Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Hellesylt: Saken gjelder spørsmål vedrørende erstatning for ulempe i forbindelse med ekspropriasjon til utviding og omlegging av riksvei 308, parsell Borgheim-Stangeby i Vestfold. Den 9. mai 1979 begjærte Nøtterøy kommune skjønn mot seks grunneiere, deriblant Erling Ekelund. Ekspropriasjonen var hjemlet i bygningsloven §35 nr. 1 a på grunnlag av reguleringsplan for Gunnestad-Stangeby vedtatt av Nøtterøy kommunestyre 22. juni 1978 og stadfestet av fylkesmannen i Vestfold den 13. september 1978. Tønsberg herredsrett avhjemlet skjønn den 5. november 1979. For takstnummer 4 - Stangeby, gnr. 115 bnr. 26, eier Erling Ekelund - ble det i tillegg til erstatninger for grunnavståelser m.m. som post 6 gitt erstatning for nærføringsulemper med kr. 30.000. For støyulempe ble det ikke tilkjent erstatning. Erling Ekelund anket skjønnet for så vidt gjaldt erstatning for nærføringsulemper, samt for at det ikke var gitt erstatning for støyulempe. Anken på dette siste punkt knyttet seg både til saksbehandlingen og rettsanvendelsen, mens anken for øvrig bortsett fra et enkelt punkt gjaldt saksbehandlingen. Agder lagmannsrett - som var satt med fire domsmenn - fant enstemmig at anken over saksbehandlingen ikke kunne føre fram. Når det gjaldt anken over rettsanvendelsen i forbindelse med støyulempe, delte lagmannsretten seg. Flertallet - de fire domsmenn - tok anken til følge for så vidt som de fant at skjønnsretten hadde bygd på en uriktig tålenorm når den la til grunn at støyulempen etter omleggingen ikke ville overstige tålegrensen i granneloven §2, jfr, ekspropriasjonserstatningsloven §7. De tre fagdommere mente derimot at det ikke heftet noen feil ved skjønnets rettsanvendelse. Lagmannsrettens dom av 10. april 1981 har denne domsslutning: «1. Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder spørsmålet om erstatning for støyulemper på Erling Ekelunds eiendom. 2. For øvrig stadfestes skjønnet så langt det er påanket. 3. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.» Nøtterøy kommune har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Nøtterøy kommune hevder at skjønnet er riktig, og slutter seg i det vesentlige til den begrunnelse for dette standpunkt som er gitt av lagmannsrettens mindretall. Kommunen anfører blant annet: Det er tale om en støyulempe av slik karakter som etter ekspropriasjonserstatningsloven §7 annet punktum bare skal erstattes for så vidt ulempen overstiger den tålegrense som er fastsatt i granneloven §2. Herredsretten har med rette funnet at tålegrensen ikke overskrides. Det gjelder her en utvidelse og viss omlegging av en meget gammel vei, hvor trafikken har vært økende, og det er ikke meningen å kanalisere ny trafikk inn på veien. Ulempen er således «venteleg». Skjønnsretten - og en samlet lagmannsrett - har funnet at ulempen før veiutvidelsen ikke oversteg tålegrensen. Skjønnsretten har funnet at en antatt stigning i det ekvivalente støynivå utenfor ankemotpartens bolig fra 68 til 71 desibel og en økning i maksimalt støynivå fra 90,5 til 93 desibel, ikke medfører at tålegrensen overskrides. Dette er en så beskjeden stigning i nivået at den bare så vidt er merkbar for det menneskelige øre. Skjønnsretten har for øvrig bygd på en for stor økning i støynivået. Ved beregningen er lagt til grunn en hastighet i trafikken på 70 kilometer i timen, mens fartsgrensen er 60 kilometer. Dette får betydning for det ekvivalente støynivå hvor stigningen med en fart på 60 kilometer i timen bare vil være halvannen desibel, noe som ikke er merkbart for øret. Lagmannsrettens flertall har for øvrig lagt avgjørende vekt på det maksimale støynivå forbi boligen. Dette er gjort til tross for at det maksimale nivå bare kan tillegges betydning nattestid, at dette nivå skyldes tungtransport, og at det ikke kan være særlig tvil om at slik transport ytterst sjelden foregår på denne vei om