Rediger Høyesterett: Rt-1982-1478

Fritekst:

Dommer Elstad: Kristiansand forhørsrett avsa 30. juli 1982 dom med slik domsslutning: «A, født xx.xx.1962, dømmes for overtredelse av straffeloven §166 første ledd til fengsel i 25 - femogtyve - dager.» Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Domfelte har anket over straffutmålingen, idet han mener at straffen burde ha vært gjort betinget. Jeg er kommet til at det ikke kan gis betinget straff, men at straffetiden kan settes noe ned. Saken gjelder falsk forklaring overfor politiet. Etter gjeldende praksis skal det i slike tilfelle reageres med ubetinget fengselsstraff hvis ikke særlige forhold klart peker i annen retning. Jeg kan ikke se at omstendighetene i denne saken gir tilstrekkelig grunnlag for å fravike vanlig praksis. Den falske forklaring ble første gang avgitt 13. april 1981. Den gikk ut på at domfelte hadde vært fører av en bil som kort tid før var kjørt utfor veien og forlatt. Forklaringen ble avgitt etter anmodning fra og avtale med den som hadde ført bilen, og som stod i fare for i hvert fall å kunne bli mistenkt for å ha foretatt kjøringen i ikke edru tilstand. Ved et nytt politiavhør 23. april 1981 ble den falske forklaringen fastholdt og nærmere utdypet. Dette førte til at politiet siktet ham for overtredelse av vegtrafikkloven §5 første ledd og §3, og at saken ble sendt forhørsretten med anmodning om rettslig avhør og eventuell pådømmelse. Domfelte møtte i forhørsretten 22. juli 1981. Først i dette rettsmøte gav domfelte den riktige forklaring, at han i det hele tatt ikke hadde vært med i bilen som 3-4 måneder før var blitt kjørt utfor veien. Etter min oppfatning er det grunn til særskilt å feste seg ved at domfelte, som vel mulig handlet impulsivt og uten omtanke da han gav falsk forklaring 13. april 1981, holdt fast ved forklaringen helt frem til han selv skulle dømmes etter den. Jeg tilføyer at domfelte i rettsmøtet 29. juli 1981 ble konfrontert med politiets forslag til straff, som var ubetinget fengsel i 26 dager. Domfelte var ca 19 år gammel på handlingstiden. Under de foreliggende omstendigheter kan - etter mitt skjønn - domfeltes ungdom ikke tillegges noen vekt i formildende retning ved straffutmålingen. Domfeltes forsvarer har særskilt pekt på at saken er blitt gammel. Dette er jeg enig i. Det er nå ca 1 1/2 år siden den falske forklaringen ble avgitt og godt over ett år siden den ble korrigert. Så vidt skjønnes skyldes dette i alle fall for en del at domfeltes sak har vært koblet sammen med saken mot den som kjørte ulykkesbilen 13. april 1981, og at etterforskningen av sistnevnte sak i noen grad er blitt vanskeliggjort ved domfeltes opprinnelige falske forklaring. For så vidt er ikke domfelte uten andel i at saken er blitt gammel. Slik saken ligger an, kan jeg ikke se at tidsmomentet gir grunnlag for å gjøre straffen betinget. Etter min mening kan imidlertid straffetiden settes ned til fengsel i 21 dager som er det minste som kan utmåles. Jeg legger da blant annet vekt på at domfelte er i fast arbeid og ønsket om at soning av straffen ikke skal få virkninger for arbeidsforholdet. Jeg stemmer for denne Dom: I forhørsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 21 - tjueen - dager. Dommer Skåre: Jeg er kommet til at dommen bør gjøres betinget og vil bemerke: Det er riktig at det i en rekke dommer om straff for overtredelse av straffeloven §166 gis uttrykk for at ubetinget fengselsstraff skal anvendes med mindre det foreligger særlige formildende omstendigheter. Rettspraksis viser imidlertid at det blir gitt betinget straff i et stort antall tilfeller. For så vidt gjelder saker med tilknytning til vegtrafikklovgivningen viser jeg til [[Rt-1971-932]], [[Rt-1973-776]], [[Rt-1974-455]], [[Rt-1976-1050]], [[Rt-1977-1217]], [[Rt-1978-230]], [[Rt-1979-1216]], [[Rt-1979-1708]], [[Rt-1980-496]] og [[Rt-1981-979]]. Disse dommer viser etter min mening at straffutmålingspraksis er nyansert, og at en rekke momenter får betydning for vurderingen. I det foreliggende tilfelle ble domfelte påvirket av en kamerat til å påta seg skylden for et kjøreuhell. Han var ennå ikke fylt 19 år og tilhørte en aldersgruppe hvor evnen til å se det alvorlige ved denne type handlinger vel ikke er helt utviklet og hvor det vel også gjør seg gjeldende et visst gruppepress, selv om det ikke særskilt er framhevet i denne saken. Den omstendighet at forklaringen ble fastholdt også ved et senere avhør, vil jeg for mitt vedkommmende ikke legge særlig vekt på. Dette moment er ikke trukket inn i avgjørelsene i [[Rt-1974-455]] og [[Rt-1978-230]], og heller ikke i flertallets begrunnelse i avgjørelsen i [[Rt-1980-1318]] som gjelder overtredelse av straffeloven §168. Jeg legger også en viss vekt på at for domfeltes vedkommende var saken klar for avsluttende behandling allerede i august 1981, og at det deretter gikk nærmere ett år før den ble pådømt. Dommer Michelsen: Jeg er enig med førstvoterende dommer Elstad, og finner å burde tilføye at det gruppepress som ofte kan finnes i slike situasjoner, etter min mening gjør det ønskelig å markere at falsk forklaring er et alvorlig forhold som regulært vil medføre ubetinget fengsel. Dommer Endresen: Som dommer Michelsen. Dommer Blom: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt