Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Hellesylt: Saken gjelder spørsmålet om vilkårene for å frita Knut Stahrfoss Alnæs for militærtjeneste av overbevisningsgrunner foreligger. Alnæs er født i 1949 og avtjente førstegangstjeneste i Marinen i 1969-70. I mars 1982 søkte han om å bli slettet av rullene av overbevisningsgrunner. Søknaden ble avslått av Justisdepartementet i brev 8. september 1982. Alnæs ville ikke underskrive erklæring om at han var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt. Ved stevning 23. november 1982 reiste politimesteren i Fredrikstad søksmål i samsvar med §5 i lov 19. mars 1965 nr. 3 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Fredrikstad byrett avsa 18. mai 1983 dom med slik domsslutning: «Vilkårene for fritaking av Knut Stahrfoss Alnæs for militærtjeneste etter §1 i lov 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.» Alnæs anket dommen, og den 2. april 1984 avsa Eidsivating lagmannsrett, satt med fire domsmenn, dom med denne domsslutning: «Vilkårene for å frita Knut Stahrfoss Alnæs, født xx.xx.1949, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3 §1 er til stede.» Staten har anket lagmannsrettens dom. Anken gjelder, slik den er blitt presisert under forhandlingene for Høyesterett, rettsanvendelsen, og den knytter seg til spørsmålet om innholdet av Alnæs' overbevisning fyller loven krav for fritak. Om overbevisningens alvor er det ikke for Høyesterett reist tvil. Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett har Alnæs avgitt partsforklaring ved bevisopptak for Fredrikstad byrett. I det spørsmål som er brakt inn for Høyesterett, står saken i alt vesentlig i samme stilling som for lagmannsretten. Staten har gjort gjeldende at det ikke foreligger en slik absolutt og reservasjonsløs nektelse av å delta i militær våpenbruk som kreves etter militærnekterloven §1 og rettspraksis i tilknytning til denne. Alnæs' nektelse er knyttet til eksistensen av visse våpentyper, ABC-våpen. Dette grunnlag har ledet til et betinget innhold i overbevisningen. Alnæs kan godta verneplikt og bruk av konvensjonelle våpen dersom alle atomvåpen blir ødelagt. Han kan være med på å ta liv. Hans holdning har ikke det etiske imperativ som går ut på at han ikke kan delta i krigstjeneste av noen art under noen omstendighet. Det er etter statens oppfatning ikke nok at Alnæs under eksistensen av atomvåpen nekter å gjøre militærtjeneste av noen art når han, i en situasjon hvor slike våpen ikke lenger finnes, kan tenke seg å gjøre militærtjeneste. Det er bare den pasifistiske innstilling som kan gi grunnlag for fritak. Dette må anses å følge av lov og rettspraksis, senest i plenumsdommen i Fjelland-saken i [[Rt-1983-477]]. Godtas hans nektelse, innebærer dette en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Alnæs er ikke pasifist. Lagmannsretten tar feil når den har lagt til grunn at det er vesentlige forskjeller mellom Alnæs' og Fjellands standpunkter. Forskjellen er ikke stor. Staten har nedlagt slik påstand: «Byrettens dom stadfestes.» Alnæs gjør på sin side gjeldende at han har en overbevisning som fyller loven vilkår for fritak. Han kan ikke gjøre militærtjeneste av noen art uten at det kommer i strid med hans alvorlige overbevisning. Hans nektelse er ikke begrunnet i en subjektiv vurdering av hvor eller når atomvåpen vil kunne bli brukt, men i det objektive: at våpnene eksisterer og kan bli tatt i bruk. Atomvåpnene er kommet for å bli. At Alnæs kan være villig til å delta i militært forsvar under den tenkte forutsetning at atomvåpen ikke eksisterer, rokker ikke ved overbevisningens absolutte innhold. En slik situasjon er så fjern og hypotetisk at den i dag dessverre fortoner seg som utopisk. Den rettspraksis som foreligger og de tolkinger av dommene som er gjort, blant annet av vernepliktutvalget og Justisdepartementet, må oppfattes slik at en overbevisning som den Alnæs har, oppfyller loven vilkår. - Alnæs' situasjon er annerledes enn Fjellands. Fjelland kunne under visse forutsetninger være villig til å delta i forsvar av landet og våpenbruk selv under atomvåpenes eksistens. De reservasjoner om våpenbruk som Alnæs for øvrig har gjort, gjelder nødvergeliknende situasjoner. Disse faller klart inn under det som etter rettspraksis er godtatt uten å diskvalifisere vedkommende som militærnekter. Det erkjennes at Alnæs ikke er pasifist etter den tradisjonelle bruk av denne betegnelse. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Praktisk sett er Alnæs - på grunnlag av et konsekvens-etisk resonnement - pasifist under den våpensituasjon som er vår tids dystre realitet. Knut Stahrfoss Alnæs har nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes.» Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. For Høyesterett har staten ikke reist tvil om dybden i Alnæs' overbevisning. Den glidning i hans standpunkt som foregikk fra saken var oppe for byretten og til den stod for lagmannsretten, finner jeg på denne bakgrunn ikke foranledning til å gå inn på. Jeg legger etter dette til grunn at hele innholdet av Alnæs' overbevisning, slik den framstår i lagmannsrettens gjengivelse av hans forklaring og i hans forklaring i bevisopptaket til bruk for Høyesterett, har den alvorlige karakter som kreves etter loven. Etter Alnæs' forklaring legger jeg til grunn at det er selve eksistensen av atomvåpen, hvor det enn måtte befinne seg, som har ført til at Alnæs ikke vil kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten at dette vil komme i strid med hans alvorlige overbevisning. Det framgår av hans forklaringer at han har gjennomtenkt de praktisk tenkelige typer av situasjoner hvor spørsmålet om deltagelse i våpenbruk vil kunne oppstå. Han har uttalt at han ikke vil kunne støtte frigjøringsbevegelser, delta i FN-styrkene, gå inn i en folkemilits eller delta i en militær motstandsbevegelse av noen art. Heller ikke vil han kunne delta i det militære innen en geografisk sone som måtte bli erklært for atomvåpenfri sone. Hans standpunkt her er hele veien absolutt og reservasjonsløst og er ikke på noen måte knyttet til en vurdering av den større eller mindre sannsynlighet for at atomvåpen kan tenkes å bli brukt i den ene eller annen type konflikter. - De reservasjoner Alnæs har tatt for våpenbruk, gjelder slike nødvergeliknende situasjoner som etter rettspraksis ikke diskvalifiserer for fritak, såsom forsvar av sine nærmeste i livstruende situasjoner, forsvar for å unngå utslettelse av en folkegruppe slik som tilfellet med jødene i Warszawa-ghettoen under den annen verdenskrig og liknende. Det er bare under den tenkte forutsetning at alle atomvåpen er utslettet at han kan tenke seg muligheten av å gjøre militærtjeneste. Spørmålet om hvilket krav som må stilles til overbevisningens innhold når en nektelse av å gjøre militærtjeneste er begrunnet i den trussel atomvåpnene utgjør, har vært reist i flere dommer. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på disse etter den drøftelse som foreligger i Høyesteretts plenumsdom i Fjelland-saken i [[Rt-1983-477]], og som må være retningsgivende for den videre praksis i denne type militærnektersaker. Det uttales her på side 484: «... Det forhold at en vernepliktig er imot enhver bruk av atomvåpen er i seg selv ikke tilstrekkelig til at vilkårene for fritaking er til stede. Annerledes er forholdet hvis eksistensen av atomvåpen har ledet til en alvorlig overbevisning med det innhold at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, uansett hvilke situasjoner som måtte oppstå. I så fall er loven vilkår for fritaking til stede. Det er dette som også er kommet til uttrykk i Hokstad-dommen ( [[Rt-1969-1285]] på side 1291).» Jeg finner at Alnæs' overbevisning, slik jeg har framstilt den foran, dekkes av denne uttalelse. Det kan ikke diskvalifisere Alnæs at han kunne være villig til å utføre militærtjeneste dersom det kunne bli internasjonal enighet om å ødelegge alle eksisterende atomvåpen, og dette ble gjennomført. Dette er en så fjern og tenkt situasjon at den ikke kan ha noen betydning ved vurderingen av innholdet av Alnæs' overbevisning i forhold til fritaksreglene etter loven av 1965. Jeg nevner for øvrig at reservasjonen for denne situasjon nærmest må anses som en nødvendig følge av selve grunnlaget for nektelsen: at atomvåpen eksisterer. Jeg stemmer for denne Dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Aasland, Langvand og justitiarius Sandene: Likeså. Av lagmannsrettens dom (førstelagmann Astri Rynning, lagdommerne Trond Dolva og Dag Havrevold): Knut Stahrfoss Alnæs, født xx.xx.1949 og av yrke fysioterapeut, avtjente sin militære førstegangstjeneste i sjøforsvaret i tiden 9. oktober 1969-17. desember 1970. Han søkte i mars 