Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Holmøy: Saken gjelder en tvist om eiendomsgrenser mellom Hollekve gnr. 54 bnr. 3 og 4 - Øvre Hollekve - og stølssameiene Fosskamben, Hollekvestølen og Stedjekamben under gnr. 19, 54 og 64, alle i Sogndal herred. Det omtvistede areal er opplyst å utgjøre mellom 75 og 80 dekar og ligger mellom bøgarden for Øvre Hollekve og Reipa elv. Eieren av Øvre Hollekve hevder at arealet hører under hans eiendom som eneeie, mens flere av rettighetshaverne i stølssameiene hevder at arealet ligger i sameie mellom gnr. 19 Foss, gnr. 54 Hollekve og gnr. 64 Stedje. Rettighetsforholdet i sameiene innebærer etter deres mening at skogen er utskiftet, men beiteretten og også eiendomsretten til grunnen er felles. Saken ble reist ved at ni av rettighetshaverne i stølssameiene i 1977 krevde grensegang for Indre Sogn jordskifterett. Saksøkt for jordskifteretten var eieren av Øvre Hollekve og seks andre rettighetshavere i stølssameiene. Jordskifterettens orskurd av 9. juni 1978 gikk ut på at arealet tilhørte Øvre Hollekve som eiendom. Orskurden har slik slutning: «Eigedomsgrensa mellom gnr. 54 bnr. 3, Jens Lystrup Hodlekve, på søraustre side og stølssameiga Fosskamben, Hodlekvestølen og Stedjekamben under gnr. 19, 54 og 64, på nordvestre side i Sogndal herad, tek til i bøgarden og går i retning 272 g til merkestein (1) nedsett 1,3 m vest for steingarden, s.r. (same retning) 38,3 m til merkestein (2), s. r. 79,2 m til merkestein (3) på bakketopp, s. r. 29,4 m til merkestein (4) i vestre kant av myr og s. r. omlag 45.-m til og etter Reipelva framover til eit punkt midt i elva utafor den vesle grova som er grense for skogteigen til garden Foss.» Fem av saksøkerne for jordskifteretten - eierne av henholdsvis gnr. 19 bnr. 1, gnr. 19 bnr. 44, gnr. 54 bnr. 1, gnr. 64 bnr. 5 og gnr. 64 bnr. 10 og 34 - påanket orskurden til Gulating lagmannsrett. Ankemotpart var bare eieren av Øvre Hollekve. Lagmannsretten avsa den 2. juli 1980 dom med slik domsslutning: «Jordskifterettens orskurd stadfestes. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Lagmannsrettens dom er påanket til Høyesterett. Partsforholdet for Høyesterett er det samme som for lagmannsretten. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til grunnene for de to retters avgjørelser. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak hvor i alt seks parter og vitner har avgitt forklaring. Samtlige har avgitt forklaring tidligere. Saken står i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten. De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende: Man må i dette tilfelle legge til grunn den såkalte «Vestlandsregel» som innebærer at eiendomsretten til grunnen følger beiteretten. Det avgjørende grunnlag for vurderingen av eiendomsgrensen i denne sak er «Mærkesgangsforretningen» av 1837. Det fremgår av denne forretning at innenfor det beskrevne område er beitet felles med unntak for gården Hollekves hjemmebø og Hyljarvoll. Avgjørende i denne sak blir derfor om tvistearealet omfattes av Hollekves hjemmebø, noe som ikke er tilfellet. Området ligger utenfor bøgarden og er utvilsomt et utmarksområde. De ankende parter er ikke enige i den forståelse av grensebeskrivelsen i forretningen av 1837 som jordskifteretten og lagmannsretten har lagt til grunn. Det kan etter begrepsbruken den gang ikke forutsettes at det ble sondret konsekvent mellom eiendomsgrense og skoggrense. Det er da heller ikke gjort i forretningen. De ankende parters oppfatning av forretningen av 1837 underbygges av et forlik av 1847 og et makeskifte av 1849. Eieren av Hollekve erkjente her at det var ulovlig at hans formann hadde innlagt en del av tvistearealet som hjemmebø. Også et skyldskifte fra 1933, da bnr. 4 ble utskiftet fra bnr. 3, hevdes å være en klar støtte for de ankende parters syn. Det tas avstand fra det syn som ankemotparten under henvisning til dommer i [[Rt-1957-953]] og [[Rt-1959-785]], gjør gjeldende. Skogteigene var i disse saker særskilt skyldsatt. Etter de ankende parters syn kan det ikke, slik lagmannsretten synes å ha gjort, trekkes noen slutning for eiendomsforholdet i tvisteområdet fra det forhold at Øvre Hollekve i 1840 fikk tillagt et tilstøtende areal fra Hyljarvoll med full eiendomsrett. Hyljarvoll var sameie mellom Stedje og Hollekve, og grunnlaget for eiendomsforholdet er her et annet enn i stølssameiene. Lagmannsretten hevdes også å ha lagt for stor vekt på grensebeskrivelsen i utskiftningsforretningen i 1949 for Hyljarvoll. De ankende parter hevder videre at bruken av tvisteområdet svarer til deres oppfatning. Det har vært beitet fra gårdene i stølssameiene i tvisteområdet. At eierne av Øvre Hollekve har tilplantet deler av arealet med skog, kan ikke få noen betydning for eiendomsretten. Det kan heller ikke få noen betydning at eieren av Øvre Hollekve i 1946-47 førte opp et gjerde tvers over tvistefeltet. Han hadde på forhånd iallfall snakket om dette med to av de andre grunneierne i sameiene, «n fra Foss og «n fra Stedje. At grunneierne i 1974 i forbindelse med anlegg av veg til det planlagte alpinsenter gav en fråsegn som etter sin ordlyd forutsatte at Øvre Hollekve eide helt ned til Reipa, er ikke uttrykk for deres oppfatning av rettighetsforholdet. Noen tvist var da ennå ikke oppstått, de hadde ikke selv formulert fråsegna, og overveiet ikke ordlyden så nøye. De ankende parter har nedlagt slik påstand: «1. Området mellom Reipa elv og utgjerdsgarden på Øvste Hollekve er med unntak av skogen sameie for gårdene Stedje, Foss og Hollekve i Sogndal ned til grensen mot Hyljarvoll. 