Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Løchen: Ved dom av 9. august 1983 gav Trondheim byrett påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor A. Ved dommen ble A kjent skyldig i forbrytelse mot straffeloven §227 og §228 første ledd. De straffbare forhold gjaldt trusler med kniv og vold mot barn og en lærer. Straffastsettelsen ble utsatt med en prøvetid på 2 år. Sikringen ble begrenset til å omfatte sikringsmidler etter §39 nr. 1 a-e, «med unntak av alternativet «sikringsanstalt» i litra e». Dommen er rettskraftig. Domfelte ble holdt i varetektsfengsel frem til 23. august 1983, men ble da løslatt i påvente av at han kunne bli anbrakt i hensiktsmessig anstalt under Helsevernet for psykisk utviklingshemmede. Det viste seg imidlertid å være ugjørlig å få ham anbrakt, og under sikring i frihet med støttekontakt viste han en atferd som medførte flere anmeldelser mot ham. Påtalemyndigheten fant det derfor nødvendig å søke sikringsrammen utvidet. Statsadvokaten i Trondheim utferdiget 17. november 1983 tiltale for forbrytelser mot straffeloven §212 første ledd nr. 2, §227 og §291 jfr. §49, og begjæring om sikring etter straffeloven §39 nr. 1 a-f. Trondheim byrett avsa 12. desember 1983 dom med slik domsslutning: «1. A, født xx.xx.1959, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §228 første ledd og §291, jfr. §49. Utmåling av straff utstår med en prøvetid på 2 - to - år, jfr. straffeloven §52f.f. Dommen er en fellesdom med Trondheim byretts dom av 9. august 1983, jfr. straffeloven §54 nr. 3. Dersom det senere blir aktuelt å utmåle straff, tilkommer han 142 - etthundreogførtito - dager i fradrag for utholdt varetekt. 2. A frifinnes for straffeloven §212 første ledd nr. 2. 3. Påtalemyndigheten gis for et tidsrom av 5 - fem - år bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor A som angitt i straffeloven §39 nr. 1, litra a-e. Saksomkostninger ilegges ikke.» Ved byrettens kjennelse av samme dag ble domfelte besluttet holdt i fengslig forvaring med hjemmel i straffeloven §39b nr. 4 frem til 9. januar 1984. Fengslingen er senere forlenget til 28. februar 1984. Retten fant dette påkrevd for at påtalemyndigheten skulle få tid til å iverksette sikring. Domfelte har påanket byrettens dom. Han bestrider ikke at betingelsene for sikring er til stede, men hevder at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler ikke bør omfatte alternativet «sikringsanstalt» i straffeloven §39 nr. 1 bokstav e. Det er etter hans mening ikke grunnlag for å anvende dette sikringsalternativ. Skal domfelte anbringes i institusjon, bør det være under den omsorgsgren hvor han hører hjemme - under helsevernet for psykisk utviklingshemmede (HVPU). Domfelte bør ikke anbringes i sikringsanstalt eller fengsel. Disse former for sikring bør reserveres for lovbrytere som har forøvd alvorligere handlinger enn domfelte. Også statsadvokaten i Trondheim har anket. I ankeerklæringen gjøres blant annet gjeldende: «Påtalemyndigheten anker herved over dommen for så vidt angår at det ikke ble gitt bemyndigelse til å anvende sikring efter straffeloven §39 nr. 1 litra f. Det gjøres gjeldende at til tross for at man generelt antar at A er såkalt soningsudyktig, så vil det kunne oppstå situasjoner hvor det er nødvendig å ha muligheten for fengslig forvaring som sikringsmiddel. Det pekes også på at fengslig forvaring i våre dager i praksis vil kunne omfatte en rekke forskjellige beføyelser, også inngrep som slett ikke vil virke så alvorlig som for eksempel en innsettelse på Ila Sikringsanstalt.» Jeg er kommet til at domfeltes anke må forkastes og at påtalemyndighetens anke bør tas til følge. Som nevnt bestrider domfelte ikke at vilkårene for å anvende sikringsmidler her er til