Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Løchen: Olav og Kristoffer Brekke kjøpte ved tredje gangs tvangsauksjon 25. april 1977 eiendommen gnr. 169 bnr. 7 i Sigdal for kr. 150000. Olav Brekke har senere overført sin andel i eiendommen til broren, Kristoffer Brekke. Landbruksdepartementet gav 13. juli 1979 Kristoffer Brekke konsesjon på eiendommen. Det var et vilkår for konsesjon «at kjøperen nytter eiendommen til beite for sau og ungfe eller på annen måte utnytter eiendommen på en landbruksmessig forsvarlig måte i tilknytning til sin eiendom gnr. 111 bnr. 3 og 4 i Øvre Eiker». Paul Karsten Solli reiste 29. november 1979 odelssak mot Kristoffer Brekke. Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 4. juli 1980 odelstakst med slik slutning: «1. Taksten for eiendommen gnr. 169 bnr. 7 i Sigdal settes etter odelsloven §49 til kr. 55000,- - kronerfemtifemtusen -. 2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av taksten betaler Paul Karsten Solli saksomkostninger til Kristoffer Brekke med kr. 6645,- - kronersekstusensekshundreogførtifem -.» Kristoffer Brekke påanket taksten til Eidsivating lagmannsrett som 4. september 1981 avsa kjennelse med denne slutning: «1. Anken forkastes. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.» Dommen ble avsagt under dissens, idet to domsmenn stemte for å oppheve taksten på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner. Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser. Kristoffer Brekke har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har i ankeerklæringen og et senere prosesskrift fremkommet med flere anførsler som delvis er nye i forhold til hans anførsler for lagmannsretten. En del av disse anførsler er ikke opprettholdt under ankeforhandlingen for Høyesterett. Jeg går derfor ikke inn på dem, men bemerker at de i det vesentlige har gått utover hva Høyesterett har kompetanse til å prøve. Brekke har under ankeforhandlingen gjort gjeldende at odelstaksten har mangelfulle skjønnsgrunner og dessuten bygger på en feilaktig rettsanvendelse. Han anfører at herredsretten har gitt en alt for snau begrunnelse for sin vurdering av beitet. Retten har herunder uttalt at den stiller seg uforstående til de refererte konsesjonsvilkår i og med at Brekkes eiendom ligger over 100 km fra odelseiendommen. Retten synes å ha taksert beiteretten ut fra Brekkes individuelle tap som beiterettsinnehaver og ikke som odelsloven §49 forutsetter, ut fra beiterettens objektive verdi. Herredsrettens faktiske beskrivelse av eiendommen hevdes å være misvisende når det heter at eiendommen for en stor del består av snaufjell. Omfanget av skogen og karakteristikken av den som ikke drivverdig verneskog er uriktig. Dette har også lagmannsretten påpekt. Herredsrettens befaring var også så kort at retten ikke fikk full oversikt over eiendommen. Rettens faktiske grunnlag for taksten av skogen er derfor uriktig. Under enhver omstendighet vil herredsrettens bemerkninger om at driftsomkostningene vil bli meget store, være misvisende dersom det er muligheter for hyttebygging. Hyttebygging vil naturlig føre til veianlegg som kan utnyttes i skogsdriften som i så fall vil være av en helt annen verdi enn herredsretten har antatt. Dette forhold er ikke vurdert av herredsretten. Rettens skjønn er også utilstrekkelig begrunnet og hevdes å bygge på en feilaktig rettsanvendelse når det uttales at bruk av eiendommen til hyttebygging i det vesentlige anses utnyttet. Behovet for hytter i særlig egnede områder som eiendommen ligger i er stadig voksende. Det er videre feilaktig rettsanvendelse når retten uttaler at verken generalplanen eller utmarksplanen har tilført eiendommen noen øket verdi. Uttalelsen bygger på en feilaktig rettsoppfatning av generalplanen og de vedtatte vedtekter til bygningsloven §82. Vedtekten gir mulighet for dispensasjon for hyttebygging når særlige grunner foreligger. Et