Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Skåre: Hegdehaugsveien 19 i Oslo ble kjøpt av A/S Selvaagbygg i 1970. Eiendommen var regulert for boligbebyggelse i henhold til en reguleringsplan fra 1939. En ny reguleringsplan vedtatt av bystyret i april 1976, og stadfestet av departementet i juli 1977, gjorde ingen endringer for så vidt. Selvaagbygg sendte inn forslag til bebyggelsesplan 15. november 1976, og byggemelding fulgte 8. februar 1977. Sosialrådmannen hadde imidlertid allerede i oktober 1976 bedt vurdert om eiendommen burde sikres som leke- og oppholdsareal for beboerne i strøket. Under henvisning til forslaget meddelte byplankontoret at byggemeldingen ville bli avslått. Bystyret vedtok i mai 1978 å regulere tomten til friareal, og departementet stadfestet vedtaket i juli samme år. Selvaagbygg begjærte deretter eiendommen innløst. Ved stevning av 23. mars 1979 begjærte Oslo kommune ekspropriasjonsskjønn etter bygningsloven §35, jfr. §42. Oslo skjønnsrett avsa 9. juni 1980 skjønn med slik slutning: I. Den erstatning som tilkommer eieren av Hegdehaugsveien 19, A/S Selvaagbygg, fastsettes slik: «1. Erstatning for grunn kr. 900,00 pr. m2. 2. Erstatning for prosjekteringsomkostninger kr. 80.000,-. 3. Erstatning for tap i næring 0. Av erstatningsbeløpene svares 10% årlig rente fra 1. juli 1979 til betaling skjer. II. I erstatning for saksomkostninger betaler Oslo kommune til A/S Selvaagbygg v/høyesterettsadvokat Bjørn Dalan, kr. 9.000,-, innen 2 uker fra forkynnelsen av skjønnet.» Skjønnet ble påanket til Eidsivating lagmannsrett for så vidt gjelder post I.3 i slutningen - tap i næring. Eidsivating lagmannsrett avsa 24. april 1981 kjennelse med slik slutning: «1. Oslo skjønnsretts skjønn av 9. juni 1980 oppheves i den utstrekning det er påanket og hjemvises til ny behandling av Oslo skjønnsrett. 2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Oslo kommune til A/S Selvaagbygg 32180 - trettitotusenetthundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.» Oslo kommune har anket kjennelsen inn for Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, idet det hevdes at lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at Selvaagbygg har rett til erstatning for eventuelt tap i næring. Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til skjønnet og til lagmannsrettens kjennelse. Det er ikke avhørt vitner i anledning av anken til Høyesterett, og saken står i samme stilling som for lagmannsretten. Den ankende part - Oslo kommune - har i det vesentlige anført: En reguleringsplan representerer en rådighetsbegrensning som regelmessig ikke gir grunneieren rett til erstatning. Denne rådighetsbegrensning får betydning også når eiendommen eksproprieres: Erstatningen skal fastsettes med utgangspunkt i den anvendelse som reguleringsplanen tillater. Dette kan begrunnes med årsakssynspunkter: Hvis eieren har tap utover dette, er årsaken reguleringsplanen og ikke ekspropriasjonen, sml. [[Rt-1970-306]] - Vækerøveien. Resultatet kan også begrunnes ut fra likhetssynspunkter: Den grunneier som det eksproprieres fra, skal ikke stilles bedre enn de øvrige grunneiere som rammes av samme rådighetsbegrensning. De samme synspunkter må anvendes hvor det er reguleringsplanen som danner grunnlag for ekspropriasjon, og det har ingen betydning om ekspropriasjonen gjelder hele eiendommen eller bare deler av den. Det ville også i disse tilfeller være ulovlig å bruke eiendommen til noe annet enn det som er bestemt i reguleringsplanen, og dette må legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen. Verken bygningsloven §32 nr. 1 eller bygningsloven bestemmelser om ekspropriasjon inneholder noe som er i strid med disse synspunkter. Fra