Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Ved stevning av 6. september 1979 reiste Torjus Torjussen A/S sak mot Stavanger kommune med påstand om at kommunen skulle kjennes uberettiget til dagmulkt i forbindelse med saksøkerens byggearbeider på to boligfelter - Tjensvoll B2 og C. I tilsvar 5. oktober 1979 erklærte kommunens prosessfullmektig, kommuneadvokat Øystein Grotmol, at kommunen hadde meddelt at kravet om dagmulkt trekkes tilbake. Han bad saksøkeren samtykke i at saken ble hevet som forlikt. Tilsvaret ble 9. oktober 1979 av retten oversendt saksøkerens prosessfullmektig, som i prosesskrift av 16. oktober 1979 meddelte at saksøkeren gav slikt samtykke og fremla omkostningsoppgave. Ved prosesskrift av 18. oktober 1979, innkommet til retten samme dag, meddelte kommuneadvokaten at han nå hadde mottatt underretning fra kommunen om at avgjørelsen om å trekke kravet på dagmulkt tilbake ikke var truffet av kompetent myndighet. Han trakk hevningsbegjæringen tilbake og bad om frist til å levere korrekt tilsvar. I nytt tilsvar av 26. oktober 1979 nedla så kommunen påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger. I brev av 19. oktober 1979 til kommunen (ved en feil datert 11. oktober 1979) hadde saksøkeren fastholdt begjæring om hevningskjennelse, under henvisning til at kommunen med bindende virkning hadde trukket tilbake kravet om dagmulkt. Stavanger byrett avsa 17. desember 1979 dom med slik domsslutning: "Stavanger kommune kjennes uberettiget til dagmulkt i forbindelse med Torjus Torjussen A/S' arbeide på Tjensvoll feltene B2 og C. I saksomkostninger betaler Sstavanger kommune til Torjus Torjussen A/S kr. 5.485,- innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse." Etter anke fra kommunen avsa Gulating lagmannsrett 18. desember 1981 under dissens dom med slik domsslutning: "1. Byrettens dom oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i byretten. 2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke." Lagmannsrettens avgjørelse er truffet på grunnlag av skriftlig behandling. Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byrett og lagmannsrett vises til de avsagte dommer. Torjus Torjussen A/S, dets konkursbo, har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet det gjøres gjeldende at lagmannsrettens flertall har basert sin avgjørelse på uriktig lovforståelse. Det hevdes at tvistemålsloven §47 nr. 1 gav kommuneadvokaten tilstrekkelig legitimasjon til å godkjenne saksøkerens påstand med bindende virkning for kommunen. Den ankende part kan ikke se at denne godkjennelse gyldig kunne tilbakekalles, idet re integra-regelen i avtaleloven §39 2. punktum ikke kan komme inn i bildet når det er grunnlag for anvendelse av tvistemålsloven §314 første ledd. Selv om avtaleloven §39 2. punktum skulle få anvendelse, hevder boet at betingelsene for tilbakekalling etter denne bestemmelse ikke foreligger. Tilbakekallelsen kom først etter at firmaet hadde tilskrevet byretten og bedt saken hevet, samtidig som saksomkostningsoppgave ble levert. Dette må være tilstrekkelig til å vise at saksøkeren hadde "innrettet seg", i den betydning dette uttrykket er brukt i avtaleloven §39 2. punktum. Denne bestemmelse passer for øvrig dårlig på prosesshandlinger, særlig sett på bakgrunn av prosesslovgivningens krav til eksakthet. Torjus Torjussen A/S, dets konkursbo, har nedlagt slik påstand: "1. Byrettens dom stadfestes. 2. Torjus Torjussen A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett." Stavanger kommune har i tilsvar anført at lagmannsrettens dom antas å være riktig. Kommunen kan ikke se at motparten her hadde innrettet seg på at kravet om dagmulkt var frafalt. Det vises ellers til det som ble anført for de tidligere retter. Stavanger kommune har nedlagt slik påstand: "1. Punkt 1 i lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett og lagmannsrett." Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist ankesaken til behandling i Høyesterett, og justitiarius i Høyesterett har den 20. mars 1982 i medhold av tvistemålsloven §380 første ledd tatt til følge partenes begjæring om å overføre saken til skriftlig behandling. Høyesterett er kommet til samme resultat som lagmannsretten - flertallet - og skal uttale: Kommuneadvokatens tilsvar i prosesskrift av 5. oktober 1979 hvor saken begjæres hevet, innebærer - som lagt til grunn av byretten - reelt sett en godkjennelse av saksøkerens påstand, idet det uttrykkelig er sagt at Stavanger kommune har meddelt at kravet om dagmulkt trekkes tilbake. Dette er en erklæring som en prosessfullmektig kan avgi i kraft av en alminnelig prosessfullmakt med bindende virkning for parten, jfr. tvistemålsloven §47 første ledd nr. 1. Det må uten videre bygges på at en kommuneadvokat som er ansatt i kommunens tjeneste, i kraft av sin stilling har alminnelig prosessfullmakt, og hadde det i denne saken, og at kommunen heller ikke kan antas å være ubundet etter bestemmelsen i tvistemålsloven §48 første ledd. På den annen side kan tvistemålsloven §314 ikke være til hinder for at en mangel ved erklæringen gjøres gjeldende i et tilfelle som det foreliggende. Kommunens erklæring vil måtte legges til grunn hvis den ikke etter alminnelige avtalerettslige grunnsetninger må anses for uforbindende. Kommuneadvokatens tilsvar var kommet til saksøkerens kunnskap. Godkjennelsen av saksøkerens påstand kunne dermed ikke uten videre tilbakekalles, jfr. prinsippet i avtaleloven §7. Den viljesmangel som - på grunn av en svikt innen kommuneadministrasjonen - forelå fra kommunens side, var ukjent for saksøkeren da kommuneadvokatens tilsvar ble meddelt ham. Det forhold at vedtak om å trekke tilbake kravet om dagmulkt ikke var truffet av kompetent organ innen kommunen kunne, på denne bakgrunn, ikke lede til at den godkjennelse som var avgitt i tilsvaret uten videre var ugyldig. På den annen side ble saksøkeren innen kort tid - vel en uke etter at han var blitt meddelt kommuneadvokatens tilsvar - gjort kjent med at det ikke forelå vedtak av kompetent organ innen kommunen om å trekke kravet på dagmulkt tilbake. Slik forholdene lå an, hadde kommunen særlig grunn til å gjøre gjeldende at det var en mangel ved erklæringen om å frafalle kravet på dagmulkt. Selv om saksøkeren i mellomtiden hadde avgitt sitt prosesskrift av 16. oktober 1979 og samtykket i hevning, finner Høyesterett at han ikke derved kan sies å ha innrettet seg etter erklæringen, og at han etter omstendighetene heller ikke hadde rimelig krav på å kunne fastholde som kontraktsrettslig bindende det tilbakekall av kravet på dagmulkt han en ukes tid i forveien var blitt meddelt, jfr. prinsippet i avtaleloven §39. Det kan ikke ses å foreligge bestemmelser i prosesslovgivningen som er til hinder for en slik anvendelse av re integra-prinsippet. Saken har budt på tvil, og Høyesterett finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for Høyesterett, jfr. tvistemålsloven §180. Dommen er enstemmig. Domsslutning: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