2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsrett og Høyesterett.» Fra ankemotpartens side er i det vesentlige gjort gjeldende: Det kan ikke uten videre tas utgangspunkt i den såkalte «Vestlandsregel» hvoretter eiendomsretten til grunnen følger beiteretten. Rettspraksis vedrørende denne regel er ikke entydig. For øvrig har verken jordskifteretten eller lagmannsretten tatt standpunkt til anvendelsen av denne regel i den foreliggende sak. De har avgjort saken direkte på grunnlag av dokumentene og de stedlige forhold. Ankemotparten er enig i at forretningen fra 1837 er grunnleggende i saken. Her beskrives både skoggrense og eiendomsgrense, og det fremgår at for Øvre og Nedre Hollekve var det eiendomsgrensen, slik den lå innenfor fellesskapet, som ble beskrevet. Tvistefeltet er etter denne beskrivelse en del av Hollekves eiendom. Det var også nødvendig å beskrive eiendomsgrensen da det for Hyljarvoll skulle foretas en utskiftning til eiendom. Grensen mot Hyljarvoll må være en eiendomsgrense, også hvor den avgrenser områder med felles beite. Hjemmebøen, som etter forretningen av 1837 skulle være Hollekves eneeie, kan ikke avgrenses slik at den bare omfatter eiendom innenfor bøgjerdet. Begrepet «hjemmebø» har ingen slik fast betydning, og må her forstås slik at det omfatter den grunn som naturlig ligger innen Hollekves område, også grunnen mellom Reipa og bøgarden. Utskiftningen fra Hyljarvoll i 1840, da også Øvre Hollekve fikk tillagt en del av Hyljarvoll som sin eiendom, er en fortsettelse av forretningen av 1837. Den tillagte teig ligger ved Reipa og grenser til tvistefeltet, og det er da naturlig at også den øvrige grenselinje mot Reipa er en eiendomsgrense. Skulle det her være forskjellige slags grenser - eiendomsgrense og skoggrense - burde dette fremgått av forretningen av 1840. Det vises ellers til at Stedje i forretningen av 1840 forbeholdt seg stølsveg og bufarveg helt til Kammen, altså også over tvistefeltet. Dette var ikke nødvendig hvis tvistefeltet var en del av sameiet. Forlikene av 1847 og 1849 behøver ikke forstås slik at eieren av Øvre Hollekve erkjente at hans formann hadde innlagt et område av felles eiendom. De kan også ses som en erkjennelse av at det var gjort inngrep i beiteretten. Det erkjennes at rettighetshaverne i stølssameiene har beiterett i tvisteområdet, men dette gjelder bare i sammenheng med buføring. Skyldskiftet av 1933 støtter de ankende parters syn hvis man tar utgangspunkt i den oppfatning at ankemotparten har enerett til skogen i tvisteområdet, men at beiteretten er felles. Det som direkte fremgår av dette skyldskifte, er imidlertid at skog og innmark beskrives hver for seg. Når skogteigen ble markert, måtte det være fordi det utskilte bruk, det nye bnr. 4, hadde eiendomsrett til den. Hvis det var stiftet nytt fellesskap, skulle dette vært opplyst, jfr. skylddelingsloven av 1909 §5. Det vises til dommer i [[Rt-1957-953]] og [[Rt-1959-785]]. Ankemotparten påberoper seg for øvrig utskiftningsforretningen for Hyljarvoll i 1949 hvor yttergrensen for skiftefeltet mot Øvre Hollekve er beskrevet helt ned til Reipa. Den samme oppfatning av grensen er forutsatt i den fråsegn som også de ankende parter i denne sak gav i 1974 om løyve til bygging av veg. Ankemotparten hevder videre at den omfattende bruk av tvistefeltet fra hans og tidligere eiers side støtter hans oppfatning. Skogplantingen i området har vært så omfattende at det ikke lenger er noen praktisk mulighet for beite. Også oppsettingen av tverrgjerde i 1946-47 er en vesentlig hindring for beite. For Høyesterett påberopes dog ikke hevd. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.» Jeg er kommet til at anken må tas til følge. Som anført av partene på begge sider er Mærkesgangsforretningen av 1837 et avgjørende utgangspunkt for vurderingen av rettighetsforholdet i det omtvistede areal. Av denne forretning fremgår at innen yttergrensene for det der beskrevne område er skogen utskiftet, mens beite ligger i fellesskap. Jeg er enig med de ankende parter i at eiendomsretten i dette tilfelle må følge beiteretten dersom det ikke er særskilte holdepunkter for noe annet. Når det gjelder rettighetsforholdet til tvistearealet i denne sak, finner jeg det mest naturlig å forstå forretningen slik de ankende parter gjør. Jeg bygger da særlig på følgende forhold: I forretningen er - foruten Hyljarvoll - Hollekves hjemmebø unntatt fra fellesskapet. Tvistearealet som er et utmarksareal utenfor Hollekves bøgjerde, kan ikke ha vært ansett som en del av Hollekves hjemmebø. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg legge til grunn at tvistearealet på den tid forretningen ble holdt, ble brukt som et felles beiteområde, slik det også har vært brukt senere. I motsetning til jordskifteretten og lagmannsretten kan jeg heller ikke se at den grensebeskrivelse som er gitt i forretningen for Hollekve, gir noen avgjørende støtte for det syn at det gjelder en eiendomsgrense. Det er riktignok i forretningen sondret mellom eiendomsrett, rett til beite og rett til skog, men når eierne av Hollekve-gårdene «paaviste deres Eiendoms Mærker», som så er angitt i forretningen, kan dette ikke helt ut forstås som en eiendomsgrense. Formuleringen på dette punkt må ses på bakgrunn av at eiendomsbegrepet på den tid ikke var utviklet slik som i dag; det ble også brukt om begrensede utnyttingsmåter. Det må også anses på det rene at den angitte grense utenfor tvistefeltet, mot Hyljarvoll, ikke helt ut var en eiendomsgrense for Hollekves vedkommende, men delvis en skoggrense. Dette fremgår av at det stykke som ved forretningen ble utskilt fra Hyljarvoll og tillagt Nedre Hollekve, er beskrevet som sammenhengende med gårdens bø bare på den sydlige kant. På bakgrunn av dette og at det bare er Hollekves hjemmebø som i forretningen er unntatt fra fellesskapet, må «Eiendoms Mærker», slik uttrykket her er brukt i forretningen, mest naturlig forstås slik at det omfatter både eiendomsgrense og bruksgrense. Jeg er videre enig med de ankende parter i at denne oppfatning av forretningen av 1837 støttes av forliket i 1847 og makeskiftet i 1849. Videre støttes oppfatningen av skyldskiftet i 1933. Jeg er således ikke enig med ankemotparten i at dette skyldskifte må bygge på en forutsetning om at det utskilte bruk hadde eiendomsrett til grunnen i den fradelte skogteig i tvisteområdet. I motsetning til lagmannsretten finner jeg ikke at eiendomsforholdet til den teig som Øvre Hollekve fikk utlagt fra Hyljarvoll i 1840, kan tillegges noen vekt for eiendomsforholdet i tvistefeltet. At Øvre Hollekve ble eier av den utlagte teig, som utgjorde et relativt lite areal, var en naturlig følge av at Hyljarvoll bare var sameie mellom Hollekve og Stedje. Jeg legger heller ikke noen vesentlig vekt på at det i utskiftningsforretningen for Hyljarvoll i 1949 er angitt at Øvre Hollekve eier helt til Reipa. Det kan ikke forutsettes at eiendomsspørsmålet for Øvre Hollekve ble overveiet i denne forretning. Den grense mot tvisteområdet som det er spørsmål om, utgjør for øvrig bare ca 45 meter. Endelig nevner jeg at bruken av tvistefeltet og de opplysninger som ellers foreligger om oppfatningen av eiendomsforholdet, ikke kan føre til noen annen vurdering av rettighetsforholdene enn den som følger av forretningen av 1837. Det er på det rene at det fra gårdene i sameiet har vært beitet i området. - Det er nå for store deler tilplantet med skog, men dette forhold kan etter min mening ikke tillegges noen vesentlig vekt ved vurderingen. Det gjelder skogplanting i et område hvor retten til skogen tillå Øvre Hollekve. Det er for øvrig opplyst at det er plantet skog også i skogteigene i andre deler av fellesskapet. Oppsettingen av tverrgjerdet i 1946-47 kan heller ikke få noen betydning for vurderingen av rettighetsforholdet. Jeg viser til at eieren av Øvre Hollekve iallfall hadde snakket med et par av de øvrige grunneiere før gjerdet ble satt opp. - Endelig nevner jeg at jeg ikke legger noen vesentlig vekt på den forutsetning om eiendomsforholdet som har fått uttrykk i den før omtalte fråsegn i 1974 om løyve til bygging av veg. Jeg viser til de ankende parters anførsler på dette punkt. Anken har etter dette ført frem. Under denne forutsetning er det ikke reist innvendinger mot utformingen av de ankende parters påstand, som derfor legges til grunn. For så vidt angår spørsmålet om saksomkostninger, vises til at de grunnleggende dokumenter i saken først ble kjent for partene i 1949-50, og at ankemotparten fikk medhold både for jordskifteretten og lagmannsretten. Under disse forhold finner jeg at saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett ikke bør tilkjennes. Jeg stemmer for denne Dom: 1. Området mellom Reipa elv og utgjerdsgarden på Øvre Hollekve gnr. 54 bnr. 3 og 4 er med unntak av skogen sameie for gårdene Stedje, Foss og Hollekve i Sogndal ned til grensen mot Hyljarvoll. 2. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Endresen, Michelsen og justitiarius Ryssdal: Likeså. Av jordskifterettens orskurd (jordskiftedommer Olav Solberg med jordskiftemenn): - - - Jordskifteretten er av den meining at ved avgjerda i denne tvisten må ein legge til grunn eigedoms- og brukstilhøva slik dei er skrivne i «Mærkesgangsforretning» 27.