stede. Dette er også lagt til grunn i den rettskraftige dom av 9. august 1983. Innledningsvis vil jeg bemerke at de forbrytelser som den påankede dom gjelder, ikke hører til de grovere lovbrudd. Isolert sett ville de ikke - slik jeg bedømmer forholdet - ha begrunnet anvendelse av sikringsmidler. Spørsmålet om å gi sikringsbemyndigelse må imidlertid avgjøres på grunnlag av en helhetsbedømmelse som knyttes så vel til domfeltes psykiske tilstand som til hans atferd. Det foreligger tre rettspsykiatriske erklæringer om domfelte, henholdsvis fra 1978 og fra 19. juni 1982 og 24. oktober 1983. I alle tre erklæringer konkluderes det med at observanden anses som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. I den førstnevnte erklæring er det uttalt at det på grunn av sinnstilstanden foreligger fare for nye straffbare handlinger. I den annen erklæring er det i konklusjonen ikke inntatt noen særlig passus om gjentagelsesfare. I den sistnevnte erklæring er spørsmålet om gjentagelse av straffbare handlinger igjen inntatt i konklusjonen, og de sakkyndige har overfor retten uttalt seg om gjentagelsesfaren. Jeg kommer senere tilbake til dette forhold. Om observandens sinnstilstand er det i erklæringen av 24. oktober 1983 blant annet uttalt: «Denne vurdering (av klinisk spesialist i psykologi) er i overensstemmelse med de sakkyndiges oppfatning av observanden, som klinisk sett er en person som intellektuelt ligger i øvre sjikt av debilitet, på grensen av sinkeområdet, men som i sin personlighetsstruktur for øvrig fungerer betydelig lavere sosialt, atferdsmessig og følelsesmessig. Hans umodenhet og infantilitet er så påfallende og iøynefallende at han klinisk på det felt antas å befinne seg innen området 8-10 år. I tillegg frembyr observanden klare karakteravvikende trekk, idet han samtidig med sin intellektuelle defekt har alvorlige forstyrrelser innen følelsesliv, driftsliv og med mangelfull utvikling av etisk anlegg. Han mangler innsikt og forståelse for de handlinger han tidligere har gjort seg skyldig i, og mangler bremsemekanisme og impulskontroll. Dette har medført utbrudd av aggressive handlinger, voldshandlinger, flere tilfeller av ildspåsettelse, truende atferd, overgrep mot mindreårige og voksne, til dels seksuelt motivert.» Om domfeltes utvikling uttales: «Observandens utvikling i de senere år har vesentlig foregått på det fysiske område, idet han er blitt ganske stor og kraftig, mens hans psykiske utvikling mer har stått stille. Det er ennå ikke inntrådt noen tegn til ettermodning. Han har ikke vist større forståelse for eller innsikt i de straffbare forhold han har begått og hvilke følger slike handlinger kan medføre. Det synes tvert i mot å ha skjedd en farlig utvikling hos ham i tråd med seksuell bevisstgjøring, idet han nå i større grad, og mer uhemmet, har gjort seksuelle tilnærmelser og har vist seksuell aggressiv atferd overfor kvinner og barn av begge kjønn. Konklusjonen blir derfor at observanden lider av mangelfullt utviklede sjelsevner, dels som følge av mental retardasjon, og dels som følge av mangelfull personlighetsutvikling, særlig innen følelsesliv, driftsliv og temperament.» Domfelte ble tidlig påført straffbare handlinger som - på grunn av hans psykiske utvikling - ikke medførte noen strafferettslige reaksjoner. Av en epikrise fra 1976 fremgår at han viste utpregede ødeleggelsestendenser og voldsomheter overfor mindreårige barn, til dels med alvorlige følger. Under et opphold i X offentlige skole i 1975 var hans atferd mot mindreårige barn karakterisert som katastrofal og meget farlig. Han forsøkte blant annet å skyve barn foran biler, begikk også tyverier, gjorde forsøk på å tenne på papir i uthus og internat, noe som medførte reell brannfare. Den rettspsykiatriske observasjon som ble gjennomført i 1978, hadde sammenheng med at han var under straffforfølgning for utuktig atferd overfor en kvinne, og for legemsfornærmelse overfor en mindreårig pike. Domfelte har i årenes løp hatt flere opphold i institusjoner - dels under psykisk helsevern, og dels under Helsevern for psykisk utviklingshemmede (HVPU). I dommen av 9. august 1983 er det fremholdt at påtalemyndigheten av hensyn til sikringsspørsmålet ved sin bevisføring har tatt sikte på å belyse at de påtalte handlinger bare var et lite utsnitt av en lang rekke lignende handlinger som han hadde foretatt. Det heter blant annet i dommen: «Retten har således funnet bevist at tiltalte har foretatt flere legemsfornærmelser i juni i år like før han ble fengslet den 30. juni. På bakgrunn av vitneforklaringene går det videre frem at tiltalte i flere år har terrorisert små barn i sine omgivelser. Dette har han gjort på forskjellige måter, f.eks. ved å sykle på, sparke eller ta «kveletak» på barna. En lang rekke barn har vært svært redde for tiltalte og foreldrene har følt seg maktesløse. Det er rettens bestemte oppfatning at tiltalebeslutningen kunne ha vært utvidet til å omfatte en lang rekke forhold av minst like alvorlig art som de foreliggende. Ved en vitneforklaring kom det således blant annet frem at tiltalte i mars i år skal ha slengt en 11 år gammel jente overende så kraftig at hun mistet bevisstheten et øyeblikk.» Byretten henholdt seg til de sakkyndiges vurdering av tiltaltes sinnstilstand og til uttalelser som de hadde gitt om gjentagelsesfare. Om dette heter det i dommen av 9. august 1983: «Retten finner, som de sakkyndige, at det åpenbart er meget stor fare for at tiltalte, på grunn av hans mangelfullt utviklede sjelsevner, på ny vil begå lignende handlinger. På grunn av kombinasjonen med den fysiske styrke en voksen mann har og tiltaltes manglende impulskontroll og forståelse for hva de handlinger han foretar, kan føre til, anser retten han for å være farlig.» Under sikring i frihet fra 23. august til 16. september 1983 opptrådte domfelte nærgående og til dels voldelig overfor skolebarn, som ble redde. På Y sykehus, hvor han midlertidig ble anbrakt i forbindelse med rettspsykiatrisk observasjon, forsøkte domfelte 30. september å tenne på et gardin og et bord. Disse forhold ligger til grunn for den påankede dom. Byretten har i dommen, som medførte en viss utvidelse av sikringsrammen, fremholdt at de nye straffbare handlinger ikke kan anses som særlig alvorlige. Ved vurderingen av spørsmål om sikringsrammen burde utvides har retten imidlertid med rette fremholdt at man må se det hele i sammenheng. Herunder har retten vist til at de sakkyndige hadde uttalt at det er åpenbar fare for at domfeltes tilbøyeligheter kan slå ut i alvorligere retning, særlig fordi han nå er blitt mer seksuelt moden og bevisst, og er blitt fysisk ganske kraftig. Ut fra dette fant retten det klart nødvendig at domfelte fortsatt blir underkastet sikringsmidler. «Det har vist seg, i den korte tid han skulle klare seg selv etter forrige dom, at noen form for fri sikring ikke går. Han trenger heldøgnlig tilsyn og omsorg.» På denne bakgrunn fant byretten at det burde gis bemyndigelse til om nødvendig å anbringe domfelte i sikringsanstalt. Jeg er enig med byretten i at utviklingen etter dommen fra august 1983 har vist at det er et påtrengende behov for slik utvidelse av sikringsrammen. Dette må anses påkrevd både ut fra domfeltes egen utvikling - med tilbakefall til kriminalitet og med økt tilbakefallsfare - og på grunn av vanskelighetene med å få ham overført til omsorg under HVPU. Jeg er ikke enig i byrettens bemerkning at man derved til en viss grad går på akkord med