rundskriv fra Miljøverndepartementet i 1982 om kommunenes behandling av hyttesaker viser at mulighetene for dispensasjon er vesentlig større enn herredsretten kan ha regnet med. Det er videre uklart eller feilaktig rettsanvendelse når retten uttaler at den pris Brekke betalte for eiendommen, kr. 150000, ikke er noen rettesnor ved takseringen. Den lave takst retten kom frem til, viser at skjønnet må være vilkårlig. En pris på kr. 55000 for ca 1000 mål utmark er alt for lav etter omsetningsverdien for slike eiendommer. De forsøk odelssøkerens egen familie gjorde i 1970, i 1974 og 1975 på å selge eiendommen til langt høyere pris, henholdsvis kr. 125000, kr. 320000 og kr. 220000, viser dette. Også den omstendighet at Landbruksdepartementet gav Brekke konsesjon for hans bud på 150000 kroner, trekker i retning av at en takstpris på 55000 kroner må være vilkårlig. Kristoffer Brekke har nedlagt denne påstand: «1. Odelstakst over gnr. 169, bnr. 7 i Sigdal, avhjemlet 4. juli 1980 av Eiker, Modum og Sigdal herredsrett i sak nr. 159/79 A oppheves og henvises til ny behandling for annen rett og med nye takstmenn. 2. Kristoffer Brekke tilkjennes saksomkostninger for såvel Lagmannsrett som for Høyesterett.» Ankemotparten, Paul Karsten Solli, gjør gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er riktig. Herredsrettens uttalelse om at den stiller seg uforstående til konsesjonsvilkårene, må ses på bakgrunn av Brekkes prosedyre som gikk ut på at han ville ha erstattet sitt individuelle tap ved beiteretten. Rettens uttalelse var unødvendig, men den har ikke bygget på noen feilaktig rettsanvendelse. Rettens faktiske beskrivelse av eiendommen med hensyn til omfanget av snaufjell, skog og myr er et spørsmål om sproglig uttrykksmåte, og er ikke misvisende. Befaringen og de økonomiske kartverk over eiendommen som var fremlagt for retten, viste hvilke områder som var skog og myr. Rettens uttalelse om at bruken av eiendommen til hyttebygging i det vesentlige ble ansett utnyttet, er riktig og uttrykk for en bevisbedømmelse som Høyesterett ikke kan prøve. Eiendommen ligger utenfor utbyggingsområdet for hyttebygging i Sigdal etter de vedtekter som er vedtatt til bygningsloven §82. Eiendommen er utlagt som landbrukseiendom i generalplanen for Sigdal. Den er allerede fullt utnyttet til hyttebygging med de 9 hyttetomter som er utskilt. Den pris Brekke betalte på tvangsauksjonen, kr. 150000, må ses på bakgrunn av at han da ikke var klar over de 9 utskilte tomter. Taksten er ikke vilkårlig. De priser som var på tale for eiendommen i 1970 og 1974, ble ikke godkjent ved konsesjonsbehandlingen av Landbruksdepartementet. Paul Karsten Solli har nedlagt denne påstand: «1. Lagmannsrettens dom punkt 1 stadfestes. 2. Kristoffer Brekke dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.» Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter hvorav jeg nevner protokollen fra tvangsauksjonen over eiendommen av 25. april 1977. Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem. Jeg nevner først at Høyesterett ikke kan overprøve herredsrettens beskrivelse av de faktiske forhold den har lagt til grunn og heller ikke selve verdiansettelsen. Derimot må Høyesterett prøve om herredsrettens faktiske beskrivelse er tilstrekkelig klar og uttømmende til å vise at herredsretten har bygget på en riktig rettsanvendelse. Generelt kan det sies at det dreier seg om en enkel og oversiktlig fjelleiendom uten hus. På den annen side avviker taksten så meget fra den pris Brekke gav for eiendommen på tvangsauksjonen i april 1977 at det krever en nærmere begrunnelse. Når det gjelder beiteretten, finner jeg at herredsrettens beskrivelse av eiendommen og bemerkninger om beiteretten er tilstrekkelig uttømmende i den foreliggende sak. Det som for så vidt kunne reise tvil om herredsrettens lovanvendelse er riktig, er bemerkningen om at den stiller seg uforstående til konsesjonsvilkårene. Som