Rediger Høyesterett: Rt-1982-1849

Fritekst:

Karin Helen Hatlemark og Balwinder Singh Gulati inngikk avtale om at førstnevnte skulle leie en leilighet i sistnevntes eiendom for en leie av kr. 600 pr. mnd. I tillegg til leien skulle Karin Helen Hatlemark passe utleierens sønn 5 dager hver uke og dessuten annenhver lørdag fra kl. 7 til kl. 16. Det ble i leiekontrakten også bestemt at utleieren kunne si opp leieforholdet med 14 dagers varsel, dersom leieboeren misligholdt sin plikt til å passe utleierens barn. Gulati begjærte leieboeren utkastet av leiligheten etter tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd. Som grunnlag ble anført at Hatlemark hadde gjort det klart at hun ville fortsette å bo i leiligheten uten å passe utleierens barn. Tønsberg namsrett tok begjæringen tilfølge, og Agder lagmannsrett stadfestet 26. oktober 1982 namsrettens kjennelse. I det videre kjæremål bemerket kjæremålsutvalget: «Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til at det her dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsen i tvistemålsloven §404. Utvalget kan prøve om det foreligger feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten (§404 nr. 2), og det kan prøve tolkingen av en lovforskrift (§404 nr. 3) men ikke den konkrete rettsanvendelse. Kjæremålet er angitt å gjelde begge forhold. Utvalgets flertall - dommerne Elstad og Endresen - er kommet til at kjæremålet må forkastes og vil i den forbindelse bemerke: I den utstrekning kjæremålet søker sin forankring i tvistemålsloven §404 nr. 3 er det begrunnet med at lagmannsretten har feiltolket tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 9. Flertallet må gå ut fra at denne innsigelse beror på en misforståelse. Avgjørelsen i namsretten var ikke truffet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §234 første og annet ledd, jfr. §3 nr. 9. Namsretten nyttet tredje ledd i §234, som hjemler adgang til under bestemte forhold å fremme utkastelse uten at det foreligger slik overenskomst som nevnt i §3 nr. 9. Det var en avgjørelse truffet på dette grunnlag lagmannsretten hadde til prøving, og som den stadfestet. Så vidt flertallet kan se har lagmannsretten verken vært inne på, eller hatt behov for å gå inn på, en tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 9. Det er ikke fremmet innsigelse om at tvangsfullbyrdelsesloven §234 tredje ledd skal være tolket uriktig, men det har kanskje vært meningen. Anførslene om saksbehandlingen kan tyde på det. Flertallet vil derfor kort nevne at bestemmelsen er reservert for de klare tilfellene. Den kan ikke nyttes hvis det foreligger tvist eller tvil som er til hinder for å kunne slå fast at hjemmelen som påberopes åpenbart ikke er holdbar. Flertallet kan ikke se at lagmannsretten i så måte har gått ut over den ramme for bruk av §234 tredje ledd som er trukket opp gjennom rettspraksis. Før anførslene om saksbehandlingsfeil tas opp til vurdering, er det hensiktsmessig å foreta en kort oppsummering av det som dannet grunnlaget for lagmannsrettens avgjørelse. Lagmannsretten kom til at barnepass var en «avgjørende forutsetning for leieforholdet» og at utleierens «hovedformål med utleien» var å skaffe en til å passe barnet. Den la til grunn at leietakeren nektet å oppfylle denne del av avtalen, og bare var villig til å yte vederlag i penger. Den vurderte forholdet slik at barnepassnektelsen representerte et vesentlig mislighold, og at leiekontrakten, og dermed leietakerens hjemmel for fortsatt å disponere over leiligheten, «åpenbart må anses bortfalt når hun nektet å passe barnet og deretter er blitt oppsagt i samsvar med leieavtalens pkt. 9». Det som er nevnt i foregående avsnitt er alt sammen utslag av bevisvurdering og konkret rettsanvendelse som ikke kan prøves i et videre kjæremål. Det eneste som kan prøves er om det foreligger saksbehandlingsfeil av betydning for de vurderinger som har ført frem til avgjørelsen, jfr. i denne forbindelse tvistemålsloven §384 første ledd. Flertallet kan ikke se at det er tilfelle. Det er anført som feil at lagmannsretten avgjorde saken før husleienemnda hadde truffet vedtak om høyeste lovlige