formålet med sikringsbestemmelsene. Disse er i første rekke gitt for å gi økt beskyttelse for borgerne mot overgrep fra lovbrytere som på grunn av avvikstilstand frembyr særlig tilbakefallsfare. Ut fra sikringsinstituttets formål finner jeg i denne sak berettiget også å gi bemyndigelse til anvendelse av sikring ved fengslig forvaring. Det har vist seg påtrengende nødvendig å ta hånd om domfelte ved anbringelse i fengslig forvaring i medhold av §39b nr. 4, og jeg ser ikke bort fra at slik anbringelse for kortere tid kan bli nødvendig også i fremtiden. Jeg forutsetter at myndighetene ved utformingen av sikringstiltakene tar hensyn til de klare uttalelser som de psykiatrisk sakkyndige har fremsatt om anbringelse av domfelte under sosiale omsorgsgrener, fortrinnsvis HVPU. Jeg går ut fra at både påtalemyndigheten og Justisdepartementet vil søke å få utformet en sikringsordning som i tilbørlig grad tar hensyn til domfeltes særegne sinnstilstand og behov for støtte. Jeg stemmer etter dette for denne dom: I byrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler utvides til også å omfatte straffeloven §39 nr. 1 litra f. Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende. Skåre, Røstad og Blom: Likeså. Av byrettens dom (byrettsdommer Nanne Kindt Grut med domsmenn): A, født xx.xx.1959, u.f.b., p.t. Trondheim kretsfengsel, uten arbeide og inntekt, tidligere domfelt 9. august 1983 for overtredelse av straffeloven §227 og §228, til betinget domsutsettelse og 5 års sikring, er 17. november 1983 av statsadvokaten i Trondheim satt under tiltale ved Trondheim byrett til fellelse etter: I. Straffeloven §227, - - - ved i tidsrommet 23. august til 16. september 1983 ved flere anledninger i området ved - - - skole i Trondheim, å ha sprunget etter gutter og piker i alderen 5-12 år, og ved flere anledninger innhentet disse, tatt kvelertak, befølt dem på kroppen og/eller strøket dem over håret, og derved truet med legemsbeskadigelse eller seksuelle overgrep, noe som har skapt alvorlig frykt hos barna, II. - - - III. Straffeloven §291, jfr. §49, - - - ved a) 30. september 1983 i korridoren på post 1 B ved Y sykehus i Trondheim, med fyrtøy å ha tent på en gardin flere steder langs falden, men hvor ilden slukket da gardinen var laget av brannhemmende stoff, b) til tid og på sted som nevnt i post III a, med fyrtøy å ha forsøkt å antenne et bord som likevel ikke tok fyr. - - - Etter dommen av 9. august 1983 ble tiltalte holdt i varetekt til 23. august d.å. Påtalemyndigheten hadde regnet med at det ville lykkes å skaffe tiltalte plass i egnet institusjon, fortrinnsvis innen HVPU (Helsevern for Psykisk Utviklingshemmede) i løpet av kort tid, og byrettens dom av 9. august, som begrenset sikringsmidlene slik at sikringsanstalt og fengslig forvaring ikke ble medtatt, ble derfor ikke påanket. Det har imidlertid ikke lykkes å få tiltalte innlagt verken under HVPU eller under TPS (Trøndelag Psykiatriske Sykehus). Etter mellomkomst av Trondheim sosialkontor ble tiltalte skaffet en hybelleilighet i kommunens hybelhus i - - - vei 53, i nærheten av X skole, som er en barneskole med 930 elever. Tiltalte ble plassert her etter løslatelsen 23. august d.å. og det ble etablert såkalt støttekontakt for ham, to personer som hadde jevnlig kontakt med ham, ellers skulle han greie seg alene og stelle seg selv. Det kom relativt snart til en del episoder ved X skole og nabolaget for øvrig, idet tiltalte plaget og virket skremmende på barna og andre. Det hadde vært en god del avisskriving om tiltaltes sak, slik at publikum fort ble oppmerksom på ham. 11. september kom det bl.a. til en episode da tiltalte hadde gått ute hele natten og kastet sten på en drosje og sparket. Han ble så pågrepet av politiet, men måtte løslates igjen. Etterhvert kom det inn flere klager til politiet fra foreldre til barn ved X skole og fra skolens rektor på tiltaltes oppførsel og truende adferd. Foreldre truet med skolestreik. Tiltalte ble varetektsfengslet for en uke ved Trondheim forhørsretts kjennelse av 16. september d.