det utgangspunkt som er tatt foran må gjøres visse unntak. Fastsetting av grunnverdien etter disse synspunkter ville føre til at Hegdehaugsveien 19 skulle verdsettes som friareal. For slik verdsettelse har man ingen norm, og ekspropriaten kunne komme vesentlig dårligere ut enn naboene. Det er derfor på det rene at grunnen må verdsettes etter omsetningsverdien for tilsvarende bebyggelig grunn, såkalt strøkspris. Dette er da også gjort i det foreliggende tilfelle. Dessuten er det enighet om at ekspropriaten i tilfeller som det foreliggende har krav på dekning for prosjekteringsutgifter. Det utgangspunkt som er tatt foran, fører imidlertid til at Selvaagbygg ikke kan kreve erstatning for tap i næring. Rettspraksis fra før 1970 gir ingen klar anvisning på hvordan disse spørsmål skal løses. Noen avgjørelser kan synes å bygge på at erstatningen skal fastsettes uavhengig av reguleringsplanen, men avgjørelsene inneholder ikke noen analyse eller klar poengtering av den problemstilling man generelt stilles overfor. Fra 1970 og senere finnes det flere avgjørelser som direkte gir uttrykk for de synspunkter som er nevnt foran. De sentrale avgjørelser er [[Rt-1970-1028]], Sarheim-dommen, og [[Rt-1978-190]], Tessem-dommen. Men også [[Rt-1970-306]], Vækerødommen, og [[Rt-1972-608]], Norgear-dommen, inneholder uttalelser av interesse. [[Rt-1980-336]] - Bjølseth-kjennelsen - gjelder i første rekke kravet til skjønnsgrunnene, og det er vanskelig å utlede noen bestemte reservasjoner i forhold til det som ble resultatet i Sarheim- og Tessem-sakene. Oslo kommune mener at de synspunkter som etter det anførte må legges til grunn, har støtte i den alminnelige tendens til ikke å gi erstatning for rådighetsbegrensninger. Det er ellers i denne saken tale om et mulig og usikkert tap - et tap som ved den konkrete vurdering gjerne settes til 0. Et tap kan foreligge bare dersom Selvaagbygg på denne tiden ellers hadde en stille periode som burde avhjelpes ved nybygg, og bedriften ikke hadde andre byggeklare tomter. Spørsmålet om det foreligger tap i næring, foreligger ikke til avgjørelse. Den ankende part - Oslo kommune - har nedlagt slik påstand: «1. Oslo skjønnsretts skjønn av 9. juni 1980 stadfestes. 2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.» Ankemotparten - Selvaagbygg - har i det vesentlige anført: Selvaagbygg skal ha erstatning for hele det subjektive tap. I tilsvaret i skjønnssaken ble fremsatt krav om erstatning også for byggherregevinst, men dette ble frafalt ut fra en erkjennelse av at et tap av denne karakter kan anses erstattet ved at grunnen ble verdsatt etter omsetningsverdi, se resonnementet i [[Rt-1959-838]] - Smedstad-dommen. Det saken gjelder, er derfor det tap som skyldes at bedriften ved ekspropriasjonen av Hegdehaugsveien 19 tapte et driftsmiddel som inngikk i bedriftens næringsvirksomhet. Det var enighet under skjønnet om at tomten skulle erstattes etter omsetningsverdien. Dette følger imidlertid av de generelle regler i ekspropriasjonserstatningsloven og Kløfta-dommen ( [[Rt-1976-1]]), og representerer således ikke noe unntak fra en hovedregel basert på bygningsloven om at verdien skal fastsettes ut fra den bruk reguleringsplanen tillater. Regelen er tvert imot at det i tilfeller som det foreliggende skal ses bort fra de bånd reguleringsplanen legger på bruken. Dette har sammenheng med at reguleringsplanen her er utarbeidet og stadfestet med ekspropriasjon for øye. I andre og helt tilsvarende saker kan det tenkes at ekspropriasjonshjemmelen søkes i oreigningsloven eller i spesiallov. Da vil man som regel ikke ha noe forutgående vedtak om rådighetsinnskrenkning for eiendommen, og det er uomtvistet at det subjektive tap skal erstattes