Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Røstad: Politimesteren i Asker og Bærum utferdiget 28. november 1980 tiltale mot A for overtredelse av vegtrafikkloven §17 annet ledd. Det påtalte forhold var i tiltalebeslutningen angitt med at A ved en nærmere bestemt anledning hadde overlatt til B å føre sin bil til tross for at B «ikke hadde førerkort og ved anledningen var påvirket av alkohol». Asker og Bærum herredsrett avsa 3. juli 1981 dom som for A hadde denne domsslutning: «2. A, født xx.xx.1959, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jfr. §17 annet ledd, til en bot til statskassen stor kr. 750,- - syvhundreogfemtikroner -. Hvis boten ikke betales inntrer en subsidiær fengselsstraff på 8 - åtte - dager. 3. A betaler saksomkostninger til staten med kr. 500,- - femhundrekroner -.» Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom, som mangler særlige opplysninger om domfeltes personlige forhold. Domspremissene viser at den samlede rett fant det godtgjort at tiltalte visste at B ikke hadde førerkort. De to domsmenn fant imidlertid at det var slik rimelig tvil angående det subjektive straffbarhetsvilkår med hensyn til at B var påvirket av alkohol, at tiltalte ikke kunne felles for denne del. Rettsformannen fant at tiltalte hadde utvist nødvendig skyld også med hensyn til dette moment. Politimesteren i Asker og Bærum har påanket dommen. I ankeerklæringen er uttalt at det ankes over lovanvendelsen for så vidt det av domsgrunnene fremgår at tiltalte «er frifunnet for uaktsomt forhold i forbindelse med at han overlot sin bil til en alkoholpåvirket fører. Det antas at rettens flertall har lagt en for mild aktsomhetsnorm til grunn». Aktor har for Høyesterett gjort gjeldende at anken i realiteten retter seg mot herredsrettens avgjørelse av straffespørsmålet. En enstemmig rett har funnet det godtgjort at tiltalte har overlatt kjøringen av sin bil til en person som ikke fylte vilkårene for å kjøre den, idet tiltalte var klar over at B ikke hadde førerkort. Det hører under straffespørsmålet å vurdere overtredelsens omfang og grovhet, herunder om tiltalte også burde ha innsett at B ikke lovlig kunne kjøre bilen, da han var påvirket av alkohol. Aktor har fremholdt at Høyesterett i dette tilfelle må kunne avsi ny dom, idet skyldspørsmålet er avgjort mot den tiltalte. Forsvareren har ikke bestridt at vilkårene for å avsi ny dom her er til stede, men han har gjort gjeldende at det ikke er grunnlag for å fravike flertallets aktsomhetsvurdering. Selv om Høyesterett skulle finne at tiltalte har utvist uaktsomhet på dette punkt, har forsvareren pekt på at det kan være betenkelig å avsi dom for et forhold som er vesentlig mer graverende enn det herredsretten bygde på, og som kan lede til en betydelig straffskjerpelse. En løsning kan være - uttalte forsvareren - å oppheve herredsrettens dom og overlate til denne å vurdere saksforholdet på nytt, eventuelt med støtte i betraktninger fra Høyesterett om forståelsen av aktsomhetskravet i vegtrafikkloven §17 annet ledd. Anken må etter min mening tas til følge. A var satt under tiltale til fellelse etter vegtrafikkloven §17 annet ledd som pålegger blant annet eier av motorvogn «å forvisse seg om at den som han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den». Dette straffebud kan bringes til anvendelse i ulike tilfelle, således hvor overlatelsen skjer til en person som ikke har førerkort, som er påvirket av alkohol eller som er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte. Bestemmelsen kan overtres på en av de måter som her er nevnt, eller ved en kombinasjon av disse forøvelsesmåter. I tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse var As straffbare forhold knyttet til hans atferd den 11. juni 1980 ca kl. 02.00 da han overlot sin bil til B til tross for at denne «ikke hadde førerkort og ved anledningen var påvirket av alkohol». Tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse viser således at saken bare gjaldt ett straffbart forhold, og ikke flere. I herredsretten medgav tiltalte at han var klar over at B ikke hadde førerkort. På dette grunnlag fant retten enstemmig ham skyldig etter den straffebestemmelse tiltalen gjaldt, og i den handling som der var beskrevet. Rettens flertall fant at de nærmere omstendigheter ved handlingen lå gunstigere an for tiltalte enn det som fremgikk av tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse - en oppfatning som rettsformannen ikke delte. Den dissens som forelå i herredsretten gjaldt - slik jeg ser saken - utelukkende omfanget og grovheten av tiltaltes straffbare forhold. Retten har da heller ikke frifunnet tiltalte for det moment som flertallet ikke fant å kunne bebreide A. Jeg er enig med herredsretten i at det ikke skulle avsis en delvis frifinnende dom. Jeg kan således ikke tiltre den oppfatning som er kommet til uttrykk i premissene til avgjørelse i [[Rt-1976-171]]. Da skyldspørsmålet er avgjort mot tiltalte, og da de ellers nødvendige forutsetninger er til stede, kan Høyesterett avsi ny dom. Ved avgjørelsen av straffespørsmålet har Høyesterett full kompetanse. I en del tilfelle kan det - som fremholdt av forsvareren - anses betenkelig at Høyesterett avsier dom for et forhold som er kvalifisert forskjellig fra det som den fellende dom bygger på. I en sak som den foreliggende, kunne det oppstå tvil om ny dom burde avsies, dersom herredsrettens domsgrunner nok tydet på at det var stilt for små krav til aktsomheten, og Høyesterett ikke fant tilstrekkelig grunnlag for å fastslå uaktsomhet med hensyn til det angitte moment. Denne sak ligger imidlertid ikke slik an. Ut fra det saksforhold den samlede herredsrett fant bevist og la til grunn for sin avgjørelse, er det - etter min mening - klart at domfelte overtrådte vegtrafikkloven §17 annet ledd også med hensyn til den omstendighet at B var påvirket av alkohol. Herredsretten fant det bevist at A og B - sammen med to felles venner - var på en pizza-bar mellom kl. 22.00 og 23.00 den 10. juni 1980. På baren satt de ved siden av hverandre - B og A drakk der 2 halvlitere med pils. Alle fire kjørte så til Rykkinn «for å hente mer øl». Med ny forsyning av slike varer kjørte de til Dønski, hvor alle fire satte seg på en plen «og drakk øl i sommernatten». Ifølge herredsrettens dom satt A i gruppe sammen med B, men noe fra hverandre. B drakk her en halv flaske pils, mens A drakk noe mer og etter hvert ble mer beruset. Under denne fest ble det snakk om å kjøre til Oslo for å besøke en nattkafé. A gav da uttrykk for at de kunne bruke hans bil, men at han selv ikke kunne kjøre. B tilbød seg da å kjøre, og uten å foreta noen undersøkelser eller forespørsler om B s alkoholkonsum denne kveld som de hadde tilbrakt sammen, overlot han bilen til denne. B foretok så - sammen med kameratene - den kjøring som er nærmere beskrevet i herredsrettens dom og som førte til straffellelse for ham også for promillekjøring. A var - som han også erkjente i retten - klar over at B ikke hadde førerkort. Tidlig under etterforskningen hadde han medgått at dette hadde sammenheng med at B hadde kjørt bil med promille. Jeg anser A s forhold som så graverende at det ikke kan være plass for bøtestraff som eneste reaksjon. Hadde ikke forholdet ligget så vidt langt tilbake i tid - om lag 19 måneder - ville jeg ha funnet det riktig å gi dom på ubetinget fengselsstraff. Hensett til tidsforløpet finner jeg at fengselsstraffen som kan settes til 21 dager, kan gjøres betinget. I tillegg til den betingete fengselsstraff bør domfelte ilegges en ubetinget bot, som passende kan settes til kr. 2000, med subsidiær fengselsstraff på 8 dager. Jeg har funnet å burde utforme en ny domskonklusjon som også innbefatter herredsrettens avgjørelse i spørsmålet om å ilegge A saksomkostninger. Det er ikke grunnlag for å foreta noen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Jeg stemmer for denne Dom: A, født xx.xx.1959, dømmes for forseelse mot vegtrafikkloven §31 jfr. §17 annet ledd til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår i medhold av straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år. I medhold av straffeloven §52 nr. 4 ilegges han en ubetinget bot til statskassen på 2000 - to tusen - kroner, subsidiært fengsel i 8 - åtte - dager. Han tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsretten med 500 - fem hundre - kroner. Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende i at domfelte overtrådte vegtrafikkloven §17 annet ledd også med henblikk på det forhold at B på grunn av sin alkoholpåvirkning ikke oppfylte vilkårene for å kjøre, og i at Høyesterett kan og bør avsi ny dom på dette grunnlag. Derimot stemmer jeg for at straffen settes til ubetinget fengsel i 21 dager. Domfelte har overlatt kjøringen av den bil han disponerte, til en bilfører som han visste var nektet førerkort på grunn av promillekjøring. Dette skjedde etter et samvær hvor det av de tilstedeværende var drukket øl i ikke ubetydelige mengder, uten at domfelte hadde nærmere kjennskap til hvor meget bilføreren hadde drukket eller gjorde noe for å bringe dette på det rene. Etter min oppfatning har domfelte vist en grov likegyldighet overfor sin plikt etter vegtrafikkloven §17 til å forvisse seg om at den han lar bruke motorvognen, fyller vilkårene for å føre den. Selv om det er gått 19 måneder siden overtredelsen, bør det etter min oppfatning reageres med ubetinget fengselsstraff. Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Røstad. Dommer Bølviken og justitiarius Ryssdal: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av herredsrettens dom (herredsrettsjustitiarius Jacob Walnum med domsmenn): - - - Når det gjelder tiltalte nr. 2 er det på det rene etter hans egen forklaring at han var klar over at tiltalte nr. 1 ikke hadde førerkort. Allerede av den grunn foreligger for hans vedkommende en straffbar overtredelse av den gjengitte bestemmelse. I tiltalen er også angitt at han har overlatt til B å føre motorvognen til tross for at B «ved anledningen var påvirket av alkohol». Om dette punkt bemerkes at retten som nevnt foran har funnet bevist at dette var tilfelle, men spørsmålet blir i forhold til tiltalte nr. 2, om de subjektive vilkår for straff foreligger. Lovbestemmelsen krever at vedkommende skal «forvisse» seg om at vedkommende fyller vilkårene. Hva som i den enkelte situasjon skal kreves, må bero på de konkrete omstendigheter. Høyesterett har faslslått at det kreves en streng aktsomhetsplikt for den som overlater sin bil til en annen, jfr. bl.a. [[Rt-1980-435]] og [[Rt-1974-1125]]. Det er på det rene at tiltalte ikke foretok noen undersøkelser eller forespørsler om B hadde drukket. På den annen side var som nevnt promillen svært lav og ved den kliniske undersøkelse kl. 04.20 var legens konklusjon at B ikke var påvirket. Bortsett fra at legen har angitt «Ja» på spørsmålet om alkohollukt eller annen fremtredende lukt av åndedrettet, har han ikke funnet noe å bemerke. Rettens flertall - de to domsmenn - legger til grunn at tiltalte ikke har overtrådt nevnte bestemmelse for så vidt angår det forhold at B var påvirket av alkohol. For at man kan kreve undersøkelser eller forespørsler om vedkommende er påvirket, må det etter mindretallets syn forutsettes at det er rimelig grunn til mistanke herom. Siden vedkommende lege etter nitidig undersøkelse fastslår som sin vurdering at han ikke var påvirket og tiltalte selv forklarer at han ikke hadde sett at B hadde drukket, antar flertallet at det er slik rimelig tvil om det subjektive straffbarhetsvilkår at flertallet ikke finner denne del av tiltalebeslutningen for bevist. Rettens mindretall - formannen - finner at tiltalte også må være skyldig på dette punkt. Det er etter mindretallets syn all grunn til skepsis overfor tiltaltes forklaring om at han ikke hadde sett at B hadde drukket, men selvom en godtar hans forklaring, kan en slik situasjonen var, ikke godta at han lar den annen kjøre bilen uten nærmere undersøkelser. Det hadde tidligere på kvelden og natten ikke vært aktuelt for B å kjøre bil, slik at han av den grunn skulle avstå fra å nyte alkohol. Det var enighet om at de 4 skulle kjøre til Rykkinn for å hente mer øl og det synes å være et relativt høyt ølforbruk i vennekretsen. Etter mindretallets syn har tiltalte nr. 2 ikke utvist den aktsomhet som lovbestemmelsen forutsetter ved sitt krav om at man skal forvisse seg om at vedkommende fyller vilkårene for å kjøre bil. Når det gjelder straffutmålingen for tiltalte nr. 2 s vedkommende, blir flertallets syn å legge til grunn. Han har overlatt til en annen å kjøre selv om han visste at vedkommende ikke hadde førerkort. Det må her bemerkes at tiltalte nok har vært klar over at B kunne kjøre bil og tiltaltes overtredelse er under disse forutsetninger relativt beskjeden. På den annen side er det en forsettlig overtredelse og det må også kunne legges vekt på at kjøringen etter hvert utviklet seg som nevnt. B drakk øl under kjøringen og det hele utviklet seg til en grassat og i høyeste grad farlig kjøring for andre veitrafikanter. Straffen settes til en bot til statskassen på kr. 750,-, subsidiært 8 dager fengsel. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