å., og ved forhørsrettens kjennelse av 23. september ble han med hjemmel i straffeprosessloven §210 innlagt for 3 uker i Regionsykehuset i Trondheim, psykiatrisk avdeling Y, til observasjon. Forhørsretten fant da at det kunne være tvil om han var sinnssyk. Etter observasjonen ved Y ble han på nytt varetektsfengslet for 4 uker ved forhørsrettens kjennelse av 21. oktober d.å. Det vises til begrunnelse for forhørsrettens kjennelser. Han sitter nå «på tiltalen» som ble tatt ut 17. november d.å. - - - Aktor har anført at man ved utferdigelsen av tiltalen denne gang også bare har tatt med et utvalg av de handlinger tiltalte er mistenkt for å ha begått. - - - Påtalemyndigheten har reist ny sak nå for å få utvidet sikringsadgangen i forhold til dommen av 9. august d.å. Det har vist seg umulig å få til noen form for effektiv sikring og ingen institusjon har vært villig til å ta imot ham. Påtalemyndigheten er også av den oppfatning at HVPU må være det rette sted for ham, men HVPU har nektet å ta imot ham. Alle rettspsykiatriske undersøkelser viser at han ikke er sinnssyk, og derfor ikke hører hjemme i psykiatrisk sykehus. Tiltalte representerer et temmelig håpløst tilfelle, som har falt «mellom alle stoler». Slik saken har utviklet seg, er det derfor nødvendig å få adgang til å sette tiltalte i sikringsanstalt eller fengslig forvaring. Alle er enige om at slike steder - i praksis Ila sikringsanstalt -, ikke er det rette for denne tiltalte, men det er dessverre nødvendig for overhodet å få sikret ham på forsvarlig vis. Det viser seg at han ikke kan avholde seg fra nye straffbare forhold, og at han nå kan være farlig p.g.a. sine mangelfullt utviklede sjelsevner. De sakkyndige, politilege Hornemann og ass. overlege Husebø har under hovedforhandlingen i tillegg til sin skriftlige erklæring uttalt at tiltalte nå har fungert bedre i fengslet under varetektsoppholdet enn tidligere. - - - De sakkyndige har direkte uttalt at det er en skam at HVPU ikke vil ta imot ham, det er etter deres mening så desidert der han hører hjemme. - - - Når man ikke får plassert tiltalte der han hører hjemme, har de sakkyndige etter fornyet vurdering ved denne straffesak funnet det riktig å anbefale at det gis bemyndigelse til å plassere ham i Ila sikringsanstalt. Dette vil i og for seg være en klar feilplassering, men de sakkyndige mener man ved dette kan få fremprovosert en avgjørelse hos sentrale myndigheter som kan skjære igjennom de vanskeligheter det har vært med å få plassert ham. De ansvarlige leger ved Ila vil raskt oppdage at tiltalte ikke bør være der, og man kan på den måten få åpnet nye veier, som det har vist seg umulig å få åpnet på annen måte. De sakkyndige er enige om at det ikke kan komme på tale med noe langvarig opphold på Ila, i høyden uker eller måneder. - - - Forsvareren har motsatt seg utvidelse av sikringsadgangen nå. Det eneste tiltalte nå kan dømmes for, er etter hans mening et helt ufarlig forsøk på ildspåsettelse på Y sykehus. - - - Retten skal bemerke: Forutsetningen for i denne sak å kunne ta omfanget av sikringen opp til ny vurdering, er at tiltalte dømmes for nye straffbare handlinger. Det må legges til grunn at tiltalte er straffrettslig tilregnelig. Retten finner spørsmålet om skyld etter tiltalens post I temmelig tvilsomt. Rent faktisk legges til grunn som bevist at tiltalte i perioden 23. august -16. september d.