leie. Lagmannsretten har selv gitt en begrunnelse for hvorfor den fant det unødvendig å avvente et nemndsvedtak, og flertallet kan helt ut slutte seg til denne begrunnelse. Det er videre anført som feil at lagmannsretten ikke prejudisielt har vurdert om den leie som var avtalt i penger med tillegg av barnepass ville representere en urimelig høy pris, jfr. prisloven §18. Begrunnelsen for at det ikke var en feil må bli den samme som når det gjelder unnlatelsen av å avvente husleienemndas vedtak. Når barnepassnektelsen ble ansett for å være det sentrale punkt, var det uten betydning for avgjørelsen om det totalt avtalte vederlag skulle vise seg å være urimelig høyt. Det er endelig anført som feil at lagmannsretten ikke av eget tiltak henviste saken til behandling i søksmåls former. Etter flertallets oppfatning ville lagmannsretten ikke hatt prosessuell adgang til å gjøre det. Den kunne verken behandle kjæremålet på annen måte enn angitt i tvistemålsloven kap. 26, eller oppheve namsrettskjennelsen og hjemvise saken til ny behandling i søksmåls former. Mindretallet - dommer Røstad - vil bemerke: Det er fastslått i rettspraksis at utkastelse etter bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §234 er reservert for de klare tilfelle, jfr. bl.a. kjennelse i [[Rt-1976-761]]. Det ble her fremholdt at det ikke skal være nødvendig for namsmyndighetene å søke å trenge til bunns i bakenforliggende forhold som er omtvistet og kan være tvilsomme. Jeg deler det synspunkt som ble gjort gjeldende av mindretallet ved kjennelse i [[Rt-1971-1211]] om at man ikke kan konstatere «vesentlig mislighold» uten å ta standpunkt til om den bestemmelse i kontrakten som hevdes å være brutt, overhodet er bindende for vedkommende kontraktspart. I den sak som her foreligger, var det i kjæremålserklæringen til lagmannsretten bl.a. uttalt at den kjærende part hadde inngått leieavtalen i en nødssituasjon og at hun straks etter inngåelsen tok kontakt med stedets sosialkontor. Hun skulle der være blitt anbefalt ikke å oppfylle kontraktsforpliktelsen om fortsatt å passe barn, hensett til at denne forpliktelse kom i tillegg til et urimelig høyt vederlag som hun skulle betale. I kjæremålet var det videre pekt på at det var ført forhandlinger mellom partene og at det fra huseierens prosessfullmektig var fremholdt at man kunne tenke seg å redusere husleiekravet noe. Det var videre anført at fru Hatlemark hadde vært i forbindelse med de lokale prismyndigheter, med sikte på å få nedsatt leien. Kjæremålserklæringen inneholdt også en anførsel om at man her ikke kunne komme til at det forelå en åpenbart uholdbar hjemmel, da det nettopp var tvist om omfanget av leietakerens forpliktelser. «Det vil bli påberopt» - het det så - «at det ikke er anledning til utkasting dersom det er tvil om faktiske eller rettslige spørsmål, og det henvises foreløpig til [[Rt-1971-422]] og [[Rt-1976-761]]». I et senere prosesskriv fra den kjærende parts prosessfullmektig ble det også vist til kjennelse i [[Rt-1980-1291]]. «Grunnen til at denne kjennelse trekkes frem er at leietageren, i det leieforhold som omtales, nektet å betale før nemndas vedtak forelå». Det ble pekt på at den kjærende part overfor Nøtterøy prisnemnd hadde fremsatt begjæring om vurdering av det fastsatte leiebeløp, og at hun ved skriv fra nemnda - datert 7. oktober 1982 - var blitt underrettet om at saken måtte bero inntil ny formann var oppnevnt for nemnda «hvilket vil skje en av de første dager». Etter mitt skjønn var det under disse forhold grunn til for lagmannsretten å avvente nemndas forestående befaring og dens uttalelse, og i lys av det fremlagte materiale å ta standpunkt til om det fra leierens side forelå «vesentlige mislighold». Jeg er på dette grunnlag kommet til at det foreligger en feil ved lagmannsrettens saksbehandling som må lede til at dens kjennelse oppheves. Utvalgets flertall har funnet å måtte forkaste kjæremålet. Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Denne påstand tas til følge. Omkostningsansvaret for den kjærende part settes til 500 kroner.» [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt