Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Bugge: Ved kontrakt av 11.-13. mai 1966 med John Deere-Lanz AG, Mannheim, ble Nanset Standard, Larvik - den gang et ansvarlig handelsselskap i maskinbransjen - antatt som eneforhandler av landbruksmaskiner av merket John Deere. Eneforhandlingsretten gjaldt for 9 fylker i Østlandsområdet, men ble ved en tilleggsavtale av 17. november-30. desember 1972 utvidet til å gjelde hele Norge. Nanset Standard solgte maskinene - hovedsaklig traktorer og skurtreskere - dels selv i sitt lokale forhandlerområde, og dels gjennom selvstendige underforhandlere på forskjellige steder i landet. I Trondheim hadde Nanset Standard en egen filial. John Deere, som er opplyst å være en av verdens største produsenter av landbruksmaskiner, er et amerikansk foretagende, men produksjon og salg i Europa skjer gjennom dets tyske datterselskap John Deere-Lanz AG i Mannheim. Navnet John Deere vil her bli brukt om det tyske selskap. Nanset Standard er i 1976 blitt omdannet til aksjeselskap, Nanset Standard A/S, men jeg bruker i det følgende det tidligere navn. Ved brev av 10. oktober 1975 fra John Deere til Nanset Standard ble eneforhandlerkontrakten oppsagt til opphør 10. januar 1976 i henhold til den avtalte oppsigelsesfrist på 90 dager. Samme dag - 10. oktober 1975 - ble ny eneforhandlerkontrakt for Norge inngått mellom John Deere og Norske Felleskjøp og de seks lokale, produsenteide felleskjøp i landet. Norske Felleskjøp er et andelslag, som eies av og tjener som samarbeidsorgan for de lokale felleskjøp. Nanset Standard mente at både John Deere og felleskjøpene hadde opptrådt rettsstridig og erstatningsbetingende i forbindelse med forhandlerskiftet. Mot John Deere ble erstatningskrav dels reist som motkrav i et vekselsøksmål som dette selskap hadde innledet mot Nanset Standard her i landet, og dels som voldgiftssak i Tyskland etter reglene for International Chamber of Commerce, i henhold til en voldgiftsklausul i eneforhandlerkontrakten. Det ble i voldgiftssaken reist krav om en erstatning på i alt 10 millioner kroner, fordelt med 5 millioner kroner på tapt goodwill og ca 5 millioner kroner på en rekke andre erstatningsposter. Goodwilltapet var utregnet etter den såkalte «superprofit»-metode, på grunnlag av en beregning av antatt tapt nettoavkastning på John Deere-salget i Nanset Standard i de første 3 år etter oppsigelsen, dvs. i årene 1976-78, neddiskontert etter en rentefot på 10%. Voldgiftssaken ble løst ved et rettsforlik inngått i Mannheim 25. januar 1979. Nanset Standard godtok ved forliket en erstatning på kr. 1,5 millioner fra John Deere og frafalt samtidig alle krav som var reist mot John Deere og Norske Felleskjøp i Norge, dog unntatt goodwillkravet på kr. 5 millioner. Mot Norske Felleskjøp, som har samtykket i å stå som saksøkt også på vegne av de lokale felleskjøp, hadde Nanset Standard i mellomtiden ved stevning av 28. mai 1976 til Oslo byrett reist sak med påstand om en erstatning på 4,5 millioner kroner. Erstatningskravet omfattet tapt goodwill på 3 millioner kroner og andre tapsposter på 1,5 millioner kroner. Goodwillkravet ble senere forhøyet til 5 millioner kroner, mens de øvrige poster falt bort under saksforberedelsen for byretten som følge av rettsforliket i Tyskland. Byretten, som var satt med fagkyndige domsmenn, fant at Norske Felleskjøp ved sin handlemåte i forbindelse med forhandlerskiftet hadde opptrådt rettsstridig overfor Nanset Standard og måtte anses ansvarlig for tapt goodwill med et beløp som ble satt til 3 millioner kroner. Dom ble avsagt 30. mai 1979 med denne domsslutning: «1. Norske Felleskjøp dømmes til å betale til Nanset Standard innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr. 3000000,- - kronertremillioner - med 6 - seks - prosent rente fra 10. oktober 1975 til betaling skjer. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Byrettens dom ble av Norske Felleskjøp påanket til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 8. februar 1982 frifant Norske Felleskjøp. Lagmannsretten fant at Norske Felleskjøp riktignok hadde opptrådt i strid med god forretningsskikk og dermed rettsstridig ved å ha medvirket til at Nanset Standard ikke ble varslet om kontraktsforhandlingene med John Deere etter at disse fikk karakteren av forpliktende forhandlinger i september 1975. Men da det ble ansett helt usannsynlig at Nanset Standard hadde fått beholde sin kontrakt med John Deere om varsel var blitt gitt, fant lagmannsretten at firmaet ikke var blitt påført noe tap av denne grunn. Lagmannsrettens dom har denne domsslutning: «1. Norske Felleskjøp frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for lagmannsretten eller for byretten.» Også lagmannsretten var satt med to fagkyndige domsmenn. Den ene av disse dissenterte og stemte for å stadfeste byrettens dom. Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter, viser jeg ellers til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Nanset Standard har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett, hvor 10 vitner har forklart seg. To av disse er nye for Høyesterett. Ved bevisopptaket har også disponent Asbjørn Røed i Nanset Standard og adm. direktør Olav Vebjørn Tandberg i Norske Felleskjøp fremlagt skriftlige partsforklaringer og blitt avhørt i tilknytning til disse. Det er videre for Høyesterett fremlagt en fellesuttalelse datert 4. mai 1983 fra partenes privatengasjerte sakkyndige, statsaut. revisor Finn Berg Jacobsen og statsaut. revisor Tor Hjelmaas Larsen, om beregningen av goodwill. Også fra dosent - nå professor - Arne Kinserdal er det fremlagt en uttalelse om goodwill-beregning, datert 21. desember 1982. Alle disse tre sakkyndige har dessuten vært avhørt som vitner, både for lagmannsretten og ved bevisopptaket. Også for øvrig er det for Høyesterett fremlagt en del nytt dokumentmateriale. I det vesentlige foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten. Partenes anførsler er også i hovedsaken de samme. Nanset Standard gjør gjeldende at lagmannsrettens frifinnelsesdom beror på en uriktig forståelse av de rettsregler som gjelder i mellommannsforhold, og på en feilaktig vurdering av Norske Felleskjøps handlemåte og de følger den fikk for Nanset Standard. Det rettslige utgangspunkt er generalklausulen i markedsføringsloven §1, kravet til god forretningsskikk næringsdrivende imellom. I forhandlerforhold innebærer dette krav etter langvarig og sikker praksis for det første at en tredjemann ikke må ta initiativet overfor hovedmannen til å få overta en annens forhandlerrepresentasjon. Men det innebærer også et forbud mot å medvirke til at en annen fratas sin representasjon, ved å innlate seg i forhandlinger med hovedmannen og vedlikeholde sin interesse for representasjonen, så lenge forholdet til den tidligere forhandler ikke er avviklet. Denne oppfatning har vært lagt til grunn i en rekke uttalelser fra Næringslivets Konkurranseutvalg og tidligere Oslo Handelsstands 50-mannsutvalg. Den har vært fulgt også av domstolene, og den er fastholdt i de uttalelser Konkurranseutvalget har avgitt i denne sak, gjengitt i lagmannsrettens dom. Etter Nanset Standards mening har Norske Felleskjøp medvirket til at Nanset Standard ble fratatt eneforhandlerretten for John Deere for Norge. Det er klar årsakssammenheng mellom den aktivitet Norske Felleskjøp har utfoldet og John Deeres oppsigelse av kontrakten. Ved dette har Norske