Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
I en ekteskapssak var det tvist om partenes fellesbarn skulle bo hos faren eller moren. Faren, A, ba retten om å oppnevne sakkyndige for å avgi uttalelse om spørsmålet, men herredsretten besluttet å avslå begjæringen. A påkjærte beslutningen til Hålogaland lagmannsrett som ved kjennelse av 4. november 1983 avviste kjæremålet under henvisning til tvistemålsloven §396. Lagmannsretten la til grunn at det dreide seg om en avgjørelse som var så skjønnspreget at den burde være unndratt for overprøvelse ved kjæremål. I det videre kjæremål bemerket kjæremålsutvalget: «Høyesteretts kjæremålsutvalg - flertallet dommerne Blom og Løchen legger til grunn at tvistemålsloven §396 ikke er til hinder for at en beslutning om å nekte oppnevnt sakkyndige kan påkjæres til lagmannsrett. En begrensning av kjæremålsadgangen må derfor i tilfelle utledes av barnelovgivningen. Loven av 21. desember 1956 nr. 9 bestemte i §9 første ledd: «Når det trengst bør barnevernsnemnda eller sakkunnige ha sagt si meining før spørsmålet vert avgjort.» Flertallet kan ikke se at denne bestemmelse eller andre bestemmelser i loven innebar noen begrensning i den alminnelige adgang til å påkjære en avgjørelse om ikke å oppnevne sakkyndige. For så vidt henvises også til kjennelse av utvalget 2. mars 1973 i l.nr. 67 B/1973. Den nye barnelov av 1981 nr. 7 som får anvendelse i dette tilfelle bestemmer i §41 første punktum: «I saker der det trengst, bør sakkunnige eller barnevernsnemnda uttale seg før det vert teke avgjerd.» Ordlyden er etter flertallets mening praktisk talt likelydende med ordlyden i den tidligere lov og gir ingen indikasjon om at kjæremålsadgangen skal være begrenset. Flertallet kan heller ikke av forarbeidene til loven utlede at meningen har vært å innføre noen slik begrensning. Flertallet finner derfor at lagmannsrettens kjennelse må oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten som må treffe en konkret vurdering av om sakkyndige skal oppnevnes. Saksomkostninger er ikke påstått. Mindretallet - dommer Holmøy finner at en beslutning om å nekte å oppnevne sakkyndige i barnefordelingssaker, er en beslutning av en så sterk skjønnsmessig karakter at den ikke er gjenstand for kjæremål, jfr. tvistemålsloven §396. Mindretallets utgangspunkt er at spørsmålet om sakkyndige skal oppnevnes i disse saker er regulert i barneloven §41. Mindretallet ser denne paragraf som en spesialbestemmelse om bruk av sakkyndige i de saker den gjelder, en bestemmelse som også får anvendelse når en part har begjært at sakkyndige oppnevnes. Sterke reelle hensyn taler etter mindretallets mening for at retten fritt kan vurdere når det er nødvendig å innhente uttalelse fra barnevernsnemnd eller oppnevne sakkyndige, eventuelt begge deler slik det er spørsmål om i den foreliggende sak. I de saker det her gjelder, har retten ansvaret for sakens opplysning og for sakens fremdrift. Retten bør da også fritt kunne vurdere hvordan opplysningene best bør innhentes, og sørge for at saken ikke trekker unødig i langdrag. Også det sistnevnte moment er av meget stor betydning i barnefordelingssaker. De alminnelige regler om å nekte bevis ført, gir ikke retten et tilstrekkelig fritt grunnlag for vurderingen av om det bør oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. En kjæremålsadgang vil være egnet til å forsinke saken. Etter mindretallets mening er det ikke bindende avgjort i rettspraksis at rettens beslutning om å nekte oppnevnelse av sakkyndige er gjenstand for kjæremål. I anledning av flertallets henvisning til utvalgets kjennelse av 2. mars 1973 som gjaldt kjæremål over en tilsvarende beslutning etter den parallelle bestemmelse i tidligere barnelov §9, bemerkes at utvalget her forkastet et kjæremål over lagmannsrettens kjennelse, som igjen forkastet et kjæremål over en beslutning av herredsretten om å nekte oppnevnt sakkyndige. Utvalget bygget sin avgjørelse på at det ikke hadde kompetanse til å prøve lagmannsrettens vurdering. Spørsmålet om det her overhodet forelå noen kjæremålsadgang på grunn av beslutningens karakter, var ikke reist.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt