Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Skåre: Elkem A/S v/Istrail - en avdeling av selskapet som bygget semitrailere - solgte i juni 1980 en brukt semitrailer 1975-modell, LY-5659, til R. C. Transport A/S i Stavanger. Semitraileren ble solgt på avbetaling og med eiendomsforbehold. R. C. Transport søkte på denne tiden å etablere en regelbundet varetransport mellom Norge og Skottland. Semitrailere med varer fra Norge ble skipet fra Stavanger til Aberdeen og deretter tilbake med last fra Skottland. Den semitraileren som var kjøpt fra Elkem, var en blant flere vogner som ble satt inn i trafikken. Om sjøtransporten ble inngått avtale mellom R. C. Transport og Sigval Bergesen Skipsagent og Spedisjon. Det skulle betales en pris beregnet etter trailerens størrelse, men med et tillegg hvis lasten oversteg en fastsatt vektgrense. Det ble ikke krevet betaling etter hvert for den enkelte tur. Mot slutten av 1980 fikk R. C. Transport økonomiske vanskeligheter. I et brev til kreditorene 21. oktober 1980 bad selskapet om betalingsutsettelse, og i et brev til de samme 2. desember 1980, gjorde selskapet det klart at det var insolvent. Den 5. desember 1980 tok Bergesen «beslag» i semitrailer LY-5659 som samme dag kom til Stavanger. Bergesens utestående krav på R. C. Transport var på dette tidspunkt vel 120000 kroner. Ca. 8000 kroner av beløpet gjaldt den siste befordring, mens resten av kravet gjaldt frakter i oktober og november 1980. Bergesen mente å ha sikkerhetsrett i semitraileren for hele sitt tilgodehavende, og bygget dette på §14 første ledd i de alminnelige spedisjonsvilkår som lyder slik: «Speditøren har panterett i godset som er under hans kontroll, dels for alle de omkostninger som hviler på godset - vederlag og lagerleie iberegnet - og dels for speditørens samtlige øvrige fordringer på oppdragsgiveren som vedrører oppdrag etter §2 foran.» R. C. Transport gikk kort etter konkurs og boet abandonnerte semitraileren som overbeheftet. Spørsmålet om utlevering av kjøretøyet på grunnlag av eiendomsforbeholdet, ble tatt opp av Elkem i januar 1981. Bergesen hevdet at sikkerhetsretten etter §14 også gjaldt i forhold til Elkem. Noe senere meddelte Elkem at man hadde bud på traileren på 110000 kroner, og foreslo at bilen skulle selges for dette beløp. Salgssummen skulle innsettes på bankkonto i påvente av at tvisten mellom Bergesen og dem kunne bli avgjort. Dette ble avslått av Bergesen. Ca. 9 måneder senere - i januar 1982 - ble semitraileren solgt ved offentlig auksjon for 55000 kroner, og beløpet ble satt på sperret bankkonto. I februar 1982 reiste Elkem søksmål ved Stavanger byrett med påstand om å bli tilkjent det som stod på bankkontoen, og med krav om erstatning for det tap som var oppstått fordi Bergesen ikke hadde akseptert tilbudet om en ordning basert på salg av semitraileren for 110000 kroner. Stavanger byrett avsa 16. juli 1982 dom med slik domsslutning: «1. Elkem A/S tilkjennes disposisjonsrett over innestående beløp på konto nr. 0631-09-54304 i Norges Bank, Stavanger. 2. Sigval Bergesen Skipsagent og Spedisjon v/Charles Bergesen tilpliktes å betale til Elkem A/S innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr. 20000 - tjuetusen kroner - med tillegg av 15% årlig rente fra betalingsfristens utløp. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Bergesen påanket dommen til Gulating lagmannsrett, og Elkem motanket fordi erstatningsbeløpet var lavere enn påstanden. Gulating lagmannsrett avsa 6. mai 1983 dom med slik domsslutning: «1. Elkem A/S tilkjennes disposisjonsrett over innestående beløp på konto nr. 8720-09-98535 i Sunnmørsbanken, Oslo. 2. Sigval Bergesen Skipsagent og Spedisjon v/Charles Bergesen dømmes til å betale til Elkem A/S kr. 39625,20 - trettinitusensekshundreogtjuefem 20/100 kroner - med 15 - femten - prosent årlig rente fra 14. januar 1982 til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Sigval Bergesen Skipsagentur og Spedisjon v/Charles Bergesen til Elkem A/S tilsammen kr. 35520,- - trettifemtusenfemhundreogtjue - kroner. 4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Sigval Bergesen Skipsagent og Spedisjon har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. I anledning anken til Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Stavanger byrett til avhør av partsrepresentanter og ett vitne - tilsammen 3. Vitnet og partsrepresentanten for Bergesen har ikke vært hørt tidligere. Den ankende part - Sigval Bergesen Skipsagent og Spedisjon - har i det vesentlige anført: Den sikkerhetsrett speditøren har etter §14 omfatter ikke bare de omkostninger som knytter seg til det siste transportoppdrag, men også de fordringer som gjelder tidligere oppdrag. I praksis omtales dette som en «koblet» sikkerhets- eller panterett. I [[Rt-1973-967]] er det fastslått at den koblede sikkerhetsrett har rettsvern i oppdragsgiverens konkursbo. Denne dommen gir for øvrig grunnlag for å si at speditørens rett følger av sedvane eller kutyme, og at den må likestilles med en «legal» sikkerhetsrett. Dette gir holdepunkt for at den må ha prioritet foran et eiendomsforbehold, ikke bare når det gjelder omkostningene ved den siste transport, men også fordringer fra tidligere oppdrag. Ved denne vurderingen må det ha vekt at det i forhold til Elkem var regulært og påregnelig at semitraileren ble satt inn i internasjonal transport, og at transportavtalen i seg selv er verdiskapende. Ordningen fyller et klart praktisk behov. Det var heller ikke tilfeldig at semitraileren var i Bergesens varetekt da insolvensen ble kjent, og det er ikke urimelig om eiendomsforbehold må vike i konflikt med speditørens rettigheter. Om Bergesen ikke får medhold på dette grunnlag, må han ihvertfall ha rett foran Elkem på grunn av godtroerverv. Lov 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre kommer direkte til anvendelse, og vilkårene for godtroerverv er til stede. Lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at den gode tro må være til stede på det tidspunkt da speditøren bestemmer seg for å holde godset tilbake. Det må være riktig å legge til grunn det tidligere tidspunkt da semitraileren ble tatt om bord i Aberdeen, og dette må vi anta skjedde før Bergesen hadde fått det brev, datert 2. desember 1980, der R. C. Transport varslet at det var insolvent. På tidspunktet for innlastingen hadde ikke Bergesen foranledning til å iverksette undersøkelser vedrørende mulige heftelser. Lagmannsretten tar under enhver omstendighet feil når den kommer til at Bergesen på det tidspunkt da tilbakeholdsretten ble gjort gjeldende, burde ha forestilt seg at kjøretøyet kunne være beheftet. Bergesen kontrollerte at semitraileren var registrert på R. C. Transport, og det ble brakt på det rene at kommunen hadde utlegg i den - et utlegg som senere ble frafalt. Man hadde også et møte med representanter fra R. C. Transport, og det ble fra den siden uttalt at semitraileren ikke var ytterligere beheftet. Noen undersøkelse ut over dette kunne ikke være nødvendig siden det her dreiet seg om en semitrailer av eldre modell. Når det gjelder erstatning for verditap, må legges til grunn at Bergesen ihvertfall hadde krav på å få dekket omkostningene for den siste frakt - et beløp som partene er enige om skal settes til 