Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
A og B levde i samboforhold til høsten 1983. A hadde 2 barn fra før. Partene var sameiere i felles bolig. A krevde midlertidig forføyning med krav om eksklusiv bruksrett til boligen frem til sameiet var oppløst med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven §262 jfr. §268 jfr. sameieloven §14 og §15. Videre mente hun at tvistemålsloven §426 kunne anvendes analogisk på samboende. Ved Malangen namsretts kjennelse av 12. januar 1984 fikk hun ikke medhold i kravet, og Hologaland lagmannsrett stadfestet 2. februar 1984 namsrettens kjennelse. I det videre kjæremål gjorde A bl.a. gjeldende at lagmannsretten hadde stillet for strenge krav når det gjaldt hva som måtte til for at det skulle foreligge et krav i den forstand uttrykket ble benyttet i tvangsfullbyrdelsesloven §262. Begge sameieparter hadde rett til å tre inn i høyeste bud ved auksjon etter sameieloven §15. Det var sannsynlig at den kjærende part ville gjøre dette. Det kunne da ikke være avgjørende at motparten hadde rett til å gjøre det samme. Den kjærende part fremholdt videre at lagmannsretten hadde tatt feil når den uten videre la til grunn at den kjærende part ikke ville vinne frem med krav om bruksdeling etter sameieloven §14. Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til at kjæremålet måtte forkastes og bemerket: «Lagmannsrettens kjennelse er avsagt på grunnlag av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er derfor begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Det som det er spørsmål om i denne sak, er om lagmannsretten har gjort feil ved tolkingen av en lovbestemmelse. I samsvar med partenes anførsler har lagmannsretten lagt til grunn at det ikke foreligger noen avtale mellom samboerne om hvem som skal ha rett til eiendommen ved forholdets oppløsning. Det er videre lagt til grunn at det heller ikke foreligger spesielle forhold fra kjæremotpartens side som gir grunnlaget for kravet. Spørsmålet om midlertidig forføyning er derfor avhengig av om sameieloven §14 eller §15 gir den kjærende part et krav på å få overta eiendommen som kan sikres på denne måte. Utvalget er enig med lagmannsretten i at disse bestemmelser i sameieloven ikke gir den kjærende part noe slikt krav. Utvalget finner det klart at tvistemålsloven §426 ikke kan gis anvendelse i en sak som den foreliggende. Utvalget finner at den kjærende part må betale saksomkostninger til kjæremotparten. Beløpet settes til 750 kroner.» [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