å. ved en anledning sprang etter en femårig jente, strøk henne over håret, klemte henne og tok henne i skrittet. Jenta sprang gråtende hjem, men har ikke vært plaget av angst senere. Ved en anledning sprang tiltalte etter to jenter i 7-årsalderen, stanset dem, holdt dem, og strøk dem over håret, halsen og armene. En passerende motorsyklist fikk stanset episoden. Jentene ble litt redde og sprang gråtende hjem. Angsten har senere gitt seg. Ved en tredje anledning snakket tiltalte til vitnet B, 12 år, som sparket fotball på skolegården en ettermiddag. Etter litt ordveksling tok tiltalte B's hode i klemme i albukroken og dreide ham rundt i 20-30 sekunder. Det gjorde ikke særlig vondt, og gutten ble ikke redd. Videre er det ført bevis for at tiltalte «rent generelt» har hengt rundt området ved X skole og en kiosk der, passet opp barn på skolevei og snakket til dem, også tatt på dem. Det har utviklet seg en tilstand av alminnelig angst blant barna for tiltaltes person. Noen direkte alvorlige eller skremmende episoder kan retten ikke finne bevist. Barna og deres foreldre har nok følt en reell angst, fremkalt av tiltaltes oppførsel, men dette henger etter rettens mening for en god del sammen med den publisitet det har vært omkring tiltalte, og at man har snakket seg i mellom om hans tilfelle. Det er vanskelig å se at tiltaltes oppførsel i ord og handling kan oppfattes som forsettlige trusler om legemsbeskadigelse eller seksuelle overgrep. De forhold han ble domfelt for 9. august 1983 var av en langt mer konkret og alvorlig art. Hans hensikt nå har vært å oppnå kontakt, han var ikke klar over at han skremte. Retten finner dog at tiltaltes handlinger i de tre førstnevnte tilfeller må karakteriseres som forsettlige legemsfornærmelser, straffeloven §228 første ledd, riktignok ikke av særlig alvorlig art. Disse i og for seg fullbyrdede handlinger har nok skapt frykt hos de fornærmede og særlig deres foreldre, for at det kunne hende noe verre, men retten kan ikke se at tiltalte har oppført seg slik at han kan karakteriseres som truende, iallfall har han ikke selv vært klar over det. Han blir derfor å frifinne for straffeloven §227, men å domfelle for straffeloven §228 første ledd, for så vidt angår tiltalens post I. Tiltalte har benektet seksuelle tilnærmelser overfor sykepleier C på Y, og aktor har påstått frifinnelse. Retten tar dette til følge. Det bemerkes at gjerningsbeskrivelsen i post II i seg selv, under de rådende omstendigheter, knapt fyller vilkårene for domfellelse etter straffeloven §212 første ledd nr. 2. Etter tiltaltes egen erkjennelse, som støttes av øvrige opplysninger, legger retten til grunn at han under oppholdet på Y forsøkte å tenne på et gardin og et bord, som beskrevet i post III. Det oppsto liten eller ingen skade, bortsett fra svimerker på det ikke brennbare gardin. Tiltalte har forklart at han gjorde det for «morro skyld», ikke for å forårsake ildebrann, og retten må tro på det. Han blir dog å kjenne skyldig i forsettlig forsøk på skadeverk, straffeloven §291, jfr. §49. Noe særlig alvorlig tilfelle er heller ikke dette. Forholdene er begått i prøvetiden for den betingede dom av 9. august 1983, og straffeloven §54 nr. 3 kommer til anvendelse ved siden av straffeloven §62. Retten er enig med aktor og de sakkyndige i at noe annet enn betinget domsutsettelse, jfr. straffeloven §52 ff, fremdeles ikke kan komme på tale, da siktede må anses som soningsudyktig og det må tas hensyn til hans evnenivå og mangelfulle forståelse for det han har gjort. Det avsies fellesdom med forrige dom, og ny prøvetid fastsettes til 2 år fra nærværende dom. I tillegg til varetektsfradraget på 52 dager fra forrige dom, tilkommer han 90 dagers varetektsfradrag i forbindelse med denne sak, tilsammen 142 dager, dersom straff