Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
A, født xx.xx.1929, er siktet for overtredelse av lov om merverdiavgift §72 nr. 2 første ledd og nr. 3 for overtredelse av bestemmelsene om opplysningsplikt, jfr. samme lovs §46, ved i tiden fra september 1984 å ha nektet å etterkomme Hedmark fylkesskattekontors begjæring om utlevering av regnskapsmateriell vedrørende firmaene X Mur og Puss, Y Hyttebygg og Z Sag, alle X eller å ha medvirket hertil. Han har av politiet fått beslaglagt 1 stk. plombert kartong inneholdende diverse regnskapsmateriale for årene 1981-1983 vedrørende X Mur og Puss, Y Hyttebygg og Z Sag, alt v/B, samt hovedbok og kassadagbok fra 1979 til dags dato vedrørende X Mur og Bygg. Etter Oslo politikammers begjæring om fortsatt beslag avsa Oslo forhørsrett 25. oktober 1985 slik beslutning: «Etter dette finner retten å kunne ta Oslo politikammers begjæring om stadfestelse av beslag til følge og beslutter at den innleverte plomberte karton inneholdende diverse regnskapsmateriell vedrørende X Mur og Bygg, Y Hyttebygg og Z Sag, alt v/B, kan beslaglegges av politiet og utleveres Hedmark Fylkesskattekontor, jfr. straffeprosessloven §215 jfr. §212.» A påkjærte forhørsrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett som 25. november 1985 avsa kjennelse med slik slutning: «Kjæremålet forkastes.» A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har bl.a. gjort gjeldende: «Saken gjelder Bokettersyn i Firmaene X Mur og Puss, Y Hyttebygg og Z Sag, alt v/B, for årene 1981, 1982 og 1983. Spørsmålet er om Politiet har rett til å beslaglegge dokumentene da regnskapsfører A har nektet å utlevere bøkene, med den begrunnelse at det ikke finnes noe hjemmel i loven for at bokettersyn skal foregå på Fylkesskattekontoret, men hos skattyder eller forretningsfører. I brev fra Hedmark Fylkesskattekontor til A, datert 20. desember 1984. (Fotokopi ligger ved som bilag 1.), henvises til Ligningsloven §4-9 og merverdiavgiftsloven §46. Det er henvist til samme paragrafer i brev av 20. desember 1984 til Z Sag. (Fotokopi ligger ved som bilag 2). I beslutning av Oslo forhørsrett i sak nr. 1868/85, er det kun henvist til merverdiavgiftsloven §46. Bokettersyn i ettertid foretas av Skatterevisorer, disse foretar kontroll av merverdiavgift og skatt. Merverdiavgiftsloven §46, hjemler adgang til avgiftskontroll, det vil si en kontroll av at sist innsendte omsetningsavgiftsoppgaveoppgave er riktig. Ved innførsel av lov om Merverdiavgift, måtte en ha en slik rask mulighet til kontroll fordi enkelte avgiftspliktige ville kunne få penger tilgode. Fylkesskattesjefen har derfor hjemmel til å be avgiftspliktige dokumentere at den innsendte oppgave er riktig, ved å sende inn nødvendig dokumentasjon. Det er regnet opp en del dokumenter, dette er ikke ment å være utfyllende, men dokumentasjonen skal være tilstrekkelig til at det kan fattes et avgiftsvedtak. For å forstå sammenhengen må vi se på Ot. prp. nr. 17 1968/69 til Merverdiavgiftsloven. «Lovens kap. XIII. Om alminnelig opplysningsplikt og til å gi kontrollopplysninger, kontrolloppgaver m.v. Kapitlets bestemmelser svarer i det vesentligste til §9 og §10 i de nå gjeldende oppkrevningsbestemmelser. De nå gjeldende oppkrevningsbestemmelser samsvarer for øvrig stort sett med tilsvarende bestemmelser i skatteloven.» Videre Ot. prp. nr. 29 til ligningsloven. Til §4-9. Pålegg om å medvirke til undersøkelse. «Foruten adgangen til å be skattyderen om å gi nærmere opplysninger etter Skatteloven §83, nr. 2 jfr. §4-8, gir Skatteloven §83 nr. 3 ligningsmyndighetene adgang til å foreta spesielle undersøkelser, f.eks. ved bokettersyn, befaring, taksering m.v. Lovutvalget har forstått bestemmelsen i utkast til §39 annet ledd, bokstav b og c som i