natten. Til ankemotpartens anførsel for Høyesterett om at den kumulerte effekt av alle ulemper av alminnelig karakter må vurderes i forhold til tålegrensen, hevdes at dette ikke får betydning i saken her, idet virkningen av støyøkningen er så beskjeden. Det er for øvrig ikke adgang til å komme med en slik ny anførsel i skranken for Høyesterett. Skjønnsretten har ved fastsettelsen av erstatning for nærføringsulemper med rette lagt vekt på at det her er tale om en jordbrukseiendom. Erstatning skal utmåles etter verdireduksjonen i hele eiendommens omsetningsverdi, og denne reduksjon kan bli mindre når det er tale om et støyutsatt våningshus på en jordbrukseiendom enn om det er tale om en ren boligeiendom. Utgiftene til den utbedring av det gamle våningshuset som foretas med sikte på støydemping kan ikke på noen måte tjene som grunnlag for bedømmelsen av eiendommens verdireduksjon. Behovet for en utbedring er til stede uavhengig av den beskjedne støyøkningen veiutvidelsen medfører. Det er ikke tale om større ulemper enn slike man i utviklingens medfør må finne seg i uten erstatning. Ankemotparten har hatt fordeler ved å bo inntil veien, han må også finne seg i visse ulemper av dette naboskap. Nøtterøy kommune har nedlagt slik påstand: «1. Tønsberg herredsretts skjønn av 5. november 1979, stadfestes så langt det er påanket. 2. Erling Ekelund dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.» Ankemotparten, Erling Ekelund, hevder at skjønnet med rette er opphevet, og anfører blant annet: Det er feilaktig rettsanvendelse når skjønnsretten har lagt til grunn at støynivået etter utvidelsen ikke vil overskride tålegrensen i granneloven §2. Den overordnede norm etter denne bestemmelse er om ulempen er urimelig. Selv om en utvikling skulle være «venteleg», kan ulempene av denne bli så store at de rammes av rimelighets-standarden. Det er her tale om et meget høyt støynivå. Lagmannsrettens flertall - som hadde et bedre grunnlag for sin vurdering enn skjønnsretten - har funnet at støynivået før veiutvidelsen lå på tålegrensen. Med den økning det er tale om, kom ulempen dermed over grensen. Det er ikke grunn til å fravike det grunnlag skjønnsretten må ha bygd på når det gjelder hastigheten på den nye veistrekning forbi våningshuset. Det er en vurdering av skjønnsmessig karakter som ligger til grunn for den trafikkhastighet på 70 kilometer i timen som er forutsatt av skjønnsretten. Flertallet i lagmannsretten har, på tross av uheldig uttrykksmåte, utvilsomt også tatt det ekvivalente støynivå i betraktning. Det maksimale nivå som flertallet har framhevet, er relevant. Det må være lagt til grunn at det passerer tungtrafikk om natten, men hvor ofte er det ikke sagt noe om. Det foreligger i dette tilfelle videre en kumulasjon av ulemper av alminnelig karakter. Det er den samlede virkning av disse som må vurderes i forhold til tålegrensen i granneloven §2. Det vises til Høyesteretts dom av 11. februar 1983 l.nr. 10/1983 - Hop-dommen. Når skjønnsretten har vurdert støyulempen for seg, og ikke tilkjent erstatning fordi denne isolert sett ikke ville overskride tålegrensen, er dette uriktig rettsanvendelse. Denne rettsanvendelse må Høyesterett ha adgang til å prøve. Ankemotparten er enig med den ankende part i at det økonomiske tap som skal erstattes, er reduksjonen i hele eiendommens omsetningsverdi på grunnlag av den ulempe som overskrider tålegrensen. Men det bestrides at det er grunnlag for å vurdere den prisreduserende virkning av støy på en bolig på et jordbruk annerledes enn om det var tale om en ren boligeiendom. De omkostninger som støyisoleringen medfører og som ligger et sted mellom ett hundre tusen og ett hundre og femti tusen kroner, gir et riktig uttrykk for den nedgang i eiendommens verdi som den totale støybelastning medfører, også den som var før veiutvidelsen. En betydelig del av denne verdireduksjon skyldes støyøkningen ved veiutvidelsen. Erling Ekelund har nedlagt slik påstand: «1. Agder lagmannsretts dom av 10. april 1981 stadfestes. 