Felleskjøp opptrådt rettsstridig og pådradd seg et selvstendig erstatningsansvar for det tap opphøret av eneforhandlerkontrakten medførte for Nanset Standard, helt uavhengig av det ansvar John Deere som hovedmann pådrog seg ved oppsigelsen. Dette er det prinsipale ansvarsgrunnlag som gjøres gjeldende i saken. Rettsanvendelsen er feil, hevder Nanset Standard, når lagmannsrettens flertall har antatt at det rettsstridige forhold først inntrådte da Norske Felleskjøp innledet «forpliktende forhandlinger» med John Deere. I kravet til god forretningsskikk ligger at enhver kontakt med eller aktiv interesse overfor hovedmannen med sikte på å overta en eksisterende forhandlerposisjon må anses som rettsstridig. Lagmannsrettens bevisbedømmelse er videre feil når den har funnet at «forpliktende forhandlinger» først ble innledet etter styremøtet i Norske Felleskjøp 19. september 1975. Lagmannsretten opererer her med et skille mellom beslutninger på styreplan og forhandlinger på administrativt plan innenfor en bedrift som er helt fiktivt. Reelle forhandlinger med John Deere var i virkeligheten kommet i gang langt tidligere. Nanset Standard har her gått nøye inn på det bevismateriale som foreligger omkring kontakten mellom John Deere og Norske Felleskjøp tilbake fra 1972. Dette materiale godtgjør, hevdes det, at det fra den ansvarlige ledelse innenfor Norske Felleskjøps maskinavdeling gjennom hele perioden ble utfoldet en vedvarende aktivitet med sikte på å kunne overta eneforhandlingen for Norge, og at det allerede i 1973, eller iallfall 1974, var fattet en beslutning om å skride til verket så snart det kunne skje av hensyn til produsenten av det maskinmerke Norske Felleskjøp allerede representerte i Norge, nemlig Volvo. I april 1975 hadde felleskjøpene oppnådd Volvos samtykke til å selge et konkurrerende merke, og iallfall fra da av ble det ført reelle forhandlinger mellom John Deere og Norske Felleskjøp, slik at overtagelsen var fullt forberedt da styret fattet sitt vedtak 19. september 1975. Det forhandlingsmøte som deretter ble holdt med John Deeres folk i Mannheim 26. september og som ledet til full enighet om kontraktsvilkårene, var derfor bare fullbyrdelsen av et rettsstridig forhold som hadde pågått i lang tid. Det er erkjent av lagmannsrettens flertall at retten har distansert seg fra den oppfatning av hva god forretningsskikk krever som er lagt til grunn av Næringslivets Konkurranseutvalg. De grunner som er anført av flertallet for dette er etter Nanset Standards mening ikke holdbare. Det er uklart hva lagmannsretten mener når det heter at Konkurranseutvalget har gått for langt «når det gjelder hva man plikter for å unngå rettslig erstatningsansvar». Er et forhold først i strid med god forretningsskikk, er det også rettsstridig og erstatningsbetingende. Videre er det intet grunnlag for, som lagmannsretten synes å gjøre, å stille en eneforhandler i en annen og svakere stilling i denne henseende enn en agent. Det har heller ikke vært gjort i praksis. Tvert om er det større grunn til å beskytte eneforhandleren mot illojal opptreden fra tredjemanns side, på grunn av de investeringer han ofte vil ha påtatt seg og den langt mer tyngende økonomiske risiko han påtar seg i forhandlerforholdet. Endelig er det irrelevant om det, som lagmannsretten nevner, foreligger noen foreningsvedtekt i landbruksmaskinbransjen. Kravene til god forretningsskikk må gjelde alle næringsdrivende, uansett om de er bundet av noen slik vedtekt. Subsidiært, hevder Nanset Standard, må ansvaret iallfall følge av at Norske Felleskjøp unnlot å varsle Nanset Standard om sine forhandlinger med John Deere. Lagmannsrettens flertall har her tatt feil når det antas at varslingsplikten bare - eller iallfall primært - påhviler hovedmannen; etter sikker praksis har den tredjemann som fører forhandlinger om å overta en annens representasjon en selvstendig varslingsplikt. Og denne plikt inntrådte i dette tilfelle senest da reelle forhandlinger med John Deere ble innledet våren 1975, ikke først i september 1975 som lagmannsretten har bygget på. Forholdet er at Norske Felleskjøp, som var klar over at Nanset Standard intet ante, bevisst unnlot å underrette Nanset Standard like frem til den nye kontrakt ble undertegnet i oktober 1975, nettopp for ikke å spolere sine egne muligheter for å overta kontrakten. Etter Nanset Standards oppfatning må det også anses godtgjort at forhandlerskiftet ellers ikke ville ha kunnet gjennomføres. Også av denne grunn har derfor Norske Felleskjøp på kvalifisert rettsstridig måte medvirket til at eneforhandlingen ble fratatt Nanset Standard. Men selv om man som lagmannsrettens flertall skulle mene at varsel først skulle vært gitt i september 1975, er det feil bevisbedømmelse, mener Nanset Standard, når flertallet har funnet at unnlatelsen av å varsle har vært uten betydning fordi kontrakten i alle tilfelle ville blitt oppsagt. Prinsipielt er det ikke riktig, anføres det, å kreve bevis for årsakssammenheng i et forhold som dette, når ansvaret bygger på rettsbrudd fra Norske Felleskjøp. Dessuten vil Nanset Standard, om varsel var blitt gitt, hatt flere forsvarslinjer å falle tilbake på. Det er grunn til å anta at John Deere i tilfelle ville ha veket tilbake for risikoen for å komme i rettslig ansvar, og det kunne ha vært forhandlet om en overgangsordning, om en deling av markedet, om ny satsing fra Nanset Standards side og om en alternativ utnyttelse av firmaets forhandlernett. Som det nå ble gått frem, ble Nanset Standard fullstendig avskåret fra å vareta sine interesser overfor John Deere. Iallfall må det være Norske Felleskjøp, som ved sitt rettsbrudd har fremkalt denne situasjon, som må føre beviset for at det unnlatte varsel ikke ville hatt betydning, og ikke Nanset Standard som skal føre beviset for det motsatte. Et slikt bevis vil det i etterhånd være så godt som umulig å føre. Den bevisvurdering lagmannsrettens flertall her har foretatt, vil i realiteten føre til at den krenkede, men svakere forhandler alltid vil måtte strekke våpen overfor den større og sterkere, om denne har opptrådt aldri så illojalt. Dette er etter Nanset Standards oppfatning å skru rettsutviklingen på dette område mange tiår tilbake. Norske Felleskjøp har altså begått rettsbrudd og må bære de økonomiske følger av dette for Nanset Standard. Tapet av goodwill er nettopp en følge av dette rettsbrudd, og etter Nanset Standards oppfatning følger det av sikker praksis at tapet er erstatningsmessig. Det er vist særlig til Oslo byretts dom i Norena-saken ( RG-1964-203) og Eidsivating lagmannsretts dom i Dyrseth & Lyng-saken ( RG-1979-946). Og når det som her først foreligger et selvstendig rettsbruddsansvar for Norske Felleskjøp, må kravet kunne gjøres gjeldende mot Felleskjøpet likeså vel som hovedmannen og uavhengig av hovedmannens ansvar. Hvorvidt John Deeres oppsigelse av Nanset Standard kunne anses som rettmessig, som lagmannsrettens flertall nevner, er derfor irrelevant. Det samme gjelder spørsmålet om kravet på goodwillerstatning kunne vært gjort gjeldende mot John Deere etter tysk rett. Det bestrides også at noen del av kravet er konsumert ved den erstatning på 1,5 millioner kroner som ble betalt av John Deere ved rettsforliket i Tyskland. Det tap som skal erstattes er den forretningsverdi som for Nanset Standard lå i John Deere-salget, og som er gått tapt for firmaet. Denne verdi - goodwillverdien - er det i dag vanlig å beregne etter «superprofit»-metoden, og beregningsprinsippene er de sakkyndige revisorer nå i det vesentlige enige om. På grunnlag av disse prinsipper er superprofit for årene 1976-1978 beregnet til 4 millioner kroner, med utgangspunkt i nettofortjenesten på John Deere-salget i det siste forutgående år 1975, og en diskonteringsfaktor på 10%. Når kravet lyder på 5 millioner kroner, er det fordi det etter Nanset Standards mening må tas hensyn til den vesentlige økning i traktorsalget i Norge som fant sted i årene 1976-1978, og som Nanset Standard ville fått del i om kontrakten ikke var blitt oppsagt. Nanset Standard erkjenner at fastsettelsen av goodwill-verdien må bygge på enkelte skjønnsmessige elementer. Det må imidlertid være uten betydning hva en annen forhandler ville ha betalt for å overta John Deere-salget; det er den tapte forretningsverdi for Nanset Standard som skal erstattes. Det er derfor også uten betydning om Norske Felleskjøp mener ikke å være blitt tilført noen goodwillverdi fra Nanset Standard. Det må man for øvrig gå ut fra at felleskjøpene er. Fordi ansvaret bygger på at eneforhandlerkontrakten ikke ville ha blitt oppsagt om Norske Felleskjøp ikke rettsstridig hadde medvirket til det, kan det heller ikke tas hensyn til at den kontraktsfestede oppsigelsestid var 90 dager. Det bestrides ikke i og for seg at den goodwillverdi John Deere-salget representerte også beror på selve produktene, men etter Nanset Standards mening kan dette ikke tillegges vekt fordi John Deeres traktorer og landbruksmaskiner helt og holdent er blitt introdusert på det norske marked av Nanset Standard. Under enhver omstendighet kan dette ikke komme Norske Felleskjøp til gode ved erstatningsfastsettelsen. Nanset Standard har nedlagt slik påstand: «1. Norske Felleskjøp dømmes til å betale Nanset Standard erstatning begrenset oppad til kr. 5000000,- med 6% rente fra 10. oktober 1975 til 31. desember 1977, 10% rente fra 1. januar 1978 til 30. januar 1980 og 15% rente fra 1. desember 1980 til betaling skjer. 2. Norske Felleskjøp dømmes til å betale saksomkostninger til Nanset Standard for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.» Norske Felleskjøp gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig og er - med enkelte reservasjoner - enig i den bevisvurdering og rettsanvendelse lagmannsrettens flertall har lagt til grunn. Sakens faktiske side er av Norske Felleskjøp fremstilt på samme måte som for lagmannsretten, slik det er gjengitt i dommeen. Det sentrale poeng er at det var John Deere som sterkt ønsket å få Norske Felleskjøp som eneforhandler i Norge i stedet for Nanset Standard, på grunn av felleskjøpenes langt sterkere stilling på markedet og som salgsorganisasjon. Dette var en rent forretningsmessig vurdering fra John Deeres side, som Norske Felleskjøp ikke øvet og ikke hadde noen mulighet for å øve innflytelse på. Det bestrides at Norske Felleskjøp har tatt noe initiativ overfor John Deere for å overta forhandlerretten. Det var heller ikke aktuelt, fordi felleskjøpene inntil april 1975 var bundet av sin eksklusivavtale med Volvo og måtte ta hensyn til samarbeidsforholdet til sin svenske søsterorganisasjon Svenska Lantmannens Riksforbund (SLR), som også var bundet til Volvo. At initiativet lå hos John Deere, er lagt til grunn av lagmannsretten, men det er misvisende når det i dommen heter at «Norske Felleskjøp fulgte opp, bl.a. ved å nedsette et traktorutvalg». Forholdet var at felleskjøpene på grunn av usikkerheten omkring Volvos fremtidige traktorproduksjon var nødt til å vurdere hvilket traktormerke man nå skulle satse på. Dette ble først klart da traktorutvalgets innstilling forelå i september 1975. Først da var Norske Felleskjøps styre og ledelse i stand til å treffe en beslutning om å oppta forhandlinger med John Deere, slik det skjedde i styremøtet den 19. september, og først deretter ble kontraktsforhandlinger innledet slik som lagmannsretten riktig har bygget på. Det er riktig og erkjent av Norske Felleskjøp at det ikke ble gitt noen underretning til Nanset Standard om forhandlingene med John Deere. Men det bestrides at felleskjøpene, som motparten hevder, bevisst unnlot å varsle eller øvet noen påvirkning på John Deere i dette spørsmålet. Norske Felleskjøps ledelse vurderte i det hele ikke spørsmålet om å varsle Nanset Standard, fordi en slik varslingsplikt er ukjent i bransjen. Man mente, og mener, at det i tilfelle måtte være John Deeres sak å orientere Nanset Standard. Det er Norske Felleskjøps oppfatning at det i norsk rett ikke finnes noen regel om at en tredjemann som får tilbud om å overta en annens forhandlerrepresentasjon, har plikt til å varsle den annen om tilbudet eller plikt til å avholde seg fra forhandlinger med hovedmannen om overtagelse før det bestående eneforhandlerforhold er avviklet. Noen slik regel kan verken utledes av lovgivningen, av rettspraksis eller av kutyme, og den er også ukjent i andre europeiske land. Den kan i ethvert fall ikke bygges på generalklausulen i markedsføringsloven §1. Etter Norske Felleskjøps oppfatning tar denne lov ikke sikte på å regulere konkurranseforholdet mellom handlende innbyrdes, men bare på å forby handlinger som i forhold til markedet, til forbrukerne, er i strid med god forretningsskikk. Den uttalelse som er avgitt av Næringslivets Konkurranseutvalg i saken bygger på et uriktig faktum, og den utvalgspraksis det er henvist til, er uklar og til dels motstridende. De foreliggende responsa kan ikke tas som uttrykk for noen sikker rettsoppfatning på området, langt mindre noen rettslig bindende kutyme. Iallfall eksisterer det ikke noen slik kutyme i landbruksmaskinbransjen. Det medvirkningsansvar Nanset Standard gjør gjeldende, innebærer i virkeligheten at man vil gjøre den nye eneforhandler medansvarlig på objektivt grunnlag for det tap den tidligere eneforhandler måtte bli påført ved at hovedmannen sier opp eneforhandleravtalen, og det endog i et tilfelle hvor tredjemann ikke har påvirket oppsigelsen. Et slikt ansvar er det intet grunnlag for. Det ville også bety at man knesetter en konkurransebegrensning i forhandlerleddet som vil berøre viktige samfunnsinteresser. Norske Felleskjøp er altså uenig med lagmannsretten i at det etter styrevedtaket 19. september 1975 bestod noen plikt for Felleskjøpet til å varsle Nanset Standard eller til å avstå fra kontraktsforhandlinger med John Deere. Men subsidiært hevdes at det i så fall ikke kan bli tale om et ansvar for annet enn bevislige følger som denne forsømmelse har fått for Nanset Standard. Og for så vidt er lagmannsrettens bevisvurdering riktig; det må legges til grunn som utvilsomt at eneforhandlerretten hadde gått tapt for Nanset Standard i alle tilfelle. Ved forliket i Tyskland har Nanset Standard dessuten fått dekket ethvert erstatningskrav som oppsigelsen utløste mot John Deere. Det erstatningskrav som er reist av Nanset Standard i saken kan under ingen omstendighet tas til følge. Det dreier seg i virkeligheten om kompensasjon for et rent inntektstap som følge av oppsigelsen, mens det som i tilfelle kunne vært gjenstand for erstatning, måtte være den goodwillverdi som av Nanset Standard var opparbeidet til fordel for hovedmannen, en formuesverdi som var knyttet til selve produktet og som var blitt overført til den nye eneforhandler. Norske Felleskjøp er ikke blitt tilført noen slik goodwillverdi fra Nanset Standard ved forhandlerskiftet. For øvrig har både lovgivning og rettspraksis i Norge stort sett stillet seg avvisende til goodwilloppgjør ved kontraktsopphør i mellommannsforhold. Endelig gjøres det gjeldende fra Norske Felleskjøps side at den erstatning Nanset Standard oppnådde fra John Deere ved forliket i Tyskland har konsumert ethvert inntektstap som følge av oppsigelsen, fordi det investeringstap som ble dekket også omfattet tapt inntjening på firmaets investeringer. Nanset Standard krever nå inntektstapet dekket for annen gang. Norske Felleskjøp har nedlagt denne påstand: «1. Lagmannsrettens dom post 1 stadfestes. 