innenfor rammene av ekspropriasjonserstatningsloven. Det ville bli mangel på sammenheng i rettsreglene om det skulle være annerledes når ekspropriasjonen skjer på grunnlag av en reguleringsplan. Bygningsloven §42, jf. også §32 nr. 1, må bygge på en forutsetning om at de vanlige erstatningsregler skal følges. Disse synspunkter har støtte i rettspraksis fram til 1970 og i den teori som støtter seg til denne rettspraksis. Det vises i denne forbindelse til [[Rt-1897-730]], [[Rt-1906-160]], [[Rt-1949-772]], [[Rt-1950-638]], [[Rt-1967-78]] og [[Rt-1969-787]], til skjønnspraksis blant annet i Oslo og Drammen, og til Husaas-komitéens innstilling side 112, side 114 og side 134. Rettspraksis gir uttrykk for at tomter skal vurderes som bebyggelige etter den påregnelige utnyttelse i strøket, og at beviselig tap i næring ut fra slik utnyttelse skal erstattes. De nyere dommer som Oslo kommune og skjønnsretten i den foreliggende sak støtter seg til, er ikke avgjørende for den foreliggende sak. I Sarheim-tilfellet var virksomheten flyttet til et nytt sted, og det var tale om å begynne ny virksomhet på den gamle tomten som tvisten knyttet seg til. Også Tessem-saken skiller seg fra den foreliggende, blant annet ved at eiendommen lå i et tidligere uregulert område. Både [[Rt-1972-608]] - Norgear-dommen - og [[Rt-1980-336]] - Bjølseth-kjennelsen - viser at den begrunnelse som ble benyttet i Sarheim- og Tessem-dommene var for generell. Det foreligger derfor ingen dom som stiller seg i vegen for å utmåle erstatningen etter de alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler som Selvaagbygg har redegjort for. Ankemotparten - Selvaagbygg - har nedlagt slik påstand: «1. Eidsivating lagmannsretts dom av 24. april 1981 pkt. 1 og 2 stadfestes. 2. Oslo kommune tilpliktes å betale A/S Selvaagbygg sakskostnader for Høyesterett.» Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg finner først grunn til å peke på at Hegdehaugsveien 19 hadde vært regulert til boligbebyggelse siden 1939 da Selvaagbygg kjøpte den i 1970 for å utnytte den til bebyggelse. Selvaagbygg hadde allerede fått rivingstillatelse, revet den påstående bebyggelse og sendt inn bebyggelsesplan og byggemelding da det i mai 1978 ble truffet vedtak om å regulere tomten til friareal. Omreguleringen til friareal gjaldt bare denne tomten og tomten i dens helhet. Grunneieren kunne etter bygningsloven §42 kreve ekspropriasjon straks, og denne adgangen ble benyttet. Det foreligger altså et tilfelle hvor kommunen umiddelbart måtte overta den regulerte eiendom. Erverv av eiendom til friareal eller andre fellesformål kan gjennomføres også etter oreigningsloven, se §2 nr. 37, eller etter spesiallovgivningen. I så fall er det ikke nødvendig med noen forutgående reguleringsplan, og det er i disse tilfeller ikke tvil om at det er ekspropriatens subjektive tap som skal erstattes innenfor rammene av ekspropriasjonserstatningsloven. Erstatning utover den omsetningsverdi som ble erstattet i den foreliggende sak, vil kunne gis fordi bruksverdien er høyere, eller som ulempeerstatning. Det denne saken gjelder, er om den reguleringsplan som gikk forut for ekspropriasjonen begrenser den rett til erstatning for hele det subjektive tap, som ekspropriaten har etter de alminnelige ekspropriasjonsregler. Det er kommunens oppfatning at verdsettingen som hovedregel skal skje med utgangspunkt i den bruk reguleringsplanen tillater. Etter min mening kan det ikke i vår sak gjelde noen slik begrensning av retten til å kreve erstatning. Det ville bli dårlig sammenheng mellom reglene og være lite rimelig om man i et tilfelle som det foreliggende skulle anvende andre regler for erstatningsutmålingen enn i de rene