2. Erling Ekelund tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og det offentlige for Høyesterett.» Om saksforholdet og partenes anførsler for skjønnsretten og lagmannsretten viser jeg til skjønnet og lagmannsrettens dom. Saken står for Høyesterett som for lagmannsretten. Som ny anførsel for Høyesterett har ankemotparten under henvisning til Høyesteretts dom av 11. februar 1983 hevdet at det foreligger feilaktig rettsanvendelse fra skjønnsrettens side også av den grunn at ikke den kumulative effekt av de alminnelige ulemper er vurdert mot granneloven tålegrense. Jeg er i likhet med lagmannsrettens flertall kommet til at skjønnet må oppheves på grunn av uriktig rettsanvendelse, men med en annen begrunnelse enn den flertallet i lagmannsretten har gitt. Innledningsvis vil jeg peke på at lagmannsretten og Høyesterett har den samme - begrensede - kompetanse i anke over skjønn. Dette medfører ved rettsanvendelsesanke at det i realiteten er skjønnsrettens rettsanvendelse som prøves også for Høyesterett. Dette gjelder hva enten lagmannsretten har ansett skjønnsrettens rettsanvendelse feilaktig og opphevet skjønnet, eller har funnet rettsanvendelsen riktig og stadfestet skjønnet. I vår sak har skjønnsretten lagt til grunn at støyulempen fra trafikken på veien - som en ulempe av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet - bare ville medføre krav på erstatning for så vidt ulempen oversteg tålegrensen i granneloven - det siktes klarligvis til granneloven §2. Videre forstår jeg skjønnsretten slik at den - ut fra en konkret vurdering av forholdene på stedet - har funnet at støyulempen etter veiutvidelsen ikke ville overskride tålegrensen. Selv om det her er tale om høye støynivå, kan jeg så langt ikke se at rettsanvendelsen isolert sett er uriktig, selv om begrunnelsen ikke er helt klar og er noe snau. Dersom støyulempen hadde vært den eneste ulempe av alminnelig karakter, ville derfor rettsanvendelsen så vidt jeg kan se ha vært holdbar. Jeg kan for så vidt i det vesentlige tiltre det som er uttalt av lagmannsrettens mindretall. Skjønnsretten har imildertid funnet at det er andre nærføringsulemper enn støy som «ut over tålegrensen» gir virkninger på gjenværende eiendom, og tilkjent erstatning for disse. Jeg kan ikke oppfatte skjønnets premisser på dette punkt annerledes enn at det her menes andre ulemper av alminnelig karakter enn støyulempen, og at disse overstiger tålegrensen i granneloven §2. Det går ikke klart fram av skjønnet hvilke alminnelige ulemper det er tale om, men det synes å måtte være slike som luftforurensning, sølesprut, ulemper ved innsyn og estetisk ulempe ved en vei nær inn til fasaden i høyde med vinduene. For disse ulemper og - som det synes - for visse ulemper av arronderingsmessig eller liknende karakter ved nærføringen av veien er det gitt en samlet erstatning på 30.000 kroner. Jeg bemerker at det på dette punkt hadde vært ønskelig med noe nærmere opplysninger i skjønnsgrunnene om arten og karakteren av de ulemper det her er gitt erstatning for. Etter Høyesteretts dom av 11. februar 1983 skal de samlede ulemper av alminnelig karakter vurderes under ett og tas i betraktning ved fastlegging av tålegrensen. Det forhold at støyulempen isolert sett ikke oversteg tålegrensen gav derfor ikke grunnlag for å sette denne ulempe ut av betraktning. Det rettslige prinsipp jeg her har gjort rede for, er selvsagt ikke til hinder for at skjønnsretten først vurderer den enkelte ulempe isolert for deretter å la den gå inn som ledd i den samlede vurdering. Ganske særlig gjelder dette støyulemper som - ved siden av å være den dominerende ulempe i forbindelse med veiekspropriasjoner - er en ulempe som er gjenstand for særlige og kompliserte undersøkelser. Jeg tilføyer at det etter min mening ikke er noe grunnlag for