2. Ankemotparten tilkjennes sakskostnader for alle retter.» Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Da saken reiser spørsmål av stor prinsipiell og praktisk interesse, og da jeg har et noe annet syn enn lagmannsrettens flertall på de rettsnormer som må antas å gjelde for mellommenn i et forhold som det vi har for oss, finner jeg det riktig å utvikle mitt syn forholdsvis utførlig. Det er da først grunn til å understreke at Nanset Standards krav på goodwillerstatning i dette tilfelle er reist mot en tredjemann - Norske Felleskjøp - som står utenfor kontraktsforholdet mellom eneforhandler og hovedmann. Fra de lovregler og andre rettsnormer som regulerer forholdet mellom disse kontraktsparter, kan det altså ikke hentes noen sikker veiledning om rettigheter og plikter i vår sak. Det betyr ikke uten videre at man står uten atferdsnormer på området, men de må søkes på annet grunnlag enn det som gjelder for parter som står i kontraktsforhold til hverandre. Kravet bygger på at Norske Felleskjøp skal ha begått rettsbrudd overfor Nanset Standard i forbindelse med forhandlerskiftet, og det hviler for så vidt på et dobbelt grunnlag: Det hevdes for det første at Norske Felleskjøp rettsstridig skal ha medvirket til at Nanset Standard ble fratatt eneforhandlerretten ved å ha innlatt seg i forhandlinger med John Deere om å overta den, og for det annet at Norske Felleskjøp rettsstridig unnlot å varsle Nanset Standard om disse forhandlinger. Og plikten til å varsle er etter Nanset Standards oppfatning en helt selvstendig plikt for tredjemann, uavhengig av hvorvidt hovedmannen ønsker å gi sin forhandler underretning om at han fører forhandlinger med en annen. Spørsmålet er altså, først og fremst, om Norske Felleskjøp har krenket noen rettsplikt overfor Nanset Standard ved å forholde seg på denne måte. Nanset Standard har forankret ansvaret i generalklausulen i markedsføringsloven av 16. juni 1972 §1, forbudet mot å foreta handling «som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom». Jeg er enig i at dette må være utgangspunktet for den rettslige vurdering av Norske Felleskjøps forhold. Det kan ikke antas at markedsføringsloven generalklausul, i motsetning til den tilsvarende bestemmelse i loven av 1922 om utilbørlig konkurranse, tar sikte på å regulere de næringsdrivendes forhold bare for så vidt det er rettet mot markedet, ikke også konkurranseforholdet mellom dem innbyrdes. Dette fremgår etter min mening klart nok både av loven ordlyd og dens forarbeider, selv om disse har skjøvet forholdet til forbrukerne mer i forgrunnen enn loven av 1922. Spørsmålet er imidlertid hva det nærmere bestemt må antas å ligge i kravet til god forretningsskikk i et forhold som det vi her står overfor, mellom en eneforhandler og en tredjemann som trer i forhandlinger med hovedmannen om overtagelse av eneforhandlerretten. Det kan da først fastslås at spørsmålet ikke er nærmere omhandlet i lovgivningen. Kommisjonsloven, også slik den lyder etter revisjonen i 1973, regulerer bare forholdet mellom de mellommannstyper den omfatter og deres hovedmann, uten at jeg finner det nødvendig å komme inn på hva reglene for så vidt går ut på. I innstillingen fra Smith-komitéen av september 1970, som lå til grunn for lovrevisjonen, er det på side 19 referert at det i visse tilfelle har vært gitt en oppsagt mellommann et erstatningskrav på grunnlag av generalklausulen mot den som etter oppsigelsen har overtatt forhandleroppdraget. Det er vist til enkelte dommer som jeg kommer tilbake til. Komitéen foreslo imidlertid ingen lovbestemmelser om dette forhold. Det er for øvrig nevnt i innstillingen at generalklausulen i den danske konkurranselov av 1959 ikke er gitt noen slik anvendelse. Nanset Standard har som grunnlag for sin oppfatning av hva god forretningsskikk krever først og fremst vist til de uttalelser som er avgitt av Næringslivets Konkurranseutvalg i denne og andre saker. De uttalelser som har tilknytning til vår sak er referert i lagmannsrettens dom, men jeg finner grunn til å gjengi hovedinnholdet av dem på ny. I utvalgets uttalelse av 4. juni 1976 heter det blant annet: «Utvalget anser den fremgangsmåte innklagede benyttet, som et klart og grovt brudd på god forretningsskikk. Utvalget har tidligere gitt uttrykk for at det er en alminnelig anerkjent regel at man ikke på eget initiativ skal søke et firma om å få overta dettes representasjon når man vet at dette firma alt er representert her i landet og eventuelt forholdet til den tidligere representant er avviklet. Utvalget viser til uttalelser i sak nr. 4/1970 og sak nr. 10/1970. Disse avgjørelser er ikke til hinder for at en hovedmann kan skifte enerepresentant, jfr. uttalelse i sak nr. 2/1975. Derimot er det etter praksis helt klart at initiativet ikke må komme fra utenforstående tredjemann.» På vegne av Norske Felleskjøp anmodet høyesterettsadvokat Erik Bryn i brev av 28. juli 1976 utvalget om å ta saken opp til ny behandling, idet det ble anført at det var John Deere, ikke felleskjøpene, som hadde tatt initiativet til forhandlerskiftet. I det svar som utvalgets formann 11. oktober 1976 sendte på denne anmodning, uttales det: «I det foreliggende tilfelle har De påberopt opplysninger utover det som forelå ved Utvalgets avgjørelse. Disse opplysninger kan tyde på at initiativet til agentbyttet kan ha kommet fra produsenten. Dette er etter Utvalgets faste og langvarige praksis, ikke nok til at resultatet av Utvalgets behandling «åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse». Etter denne praksis vil det klart stride mot god forretningsskikk dersom initiativet til agentbyttet kommer fra den nye agent. Men det vil også stride mot god forretningsskikk dersom den nye agent inngår i forhandlinger med produsenten når disse forhandlinger går ut over det som kan betegnes som foreløbige sonderinger, og forholdet til den tidligere agent ikke er avviklet.» De to uttalelser fra 1970 som Konkurranseutvalget viser til og enkelte senere uttalelser er fremlagt for Høyesterett. Det hevdes av Nanset Standard at de gir uttrykk for en så langvarig, fast og autoritativ oppfatning om hva som på dette område ligger i kravet til god forretningsskikk, at de må legges til grunn av domstolene. Til dette bemerker jeg: Den oppfatning at det strider mot god forretningsskikk allerede å inngå i forhandlinger med hovedmannen om overtagelse så lenge forhandlerforholdet til en annen består, synes ikke å ha vært fastholdt konsekvent av Konkurranseutvalget i senere år. I en uttalelse i sak nr. 2/1975 (Einar Horn mot Ramo A/S) heter det således: «Det samlede Utvalg finner å ville presisere at det er et selvfølgelig utgangspunkt at en hovedmann skal kunne ha rett til å skifte agent. Det må da være berettiget av hovedmannen å foreta sonderinger