alt vesentlig svarer til gjeldende lov.» Kontrollbestemmelsene for avgiftsvedtak etter merverdiavgiftsloven som skal fremskaffe et avgiftsvedtak og ligningsloven kontroll for å behandle den innsendte selvangivelse, kan være forskjellig, men reglene for bokettersyn i ettertid av skatterevisorer, må ha samme regler, da arbeidet utføres av de samme personer. Ligningsloven §4-9 1a og b, har til hensikt å fremskaffe opplysninger for ligningsarbeidet. Det kan her ikke stilles spørsmål annet enn til den selvangivelse som ligger til behandling. Jeg viser til skatteloven §83, note 3. «Det er klart at det ikke med hjemmel i denne bestemmelse kan sendes forespørsel om forhold som det ikke er nødvendig å ha klarhet over for å komme frem til en riktig ansettelse. Hvis en stiller spørsmål om tidligere ligninger kommer en i konflikt med ligningsloven §9-5, som setter spesielle og strenge betingelser for å ta opp igjen eller stille spørsmål om ligning som er avsluttet. I Ligningsloven med kommentarer, utgitt av Tanum-Norli, mai 1984, av forfatterne Einar Harbo, Ole Kalgaard og Truls Leikvang, står det side 137: «Pålegg etter §4-9 nr. 1 kan gis av ligningsmyndighet, - i kommuner, dvs. ligningskontor, ligningsnemnd, overligningsnemnd eller takstutvalg. På side 139 i samme bok står det vedrørende Forskrifter om bokettersyn følgende: §1. Ligningssjefen, fylkesskattesjefen og skattedirektøren, eller den som disse særskilt gir fullmakt, kan beslutte at bokettersyn og undersøkelser som nevnt i ligningsloven §4-9, nr. 1. Her er det vel en trykkfeil, det skal vel stå §4-9 nr. 2. Hvem som gir fullmakt til undersøkelse gir her et klart uttrykk for forskjellen i §4-9, nr. 1 og nr. 2. Ligningsloven §4-9 nr. 2 sier: Regnskapspliktig skattyder har under bokettersyn plikt til å legge fram regnskapsbøker og dokumenter o.s.v. Dette er klart i samsvar med tidligere praksis, bokettersynet foregår hos skattyder. Vi har tidligere ikke hatt noen bestemmelse om dette, men det er kommet med i den nye ligningsloven. Ot. prp. nr. 29, sier da også at loven i alt vesentlig svarer til gjeldende lov. Det er således ikke noen lovendring at bøkene kun skal legges frem, men bare en bekreftelse på tidligere anerkjent og respektert praksis. En kan kanskje anta at bestemmelsen er kommet med fordi det er kommet til kunnskap at enkelte mener at en bare kan forlange bøkene innsendt. Forskrifter om bokettersyn ligger ved som bilag 3. Som bilag 4 ligger ved en side fra Bedriftsøkonomen nr. 3-83. Foredraget er holdt av skattedirektør Owesen. Her ser en hvordan man prøver å fortolke loven. I linje to er brukt ordet trolig. Senere: I tvilstilfelle bør myndighetene ikke sette spørsmålet på spissen. Mange mindre næringsdrivende kan ikke by kontrollrevisor tjenlig arbeidsplass, og da vil det lett gå i retning av at regnskapet blir tatt inn. Jeg har forespurt hos Skattedirektøren om det finnes forskrifter om bokettersyn etter merverdiavgiftsloven §46, ligningsloven §4-9, nr. 1 og §4-9 nr. 2. Det finnes bare den som ligger ved som bilag 3. Her må en bemerke at merverdiavgiftsloven §46 ikke er nevnt i forskriftene. §46 inneholder da heller ikke noe om bokettersyn i ettertid, den inneholder kun ordet avgiftskontroll. Skattedirektøren henviser til jordbruksregnskaper. Det henvises til dept. skriv av 19. des. 1927. Samme bestemmelse finner en igjen i ligningsloven §4-9 nr. 1. Det hadde vært hyggeligere om Skattedirektøren i sitt foredrag hadde kunnet uttale følgende: Ved innføringen av den nye ligningslov fikk myndighetene gjennomslag for sitt syn at de kan bestemme tid og sted for bokettersyn. Dette har de ikke bedt om, og jeg er overbevist om at lovgiverne heller ikke ville ha gitt denne tillatelse. Jeg viser til [[Rt-1971-35]]. Dette