blir utmålt senere. Ad sikringsspørsmålet: Som nevnt, har påtalemyndigheten reist denne straffesak for å få vurdert omfanget av sikringsmidler overfor tiltalte. Det er i og for seg ikke særlig alvorlige forhold han dømmes for i dag. Forholdene i dommen av 9. august 1983 var alvorligere. Ved vurderingen av sikringsmidler må man se det hele i sammenheng. De sakkyndiges uttalelser viser at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger, p.g.a. tiltaltes mangelfullt utviklede sjelsevner, særlig hans manglende impuls- og følelseskontroll. Han har hittil kanskje vært mer plagsom enn egentlig farlig, men det er åpenbart fare for at hans tilbøyeligheter kan slå ut i alvorligere retning, særlig fordi han nå er blitt mer seksuelt moden og bevisst, og er blitt fysisk ganske kraftig. Retten finner det derfor klart nødvendig at han fortsatt blir underkastet sikringsmidler. Det har vist seg, i den korte tid han skulle klare seg selv etter forrige dom, at noen form for fri sikring ikke går. Han trenger heldøgnlig tilsyn og omsorg. Hans farlighet og psyke er dog ikke slik at det er nødvendig for å beskytte samfunnet at han holdes på lukket anstalt som Ila. En annen form for institusjon, helst under HVPU, ville være å foretrekke både for ham selv og samfunnet. Det er helt klart at både denne og forrige straffesak ble reist av hensyn til tiltalte selv, - for å fremtvinge plassering i egnet institusjon. Hadde man fått plassert ham i en slik i 1982, da de alvorlige problemer omkring ham først oppsto, ville det knapt blitt reist straffesak mot en person med tiltaltes åndelige utrustning i det hele tatt. Han er en av samfunnets tapere, som samfunnet ikke har greid å ta seg av på forsvarlig vis. Man står da overfor det paradoksale at straffeloven sikringsbestemmelser er det eneste «sosiale tilbud» som står åpent, og at varetektsfengsel hittil har vært den desidert beste omsorg man har kunnet by ham. Under forrige sak var de sakkyndige helt klare i sine uttalelser om at sikringsanstalt og fengslig forvaring ikke måtte komme på tale overfor tiltalte. De er fortsatt av den mening at han klart er soningsudyktig, og at fengsel ikke bør anvendes ut over det absolutt nødvendige varetektsopphold. Retten er enig i dette, og unntar derfor alternativet fengslig forvaring i straffeloven §39 nr. 1, litra f. De sakkyndige anbefaler nå å åpne adgang til å plassere tiltalte på Ila. Ikke fordi det i og for seg er nødvendig for å beskytte samfunnet at tiltalte holdes på et slikt sted, hvor han egentlig ikke hører hjemme, men fordi Ila nå fremstår som det eneste mulige alternativ til det rene ingenting. Tiltalte må ha heldøgnlig tilsyn og omsorg. Retten har derfor under atskillig tvil kommet til at man må gi påtalemyndigheten bemyndigelse også til å anvende alternativet «sikringsanstalt» i litra e. Man går derved til en viss grad på akkord med formålet med sikringsbestemmelsene, men retten har funnet å måtte bøye seg for det pragmatiske argument at dette er den eneste måte å fremtvinge en varig løsning på, og å finne en snarlig midlertidig løsning på det akutte plasseringsproblem. Når ingen andre holdbare sikringsmidler hittil har kunnet finnes, må Ila stå som en mulighet i nødsfall. Retten forutsetter at tiltalte ved en mulig innsettelse på Ila blir underkastet spesielle undersøkelser, og at de sosiale myndigheter arbeider aktivt med å finne en varig løsning på det vanskelige samfunnsproblem dette er. Det avsies da en ny sikringsdom på 5 år fra nå av, som omfatter den tidligere sikringsdom. Det forutsettes at departementet opphever sikringen av 9. august 1983. Sikringen omfatter nå alle alternativer i straffeloven §39 nr. 1, litra a-e. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