ekspropriasjonssaker. Bygningsloven §32 nr. 1 og de bestemmelser i bygningsloven som gjelder ekspropriasjon på grunnlag av reguleringsplan, inneholder ingen bestemmelser som gir holdepunkter for et annet resultat. Det gjør heller ikke den rettspraksis som foreligger om begrenset adgang til å kreve erstatning ved rådighetsbegrensninger. Når det gjelder rettspraksis, nevner jeg først at det for Høyesterett er påberopt et meget stort doms- og skjønnsmateriale. Dette viser etter min mening at det i mange år har vært ansett som gjeldende rett at når det ble ekspropriert på grunnlag av en reguleringsplan som har gjort en tomt ubebyggelig, ville ekspropriaten kunne kreve erstatning ikke bare for eiendommens omsetningsverdi som bebyggelig og for prosjekteringsomkostninger, men etter omstendighetene også for næringstap han ble påført ved ekspropriasjonen. Dette fremgår ikke bare av en entydig praksis ved Oslo skjønnsrett, men er også lagt til grunn i flere høyesterettsdommer. Oslo kommune synes å ha akseptert denne praksis, og det var først i 70-årene at det meldte seg usikkerhet og kommunen endret holdningen. Spørsmålet blir da om nyere avgjørelser bringer saken i en annen stilling. Skjønnsretten la avgjørende vekt på dommene i Sarheim- og Tessem-sakene. Etter min mening har dommene ikke avgjørende betydning for den foreliggende sak. På grunn av den oppmerksomhet som er knyttet til disse saker også under prosedyren for Høyesterett, skal jeg gi en kort begrunnelse for denne oppfatning. I Sarheim-saken var den eiendom tvisten knyttet seg til, allerede ved en reguleringsplan fra 1957 utlagt til gate og parkeringsplass. Forretningsvirksomheten på eiendommen fortsatte imidlertid uhindret i 9 år framover til 1966 da gården brant. Hele den virksomhet som til da hadde vært drevet på eiendommen, ble deretter flyttet til en annen tomt. Ved overskjønnet ble eieren av branntomten tilkjent erstatning for tomten etter omsetningsverdien, og han fikk også erstatning for den reduksjon i brannerstatningen som var en følge av at han ikke fikk gjenoppføre bygget. Ekspropriaten fikk derimot ikke erstatning for tap ved mulig forretningsvirksomhet på tomten. Det er flere forhold som gjør at denne saken er nokså ulik den sak som nå foreligger til avgjørelse. Førstvoterende la vekt på at ekspropriaten ikke drev næringsvirksomhet på tomten - en bemerkning som synes å ha sammenheng med at bedriften hadde bygd et annet sted. Videre peker jeg på at det tap som ble krevd erstattet, har meget til felles med det som i den foreliggende sak er kalt byggherregevinst. Som nevnt under referatet av ankemotpartens anførsler er det ikke i vår sak framsatt krav om erstatning for slikt tap. I Sarheim-saken kan det også være enkelte andre særlige momenter som gjelder tapsvurderingen. Tessem-saken gjaldt ekspropriasjon av ca 1 dekar fra en gartnerieiendom på ca 6 dekar. De resterende 5 dekar var i reguleringsplanen, som var fra 1972, fortsatt regulert for gartnerivirksomhet. Ved ekspropriasjonen i 1975 forlangte ekspropriaten erstatning for tapt næringsinntekt ved at han ikke fikk bygge veksthus på det areal som skulle avstås. Det veksthus som han her refererte til, var med på en byggeplan fra 1962. Utbyggingen hadde stoppet opp i 1966 - etter skjønnsrettens mening på grunn av forhold vedrørende gartneriets drift og mangel på kapital. Jeg finner grunn til å peke på at den regulering det her dreide seg om, ikke gav Tessem krav på erstatning etter §32 nr. 1 eller rett til å kreve innløsning etter §42. Om kommunen ikke hadde valgt å ekspropriere, ville Tessem således ha måttet finne seg i den rådighetsinnskrenkning reguleringen medførte, uten at han kunne kreve erstatning. Det er også grunn til å merke