påpekt av Brekke kunne dette trekke i retning av at herredsretten har bygget på Brekkes subjektive interesse i og mulighet for å utnytte beitet. Dette ville i tilfelle være en uriktig rettsanvendelse. Det fremgår imidlertid av skjønnet at retten har bygget på bestemmelsen i odelsloven §49, og at den er kjent med den forståelse av bestemmelsen som er kommet til uttrykk i [[Rt-1980-233]], nemlig at det som utgangspunkt er omsetningsverdien på grunnlag av utnyttelse til landbruksformål som må legges til grunn. Herredsrettens overflødige kritikk av konsesjonsvilkårene gir da etter min mening ikke grunnlag for å anta at den har bygget på en uriktig lovanvendelse. Også herredsrettens beskrivelse av skogen er etter min mening tilstrekkelig. Uttalelsen om at eiendommen for en stor del består av snaufjell, er uttrykk for en iakttakelse som ankedomstolen ikke kan overprøve. I motsetning til lagmannsretten kan jeg heller ikke anta at den er misvisende. Det må i noen grad være skjønnsmessig hvilke uttrykk man her bruker, blant annet for betegnelsen av myr i høyfjellet. Det var dessuten for herredsretten fremlagt økonomisk kart over eiendommen som viste områder med løv og barskog, skogens bonitet samt myrområder. Brekkes anførsel om at befaringen var for kort, kan heller ikke føre frem. Hans advokat deltok i befaringen og hadde full anledning til å be om at den ble mer omfattende hvis han fant det nødvendig. Derimot er jeg enig med Brekke i at herredsrettens verdsettelse av skogen neppe er holdbar dersom det må legges til grunn at det var muligheter for hytteutbygging i så stort omfang at det ville komme bilvei opp i terrenget. I så fall ville driftsomkostningene ved skogsdrift kunne bli vesentlig lavere enn herredsretten må ha antatt. Avgjørende for meg blir således om herredsrettens bemerkninger om hyttebygging er holdbare. Om dette sier herredsretten: «Bruk av eiendommen til hyttebygging anser retten i det vesentlige utnyttet. En viss videre utbygging kan kanskje komme på tale, men ligger i hvert fall noe frem i tiden, og det mulige økonomiske utbytte for så vidt må neddiskonteres. Retten bemerker at den godkjente generalplan og utmarksplanen for Sigdal ellers ikke har tilført eiendommen noen øket verdi.» Jeg finner herredsrettens uttalelser om eiendommens muligheter for hyttebygging noe snaue. Retten burde begrunnet noe nærmere hvorfor den anså eiendommen i det vesentlige utnyttet til hyttebygging. De 9 fraskilte hyttetomter er således ikke nevnt i begrunnelsen, men er riktignok referert under anførslene. Jeg må derfor forstå retten slik at den har funnet at de 9 hyttetomter var en tilstrekkelig belastning for eiendommen når den samtidig skulle nyttes til beite. I og med at eiendommen ligger utenfor de områder som omfattes av utmarksplanen, er jeg enig i det herredsretten har uttalt om betydningen av denne. Det samme gjelder generalplanen hvor eiendommen er utlagt til landbruksformål. Jeg kan ikke være i tvil om at herredsretten har vært oppmerksom på at vedtektene til bygningsloven §82 gir adgang til dispensasjon fra forbudet mot hyttebygging når særlige grunner foreligger, og har tatt denne dispensasjonsadgang i betraktning ved sin uttalelse om at en viss videre utbygging kan komme på tale. Jeg kan heller ikke finne holdepunkt for at taksten skulle være vilkårlig. Etter rettspraksis kan en opphevelse på dette grunnlag bare finne sted om skjønnet må fremstille seg som så åpenbart urimelig og vilkårlig at det ikke kan anses for et forsvarlig skjønn. Jeg viser til [[Rt-1980-233]] på side 237 og de dommer som er nevnt der. Jeg tilføyer at jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at spørsmålet om vilkårlighet må bedømmes ut fra herredsrettens faktiske forutsetninger med hensyn til mulighet for hyttebygging. Brekke har vist til at en pris på kr. 55000 for ca 1000 mål bare gir en pris pr. mål på kr. 5,50. Han har imidlertid