overfor eventuelle overtagere av agenturet. Men en overtager må ikke selv ta initiativ til slike forhandlinger. Selv om initiativet til forhandlinger kommer fra hovedmannen, må en overtager ikke inngi seg i konkrete forhandlinger og i allefall ikke inngå kontrakt om overtagelse av et agentur før han har forsikret seg om at forholdet til den tidligere representant er avviklet.» Enkelte av de formuleringer utvalget har benyttet i sine uttalelser gir anledning til tvil om hvor langt de rekker. Det er således ikke klart hva det nærmere bestemt ligger i at «sonderinger» om overtagelse ikke strider mot god forretningsskikk, mens «forhandlinger» gjør det, selv om jeg innser at denne sondring nødvendigvis må være vanskelig å trekke. Det er også usikkert hva man har ment med at forholdet til den tidligere representant skal være «avviklet». Det kan bety at kontrakten skal være oppsagt, men det kan også bety at oppsigelsestiden skal være ute eller endog at oppgjøret med den tidligere representant skal være endelig avsluttet, før det kan føres forhandlinger med den nye. For rekkevidden av den oppfatning uttalelsene gir uttrykk for, kan dette ikke være noe uvesentlig spørsmål. Mer vesentlig er det imidlertid for meg at det ikke er kommet til uttrykk noen nærmere vurdering fra utvalgets side av hvilke virkninger forbudet mot å føre forhandlinger mens det tidligere forhandlerforhold består vil få, praktisk sett. Utvalget har, som vi har sett, flere ganger funnet grunn til å presisere at man ikke har ment å begrense hovedmannens rett til å skifte representant, noe som utvalget - etter min mening med rette - betegner som «et selvfølgelig utgangspunkt». I det forhandlingsforbud som oppstilles må ikke desto mindre ligge at hovedmannen skal være nødt til i det minste å gå til oppsigelse av det bestående forhandlerforhold, før han kan ha sikkerhet for at han kan få en ny forhandler på vilkår som de begge er villige til å akseptere. Er dette riktig, vil det i praksis kunne medføre en ganske vidtgående sperre for hovedmannens muligheter til å gjennomføre et forhandlerskifte. I rettspraksis er det ikke mange eksempler på at ansvar er blitt gjort gjeldende mot den tredjemann som har overtatt et bestående forhandleroppdrag etter avtale med hovedmannen. I den såkalte Norena-dom, RG-1964-203, fant Oslo byrett at den nye eneforhandler hadde handlet rettsstridig og erstatningsbetingende ved å inngå avtalen. Saken var her reist både mot ham og mot hovedmannen, som ble dømt solidarisk ansvarlige. I den sak som er omhandlet i [[Rt-1936-851]] var forholdet mer særegent, fordi tredjemann hadde gjort henvendelse til hovedmannen med forslag om å overta representasjonen og hadde ledsaget dette med usannferdige opplysninger om den tidligere representant. En slik opptreden fant Høyesterett illojal og rettsstridig ikke bare etter konkurranseloven, men også etter «almindelige rettsprinsipper» og ila erstatningsplikt. Av det jeg har nevnt må man etter min mening trekke den slutning at det ikke foreligger noen helt klar og entydig oppfatning blant næringsdrivende om hva god forretningsskikk krever i et forhold som det vi har å gjøre med. De responsa som avgis av et organ som Næringslivets Konkurranseutvalg binder ikke domstolene, selv om jeg er enig i at det ofte vil være naturlig å tillegge dem betydelig vekt. Men forholdet er, som jeg har pekt på, at det knytter seg atskillig usikkerhet til hva innholdet i og rekkevidden av de foreliggende responsa er, og hvorvidt man har vurdert de praktiske konsekvenser av den oppfatning det gis uttrykk for. De er heller ikke avgitt på det brede faktiske og rettslige grunnlag som en domstol vil ha for sine avgjørelser. Jeg legger også en viss vekt på at man for Høyesterett ikke har opplysninger om at det i andre europeiske land følges en tilsvarende oppfatning om hva god forretningsskikk tilsier. Tvert om er det opplyst at man i Danmark og Vest-Tyskland, som har bestemmelser i sin næringslovgivning som tilsvarer vår generalklausul, ikke har gitt klausulen samme anvendelse. Det lar seg da ikke gjøre, mener jeg, å fastslå som alminnelig regel at det etter fast og innarbeidet oppfatning her i landet er i strid med god forretningsskikk om en næringsdrivende som mottar tilbudet fra hovedmannen om å overta et eneforhandleroppdrag som en annen innehar, innlater seg i forhandlinger med ham om dette. Iallfall finner jeg ikke å kunne bygge på at man her står overfor en oppfatning som har karakteren av en rettslig bindende norm. Jeg ser så noe nærmere på grunnlaget for den varslingsplikt som av Nanset Standard hevdes å foreligge i forholdet. Her er situasjonen, så vidt jeg kan se, at det av uttalelsene fra Næringslivets Konkurranseutvalg ikke kan utledes at den nye forhandler skulle ha en selvstendig plikt til å varsle den «gamle» om at han har fått tilbud om eller akter å oppta forhandlinger med hovedmannen om overtagelse av forhandlerretten. Det utvalget flere ganger har fremholdt, er at overtageren plikter å forsikre seg om at forholdet til den tidligere representant er avviklet før han går inn i slike forhandlinger. Noe holdepunkt ellers for at det i forretningslivet er en innarbeidet oppfatning at tredjemann har en selvstendig varslingsplikt, kan jeg ikke se at vi har i det materiale som er lagt frem for Høyesterett. En varslingsplikt overfor den tidligere forhandler vil ha sin begrunnelse i at han ikke skal avskjæres fra å vareta sine interesser i en situasjon hvor hovedmannen forhandler med en annen om overtagelse av forhandlerretten; han skal gis en sjanse til å kjempe for sin forhandlerposisjon. Jeg er enig i at sett fra forhandlerleddets side kan en slik regel være vel begrunnet og ønskelig. Jeg forstår også lagmannsrettens dom i vår sak slik at det er på dette grunnlag flertallet har funnet at Norske Felleskjøp handlet rettsstridig, ved å medvirke til at Nanset Standard ikke ble underrettet om de forhandlinger som ble innledet med John Deere i september 1975. Også i Norena-dommen synes Oslo byrett å ha bygget på at den nye eneforhandler hadde hatt plikt til å varsle den tidligere før han inngikk avtale med hovedmannen. For min del finner jeg likevel ikke å kunne oppstille en selvstendig varslingsplikt for tredjemann på dette grunnlag. Jeg mener, som også lagmannsrettens flertall synes å ha ment, at plikten til å gi underretning eventuelt må ligge hos hovedmannen. Det er han som står i kontraktsforhold til sin forhandler og som er bundet av den lojalitetsplikt dette medfører. Skulle også den nye forhandler ha plikt til å varsle i en situasjon hvor hovedmannen ikke gjør dette, eller kanskje endog motsetter seg at det gjøres, vil det si at man pålegger en tredjemann plikter i et kontraktsforhold som han ikke er part i. En slik plikt ville - iallfall som alminnelig regel - etter min mening reise betydelige prinsipielle og praktiske betenkeligheter og kunne medføre konsekvenser som det er vanskelig å ha oversikt over, for alle involverte parter. Generalklausulen er en rettslig standard, hvis innhold i vår sak også bør undergis vurdering på basis av noe bredere reelle hensyn. Utgangspunktet må da være, mener jeg, at hovedmannen i et forhandlerforhold må ha frihet til å organisere sitt salgsapparat slik som han finner tjenlig, innenfor de rammer lovgivningen og hans kontraktsforpliktelser setter. Dette har også Næringslivets Konkurranseutvalg lagt til grunn. En