seg det skjønnsretten sier om de gamle utbyggingsplaner. På grunnlag av det jeg her har sagt, kan resultatet i de to sakene ikke være avgjørende i vår sak. De uttalelser dommene inneholder om forholdet mellom reguleringsplan og hva som kan kreves erstattet, finner jeg heller ikke kan ha avgjørende betydning. Utsagnene om at verdien må vurderes under hensyn til de bånd reguleringsplanen legger på utnyttelsen, framtrer bare som en hovedregel eller utgangspunkt: Det legges i begge dommer til grunn at regelen må tåle unntak. Jeg tar ikke standpunkt til om det var hensiktsmessig å ta et slikt utgangspunkt. I det foreliggende tilfelle er det imidlertid ikke foranledning til å gå nærmere inn på disse spørsmålene. Etter det resultat jeg er kommet til, må skjønnet oppheves for så vidt det er påanket. Spørsmålet om Selvaagbygg overhodet har lidt noe tap i næring er det ikke grunn til å komme inn på. Oslo kommune har tapt saken, og jeg finner ikke grunn til å fravike hovedregelen om at den ankende part i slike tilfeller skal betale sakens omkostninger. Ankemotparten har lagt fram oppgave som viser et salærkrav på 25.000 kroner. Det er ikke grunn til å fravike oppgaven. Jeg stemmer for denne Dom: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oslo kommune til A/S Selvaagbygg 25.000 - tjuefem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Sinding-Larsen, Hellesylt og Blom: Likeså. Av skjønnsrettens avgjørelse (byrettsdommer Eivind Hansen med skjønnsmenn): - - - Skjønnsretten bemerker at den er enig med partene i at erstatningen for grunnen må fastsettes på grunnlag av tomteverdien som byggetomt, etter den tomtepris som antas å gjelde i strøket. Det er tatt hensyn til at tomten ligger sentralt til og i et forholdsvis rolig strøk. Det er videre lagt vekt på at tomten er byggeklar. Erstatningen settes til kr. 900,- pr m2. Under saksforberedelsen ga saksøkeren til å begynne med uttrykk for at kravet på dekning av prosjekteringsomkostninger var berettiget. Senere er kravet avvist under henvisning til at byggemeldingen ikke var i samsvar med gjeldende reguleringsplan og til at den ikke var godkjent. Etter gjeldende rettspraksis skal slike prosjekteringsomkostninger som det her er tale om, erstattes når muligheten til å bygge faller bort som følge av en ny regulering. Det antas at retten til erstatning ikke kan falle bort fordi saksøkte i sin byggemelding forutsatte en større utnyttelsesgrad enn reguleringen tillot. Det er opplyst at det er ganske vanlig med byggemeldinger av denne art, og bygningsmyndighetene har adgang til å dispensere. Når det gjaldt saksøktes to andre eiendommer, Parkveien 21 og 23 og Grønnegate 2, som det ble sendt inn byggemeldinger for omtrent samtidig, så ble det også her lagt til grunn en utnyttelsesgrad som var større enn etter reguleringen. Bygningsmyndighetene godkjente planene med en utnyttelsesgrad på 2,23. I ethvert fall må saksøkte ha krav på en erstatning når omkostningene reduseres til hva de ville ha vært om byggemeldingen var helt i samsvar med reguleringen. Det antas å være uten betydning om byggemeldingen var godkjent eller ikke. Hvis godkjenning var et vilkår, ville det neppe ofte bli tale om erstatning. I tilfeller som det foreliggende ville det vel aldri bli tale om godkjenning fordi bygningsmyndighetene jo er klare over at en ny reguleringsplan er foreslått. Skjønnsretten finner således at saksøkte har krav på å få erstattet sine prosjekteringsomkostninger med den reduksjon som er nevnt. Saksøkte har beregnet prosjekteringsomkostningene på grunnlag av en antatt entreprenørpris ekskl. m.v.a. på kr. 5.400.000,-. Omkostningene er satt til 4% av dette beløp, det vil si kr. 216.000,-. Etter rettens mening