1982 Sjøforsvarskommando Østlandet om å bli slettet av rullene av overbevisningsgrunner. Etter at søknaden var blitt oversendt politiet og Alnæs hadde avgitt forklaring, ble søknaden om å bli fritatt for videre militærtjeneste avslått av Justisdepartementet 9. september 1982. Departementet antok «at mannskapets søknad i det vesentlige er begrunnet i at han er motstander av den politikk NATO og Norge fører med hensyn til de såkalte ABC-våpen». Da Alnæs ikke ville underskrive erklæring om at han var villig til å oppfylle sin militære tjenesteplikt, reiste politimesteren i Fredrikstad ved stevning av 23. november 1982 sak mot ham i samsvar med bestemmelsen i §5 i lov av 19. mars 1965 nr. 3. - - - Den ankende part, Knut Stahrfoss Alnæs, har om sin innstilling til å gjøre militærtjeneste i hovedsak forklart: Hans nektelse av å gjøre militærtjeneste skyldes eksistensen av ABC-våpen. Han anser det nærliggende at disse våpen vil bli tatt i bruk i en fremtidig konflikt. En mer bevisst holdning til de spørsmål som eksistensen av disse våpen reiser, fikk han først mot slutten av 1970-årene. Han diskuterte da ofte med venner hvordan en soldats stilling ville bli i en krig, der det ville bli nyttet våpen av denne karakter. Han fant også på grunnlag av lesning at det må antas å være folkerettsstridig, ikke bare å nytte kjemiske og baktereologiske våpen, men også atomvåpen. Etter hvert kom han frem til det standpunkt at han så lenge eksistensen av denne type våpen er en realitet, ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Hadde situasjonen i dag vært den samme som før Hiroshima, ville han imidlertid kunne vært villig til å utføre militærtjeneste. Så fastlåst som situasjonen imidlertid er med hensyn til truselen om at atomvåpen m.v. vil bli brukt, er det imidlertid utenkelig at han ville kunne delta i kamphandlinger i Norge eller noe annet land. Et vilkår for at han skulle kunne tenke seg å gjøre militærtjeneste er derfor at alle eksisterende atomvåpen blir uskadeliggjort og at produksjonen innstilles. Alnæs har videre forklart at han ikke har innvendinger mot det norske forsvars struktur og heller ikke mot at Norge er medlem av NATO. I dagens våpentekniske situasjon må det likevel erkjennes at NATO representerer et faremoment på samme måte som andre forsvarsallianser og land, der ABC-våpen inngår i våpenarsenalene. Men selv om NATO-alliansen ikke hadde hatt slike våpen, ville han ikke ha kunnet gjøre militærtjeneste hvis andre allianser og stater hadde det. Det standpunkt han har inntatt gjelder i alle relasjoner. Han ville således i dagens situasjon verken kunne støtte frigjøringsbevegelser, delta i FN-styrkene, gå inn i en folkemilits eller delta i en militær motstandsbevegelse av noen art. Heller ikke kunne han delta i det militære innenfor et geografisk område som måtte være blitt erklært for atomvåpenfri sone. Når det gjelder hans grunnholdning til spørsmålet om militærtjeneste, har Alnæs forklart at denne har vært den samme helt fra han sendte sin søknad om å bli strøket av de militære ruller. Når hans standpunkt kan synes å avvike noe fra hva han har forklart for politiet og byretten, har dette sammenheng med at han under avhørene ble konfrontert med problemstillinger som han dengang aldri hadde tenkt over. Etter at han har fått anledning til å foreta en grundigere gjennomtenkning, er han imidlertid kommet frem til større klarhet og til et enklere standpunkt enn hva som direkte kan utledes av svarene på de spørsmål han tidligere ble stilt. Alnæs har endelig forklart at han kan tenke seg å gripe til våpen for å forsvare seg selv eller sine nærmeste i en livstruende situasjon. Han trodde også at han ville delta med våpen for å forsvare en gruppe mennesker som står foran utslettelse på grunn av et despotisk styre, slik situasjonen var for jødene i Warszawa-ghettoen under krigen. Det må således dreie seg om en ren nødvergehandling. På spørsmål om han i en livstruende situasjon på grunn av blokade av tilførsler av nødvendige varer kunne være med å bryte blokaden med våpen i hånd, svarte han at han trodde dette ville være utelukket så fremt det foreligger risiko for at motstanderne ville sette inn atomvåpen. I en slik situasjon måtte han ihvertfall overveie nøye om det ville ha noen mening å forsøke å bryte blokaden. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