-28. juni 1837 og «Mindeleg Udskiftning» 3. oktober 1840, dok. nr. 6 vedlegg 1 og 2. Dette er dei eldste sikre prov som er lagt fram i saka. Mogleg seinare endringar i eigedomstilhøva grunna rettshandlar må då utgå frå desse. Merkesgangsforretningen i 1837 var grunna på ei semje i forlikskommisjon. Dåverande lensmann Jersin saman med 4 menn var på åstaden, dels for å gå opp og skrive tidlegare fastsette grenser for Hyljarvollen og Kamben og dels for å fastsetje ei bestemt merkeslinje og også å føreta ei minneleg utskifting av ein strekning på og ved Hyljarvollen, som hadde vore sams for gardene Stedje og Hollekve, såvel skog som mark. Jordskifteretten vil visa til at dei i åstadsaka i 1837 tydeleg har skilt mellom skoggrenser, beitegrenser og eigedomsgrenser. Dette syner at dei har hatt klårt for seg skildnaden mellom nyttingsrettane skog og beite og eigedomsretten som omfatar grunnen. Først skriv dei skoggrensa mellom Hyljarvollen og Kamben på nordre side og Ormalseng sin eigedom Kollsete som tilstøytande, «og gjelder det anførte Mærke kun Skoven men Beitningen er fælles for Stedje og Ormalseng saavel på Mærkets nordvestlige som sydostlige Kant». Altså skoggrense i eit sams beiteområde. Vidare skriv dei at Kamben på den vestlige kant vert avgrensa «af Sneefjeldene eller Sneebreen og paa den nordlige kant mod Gunvordal af den saakalte Kongsteig grov, der har sitt udspring under Sneebreen paa Blaafjeldet, fortsætter sit Løb gjennom et Gjel ned til Gaarden Gunvordal og løber udi Dalevandet». Til desse «Mærker» hadde ikkje Johannes Nilsen Gunvordal, «som Eier av Gaarden Gunvordal» noko å merka. Det var som eigar av garden og ikkje berre av skogen at Johannes Gunvordal godtok merke. Med det måtte dei meine eigedomsgrensa mellom Kamben og Gunvordal og det er det den dag i dag. Vidare skriv dei så den austlege grensa for Hyljarvollen, Kamben og garden Hollekve. «Hyljarvold der er sammenhengende med Kammen begrændses paa den østlige kant ved Storelven fra den først om meldte Kongssten og efter elven til A, en saakaldet Løg der hvor Storelven brekker fra Dalevandet, derfra dreier Mærket sig i Vest og i B, en jordfast Steen ved Veien til Vaslie i hvilken Steen blev hugget p, derfra i samme Retning og lige Linie i C, i en jordfast Steen liggende i en Aarerust, i hvilken Steen blev hugget p, derfra i D, Holtestenen. Fra Holtestenen - - -» Vidare er grensa skriven framover fjellet til eit pkt. G, som er skilje mellom Aal prestegard sin skogteig og gardene Fretland og Stavateig sine skogteigar. Merket etter storelva var og er framleis eigedomsgrense mellom eigedomane på kvar side av elva. At dei i 1837 hadde klårt for seg skildnaden mellom eigedomsgrenser og bruksrettsgrenser går tydeleg fram på side 4 i dokumentet. «De ovenfor beskrevne Mærker A, B, C og D udviser Skovmærket eller Grændsen mellom Stedje og Hylleqve paa den ene side nemlig den sydlige og paa den anden og nordlige Rutlien med Vaslies. - - -». Her har dei i første omgang vore uviss om merke var skoggrense, bruksrettsgrense, eller grense, som må vera meint eigedomsgrense. Men les ein vidare i dokumentet finn ein forklaring på dette, «og da Vaslies Oppsiddere renoncerede paa Beitningsret paa den sydlige eller sydostlige Side af de beskrevne Mærker A, B, C og D og tillegger beitningen og Skov paa denne Side kun Gaardene Stedje og Holleqve». Det ser ut for at beiteområdet ikkje har vore heilt greitt. Men då eigarane av Vassli sa frå seg beiterett på den sørlige side av linja vart dette området Stedje og Hollekve sin eigedom og på den nordlige side Vassli sin eigedom. Dermed vart merke ei eigedomsgrense. Den same eigedomsgrensa som er i dag. Denne eigedomsgrensa måtte dei klårleggja i 1837 fordi dei skulle skifta eit område ved og på Hyljarvollen som var ei sameige mellom Stedje og Hollekve. Etter å ha gått opp og skrive yttergrensene vert det helde fram. «Den Strækning der omgrændses av foranbeskrivne Mærker er hvad Beitning angaar felles for Gaarden Foss og Stedje, Hylleqve og Rutlin med Vaslie, samt ogsaa for en Deel Ormelseng, hvis Beitningsret ved Haljervold og Kammen ei strækker sig længere mod Nord end til en lille Elv kaldet Reipen, der løber ud i Storelven nær ved Haljervolds stølshuse, hvorhos bemærkes at selve Gaarden Hylleqves Hjemmebøe, samt en fælles strækning av Skov og mark tilhørende Stedje og Holleqves ogsaa omgrænses af ommeldte Mærker». Her er det sagt greitt frå både om beitetilhøva og eigedomstilhøva. Hollekve sin «Hjemmebøe» som utan tvil var særeige for bruka i Hollekve og Hyljarvollen som var ei sameige mellom Stedje og Hollekve. Vidare skriv dei så garden Foss sin skogteig. «Den i den fælles Beitestrekning værende Skovteig, der tilhører gaarden Foss - - -». Det er framleis klår tale om skogteig, bruksrett, i sams mark. Når retten har drøfta grensetydingane så nøye er det fordi prosessfullmektig Thue hevda at dokumentet skreiv berre skoggrenser. Dette må etter retten si meining vera ei stor misstyding av dokumentet og retten kan på ingen måte godta ei slik tolking. I 1837 skreiv dei både bruksrettsgrenser og eigedomsgrenser og seier klårt frå om nyttingsrettane i høve til desse. Av det som framafor er referert, går det fram at Hollekve sin heimebø låg innafor det området dei arbeidde med i 1837, og dei gjekk opp og skreiv grense for denne garden, dok. nr. 6 vedlegg 1 side 6. «Endelig var tilstades Sjur Throndsen og Ole Iversen Hylleqve og paaviste deres Eiendoms Mærker at være». Prosessfullmektigen hevda at med «Eiendoms Mærker» måtte vera meint skoggrense