ikke fremlagt noe materiale for å vise hva den objektive verdi av en slik eiendom skulle være på taksttiden. Jeg finner herredsrettens uttalelse om at Brekkes kjøpesum på kr. 150000 ikke var noen rettesnor for taksten, å være riktig i og med at han ut fra sin egen advokats opplysninger i prosessskrift til herredsretten ikke var klar over alle de fraskilte hyttetomter på eiendommen på tiden for tvangsauksjonen. De priser på eiendommen som var på tale i 1970, 1974 og 1975, kan jeg som herredsretten ikke tillegge vesentlig vekt i og med at de ikke ble godkjent av Landbruksdepartementet ved konsesjonsbehandlingen. Jeg finner at retten, når man ser dens uttalelser i forbindelse med partenes refererte anførsler, har behandlet alle de anførsler Brekke har fremmet, om enn til dels noe snaut. Skjønnsgrunnene gir imidlertid Høyesterett tilstrekkelig grunnlag til å prøve rettsanvendelsen, og denne finner jeg riktig. Anken har ikke ført frem. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Den ankende part må erstatte ankemotparten hans saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotparten har levert omkostningsoppgave. Utlegg utgjør kr. 1100. Omkostningsansvaret settes til kr. 15000. Jeg stemmer for denne Dom: 1. Lagmannsrettens avgjørelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kristoffer Brekke til Paul Karsten Solli 15000 - femten tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Michelsen, Skåre og Blom: Likeså. Av herredsrettens odelsskjønn (sorenskriver Bjarne Mathiesen med skjønnsmenn): - - - Paul Karsten Solli la ned slik påstand: «Odelstaksten fremmes.» Han gjør gjeldende at det er den naturlige og påregnelige utnytting av eiendommen som er avgjørende, forenet hovedsakelig med landbruksformål. - - - Det hevdes at eiendommen som er på ca 1000 da. fjellterreng allerede er utnyttet i turistmessig henseende ved utparsellering av 8 hyttetomter hvorav 4 er bebygget. I tillegg er seteren på eiendommen fradelt og nyttes som hytte. Når man tar hensyn til nødvendig friareal er eiendommen fullt utnyttet som hytteområde. Videre hyttebygging kan ikke påregnes tillatt. Turistmessig utnyttelse er nå bare hypotetisk. Eiendommen ligger også utenfor utmarksplanen. Taksten skal være en forsvarlig pris for landbruksformål. Man skal finne frem til hvilken avkastning den vil gi for et gårdsbruk. Taksten må da bli lav. Den pris Brekke har betalt - kr. 150000,- - er ingen rettesnor. Det pekes i denne forbindelse på uttalelse i prosesskrift fra Brekkes prosessfullmektig datert 15. februar 1980 hvor det heter at det representerer et betydelig økonomisk overraskelsesmoment for Brekke dersom saksøktes opplysninger om tomteutskillelser virkelig er gjennomført. Og de er gjennomført. - - - Kristoffer Brekke hevder ved sin prosessfullmektig at eiendommen er kjøpt på tredje gangs tvangsauksjon til meget lav pris. - - - Det bestrides at eiendommen er utnyttet fullt ut til hyttebygging. Det vises for så vidt til dispensasjonsadgangen. Området ligger godt til rette for videre spredt bebyggelse. - - - Det er vist til dom i [[Rt-1980-233]] flg. Videre er vist til Olav Sætres artikler om verdsetting av jord og skog i Juristkontakt for 1978.- - - Retten skal bemerke: Gnr. 169 bnr. 7 i Sigdal er en fjelleiendom uten hus. Den ligger i vel 900 meters høyde over havet og består for en stor del av snaufjell - høyeste punkt på 1043 meter. I liene er det imidlertid en del granskog. Granskogen ligger praktisk talt i skoggrensen og tilveksten er meget liten. Driftsomkostningene vil også være meget store idet det ikke er skogsbilveger eller traktorveger inn til eiendommen. Eiendommen ligger henimot en times gange fra nærmeste bilveg, og det er bratt opp. Skogen må betraktes som vernskog og er ikke utnyttbar til annet enn byggetilfang for seterhus eller til ved. I området er det noen mindre tjern - men forsøk på å sette ut fisk har ikke vært