kan man ikke bygge på en slik beregning. Saksøkte har selv utarbeidet planene og byggemeldingen. Han skal bare ha erstattet hva dette faktisk har kostet ham. Han har ikke kunnet fremlegge noen timetall til belysning av arbeidet. Det retten har å holde seg til, er særlig den tid som er gått fra bebyggelsesplanen ble innsendt 15. november 1976 og til byggemeldingen ble innsendt 8. februar 1977. Rent skjønnsmessig settes erstatningen for prosjekteringsutgifter til kr. 80.000,-. Det er antatt at man normalt ikke har krav på erstatning for tap som følge av en ny regulering, jfr. bygningsloven §31 første ledd. §32 bestemmer dog at det skal betales erstatning hvis en eiendom blir ødelagt som byggetomt. Som anført av saksøkte er det i flere skjønn enten gitt erstatning til entreprenører for tapt entreprenørfortjeneste når de blir fratatt muligheten til selv å bygge på sin egen tomt, eller det har vært forutsatt at det er adgang til å gi slik erstatning. I en dom inntatt i [[Rt-1970-1028]] (Sarheim-dommen) avgjorde Høyesterett at det ikke skulle gis erstatning for subjektive tap ut over tomteverdien. Førstvoterende uttalte bl.a.: - - - En tilsvarende avgjørelse ble truffet i dom inntatt i [[Rt-1978-190]] (Tessemdommen). - - - På grunnlag av disse to dommer antar retten at det heller ikke er anledning til å gi erstatning for et slikt subjektivt tap som det her er tale om, nemlig tapt entreprenørfortjeneste. Det vises også til det foran nevnte verk av professor Fleischer. Erstatning som nevnt gis derfor ikke. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Jørgensen, H. Byrkjeland og Råmund Stuhaug): - - - Lagmannsretten skal bemerke: Eiendommen Hegdehaugsveien 19 ble kjøpt av Selvaagbygg i 1970 med henblikk på en samlet utbygging av den og andre eiendommer som han eide i den umiddelbare nærhet. Eiendommen var regulert til boligbebyggelse, og Selvaagbygg sendte inn til kommunen bebyggelsesplan og senere, 8. februar 1977, byggemeldingsskjema og tegninger. Umiddelbart deretter (15. februar 1977), meddelte Byplankontoret Selvaagbygg at eiendommen var foreslått regulert til friområde, hvilket ble vedtatt av bystyret 25. mai 1978 og stadfestet av Miljøverndepartementet 26. juli 1978. Det vises for øvrig til skjønnsrettens referat om dette. Ved ekspropriasjonsskjønnet ble Selvaagbygg tilkjent erstatning for grunnen og for prosjekteringsomkostninger, mens det ikke ble gitt erstatning for tap i næring. Lagmannsretten er, når dette gjelder dette spørsmål, kommet til et annet resultat enn skjønnsretten, idet den mener at Selvaagbygg har krav på erstatning for tap i næring ved avståelsen av eiendommen. Som anført av Selvaagbygg var det mellom partene enighet om at tomten skulle vurderes som byggetomt. Den har gjennom årtier vært bruk til boligbebyggelse, og eieren skulle fortsatt bruke den til bebyggelse. Det vil da være tomtens verdi for eieren som byggegrunn som skal erstattes, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §4. Lagmannsretten er enig i at man ved erstatningsfastsettelsen må se bort fra reguleringsplanen, hvorved tomten er gjort ubebyggelig. Av en rekke rettsavgjørelser, således ved den enstemmige hrd. [[Rt-1976-464]], fremgår det at det ikke er den foreliggende reguleringsplan som skal legges til grunn, men at erstatningen skal fastsettes på grunnlag av det man kan kalle de naturlige og påregnelige utnyttelsesmuligheter. Det uttales videre: «Dette er et helt alminnelig prinsipp». Skal eieren få full erstatning for sitt tap, må tomtens verdi erstattes med den verdi den har nettopp for ham, den aktuelle eier. Ved avgjørelsen har lagmannsretten lagt vekt på at Selvaagbygg, som ledd i sin entreprenørvirksomhet, kjøper opp mange