dersom den skulle ha noko meining. Dersom ikkje det var meininga måtte det vera feil. Jordskifteretten kan ikkje vera samd i ei slik tolking av ordlyden. Retten meinar at det ville vera å snu tinga fullkoment opp ned. Når eigarane i Hollekve påviser grensene for sine eigedomar så er det meint eigedomsgrense. Dette ligg i samanhangen. Og skal grensa ha noko meining må den vera eigedomsgrense. Grensa er skriven frå den «lille Grovs udløb i Reipeelven, - - -» og går etter Reipa til Klovstein derfrå til bøgjerdet og vidare etter dette. Det er vel ingen tvil om at heimebøane var særeige for Hollekve og at bøgarden såleis var eigedomsgrense. Då grensa som saksøkte v/Sverre Lystrup Hodlekve sa, har same nemninga heile vegen må den og ha same tydnad i heile si lengde. Dersom ein skulle legge prosessfullmektigen si tolking til grunn ville Hollekve berre eiga skogen på heimebøen, grunnen vart liggjande til sameiga. Ei slik tolking må etter retten si meining vera heilt utan meining. Vidare måtte dette vera ei eigedomsgrense for Hyljarvollen. Hyljarvollen grensar mot heimebøane til Hollekve. Denne eigedomsgrensa måtte klårleggjast fordi dei skulle skifta på Hyljarvollen som var ei særskilt sameige for Stedje og Hollekve. Ut frå desse vurderingane er jordskifteretten overtydd om at frå den vesle grova sitt utlaup i Reipa og til Vassli var eigedomsgrense. I 1837 føretok dei også eit minneleg jordskifte på og ved Hyljarvollen mellom Stedje og bruka på Hollekve. Nedre Hollekve fekk tillagt ein teig i grensa mot Vassli. Men med eigaren av øvre Hollekve vart det ikkje semje. Først i 1840 vart dette ordna og øvre Hollekve fekk tillagt ein teig frå elvi Reipa oppover til bøgarden, dok. nr. 6 vedlegg 2. Prosessfullmektigen hevda først at det var berre skogen øvre Hollekve fekk tildelt på denne teigen. Dette syner at saksøkjarane har ikkje klårt for seg tydnaden av dei ymse rettshandlane i ei jordskiftesak. Tilhøva vart litt drøfta under synfaringa og i rettsmøte dagen etter trekte prosessfullmektigen attende denne påstanden og godtok at den utlagde teigen i 1840 var til full eigedom. Prosessfullmektigen har vidare synt til forlikskommisjon av 2. november 1847, dok. nr. 6 vedlegg 3, og stilte spørsmålet kvifor det var ulovleg å gjerda inn eit jordstykke dersom det var øvre Hollekve sin eigedom. Sett i ein vidare samanhang meinar retten at eigaren av øvre Hollekve truleg ikkje har gjort noko ulovleg. Etter det som er opplyst i retten kom det ein ny eigar til Hollekve i 1847. Same året stemde «Hr. Proprietair Formann», Erich Andreassen Foss, Ole Iversen Hylleqve og Ole Erichsen Aarestad den nye eigar til kommisjon og kravde at han skulle legge utatt det forgjengaren hans hadde lagt inn av sams mark. Av dette går det fram at eigaren av øvre Hollekve hadde rydda og gjerda inn område fram mot Reipa i samsvar med eigedomstilhøva skrivne i 1837 og 1840. Først når det kom ny eigar har dei gjort sine krav gjeldande. Til kommisjon i 1847 var det berre Ole Aarestad av klagarane som møtte personleg, Lars Th. Søvigen møtte for Formann og dei to andre møtte ikkje. Det vart sett opp forlik der Ole Nilsen Holleqve skulle leggja utatt det forgjengaren hans hadde gjerda inn av sams mark ved fjellstølen til våren 1848 og å flytta bøgjerdet ved kvernhuset attende til det gamle merke til våren 1849, dersom dei ikkje vart samde om noko anna innan denne tid. Ole Nilsen har skrive under m: f: P: Det ser ut for at den nye eigaren i øvre Holleqve ikkje har vorte skremd av dei høge herrar. Han etterkom ikkje semja og heldt på sitt inngjerda stykke ved kvernhuset. Då semja av 1847 ikkje var etterkomen i 1849 går proprietair Forman, men denne gongen åleine, atter til eigaren av øvre Hollekve og no krev han sin lut av det jordstykke som han meiner øvre Hollekve har lagt inn ulovleg av sams beitemark, jordstykket er det same som det vart inngått semje om i 1847. Dei vart no samde om eit makeskifte, dok. nr. 6 vedlegg 4. Som vederlag skulle Forman få eit stykke jord ved Reipa i grensa mot Hyljarvollen. Dette vart ein lut av den teigen øvre Hollekve fekk tillagt ved jordskifte i 1840. Dette dokumentet har Ole Nilsen Hollekve skrive under med eiga hjelp. Men heller ikkje denne gongen ser det ut for at eigaren av øvre Hollekve tek det så svært alvorleg. Han etterkjem heller ikkje dette makeskiftet og under synfaringa no 129 år seinare syner det seg at grensa mellom Hyljarvollen og øvre Hollekve er den same som vart skriven i 1840. Dette meiner jordskifteretten må vera eit grunnleggjande og avgjerande prov for at øvre Hollekve sin eigedom strekker seg ut til Reipa. Eigarane av øvre Hollekve har før 1847 vore av den meining at dei åtte ut til elva Reipa. Det skulle inngjerdinga vera prov for. Den nye eigaren som kom i 1847 må også ha vore sikker i si sak i og med at han har vraka to semjer utan å stå til svars for dette. Eigarane av øvre Hollekve må ha hatt ei fast rettsovertydning i 1840 åri og utover. Under jordskifte på Hyljarvollen, slutta 1951, fekk dei heim fra Statsarkivet dokumenta for mærkesforretningen av 1837 og det minnelege jordskifte