vellykket. Noe småviltjakt kan nok drives på eiendommen. Verdigrunnlaget må først og fremst være utnyttelse til beite. Retten stiller seg imidlertid helt uforstående til de refererte konsesjonsvilkår. Kristoffer Brekkes eiendom i Øvre Eiker ligger over 100 km. fra odelseiendommen. Bruk av eiendommen til hyttebygging anser retten i det vesentlige utnyttet. En viss videre utbygging kan kanskje komme på tale, men ligger i hvert fall noe frem i tiden, og det mulige økonomiske utbytte for så vidt må neddiskonteres. Retten bemerker at den godkjente generalplan og utmarksplanen for Sigdal ellers ikke har tilført eiendommen noen øket verdi. Den pris Kristoffer Brekke har betalt for eiendommen, kr. 150000,- er ingen rettesnor ved takseringen. Han forutsatte åpenbart at hyttetomter ikke var fradelt, jfr. det refererte avsnitt fra prosesskriftet. På grunnlag av de foran nevnte opplysninger settes taksten etter bestemmelsen i odelsloven §49 til kr. 55000,-. - - - Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommerne Trygve Lange-Nilsen, Råmund Stuhaug og Georg Lund): - - - Lagmannsretten - dens flertall, de juridiske dommere, - er kommet til at anken ikke kan føre frem. Når det gjelder det rettslige grunnlag for taksten, heter det i taksten bare: «På grunnlag av de foran nevnte opplysninger settes taksten etter bestemmelsen i odelsloven §49 til kr. 55000,-.» Det heter videre at den pris Kristoffer Brekke har betalt for eiendommen, kr. 150000,-, ikke er noen rettesnor ved takseringen fordi han forutsatte at hyttetomter ikke var fradelt. Det heter i odelsloven §49 første ledd: «Verdsetjinga ved odelstakst skal gjerast på grunnlag av den bruk av eigedomen som er naturleg og pårekneleg etter tilhøva på staden,og som kan sameinast med at eigedomen hovudsakleg blir nytta til landbruksføremål.» Det fremgår ikke av det siterte at det er omsetningsverdien som skal legges til grunn. At paragrafen må forstås slik, er antatt av Ryg/Skarpnes side 135. Den tilsvarende forståelse er kommet til uttrykk i dom i [[Rt-1980-233]] på side 236 hvor det heter: «Jeg forstår bestemmelsen slik at retten skal finne frem til hva en vanlig kjøper vil gi under de forutsetninger med hensyn til bruken av eiendommen som fremgår av paragrafen.» Det er et behov for at det ved odelstakster av skjønnsgrunnene fremgår at det er markedsverdien som er lagt til grunn og det hadde vært ønskelig om herredsretten hadde gitt klarere uttrykk for hvilket rettsgrunnlag taksten bygger på. Retten finner dog å måtte bygge på at herredsretten har forstått odelsloven §49 riktig. Det er på det rene at det under forhandlingen ble henvist til både Ryg/Skarpnes og [[Rt-1980-233]]. Når saksøkerens anførsler leses i sammenheng kan de oppfattes derhen at det er markedsverdien av eiendommen som landbrukseiendom som skal legges til grunn. Flertallet antar at retten har gjort dette. Uttalelsen om at det «er ingen rettesnor ved takseringen» hva Kristoffer Brekke har betalt ved 3. gangs tvangsauksjon er knyttet til hans opplysning i prosesskrift av 15. februar 1980 om at det var en overraskelse for Brekke at tomteutskillelsene virkelig var gjennomført. Det fremgår verken av taksten eller av ankeerklæringen og tillegg til denne at Brekke har reservert seg mot denne uttalelse. Heller ikke er det nevnt noe om at det var 3 andre bud av omtrent samme størrelsesorden ved 3. gangs tvangsauksjon. Etter dette finner Flertallet ikke å kunne legge vekt på den siterte uttalelsen som et indisium på at herredsrettens rettsanvendelse ikke er riktig. For øvrig kan det ikke sees at angrepet på herredsrettens skjønnsgrunner kan føre frem. Selv om skjønnsgrunnene kunne vært mer utførlige, når det gjelder muligheten for å få samtykke til å bygge hytter på eiendommen, kan retten ikke se at skjønnsgrunnene ikke er tilstrekkelige til å tilfredsstille kravene i skjønnsloven §28. Noe grunnlag for å oppheve taksten som vilkårlig