8000 kroner - og at han hadde rett til å motsette seg utlevering med mindre dette beløp ble betalt. Lagmannsretten er enig i at Bergesen hadde et krav, men legger til grunn at Bergesen fikk tilbud fra Elkem om betaling av beløpet. Dette bestrides av Bergesen. Det er vist til de nye forklaringer fra en partsrepresentant for Bergesen og et vitne som deltok i forhandlingene. Ingen av disse kan huske at det fremkom et slikt tilbud. I denne forbindelse er vist til at de skriftlige forslag fra Elkem om salg av bilen for 110000 kroner og om sperring av salgssummen, ikke inneholdt noe om at Bergesen straks skulle få dekket en del av sitt krav. Det må altså legges til grunn at Bergesen hadde et krav som han kunne kreve dekket kontant før han eventuelt utleverte semitraileren. Tilbakeholdet var derfor berettiget. Det kan ikke bebreides ham at bilen ble påført skader, mens den var i hans varetekt. Den stod ute, men en semitrailer er bygget for å tåle vær og vind. De skader som oppstod, må ha sammenheng med de ekstraordinære værforhold høsten 1981. Selv om det legges til grunn at Bergesen fikk tilbud om kontant betaling av 8000 kroner, må han være uten ansvar. Eiendomsforbeholdet i forhold til R. C. Transport gav ikke Elkem et utleveringskrav rettet mot Bergesen. Bergesen viste ingen erstatningsbetingende uaktsomhet, og under enhver omstendighet var skaden upåregnelig. Bergesen må under enhver omstendighet ha krav på å få dekket de 8000 kroner. Elkem har erkjent dette kravet og at det hadde prioritet foran Elkems eget krav på dekning av restkjøpesummen. Den ankende part har nedlagt slik påstand: «1. Prinsipalt: Sigval Bergesen Skipsagent og Spedisjon v/Charles Bergesen tilkjennes disposisjonsrett over innestående beløp på konto nr. 8720-09-98535 i Sunnmørsbanken, Oslo. Subsidiært: Sigval Bergesen Skipsagent og Spedisjon v/Charles Bergesen tilkjennes disposisjonsrett over kr. 8000,- av innestående beløp på konto nr. 8720-09-98535 i Sunnmørsbanken, Oslo. 2. Sigval Bergesen Skipsagent og Spedisjon v/Charles Bergesen frifinnes for det fremsatte erstatningskrav. 3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Ankemotparten - Elkem A/S - er i det vesentlige enig i de synspunkter lagmannsretten har lagt til grunn. Det må således være et riktig utgangspunkt at den sikkerhet speditøren har for eldre fordringer, har prioritet etter eiendomsforbeholdet. Dommen fra 1973 gjelder rettsvern i konkurs, og har ingen betydning her. I forhold til eiendomsforbehold og andre rettigheter i godset må speditøren stå tilbake. I vår sak er det dessuten av betydning at det var tilfeldig at det befant seg en semitrailer i Bergesens besittelse da insolvensen ble kjent. Det er tvilsomt om lov av godtroerverv av løsøre kommer til anvendelse, men i så fall har lagmannsretten riktig lagt til grunn at den gode tro i tilfelle må være til stede da sikkerhetsretten ble gjort gjeldende. Det må også være riktig når lagmannsretten kommer til at kravet til aktsom god tro ikke er oppfylt fordi Bergesen burde ha forestilt seg at semitraileren kunne være beheftet. Det kunne da ikke være tilstrekkelig med de undersøkelser som ble foretatt. Bergesen fant grunn til å kontrollere bilregisteret og burde ha fulgt opp ved henvendelse til selgeren. Det er riktig som Bergesen hevder og lagmannsretten har lagt til grunn at Bergesen hadde fortrinnsrett til dekning av omkostningene ved den siste befordring. Dette følger av sjøloven §113 jfr. §112. Lagmannsretten legger imidlertid riktig til grunn at dette beløp ble tilbudt Bergesen kontant. De nye forklaringer om at Bergesen og hans medhjelper ikke husker dette, kan