på Hyljarvollen 1837 og 1840, dok. nr. 9 og 10. Yttergrensa mot Hollekve er merka i samsvar med desse dokumenta og det er skrive at bnr. 4 i Hollekve er tilstøytande nabo frå bøgarden og til Reipa, dok. nr. 8. Bnr. 4 er utskilt frå øvre Hollekve. Prosessfullmektigen hevda at tilstøytande naboar var lausleg og ikkje teke alvorleg av jordskifterettane. Til dette skal retten merka at det er lite høvisk tale om domstolane. Jordskiftelova krev at jordskifteretten skal klårleggja grensene for skiftefeltet. Jordskifteretten finn ikkje grunn til å underkjenna ein rettshandel i tidlegare jordskifterett på grunnlag av tomme ord. Utskiftinga i 1891, dok. nr. 13, var ei deling av skogteigen til Stedje mellom bruka på same garden. Det var det ein no kallar for ei bruksordning. Nyttingsretten skog vart ordna mellom bruka på Stedje. Difor nytta dei skrivemåten grenser for skog og skogteigar. Såleis er det skrive at grensa mellom Stedje og Hollekve sin skog går etter oppført gjerde frå grensa mot Vassli til Reipelva og derfrå oppetter denne til grensa mot Foss sin skog. Det er openbart at denne grensa ikkje seier noko om eigedomstilhøva til grunnen. Det er heilt på det reine at frå Vassli etter det oppførte gjerde også er eigedomsgrense mellom Hollekve og Hyljarvollen og då kan den vera eigedomsgrense heilt fram til grensa mot Foss sin skogteig. Det er vel eit utal av døme på at ei linje i marka kan vera grense for eigedom, skog, beiteområde og slått m.m. Kva den i ei aktuell sak skal stå for er bunde til det ein spør om. Dokumentet seier ikkje noko om eigedomsgrensene og kan etter retten si meining ikkje nyttast som prov i denne saka. Skyldskifte frå 1933, dok. nr. 6 vedlegg 5, var etter prosessfullmektigen si meining eit klårt prov i saka. I skyldskifte vert bnr. 4 utskilt frå bnr. 3, øvre Hollekve, og det nye bruket får skrive 2 teigar. Ein teig som omfatar dyrka og dyrkbar mark. Denne teigen er merka heilt rundt. Under synfaringa vart det synt til at det var skrive merkjesmur. Denne merkjesmuren er i grensa mot bnr. 2 si innmark og seier såleis ikkje noko om grense mot ei mogleg sameige. På den side er brukt ordlyden etter eit murfar. Det er truleg at skylddelingsmennene har sett nokre grensemerker for mykje. Men når dei skriv skogteigen, som ligg ved sida av, den første, skriv dei berre tre sider. Der er i alle høve ikkje skrive at skogteigen ligg i sams utmark. Noko som er vanleg dersom det er tilfelle. Men dersom det er noko uklårt med skylddelinga i 1933, vert det eit oppgjer mellom bnr. 3 og 4, etter retten si meining. Prosessfullmektigen heldt fram at vitne Karl Hollekve fortalde det ein kunne lesa av gamle dokument. Retten fekk ikkje det intrykket. Vitne hadde høyrt om skifte i 1837 då det ikkje vart semje med eigaren av øvre Hollekve, men dei vart samde i 1840 og øvre Hollekve fekk tillagt ei stripe oppover langs heimebøen. Dette stemmer ikkje med dei faktiske tilhøva. Jordstykket som øvre Hollekve fekk tillagt i 1840 låg frå elvi Reipa oppover til bøgarden. Vitne meinte at han visste godt om tilhøva vedkomande kvernhusa ved Reipefossen og Storelva. Dette var då øvre Hollekve vart utskilt kring 1860. Dette stemmer heller ikkje med fakta. Øvre Hollekve vart eige bruk lenge før den tid. Retten fann vitneprovet så uklart og lite litande at den har ikkje tillagt det noko tydnad. Kåre Hollekve sa i si partsforklaring at han saman med Trygve Hollekve, førre eigaren av bnr. 3, hadde signalisert den gamle murgarden for flyfotografering i 1963-64. Trygve Hollekve er nå borte. Flybileta med forstørelse vart henta til rettslokale. Under synfaringa gjekk ein langs heile dette gamle gjerde, men såg ikkje noko spor etter signalisering i marka. På flybileta eller forstørrelsen kan ein heller ikkje sjå utlagde signal, og sjølv om det gamle gjerde for det meste er godt synleg på bileta er det heller ikkje avlagt på kartet som grense. Av økonomisk kartverk går det fram at øvre Hollekve sin eigedom går til Reipa. Retten finn ikkje å kunne bruka denne partsforklaringa som prov i saka. Prosessfullmektigen heldt og fram kvifor eigaren av øvre Hollekve heldt eit gjerde langs heimebøen på fleire hundre meter når han kunne gjera det med ein liten stubbe. Jordskifteretten er ikkje heilt samd i denne framstillinga. Reipa er ei lita elv og om sumaren er det lite vassføring så den stengjer ikkje for beitedyr. Skulle øvre Hollekve freda innmarka si måtte dei halda gjerde i alle høve for det meste langs elva. Vidare må ein vera klår over at garden Stedje og Foss hadde rett til støls- og buføreveg langs elva. I eldre tid var det mykje krøter på gardane og stølane vart nytta til det ytterste. Dette førde med seg at det var stor ferdsle både med buføring, kløvjing o.a. til og frå stølane. Dersom dei i øvre Hollekve hadde ført opp gjerde langs elvekanten ville innmarka vera utan vern mot denne ferdsla. Det er høgst truleg av praktiske orsaker at garden er sett eit stykke frå elvi. Dei fekk då ein korridor mellom elvi og garden som ferdsla til og frå stølane vart avgrensa til. Det er vel denne stein- og torvgarden eit stykke