrag. - - - Eiendomsretten til X i Oslo og til eiendommen - - - på Y. Lagretten er kommet til at ektefellene må anses som sameiere i X, mens eiendommen på Y er mannens særeie. Når det gjelder X er det på det rene at den 2,9 mål store tomten er ytet av hustruen. Pengeutleggene ved byggingen av huset - med total boligflate på ca 340m2 - er i sin helhet dekket av mannen, som har oppgitt omkostningene til kr. 880000,-. I dette beløp har han medregnet kr. 200000,- for egeninnsats under byggingen. Hustruen har reist tvil om det kan ha medgått kr. 880000,- til bygging av huset. Regnskap for byggingen er ikke fremlagt. Selv om tomten i X var et betydelig tilskudd ved byggingen av det felles hjem, synes mannens økonomiske bidrag vesentlig høyere enn hustruens. Når mannen anslår sin egeninnsats ved reisningen av huset til kr. 200000,-, må det imidlertid på den annen side tas hensyn til at mannens mulighet for egeninnsats er et resultat av arbeidsdelingen i ekteskapet. Mens mannen har arbeidet med huset, har hustruen tatt seg av alt når det gjelder hjem og barn. Etter rettspraksis skal husarbeid tillegges vekt ved vurderingen av om en bolig er ervervet i fellesskap eller ikke, jfr. [[Rt-1975-220]]. Arbeid i hjemmet skal også tillegges vekt der det eksisterer fullstendig særeie mellom ektefellene, jfr. [[Rt-1980-1403]]. Det må imidlertid utvises større forsiktighet med å fastslå felles erverv hvor partene formelt har etablert et fullstendig særeie, enn når det eksisterer ekteskapelig felleseie. Den situasjonen som ble etablert ved byggingen av huset i X trekker imidlertid etter rettens vurdering sterkt i retning av å betrakte eiendommen som en felles eiendom. Det dreide seg om et felles hjem for ektefellene og deres barn. Hustruen skaffet tomten og begge parter har ved arbeid hver på sin måte ytet innsats under byggingen. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at eiendommen må betraktes som partenes felles eiendom. Den enkelte ektefelles andel i eiendommen må i utgangspunktet baseres på hva vedkommende har skutt inn i eiendommen. Begge parter har som nevnt hver på sin måte ytet en arbeidsinnsats under byggingen. Hustruens ytelse av tomt må ses i forhold til de pengemidler som er skutt inn av mannen. Mannen har nevnt at tomten kan deles. En parsell vil da i tilfelle til en betydelig pris kunne selges. Selv når dette tar i betraktning, er det rettens oppfatning at mannens andel i eiendommen er noe større enn hustruens. Etter en helhetsvurdering finner retten at hver av partene bør regnes som medeiere for henholdsvis 6/10 og 4/10. Når det gjelder eiendommen på Y finner lagmannsretten bevist at mannens innsats har vært den helt avgjørende. Ved kjøp av tomt ytet hustruen et kontant tilskudd på kr. 15000,- av sine særeiemidler. Beløpet må anses tilbakebetalt ved at mannen har dekket skatter hustruen har fått utlignet på særeieformue og særeieinntekter. Det er ikke bevist at det i større grad enn for mannens vedkommende, kan godskrives hustruen at partene etablerte eiendommen på Y, eller at hustruens tilskudd til kjøp av tomten var en avgjørende forutsetning for at eiendommen ble anskaffet. Forholdet er da at mannen av sine særeiemidler har ytet samtlige kontantmidler til eiendommen. Han har også etter rettens vurdering gjort en betydelig større egeninnsats enn hustruen. Etter bevisførselen synes hustruens innsats på stedet stort sett å ha innskrenket seg til vanlige gjøremål for en husmor når familien ferierer på egen hytte eller eget feriested. Vederlagskravet etter ektefelleloven §25, annet ledd. Mannen har under ekteskapet lagt seg opp en ikke ubetydelig formue på sitt særeie, og har i prinsippet godtatt hustruens påstand om rett til vederlag etter ektefelleloven §25, annet ledd, jfr. motanken, påstandens pkt. 3. Økningen i hustruens særeie under ekteskapet er mer beskjeden. Ved fastsettingen av hustruens andel i X er det lagt vekt på hennes innsats i hjemmet. Retten antar at denne innsatsen i det foreliggende tilfellet også må gi rett til et vederlag etter ektefelleloven §25, annet ledd. Mannen synes i meget stor grad å ha vært fritatt for plikter i hjemmet og har av den grunn desto sterkere kunne ofre seg for sin ervervsvirksomhet. Dette antas i vesentlig grad å ha medvirket til hans formuesopplegg. Retten setter hustruens vederlag skjønnsmessig til kr. 100000,-. Spørsmålet om opphør av hustruens bruksrett til X og spørsmålet om hustruen skal svare vederlag for bruken av huset. Retten har fastslått at hver part eier en del av eiendommen. Hver av partene har rett til å nytte eiendommen svarende til sin part, jfr. sameieloven §3, annet ledd. Dersom partene ikke kommer frem til noen avtale om bruken vil sameieloven §13 om utløsning, etter krav fra mannen, kunne komme til anvendelse. Mannens krav om at hustruens bruk av eiendommen - slik denne bruken skjer idag - må opphøre innen 15. oktober d.å., gir etter rettens vurdering hustruen en rimelig avviklingsperiode, og tas tilfølge. Etter denne dato må hustruens bruk ikke gå ut over hva som tilsvarer hennes eiendomsrett. I praksis antas dette å innebære at hustruen enten må løse ut mannens andel i eiendommen, eller flytte. For sin bruk av eiendommen, må hustruen svare vederlag til mannen i den utstrekning bruken overstiger det som svarer til hennes eierandel. I 1976 ble leien for eiendommen ved takst anslått til kr. 53700,- pr. år. Dette beløp må på grunn av prisstigning idag justeres noe opp. For hustruens bruk av eiendommen utover egen part fastsettes skjønnsmessig en leie på kr. 3000,- pr. måned. Beløpet fastsettes med virkning fra samme dato som byretten har lagt til grunn, dvs. fra 1. juli 1980. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