ikke gi grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisvurdering. Erstatningsplikten følger derfor av at Bergesen urettmessig motsatte seg utlevering. Erstatningsvilkårene foreligger imidlertid selv om Bergesen ikke fikk noe særskilt tilbud om betaling av 8000 kroner. Han nektet å gå med på en ordning som ville ha gitt ham dekning for dette krav, og viste en holdning overfor Elkem som medførte at semitraileren senere måtte selges for en pris som lå langt under det Elkem kunne ha oppnådd i 1981. Ankemotparten har vist til det lagmannsretten sier om dette. Det krav Bergesen opprinnelig hadde på 8000 kroner, har han senere tapt fordi salget av semitraileren for 55000 kroner ikke gav dekning for restkjøpesummen, og derfor inngår i erstatningsberegningen. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. Elkem A/S tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.» Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og vil bemerke: Jeg nevner først at dommen i [[Rt-1973-967]] behandler speditørens rettsvern i oppdragsgiverens konkursbo og derfor ikke har noen direkte betydning. Vår sak gjelder spørsmålet om §14 i de alminnelige spedisjonsvilkår, som etter min mening inneholder en kombinert tilbakeholds- og panterett, kan gjøres gjeldende i forhold til en tredjemann med eldre rett i gjenstanden. Jeg nevner videre at dette spørsmål ikke oppstår i forhold til Bergesens krav på frakt for den siste transport av traileren fra Aberdeen til Stavanger; det er erkjent at Bergesen hadde fortrinnsrett for dette krav. Hovedspørsmålet i saken er derfor om sikkerhetsretten etter §14 har prioritet foran eiendomsforbeholdet for de omkostninger som var påløpt ved tidligere transporter av denne og andre semitrailere. I den nevnte dom er lagt til grunn at §14 bygger på gammel praksis, og at man har med en innarbeidet bransjeregel å gjøre. I rettslitteraturen har dette gitt grunnlag for å betegne sikkerhetsretten som en «legal» rett. Jeg finner imidlertid ikke noen veiledning i en slik karakteristikk. Sikkerhetsretten inngår som ledd i et avtaleforhold, og de spørsmål som gjelder rettsvern eller prioritet i forhold til andre rettighetshavere i godset, må etter min mening løses med utgangspunkt i de synspunkter som generelt anvendes når det oppstår konflikt mellom flere avtalte rettigheter. Jeg finner det naturlig å ta utgangspunkt i at man står overfor et gyldig stiftet eiendomsforbehold med rettsvern overfor tredjemann. Jeg nevner at avtalen om eiendomsforholdet ble inngått før de nye regler i panteloven §3-17 om rettsvern for salgspant, var trådt i kraft. På samme måte som lagmannsretten kan jeg ikke se noen grunn til at speditørenes sikkerhetsrett i anledning tidligere transporter skal kunne fortrenge dette eiendomsforbehold. En retensjonsrett kan få prioritet foran andre rettigheter i gjenstanden hvor retinenten har gjort noe som øker eller bevarer gjenstandens verdi, men slike synspunkter har etter mitt skjønn ikke betydning for vårt spørsmål. Spørsmålet er så om Bergesen kan påberope seg godtroerverv. Lagmannsretten legger her til grunn at lov 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre kommer direkte til anvendelse. Jeg finner dette spørsmål tvilsomt. Lovens §1 nevner ikke erverv av retensjonsrett, og forarbeidene viser at dette er tilsiktet. Jeg viser til Ot. prp. nr. 56 (1976-77) side 37 hvor departementet påpeker at tilbakeholdsrettighetene reiser enkelte særlige problemer, og derfor ikke er tatt med. Departementet anbefaler imidlertid at loven anvendes på tilbakeholdsrett så langt den passer. Jeg behøver ikke gå nærmere inn på disse spørsmål