frå elvi som er orsak til at eigedomstilhøva vart usikre etter som tida gjekk. Retten finn det svært rimeleg når 1. vitne sa at han rekna med at grensa gjekk etter steingarden. Han byrja å ferdast på stølen som liten gut, som vanleg var på den tid, og har sett steingarden i marka alt med han ferdast der. Eigaren av øvre Hollekve må og ha vore uvitande om eigedomstilhøva i 1947. Det er på det reine at han hadde snakka både med Hagelin og Foss då han førde opp gjerde frå Steingarden rett over til Reipa på øvre del av eigedomen. Saksøkte v/Sverre Lystrup Hodlekve stadfesta at dei visste ikkje betre i 1947, men at dei fekk klårlagt eigedomstilhøva då dei fekk heim dokumenta frå arkivet under jordskifte på Hyljarvollen i 1950. Dette ser ut til å samstava med tilhøva. Dei framlagde dokumenta, dok. nr. 9 og 10, er stempla i Statsarkivet i Bergen 15. juni 1949. Jordskifte på Hyljarvollen, slutta 1951, har skrive naboeigedomane i samsvar med desse dokumenta og det har alle rettshavarane frå Stedje godteke, likeeins skal Trygve Hollekve ha sagt at øvre grensa var ordna. Den gjekk frå den vesle grova tvers over til steingarden. Det som mangla var eit punkt i garden. Ut frå desse drøftingane og ei samla vurdering av tilhøva kjem jordskifteretten til at grensene slik dei er skrivne i 1837 og 1840 må leggjast til grunn for avgjerda. Dei vart også nytta i 1950. Det er i slike høve gamle offentlege dokument har sin tydnad. Når tilhøva etter lange tider vert uklåre, får ein henta papira ut av arkivet og klårleggja på nytt. Utan slik bruk har arkiva lite verde. Ut frå dette er jordskifteretten komen til at saksøkte må få fullt medhald i sin påstand. Orskurden er samrøystes. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, lagdommer M. Lund og byfogd Trygve Kiberg): - - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten. Det skriftlige bevismateriale som er fremlagt for lagmannsretten og som i det vesentlige er nevnt foran, er til dels uklart og det kan - som det ofte er tilfelle i denne slags eiendomstvister - gi anledning til motstridende slutninger. Det er støtte for oppfatningene på begge sider i dokumentene, og det følger av sakens natur at det bare er i begrenset utstrekning det kan finnes noen avgjørende støtte for den ene eller den annen rettslige forståelse i de forklaringer som er fremkommet under ankeforhandlingen. De iakttagelser som har kunnet gjøres under befaringen, gir heller ikke grunnlag for sikre slutninger i noen bestemt retning. Lagmannsretten har derfor vært i atskillig tvil om avgjørelsen, men er blitt stående ved å se saken i hovedtrekkene på samme måte som jordskifteretten. Dette gjelder således i synet på merkesgangsforretningen av 1837 og utskiftningen av 1840, som slutter seg til denne. Lagmannsretten er enig i at forretningen av 1837 er det grunnleggende dokument, som må være utgangspunktet for forståelse av rettsforholdene i tvistefeltet, og oppfatter det som ligger i redegjørelsen for eiendoms- og bruksforholdene i dette dokument, i det vesentlige på samme måte som jordskifteretten. I sine avgjørelsesgrunner har jordskifteretten gjennomgått forretningene av 1837 og 1840 så langt de er av betydning for avgjørelsen av den foreliggende sak, og har inngående redegjort for sin forståelse av dem. Lagmannsretten viser til dette og mener i tilslutning til hva jordskifteretten her har fremholdt, at det har de klart beste grunner for seg å oppfatte forretningen av 1837 slik at det er eiendomsgrensen for Hollekve mot fellesskapet som er fastlagt der, og som dermed er sagt å følge Reipa fra utløpet av grova og ned til grensen mot Hyljarvoll. Også etter lagmannsrettens syn bekreftes denne oppfatning av at den tilstøtende teigen ble tillagt Øvre Hollekve som eiendom ved utskiftningen i 1840 - tilsvarende den eiendomsteig Nedre Hollekve var blitt tillagt i 1837. Som lagmannsretten oppfatter det, er det i forretningen av 1837 gjennomgående sondret mellom skogmerker og andre merker på en så vidt klar måte, at det synes å måtte følge av ordbruken i tilknytning til formuleringsteknikken, at det for Hollekve er en virkelig eiendomsgrense som er ment. Dette kan riktignok sies ikke å falle godt sammen med at utgangspunktet for grensen er sagt å være grenseskjellet mellom Hollekve og Foss, dvs. grensen mot Foss som skogeier. Lagmannsretten har ikke funnet å kunne legge noen særlig vekt på dette. Utskiftningen på Hyljarvoll i 1949 gir etter lagmannsrettens syn - i likhet med hva jordskifteretten er kommet til - også klar støtte for den forståelse av forretningen av 1837 som er lagt til grunn her. I denne forretningen er som nevnt Øvre Hollekve oppgitt som tilstøtende eiendom, og det er dermed også i denne sammenheng forutsatt at Øvre Hollekve eier helt ned til Hyljarvoll. Noen bindende avgjørelse ligger det selvsagt ikke i denne beskrivelse av yttergrensen for skiftefeltet, men som bevis for rettsoppfatningen og for at Stedje dengang anså Øvre Hollekve som eneeier må den klart nok tillegges atskillig vekt. Det dreier seg her om den teigen - eller iallfall en del av den - som i 1840 ble