Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Sandene: Tønsberg byrett avsa 8. mars 1982 dom med slik domsslutning for A: «A, født xx.xx.1955, dømmes for overtredelse av straffeloven §406 første ledd, jfr. vegloven §27, jfr. Tjøme kommunestyres vedtak av 26. februar 1981 og godkjent av Samferdselsdepartementet 7. mai 1981, jfr. straffeloven §63 første ledd, til en straff av en bot stor kr. 1200,- - kronerettusentohundre 00/100 - eller hvis boten ikke betales fengsel i 6 - seks - dager, jfr. straffeloven §28 tredje ledd. Boten tilfaller kommunekassereren i Tjøme, jfr. straffeloven §406 annet ledd. Saksomkostninger idømmes ikke.» Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Domfelte har anket over lovanvendelsen. Han hevder at de bompenger som må betales for å passere Vrengen bro med motorvogn ikke kan være «offentlige Skatter eller Afgifter» i den betydning som straffeloven §406 bruker uttrykket. Domfelte anfører at han heller ikke har forsøkt å unndra seg betaling av bompenger. Han mente å ha rett til å bruke sitt tidligere kjøpte klippekort også etter at bompengene var forhøyet med virkning fra 1. juli 1981; han stoppet sin vogn ved billettkiosken og leverte klippekortet til brovakten. Tvisten gjelder i realiteten et sivilt forhold om klippekortets fortsatte gyldighet. Domfelte har ikke vært seg bevisst å ha foretatt noen rettsstridig handling. Domfelte har videre hevdet at han ved kjøpet av klippekortet i juni 1981 inngikk en avtale med Tjøme kommune om rett til å passere broen 10 ganger. Kommunen hadde verken ved varsel på kortet eller på annen måte tatt forbehold om rett til makulering av kortet mot godtgjørelse for ubenyttede klipp ved en forhøyelse av bompengesatsene. Heller ikke var det gitt uttrykk for noen begrensning av kortets gyldighetstid. Under disse forhold mener domfelte at han måtte kunne bruke sitt gamle kort til de fire bropasseringer i tiden juli-november 1981 som domfellelsen gjelder. Domfelte har ytterligere hevdet at det ikke er kompetent myndighet som har fastsatt at eldre klippekort ikke kan brukes etter 1. juli 1981. Verken Samferdselsdepartementet eller kommunestyret har uttalt seg om dette; beslutningen er truffet av broutvalget i kommunen. Jeg er kommet til at anken må forkastes, og kan med noen presiseringer og tillegg slutte meg til byrettens begrunnelse. Saken gjelder betaling av bompenger, fastsatt etter vegloven §27 av Samferdselsdepartementet med samtykke fra Stortinget for finansiering av et riksveganlegg. At bompenger ble tillatt innkrevet, og at inntekten skulle tilfalle Tjøme kommune, var en sentral del av avtalen av 29. januar 1979 mellom Samferdselsdepartementet og kommunen om bygging av ny Vrengen bro. For kommunen var det påtrengende å forsere byggingen. Den påtok seg å betale 5,2 mill. kroner av byggeomkostningene, til tross for at riksveganlegg normalt bekostes av staten. Kommunens deltagelse i prosjektet måtte få betydning for den kommunale økonomi og for løsningen og prioriteringen av andre utbyggingsoppgaver i kommunen. Bompengeordningen minsket belastningen på kommunen. Under disse forhold kan jeg ikke anse det tvilsomt at bompengene må anses som en avgift som omfattes av straffeloven §406. Selv om salget av klippekort ses som en avtale med domfelte om rett til fremtidige passeringer av broen for et bestemt vederlag, kunne en slik avtale ikke være til hinder for at kortet ble gjort ugyldig fra 1. juli 1981. Ut fra formålet med bompengeordningen og dens betydning for kommunens økonomi måtte kommunen og departementet klarligvis kunne heve bompengesatsene når forholdene gjorde dette nødvendig. Og sammenhengen mellom kommunens deltagelse i Vrengen-prosjektet og bompengeordningen på den ene side og kommunens øvrige utgifter og inntekter (typisk skatteinntekter) på den annen side tilsier at kommunen og departementet måtte ha en slik rett også i forhold til innehavere av tidligere kjøpte kort med ubenyttede klipp selv om det ved kortsalget ikke var tatt forbehold om at kortet ble ugyldig ved takstforhøyelse. Det ville være uten mening om en kortordning som etableres av praktiske grunner og for å gi trafikantene