plikt for tredjemann til å avstå fra forhandlinger med ham, eller til å varsle den forhandler hovedmannen har fra før, vil innebære en begrensning av denne frihet. Og det vil nettopp også være formålet med plikten; man vil beskytte det bestående forhandlerforhold mot hovedmannens disposisjoner. Meningen vil være å etablere en beskyttelse som går utover det vern som forhandleren har i sin kontrakt med hovedmannen mot endringer i forhandlerforholdet, og som er uavhengig av dette. Virkningen av en slik regel vil være å begrense konkurransen. Jeg vil ikke se bort fra at det kan være et reelt behov for å etablere visse skranker om konkurransefriheten i forhandlerleddet for å verne om bestående forhold, selv om hovedmannens og de mer almene interesser i forholdet også må ha krav på beskyttelse. Men jeg viker tilbake for på grunnlag av det konkrete saksforhold vi har for oss i denne sak å skulle oppstille en generell norm med virkning for alle eneforhandlerforhold og for alle bransjer - for det er dette det etter prosedyren er spørsmål om - gående ut på at den tredjemann som får tilbud om å overta et forhandleroppdrag skal forholde seg på den ene eller den annen måte overfor den som fra før har oppdraget. Jeg kan ikke se at generalklausulen gir grunnlag for å oppstille en slik alminnelig regel. Etter min mening var det altså ikke rettsstridig av Norske Felleskjøp å innlate seg i forhandlinger med John Deere om overtagelse av Nanset Standards eneforhandleroppdrag, og å unnlate å varsle Nanset Standard om dette. Jeg behøver da ikke ta standpunkt til det spørsmål som har vært sterkt fremme i prosedyren, om når kontakten mellom Norske Felleskjøp og John Deere forut for oppsigelsen av Nanset Standard i oktober 1975 gikk over til å bli reelle kontraktsforhandlinger. Jeg tar heller ikke standpunkt til om det ville vært rettsstridig i forhold til Nanset Standard om Norske Felleskjøp på egen hånd hadde tatt initiativet overfor John Deere til å få overta eneforhandlerretten eller på annen måte hadde påvirket John Deere til å skifte forhandler. jeg kan nemlig, i likhet med lagmannsrettens flertall, ikke finne det godtgjort at Norske Felleskjøp har forholdt seg på noen slik måte. Jeg legger for så vidt følgende saksforhold til grunn: Det er ikke bestridt av Norske Felleskjøp at det tilbake fra 1972 fra tid til annen hadde vært kontakt mellom felleskjøpenes administrasjon og representanter for John Deere om markedsføringen av John Deeres traktorer og landbruksmaskiner i Norge, og at denne kontakt ble sterkere utover våren og sommeren 1975. Bakgrunnen for dette fra John Deeres side er helt klar: Det var felleskjøpenes helt dominerende posisjon på det norske landbruksmarked, med et omfattende distribusjonsnett og et stort antall selveide salgssteder, som gjorde dem til et fristende forhandlerobjekt i Norge. Hindringen hadde imidlertid først og fremst vært felleskjøpenes eneforhandleravtale med Volvo, som utelukket dem fra å ta opp et konkurrerende produkt. Denne situasjon ble endret da Volvo i april 1975 gav samtykke til at felleskjøpene tok opp et konkurrerende merke. Dermed lå veien åpen for et forhandlerskifte, og jeg må bygge på at initiativet i den påfølgende tid lå hos John Deere. På Norske Felleskjøps side er det på det rene at den endelige beslutning om å innlede forhandlinger med John Deere først ble truffet i styremøtet 19. september 1975, da traktorutvalgets vurdering av forskjellige leverandører og deres produkter forelå. Jeg anser det klart at John Deeres beslutning om å si opp kontrakten med Nanset Standard og satse på felleskjøpene som eneforhandler berodde på en rent forretningsmessig vurdering fra firmaets side, som Norske Felleskjøp verken har øvet eller har kunnet øve noen vesentlig innflytelse på. Av denne grunn er jeg også enig med lagmannsrettens flertall i at det under enhver omstendighet må anses som helt usannsynlig at Nanset Standard kunne ha fått beholde sin kontrakt med John Deere. Spørsmålet om ansvarets omfang og erstatningsutmålingsprinsippene dersom det hadde vært grunnlag for å holde Norske Felleskjøp erstatningspliktig, er det ikke foranledning for meg til å gå inn på. Etter dette må lagmannsrettens dom stadfestes, også saksomkostningsavgjørelsen, som jeg er enig i. Saken har som før nevnt reist spørsmål av betydelig prinsipiell og praktisk interesse, på et rettsområde som er lite avklaret i domspraksis og hvor det har foreligget motstridende oppfatninger. Jeg finner det rimelig at Nanset Standard har ønsket å få sitt krav prøvet for høyere instans, og mener derfor at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Bugge. Christiansen og Røstad: Likeså. Dommer Tønseth: Likeså, dog slik at den ankende part etter min mening må erstatte ankemotpartens saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon. Av byrettens dom (byrettsdommer Terje Torp med fagkyndige domsmenn): - - - Retten skal bemerke: Innledningsvis vil en slå fast at det rettsforlik som ble inngått for den internasjonale voldgiftsdomstol, ikke uten videre medfører at saksøkeren dermed har fått fullt oppgjør for alt han måtte ha krav på i forbindelse med forhandlerskiftet. Erstatningen på kr. 1500000,- er spesifisert i forskjellige poster, og ingen av disse poster gjelder erstatning for eventuell goodwill som måtte være overtatt av saksøkte. Voldgiftssaken gjaldt utelukkende saksøkerens krav overfor Deere og er ikke avgjørende for hans krav mot saksøkte. Hvis saksøkeren har hatt et goodwill-krav overfor saksøkte, har han derfor dette krav i behold også etter rettsforliket. En vil også for ordens skyld nevne at det er sterk uenighet mellom partene om - og i hvilken utstrekning - saksøkte var villig til å overta saksøkerens lager ved forhandlerskiftet. Retten finner ikke grunn til å komme nærmere inn på dette, da det ikke har hatt noen betydning for utfallet av saken. Når det gjelder det som hendte i faktisk henseende forut for avtalen mellom Deere og saksøkte og som førte frem til denne avtalen, kan det herske en viss tvil, men retten er kommet til at den i det vesentlige må bygge på den fremstilling som er gitt av saksøkte. Etter dette går en ut fra at den første kontakt mellom saksøkte og Deere fant sted i 1957. Da hadde saksøkte mistet en handelsforbindelse og undersøkte om det kunne være aktuelt med en forbindelse med Deere. Dette førte imidlertid ikke til noe. Neste gang de var i kontakt med hverandre, var i 1972 da representanter for Deere kom på besøk og spurte om saksøkte var interessert i en forhandleravtale. Samme år ble saksøkte invitert til en messe i Danmark. Saksøkte, som var forhandler av Volvos landbruksmaskiner og ikke hadde adgang til å forhandle andre merker ved siden av Volvo, var noe i tvil om hva man skulle gjøre da det på den tiden gikk rykter om at Volvo skulle nedlegge sin landbruksavdeling. Det ble imidlertid til at man fortsatt holdt på Volvo, og det ble ingen avtale med Deere. I de nærmeste årene synes det som om saksøkte og Deere hadde en sporadisk kontakt uten at det var noen reelle drøftelser. Det kan ikke sees at det hendte noe vesentlig nytt før i 1975. Da hadde det igjen oppstått rykter om nedleggelse av Volvos landbruksavdeling, og i april 1975 gikk Volvo med på at saksøkte skulle få forhandle også et annet merke. Allerede i neste måned ble det nytt besøk fra Deere som gav uttrykk for at de var interessert i å få ny forhandler. Besøket