Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Sandene: Ved en arbeidsulykke 6. desember 1976 i Leka mistet Olav Engan livet. Med to andre gårdbrukere var han beskjeftiget med å pumpe naturgjødsel fra en gjødselkjeller til en tankvogn. Drivkraft ble skaffet fra Engans traktor ved en kraftoverføringsaksel. En uskjermet del av akselen fikk tak i Engans klær. Han roterte med akselen og døde umiddelbart. - Det var tegnet førerulykkesforsikring i Forenede Skadeforsikring A/S for traktoren. Astrid Engan krevde som Olav Engans gjenlevende ektefelle utbetalt forsikringsbeløpet, kr. 40.000. Forenede Skadeforsikring A/S avslo kravet under henvisning til en bestemmelse i vilkårene for førerulykkesforsikringen om at kjøretøyet må være den direkte årsak til skaden, såfremt føreren ikke befinner seg i eller på kjøretøyet. Astrid Engan gikk deretter til søksmål mot forsikringsselskapet. Namdal herredsrett avsa 20. november 1980 dom med slik domsslutning: «1. Forenede Skadeforsikring A/S dømmes til å betale til Astrid Engan kr. 40.000,- - førtitusen - med tillegg av 6 - seks - prosent årlig rente fra 6. januar 1977 til 31. desember 1977 og 10 - ti - prosent årlig rente fra 1. januar 1978 til betaling skjer. 2. Til dekning av saksomkostninger dømmes Forenede Skadeforsikring A/S til å betale til Astrid Engan kr. 5850,- - kronerfemtusenåttehundreogfemti -. 3. Oppfyllelsesfristen for de under post 1 og post 2 nevnte beløp, settes til 14 - fjorten - dager.» Forenede Skadeforsikring A/S påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som 10. juni 1981 avsa dom med slik domsslutning: «Forenede Skadeforsikring A/S frifinnes.» Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Astrid Engan har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Den ankende part har i det vesentlige anført: En traktor uten tilknyttet redskap er lite anvendelig i praksis. Først med redskap blir traktoren en verdifull arbeidsmaskin. En del av en traktors bruksområde gjelder dens utnyttelse som kraftkilde, slik som foreliggende tilfelle er et eksempel på. Traktoren er her i stasjonær tilstand. De arbeidsoperasjoner der traktoren er i bevegelse, hvor den brukes som kjøretøy, omfatter således bare en del av bruksområdet. Det har formodningen for seg at ordningen med førerulykkesforsikring dekker hele bruksområdet, ikke bare den del av det som omfatter kjøring. Noen reell grunn til å unnta fra førerulykkesforsikringen de tilfelle der traktoren i stasjonær tilstand er kraftkilde, foreligger ikke. Forsikringsvilkårene av 1970 inneholder heller ikke noen slik begrensning. Polisen gir forsikringstakeren en forventning om å ville være dekket ved normal bruk av traktoren. Skulle det være noen unntak når traktorbruken faller innenfor det normale bruksområde, burde selskapet ha gitt klart uttrykk for dette. - Den ankende part har videre fremholdt at tilblivelsen i 1960 og utviklingen/utvidelsen deretter av førerulykkesordningen taler for at dekningsområdet ikke trekkes så snevert som ankemotparten går inn for. Det samme gjelder dersom man ser hen til andre selskapers polisevilkår og deres praksis for denne forsikringsform. - Ytterligere har den ankende part pekt på at etter den endring som ble foretatt i 1973 i bilansvarsloven hvoretter ansvarsforsikringen omfatter også føreren, fremtrer førerulykkesforsikringen som en selvstendig forsikringsform, frigjort fra ansvarsforsikringen. Polisen må derfor fortolkes uavhengig av bilansvarsloven. Dette må innebære at bilansvarsloven bestemmelse i §2 første ledd bokstav a) og forarbeidene til bestemmelsen ikke kan ha noen særlig betydning. Lagmannsretten har imidlertid til støtte for sitt resultat påberopt dette materiale, og det også uten å ta hensyn til at Høyesterett ikke har stilt vidtgående krav før det er lagt til grunn at en motorvogn anses brukt til kjøring. Den ankende part har vist til dommer i [[Rt-1965-451]] og [[Rt-1968-1043]]. Den ankende part har lagt ned slik påstand: «1. Namdal herredsretts dom stadfestes med den endring at renten skal være 15% p.a. fra 1. desember 1980 til betaling skjer. 