å rette bebreidelse mot skjønnsretten for den rettsanvendelse den har lagt til grunn, blant annet var ikke spørsmålet om å vurdere støyen sammen med de andre ulempene reist av partene, og Høyesteretts avgjørelse er av en senere dato. Men rettsanvendelsen var like fullt uriktig, og rettssetninger skal retten anvende av eget tiltak, jfr. tvistemålsloven §191. Jeg finner at Høyesterett må ha adgang til å prøve denne feilaktige rettsanvendelse. Saken står for Høyesterett formelt som en anke fra kommunen over rettsanvendelsen i lagmannsrettens dom. Men til lagmannsretten var det ekspropriaten som hadde anket blant annet over skjønnsrettens rettsanvendelse når det gjaldt fastsettelsen av tålegrensen for støyen. Saken står nå for Høyesterett av den grunn at ankemotparten fikk medhold i sin rettsanvendelsesanke på dette punkt, og det er, som nevnt foran, i realiteten skjønnsrettens rettsanvendelse Høyesterett nå prøver. Lagmannsretten har opphevet skjønnet for så vidt gjaldt spørsmålet om erstatning for støyulemper. Etter den begrunnelse jeg bygger på, finner jeg at skjønnet også må oppheves for så vidt gjelder post 6 - erstatning for nærføringsulemper. Når skjønnet legges opp etter den rettsanvendelse som det her er gitt anvisning på, må alle nærføringsulemper, herunder støyulempen, vurderes i sammenheng. Ved denne vurdering er det ønskelig med en mer utførlig beskrivelse av de ulemper det er tale om, enn den som nå er gitt i skjønnet. Det synes dessuten som det i erstatningen for nærføringsulemper kan være tatt med arronderingsmessig ulempe, som antakelig må anses som særulempe, og i tilfelle bør erstattes som sådan. Ved det nye skjønn må det - for så vidt gjelder de alminnelige ulemper - gis erstatning for den nedgang i eiendommens omsetningsverdi som skyldes den virkning av de samlede ulemper som overstiger tålegrensen etter granneloven §2, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §7. Reduksjonen i omsetningsverdi må i prinsippet vurderes uavhengig av omkostningene ved støyisolering, jfr. således Høyesteretts dom i [[Rt-1980-309]], særlig side 318. For så vidt gjelder støyøkningen, bemerker jeg at spørsmålet om hvilken hastighet i trafikken som skal legges til grunn ved vurderingen av denne, i noen grad må bero på et skjønn. Det må herunder kunne tas i betraktning at det kan bli en del kjøring som ligger i overkant av den fastsatte fartgrense, og også at det kan være en mulighet for at denne blir endret. Etter det utfall saken har fått, finner jeg at kommunen må svare saksomkostninger både for lagmannsretten og for Høyesterett. For Høyesterett har Erling Ekelund hatt fri sakførsel. Det er framlagt omkostningsoppgave. Saksomkostningene for lagmannsretten settes til kr. 7.300, herunder for utlegg kr. 1.350, og for Høyesterett til kr. 22.148. Erling Ekelund har for Høyesterett krevd erstattet som utlegg et beløp på kr. 14.722 som er betalt til en privatengasjert sakkyndig for en utredning om støyproblemene. Etter den begrensede kompetanse Høyesterett har i en sak av denne art, kunne denne utredning ikke ha noen betydning for Høyesteretts avgjørelse. Det kan da heller ikke pålegges motparten å betale dette beløp. Om og i hvilken utstrekning beløpet eventuelt bør dekkes under det nye skjønn, må avgjøres av skjønnsretten. Jeg stemmer for denne Dom: I. Tønsberg herredsretts skjønn oppheves og hjemvises til ny behandling for takstnummer 4, Stangeby gnr. 115 bnr. 26 Erling Ekelund, for så vidt angår spørsmålet om erstatning for støyulemper og post 6 - erstatning for nærføringsulemper. II. 1. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nøtterøy kommune til Erling Ekelund 7.300,- - sju tusen tre hundre 00/100 - kroner. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Nøtterøy kommune til staten 22.148,- - tjueto tusen ett hundre og førtiåtte 00/100 - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Michelsen, Holmøy og Bølviken: Likeså. Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Leif Fjeld med skjønnsmenn): - - - Etter ekspropriasjonserstatningsloven §7 skal det ikke gis erstatning for ulemper av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet for så vidt ulempen ikke overstiger det en eier eller rettighetshaver må finne seg i uten erstatning etter granneloven. Skjønnsretten har i de fleste tilfelle, bortsett fra takstnummerne 4 og 5 ikke funnet grunnlag for å gi erstatning for ulemper ved støy, eksos, vegens nærføring m.v. idet den ikke finner at tålegrensen vil bli overskredet. For de takstnummerne som får erstatning som følge av verdiforringelse, er denne beregnet for ulempe ut over tålegrensen. Det gjelder også erstatning som gis for ulempe ved forlenget driftsveg, jfr. takstnr. 2 og 5. Det er også krevet erstatning for ulemper som følge av støy. De fremlagte beregninger viser døgnekvivalent støynivå og maksimalt støynivå på grunnlag av både gammel og ny vegtrasé. For både ny og gammel situasjon er det tatt utgangspunkt i trafikkmengden i år 1990 på grunnlag av trafikkprognoser. For ny veg er det regnet med en hastighet på 70 km/t, mens det på gammel veg er regnet med en hastighet på 60 km/t. Alle beregninger er tatt 2 meter fra husvegg og 2 meter over bakken på den siden av huset som vender mot vegen. Etter beregningene er det bare for takst nr. 4 at støynivået økes. - - - Takst nr. 4. Stangeby, gnr. 115 bnr. 26. Eieren Erling Ekelund møtte. Eiendommens totale areal: Ca. 130 da. dyrket mark, ca 110 da. skogsmark. Grunnavståelse: Ca. 400 m2 hagegrunn, og ca 1400 m2 dyrket mark p innløsning av ca 400 m2. - - - Det skjer et meget vesentlig inngrep i boligeiendommen, idet det eksproprieres ca 400 m2 grunn. På grunn av skrånende terreng vil vegen få en høy skråning mot huset med vegbanen i vindushøyde. Samtlige skjermtrær mot vegen må fjernes, og det vil ikke være plass for nye. På grunn av den store trafikktetthet og ulemper med støy, støv, samt åpenbar fare for skade på boligen under snebrøyting, har grunneieren overveiet å kreve boligen flyttet. Ved spesiell isolering av fasade mot nord, vest og syd samt innsetting av spesielle vinduer, vil støyulempene kunne minskes endel, men det vil uansett slike tiltak oppstå en meget betydelig verdireduksjon av boligeiendommen. Ved flytting av vegen mot øst, vil avkjørselsvegen til våningshus m.v. måtte heves betraktelig. Oppfylling av avkjørselen vil beslaglegge ytterligere hagegrunn. - - - Den nye vegbanen går 8 meter fra huset mot tidligere 13,3 meter. Avstanden fra huset til ny eiendomsgrense er 4,60 meter. Støyberegningene fører til at vegomleggingen for denne eiendom vil føre til at det ekvivalente støynivå økes fra 68 db. (A) til 71 db. (A). Maksimalnivået økes fra 90,5 db. (A) til 93 db. (A). Skjønnsretten er likevel kommet til at økingen i støynivået ligger under granneloven tålegrense. Ved denne vurdering bygger retten på at eiendommen, som det fremgår av beregningene, allerede i dag er utsatt for betydelige støyproblemer som følge av boligens nærhet til eksisterende veg. Det vil derfor ikke bli gitt erstatning for utgifter til boligen ved eventuell tilleggsisolering og ny kledning med utskifting av vinduer på tre vegger. Selv om vegbanen blir liggende i praktisk talt samme høyde som i dag, vil det være nærføringsulemper utover tålegrensen som gir verdiforringelse av gjenværende eiendom. Dertil kommer at det skjer en sterk reduksjon av tomtearealet som i tillegg til klausulering for frisiktsone gjør beplanting vanskelig. Erstatning som følge av nærføringsulemper settes til kr. 30.000,-. Ved fastsettelsen av verdiforringelsen på eiendommen tar skjønnsretten i betraktning at det ikke gjelder en boligeiendom alene, men bolig i tilknytning til gårdsbruk. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ola Rygg, Arne Christiansen og ekstraordinær lagdommer Knut Brinchmann-Hansen): - - - Lagmannsretten skal bemerke: 1. Ekelunds første ankegrunnlag retter seg mot herredsrettens saksbehandling. - - - Lagmannsretten finner det klart at dette ankegrunnlag ikke kan føre frem. - - - 2. Når det gjelder støyulempene, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Lagmannsrettens flertall - de 4 domsmennene - er kommet til at anken over rettsanvendelsen med hensyn til støyulempenes forhold til granneloven tålegrense må gis medhold, og bemerker: Flertallet kan ikke være enig med herredsretten i at støynivået for Ekelunds eiendom ligger under tålegrensen etter granneloven, og antar at herredsrettens konklusjon på dette punkt skyldes at kravene til omfanget av støyulemper som i loven forstand er urimelige, er stillet for høyt. Flertallet legger i denne forbindelse avgjørende vekt på opplysningen om at Ekelunds bolighus etter omleggingen vil være utsatt for et maksimalt støynivå svarende til 93 db (A). Dette må etter flertallets syn sies å være en urimelig ulempe i forhold til granneloven §2. At det i tidligere dommer vedrørende flystøy er lagt til grunn en høyere tålegrense, kan - slik flertallet ser det - ikke være avgjørende, fordi belastningen ved motorvognstøy er mer kontinuerlig og derfor kan få en sterkere langtidsvirkning enn støyen fra fly som tar av og lander på en flyplass. Flertallet ser det videre slik at når det som her er tale om samme støykilde - trafikken på veien forbi huset - kan det ikke være riktig å ta hensyn til at eiendommen allerede før omleggingen var betydelig støybelastet. Spesielt må dette gjelde når støybelastningen som for Ekelund befant seg på et nivå som etter flertallets mening var på tålegrensen. I et slikt tilfelle må etter flertallets mening Ekelund ha krav på erstatning når støyulempene etter omleggingen overskrider tålegrensen etter granneloven. Flertallet stemmer etter dette for å oppheve skjønnet på dette punkt. Lagmannsrettens mindretall - de 3 juridiske dommere - skal om dette bemerke: Etter ekspropriasjonserstatningsloven §7 gis det ikke erstatning for ulemper av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet, for så vidt ulempen ikke overstiger det en eier eller rettighetshaver må finne seg i uten erstatning etter granneloven. Ulemper som ikke er av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet - særulemper for en bestemt eller et fåtall ekspropriater - skal derimot erstattes uten hensyn til om ulempene overskrider tålegrensen etter granneloven. I den foreliggende sak har Ekelund verken under skjønnet eller for lagmannsretten gjort gjeldende at de støyulemper det er tale om er å anse som særulemper for hans eiendom i loven forstand. Partene er såvidt skjønnes enige om at avgjørelsen av spørsmålet beror på om ulempene overstiger tålegrensen etter granneloven §2. Det er her spørsmål om ulempene er urimelige etter §2, idet de åpenbart ikke kan sies å være unødvendige («uturvande»). Dermed kommer begrensningen i §2 annet ledd inn - det skal legges vekt på hva som er ventelig etter forholdene på stedet. Med hensyn til tidspunktet for ventelighetsvurderingen, er det etter mindretallets lovforståelse spørsmål om hva som var ventelig på det tidspunkt da veiomleggingen ble planlagt eller besluttet. På det tidspunkt gikk hovedveien allerede forbi Ekelunds bolighus, og det kan neppe være tale om at en slik omlegging som den gjennomførte ikke var ventelig i loven forstand. I denne forbindelse legger mindretallet, som herredsretten, avgjørende vekt på at omleggingen bare har medført en forholdsvis moderat økning av støynivået for Ekelunds eiendom. Mindretallet bygger her blant annet på vitnet Sjønøsts forklaring for lagmannsretten. En slik økning som det her er spørsmål om må sies å være ventelig og etter mindretallets syn ikke urimelig for en eiendom med en slik beliggenhet som Stangeby har. Med en vesentlig sterkere økning av støynivået enn den det konkret er tale om, ville