førte ikke til noen avtale, men forbindelsen ble opprettholdt. Samtidig ble forhandlerspørsmålet drøftet internt hos saksøkte, både i spesielle utvalg og i styret. I september 1975 ble kontakten med Deere mer intens. I styremøte den 19. september ble det vedtatt å oppta forhandlinger med Deere med sikte på å overta eneforhandlingen i Norge, og den 26. samme måned ble det holdt et møte i Mannheim, hvor det ifølge saksøkte for første gang foregikk reelle drøftelser om overtagelsen. Den 9. oktober ble avtaleutkastet behandlet og godtatt av partene. Retten går ut fra at det er riktig som anført av saksøkte, at man tok forbehold om at avtalen ikke skulle tre i kraft før forholdet til saksøkeren var ordnet. Dette skjedde som nevnt allerede neste dag, og avtalen mellom saksøkte og Deere fikk således virkning fra 10. januar 1976, ved utløpet av oppsigelsesfristen i kontrakten mellom saksøkeren og Deere. Spørsmålet blir så om saksøkte ved den handlemåte som er referert foran, har opptrådt på en slik måte at han er blitt erstatningsansvarlig overfor saksøkeren. Retten er kommet til at dette spørsmålet må besvares bekreftende. Etter §1 i lov om kontroll med markedsføring av 16. juni 1972 må det i næringsvirksomhet ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom. Retten antar at saksøkte har overtrådt denne bestemmelse. Det er helt klart at en produsent kan skifte eneforhandler når han ser seg tjent med det. Det kreves imidlertid at han følger visse regler, og det kreves at den nye eneforhandler viser hensyn overfor sin forgjenger. Selv om man her vel må legge til grunn at det var Deere som tok initiativet til skiftet, så er det neppe noen tvil om at også saksøkte var interessert. Det hersket stor usikkerhet om hvordan det ville gå med Volvo, og det var av vesentlig betydning å kunne sikre seg retten til å forhandle andre landbruksmaskiner. Retten anser det som stridende mot god forretningsskikk at saksøkte ikke tok kontakt med saksøkeren og underrettet denne om forhandlingene med Deere. Det kan være noe tvilsomt når kontakten mellom saksøkte og Deere gikk over fra foreløpige sonderinger til mere reelle forhandlinger, men i hvert fall tidlig på høsten 1975 hadde forholdet utviklet seg slik at underretning skulle vært gitt. Retten legger til grunn at saksøkte bevisst unnlot å varsle saksøkeren for ikke å ødelegge sine sjanser til å få kontrakten med Deere. Når saksøkte hevder at et varsel til saksøkeren ville vært uten betydning, da Deere i alle tilfelle ønsket å skifte forhandler, kan retten ikke være enig i dette. Deere hadde ikke noen gang gitt uttrykk for at han ikke var fornøyd med saksøkerens innsats. Tvert imot hadde han ved en rekke anledninger vist at han var tilfreds. Det var også etter Deeres initiativ at forhandlerkontrakten i 1972 ble utvidet til å gjelde hele landet. Hvis saksøkeren var blitt varslet om forhandlingene, kan man ikke utelukke at han ville ha kunnet komme frem til en eller annen ordning med Deere, som i hvertfall kunne gjort situasjonen noe bedre for ham. Det kan nok være riktig som hevdet av saksøkte, at det først og fremst må være hovedmannens plikt å varsle om et forestående forhandlerskifte, men det avgjørende i denne forbindelse er at også den nye forhandler har en positiv plikt til å varsle. Ved vurderingen av saksøktes opptreden har retten lagt til grunn at det i forretningskretser med normalt høy etisk standard er en sikker praksis for at en som ønsker å overta en forhandlerkontrakt, plikter å underrette den som har kontrakten før han går inn i forhandlinger med hovedmannen. Etter rettens mening er denne praksis utslag av en rettsoppfatning som er så alment utbredt at den må betraktes som en rettslig kutyme. En slik rettsoppfatning ligger til grunn for en rekke uttalelser fra Næringslivets Konkurranseutvalg, og i Oslo byretts dom av 29. mai 1963, inntatt i RG-1964-203 flg., den såkalte «Norena»-dommen, er det bygget på samme syn. Retten er således kommet til at saksøkte har opptrådt rettsstridig og erstatningsbetingende overfor saksøkeren. Ved overtagelsen av forhandlerkontrakten har saksøkte fått overført til seg en verdi, en goodwill, som han plikter å betale for. Saksøkeren hadde gjennom sin virksomhet gjort Deeres landbruksmaskiner kjent og opparbeidet et marked for dem. Retten kan ikke godta saksøktes anførsel om at han ikke hadde noen nytte av det arbeid saksøkeren hadde nedlagt. Den omstendighet at salget økte da saksøkte overtok, tror retten i hvert fall for en stor del henger sammen med at Deere på den tiden kom med en ny traktortype som var langt mer fordelaktig enn den tidligere. Den erstatning saksøkte skal betale, må fastsettes skjønnsmessig. Ved fastsettelse av goodwillerstatning benyttes ofte ett års bruttofortjeneste, og retten finner å burde bruke dette som et utgangspunkt. - - - Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Jørgensen, Chr. Borchsenius og tilkalt dommer, sorenskriver Arne Hageler): - - - Lagmannsretten skal bemerke: Flertallet, dommerne Jørgensen, Borchsenius og Hageler og domsmann Finsveen, har kommet til et annet resultat enn byretten og mener at Norske Felleskjøp må bli å frifinne. Hovedtrekkene i det faktiske hendelsesforløp synes å være på det rene, og man viser for så vidt til byrettens bemerkninger (dommen 7-8) og referatet av partenes anførsler for lagmannsretten. Som derav fremgår, gjelder uenigheten vesentlig spørsmålet om hvor stor grad av aktivitet og interesse Norske Felleskjøp la for dagen i tiden frem til styrevedtaket av 19. september 1975. Lagmannsrettens flertall ser det slik at Norske Felles kjøp lenge var interessert i å selge John Deeres traktorer og andre landbruksma skiner, men at felleskjøpene først og fremst anså det viktig å beholde representasjonen for Volvo. Så snart Volvo ga sitt samtykke den 16. april 1975 til at Norske Felleskjøp kunne føre andre traktorer ved siden av Volvo, ble situasjonen en annen. Da økte aktiviteten både fra John Deeres og Norske Felleskjøps side ganske vesentlig. John Deere må vel sies å ha tatt initiativet, men Norske Felleskjøp fulgte opp, bl.a. ved å nedsette et traktorutvalg. Etter det opplyste er det på det rene at Norske Felleskjøp var fullt klar over at Nanset Standard var John Deeres eneforhandler i Norge. Det er også på det rene at Nanset Standard ikke fikk noe varsel om kontakten/forhandlingene mellom John Deere og Norske Felleskjøp før den 10. oktober 1975 da Nanset Standard mottok oppsigelse av sin kontrakt. Spørsmålet er så om det i denne forbindelse er noe å legge Norske Felleskjøp til last. Lagmannsrettens flertall ser det slik at først ved styrevedtaket den 19. september 1975 fikk Norske Felleskjøp plikt til å foreta seg noe av hensyn til Nanset Standard. Ved dette vedtak ble traktorutvalget (supplert med direktør Trælnes) bemyndiget til å føre forhandlinger med John Deere & Co. Før dette vedtak kunne ikke traktorutvalget ansees kompetent til å føre forpliktende forhandlinger. Når man legger vekt på nevnte dato, er det også av hensyn til de organisasjonsmessige forhold innen Norske Felleskjøp. Dette er et andelslag med 6 regionale felleskjøp som medlemmer, og styrene i disse 6 felleskjøp skulle behandle spørsmålet om eventuell inngåelse av kontrakt med John Deere. Selv om traktorutvalget i løpet av sommeren hadde bestemt seg for å tilrå at det ble inngått med John Deere, kunne forpliktende forhandlinger ikke