Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Aasland: Oslo byrett avsa 23. januar 1985 dom som for A's vedkommende har slik domsslutning: «A, født xx.xx.1934, dømmes for overtredelse av skatteloven §118 nr. 1 og lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66 §72 nr. 1, jfr. nr. 3, til en straff av fengsel i 45 dager. I medhold av straffeloven §52 utsettes fullbyrdelsen av straffen med en prøvetid på to år. A dømmes til å betale en bot til statskassen stor kr. 200000,- - kronertohundretusen 00/100 - subsidiært fengsel i 10 dager. A dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr. 5000,- - kronerfemtusen 00/100 -. Straffeloven §62 er gitt anvendelse.» Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner. Domfelte har erklært anke over saksbehandlingen. Subsidiært har han anket over straffutmålingen, idet han hevder at boten bør reduseres vesentlig. Også statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen. Etter påtalemyndighetens oppfatning burde det ha vært idømt en ubetinget fengselsstraff. Jeg behandler først domfeltes anke over saksbehandlingen. Denne er begrunnet med flere forhold. For det første anføres det som saksbehandlingsfeil at aktor for byretten mot forsvarerens protest ble gitt anledning til å føre bevis vedrørende påståtte straffbare forhold som lå utenfor tiltalen, og som var strafferettslig foreldet. Videre hevdes det at rettens formann gjennom sine spørsmål og bemerkninger under hovedforhandlingen la for dagen en nedlatende og moraliserende holdning overfor domfelte, i strid med den objektivitet som bør prege den dømmende rett. Ytterligere fremholdes det at retten i domsgrunnene har trukket inn utenforliggende forhold til skade for domfelte, idet den uttaler at den ikke kan se bort fra at de uregelmessigheter som ble avdekket under bokettersynet, kan være «toppen av et isfjell». Disse forhold er etter domfeltes mening, og iallfall når de ses samlet, egnet til å skape tvil om rettens bevisvurdering har bygd på et betryggende grunnlag og om den har vært saklig og objektiv. Anken over saksbehandlingen kan etter min mening ikke føre frem. Det vesentlige punkt i tiltalen mot domfelte gjaldt skatteunndragelser for inntektsårene 1978-1980 ved at håndverksarbeider som var utført hos domfelte, uriktig ble belastet den bedrift hvor han var administrerende direktør, slik at han ble ilignet for lav skatt for disse årene. Bokettersynet som lå til grunn for strafforfølgningen, omfattet også tidligere år, til dels tilbake til 1973. I forbindelse med utferdigelsen av tiltalebeslutningen gav statsadvokaten i påtegning av 1. juni 1984 uttrykk for at en del forhold ble henlagt som foreldet. Det heter så: «Imidlertid må påtalemyndigheten også kunne vise til disse eldre forholdene i nødvendig utstrekning når det gjelder bevisførselen for at de subjektive vilkår for fellelse er tilstede.» At bedriften var blitt belastet for arbeider utført hos domfelte, var i og for seg på det rene, og det for domfelte sentrale og omtvistede spørsmål i byretten var spørsmålet om subjektiv skyld. Bevisførselen knyttet seg da også i det vesentlige til dette. Aktor fremla under forhandlingenes første dag blant annet en erklæring av 25. september 1981 undertegnet av B, C og D og et brev av 8. desember 1981 fra Brødrene E A/S til Skattedirektoratet. Disse dokumenter gjaldt faktureringen av et arbeid som var utført på domfeltes båt i 1974. På forhandlingenes annen dag avgav vitnet Erling Davidsen forklaring om det samme forhold. Vitnet var på forhånd oppgitt i påtalemyndighetens vitneoppgave. Det er opplyst at forsvareren protesterte mot bevisførselen om forholdet fra 1974, og jeg legger det til grunn, selv om noen protest ikke er protokollert. Under sin drøftelse av spørsmålet om subjektiv skyld uttaler byretten om denne del av