utlagt til Øvre Hollekve i tilslutning til forretningen av 1837, og som da gikk fra Reipa og opp til bøgarden. Dette er riktignok en teig nedenfor selve tvistefeltet, men den ligger i umiddelbar tilslutning, og det ville både etter de naturlige forhold og etter sammenhengen mellom forretningene av 1837 og 1840 ha lite for seg at det alminnelige synet på eiendomsretten her skulle være et annet enn når det gjelder strekningen videre oppover langs Reipa. Det ligger derfor etter lagmannsrettens mening nær å se dette som en bekreftelse på at Øvre Hollekves eiendom går til Reipa i hele området. På den annen side er det atskillig uklarhet forbundet med teigen nede mot Hyljarvollen. Det er gjort gjeldende av de ankende parter og er såvidt sees lagt til grunn også av jordskifteretten, at det var en del av denne teigen Formann fikk ved makeskiftet i 1849 som vederlag for at han avstod sin andel av det jordstykke som han mente at Øvre Hollekves eier hadde innlagt ulovlig av den felles beitemark. Dette jordstykke var det inngått forlik om i 1847, og Ole Nilsen Hollekve forpliktet seg da til å utlegge det hans formann hadde innhegnet og flytte bøgjerdet ved kvernhuset tilbake. Partene er uenige om hvor kvernhuset og innlegget var, og dette kan neppe sies å være klarlagt. Lagmannsretten anser det mest sannsynlig at det - som påstått av de ankende - var oppe ved Reipafossen, og det er klart at forliket av 1847 og makeskiftet i 1849 i så fall underbygger den oppfatning at området mellom bøgarden og Reipa lå i sameie som felles utmark. Sammen med skylddelingen i 1933 er dette etter lagmannsrettens syn det som med størst tyngde kan anføres til støtte for de ankendes standpunkt. Men forholdene omkring forliket og makeskiftet i 1847-49 synes å ha vært nokså spesielle slik det nærmere fremgår av jordskifterettens redegjørelse, og det som skjedde, kan heller ikke etter lagmannsrettens mening tas som noe klart uttrykk for rettstilstanden. Derimot er det vanskelig å komme forbi at det ved grensebeskrivelsen og grensemerkingen i skylddelingen av 1933 nokså klart synes å være lagt til grunn at området mellom steingarden og Reipa tilhørte den felles utmark, selv om det ikke er sagt uttrykkelig at bnr. 4 s skogteig ligger der. At steingarden er blitt lagt langs etter hele strekningen oppover et stykke fra elven, kan i seg selv også tyde på at det var oppfatningen at grensen gikk der, og at området mellom elven og steingarden lå til sameiet i utmarken. Lagmannsretten har likevel ikke kunnet finne dette avgjørende. Oppsettingen av steingarden langs etter elven og et stykke fra den, kan ha gode grunner for seg - det vises for så vidt til det som i denne sammenheng er nevnt av jordskifteretten. Når det gjelder skylddelingen av 1933, svekkes dens betydning som bevis for en festnet oppfatning, etter lagmannsrettens syn vesentlig ved det som ellers foreligger. Det gjelder dels det som er nevnt om de tidligere grensebeskrivelser, og dels det som er nevnt om den senere utskiftningen på Hyljarvollen i 1949. Men hertil kommer oppføringen av tverrgjerdet fra steingarden til Reipa i 1946-47 og det som er opplyst om bruken av tvistefeltet. Når det gjelder bruken, må lagmannsretten etter det opplyste legge til grunn at dyrene fra Stedje og Foss har vært buført gjennom grinden ved Hyljarvoll og oppover langs elven, og at de også har vært sluppet gjennom grinden. Av Øvre Hollekve har området visstnok vært nyttet som hestehage. Ellers foreligger det få opplysninger om beitebruk. Og her er forholdet at eierne av Øvre Hollekve har foretatt en så fullstendig utplanting i feltet at det ikke lenger kan antas å være noen reell mulighet for beite i området. Det er etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen, ikke klart om eieren av Øvre Hollekve spurte om samtykke til å oppføre gjerdet i 1946-47. Men selv om han måtte ha gjort det, er det etter lagmannsrettens syn vesentlig at han ved oppføringen av gjerdet stengte for de øvrige på en slik måte at han nærmest avskar enhver bruk fra deres side, og dermed ytterligere markerte sin eksklusive rådighet. Uansett om det her er tale om en merkesgard eller ikke, er det vanskelig ikke å se det forhold at de andre lot ham oppføre gjerdet, som en stilltiende godtagelse av Øvre Hollekves enerett i området. Det underbygger for så vidt den rettsoppfatning som dokumentene, etter hva lagmannsretten er kommet til, alt i alt også gir best støtte for. Det bevismateriale partene ellers har vist til, antas ikke å kunne gjøre noe fra eller til i den samlede vurdering, som dermed også etter lagmannsrettens syn må få som resultat at tvistefeltet anses som eneeie for Øvre Hollekve. Under denne forutsetning er det så vidt forstås ikke tvist om eiendomsgrensen, og jordskifterettens orskurd vil bli stadfestet i samsvar med ankemotpartens påstand. Saksforholdet har vært uklart og avgjørelsen har som nevnt vært forbundet med betydelig tvil. Saksomkostninger vil derfor ikke bli tilkjent, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Dommen er enstemmig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