begynne før spørsmålet var behandlet både i de 6 nevnte styrer og i Norske Felleskjøps styre. De 6 ga så fullmakt til styret i Norske Felleskjøp om å forhandle på deres vegne. I den endelige kontrakt med John Deere sto både Norske Felleskjøp og de 6 andre felleskjøp som medkontrahenter. I en situasjon som den foreliggende, hvor det er tale om skifte av representant, må den tidligere representant ha krav på å bli varslet. Lagmannsrettens flertall ser det imidlertid som lite naturlig om underretningen til ham skal gis av den som eventuelt skal overta representasjonen; denne bør iallfall ikke gjøre det bak hovedmannens rygg, som jo står i kontraktsforhold til den tidligere representant. Det riktige må være at underretningen til den tidligere representant blir gitt av hovedmannen selv, og plikten for den eventuelle nye representant vil således bestå i å forvisse seg om at hovedmannen har varslet den tidligere representant. Slik plikt for den eventuelt nye representant antar flertallet først inntrer når forpliktende forhandlinger innledes. Det følger videre at den eventuelt nye representant, hvis han ikke får bekreftet av hovedmannen at den tidligere representant er blitt varslet, ikke kan fortsette sine forhandlinger med hovedmannen. Vil han fortsette forhandlingene, må han eventuelt selv varsle den tidligere representant, men ikke uten først å ha underrettet hovedmannen herom. Flertallet er oppmerksom på at Næringslivets Konkurranseutvalg i sine uttalelser (også i nærværende sak) har hevdet en strengere kutyme, gående ut på at det er i strid med god forretningsskikk å inngå i forhandlinger om å overta en representasjon, med mindre denne er ledig og eventuelt forholdet til den tidligere representant er avviklet. Flertallet mener imidlertid at dette er å gå for langt når det gjelder hva man plikter for å unngå rettslig erstatningsansvar. Iallfall gjelder dette i den bransje det her er tale om, hvor man har med eneforhandlere å gjøre. Forholdene kan stille seg annerledes i agentforhold. Noen foreningsvedtekt av betydning for spørsmålet foreligger etter det opplyste ikke i landbruksmaskinbransjen. I nærværende sak blir således flertallet stående ved at Norske Felleskjøp har opptrådt i strid med god forretningsskikk ved å ha medvirket til at Nanset Standard ikke ble varslet om forhandlingene etter den 19. september 1975. Norske Felleskjøps opptreden må karakteriseres som rettsstridig og erstatningsbindende etter culpa-normen, og i samsvar med vanlige erstatningsprinsipper i norsk rett må Norske Felleskjøp være ansvarlig for det tap som derved er voldt Nanset Standard. Etter flertallets syn kan det imidlertid ikke antas at det er oppstått noe tap som nevnt. Flertallet anser det som sikkert at det hadde ikke spilt noen rolle for utfallet om Nanset Standard var blitt varslet straks etter den 19. september 1975. Så bestemt som John Deere var på å få Norske Felleskjøp som forhandler, er det for det første helt usannsynlig at Nanset Standard kunne ha fått beholde sin kontrakt. Det er også usannsynlig at Nanset Standard hadde fått lov til å fortsette for et begrenset område. I så henseende kan bl.a. pekes på den landsomfattende karakter som Norske Felleskjøp har, med underavdelinger i de enkelte landsdeler. At John Deere var sterkt interessert i å få Norske Felleskjøp som forhandler, fremgår bl.a. av det faktum at Norske Felleskjøp jo greide å få bedre vilkår i sin kontrakt med John Deere enn Nanset Standard hadde, nemlig ett års oppsigelsesfrist og en viss rett til å føre andre modeller (jfr. nærmere overfor, side 7). Skjønt det ikke er nødvendig for resultatet, vil flertallet også bemerke at slik man vurderer forholdene, hadde det neppe hatt noe å si selv om Nanset Standard var blitt varslet allerede sommeren 1975 da traktorutvalget var nedsatt. Det kan heller ikke finnes påvist noen annen form for tap voldt ved at Nanset Standard ikke fikk varsel om forhandlingene etter 19. september 1975. Skulle noe tap være oppstått, for eksempel eventuelle investeringer i tiden 19. september -10. oktober 1975, må det iallfall ansees dekket ved erstatningen i henhold til forliket med John Deere. Flertallet kan ikke se at den foreliggende rettspraksis medfører plikt for Norske Felleskjøp til å erstatte goodwill i et tilfelle som det foreliggende. I de dommer hvor en konkurrent i mellommannsforhold er dømt erstatningsansvarlig, har forholdet, så vidt man kan se, vært at det er konstatert tap på grunn av den opptreden som er bedømt som rettsstridig eller utilbørlig/stridende mot god forretningsskikk, og erstatningsansvaret har omfattet dette tap. Her kan f.eks. vises til Norena-dommen ( RG-1964-203, se 217), hvor hovedmannen og konkurrenten ble holdt solidarisk ansvarlige. Spesielt om denne dom bemerkes for øvrig at der forelå det rettsbrudd også fra hovedmannens side (ved ikke å gi Norena rimelig varsel og avviklingstid). I lagmannsrettens dom i RG-1979-946, som bare gjaldt hovedmannens ansvar, ble det likeledes ansett å foreligge rettsbrudd (oppsigelsen savnet saklig grunnlag og ble fremmet på en måte som stred mot god forretningsskikk), og goodwill ble erstattet da den var gått tapt ved den rettsstridige oppsigelsen (se 956). Til forskjell fra disse dommer må det i nærværende sak legges til grunn at John Deeres oppsigelse av Nanset Standard var lovlig og rettmessig. Det var tilstrekkelig å overholde kontraktens oppsigelsesfrist på 90 dager; det krevdes ikke saklig grunn eller lignende. Som det fremgår, fikk heller ikke Nanset Standard noen goodwill-erstatning av John Deere ved forliket. Når ikke John Deere - etter tysk rett, som kontrakten var underlagt - var ansvarlig for goodwill, kan det ikke antas at Norske Felleskjøp skulle være det, når det ikke er noe å legge felleskjøpene til last i forbindelse med selve oppsigelsen. Det som er å legge Norske Felleskjøp til last, er som nevnt at de medvirket til at Nanset Standard ikke ble varslet om forhandlingene mellom John Deere og felleskjøpene. For agenter har man i 1973 fått regler om etterprovisjon i kommisjonsloven §68, som gjelder også ved rettmessig oppsigelse. Reglene gjelder også visse kommisjonærer, jfr. §27 annet ledd. Men for forhandlere som driver omsetning for egen regning, har man ikke slike lovregler, jfr. Tampax-dommen i [[Rt-1980-243]]. Flertallets resultat blir således at Norske Felleskjøp må frifinnes. Saken gjelder tvilsomme og prinsipielle spørsmål, og partene bør derfor bære hver sine saksomkostninger både for byrett og lagmannsrett. Lagmannsrettens mindretall, domsmann Standnes, stemmer for å stadfeste byrettens dom. Han finner det bevist at Norske Felleskjøp i lengre tid, iallfall fra 1973, arbeidet aktivt for å skaffe seg representasjonen for John Deere. Norske Felleskjøp har opptrådt i strid med god forretningsskikk ved sin pågåenhet og har nærmest «albuet seg inn» i forholdet mellom Nanset Standard og John Deere. Uansett hvor interessert John Deere var i å få Norske Felleskjøp som forhandler i Norge, ville ikke dette ha blitt noe av om ikke Norske Felleskjøp hadde medvirket aktivt. Etter mindretallets syn har Norske Felleskjøp her opptrådt rettsstridig. I og med at Norske Felleskjøp på urettmessig måte har tilvendt seg den kontrakt Nanset Standard hadde med John Deere, må felleskjøpene erstatte verdien av den goodwill som Nanset Standard hadde opparbeidet. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