2. Forenede Skadeforsikring A/S dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett og for lagmannsretten.» Ankemotparten, Forenede Skadeforsikring A/S, har fremholdt at det for dekningsområdet i henhold til vilkårene av 1970 for førerulykkesforsikringen må sondres mellom traktorens bruk som fremdriftsmiddel og dens bruk som stasjonær kraftkilde. Sistnevnte bruk faller utenfor dekningsområdet. Det ville være vold mot vanlig språkbruk å betegne en stasjonær kraftkilde som et kjøretøy. Ingen av de dommer som den ankende part har vist til, går så langt. Ankemotparten har lagt ned slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes.» Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Etter §1 første ledd i vilkårene av 1970 er det den person som til enhver tid er fører av kjøretøyet, som anses som forsikret. Dekningsområdet for forsikringen er fastsatt i §1 annet ledd som lyder: «Selskapet svarer for ulykkesskade som rammer den forsikrede, når han befinner seg i eller på kjøretøyet. Er kjøretøyet den direkte årsak til skaden, svarer selskapet også for ulykkesskade som rammer den forsikrede når han befinner seg utenfor dette.» Det var ved de nye vilkår av 1970 at dekningsområdet gjennom det siterte annet punktum ble utvidet, slik at selskapet kunne bli ansvarlig også for ulykke som rammer en forsikret som befinner seg utenfor kjøretøyet. Men for ansvar i denne situasjon ble stilt som vilkår at «kjøretøyet» skulle være «den direkte årsak» til skaden. Ut fra polisens ordlyd på dette punkt, sammenholdt med at vilkåret var ledd i en utvidelse av dekningsområdet, må vilkåret anses som en reell begrensning. Traktoren ble utelukkende nyttet som kraftkilde for gjødselpumpen. Dens kjøreegenskaper kom ikke til bruk etter at traktoren tidlig på dagen var kjørt bort til gjødselkjelleren og montert til pumpen. Dette var flere timer før ulykken skjedde. I stedet for traktoren kunne som kraftkilde for pumpen i og for seg vært brukt stasjonær diesel/bensinmotor eller elektromotor. - Når det gjelder traktoren som kraftkilde, trengtes ingen betjening av traktoren for å drive pumpen etter at dens motor var startet opp og innstilt på det nødvendige omdreiningstall. Skulle pumpens funksjon endres fra suging til røring eller melting, skjedde dette ved manøvrering av pumpen, ikke ved endring av traktormotorens funksjon eller gang. Pumpen var montert til gjødselkjelleren, ikke til traktoren. Kraftoverføringen fra traktor til pumpe skjedde ved en aksel, som for øvrig ikke var tilbehør til traktoren. Ulykken fant sted ved at den uskjermede del av akselen nær ved pumpen fikk tak i forulykkedes tøy. Etter den beskrivelse som foran er gitt av traktorens oppgave i forbindelse med gjødselpumpingen, og av dens plass i ulykkesbildet, er det for meg ikke tvilsomt at traktoren her ikke kan anses som et kjøretøy som var den direkte årsak til ulykken. Selskapet kan følgelig ikke gjøres ansvarlig i henhold til førerulykkesforsikringen. Som det fremgår av ankemotpartens påstand, er det ikke krevet saksomkostninger. Jeg stemmer for denne Dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Aasland, Røstad og Tønseth: Likeså. Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Arne Haugland): Den 6. desember 1976 inntraff det en arbeidsulykke på gården «Vågan» på Leka. Gårdbrukerne Arve Haug, Leif Rohnes og Olav Engan holdt da på å pumpe naturgjødsel over fra gårdens gjødselkjeller til en tankvogn. Ved pumpeprosessen ble kraftuttaket på en traktor av typen Volvo 430 - eid og kjørt av Olav Engan - brukt som drivkraft for en gjødselpumpe av typen Sahlstrøm (1975 modell). De 2 enhetene var sammenkoblet med en drivaksel. Forskriftsmessig montert skulle drivakselen være utstyrt med en verneskjerm av plast. Videre skulle drivakselen ved traktorens kraftuttak være utstyrt med en slags sikkerhetssplint. Denne splintens oppgave var å kople ut kraftuttaket såfremt pumpa ble utsatt for ekstraordinær belastning. Denne utkoplingen ville i tilfelle skje automatisk. Den 6. desember 1976 var verneskjermen av plast demontert. I tillegg var drivakslingen montert motsatt vei, slik at sikkerhetssplinten - som da feilaktig sto ved pumpeinntaket - ikke ville kople ut kraftuttaket, og da følgelig stanse akslingens rotasjon, ved ekstraordinær belastning. Ulykken skjedde ved at pumpas «sugerør» kom inn i et parti tørr gjødsel. Sugeeffekten ble da redusert. For å bedre sugeeffekten hevet Engan «sugerøret». Dette gjorde han ved hjelp av en heiseanordning, montert på hans side av pumpa. Heiseanordningen var drevet av en manuelt drevet sveiv. Denne sveiva befant seg da antagelig i Engans knehøyde. Det nøyaktige hendelsesforløp deretter lar seg ikke gjengi, men trolig må Engan under denne sveivehandlingen ha kommet bort i den roterende akslingen med en flik av arbeidstøyet. Akslingen var da - som tidligere nevnt - uskjermet. Resultatet var iallfall at Engan ble dradd med og fulgte akslingens rotasjon. At akslingen var koplet motsatt vei førte videre til at sikkerhetssplinten var uten nytte. Korrekt montert ville denne da sjaltet ut kraftuttaket. I dette tilfelle fortsatte bare akslingen å rotere. Da Haug oppdaget hva som holdt på å skje, sprang han bort til traktoren og fikk stoppet denne. Det viste seg imidlertid at Engan allerede var påført såvidt store fysiske skader at han avgikk ved døden omtrent umiddelbart. Ulykken har vært etterforsket ved Namdal politikammer. Etter å ha forelagt saken for Statens arbeidstilsyn til uttalelse, ble saken henlagt den 27. juni 1977, idet det ble antatt at det ikke forelå noe straffbart forhold. - - - Saksøker har videre hevdet at traktoren, også må anses som den direkte årsak til skaden. Hun har her for det første gjort gjeldende at traktoren og pumpa må ses på som en enhet. Dernest må traktoren anses som det virkende moment i forhold til ulykken. En slik slutning antar saksøker det er adgang til av 2 grunner. En ting er det at man ved tolkning av vilkårene kommer fram til dette resultatet. Viktigere er det at en slik løsning lar seg forsvare ved tolkning av tilsvarende bestemmelser i bilansvarsloven. Saksøker har her vist til bilansvarsloven §2, som etter siste lovendring av 12. mai 1972, har et dekningsfelt som er identisk med nærværende forsikringsvilkår. En analyse av rettspraksis, i forhold til bilansvarsloven §2, vil derfor gi oss holdepunkter av verdi i nærværende sak. Saksøker har i alt vesentlig vist til en avgjørelse inntatt i RG-1978-510. - - - Saksøkte har - i likhet med saksøker - begrunnet sin oppfatning av årsakskravet med å trekke inn momenter fra praksis i forbindelse med bilansvarsloven §2. Som tidligere anført av saksøker regulerer denne bestemmelsen tilsvarende forhold innen bilansvaret. Saksøkte har i tillegg redegjort for bestemmelsens utvikling rent historisk. For nærmere å kunne belyse bilansvarets krav til årsakssammenheng