eiendommer med henblikk på rivning av påstående bebyggelse og senere nybygging. Etter det som er opplyst, har firmaet en stor fast stab av ansatte og en betydelig maskinpark, slik at det er avhengig av til enhver tid å ha bygg gående. Bygget i Hegdehaugsveien 19 var prosjektert, og erstatning for utgifter til dette var som foran nevnt gitt ved skjønnet. Det er i de saker som det fra begge sider er vist til, for å få erstattet tap i næring, i et hvert fall en betingelse at den utnyttelse det er snakk om er av en naturlig og påregnelig art for den næringsdrivende som det blir ekspropriert fra. Videre vil det være av betydning hvor nærliggende og realistisk en påtenkt utnyttelse er. Det synes mindre grunn til å gi erstatning hvis det bare er løse planer om utnyttelse en gang i fremtiden, og selv om den utnyttelse det da skulle bli tale om ligger innenfor ekspropriatens virkefelt. Fra Oslo kommunes side er det anført at tomten for Selvaagbygg var å betrakte som en reserve, og den erstatning han fikk for denne tomt kunne anvendes til kjøp av en annen tomt som kunne tjene samme formål. Lagmannsretten deler ikke denne oppfatning. På bakgrunn av det omfang og den kontinuitet virksomheten i Selvaagbygg har, må den enkelte eiendom som firmaet disponerer til bebyggelse, ses som et ordinært driftsmiddel. Hegdehaugsveien 19 var planlagt utbygget sammen med 2 andre eiendommer like i nærheten, åpenbart fordi det ville gi rasjonell utnyttelse av firmaets folk og maskiner i dette området. Prosjekteringen var ferdig, og byggingen klar til å starte. Det bemerkes at de andre gårder ble bygget ferdig etter planen. Det ville derfor ikke bety det samme for firmaet om det til erstatning for Hegdehaugsveien 19 hadde fått en annen tomt et eller annet sted. Den gevinst som således var forventet lå derfor like forut. Spørsmålet om hvorvidt firmaet ved å bli fratatt eiendommen, og derved ikke kunne bebygge den, faktisk også led et tap og hvor stort dette tap i tilfelle er, foreligger ikke for lagmannsretten. En avgjørelse hvorved Selvaagbygg gis erstatning for næringstap vil være i overensstemmelse med en rekke dommer så vel før som etter «Sarheimdommen». Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelsen vil stå i strid med «Sarheimdommen» og «Tessemdommen». Som bemerket av førstvoterende i «Sarheimdommen», var saken forskjellig fra tidligere saker som er påberopt, særlig fordi sakene gjaldt ekspropriasjon av eiendommer hvor eieren drev næringsvirksomhet. For Sarheims vedkommende dreide det seg om en branntomt med bare delvis utnyttelse som lager, og hvor den fremtidige utnyttelse var helt usikker, fordi eieren etter brannen hadde flyttet sin virksomhet et annet sted. Selv om utgangspunktet er at en reguleringsplan er bindende, slik at en eier ikke kan kreve erstatning for den rådighetsinnskrenkning planen medfører, har praksis slått fast at en eier som får sin grunn regulert til gate/park e.l., likevel kan kreve erstatning basert på verdien som byggegrunn, dersom dette var den naturlige anvendelse før reguleringen, jfr. [[Rt-1972-608]], særlig side 613. Når det så gjelder «Tessemdommen», er også denne så vidt forskjellig fra nærværende sak at den ikke kan anses bindende, og lagmannsretten viser for øvrig til den ankende parts anførsler foran om denne dom. Det må videre tillegges vesentlig vekt at Høyesterett, i likhet med lagmannsretten, i «Bjølseth-saken» kom til et annet resultat enn avgjørelsen i «Tessemsaken» selv om forholdene i de to saker ikke er helt parallelle. Det inngrep det dreide seg om i «Bjølsethsaken», for øvrig i likhet med nærværende sak, gikk langt videre enn inngrepet i «Tessemsaken». - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