i generell form fordi jeg ihvertfall i den foreliggende sak finner liten veiledning i loven. Etter min mening bør man ta utgangspunkt i den avtale som forelå mellom Bergesen og R. C. Transport om regelbundet transport mellom Norge og Skottland. Det gods det her var tale om å transportere, var semitrailere, dvs. gjenstander som transportselskapene ofte kjøper på grunnlag av kreditt fra selgerne, og mot eiendomsforbehold. Det lå derfor i selve avtalen at det lett kunne oppstå konflikt mellom eiendomsforbehold og speditørens krav etter §14, og jeg ville finne det lite rimelig om speditørens rett skulle gå foran også for de beløp han gir kreditt for. Etter min mening blir det liten plass for ekstinksjon av eiendomsforbehold i en slik situasjon. Når det gjelder erstatningskravet, legger lagmannsretten til grunn at Elkem helt fra først av tilbød seg å gjøre opp for den siste reisen, men dette bestrides av Bergesen. Jeg finner ikke grunn til å ta standpunkt til uenigheten på dette punkt. Det måtte under forhandlingene fremstå som klart at Bergesen ville ha motsatt seg Elkems forslag selv om et slikt tilbud var fremsatt, og da kan uenigheten om hva som faktisk skjedde, etter min mening ikke få betydning. Lagmannsrettens begrunnelse og resultat er etter min mening riktig, selv om man legger til grunn at det ikke ble fremsatt noe tilbud som nevnt. Heller ikke Bergesens krav om at omkostningene ved den siste reisen skal dekkes av auksjonsutbyttet, kan tas til følge. Dette krav hadde riktignok prioritet foran Elkems krav. Men som påpekt av lagmannsretten blir Elkems erstatningskrav tilsvarende større dersom Bergesen skulle ha en slik dekningsrett. Etter sakens resultat må Bergesen betale sakens omkostninger for Høyesterett. Det er lagt fram omkostningsoppgave som samlet utgjør 32000 kroner, hvorav 6000 kroner er omkostninger. Oppgaven legges til grunn. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sigval Bergesen Skipsagent og Spedisjon til Elkem A/S 32000 - trettito tusen - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dolva, Bugge og Michelsen: Likeså. Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, lagdommerne Einar Solberg og E. Horvei): - - - Lagmannsretten er i hovedanken kommet til samme resultat som byretten. Som byretten legger lagmannsretten til grunn at det forelå en fast forretningsforbindelse i form av løpende fraktoppdrag mellom R. C. Transport og Bergesen. I mangel av annen avtale, må disse oppdrag anses basert på bransjens vanlige vilkår, slik de fremgår av §14 i Nordisk Speditørforbunds bestemmelser. I dommen i [[Rt-1973-967]] er det lagt til grunn at det i et slikt tilfelle foreligger en tilbakeholdsrett for speditøren også for tilgodehavender som ikke direkte har tilknytning til det fraktoppdrag som er under utførelse når tilbakeholdsretten gjøres gjeldende. Av dette følger også etter lagmannsrettens mening at Bergesen overfor R. C. Transport - og dets konkursbo - hadde rett til å holde tilbake semitraileren til sikring av hele sitt tilgodehavende mot R. C. Transport i forbindelse med deres løpende mellomværende. Men lagmannsretten kan ikke se at det av dette kan utledes noen rett for Bergesen i forhold til Istrail utover den tilbakeholdsrett for Bergesens tilgodehavende i forbindelse med det siste spedisjonsoppdraget, som erkjennes å følge av sjøfartsloven §113, jfr. §112, og som klart nok kan gjøres gjeldende også i forhold til Istrails eiendomsforbehold. For så vidt gjelder det vanlige prinsipp om tilbakeholdsrettens gjennomslagskraft overfor andre som har rettigheter i gjenstanden. Den rett speditøren har forbeholdt seg etter