omleggingen kunne ha medført at tålegrensen måtte ansees overskredet, selv om også en slik omlegging i og for seg var «ventelig etter tilhøva på staden». Mindretallet kan etter dette ikke se at det hefter noen feil ved rettsanvendelsen når herredsretten har funnet at økningen av støynivået for Ekelunds bolighus «ligger under granneloven tålegrense», og heller ikke ved at herredsretten har tatt hensyn til den støybelastning boligen tidligere var beheftet med. Skjønnsgrunnene er på dette punkt meget knappe og kanskje ikke helt klare, men mindretallet kan ikke se at denne eventuelle feil har virket bestemmende på skjønnets resultat, jfr. tvistemålsloven §384 første ledd. 3. Ekelund har gjort gjeldende at han ikke har fått erstatning for redusert tomteareal. Spørsmålet her er om dette inngår i den samlepost på kr. 30.000,- som han er tilkjent i erstatning for «nærføringsulemper». Selv om dette ikke direkte fremgår av skjønnsgrunnene, er lagmannsretten ikke i særlig tvil om en erstatning for redusert tomteareal er med i beløpet på kr. 30.000,-. Det er vanskelig å skjønne hvilke ulemper som ellers skulle betinge en erstatning på kr. 30.000,- i og med at støyulempene ble ansett å ligge innenfor tålegrensen. Erstatning for redusert tomteareal må antas å utgjøre det vesentligste av erstatningen for nærføringsulemper. Skjønnsgrunnene er imidlertid på dette punkt knappe og også uklare, fordi herredsretten synes å ha brukt begrepene «nærføringsulemper» og «verdiforringelse» dels i samme betydning og dels i ulike betydninger. Det må imidlertid ansees nærmest utelukket at herredsretten har latt den helt dominerende nærføringsulempe - trafikkstøyen - erstatningsfri, og samtidig tilkjent Ekelund kr. 30.000,- i erstatning for de i sammenligning vesentlig mindre betydelige sekundære nærføringsulemper (støv, eksos etc.). Ekelund har også angrepet skjønnsgrunnenes henvisning til at det for Ekelunds vedkommende ikke gjaldt en boligeiendom alene, men en bolig i tilknytning til gårdsbruk. Lagmannsretten kan være enig med Ekelund i at herredsretten i denne forbindelse burde ha tilføyd noe om hvorfor og på hvilken måte denne omstendighet var tatt i betraktning ved erstatningsfastsettelsen. Lagmannsretten er videre enig i at bemerkningen naturlig må forstås slik at den nevnte omstendighet er tillagt betydning som et erstatningsreduserende moment. Det kan imidlertid ikke sees å være grunnlag for å anta at dette indikerer feil ved rettsanvendelsen. Der er ingen rettsregel som sier at det ved utmåling av erstatning for ulempe skal sees bort fra hva slags eiendom det er som rammes av ulempen. Tvertimot antas det å følge av prinsippet om at det er hver enkelt ekspropriats individuelle tap som skal erstattes at eiendommens art og aktuelle bruk kan være av betydning. Dette må også gjelde erstatning for ulempe i form av verdireduksjon på gjenværende eiendom. Ekelund har ikke krav på erstatning ut over den reduksjon av eiendommens omsetningsverdi som er en følge av ulempene, jfr. dom i [[Rt-1980-309]] flg. på 316-318. Det er ikke uten videre gitt at denne verdireduksjon er den samme for en ren boligeiendom som for en bolig i tilknytning til f.eks. et gårdsbruk. Spørsmålet om der konkret er noen forskjell i så henseende, i hvilken retning forskjellen går og hvor stor den eventuelt er, er en ren skjønnsmessig vurdering. Lagmannsretten kan ikke se at denne ankegrunn kan lede til opphevelse, selv om skjønnsgrunnene som nevnt er noe ufullstendige. Resultatet blir etter dette at skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for så vidt gjelder spørsmålet om erstatning for støyulemper. Ved det nye skjønn må lagmannsrettens flertallsoppfatning - at støyulempene for Ekelunds eiendom overstiger tålegrensen etter granneloven - legges til grunn, jfr. tvistemålsloven §394 annet ledd sammenholdt med skjønnsloven §2. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