mulighet for rabatt, skulle legge bånd på kommunens handlefrihet og skape ulikhet trafikantene imellom dersom det ble nødvendig med en økning av bompengene. Domfelte som mente å ha rett til å bruke det gamle kort, har hevdet at han ikke opptrådte rettsstridig og forsettlig, og at han derfor ikke er skyldig etter straffeloven §406. Denne innsigelse kan ikke føre frem. Han har passert broen uten å betale de bompenger som han ble avkrevet av brovakten. Han var gitt full opplysning om kommunens standpunkt til de gamle klippekort. Hans overtredelse av §406 var rettsstridig og forsettlig. Domfelte kan heller ikke høres med sin påstand om at broutvalget var uten myndighet til å bestemme at eldre klippekort ble ugyldige fra 1. juli 1981. I samsvar med søknad fra kommunen og tilråding fra Vegdirektoratet fastsatte Samferdselsdepartementet 7. mai 1981 at bompengene skulle forhøyes med virkning fra 1. juli 1981, herunder også økning av prisen på klippekort. Herved var rammen og tidspunktet for forhøyelsene angitt. Når noen modifiserende bestemmelse til fordel for trafikantene ikke ble truffet, måtte denne fastsettelse lede til at eldre klippekort ikke kunne brukes etter nevnte tidspunkt. Jeg nevner at verken domfelte eller aktor har reist noen innvending mot at boten etter byrettens dom skal tilfalle kommunekassereren i Tjøme. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Røstad, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså. Av byrettens dom (dommerfullmektig Jakob Wahl med domsmenn): - - - Tønsberg politimesterembete har den 14. januar 1982 utferdiget forelegg mot ham for overtredelse av: Straffeloven §406 første ledd, som setter straff for rettsstridige handlinger hvorved noen søker å unndra seg eller andre offentlige skatter eller avgifter, jfr. vegloven av 21. juni 1963 §27, hvoretter Samferdselsdepartementet ved samtykke fra Stortinget kan fastsette at det skal kreves bompenger på offentlig veg og fastsettes størrelsen på avgiften, jfr. vedtak i Tjøme kommunestyre den 26. februar 1981, godkjent av Samferdselsdepartementet den 7. mai 1981, hvoretter det er innført bompenger og satsene fastsatt til kr. 10,- for en enkelt passering og kr. 180,- for et klippekort §25 passeringer over Vrengen bru, derved at han a ) fredag den 10. juli 1981 ca kl. 11.00 som fører av Chrysler med kjennetegn LH 23395 passerte bomvakthuset til Vrengen bro på Nøtterøysiden, og etter å ha stoppet for å få klippet sitt 10-klippskort, som var ugyldig, dels fordi 10-klippekortene var utgått og dels fordi takstene var hevet, nektet å betale enkeltbillett, nektet å motta nytt kort mot refundering av ikke benyttede klipp, nektet å gjøre annet enn å la det utgåtte og ugyldige kortet benytte, for så å kjøre over broen, b) fredag den 9. oktober 1981 om ettermiddagen en gang, som fører av Chrysler med kjennetegn LH 23395 passerte bomvakthuset til Vrengen bro på Nøtterøysiden, etter å ha stanset for klipping av sitt utgåtte og ugyldige 10-klippskort nektet å betale da vakten ikke godtok kortet, hvorpå han kjørte over broen uten å betale avgift, c ) tirsdag den 3. november 1981 om formiddagen en gang, som fører av Chrysler med kjennetegn LH 23395 passerte bomvakthuset på Vrengen bro på Nøtterøysiden, etter å ha stoppet for å få klippet sitt utgåtte og ugyldige 10-klippskort, og da vakten nektet dette, kjørte over uten å betale avgiften, d) lørdag den 7. november 1981 ca kl. 11.40 som fører av LH 23395 passerte bomvakthuset på Vrengen bro på Nøtterøysiden, etter å ha stanset for å få klippet sitt utgåtte og ugyldige 10-klippskort, da vakten ikke ville godta kortet, bare passerte videre uten å betale avgift, jfr. straffeloven §63 første ledd. Forelegget av 18. oktober 1981 trekkes hermed tilbake, og dette trer i stedet for nevnte forelegg, en bot til kommunekassen på Tjøme kr. 2000,- - kronertotusen 00/100 - eller, hvis boten ikke betales/inndrives, en straff av fengsel i 10 - ti - dager. - - - Tiltalte A forklarte at han en gang i juni kjøpte et 10-klippskort. Da han skulle passere brobetjenten fredag 10. juli 1981 leverte han dette kortet for klipping. Tiltalte erkjente at han var kjent med takstforhøyelsen fra 1. juli 1981 idet han hadde lest kunngjøringen om dette. 