spedisjonsbestemmelsenes §14 går lenger enn vanlig tilbakeholdsrett. Den er betegnet som en panterett, og det er mulig at den i egenskap av en fast innarbeidet bransjeregel kan karakteriseres som en slags legal sikkerhetsrett - slik det er gjort i den dom av Stavanger byrett som Bergesen har vist til. Men av det følger ikke at den står i noen særstilling overfor andre særlige sikkerhetsretter som tidligere hefter på godset. Høyesterettsdommen om campingvognene er avgjørende for at den utvidede rett i henhold til spedisjonsvilkårene kan gjøres gjeldende overfor skyldnerens konkursbo, som i så måte ikke kan antas å ha noen større rett enn skyldneren selv. Stillingen er, som også lagmannsretten ser det, en annen i en konflikt med en avbetalingsselger, som har et eldre, gyldig eiendomsforbehold i gjenstanden. Uansett hvordan man vil karakterisere den koblede sikkerhetsrett som her er gjort gjeldende, har den avtalemessig forankring, og heller ikke lagmannsretten kan se at det er rettslig grunnlag for at den i forhold til andre særlige rettigheter i gjenstanden står i noen annen stilling enn den som følger av vanlige prioritetsregler. Så langt det dreier seg om en koblet sikkerhetsrett, antas den derfor ikke å kunne fortrenge det eiendomsforbehold Istrail i dette tilfelle har sikret seg ved avbetalingskontrakten med R. C. Transport. Lagmannsretten er etter dette enig med Istrail i at det må legges til grunn at Bergesen ikke i forhold til Istrail kan gjøre gjeldende noen rett i henhold til beslaget av semitraileren utover den tilbakeholdsrett som ville kunne utøves for det tilgodehavende på kr. 8000 som knytter seg til det siste oppdraget. Lagmannsretten er videre enig med Istrail i at Bergesen heller ikke kan bygge noen rett utover dette på ekstinksjon av Istrails eiendomsforbehold som følge av godtroerverv i henhold til loven av 2. juni 1978. Lagmannsretten kan for så vidt tiltre byrettens domsgrunner. Det må legges til grunn at den gode tro må referere seg til tidspunktet da tilbakeholdsretten ble gjort gjeldende, og da måtte Bergesen åpenbart ha kjennskap til den økonomiske situasjon R. C. Transport befant seg i, og burde ha forestillet seg at kjøretøyet kunne være beheftet. Det er et vilkår for ekstinksjon at den gode tro er aktsom, og eiendomsforbehold i slike forhold er etter det opplyste så vanlig at Bergesen ikke uten videre kunne gå ut fra at eiendomsforbehold ikke var tatt også her, eller anta at det måtte være bortfalt fordi bilen var fem år gammel - noe det for øvrig ikke er opplyst at Bergesen hadde kjennskap til. Bergesens prinsipale påstand kan etter dette ikke tas til følge. Derimot kan lagmannsretten i og for seg tiltre realiteten i Bergesens subsidiære påstand. Men etter den oppfatning lagmannsretten har av erstatningskravet i motanken, vil dette - som fremholdt av Istrail - ikke få noen betydning for domsresultatet. Lagmannsretten legger da til grunn at Istrail har et krav på erstatning av Bergesen for det tap som er en følge av at semitraileren ikke ble utlevert til Istrail. Om dette bemerkes: Det er ubestridt at Istrail hadde et bud på semitraileren på kr. 110000, og at grunnen til at dette salget ikke ble av, var at Istrail ikke fikk vognen utlevert som følge av at den ble holdt tilbake av Bergesen. I brev av 29. april 1981 underrettet Istrail Bergesen om budet og foreslo en ordning med deponering av det diskonterte salgsbeløp inntil saken var endelig avgjort. Brevet ble ikke besvart, og det ble heller ikke den neste henvendelsen om dette i brev av 6. mai s.