mellom kjøretøyet og den voldte skade, har saksøkte dokumentert 4 ulike uttalelser fra motorvognansvarskomiteens innstilling av 1951. Fra innstillingens side 58 og 59 hitsettes: «Regelen om den objektive erstatningsplikt omfatter enhver skade som har en noenlunde naturlig sammenheng med en motorvogns tilstand, egenskap eller andre forhold, såfremt skaden ikke er voldt ved at motorvognen brukes til annet formål enn som kjøretøy.» «Ved bedømmelsen av om en skade er voldt av motorvogn, vil det være et vegledende synspunkt om skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig.» «Bestemmelsen er imidlertid ikke uten videre begrenset til egentlige trafikkskader. Den omfatter i prinsippet også bl.a. skade noen lir ved å bli klemt i en motorvogndør, slått av en vogndør som åpnes, opprevet eller oppskåret av utstyr i vognen, ved å snuble inne i vognen eller i stigbrett, og annen skade under av- eller påstigning (kfr. RG-1951-844 hvor skade som følge av feiltrinn ble ansett inadekvat).» «Synspunktet at ansvaret ikke gjelder motorvognens bruk som annet enn kjøretøy, utelukker skade voldt av visse slags motorvogner (traktorer og andre lokomobiler) ved å brukes til kraft- eller arbeidsmaskin eller som drivverk for stillestående anlegg (så som treskeverk, kappsag m.v.) og ikke som kjøretøy. Likeså faller skade som f.eks. grabben på en gravemaskin volder ved graving, utafor motorvognansvaret (smlkn. urd. i RG-1956-324), men derimot ikke skade som maskinen volder under bruk som kjøretøy eller ved å skiple vegtrafikken uten å være i annen bruk.» Ut fra ovennevnte siterte uttalelser har saksøkte hevdet at motorvognkomiteens hensikt var å legge et restriktivt årsakskrav til grunn. - - - Retten legger dernest til grunn at det fra saksøktes side ikke er hevdet at forulykkede opptrådte uaktsomt. Retten presiserer dette, idet det må anses godtgjort at pumpeutstyret ikke var korrekt montert ulykkesdagen. Retten viser her til at verneskjermen av plast ikke var montert ved pumpeinntaket, samt at akslingen var koplet motsatt. Endelig legger retten til grunn at det faktiske hendelsesforløpet ikke er omtvistet mellom partene. Den redegjørelsen retten har foretatt innledningsvis, anses derfor som den riktige. Som påstått av saksøkte, antar retten at to vilkår må anses oppfylt forat selskapets ansvar, etter polisevilkårenes §1, annet ledd, siste setning, utløses. Forulykkede må på uhellstidspunktet for det første anses som fører av traktoren, dernest må det kunne sies at denne var den direkte årsak til ulykken. A. Førerkravet. På ulykkestidspunktet befant Engan seg utenfor selve traktoren. Sammen med Haug var han i ferd med å betjene en gjødselpumpe drevet av traktorens kraftuttak. Retten antar at hovedspørsmålet her må være å avgjøre hvorvidt pumpeprosessen ligger såvidt fjernt fra selve førerfunksjonen, at en må kunne si at selskapets førerulykkesansvar da suspenderes. Etter rettens syn er spørsmålet noe tvilsomt, men retten antar likevel at spørsmålet må besvares bekreftende. Retten er av den oppfatning at en moderne landbrukstraktor er et allsidig redskap. Retten viser her til den forklaring vitnene i saken har gitt. Disse har utførlig forklart at en stor prosent av traktorens funksjon utføres når denne står stille. Bl.a. anvendes da traktorens kraftuttak, heiseanordninger m.v. Utstyr av denne type må kunne sies å være standard tilleggsutstyr. Med hensyn til selve kraftuttaket, utføres en rekke arbeidsoperasjoner ved hjelp av dette. På bakgrunn av vitnenes forklaring, har retten fått den forståelsen at dersom førerulykkesansvaret suspenderes, når kraftuttaket er i bruk, f.eks. da som en