10-klippskortet ble imidlertid kjøpt før han leste denne kunngjøringen. Brobetjenten ville ikke klippe i kortet idet hun ga uttrykk for at kortet var ugyldig. Tiltalte underrettet brovakten at han 2 ganger etter takstforhøyelsen hadde fått passere med klipp i gammelt kort. Tiltalte forklarte at han overfor brobetjenten ga uttrykk for at etter hans mening så var kortet gyldig. Av brovakten ble han gjort kjent med at unyttede klipp ville bli refundert. Brovakten klippet 1 klipp i det gamle kortet og ga uttrykk for at hun ville klippe 2 klipp dersom ikke tiltalte ville betale i h.h.t. de nye takstene. Tiltalte protesterte kraftig mot dette og brobetjenten kastet kortet ut av luken i bua. Det utviklet seg til en meget amper ordveksling mellom tiltalte og brobetjenten. Tiltalte forklarte videre for retten at han oppfattet situasjonen dithen at han ville bli anmeldt for forholdet. Tiltalte erkjente for retten at han til tider som nevnt i foreleggets pkt. a, b, c og d har forholdt seg som der beskrevet. Vitne Torleif Halvorsen, rådmann i Tjøme kommune, forklarte seg nærmere om bakgrunnen for hevingen av broavgiften, kunngjøringen av den m.v. Forhøyelsen ble kunngjort i Vestfold Arbeiderblad, Tønsberg Blad og Aftenposten 8. eller 10. juni og 30. juni 1981. Dessuten ble det lagt ut flyvesedler som brobetjentene ble bedt om å dele ut. I pressen ble publikum videre gjort oppmerksom på at ubenyttede klipp på klippekort ville bli refundert og det ble ikke fastsatt noen frist m.h.t. innløsning. Han opplyste at det i juli, august og september ble innløst ubenyttede klipp på klippekort for i alt ca kr. 100000,-. I forbindelse med at Samferdselsdepartementet ga samtykke til forhøyelse av broavgiften, ble det derfra ikke gitt noen instruks m.h.t. overgangsregler og gyldigheten av klippekort kjøpt til gammel pris. - - - Vitne Elsa-Tori Sjøvaag, avløser som brobetjent ved Vrengen bro var på vakt fredag 10. juli 1981 da tiltalte A skulle passere. Hun sa til ham at gammelt klippekort ikke kunne nyttes nå etter takstforhøyelsen. Vitnet tilbød dessuten tiltalte A å få refundert de ubenyttede klipp med en gang, men han var ikke interessert i dette. Vitnet husker nå ikke helt sikkert hva som skjedde, men forklarte at det er godt mulig at hun klippet 1 gang i kortet. Hun mente imidlertid at tiltalte A ikke kan ha oppfattet dette som en aksept fra hennes side slik at han kunne passere. Hun fortalte at forholdet ville bli anmeldt. Tiltalte A har flere ganger etter den 10. juli 1981 presentert gammelt kort for klipping. Dette er ikke blitt akseptert, han har fått passere, men blitt gjort kjent med at forholdene ville bli anmeldt. Rettens bemerkninger: De tiltaltes forsvarer har fremholdt at de tiltalte må bli å frifinne idet de bropenger som innkreves for passering av Vrengen bro ikke er å anse som en «offentlig avgift» i straffeloven §406 forstand. Fra forsvarerens side er det henvist til [[Rt-1911-91]] og [[Rt-1925-499]] som støtte for dette syn. Det å betale for å kunne kjøre over Vrengen bro er ifølge forsvareren det samme som å betale vederlag for en ytelse på linje med f.eks. å betale billett på offentlige kommunikasjonsmidler. Slik retten ser det er den avgift som innkreves for passering av Vrengen bro å anse som en «offentlig avgift» i relasjon til straffeloven §406. Vegloven §27 lyder: «Med samtykke fra Stortinget kan departementet (d.v.s. Samferdselsdepartementet - rettens tilføyelse) fastsette at det skal krevjast bompengar på offentleg veg, fastsette storleiken på avgiftane, og sette vilkår om bestemt bruk av avgiftsmidlane». Stortinget har i forbindelse med behandlingen av St. prop. nr. 1 for 1978-79 og St. prop. nr. 1 for 1979-80 gitt slikt samtykke som nevnt i vegl. §27. (Dette er nærmere undersøkt av retten etter hovedforhandlingen.) 