kan Flertallet ikke se at det er. Herredsrettens faktiske forutsetning er at muligheten for hyttebygging på eiendommen i det vesentlige er utnyttet. Spørsmålet om vilkårlighet må bedømmes ut fra denne forutsetning, som lagmannsretten ikke kan prøve. Mindretallet - domsmennene - er kommet til at odelstaksten må oppheves fordi skjønnsgrunnene er mangelfulle. Under enhver omstendighet ligger taksten så urimelig lavt at den ikke kan bygge på en forsvarlig vurdering av eiendommens verdi. Det fremgår ikke av herredsrettens premisser at det er markedsverdien etter odelsloven §49 retten har bygget på. Det er flere omstendigheter som burde tilsagt at det rettslige grunnlag for taksten var kommet klarere frem. I referatet av saksøkerens anførsler heter det at videre hyttebygging ikke kan påregnes tillatt og at taksten skal være en forsvarlig pris for landbruksformål. Retten skal finne frem til hvilken avkastning den vil gi for et gårdsbruk. Taksten må da bli lav, sies det. Denne uttalelse kan forstås derhen at det bare er bruksverdien som landbrukseiendom som skal legges til grunn. Dette skaper et behov for klargjøring fra herredsrettens side. Hertil kommer at herredsretten under henvisning til at Brekke forutsatte at hyttetomter ikke var fradelt, uttaler at den pris han har betalt for eiendommen kr. 150000,- ikke er noen rettesnor ved takseringen. Mindretallet legger til grunn at det ved 3. gangs tvangsauksjon fremkom bud på kr. 130000,- eller mer fra fire forskjellige personer. Retten kan ikke tenke seg at ikke lensmannen som sto for auksjonen har gitt opplysninger om at eiendommen var fradelt en rekke hyttetomter. Retten kan også vanskelig tenke seg at ikke kjøperne har gjort undersøkelser for å bringe muligheten for hyttebygging på det rene og herunder har innhentet opplysninger fra grunnboken. Det er verken for det kjøpende publikum eller myndighetene noen selvfølge at tidligere fradelte hyttetomter skal belastes en utmarkseiendom når spørsmålet om fradeling av nye tomter skal avgjøres. Det kjøpende publikum kan være villig til å ta sjansen på at det nevnte syn bare tillegges begrenset vekt. At herredsretten således synes å ha sett helt bort fra Brekkes bud som uttrykk for markedsverdien, skaper også et behov for en nærmere presisering av det rettslige grunnlag for taksten. Mindretallet finner etter dette at det ikke tilstrekkelig klart fremgår av skjønnsgrunnene at taksten er bygget på riktig rettsoppfatning. Derav følger at taksten må bli å oppheve og hjemvise til ny behandling i herredsretten. Under enhver omstendighet må taksten oppheves fordi den etter mindretallets mening ikke kan bygge på en forsvarlig vurdering og derfor må sies å være vilkårlig. Det gjelder både vurderingen av skogen og muligheten for hyttebygging. Det heter i taksten: «Skogen må betraktes som vernskog og er ikke utnyttbar til annet enn byggetilfang for seterhus eller til ved». Dette er en uriktig bedømmelse av granskogen. En vesentlig del av denne er drivverdig. I det lett fremkommelige terreng vil driftsutgiftene ikke bli urimelige. Markedsverdien må antas å ha fått sitt uttrykk ved de bud som av forskjellige kjøpere ble gitt på 3. gangs tvangsauksjon. Herredsretten har tilsynelatende lagt til grunn at den omstendighet at det tidligere er utskilt 9 tomter fra eiendommen skal belastes eiendommen fullt ut, slik at den anses utbygget etter dagens normer. Dette må være en uriktig vurdering. Etter hva det er opplyst belastes selv ved privat utmarkplanlegging tidligere solgte tomter en eiendom bare med halvparten av antallet tomter. De private ordninger er dertil ikke avgjørende for myndighetenes vurdering. Det må være uriktig å regne med at myndighetene ikke skulle være villig til å legge vekt på at denne store og for hyttebygging velegnede eiendom i nær fremtid vil kunne utnyttes til enkelte hyttetomter. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