kraftkilde til en pumpe slik som i dette tilfellet, så medfører dette at traktorens fører vil bli stående uten polisedekning ved store deler av traktorens ordinære drift. Ut fra overnevnte antar retten derfor at Engan fortsatt var å anse som fører av traktoren selvom han deltok i prosessen med å pumpe gjødsel fra gjødselkjelleren over i tankbilen. Anvendelsen av kraftuttaket, som kraftkilde til pumpa, må derfor etter rettens syn anses som en del av traktorens ordinære drift, og retten finner derfor at forulykkede under denne handlingen fortsatt var å anse som fører av traktoren. B. Årsakskravet. I følge polisevilkårene er det dernest en forutsetning for selskapets ansvar at traktoren var den direkte årsak til skaden. Av motorvognansvarskomitéens innstilling (s. 59, sitert over) framgår det at man for tilsvarende bestemmelse innen bilansvaret, antok at selskapets ansvar ble suspendert såfremt skaden oppsto som følge av at motorvognen ble brukt til annet enn kjøretøy. Hva komitéen mente med dette ble belyst ved hjelp av et par eksempler, herunder motorvognen brukt som kraftkilde. Retten er likevel av den oppfatning at dette noe restriktive utgangspunktet synes oppmyket i rettspraksis. Retten viser her for det første til en avgjørelse inntatt i [[Rt-1965-451]], fra 455 hitsettes: - - - Tilsvarende argumenter synes å ha blitt lagt til grunn i den tidligere siterte avgjørelse inntatt i RG-1968-510. Endelig viser retten til en avgjørelse inntatt i [[Rt-1980-1061]]. Selv om bestemmelsen strengt tatt regulerer bilansvarsloven §4, antar retten likevel at det i avgjørelsen framkommer synspunkter av verdi. Fra side 1066 hitsettes: - - - Ut fra de ovennevnte siterte avgjørelser antar retten at man for bilansvarets vedkommende synes å være tilbøyelig til å la dette ansvaret også omfatte skader, som har en naturlig sammenheng med kjøretøyets ordinære drift. Dette selv om motorvogn i realiteten ble brukt som annet kjøretøy. På denne bakgrunn antar retten derfor at praksis har gitt bilansvaret et noe videre anvendelsesområde enn opprinnelig forutsatt av Motorvognansvarskomitéen. Når det så gjelder polisevilkårene, har man bare vilkårenes ordlyd å støtte seg til. Således foreligger det ingen forarbeider til vilkårene som kunne bidra til å avklare den tolkningstvil vi her står overfor. Retten bemerker til dette at i tvilstilfellet bør en slik tolkningstvil gå i selskapets disfavør. Etter det retten har forstått foreligger det i rettspraksis bare en rettsavgjørelse, som i noen grad belyser de tolkningsspørsmål vi her står overfor. Retten viser her til en dom inntatt i [[Rt-1968-1043]]. Fra 1045 hitsettes: - - - Selv om ovennevnte avgjørelse i tid ligger forut for endringen av førerulykkesforsikringsvilkårene i 1970, finner retten at uttalelsen er av verdi i nærværende sak. Retten er av den oppfatning at kraftuttaket må anses som traktorens ordinære tilleggsutstyr. Oppstår det derfor en skade på grunn av kraftuttakets vanlige drift, finner retten at denne skaden omfattes av traktorens førerulykkesforsikring. Ulykken den 6. desember 1976 oppsto således da traktoren ble brukt til sitt naturlige formål. Retten antar videre at i forhold til gjødselpumpa, var traktoren det virkende moment. Hensett til dette kan retten ikke se at ulykken var en upåregnelig følge av traktorens bruk. Ut fra dette antar retten at traktoren må anses som skadens direkte årsak. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Nørstebø, Inge Kolberg og Sverre Dragsten): - - - Lagmannsretten er kommet til annet resultat enn herredsretten. Forsikret etter polisen er ifølge vilkårene av 1970 §1 første ledd, 1. setning «den person som til enhver tid er fører av det kjøretøy som er nevnt i polisen». Slik traktoren ble brukt under arbeidsoperasjonen kan Olav Engan - i vilkårenes forstand - ikke betraktes som traktorens fører da ulykken inntraff. Traktoren ble her brukt til annet enn kjøretøy («anna enn køyredoning») jfr. Bilansvarsloven av 3. februar 1961 §2a, jfr. innstilling fra Motorvognansvarskomitéen av 1951 59, 2. spalte, 4. avsnitt. Traktoren sto fast oppstilt foran en stasjonær gjødselpumpe sammenkoblet med denne med kraftoverføringsakselen og dessuten 2 stag for at traktoren skulle stå urørlig foran pumpa og tjene som drivverk for denne. Når en traktor brukes på denne måte - som fast montert motor foran et stasjonært anlegg - kan man ikke i relasjon til vilkårene anse den som har kjørt traktoren på plass foran anlegget, og som til tider under arbeidsoperasjonen betjener traktoren, som traktorens fører. For at noen skal kunne ansees som fører av en traktor må denne på en eller annen måte brukes til kjøre-, transport eller arbeidsoppdrag, hvor en fører er nødvendig for at traktoren skal kunne utføre sin oppgave. Olav Engans traktor skulle under gjødselutkjøringen på Vågan i det hele ikke benyttes til annen bruk enn som nevnt. Gjødselutkjøringen skulle pågå flere dager. Det er nok så at en traktor i en viss utstrekning på grunn av kraftuttaket brukes som stillestående kraftkilde og at slik bruk må sies å ligge innen traktorens normale anvendelsesområde. Men når traktoren på denne måte anvendes som fast motor utfører den sin oppgave uten fører. Traktorens eier eller andre som måtte bruke traktoren på denne måte kan da ikke ansees for å være forsikret ved den førerulykkesforsikring som er tegnet i tilknytning til trafikk- eller ansvarsforsikring for traktoren for de skader som derunder forvoldes av traktoren eller det stasjonære anlegg som denne driver, det være seg pumpe, sag, vedklyver, treskeverk eller annet maskinelt utstyr. Forsikring mot slike skader må tegnes på annen måte. Brukes imidlertid en traktor som kjøretøy eller til andre arbeidsoppgaver som nødvendiggjør en fører avhenger det spørsmålet her gjelder ikke av om traktoren nettopp i skadeøyeblikket står stille eller er i bevegelighet, om motoren er i gang eller ikke, eller av om det alene er kraftuttaket eller det hydrauliske utstyr som for øyeblikket er i bruk til lessing, lossing eller andre gjøremål. Den som da betjener traktoren vil under alle nevnte situasjoner og for øvrig når han utfører gjøremål som naturlig tilligger føreren måtte betraktes som sådan og følgelig være sikret ved den for traktoren tegnede førerulykkesforsikring. Da Olav Engan ikke kan ansees for å være forsikret som fører av traktor Volvo 430 da han forulykket, må Forenede Skadeforsikring A/S bli å frifinne. En tilføyer at det heller ikke kan sies at traktoren var den direkte årsak til skaden, jfr. vilkårene §1 annet ledd, 2. setning. Det skjedde intet med traktoren eller på grunn av Olav Engans befatning med denne. Foranledningen til ulykken var at det oppsto vanskeligheter med pumpas sugefunksjon, slik at pumpa måtte manøvreres. Under manøvreringen av denne kom Olav Engan ved en uoppmerksomhet for nær den uskjermede koblingen mellom kraftoverføringsakselen og pumpa. Den direkte årsak til skaden må da sies å være den stasjonære gjødselpumpa og den til samme faste kraftoverføringsaksel. Grunnen til at den roterende kopling ved pumpa fikk tak i Olav Engans klær, var at koplingen i strid med sikkerhetsforskriftene ikke var vernet ved den beskyttelsesskjerm som følger pumpa, men som ikke var påmontert denne. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