29. januar 1979 inngikk Samferdselsdepartementet og Tjøme kommune avtale om bygging av ny Vrengen bro. I avtalens pkt. 5 heter det: «Tjøme kommune tillates å oppkreve forskottsbompenger på nåværende Vrengen bro fra 1. mars 1979 og på ny Vrengen bro når denne blir åpnet for trafikk til dekning av kommunens forpliktelser, jfr. avtalens pkt. 7». Avtalens pkt. 7 lyder: «Renter og avdrag på lån, administrasjons- og driftsutgifter som Tjøme kommune pådrar seg i tilknytning til anlegget, tillates dekket ved innkreving av bompenger som godkjennes av Samferdselsdepartementet i henhold til vegloven §27.» Takstene ble godkjent av Samferdselsdepartementet i brev av 21. februar 1979 derfra til Vegdirektoratet. (Dette er nærmere undersøkt av retten etter hovedforhandlingen.) Endelig viser retten til at Samferdselsdepartementet i brev av 7. mai 1981 til Vegdirektoratet godkjente søknad om økning av bompengesatsene fra 1. juli 1981. Ut fra det ovenfor refererte foreligger det vedtak fra Stortinget og det forvaltningsorgan (Samferdselsdepartementet) som i vegloven er gitt myndighet til å fastsette de nærmere vilkår. I forarbeidene til straffeloven §406 er det ikke uttalt noe nærmere om hva som skal anses som «offentlige skatter og avgifter». §406 har stått uendret siden 1902. Teorien er også taus m.h.t. en nærmere presisering av straffeloven §406. Prof. Johs.Andenæs' henvisning til «norske fiskale interesser» på side 499 i hans «alminnelige strafferett» 2. rev. utg. 1974 antas å være uten interesse i nærværende sak. Rettspraksis gir heller ingen klar vegledning for en nærmere presisering av begrepet «offentlige skatter og avgifter». [[Rt-1911-91]] er helt uten interesse i denne sammenheng. Selv om det i høyesterettsdommen inntatt i [[Rt-1925-499]] heter at «det er naturlig at forstaa §406 saa, at den alene tar sikte paa at ramme forgaaelser som tar hensyn til bestemmelser av skatterettslig art og som altsaa fremtræder som forgaaelse mot skatte- og avgiftslovgivningen», utelukker ikke det at §406 gis anvendelse på det forhold nærværende sak dreier seg om. Tvert imot kan det anføres at vegloven §27 er en del av den samlede avgiftslovgivning. Retten viser i denne sammenheng til at det i vegloven §27 er brukt ordene «avgiftane» og «avgiftsmidlane». Når det gjelder straffelovgivningen er det et generelt prinsipp at man skal være varsom med å foreta utvidende tolkninger, jfr. Torstein Eckhoff's «Rettskildelære» side 135, 2. opplag 1975. Det er imidlertid bare på «offentlig veg» at det kan kreves inn bompenger, jfr. vegloven §27. Det kreves samtykke fra Stortinget til slik innkreving og Samferdselsdepartementet fastsetter avgiftenes størrelse og vilkår om bruken av «avgiftsmidlane». Å gi straffeloven §406 anvendelse vis § vis «bropengar» er etter rettens skjønn ikke en utvidende tolkning av bestemmelsen som domstolen vil være forskåret fra, men ligge innenfor det naturlige anvendelsesområde for bestemmelsen. Straffeloven §406 må videre tolkes ut fra hva en i dag vil anse som «offentlige skatter eller avgifter». Utviklingen har gått i retning av at en rekke ytelser fra det offentliges side er belagt med særavgifter, gebyr o.l., som belastes de som har nytte av vedkommende ytelse. Hva angår denne sak så var bygging av ny Vrengen bro opprinnelig ikke med i Norsk vegplan for 1978-81. For å fremskynde prosjektet ble det inngått avtale mellom Samferdselsdepartementet og Tjøme kommune om finansieringen; herunder kr. 5,2 mill. i bidrag fra kommunens side. Tjøme kommunes forpliktelser ble tillatt dekket ved innkrevning av bompenger. Retten bemerker at lignende ordninger er etablert andre steder i landet, f.eks. E-18 gjennom Drammen. Det er opp til de offentlige myndigheter å foreta en prioritering av hvilke oppgaver som til enhver tid skal løses. Prioritering av enkelte oppgaver vil fortrenge løsninger av andre. For Tjøme kommune har fremskynding av bygging av Vrengen bro vært påtrengende og den har derfor inngått avtale hvorved den har påtatt seg forpliktelser for et riksveganlegg som ordinært finansieres over Statsbudsjettet. Disse forpliktelser dekkes ved innkreving av bropenger. Et alternativ ville ha vært å dekke utgiftene i denne sammenheng over kommunens ordinære budsjetter. Dette ville i så tilfelle ha utsatt løsningen av andre prioriterte kommunale oppgaver. Retten viser til flg. fra kontorsjefens tilrådning i kommunestyresak 24/1981: «I den økonomiske situasjon kommunen for