gjelder en skiftesak. Høyesterett sier: «Loven gir detaljerte regler om de rettigheter ektefeller kan gjøre gjeldende på skifte. Jeg går ut fra at disse regler er ment innen sitt felt å være uttømmende. Det må derfor være en lovgiveroppgave å gjennomføre de endringer i rettstilstanden på området som måtte vise seg ønskelig.» Jeg vil overføre dette til ligningsloven og si at den klart gir uttrykk for at det ved bokettersyn i ettertid, kun skal legge frem bøker og dokumenter, ikke sende inn. Hvis Skattedirektøren ønsker noen endring i rettstilstanden, må han be om lovendring.» Den kjærende part har nedlagt slik påstand: «A har ikke overtrådt lov om merverdiavgift §72, da han hele tiden har sagt seg villig til å fremlegge bøker og bilag. De beslaglagte dokumenter bringes tilbake til A.» Politiet er kjent med kjæremålet, men har ikke gitt uttalelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at forhørsrettens og lagmannsrettens kjennelse må oppheves og vil bemerke: Lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets myndighet er derfor begrenset etter bestemmelsene i straffeprosessloven §411. Saken har sitt grunnlag i brev fra Hedmark fylkesskattekontor 21. august 1985 til politimesteren i Oslo med anmodning om bistand til å få utlevert regnskapsmateriale. Anmodningen bygger på merverdiavgiftsloven §68 som gir politiet myndighet til å kreve «utlevering av materiale som omhandlet i §46». Merverdiavgiftsloven sier ikke noe om hvordan politiet skal behandle disse sakene. Det er imidlertid rimelig å legge til grunn at hvor vedkommende ikke samtykker i beslag, skal spørsmålet behandles av forhørsretten i samsvar med straffeprosessloven §215. Når det gjelder dette spørsmål i sin alminnelighet vises til kjennelse i [[Rt-1976-1446]] flg., særlig 1448-1453. Uttalelser i Refsland: Merverdiavgiftsloven 294 gir holdepunkter for å anta at denne fremgangsmåten også tidligere har vært benyttet i saker etter §68. Når denne fremgangsmåte er benyttet vil formålet med beslaget være å kunne utlevere dokumentene til skattemyndighetene. Dette betyr at problemstillingen i straffeprosessloven §212 ikke har betydning og heller ikke begrensningene i §218 som blant annet går ut på at de beslaglagte dokumentene må gjennomgås av dommeren med mindre vedkommende samtykker. Utvalget vil tilføye at det i den konkrete sak ikke knytter seg noen rettslig tvil til utleverings- og beslagsgrunnlaget. I den foreliggende sak er A siktet for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 nr. 2 første ledd og nr. 3 for å ha nektet å utlevere dokumentene. Forhørsretten har lagt til grunn at han med skjellig grunn kan mistenkes for overtredelse av denne bestemmelse, og den har også henvist til §212. Lagmannsretten har bemerket at det beslaglagte bevis utgjør bevis i forhold til siktelsen. Etter utvalgets mening bygger forhørsretten og lagmannsretten på en uriktig lovtolking. A har erkjent at han har regnskapene, og de enkelte regnskapsdokumenter trengs ikke som bevis for det forhold han er siktet for. Verken forhørsretten eller lagmannsretten synes å ha vært oppmerksom på at med den begrunnelse de har benyttet, ville adgangen til å gjennomgå de beslaglagte dokumentene være begrenset av reglene i straffeprosessloven §218, se om dette kjennelsen i [[Rt-1976-1446]], særlig 1460-61. Kjennelsen må derfor oppheves. Den omstendighet at A er siktet for overtredelse av merverdiavgiftsloven antas imidlertid ikke å være til hinder for at det fremmes ny sak basert på merverdiavgiftsloven §68. Det bemerkes i denne forbindelse at siktelsen er begrenset til å gjelde selve utleveringsnektelsen og ikke berører spørsmålet om avgiftsunndragelse. Kjennelsen er enstemmig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