bevisførselen: «Når det gjelder dette siste spørsmålet ble det fra aktors side under hovedforhandlingen gjennomført bevisførsel vedrørende et forhold omkring utstyr til A's båt, og i hvilken utstrekning A hadde kjennskap til og medvirket til feilfakturering og inntektsunndragelse ved denne anledning. Retten tillot under en viss tvil denne bevisføringen, men vil presisere at man ved avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke har lagt noe vekt på dette forhold. Retten er av den oppfatning at klarleggingen av ansvarsforhold for et foreldet spørsmål, som fant sted i 1974, ikke kan si noe avgjørende om det foreligger subjektiv skyld hos A for andre forhold i tidsrommet 1979-1980.» Den samlede rett har altså klart og bestemt gitt uttrykk for at den ikke har lagt vekt på forholdet fra 1974 ved sin bevisvurdering. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å dra denne uttalelsen i tvil. Tvert imot nevner jeg at retten deretter har gitt en utførlig begrunnelse for hvorfor den har funnet det bevist at domfelte har utvist forsett. Domfelte har anført at byretten også på andre punkter mot forsvarerens protest tillot bevisførsel vedrørende foreldede forhold. Dette er ikke nærmere utdypet, men i den utstrekning det måtte ha skjedd, antar jeg at den uttalelse jeg har gjengitt fra domsgrunnene, også må dekke disse forhold. Jeg må således legge til grunn at retten ved sin bevisvurdering har sett bort fra foreldede forhold, og dermed at saksbehandlingsanken på dette punkt allerede av den grunn ikke har noe for seg. Imidlertid tilføyer jeg at jeg ikke kan innse at retten uten videre skulle være avskåret fra å tillate bevisførsel i tilknytning til forhold som er strafferettslig foreldet. Straffeprosessloven §331 annet ledd og §337 annet ledd, som forsvareren har henvist til, gir ikke grunnlag for å oppstille noe slikt generelt bevisforbud. Påtalemyndigheten hevdet at det forelå et system med feilfakturering, og i et slikt tilfelle vil også bevisførsel vedrørende forhold som isolert sett er foreldet, kunne kaste lys over hvem som hadde ansvar for eller kunnskap om at systemet ble praktisert. Jeg har også vanskelig for å se at bevisførselen kunne komme helt uforberedt på domfelte og hans forsvarer. Jeg går så over til domfeltes angrep på rettsformannens prosessledelse. Forsvareren for Høyesterett, som også hadde saken for byretten, har gitt uttrykk for at han reagerte mot rettsformannens eksaminasjon av tiltalte, og særlig mot det han oppfattet som nedlatende og moraliserende uttalelser på tiltaltes bekostning. Forsvareren har innhentet uttalelser fra forsvarerne for de to øvrige tiltalte for byretten, og disse forsvarerne gir også uttrykk for at de ved enkelte anledninger reagerte på rettsformannens uttalelser. Kritikken mot prosessledelsen er imidlertid holdt i en generell form. Intet ble begjært protokollert under hovedforhandlingen, og det er vanskelig å danne seg noe klart bilde av hva som har vært sagt. Noen uttalelse fra byrettens formann i anledning av anken foreligger ikke. Jeg finner det således vanskelig å ta noe standpunkt til den kritikk som er rettet mot prosessledelsen. Det er klart at en tiltalt etter omstendighetene vil måtte finne seg i at rettens formann foretar en eksaminasjon som oppfattes som pågående, men den skal ikke være nedlatende eller arrogant. Noen feil som kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold, kan jeg imidlertid under ingen omstendighet se at det foreligger. Domfelte har videre angrepet følgende uttalelse i byrettens domsgrunner: «Retten kan ikke se bort i fra at det som ble avdekket under bokettersynet kan være toppen av et isfjell for så vidt angår forholdet til andre firmaer enn de to som tiltalen har omfattet.» Det er etter min mening uheldig at retten på denne måte har belastet