tiden befinner seg ser jeg en fordel i å kunne nedbetale broen så raskt som mulig da finansieringen av den binder lånekapital som ellers kunne anvendes i forbindelse med andre anlegg i kommunen.» En slik broavgift, som nærværende sak dreier seg om, og andre særavgifter og gebyrer er sammen med direkte og indirekte skatter de inntektskilder som det offentlige har til rådighet til løsning av fellesoppgaver. Sett i en slik sammenheng står det for retten klart at broavgiften er å anse som en «offentlig avgift». Den må bli å sidestille med f.eks. årsavgiften for motorvogner. Forsvareren har videre henvist til avtalerettslige synspunkter og anført at det ved kjøp av et klippekort er inngått en forhåndsavtale om rett til å passere broa så og så mange ganger. Det er vist til [[Rt-1956-1180]] og [[Rt-1930-1481]]. Kommunen har derfor ikke «rett til å ugyldiggjøre» ubenyttede klipp på et klippekort ved en takstforhøyelse. Retten kan heller ikke slutte seg til denne anførsel. I forbindelse med takstforhøyelsen ble det besluttet at tidligere klippekort skulle opphøre å gjelde. Men det ble samtidig bestemt at ubenyttede klipp skulle refunderes med kr. 5.50 pr. stk., som tilsvarer nettoprisen. Det ble videre ikke fastsatt noen frist for slik refundering. De som ved takstforhøyelsen hadde kort med ubenyttede klipp har således ikke lidt noe økonomisk tap. Det kan så være at kommunen burde ha utvist den kulanse å gi klippekortene gyldighet f.eks. inntil 1 måned etter takstøkningen, som nok er vanlig ved takstforhøyelse ved offentlige kommunikasjonsmidler. Men retten kan ikke se at kommunen hadde noen plikt til å gi kortene en slik forlenget gyldighet, ei heller at de ved salget av kortene på avtalerettslig grunnlag er bundet vis § vis de som har kjøpt slike kort. Endelig har forsvareren vist til at kommunestyret ikke har truffet vedtak om «ugyldiggjøring» av gamle klippekort, men at dette er besluttet av kontaktutvalget for ny Vrengen bro. Retten bemerker at det av ordførerens brev av 15. juni 1981 til kommunekassereren fremgår at kontaktutvalgets vedtak i møte 9. juni 1981 har vært til behandling i formannskapet 11. juni 1981. Kommunestyret vedtok selve takstforhøyelsen. Retten kan ikke se at det er noe krav om dets medvirkning i spørsmål om å finne fram til en praktisk fremgangsmåte i forbindelse med takstforhøyelsen. Retten viser til det som er nevnt ovenfor om at innehavere av ubenyttede klipp ikke led noe økonomisk tap idet disse ble refundert. På grunnlag av det ovennevnte er retten kommet til at de tiltalte objektivt sett har overtrådt den i foreleggene nevnte straffebestemmelse, jfr. den der nevnte henvisning til vegloven, vedtak av Tjøme kommunestyre og godkjennelse av Samferdselsdepartementet. Vedr. den subjektive skyld. For fellelse etter straffeloven §406 kreves det forsett. - - - Ad tiltalte A. Brobetjenten som har vært på vakt flere av de ganger tiltalte har passert, uten å ville gjøre opp for seg, er ført som vitne. Tiltalte har selv forklart at han var klar over at han ville bli anmeldt for forholdet og at han var kjent med takstforhøyelsen. Det er fra hans side heller ikke påstått frifinnelse på grunn av manglende utvist skyld. Retten viser dessuten til at forelegget dreier seg om 4 enkeltstående tilfelle over en periode på 4 mnd. Retten finner det på denne bakgrunn bevist at tiltalte A forsettlig har forholdt seg som beskrevet i forelegget og han blir å domfelle for det. Straffen for tiltalte A settes til en bot stor kr. 1200,- subsidiært 6 dager fengsel. Ved fastsettelsen av botens størrelse er det sett hen til at han er attføringstrygdet og at han er gift og forsørger 1 barn, jfr. straffeloven §27. Straffeloven §63 første ledd er gitt anvendelse. Ordinært vil det medføre at det utmåles en bot som ligger lavere enn summen av de bøter hver enkelt overtredelse isolert sett skulle tilsi. Under henvisning til høyesterettsdom inntatt i [[Rt-1981-973]] flg. er retten imidlertid kommet til at man i et tilfelle som dette i skjerpende retning må se hen til at tiltalte har gjort seg skyldig i 4 overtredelser av tilsvarende art. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