å. Først etter ytterligere flere brev fra Istrail svarte Creditreform på vegne av Bergesen 20. november 1981. Det ser riktignok ut til at det har vært telefonsamtaler mellom partene i forbindelse med de to første brevene, men det er under enhver omstendighet klart at salget av semitraileren og det foreslåtte oppgjør på grunnlag av det, ikke kunne gjennomføres på grunn av Bergesens avvisende holdning eller manglende reaksjon på Istrails henvendelser. Lagmannsretten må videre etter det som er fremkommet, gå ut fra at Istrail helt fra først av var villig til å gjøre opp for den siste reisen, hvis beløpet kunne dokumenteres, mot å få semitraileren utlevert, og at Bergesen var kjent med det. Det salg til kr. 110000 som så ble foreslått, ville gitt full dekning både for Istrails eiendomsforbehold og for det tilgodehavende Bergesen var berettiget til å gjøre gjeldende regulær tilbakeholdsrett for, og Istrails forslag til en foreløpig ordning kunne åpenbart ikke innebære noen sikkerhetsrisiko for Bergesen for tilfelle av at han i forhold til Istrail skulle hatt krav på fortrinnsvis dekning for hele sitt tilgodehavende. Semitraileren var i ethvert fall klart overbeheftet, og et salg kunne under ingen omstendighet ventes å gi bedre dekning for Bergesens fordring. Bergesen har etter hva også lagmannsretten er kommet til, holdt tilbake semitraileren i bortimot et år på et sviktende rettslig grunnlag og ved sin holdning overfor Istrails forslag til oppgjør forårsaket at kjøretøyet til slutt måtte selges for en pris som lå langt under det som kunne ha vært oppnådd om Bergesen hadde reagert på det forslag Istrail fremsatte i brevet av 29. april 1981. Lagmannsretten er i tilslutning til byretten, enig med Istrail i at Bergesens unnlatelse av å utlevere vognen i henhold til dette, må karakteriseres som en erstatningsbetingende uaktsomhet, og i at det måtte være påregnelig at dette kunne føre til tap for Istrail. Oppbevaringen av semitraileren må Bergesen etter lagmannsrettens mening i alle tilfelle ha risikoen for. Etter det opplyste ble semitraileren i den tid den var i Bergesens besittelse, oppbevart ubeskyttet og uten tilsyn og vedlikehold på åpent kaiområde i Stavanger, med «kapellet» påmontert, og utsatt for vær og vind og skadeverk. At den derved kunne bli utsatt for vesentlig verdiforringelse, var det all grunn til å regne med. Det er heller ikke holdepunkt for å anta at den alminnelige markedsverdi for en vogn av denne type og i den stand den var i ved auksjonen, lå høyere enn den pris som da ble oppnådd. Som lagmannsretten ser det, måtte det etter dette også være påregnelig at Bergesens avvisning av, eller unnlatelse av å reagere på, Istrails forslag til en midlertidig ordning i konflikten mellom partene, kunne føre til at tapet for Istrail, ved at salget ikke lot seg gjennomføre, ville bli så stort som det faktisk ble. Lagmannsretten er etter dette enig i at Bergesen må anses erstatningsansvarlig for Istrails tap som følge av at det reduserte salgsutbytte ikke ga dekning for Istrails tilgodehavende i henhold til avbetalingssalget. Det er ubestridt at tapet på auksjonstidspunktet 14. januar 1982 utgjorde kr. 39625,20. At Bergesen i samsvar med sin subsidiære påstand i forhold til Istrail ville være berettiget til å gjøre gjeldende tilbakeholdsrett for kr. 8000, gir ikke grunnlag for å begrense omfanget av Istrails disposisjonsrett til det deponerte beløp. I og med at et salg til kr. 110000 ville ha dekket Istrails samlede tilgodehavende i tillegg til Bergesens krav på kr. 8000, vil det bare føre til at Istrails tap som følge av auksjonssalget og dermed erstatningskravet, blir kr. 8000 større. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