domfelte med mistanke om straffbare forhold som ligger utenfor tiltalen. Men jeg må anse det utelukket at uttalelsen, som for øvrig er falt etter at retten har avsluttet sin redegjørelse for bevisbedømmelsen vedrørende skyldspørsmålet, kan ha innvirket på denne. Jeg finner således at domfeltes angrep på saksbehandlingen ikke fører frem, og dette gjelder også når de påberopte forhold ses i sammenheng. Påtalemyndighetens anke over straffutmålingen må etter min mening tas til følge. Domfelte har over en periode på tre år forsettlig unndradd skattepliktige ytelser på til sammen ca kr. 147000 fra beskatning. I tillegg kommer en mer beskjeden overtredelse av merverdiavgiftsloven. Unndragelsen er skjedd gjennom det byretten beskriver som et system av feilfakturering. Selv om jeg må legge til grunn at dette system ikke ble etablert av domfelte, må han som bedriftens ansvarlige leder bære et vesentlig ansvar for at det ble praktisert. Det er også skjerpende at de næringsdrivende som stod for utførelsen av arbeidene, ble trukket inn i systemet med feilfaktureringer. De straffbare forhold ligger en del år tilbake i tiden, og saken har vært en stor personlig belastning for domfelte. En skatteunndragelse av det omfang det her er tale om, må likevel etter Høyesteretts praksis lede til ubetinget fengselsstraff. Byretten har som begrunnelse for en betinget fengselsstraff fremholdt at en ubetinget reaksjon neppe er påkrevd for å avholde domfelte fra lignende forhold i fremtiden. Jeg kan imidlertid ikke se annet enn at så vel allmennpreventive hensyn som hensynet til likebehandling tilsier at fengselsstraffen gjøres ubetinget. Den bør da settes til 30 dager. Når fengselsstraffen gjøres ubetinget, finner jeg ikke tilstrekkelig grunn til også å idømme bot. Dette er for øvrig i samsvar med aktors påstand for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: I byrettens dom gjøres for A den endring at straffen settes til ubetinget fengsel i 30 - tretti - dager. Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende. Dommerne Skåre, Langvand og justitiarius Sandene: Likeså. Av byrettens dom (dommer Carl Hugo Lund med domsmenn): Tiltalte nr. 1, A, født xx.xx.1934, bor - - - vei 36, X, direktør, inntekt kr. 2900000,-, formue 4500000,-, ugift, forsørger 1 barn og fraseparert hustru. Han er tidligere ustraffet, men bøtelagt 2 ganger. - - - Ved tiltalebeslutning utferdiget av Statsadvoaktene i Eidsivating den 1. juni 1984 - slik den er rettet av aktor under hovedforhandlingen - er de satt under tiltale ved Oslo byrett til fellelse etter I. skatteloven §118 nr. 1, for i selvangivelse, næringsoppgave, klage eller annen skriftlig eller muntlig oppgave eller forklaring til noen ligningsmyndighet å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som kan lede til iligning av for lav skatt eller til uriktig tilbakebetaling eller reduksjon av skatt, nr. 1, A, a) ved i tiden 1979-1981 i sine selvangivelser for årene 1978, 1979 og 1980, å ha unnlatt å oppgi inntektsmessige ytelser på i alt kr. 146858,-, som omfatter verdien av arbeider og materialer som firmaene F og G har utført hos ham, men som er belastet - - -, hvilket ledet til iligning av for lav skatt for de nevnte inntektsår, II. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66, §72 nr. 1, jfr. nr. 3, for forsettlig å ha gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i omsetningsoppgave eller i annen oppgave eller forklaring til avgiftsmyndighetene, og derved unndratt avgift eller oppnådd uberettiget tilbakebetaling av avgift, eller medvirket hertil, nr. 1 A a) ved i tiden 1978-1980 i - - - s omsetningsoppgaver for nevnte tidsrom, uriktig å ha fradragsført for meget inngående merverdiavgift på tilsammen kr. 6948,-, eller medvirket hertil, - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
